Redigerer Stigand

{{Infoboks biografi}}
'''Stigand''' (død 1072) var [[erkebiskop av Canterbury]] i tiden før [[den normanniske erobringen]] av [[England]]. Ved 1020 tjente han som kongelig kapellan og rådgiver. Han ble gjort til [[biskop av Elmham]] i 1043, og senere til [[biskop av Winchester]] og erkebiskop av Canterbury. Stigand fungerte som rådgiver for [[Danmark|danske]], [[angelsaksere|angelsaksiske]] og [[Normannere|normanniske]] konger i England, og tjente hele seks påfølgende konger. Han ble ekskommunisert av flere paver for hans pluralisme i å holde to kirkeseter samtidig, både Winchester og Canterbury, og ble endelig avsatt i 1070, og hans eiendommer og personlige formue ble konfiskert av [[Wilhelm Erobreren]]. Stigand ble satt i fengsel i Winchester hvor han døde uten å ha fått igjen friheten.

Stigand tjente kong [[Knut den mektige]] som kapellan ved en kongelig grunnleggelse ved [[Ashingdon]] i 1020, og som rådgiver da og senere. Han fortsatte i rollen som kongelig rådgiver for Knuts sønner, [[Harald Harefot]] og [[Hardeknut]]. Da Knuts stesønn [[Edvard Bekjenneren]] etterfulgte Hardeknut ble Stigand antagelig den fremste administratoren. Klosterskribenter på denne tiden anklaget Stigand å presse penger og landområder fra kirken. Ved 1066 var de eneste eiendommer som var rikere enn Stigands de som tilhørte kong [[Harald Godwinson]].

I 1043 utpekte Edvard Stigand til bispesetet Elmham. Fire år senere, i 1047, ble han utpekt for setet i Winchester og fra 1052 etterfulgte han som erkebiskop av Canterbury, men uten å tre av som biskop av Winchester. Fem påfølgende paver, inkludert [[Nikolas II]] og [[Alexander II (pave)|Alexander II]], ekskommunisert ham for å holde to kirkeseter samtidig.  Stigand var til stede ved kong Edvards dødsleie og kroningen av Harald Godwinson som konge av England i 1066.<ref name=Handbook29b>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 29</ref> Etter at Harald døde i kamp mot Vilhelm Erobreren underkastet Stigand seg Vilhelm. Juledagen 1066 kronet [[Ealdred av Worcester]] Vilhelm som konge av England. Ettersom Stigand var ekskommunisert kunne han bare assistere ved seremonien enda det var erkebiskopen av Canterburys rett til å krone Englands konge.

Til tross for voksende press for å få ham avsatt fortsatte Stigand være til stede ved det kongelige hoff og å utnevne biskoper. Først i 1070 ble han avsatt av pavelige delegater og satt i fengsel i Winchester. Hans ulydighet mot pavedømmet ble benyttet som [[propaganda]] av normannerne som et eksempel på at den angelsaksiske kirken var korrupt og tilbakestående og trengte reform.

== Tidlig liv ==
Verken år eller dato til Stigands fødsel er kjent.<ref name=DNB>Cowdrey: [http://www.oxforddnb.com/view/article/26523 «Stigand (d. 1072) (abonnement nødvendig)»] ''Oxford Dictionary of National Biography''</ref> Han ble født i East Anglia, muligens i Norwich,<ref name=Barlow59>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 59</ref> i en familie som synes å ha vært velstående.<ref name=Douglas324/> Familien var av blandet angelsaksisk og [[norrøn]] slekt,<ref name=Hill61/> noe man kan se på det faktum at Stigands navn var norrønt, mens hans brors navn var angelsaksisk. Hans bror [[Æthelmær av Elmham|Æthelmær]] var også prest, og etterfulgte senere Stigand som biskop av Elmham.<ref name=Douglas324/> Hans søster eide jordeiendommer i Norwich,<ref name=Conquest46>Williams: ''English and the Norman Conquest'', s. 46</ref> men hennes navn er ikke nedtegnet.<ref name=Smith200/>

Stigand opptrer første gang i de historiske nedtegnelser i 1020 som kongelig kapellan til kong Knut den mektige av England (regjerte 1016–1035). I dette året ble han utpekt til Knuts kirke i [[Ashingdon]], eller Assandun,<ref name=Hill61>Hill: ''The Road to Hastings'', s. 61</ref><ref name=Handbook28>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 28</ref><ref name=Lawson138>Lawson: ''Cnut'', s. 138</ref> som var innviet av den reformvennlige biskop [[Wulfstan II av York]].<ref name=1000Church77>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 77</ref>

Lite er kjent av Stigands liv under Knuts regime. Han var vitne ved enkelte [[charter]],<ref name=DNB/> som viser at han hadde en posisjon ved det kongelige hoff.<ref name=Smith200/> Etter at Knut var død tjente Stigand for Knuts sønner, [[Harald Harefot]] (regjerte 1035–1040) og [[Hardeknut]] (regjerte 1040–1042).<ref name=Barlow59/><ref name=Handbook29>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', ss. 28–29</ref> Da sistnevnte døde ble Stigand rådgiver for [[Emma av Normandie]], Knuts enke, og mor til Hardeknut og hans etterfølger, [[Edvard Bekjenneren]].<ref name=Barlow59/><ref name=Handbook29/>{{#tag:ref|Harald Harefot og Hardeknut var halvbrødre, begge sønner av Knut, men av forskjellige mødre&nbsp;– Haralds mor var Ælfgifu, Hardeknuts mor var Emma av Normandie. Hardeknut og Edvard Bekjenneren var halvbrødre, begge sønner av Emma, men med forskjellige fedre&nbsp;– Hardeknuts far var Knut, og Edvards var [[Ethelred II av England|Æthelred en rådville]], den konge som Knut hadde veltet. Således var Hardeknut i slekt både med hans forgjenger og med sin etterfølger. Harald Harefot og Edvard var dog ikke nært beslektet.<ref name="Handbook29"/>|group=notes}} Stigand kan ha vært Emmas kapellan.<ref name=Emma112>Stafford: ''Queen Emma & Queen Edith'', ss. 112–113</ref> Det er mulig at Stigand var rådgiver for Emma allerede mens Knut var i live, og at han skyldte sin posisjon ved Ashingdon til Emmas innflytelse og gunst. Ettersom det er såpass lite som er kjent av Stigands aktiviteter før han ble utnevnt som biskop, er det vanskelig å avgjøre til hvem han var skyldig sin posisjon.<ref name=Smith200>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 200</ref>

