Redigerer Spanias historie

{{Anbefalt}}
{{Spanias historie}}
'''Spanias historie''' er i særlig grad kjent for tre forhold: At [[Spania]] fra 711 til 1492 var en del av [[Islams historie|den muslimske verden]]; at landet som [[sjøfart]]snasjon i de følgende århundrene var en europeisk stormakt og verdensomfattende imperiebygger; og at landet inntil 1975 var en fascistisk diktaturstat under general [[Francisco Franco|Franco]] som følge av [[den spanske borgerkrig]]en 1936-39.

Historien omfatter fra de tidligste tider hele halvøya [[Den iberiske halvøy|Iberias]] historie (og går dermed noe over i [[Portugals historie]]), da det ikke er før i [[middelalderen]] at man kan snakke om Spania som en selvstendig og uavhengig enhet slik man kjenner landet i dag.

== Forhistorisk tid ==

Arkeologiske funn antyder at Iberia var et av områdene i Europa som ble tidligst bebodd av mennesker. Ved [[Atapuerca]] har man funnet spor av bosetninger som dateres til ca. én million år før i dag. Man har funnet flere forskjellige sorter tidlige mennesker i området, blant annet [[Heidelbergmennesket|Homo heidelbergensis]] og [[Homo erectus]].

Det var i Spania man i [[1848]] fant det første eksemplaret av [[Neandertalere|Homo neanderthalensis]]. Neandertalerbosetninger i Spania har senere blitt datert ca. 30&nbsp;000 år tilbake i tid, noe som gjorde at arkeologer måtte utvide det antatte tidsrommet for neandertalernes eksistens.
[[Fil:Valltorta Albocàsser.jpg|thumb|left|[[Hulemaleri]] i [[Albocàsser]]. [[Menneske|Homo sapiens sapiens]] kom til Spania for 35&nbsp;000 år siden, og man har funnet hulemalerier flere steder i landet. ]]

Det moderne mennesket kom til Iberia for ca. 35&nbsp;000 år siden. Fra [[steinalderen]] eksisterer det flere huler med [[hulemaleri]]er, blant annet i [[Catalonia]]. Det mest kjente stedet med hulemalerier er [[Altamira]] i [[Cantabria]]. Hulemaleriene her dateres til mellom 16&nbsp;000 og 9&nbsp;000 år f.Kr.

== Indoeuropeisk innvandring ==

Fra og med [[bronsealderen]] i det første årtusen f.Kr., begynte indoeuropeiske folkeslag å trenge inn i Iberia. På 700-tallet f.Kr. vandret [[Keltere|keltiske]] stammer inn i Iberia og begynte å fortrenge [[baskere|baskerne]] og [[iberere|ibererne]] som bodde der fra før.

Samtidig begynte [[grekere|gresk]] og [[fønikia|fønikisk]] kolonisering av den iberiske [[Middelhavet|middelhavskysten]]. Denne koloniseringen resulterte i byer som [[Tartessos]] i sørvest, og delte Iberia i to distinkte kulturelle deler: den gresk-fønikiske middelhavskysten og den keltiske [[Atlanterhavet|atlanterhavskysten]].

Den greske og fønikiske koloniseringen fikk etterhvert konkurranse av [[karthago|karthagensk]] kolonisering. Etter Karthagos nederlag i [[første punerkrig|den første punerkrigen]], 264&ndash;241 f.Kr., gikk provinsen [[Sicilia]] tapt til [[Den romerske republikk|romerne]], noe som førte til en opptrapping av koloniseringen av Iberia. Det karthagenske nærværet i Iberia førte blant annet med seg grunnleggingen av byen Karthago Nova, dagens [[Cartagena (Spania)|Cartagena]].

