Redigerer Spioner i krig

{{Infoboks bok}}
'''''Spioner i krig. Den hemmelige jakten på Stalins norske agenter 1941–1977''''' er en dokumentarbok av [[Gard Sveen]]. Boken er basert på mer enn 35 000 sider med avgradert [[etterretning]]smateriale fra i første rekke norske, svenske, britiske og amerikanske arkiver. 

I boken fremmer Sveen flere påstander som er i motstrid til etablert, norsk historieforskning, særlig knyttet til graden av sovjetisk infiltrasjon i norsk politikk, politi og forsvar. 

== Bakgrunn ==
Arbeidet med ''Spioner i krig'' startet i kjølvannet av utgivelsen av Sveens første kriminalroman ''Den siste pilegrimen'' i 2013. Sveen mottok senere prosjektstipender til manusutvikling fra [[Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening|NFFO]],<ref>{{Kilde www|url=https://nffo.no/attachments/dcddf0f346e52d53eb34138ecfe7bcf362abbcc3/46-20190315014510564299.pdf|tittel=Årsmelding NFFO 2017|besøksdato=2022-11-20}}</ref> [[Fritt Ord]]<ref>{{Kilde www|url=https://frittord.no/nb/grants|tittel=Fritt Ord|besøksdato=2022-11-20|språk=nb|verk=Fritt Ord}}</ref> og [[Bergesenstiftelsen]].<ref>{{Kilde www|url=https://bergesenstiftelsen.no/assets/%C3%85rsmeldinger/2019_Bergesenstiftelsen_A%CC%8Arsregnskap.pdf|tittel=Årsmelding 2019 Bergesenstiftelsen|besøksdato=2022-11-20}}</ref>

Rettighetene til boken ble først kjøpt av [[Gyldendal Norsk Forlag|Gyldendal]] høsten 2019 etter en auksjon mellom flere norske forlag.<ref>{{Kilde www|url=http://www.nordinagency.se/gard-sveen-has-a-new-non-fiction-project-that-has-been-sold-to-gyldendal-in-norway/|tittel=Gard Sveen’s new non-fiction project that has been sold to Norway! – Nordin Agency|besøksdato=2022-11-16|språk=en-US|arkiv-dato=2022-11-16|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221116155534/http://www.nordinagency.se/gard-sveen-has-a-new-non-fiction-project-that-has-been-sold-to-gyldendal-in-norway/|url-status=yes}}</ref> Gyldendal trakk seg senere fra kontrakten. Boken ble til slutt publisert på Sveens eget forlag, Kulturforlaget Rozenfeld & Bronstein, høsten 2022. Boken ble først utgitt under pseudonymet Maria Wegner, men Sveen stod mot slutten av oktober 2022 frem som forfatteren i forbindelse med opptrykk av boken.

== Kontroverser og påstander ==
I boken fremkommer det store mengder etterretningsinformasjon som i betydelig grad står i motstrid til mye av den etablerte historieskrivningen i Norge, både i relasjon til andre verdenskrig og den kalde krigen. 

Sveen hevder med bakgrunn i utenlandsk, men også til dels i norsk, kildemateriale at [[Rettskontoret]] ved legasjonen i [[Stockholm]] under [[andre verdenskrig]] var dominert av [[kommunisme|kommunister]] og at det senere [[Overvåkningspolitiet]] led av samme problem. 