== Biskop av Elmham og Winchester ==
Kort tid etter Edvard Bekjennerens kroning den 3. april 1043,<ref name=Handbook29b/> ble Stigand utpekt som [[Biskop av Norwich|bispesetet Elmham]], antagelig på råd fra dronning Emma.<ref name=Barlow76>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 76</ref> Dette var den første biskoppelig utnevnelsen i Edvards regime.<ref name=Higham122>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', s. 122</ref> Setet Elmham dekket [[East Anglia]] i østlige England, og var et av de fattigste bispeseter på den tiden.<ref name=Smith200/>{{#tag:ref|Det var så fattig at senere, under etterfølgende biskoper, ble setet først flyttet til Thetford, og deretter til Norwich.<ref>Barlow: ''English Church 1066–1154'', ss. 48–49</ref>|group=notes}} Stigand ble innviet som biskop i 1043, men senere det samme året avsatte Edvard ham og tok fra ham den rikdom han hadde. I løpet av det neste året ble Stigand gitt sin geistlige posisjon tilbake.<ref name=Barlow77>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 77</ref> Grunnen til at kongen avsatte ham er ikke kjent, men antagelig var det knyttet til at enkedronning Emma mistet sin makt. Ryktene som ble nedtegnet et århundre senere indikerte at Emma og Stigand skulle ha hatt et upassende forhold og at denne påståtte affæren var grunn til at begge mistet makt.<ref name=Emma248>Stafford: ''Queen Emma & Queen Edith'', ss. 248–250</ref> Andre kilder hevdet at Emma hadde invitert kong Magnus den gode av Norge, en rivaliserende fordringshaver til den engelske trone, til å invadere England og at hun hadde tilbudt sin personlige rikdom som den norske kongens støtte.<ref name=ASE426>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., s. 426</ref>{{#tag:ref|Magnus var sønn av [[Olav den hellige|Olav Digre]], og hans krav på den engelske trone hvilte på en avtale som Hardeknut og ham signerte en gang rundt 1038 og gikk ut på at den av dem som døde uten arvinger skulle den andre arve dennes kongedømme. Hardeknut hadde arvekrav på England, foruten Danmark, etter sin far, kong Knut den mektige. Da Hardeknut døde først ble Magnus også konge av Danmark og gjorde således krav på den engelske tronen.<ref>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., ss. 419–421; Snorre Sturlason: Heimskringla, 127-128</ref>|group=notes}} Noen mistenkte at det var Stigand som hadde anmodet Emma å støtte Magnus, og hevdet at hans avsettelse hadde sin årsak i dette.<ref name=Mason44>Mason: ''House of Godwine'', s. 44</ref> Medvirkende faktorer til deres fall fra makten var også Emmas rikdom, og misnøye med hennes politiske innflytelse som var knyttet til regimet til den upopulære Hardeknut.<ref name=Stafford87>Stafford: ''Unification and Conquest'', s. 87</ref>

Ved 1046 var Stigand vitne ved charter til Edvard Bekjenneren, noe som viste at han igjen var innenfor de kongelige sirkler.<ref name=Smith201>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 201</ref> I 1047 ble Stigand overført til [[Biskop av Winchester|Winchester bispedømme]],<ref name=Handbook223>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 223</ref> men han beholdt Elmham fram til 1052.<ref name=Barlow87>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 87</ref> Han kan ha takket sin forfremmelse til [[Godwin av Wessex|Godwin, jarl av Wessex]], svigerfar til kongen,<ref name=Loyn58>Loyn: ''English Church'', ss. 58–62</ref> skjønt en del historikere er ikke enige.<ref name=1000Church108>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 108</ref> Emma, som hadde trukket seg tilbake til Winchester etter å ha fått tilbake kongens gunst, kan også ha påvirket forfremmelsen, alene eller sammen med Godwin. Etter forfremmelsen til Winchester var Stigand vitne ved alle de bevarte charter til kong Edvard fra perioden 1047 til 1052.<ref name=Smith201/>

En del historikere, som [[Frank Barlow (historiker)|Frank Barlow]] og Emma Mason, har hevdet at Stigand støttet jarl Godwin i denne krangel med kongen i 1051-1052;<ref name=Barlow123>Barlow: ''Edward the Confessor'', s. 123</ref><ref name=Mason65>Mason: ''House of Godwine'', s. 65</ref> andre, inkludert Ian Walker, har hevdet at Stigand var nøytral.<ref name=Walker49>Walker: ''Harold'', s. 49</ref> Stigand dro uansett ikke i eksil sammen med familien Godwin da krangelen var brutt i åpen strid.<ref name=Brooks305a>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 305–306</ref> Utgangspunktet for krangelen var en strid mellom grev Eustace II av Boulogne, svoger av Edvard Bekjenneren, og folk i byen Dover. Kongen ga ordre til Godwin om å straffe byen, men jarlen nektet. Fortsatt press fra Edvard underminerte Godwins posisjon, og til slutt måtte jarlen og hans familie flykte fra England i 1051.<ref name=Stafford90>Stafford: ''Unification and Conquest'', ss. 90–91</ref> Jarlen kom dog tilbake i 1052 med en betydelig militær styrke, noe som antagelig var avgjørende til at han kom til en fredelig overenskomst med kongen.<ref name=Barlow123/> En del kilder fra [[middelalderen]] hevder at Stigand tok aktiv del i forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.<ref name=Mason73>Mason: ''House of Godwine'', s. 73</ref> Canterbury-manuskriptet til ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' kaller Stigand for kongens kapellan og rådgiver under forhandlingene.<ref name=Rex61>Rex ''Harold II'' p. 61</ref>