== Romersk Hispania ==
[[Fil:Merida Roman Theatre2.jpg|thumb|Et romersk teater i [[Mérida (Spania)|Mérida]], konstruert 16&ndash;15 f.Kr. ]]
[[Fil:Acueducto2 Lou.jpg|thumb|En romersk [[akvedukt]] ved [[Segovia]]]]
{{Utdypende artikkel|Hispania}}
[[Karthago]]s nederlag i [[andre punerkrig|den andre punerkrig]] førte til at [[Romerriket|romerne]] tok styringen på Den iberiske halvøy i [[201 f.Kr.]] Den lokale motstanden mot romernes styre var stor; det var ikke før under keiser [[Augustus]]' regjeringstid ([[27 f.Kr.]] – [[14|14 e.Kr.]]) at den romerske kontrollen ble total.

Iberia ble delt inn i de to provinsene [[Hispania Citerior]] på østkysten ned til Cartago Nova og [[Hispania Ulterior]] i sørvest. Romerne sørget for å inkludere den iberiske overklassen i administrasjonen av provinsene, noe som bidro til å minske motstanden mot romerne. På tross av dette kom det til enkelte organiserte opprør, men disse ble alle slått ned av de romerske [[Romersk legion|legionene]].

Den romerske epoken ble en oppgangstid for Den iberiske halvøy. Flere byer, som [[Zaragoza]], [[Mérida (Spania)|Mérida]] og [[Valencia]] ble etablert, og allerede eksisterende byer, som [[Porto]], vokste i takt med den økende handelen. Hispania fungerte sammen med [[Sicilia]] som Romas kornkammer, dessuten ble det importert blant annet [[olivenolje]], [[gull]], [[vin]] og [[Ull (tekstil)|ull]] derfra.

Kulturen i Iberia ble sterkt latinisert under romersk styre. Deler av den opprinnelige befolkningen i Iberia ble også [[assimilering|assimilert]] inn i den latinske delen av befolkningen, og i løpet av det første århundre e.Kr. fikk disse fulle romerske [[borgerrettigheter]]. De romerske keiserne [[Trajan]], [[Hadrian]] og [[Marcus Aurelius]] var alle født i Hispania.

[[Kristendom]]men kom til Hispania relativt tidlig, og i løpet av det andre århundre ble den utbredt i byene. I forbindelse med at kristendommen ble statsreligion i [[Romerriket]], mot slutten av det fjerde århundret, ble den utbredt i hele Iberia, og utkonkurrerte de lokale gudene.

== Iberia i folkevandringstiden ==
[[Fil:Fíbula aquiliforme (M.A.N. Madrid) 01.jpg|thumb|Vestgotisk [[Fibula (spenne)|fibula]] fra det sjette århundre funnet i [[Guadalajara (provins)|Guadalajara]]. [[Museo Arqueológico Nacional de España]], [[Madrid]]]]

I [[folkevandringstiden]] ble de romerske grensene hardt presset, og på starten av [[5. århundre|400-tallet]] kom [[vandaler|vandalene]] og flere andre germanske stammer til Iberia. Den romerske keiseren [[Honorius]] måtte bruke [[Vestgotere|vestgotisk]] hjelp for å gjenvinne kontrollen over Hispania, og som takk for hjelpen fikk vestgoterne et område i [[Aquitaine]] i [[Gallia]].

Vestgoterne krysset snart [[Pyreneene]] og ekspanderte inn i Iberia. Det tok ikke lang tid før vestgoterne ble den dominerende gruppen, og de andre folkegruppene ble presset ut av halvøyen i løpet av det tredje århundre. Under ledelse av kong [[Eurik]] ble de forskjellige vestgotiske fraksjonene samlet i et sterkt rike, og i [[475]] måtte romerne godta full uavhengighet for det nye vestgotiske riket.

På starten av [[6. århundre|500-tallet]] førte konflikter med [[frankere|frankerne]] til at hovedstaden [[Toulouse]] og områdene nord for Pyreneene måtte oppgis. I perioden [[511]]&ndash;[[526]] ble vest- og [[Østgotere|Østgoterne]] samlet under [[Teoderik den store]], men etter hans død ble riket splittet. Etter en periode med [[Barcelona]] som maktsentrum i Det vestgotiske riket ble [[Toledo]] ny hovedstad.