Sveen påstår i boken at [[Russland|russernes]] og kommunistenes politiske arbeid i Norge, både i [[mellomkrigstiden]], under andre verdenskrig og under [[den kalde krigen]], i store trekk skjedde på venstresiden i [[Arbeiderpartiet]].  Det fantes en indre, mektig krets av kommunister i Arbeiderpartiet, hevder Sveen på bakgrunn av bokens kildemateriale. Flere av de ledende Arbeiderpartipolitikerne i kretsen rundt arbeiderbevegelsens reelle leder, [[Martin Tranmæl]], er i bokens kildemateriale fra vestlig etterretning utelukkende beskrevet som kommunister, og ikke som [[sosialdemokrati|sosialdemokrater]] - dette gjaldt ikke minst Tranmæl selv.<ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|sider=170-182, s. 507-509, note 281}}</ref> Med bakgrunn i nylig avgradert, amerikansk etterretningsmateriale hevder Sveen at kretsen rundt Tranmæl systematisk undergravde statsminister [[Johan Nygaardsvold]]s virksomhet, samt at Tranmæl og [[LO]]s nestformann [[Lars Evensen]] skal ha inngått en hemmelig pakt om Norges fremtid etter den tyske kapitulasjonen med [[Norges Kommunistiske Parti|NKP]]<nowiki/>s ledere i [[Stockholm]] i slutten av september 1943.<ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|side=177-178}}</ref>

Skismaet mellom Johan Nygaardsvold og Martin Tranmæl har tidligere vært poengtert av historikeren [[Harald Berntsen]], både i hans biografi over Johan Nygaardsvold ''I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879-1952'' (1991)<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110500042|tittel=Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2022-11-20|verk=www.nb.no}}</ref> og senere i boken ''Statsministerkuppet. En politisk thriller fra norsk virkelighet mai–juni 1945'' (2006).<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/i/5Gyoz/statsministerkuppet|tittel=Statsministerkuppet|besøksdato=2022-11-20|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref> Berntsen hadde, i likhet med Sveens ''Spioner i krig'', betydelige problemer med å få publisert ''Statsministerkuppet'', som til sist måtte utgis av det lille forlaget Centrum i [[Alta]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.bt.no/kultur/i/R57kr/naadeloes-maktkamp|tittel=Nådeløs maktkamp|besøksdato=2022-11-20|språk=nb|verk=www.bt.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/kultur/statsministerkuppet/66321180|tittel=Statsministerkuppet|besøksdato=2022-11-20|dato=2007-03-22|fornavn=Harald Berntsen|etternavn=Historiker|språk=no|verk=dagbladet.no}}</ref> Sveen drøfter i ''Spioner i krig'' hvorvidt Tranmæl og kommunistene i Arbeiderpartiet kan ha vært organisert i et eget "parti i partiet", som av sovjetisk etterretning ble kalt "De innfødte".<ref>{{Kilde www|url=https://www.wilsoncenter.org/sites/default/files/media/documents/article/Venona-Stockholm-Naval-GRU.pdf|tittel=Venona Stockholm Naval GRU, s. 128. Telegram nr. 698 av 1. mars 1943 fra marineattaché Taradin til Moskva-senteret|besøksdato=2022-11-20}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.wilsoncenter.org/sites/default/files/media/documents/article/Venona-USA-Naval-GRU.pdf|tittel=Venona Washington Naval GRU, s. 123 og s. 145-148. Telegram nr. 762 av 7. april 1943 fra "Navn nr. 91" til Moskva-senteret og telegram nr. 834, 846-848 av 18. april 1943 fra "Navn nr. 91" til Moskva-senteret.|besøksdato=2022-11-20}}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|side=170-182}}</ref> Sveen stiller i boken også spørsmål ved om det noensinne foregikk en reell kommunistjakt i den norske arbeiderbevegelsen. Disse spørsmålene kommer i første rekke til overflaten i relasjon til Sveens beskrivelser og omtale av Lars Evensen, som før krigen var LOs nestformann og som etter krigen ble industri- og handelsminister i [[Einar Gerhardsen]]<nowiki/>s regjering.

Ledende offiserer i [[Forsvaret]], først og fremst i [[Hæren (Norge)|Hæren]], skal ifølge Sveen ha vært kommunister og Sovjet-[[Spionasje|agenter]]. Sveen trekker i første rekke frem generalmajor Ørnulf Dahl og en av hans nærmeste offiserskollegaer under felttoget i 1940, [[Jean Michelet]]. Sveen beskriver også andre ledende offiserer som var under mistanke fra vestlig etterretning om å være kommunister, slik som forsvarssjefen under krigen, general [[Wilhelm von Tangen Hansteen|Wilhelm Hansteen]]. 