== Erkebiskop av Canterbury==
=== Utnevnelse og problemer med paven ===
Erkebiskopen av Canterbury ble dratt inn i en konflikt mellom Edvard og Godwin.<ref name=Smith202>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', ss. 201–203</ref> Pave Leo IX hadde påbegynt en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. Pave Leo fokuserte på å forbedre geistligheten og hindre [[simoni]] – å kjøpe og selge presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han vil se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter mer strengt før de ble godkjent.<ref name=Stafford89/> Da erkebiskop Edsige av Canterbury, senere helgenforklart, døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury Æthelric, en slektning av jarl Godwin, som erkebiskop.<ref name=Huscroft6>Huscroft: ''Ruling England'', s. 6</ref> Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden [[Robert av Jumièges]], noe som var kontroversielt da han var normanner og i tillegg allerede biskop av London. Foruten å øke Edvards krangel med Godwin signaliserte utnevnelsen at det var grenser til Edvards villighet til å inngå kompromisser med kirkereformen.<ref name=Stafford89/>

Selv om Robert ikke var kjent som reformator før utnevnelsen, da han kom tilbake fra Roma, hvor han hadde dratt for å bli bekreftet av pavedømmet, satte han seg imot kongens valg for biskop av London på grunnlag av at kandidaten ikke var egnet. Roberts forsøk på å skaffe tilbake kirkeeiendom som hadde blitt tatt av jarl Godwin bidro til krangelen mellom jarlen og kongen. Da Godwin kom tilbake til England i 1052 ble Robert både gjort fredløs og forvist fra riket.<ref name=Stafford89>Stafford: ''Unification and Conquest'', ss. 89–92</ref> Kong Edvard utpekte deretter Stigand til posisjonen som erkebiskop. Utnevnelsen var enten en belønning fra Godwin for Stigands støtte i løpet av konflikten eller en belønning fra Edvard for å ha forhandlet fram en fredsløsning til krisen i 1052.<ref name=Walker49/> Stigand var den første ikke-munk som ble gitt erkebispedømme siden tiden med [[Dunstan av Canterbury|Dunstan]] (erkebiskop fra 959 til 988).<ref name=Monastic66>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 66</ref><ref name=Brooks306>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 306</ref>

[[Image:British.Library.MS.Add.33241.jpg|thumb|Emma av Normandie, sittende med sine sønner Hardeknut og Edvard Bekjenneren, i denne manuskriptkopien av [[Encomium Emmae]] fra tiden rundt 1042|alt=To sider fra en illuminert bok, en side med en sittende kvinnelig figur som mottar en bok fra to menn. Den andre siden har farget skrift på seg.]]

Pavedømmet nektet å anerkjenne Stigands forfremmelse da Robert fortsatt var i live og ikke hadde blitt fratatt sin posisjon av en pave. Robert av Jumièges appellerte til pave Leo IX som tilkalte Stigand til Roma. Da Stigand ikke møtte opp ble han ekskommunisert.<ref name=ASE465>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg. ss. 465–466</ref> Kirkehistorikeren Nicholas Brooks har fremmet det syn at Stigand ikke ble ekskommunisert på dette tidspunktet, men ble heller beordret fra å utføre enhver erkebispefunksjon, som å utnevnte biskoper. Han argumenterte at i 1062 var pavelige legater i møte med Stigand, noe de ikke ville ha gjort om han hadde vært ekskommunisert.<ref name=Brooks307>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 307</ref> Legatene gjorde ingenting for å endre Stigands posisjon,<ref name=Rex184>Rex: ''Harold II'', s. 184</ref> skjønt en av legatene bidro senere til å avsette Stigand i 1070.<ref name=1000Church306>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 306</ref> Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave [[Viktor II]] og pave [[Stefan IX]], fortsatte å betrakte Robert som den rettmessige erkebiskop av Canterbury.<ref name=Intro108>Blair: ''Introduction to Anglo-Saxon England'', s. 108</ref>

Stigand reiste ikke til [[Roma]] for å motta sitt [[pallium]],<ref name=DNB/> båndet båret rundt nakken som symbol på en erkebiskops autoritet, fra paven. Å reise til Roma for sitt pallium hadde blitt en skikk som ble praktisert av en rekke av hans forgjengere.<ref>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 291, 299, 304</ref> Isteden har en del krønikeskribenter hevdet at han benyttet Robert av Jumièges' pallium.<ref name=DNB/> Det er ikke kjent om Stigand noen søkte pavedømmet for pallium etter at han ble utnevnt, men på grunn av reformbevegelsen kjente Stigand til at en søknad neppe ville bli innvilget. I [[1058]] ga motpave [[Benedictus X]], som var motstander av reformbevegelsen, Stigand et pallium.<ref name=Brooks306/><ref name=BHOArchCant>Greenway ''[http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=33853 Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Canterbury: Archbishops] {{Wayback|url=http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=33853 |date=20110809060306 }}''</ref> Imidlertid ble Benedictus avsatt det påfølgende året og erklært som antipave, noe som tilbakestilte alle hans handlinger, inkludert Stigands pallium.<ref name=Huscroft48>Huscroft: ''Ruling England'', s. 48</ref> De nøyaktige forhold som førte til at Benedictus ga et pallium er ikke kjent, om det var på Stigands forespørsel eller om det gitt av seg selv.