Det vestgotiske inntoget i Iberia førte til et tilbakeslag for kristendommen, men da kong [[Reccared I]] lot seg [[dåp|døpe]] i [[587]], fulgte størstedelen av [[adel]]en kongens eksempel. Dette førte til at [[den katolske kirke]] etterhvert fikk mer makt i Iberia, noe som kulminerte med [[synode]]n i [[Toledo]] i [[633]] der de katolske biskopene sørget for å overta retten til å velge en ny konge etter den gamle kongens død.

Vestgoterne beholdt i større grad de romerske lovene og det romerske maktapparatet enn de andre germanske stammene som overtok de forskjellige delene av [[Vestromerriket]]. Den vestgotiske overklassen beholdt sin egen kultur og språk, noe som gjør at det finnes få spor av vestgotiske innslag i dagens [[spansk|spanske språk]].

== Al-Andalus og Córdoba-kalifatet ==
{{Utdypende artikkel|Al-Andalus}}
Tidlig på 700-tallet hadde det muslimske [[kalif]]atet ekspandert inn i [[Nord-Afrika]] og kontrollerte hele den afrikanske Middelhavskysten. I [[711]] dro generalen [[Tariq ibn-Ziyad]] over [[Gibraltarstredet]] for å gripe inn i den vestgotiske borgerkrigen. Kong [[Roderik]] og vestgoterne ble slått i et slag den 20. juli, og Tariq inntok raskt [[Córdoba (Spania)|Córdoba]] og Toledo. Året etter kom en ny styrke under [[Musa ibn Nasayr]] over til Iberia, og i løpet av de neste årene ble størstedelen av halvøyen erobret. Ekspansjonen nordover fortsatte til [[Karl Martell]] og frankerne seiret over den muslimske hæren i [[slaget ved Poitiers]] i [[732]].

Al-Andalus det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre, var underlagt kalifatet i [[Bagdad]]. I [[750]] fikk en flyktende prins fra Umayyadenes kalifat i Damaskus, [[Abd ar-Rahman I]] kontroll . I [[756]] erklærte han seg som [[emir]] av Córdoba og grunnla  det som senere ble [[Córdoba-kalifatet]]. Dette riket nådde sitt høydepunkt under [[Abd-ar-Rahman III]], som erklærte seg selv som [[kalif]] i [[929]]. Hundre år senere fragmenterte dette i en flere såkalte "taifa" kongedømmer.

Som en følge av båndene til den arabiske verden opplevde Spania i denne perioden stor økonomisk, teknologisk og kulturell vekst. Jødiske og arabiske lærde i Spania og miljøet rundt disse fikk stor betydning for spredningen av gresk vitenskap og filosofi til Europa. 

Det muslimske styret under umayyadene var preget av toleranse for kristne og jøder. Dette forandret seg da berbere fra Marokko fikk kontroll.

<br />

== Reconquista ==
[[Fil:La Rendición de Granada - Pradilla.jpg|thumb|Granada kapitulerer. Maleri av F. Padilla]]
{{Utdypende artikkel|Reconquista}}
Den kristne gjenerobringen av Iberia startet med den vestgotiske kongen [[Pelayo]], som etablerte kongedømmet [[Asturias|Asturia]] i nordvest på midten av 700-tallet.

Etter en serie borgerkriger i første halvdel av det ellevte århundre kollapset Córdoba-kalifatet i [[1031]]. Kalifatet ble etterfulgt av flere [[taifa]]er, svake småstater som delvis kriget mot hverandre, delvis ikke kunne stå imot press fra de kristne statene i nord. Frankerne hadde allerede under [[Karl den store]] etablert en såkalt [[markgrevskap|grensemark]] (kalt [[Marca Hispanica]]) nord i Iberia, flere stater som skulle fungere som en buffersone mot muslimene. Disse statene utviklet seg senere til statene [[Navarra]], [[León]], [[Castilla]] og [[Kongeriket Aragón|Aragón]].

De kristne statene presset muslimenes nordgrense sydover, men det var ingen entydig kamp kristne mot muslimer. I flere tilfelle allierte kristne seg med muslimer, og de kriget med hverandre.