En av Sveens hovedpåstander i ''Spioner i krig'' er at det aldri har vært noen reelle spionsaker i Norge. Sveen påstår med bakgrunn i bokens kildemateriale at fremstillingen som er gitt av norske historikere om at det foregikk et reelt overvåkningssamarbeid mellom norsk og vestlig sikkerhetstjeneste under den kalde krigen, er feil. Den svenske historikeren Wilhelm Agrell hevdet allerede på begynnelsen av 2000-tallet, i sin bok ''Venona - spåren från ett underrättelseskrig'' (2003), at de få opplysninger norsk overvåkningspoliti hadde fått av vestlig etterretning om deres spionjakt i Norge hadde kommet som følge av en "pinlig hendelse" på britisk side. Agrell påstod at svensk politi i en årrekke under den kalde krigen etterforsket norske statsborgere som var mistenkt for å være sovjetiske agenter bak ryggen på norske myndigheter.<ref>{{Kilde bok|tittel=Venona. Spåren från ett underrättelseskrig|etternavn=Agrell|fornavn=Wilhelm|sider=369, note 488}}</ref> 

Sveen gjennomgår i boken i særlig grad straffesaken mot [[Asbjørn Sunde]] i 1954, en prosess Sveen argumenterer for at var iscenesatt av det norske Overvåkningspolitiet i den hensikt å beskytte sin egen virksomhet for sovjetisk regning mot vestlig etterretning. Sveen påstår i boken at Sunde måtte ha opptrådt som "harepus" i årene forut for arrestasjonen i januar 1954, i likhet med de påstander som både Sundes forsvarer og enkelte krefter i den daværende Etterretningstjenesten også målbar.<ref>{{Kilde bok|tittel=Spioner i krig|etternavn=Sveen|fornavn=Gard|sider=11-21, s. 409-428}}</ref> Også Sundes biografer Morten Conradi og [[Alf Skjeseth]] poengterte disse påstandene fra Etterretningstjenesten i sin biografi over Sunde, ''Osvald - Storsabotøren Asbjørn Sunde'' (2015), at Sunde måtte ha vært en brikke "i et større spill".<ref>{{Kilde bok|tittel=Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde|etternavn=Conradi Morten|fornavn=Skjeseth Alf|side=278-281}}</ref> Særlig avgjørende i Sveens argumentasjon er det forhold at aktoratets kronvitne i rettssaken mot Sunde, var daværende oberst i Forsvarsstaben, Ørnulf Dahl<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/2c27bccd997e39431cb84adeb1572499?page=0&searchText=dahl|tittel=Bergfald, Odd. KGB Operasjon Norge, s. 102|besøksdato=2022-11-20|verk=www.nb.no}}</ref> - som ifølge Sveens påstand i ''Spioner i krig'' var kommunist og agent for GRU.

I boken hevder Sveen også at den mye omtalte arrestasjonen av den angivelig mistenkte Sovjet-agenten [[Ingeborg Lygren]] i 1966, i realiteten var et resultat av en amerikansk etterretningsoperasjon mot den daværende sjefen for Overvåkningspolitiet, [[Asbjørn Bryhn]]. Bryhn hadde under krigen blant annet vært Rettskontorets overvåkningssjef i Stockholm. Sveen argumenterer for at, i første rekke, svensk og amerikansk etterretning hadde vært på jakt etter Bryhn helt siden våren og sommeren 1943 da Bryhn var den mest sentrale medarbeideren til Rettskontorets sjef, [[Olav Svendsen]]. Svendsen var ifølge Sveen en av lederne i [[GRU]], den sovjetiske militære etterretningens norske virksomhet.