Etter å ha blitt erkebiskop av Canterbury overga Stigand Elmham til sin bror [[Æthelmær av Elmham|Æthelmær]], men beholdt Winchester for seg selv. Canterbury og Winchester var de to rikeste setene i England,<ref name=Higham137>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', s. 137</ref><ref name=1000Church79>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 79</ref> og mens tidligere skikk hadde tillatt å holde et fattig sete sammen med et rikt, var det å holde to rike ikke sett på som rasjonelt.<ref name=Brooks305>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 205</ref> Han kan ha beholdt Winchester av ren eiesyke, eller av usikkerhet da Canterbury kunne bli fratatt ham. I tillegg til disse holdt han også [[Gloucesterkatedralen|klosteret i Gloucester]] og [[Elykatedralen|klosteret i Ely]], og kanskje også andre klostre som ga ham inntekter.<ref name=Knowles72>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 72</ref> Uansett hva Stigands grunner var, å holde Winchester gjorde, gjorde det ham til en motstander av den voksende reformbevegelsen i kirken. Fem etterfølgende paver (Leo IX, Viktor II, Stefan IX, [[Nikolas II]] og [[Alexander II (pave)|Alexander II]]<ref name=BHOArchCant/> bannlyste Stigand for å holde to bispesete samtidig. Det har vært foreslått av historikeren Emma Mason at Edvard nektet å fjerne Stigand ettersom det ville underminere den kongelige forrett til å utpeke biskoper og erkebiskoper uten pavelige innspill.<ref name=Mason78/> Hva som ytterligere skadet Stigands posisjon var da pave Nikolas II i 1061 erklærte at pluralisme i presteembete var kirkerettslig ulovlig om det ikke var blitt godkjent av paven.<ref name=Huscroft62>Huscroft ''Ruling England'' p. 62</ref>

Stigand ble senere anklaget for simoni av klosterkrøniker, men alle disse anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående.<ref name=Huscroft46>Huscroft: ''Ruling England'', ss. 46–47</ref> Middelalderenkrønikeren [[William av Poitiers]] hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie, daværende hertug av Normandie, den framtidige [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]], skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates sammen med andre historikere, har markert at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd.<ref name=BatesWC77>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 77–78</ref><ref name=Rex141>Rex: ''Harold II'', s. 141</ref> Men Stigands posisjon som overhode av den engelske kirke ble benyttet for alt det var verd av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.<ref name=Douglas170>Douglas: ''William the Conqueror'', s. 170</ref>

=== Kirkelige affærer===
[[Erkebiskopen av York]] dro fordel av Stigands vanskeligheter med pavedømmet og [[Canterbury-York-kontroversen|krevde autoritet over biskoper]] som normalt var underlagt Canterbury. York hadde lenge blitt holdt sammen med [[biskop av Worcester|Worcester]], men i løpet av den tiden da Stigand var bannlyst krevde York også overherredømme over [[biskop av Lichfield|Lichfield]] og [[bisko av Lincoln|Dorchester]].<ref name=Barlow27>Barlow: ''The Feudal Kingdom of England'', s. 27</ref>

I 1062 kom pave Alexander IIs legater til England. De avsatte ikke Stigand, men faktisk konsulterte ham og behandlet ham som erkebiskop.<ref name=Walker127>Walker: ''Harold'', s. 127</ref> Han fikk også tillatelse til å være til stede ved det kirkeråd som de holdt og var aktiv deltager i rådet.

Mange av biskopene i England ville ikke bli innviet av Stigand.<ref name=Chibnall39>Chibnall: ''Anglo-Norman England'', s. 39</ref> Både [[Giso av Wells]] og normanneren [[Walter av Lorraine|Walter av Hereford]] reiste til Roma for å bli innviet av paven i 1061 framfor Stigand.<ref name=Huscroft51>Huscroft: ''Ruling England'', s. 51</ref> I løpet av den korte tiden som da han holdt et lovlig pallium utnevnte dog Stigand [[Æthelric II av Selsey]] og [[Siward av Rochester]].<ref name=Walker136>Walker: ''Harold'', ss. 136–138</ref> Abbeder kom imidlertid til Stigand for innvielser i gjennom hele hans tid som erkebiskop. Disse inkluderte ikke bare abbeder fra klostre innenfor hans eget bispedømme, slik som [[Æthelsige]] som abbed av [[St Augustine's Abbey]] i Canterbury, men også Baldwin som abbed av Bury St. Edmunds og Thurstan som abbed av Ely.<ref name=Brooks307/> Etter den normanniske erobring ble Stigand anklaget for å selge posisjoner som abbed, men ikke abbed ble avsatt for å ha kjøpt sin stilling, og således er denne anklagen ikke troverdig.<ref name=1000Church113>Barlow: ''English Church 1000–1066'', ss. 113–115</ref>

Stigand var sannsynligvis den mest overdådig geistlige giver i sin tid med store landområder til kirker i en til da uovertruffet skala.<ref>''Dodwell'', ss. 230–231</ref> Han tjente som velgjører for klosteret i Ely og store gull eller sølv [[krusifiks]]er til Ely, [[St Augustine's Abbey]] i Canterbury, [[Bury St. Edmunds Abbey]], og til hans egen katedralkirke i Winchester.<ref name=Piety576>Smith, Fleming, Halpin: «Court and Piety» i ''Catholic Historical Review'', s. 576</ref> De som ble gitt til Ely, Bury og Winchester synes alle å ha vært figurer i legemsstørrelse av Kristus, jomfru Maria og Johannes døperen, og som sannsynligvis ble plassert over alteret. Disse var antagelig gjort av tynne lag av kostbart metall som dekket en struktur av treverk.<ref>''Dodwell'', ss. 211–213, 220 n. 39,</ref> Ingen av disse synes å ha blitt bevart til vår tid, men det finnes store malte kors i tre som det tyske [[Gerokorset]] fra rundt [[980]] som er kjent å ha inspirert Leofstan ved klosteret i Bury (død 1065) til å skape tilsvarende figurer, kanskje dekket av kostbart metall, på hans hjemreise fra Roma.<ref>Dodwell:211.  Se: Schiller, G.: ''Iconography of Christian Art, Vol. I'',1971 (engelsk overs. fra tysk), Lund Humphries, London, ss. 140–149 & figurer, ISBN 0853312702 for utviklingen av monumentale krusifiks. Ingen tidlige metalleksemplarer har overlevd, skjønt det er kjent at Karl den store hadde ett i sitt kapell i Aarchen.</ref>