I [[høymiddelalderen]] førte [[korstog]]ene med seg [[pave]]lig støtte til gjenerobringen. Ridderordener fra hele Europa dro til Iberia for å delta i kampene, og i [[slaget ved Las Navas de Tolosa]] i [[1212]] slo en kristen koalisjon en muslimsk hær og påførte muslimene et tap på 100&nbsp;000 mann. Dette satte fart på gjenerobringen, og i [[1250]] ble hele [[Portugal]] gjenerobret.

Det siste muslimske området i Iberia var [[Granada]], som ble erobret i starten av [[1492]]. Dette ble slutten på det muslimske nærværet i Spania. Erobringen ble fulgt av forfølgelser av muslimer og [[jøder]]. De hundretusenvis som ikke lot seg konvertere til katolisismen ble fordrevet. Seierherrene i denne krigen var Castilla og Aragón, to stater som var blitt forent da kong [[Ferdinand II av Aragón]] og dronning [[Isabella I av Castilla]] giftet seg i [[1469]]. Unionen av disse to statene utviklet seg til den moderne staten Spania.

=== Fordrivelsen av jødene ===
[[Fil:Alhambra Decree.jpg|right|thumb|En signert kopi av [[Alhambra-dekretet]], kunngjøringen om jødenes forvisning.]]
Den [[31. mars]] [[1492]] ble [[Alhambradekretet]] for forvisningen av jødene utstedt.<ref name="Liss 1992. p.298">Liss, Peggy (1992): ''Isabel the Queen'', Oxford University Press, s. 298</ref> Jødene hadde fram til slutten av juli, tre måneder, å forlate landet. De hadde forbud mot å ta med seg verdisaker, som gull, sølv, penger, våpen eller hester.<ref name="Liss 1992. p.298" /> Av en befolkning på kanskje 80 000 jøder var det rundt halvparten som forlot landet mens resten konverterte.<ref>Henry Kamen (1997): ''The Spanish Inquisition: A Historical Revision'', Yale University Press, s. 29-31.</ref> Mange av de gjenværende som ''conversos'' eller ''[[marranos]]'' (spansk for «skitne svin») ble fortsatt forfulgt av inkvisisjonen som skjulte jøder, hvilket fremmet ekstreme ideer om ''limpieza de sangre'', «rent blod», og man kunne skaffe seg sertifikat på at man ikke hadde «blod» som var «forurenset».<ref>Eriksen, Trond Berg; Harket, Håkon; Lorenz, Einhart (2005): ''Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag'', s. 64</ref>

De fordrevne jødene ble tatt i mot av den [[Det osmanske riket|osmanske]] [[sultan]]en. Mange slo seg ned i [[Thessaloniki]] (Salonika) hvor de dannet et betydelig [[sefardisk]] samfunn som besto til [[holocaust i Hellas]] under [[andre verdenskrig]]. Thessaloniki var i 400 år en hovedsakelig sefardisk by inntil den ble innlemmet i Hellas og etnisk greske flyktninger slo seg ned rundt 1923.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=The German Occupation and the Holocaust in Greece: A Survey|url=https://www.cambridge.org/core/books/holocaust-in-greece/german-occupation-and-the-holocaust-in-greece-a-survey/10FC0F5A055B45EE5ACA24871CAC25CB|utgiver=Cambridge University Press|oppslagsverk=The Holocaust in Greece|dato=2018|isbn=978-1-108-47467-2|side=15–35|doi=10.1017/9781108565776.003|fornavn=Iason|etternavn=Chandrinos|fornavn2=Anna Maria|etternavn2=Droumpouki|redaktørfornavn=A. Dirk|redaktøretternavn=Moses}}</ref>

== Spania blir en verdensmakt ==
[[Fil:Spanish Empire Anachronous 0.PNG|thumb|Et kart som viser det spanske imperiet i forskjellige tider over en periode på over 400 år.]]
[[Fil:Loutherbourg-Spanish Armada.jpg|thumb|«Den spanske armadas nederlag», maleri av [[Philippe-Jacques de Loutherbourg]], 1796]]

[[Christofer Columbus]]' ekspedisjon med [[India]] som mål i 1492 ble startskuddet i den spanske dominansen i den nye verden. [[Tordesillastraktaten]] av [[1494]] gav størstedelen av [[Amerika]] til spanjolene, dette ble fulgt opp av  [[conquistador]]enes erobring av store deler av [[Sør-Amerika|Sør-]] og [[Mellom-Amerika]]. Mektige riker som [[Inkariket]] og [[Aztekere|Aztekerriket]] ble overtatt av spanjolene og senere kolonisert. Dette førte til en enorm strøm av [[gull]] og [[sølv]] hjem til Spania. Det amerikanske gullet ble en viktig faktor i Spanias dominans i Europa på 1500- og 1600-tallet.