''Spioner i krig'' er i hovedsak avgrenset oppad i tid til 1977, og omhandler derfor i liten grad [[Arne Treholt]] og straffesaken mot ham i 1984-1985. 

== Sentrale personer omtalt i ''Spioner i krig'' ==

* '''Kai Holst'''

* '''Harald Gram'''

* '''Odd Feydt'''
Feydt var daglig leder ved Sambandskontoret på den norske legasjonen i Stockholm mellom sommeren 1943 og sommeren 1944. Feydt, som i sitt daglige virke bl.a. arbeidet som oversetter, blir i svensk etterretningsmateriale beskrevet som militærattaché [[Ole Berg]]<nowiki/>s nærmeste mann i Stockholm. Feydt hadde tidlig kommet  med i motstandsarbeidet i Oslo, og allerede høsten 1940 etablerte han en motstandsgruppe på Bækkelaget, bl.a. sammen med [[Max Manus]]. Feydt kom senere med i den tilsynelatende konservative motstandsgruppen 2A i Oslo. Stikk i strid med etablert historieskrivning, blir det klart gjennom ''Spioner i krig'' at Feydt var en del av det anti-kommunistiske miljøet ved den norske legasjonen under krigen, som i hovedsak var ledet av militærattaché Berg og Feydts sjef på Sambandskontoret, byfogd [[Harald Gram]]. Feydt hadde nære kontakter med både svensk og amerikansk etterretning i Stockholm, og hadde et meget antagonistisk forhold til sjefen for legasjonens Rettskontor, viserikspolitisjef Olav Svendsen. Svendsen ga da også i praksis Feydt og flere av hans allierte sparken fra legasjonen rundt sommeren 1944. Feydt giftet seg etter krigen med sin sekretær fra krigsårene i Stockholm, Elsa Geirung, som også hadde stått i forbindelse med svensk etterretning under krigen. Feydt angrep etter krigen viserikspolitisjef Olav Svendsen svært hardt i pressen, noe som kan ha medvirket til Svendsens avgang som viserikspolitisjef noen få år etter krigen. I særlig grad presset Feydt Svendsen, i et hardt angrep i Dagbladet vinteren 1946, på spørsmålet om hvorfor Svendsen ikke gjorde noe for å utlevert nazi-agenten Astrid Dollis fra Sverige. Om Feydt stod i direkte forbindelse med amerikansk og svensk etterretning også etter krigen, kan ikke dokumenteres, men Feydts offentlige fremferd overfor Svendsen i etterkrigsårene, kan sies å underbygge en slik antakelse. Feydt var faren til den kjente norske advokaten Fridtjof Feydt. 
* '''Rolf Tjersland'''

* '''Gert Egedius'''

* '''Sverre Norborg'''

* '''Daniel Ring'''

* '''Ole Berg'''

* '''Vilhelm Evang'''

* '''Ola Evensen'''

* '''Harry Söderman'''
* '''Arne Okkenhaug'''

* '''Olav Svendsen'''

* '''Ørnulf Dahl''' 

* '''Asbjørn Bryhn'''
* '''Tor Haugen'''

* '''Wilhelm Hansteen'''
* '''Jean Michelet'''
* '''Gunnar Sønsteby'''