Selv det ikke synes som om Stigand noen gang reiste til Roma er det likevel indikasjoner på at han gjorde en [[pilegrim]]sreise. I helgenbiografien til den hellige [[Willibrord av Utrecht]] fra 1100-tallet, skrevet ved [[Echternach-klosteret]] i hva som i dag er [[Luxembourg]], er det nedtegnet at «til dette stedet kom også Stigand, den eminente erkebiskop for de engelske». Stigand er nedtegnet for å ha gitt rike gaver til klosteret foruten også relikvier av helgener.<ref name=Piety575>Smith, Fleming, and Halpin: «Court and Piety» i ''Catholic Historical Review'', s. 575</ref>

=== Rådgiver for kongen ===
I løpet av Edvards regime ble Stigand en innflytelsesrik rådgiver ved hoffet og benyttet sin posisjon til å øke sin personlige formue foruten også å gjøre sine venner og familie rike. Samtidens vurderinger av de landområder som han kontrollerte ved tiden av Edvards død i 1066, slik de er listet i ''[[Dommedagsboken]]'', kom til en årlig inntekt på utrolige 2500 pund.<ref name=DNB/> Det er få bevis på at han beriket verken Canterbury eller Winchester.<ref name=Brooks307a>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 307–309</ref> Han utpekte også egne tilhengere til posisjoner innenfor hans egne bispeseter i 1058, fikk gjort [[Siward av Rochester|Siward]] til [[biskop av Rochester]] og [[Æthelric II av Selsey|Æthelric]] som [[biskop av Chichester|biskop av Selsey]].<ref name=Loyn58/> Mellom å holde sine to geistlige seter og utpeke sine egne menn til andre seter i sørøstlige England var Stigand en betydelig person i kystforsvaret av England.<ref name=Loyn64>Loyn: ''English Church'', s. 64</ref>

Stigand kan ha hatt ansvaret for den kongelige administrasjon.<ref name=Mason78>Mason: ''House of Godwine'', ss. 78–79</ref> Han kan også ha vært en av kreftene bak arbeidet å lokalisere [[Edvard den landflyktige]] og hans bror Edmund etter 1052 for å sikre en mer akseptabel arving til kong Edvard Bekjenneren.<ref name="Harold75">Walker: ''Harold'', s. 75</ref> Hans landeiendommer var spredt over ti grevskaper og i en del av disse var hans eiendommer større enn kongens.<ref name=Smith204>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 204</ref> Selv normannisk propaganda hevdet at så tidlig som 1051 eller 1052 skal kong Edvard ha lovt Englands krone til hertug Vilhelm av Normandie, som senere ble Vilhelm Erobreren, er de få samtidige bevis på et slikt løfte fra ikke-normanniske kilder.<ref name=Stafford92>Stafford: ''Unification and Conquest'', s. 92</ref> Ved 1053 har Edvard antagelig skjønt at han ikke ville få en sønn fra sitt ekteskap, og han og hans rådgivere begynte å søke etter en arving. Edvard den landflyktige var sønn av kong [[Edmund Jernside]] (regjerte i 1016) og Edvard hadde vært i landflyktighet fra England siden 1017 etter at hans far var død.<ref name="Harold75"/>{{#tag:ref|Edmund Jernside var den eldre halvbroren av Edvard Bekjenneren; begge var sønner av Æthelred, og hvor Edmund var sønn av Ælfgifu mens Edvard var sønn av Emma av Normandie. Edmund Jernside hadde to sønner, Edvard den landflyktige og Edmund. Sistnevnte døde antagelig som ungdom mens han var i landflyktighet. Broren Edvard giftet seg derimot i eksil og ble far til [[Edgar Ætheling]] og [[Margaret av Skottland]], hustru til [[Malcolm III av Skottland]].<ref>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', ss. 27–29 og s. 57</ref>|group=notes}} Selv om [[Ealdred av Worcester]], [[biskop av Worcester]], faktisk reiste til kontinentet på leting etter Edvard den landflyktige, mener Ian Walker, historikeren bak en biografi om kong Harald Godwinson, at det var Stigand som var den drivende kraft bak forsøket.<ref name=Harold75/> Til sist kom faktisk Edvard tilbake til England, men hadde døde kort tid etter, og etterlot en ung sønn, [[Edgar Ætheling]].<ref name=Thomas18>Thomas: ''Norman Conquest'', s. 18</ref>