I [[1516]] ble [[huset Habsburg|habsburgeren]] kjent som [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]] (Karl I. av Spania) konge i Spania. Samtidig var han keiser av [[det hellige romerske rike av den tyske nasjon|det tysk-romerske rike]], i tillegg til å være hertug av de [[burgund]]iske områdene. Dette medførte at Karl var Europas sterke mann og at Spania var en del av verdens mektigste imperium.

Karl abdiserte i [[1556]], og den spanske og nederlandske delen av riket tilfalt sønnen [[Filip II av Spania|Filip II]]. Europa var på denne tiden rammet av religiøse strider, men i Spania holdt man seg trofast til den [[den romersk-katolske kirke|romersk-katolske]] lære. Problemene var større i [[Nederlandene]], der man var svært misfornøyde med det spanske styret. Hard skattlegging og spansk intoleranse mot de nederlandske [[kalvinisme|kalvinistene]] gjorde at  [[åttiårskrigen]] brøt ut i [[1568]]. Denne krigen krevde store ressurser fra spanjolene, og inkluderte blant annet [[Den spanske armada]]s forsøk på en invasjon av [[England]]. Stridighetene i Nederlandene skulle vise seg å vare helt frem til [[1648]], da [[De forente Nederlandene]] ble anerkjent av Spania.

I [[1580]] kom Spania i union med Portugal. Dette bidro til at ressurser fra det portugisiske koloniimperiet kom Spania til gode, men utover på 1600-tallet ble de økonomiske problemene store. En høy [[inflasjon]] og en svak innenlandsøkonomi kombinert med forfølgelser og utvisninger av de ofte ressurssterke [[jøder|jødene]] og maurerne førte til flere økonomiske krakk i denne perioden.

Filip IIs sønn [[Filip III av Spania|Filip III]] overtok styringen av landet ved farens død i [[1598]]. I [[1618]] ble Spania involvert i [[tredveårskrigen]], noe som bidro til å ødelegge Spanias stormaktsstatus. I [[1621]] ble [[Filip IV av Spania|Filip IV]] konge, og han fortsatte farens aggressive utenrikspolitikk. Dette førte til opprør i Portugal og [[Catalonia]] i [[1640]] og de portugisiske områdene gikk tapt.

Denne perioden blir også kalt «den spanske gullalder» på grunn av de mange kulturelle høydepunktene fra siste halvdel av 1500- og utover på 1600-tallet. Kulturpersonligheter som [[El Greco]], [[Miguel de Cervantes Saavedra|Miguel de Cervantes]] og [[Diego Velázquez]] levde og virket i habsburgernes regjeringstid.

== Spania i opplysningstiden ==
[[Fil:Meléndez, Miguel Jacinto - Philip V, king of Spain, in suit of hunt - Google Art Project.jpg|thumb|Kong [[Filip V av Spania]], den første spanske kongen av [[Huset Bourbon|Bourbon]]-dynastiet]]
[[Fil:Esquilache riots.jpg|thumb|Fra opptøyene i [[Madrid]] i [[1766]]. Frihandelen hadde sørget for en stor økning i kornprisene, noe som førte til at kongen ble jaget fra byen. Maleri av [[Francisco Goya]] ]]
[[Fil:Francisco de Goya - Godoy como general - Google Art Project.jpg|thumb|[[Manuel Godoy]], dronningens elsker og førsteminister i Spania 1792-1797 og 1801-1808. Maleri av [[Francisco Goya]], Real Academia de Bellas Artes de San Fernando, Madrid]]