* '''Andreas Kielland Rygg'''
* '''Harry Koritzinsky'''
* '''Martin Tranmæl'''
* '''Einar Gerhardsen'''
* '''Lars''' '''Evensen'''
[[Lars Evensen]] var tidlig involvert i revolusjonær virksomhet i Arbeiderpartiet, og valgte ved partisplittelsen i 1923 å bryte ut av partiet. Sammen med blant andre [[Peder Furubotn]] og [[Sverre Støstad|Sverre Støstad,]] dannet Evensen det fortsatt formelt [[Komintern]]-tilknyttede NKP. I kjølvannet av partisamlingen på norsk venstreside i 1926-1927, gikk Evensen tilbake til Martin Tranmæls arbeiderparti. Evensen bygde seg etter dette en betydelig karriere i norsk fagbevegelse og var ved krigsutbruddet i 1940 nestformann i [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] – og [[Konrad Nordahl]]<nowiki/>s høyre hånd. Evensen har i norsk, etablert historieskrivning blitt omtalt som en pioner i den angivelige kommunistjakten som ble innledet i arbeiderbevegelsen i Stockholm vinteren 1944, og som skal ha fortsatt gjennom den kalde krigen.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Lars Evensen|url=http://nbl.snl.no/Lars_Evensen|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2022-06-29|besøksdato=2022-11-21|språk=nb|fornavn=Harald|etternavn=Berntsen}}</ref> I ''Spioner i krig'' hevder Gard Sveen at dette historiske bildet av Evensen er helt feil, Evensen var aldri noen sosialdemokrat, men fortsatt kommunist. Alt tilgjengelig svensk etterretningsmateriale viser at Evensen var bedømt til å være en sentral kommunistleder, og han ble da også utelukkende benevnt som "kommunist" under sin knapt fire år lange flyktningtilværelse i Sverige under krigen. Da Evensen kom over grensen sammen med [[Haakon Lie]] i september 1941, bestemte det svenske sikkerhetspolitiet, [[Säkerhetspolisen|Säpo]], seg for at de ikke ville motsette seg at «den norske kommunisten Lars Evensen» fikk innvilget oppholdstillatelse – under forutsetning av at denne kun gjaldt for Stockholm.

Så sent som høsten 1944, mens Evensen ifølge etablert, norsk historieskrivning skal ha vært en notorisk kommunistjeger, ble han offentlig ydmyket av svensk politi. I svenske aviser kunne man i slutten av august 1944 lese overskrifter som «Norsk LO-mann hindret i å tale av Statspolisen».<ref>{{Kilde avis|tittel=Norsk LO-mann hindret i å tale av Statspolisen|avis=Dagens Nyheter, Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, Provinstidningen Dalsland, Arbetet|dato=28. august 1944, 29. august 1944, 30. august 1944}}</ref> Evensen, som på denne tiden var i ferd med å bli utnevnt til sjef for Flyktningkontoret ved den norske legasjonen, hadde da forsøkt å reise til [[Dalsland]] for å tale på en folkehøyskole. På jernbanestasjonen i [[Uddevalla]] hadde han blitt møtt av tjenestemenn fra det svenske Statspolitiet (i praksis, Säpo) som beordret ham til umiddelbart å reise tilbake til Stockholm. Evensen uttalte til pressen at han stilte seg helt uforstående til denne atferden fra Statspolisen, men ville gjøre som de sa. Evensen var ifølge svensk etterretningsmateriale "politisk sperret i hele riket" og var ifølge Gard Sveens påstand i ''Spioner i krig'', også svartlistet som kommunist av britisk etterretning. Dette fikk det svenske sikkerhetspolitiet opplyst av sine britiske kollegaer vinteren 1943. Ifølge svensk etterretningsinformasjon formidlet Evensen russisk støtte, blant annet gjennom aggressivt, kommunistisk propaganda- og vervingsarbeid, i de norske leirene i Sverige. Evensen var fram til høsten 1944 leder for Skolekontoret på legasjonens Flyktningkontor. Ved månedsskiftet august-september 1944 overtok han lederstillingen på Flyktningkontoret etter [[Olaf Helset|Olaf Helse]]<nowiki/>t. Av diplomatiske årsaker bedret da etter hvert Evensens mulighet til å få oppholdstillatelse også utenfor Stockholm seg.