== Siste år==
=== Den normanniske erobring ===
På sitt dødsleie ga kong Edvard den engelske krone til sin svoger Harald Godwinson, sønn av jarl Godwin. Stigand utførte begravelsesritualene og normanniske forfattere hevdet at Stigand kronet Harald som konge i januar 1066.<ref name=Chibnall21>Chibnall: ''Anglo-Norman England'', s. 21</ref> Moderne forskere mener at den påstanden er propaganda og det var i Vilhelms egeninteresse å framstille Harald som kirkestridig kronet. Om Harald ikke var rettmessig kronet kunne Vilhelm hevde at han var den rettmessige arvingen, og ikke en som avsatte en rettmessig konge.<ref name=Higham175>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', ss. 175–180</ref> [[Bayeuxteppet]] avbilder Stigand ved Haralds kroning, skjønt ikke den som faktisk plasserer kronen på Haralds hode.<ref name=Rex151>Rex: ''Harold II'', s. 151</ref> Angelsaksiske kilder hevder at det var Ealdred av Worcester, erkebiskop av York, som sto for kroningen. Dette er antagelig riktig, og avviket i kildene skyldes normannisk ønske om å endre de faktiske forhold til å passe inn i deres egen propaganda. Moderne forskning har også bekreftet at seremonien ble utført av Ealdred på grunn av kontroversen som Stigand hadde med paven.<ref name=Huscroft48/><ref name=Chibnall39/> Det er imidlertid en historiker, [[Pauline Stafford]], som har teoretisert at begge erkebiskopene kan ha stått for kroningen.<ref name=Stafford83>Stafford: ''Unification and Conquest'', s. 83</ref> En annen historiker, Frank Barlow, skrev i 1979 at de engelske kildene ikke spesifiserte hvem som kronet Harald, noe som «tippet balansen i favør av Stigand».<ref name=1000Chuch60>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 60 fotnote 4</ref>

Stigand støttet Harald og var til stede ved Edvard Bekjennerens dødsleie.<ref name=Barlow249>Barlow: ''Edward the Confessor'', ss. 249–250</ref> Stigand kontroversielle posisjon kan ha påvirket pave Alexander IIs støtte til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England.<ref name=ASE586>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., s. 586</ref><ref name=Loyn98>Loyn: ''English Church'', s. 98</ref> Reformatorene, ledet av erkediakon Hildebrand, den senere pave [[Gregor VII]], var motstander av den eldre type biskop, rike og installert av verdslige krefer.<ref name=Rex208>Rex: ''Harold II'', ss. 208–209</ref>

Etter at Harald Godwinson døde i [[slaget ved Hastings]] samarbeidet Stigand med jarlene [[Edwin av Mercia]] og [[Morcar av Northumbria]], foruten også Ealdred av Worcester i å få plassert unge [[Edgar Ætheling]] som den neste angelsaksiske konge på Englands trone.<ref name=Walker183>Walker: ''Harold'', ss. 183–185</ref> Denne planen lot seg ikke verksette, hovedsakelig på grunn av Edgars unge alder, men også på grunn av uenighet fra jarlene i nord og en del av biskopene.<ref name=Douglas204>Douglas: ''William the Conqueror'', ss. 203–206</ref> Som andre underkastet Stigand seg Vilhelm Erobreren ved Wallingford i Oxfordshire tidlig i desember 1066,<ref name=Huscroft18>Huscroft: ''Ruling England'', ss. 18–19</ref><ref name=BatesWC94>Bates: ''William the Conqueror'', s. 94</ref> og assisterte ved hans kroning juledagen 1066. Den som utførte kroningen, som ved Haralds noen måneder tidligere, var Ealdred igjen.<ref name=BatesWC96>Bates: ''William the Conqueror'', s. 96</ref> Vilhelm tok Stigand med seg til Normandie i 1067,<ref name=Knowles104>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 104</ref> men om dette hadde sin grunn i at Vilhelm ikke stolte på Stigand, slik middelalderkrønikeforfatteren [[William av Poitiers]] hevdet, er uklart.<ref name=Conquest11>Williams: ''English and the Norman Conquest'', s. 11</ref> Stigand var til stede ved kroningen av Vilhelms dronning, [[Matilda av Flandern|Matilda]] i 1068, men også denne seremonien ble utført av Ealdred.<ref name=BatesWC100>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 100–101</ref>

=== Avsettelse og død ===
[[Fil:William1.jpg|thumb|Vilhelm I, vist her fra ''Bayeuxteppet'', aksepterte først Stigands posisjon, men tillot senere pavens legater til å avsette ham.|alt=En sittende mann i kappe som holder et sverd rettet oppover i den ene hånden og peker med den andre hånden. Bak den sittende figuren er stående mann som peker i samme retning som den sittende.]]

Etter at de første opprørene brøt ut i 1067 benyttet Vilhelm en politikk hvor han søkte en forsoning med den engelske kirke. Han ga Stigand en posisjon ved hoffet foruten også administrative posisjoner til Ealdred av York og [[Æthelwig av Evesham|Æthelwig]], abbed ved klostret i [[Evesham]].<ref name=Barlow57>Barlow: ''English Church 1066–1154'', s. 57</ref> Erkebiskop Stigand opptrer som vitne på en rekke kongelige charter i 1069 sammen med både normanniske og angelsaksiske ledere.<ref name=ASE623>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., ss. 623–624</ref> Han innviet faktisk også [[Remigius de Fécamp]] som [[biskop av Lincoln|biskop av Dorchester]] i 1067.<ref name=DNB/> Straks faren ved opprøret var over hadde derimot Vilhelm tilsynelatende ikke lenger behov for Stigand.<ref name=Barlow87/> Et råd ble holdt i [[Winchester (England)|Winchester]] påsken 1070 hvor biskopene møtte de pavelige legatene til pave Alexander II.<ref name=Handbook590>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', s. 590</ref>

Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legat [[Ermenfrid]], biskop av [[Sion (Sveits)]]<ref name=BHOArchCant/><ref name=Blumenthal148>Blumenthal: ''Investiture Controversy'', ss. 148–149</ref> og satt i arrest i Winchester. Stigands bror Æthelmær, biskop av Elmham, ble også avsatt av det samme kirkerådet. Kort tid etter ble [[Æthelric II av Selsey|Aethelric]] [[biskop av Chichester|biskop av Selsey]], [[Ethelwin av Durham|Ethelwin]] [[biskop av Durham]] og [[Leofwine av Lichfield|Leofwine]], [[biskop av Lichfield]], som var gift, også avsatt ved et kirkemøte som ble holdt ved Windsor.<ref name=Douglas324>Douglas: ''William the Conqueror'', s. 324</ref><ref name=Barlow93>Barlow: ''Feudal Kingdom of England'', s. 93</ref> Det var tre grunner til at Stigand ble avsatt: at han holdt bispesetet Winchester i pluralitet med Canterbury; at ikke bare okkuperte Canterbury etter at Robert av Jumièges flyktet, men også at han hadde tatt Roberts pallium som var blitt igjen; og at han hadde mottatt sitt eget pallium fra Benedictus X, en antipave.<ref name=Lords33>Powell: ''House of Lords'', s. 33–34</ref> En del redegjørelser hevdet at Stigand var til stede ved det kirkerådet som avsatte, men ingenting er nedtegnet av et forsvar som han eventuelt har gitt. Anklagene mot hans bror er ikke nedtegnet noe sted, noe som tyder på at begge avsettelsene var politiske og ikke religiøse. Den samme våren hadde Stigand lagret sin personlige rikdom ved klosteret i Ely for sikker forvaring,<ref name=Conquest46/> men Vilhelm konfiskerte det etter at han var blitt avsatt, sammen med hans eiendommer. I Stigands sted som erkebiskop av Canterbury utpekte Vilhelm et utlending, [[Lanfranc]] fra Italia, som i seg selv var godt skikket som lærd og abbed i Normandie.<ref name=Thomas123>Thomas: ''Norman Conquest'', s. 123</ref>

Kong Vilhelm synes å ha gitt initiativet for Stigands avsettelse til pavedømmet, og gjorde ingenting til å hindre Stigands autoritet inntil pavens legater kom til England for å avsette erkebiskopen. Foruten å være vitne på charter og innvie Remigius synes det som om Stigand var til stede ved det kongelige råd, og ikke forhindret til å reise fritt i det erobrede England. Men etter at legatene kom gjorde Vilhelm intet for å beskytte Stigand fra avsettelse, og erkebiskopen anklaget etterpå kongen for å handle ut fra dårlig tro.<ref name=ASE623/> Stigand kan ha blitt overrasket over at legatene ønsket ham avsatt.<ref name=Loyn69>Loyn: ''English Church'', s. 69</ref> Det var sannsynligvis Ealdreds død i 1069 som fikk paven til å sende delegasjonen ettersom det etterlot kun en erkebiskop i England, og Stigand var ikke betraktet som legitim og kunne derfor ikke utnevne biskoper. Historikeren George Garnett har trukket paralleller mellom behandlingen som kong Harald Godwinson fikk i Dommedagsboken, hvor han i all vesentlig ble ignorert som konge og kun omtalt som jarl, og behandlingen av Stigand etter at han var blitt avsatt hvor hans tid som erkebiskop i stor grad ble behandlet som om det aldri hadde skjedd.<ref name=Garnett107>Garnett: «Coronation and Propaganda» i ''Transactions of the Royal Historical Society'', ss. 107–108</ref>

Stigand døde i 1072 mens han fortsatt satt fengselet,<ref name=BatesWC168>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 168–169</ref> og hans død ble minnet den 21. februar eller 22. februar.<ref name=BHOArchCant/> En tid mellom hans avsettelse og hans død fikk han besøk i fengslet av kong Edvards enke og søster av kong Harald, [[Edith av Wessex]], og etter sigende skal hun ha bedt ham om å ta bedre vare på seg selv.<ref name=Godwins161>Barlow: ''Godwins'', s. 161</ref> Han ble gravlagt i den gamle kirken, Old Minster, ved Westminster.<ref name=DNB/>

=== Ettermæle ===
Ved Edvards død var de eneste kongelige eiendommer som Harald eide som var større og rikere var de som var holdt av Stigand. Middelalderens skribenter fordømte ham for hans grådighet og hans pluralisme.<ref name=DNB/> [[Hugh Sottovagina|Hugh sangeren]], en middelalderkrøniker, hevdet at den konfiskerte rikdommen til Stigand hjalp Vilhelm Erobreren å beholde sin engelske trone.<ref name=Rex79>Rex: ''Harold II'', s. 79</ref> Nyere forskning av hans rikdom og hvordan den ble anskaffet viser at mens han benyttet en del utbyttende metoder for å skaffe en del av sin rikdom, ble andre landområder mottatt via arv eller via kongelig gunst.<ref name=Smith211>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 211</ref> Den samme forskningen viser at det er få bevis som viser at han plyndret sine bispeseter, skjønt nedtegnelser i klostrene er mer mistenkelige.<ref name=Smith213>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 213</ref> Det er ingen klage i samtidige nedtegnelser om hans private liv, og anklagene om at han begikk simoni og at han var ikke lesekyndig stammer fra 1100-tallet.<ref name=1000Church80>Barlow: ''English Church 1000–1066'', ss. 80–81</ref>

Selv om krøniker etter den normanniske erobringen anklaget ham for forbrytelser som mened og drap har de ikke kommet med noe bevis på disse.<ref name=Emma151>Stafford: ''Queen Emma & Queen Edith'', s. 151</ref> Moderne historikere tenderer å se på ham som enten en utspekulert politiker og en likeglad biskop, eller utelukkende vurdert ham i henhold til hvordan han feilet som geistlig. Historikeren [[Frank Stenton]] mente at «hele hans karriere viser at han i all vesentlig var en politiker».<ref name=ASEQ466>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg., s. 466</ref> Samsvarende med dette er historikeren Nick Higham som hevdet at «Stigand var en krydret politiker hvis karriere hadde blitt bygget opp på nøyaktig lesning av maktbalansen.»<ref name=Higham219>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', ss. 219–220</ref> En annen historiker, Eric John, har sagt at «Stigand har et rimelige krav på å være den verste biskop i kristenheten.»<ref name=John174>John: ''Reassessing Anglo-Saxon England'', s. 174</ref> Historikeren Frank Barlow mente at «han var en mann med kulturell smak, en patron av kunstartene som var sjenerøs mot de klostre som han holdt.»<ref name=1000Church79/>