Sveen fremhever i ''Spioner i krig'' at Evensens møterapporter fra blant annet «oppvaskmøtet» med [[Jens Tangen]], som i en periode hatt vært LO-leder i det tyskokkuperte Norge, ble viderebrakt SKPs Fritiof Lager av NKPs leder i Sverige i 1941-1942, [[Haavard Langseth]]. Lager var ifølge britisk etterretning mistenkt for å være lederen for [[SKP]]<nowiki/>s hemmelige partiapparat. Han var også leder for OMS – Kominterns internasjonale avdeling – i Stockholm, og hadde direkte radiokontakt med Moskva. Evensen bistod også blant annet den sentrale kommunisten og Komintern-agenten [[Arvid G. Hansen]] i Sverige, også i de tilfeller der Hansen ble arrestert av svensk politi og forvist fra den svenske hovedstaden. Evensen formidlet ifølge ''Spioner i krig'' også kontakt mellom Hansen og utenriksminister Trygve Lie i London. Ifølge amerikansk etterretningsinformasjon fra vinteren 1944 var Evensen den reelle partisekretæren i Arbeiderpartiet. Det ble også slått alarm til sjefen for den amerikanske etterretningstjenesten [[Office of Strategic Services]] (OSS), general [[William Joseph Donovan|William Donovan]], om at Evensen og Martin Tranmæl hadde inngått en skjebnetung, hemmelig pakt med de "åpne kommunistlederne" i Stockholm i slutten av september 1943, om Norges skjebne etter den forventede tyske kapitulasjonen – noe som ledet til en økende frykt i [[Washington D.C.|Washington]] for at Norge kunne havne på Moskvas hender da freden var et faktum.

Lars Evensen gikk etter den tyske kapitulasjonen inn i Einar Gerhardsens regjering. Gerhardsen beskrev Evensen som «fagbevegelsens spesielle mann i regjeringen» i sine memoarer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/6de8e6f550766e420b1405c4c55d2825?page=19&searchText=lars%20evensen|tittel=Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2022-11-21|verk=www.nb.no}}</ref> Ifølge historikerne [[Hans Olav Lahlum]] og [[Olav Njølstad]] var Evensen en av tre personer på Gerhardsens liste over mulige erstattere da han brått gikk av som statsminister i november 1951.<ref>{{Kilde bok|tittel=Noen av oss har snakket sammen. Personskifter i Arbeiderpartiet. Personskifter i Arbeiderpartiet 1945-1975|etternavn=Lahlum|fornavn=Hans Olav|år=2010|side=57-60}}</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Jens Chr. Hauge. Fullt og helt|etternavn=Njølstad|fornavn=Olav|år=2008|side=352}}</ref>

Gard Sveen hevder i ''Spioner i krig'' at Lars Evensen igangsatte en iscenesatt "kommunistjakt" i arbeiderbevegelsen fordi Ole Bergs anti-kommunistiske organisasjon sent på høsten 1943 hadde avslørt at LO og Arbeiderpartiets [[John Wivegh]] var en av lederne i den kommunistiske organisasjonen [[Norsk Front (emigrantorganisasjon)|Norsk Front]]. Wivegh var nært knyttet til både Evensen og Tranmæl og ble vinteren 1943 rekruttert direkte av den sovjetiske marineetterretningen i Stockholm.
* '''Haavard Langseth'''
* '''Sverre Støstad''' 
* '''Terje Wold'''

* '''Oscar Torp'''
* '''Arne Ording'''
* '''Oddvar Aas''' 
* '''Jules Nils Mario Guesde'''
* '''Trygve Lie'''
* '''Astrid Døvle Dollis Dahlgren (Astrid Dollis)'''
* '''Friedrich Preiss'''
* '''Johannes Landfald'''
* '''James Jesus Angleton'''
* '''Ben Macintyre'''
* '''Bjørn Gunnar Olsen'''

==Referanser==
<references />

{{Autoritetsdata}}
{{Kursiv tittel}}

[[Kategori:Sakprosabøker]]
[[Kategori:Bøker fra 2022]]
[[Kategori:Bøker om Norge under andre verdenskrig]]