==Fotnoter ==
<references group=notes/>

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==

*Barlow, Frank (1970): ''Edward the Confessor''. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8.
* Barlow, Frank (1979): ''The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church'' (2. utg). New York: Longman. ISBN 0-582-49049-9.
* Barlow, Frank (1979): ''The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church''. New York: Longman. ISBN 0-582-50236-5.
* Barlow, Frank (1988): ''The Feudal Kingdom of England 1042–1216'' (4. utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0.
* Barlow, Frank (2003): ''The Godwins: The Rise and Fall of a Noble Dynasty''. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-78440-9.
* Bates, David (2001): ''William the Conqueror''. Stroud, UK: Tempus. ISBN 0-7524-1980-3.
* Blair, Peter Hunter; Blair, Peter D. (2003): ''An Introduction to Anglo-Saxon England'' (3. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53777-0.
* Blumenthal, Uta-Renate (1988): ''The Investiture Controversy: Church and Monarchy from the Ninth to the Twelfth Century''. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1386-6.
* Brooks, Nicholas (1984): ''The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066''. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-0041-5.
* Chibnall, Marjorie (1986). Anglo-Norman England 1066–1166. Oxford: Basil Blackwell Publishers. ISBN 0-631-15439-6.
* Coredon, Christopher (2007): ''A Dictionary of Medieval Terms & Phrases'' (opptr.). Woodbridge: D. S. Brewer. ISBN 978-1-84384-138-8.
* Cowdrey, H. E. J. (2004): [http://www.oxforddnb.com/view/article/26523 «Stigand (d. 1072) (abonnement nødvendig)»]. ''Oxford Dictionary of National Biography''. Oxford University Press. Retrieved 2008-06-23.
* Darlington, R. R. (1936): [http://links.jstor.org/sici?sici=0013-8266(193607)51%3A203%3C385%3AERITLO%3E2.0.CO%3B2-Y «Ecclesiastical Reform in the Late Old English Period»] (mot betaling). ''The English Historical Review 51'' (203): 385–428. doi:10.1093/ehr/LI.CCIII.385.
* Dodwell, C. R.: ''Anglo-Saxon Art, A New Perspective'', 1982, Manchester UP, ISBN 071900926X
* Douglas, David C. (1964): ''William the Conqueror: The Norman Impact Upon England''. Berkeley: University of California Press.
* Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): ''Handbook of British Chronology'' (3. revi. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
* Garnett, George (1986): «Coronation and Propaganda: Some Implications of the Norman Claim to the Throne of England in 1066». T''ransactions of the Royal Historical Society''. Fifth Series 36: 91–116. doi:10.2307/3679061.
* Greenway, Diana E. (1971): ''Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300'': volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Canterbury : Archbishops. Institute for Historical Research. Retrieved 2008-06-23.
* Higham, Nick (2000): ''The Death of Anglo-Saxon England''. Stroud: Sutton. ISBN 0-7509-2469-1.
* Hill, Paul (2005): ''The Road to Hastings: The Politics of Power in Anglo-Saxon England''. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-3308-3.
* Huscroft, Richard (2005): ''Ruling England 1042–1217''. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2.
* John, Eric (1996): ''Reassessing Anglo-Saxon England''. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-5053-7.
* Knowles, David (1976): ''The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216'' (2. utg, opptr.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6.
* Lawson, M. K. (2000): ''Cnut: England's Viking King''. Stroud: Tempus Publishing, Limited. ISBN 0-7524-2964-7.
* Loyn, H. R. (2000): ''The English Church, 940–1154''. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education. ISBN 0-582-30303-6.
* Mason, Emma (2004): ''House of Godwine: The History of Dynasty''. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-389-1.
* Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): ''The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540''. London: Weidenfeld and Nicolson.
* Rex, Peter (2005): ''Harold II: The Doomed Saxon King''. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7394-7185-2.
* Smith, Mary Frances (1993): «Archbishop Stigand and the Eye of the Needle». ''Anglo-Norman Studies Volume 16''. Woodbridge, UK: Boydell Press. ss. 199–219. ISBN 0-85115-366-6.
* Smith, Mary Frances; Fleming, Robin; Halpin, Patricia (2001): «Court and Piety in Late Anglo-Saxon England» (mot avgift). ''The Catholic Historical Review 87'' (87): 569–602. doi:10.1353/cat.2001.0189.
* Stafford, Pauline (1997): ''Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-century England''. Cambridge, MA: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-22738-5.
* Stafford, Pauline (1989): ''Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries''. London: Edward Arnold. ISBN 0-7131-6532-4.
* Stenton, F. M. (1971): ''Anglo-Saxon England'' (3. utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5.
* Thomas, Hugh (2007): ''The Norman Conquest: England after William the Conqueror. Critical Issues in History''. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, Inc. ISBN 0-7425-3840-0.
* Walker, Ian (2000): ''Harold the Last Anglo-Saxon King''. Gloucestershire: Wrens Park. ISBN 0-905-778-464.
* Williams, Ann (2000): ''The English and the Norman Conquest''. Ipswich: Boydell Press. ISBN 0-85115-708-4.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.pase.ac.uk/jsp/DisplayPerson.jsp?personKey=12622 Prosopography of Anglo Saxon England: Stigand] {{Wayback|url=http://www.pase.ac.uk/jsp/DisplayPerson.jsp?personKey=12622 |date=20110728114750 }}
* [https://web.archive.org/web/20100218153618/http://www.bayeuxtapestry.org.uk/BayeuxPeople.htm People of the Bayeux Tapestry]

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Stigand}}
[[Kategori:Biskoper av Winchester]]
[[Kategori:Katolske erkebiskoper av Canterbury]]
[[Kategori:Personer fra Norwich]]