Ved den siste habsburgkongen [[Karl II av Spania|Karl IIs]] død i [[1700]] startet [[den spanske arvefølgekrigen]]. Karl hadde utpekt den franske kongen [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIVs]] barnebarn Philippe som sin etterfølger, noe hverken de andre europeiske stormaktene eller habsburgerne kunne godta. Denne krigen varte frem til [[1713]] og endte med at Philippe ble konge av Spania som [[Filip V av Spania|Filip V]]. Filip mistet imidlertid arveretten til den franske tronen som en del av fredsavtalen, noe som forhindret en fremtidig union mellom landene.

Omfattende reformer av statsapparatet ble igangsatt av Filip. Spania hadde hatt en desentralisert politisk struktur med regionale parlamenter, dette ble nå omgjort og hele riket ble organisert etter kastiljansk modell. Filip hentet også inn dyktige franske og italienske ministre som erstatning for den korrupte spanske adelen.

Filip hadde store utenrikspolitiske ambisjoner og deltok i mange kostbare kriger. I [[Den polske tronfølgekrig]] greide Filip å gjenerobre tapte italienske besittelser og gav dem til sønnen [[Karl III av Spania|Karl]] (senere Karl III av Spania). I [[1743]] trakk Filip seg tilbake fra styret av Spania og overlot ansvaret til ministeren, [[Zenón de Somodevilla y Bengoechea, marki av Ensenada]]. Somodevilla viste seg å være en dyktig statsmann, som gjennomførte en rekke reformer.

Filip ble etterfulgt av sønnen [[Ferdinand VI av Spania|Ferdinand VI]] i [[1746]]. Ferdinand var en svak hersker som overlot mesteparten av styret til familie og byråkrater. Utenrikspolitisk førte Ferdinand en nøytral linje, og Spania holdt seg derfor utenfor [[syvårskrigen]]. Dette endret seg etter Ferdinands død i [[1759]], da halvbroren Karl III kom på tronen. Karl III førte Spania inn i syvårskrigen i [[1761]], men etter en serie med nederlag mot [[Storbritannia]] måtte Spania avstå blant annet [[Florida]].

Karl III fortsatte Ferdinand VIs arbeid med å redusere kirkens makt i Spania. Ferdinand VI hadde sørget for at Spania selv fikk rett til å utpeke sine biskoper, men i [[1767]] sørget Karl III for å utvise alle [[Jesuittordenen|jesuitter]] fra landet. [[Den spanske inkvisisjonen]]s arbeid ble også kraftig trappet ned.

Karl III var også tilhenger av [[frihandel]]. Han gikk bort fra [[proteksjonisme]]n som hadde preget spansk [[handel]]spolitikk i flere århundrer, og liberaliserte [[korn]]handelen i [[1765]]. Dette slo imidlertid uheldig ut og førte til skyhøye kornpriser i Spania med påfølgende opptøyer i [[1766]]. I [[1777]] ble [[José Moñino y Redondo, greve av Floridablanca|greven av Floridablanca]] ny sjefsminister. Floridablanca fulgte opp kongens frihandelspolitikk med å tillate de spanske koloniene å handle direkte med andre land. Handelsavtaler ble underskrevet med [[Marokko]] og [[Det osmanske rike]], og en [[sentralbank]] ble etablert.

Spansk suksess i [[den amerikanske uavhengighetskrigen]] førte til at Spania gjenvant store deler av territoriene som gikk tapt i syvårskrigen.

I [[1788]] døde Karl III, og tronen gikk videre til den nest eldste sønnen [[Karl IV av Spania|Karl IV]]. Karl IV var notorisk uinteressert i politikk, og overlot styret til dronningen, [[Maria Louisa av Sachsen|Maria Louisa]]. [[Den franske revolusjon|Revolusjonen i Frankrike i 1789]] gjorde at mange så med skepsis på Floridablanca og hans liberale holdninger, noe som førte til at han ble avsatt og fengslet i [[1792]]. Dronningen plasserte da sin elsker [[Manuel Godoy]] i stillingen som sjefsminister. Godoy og dronningen gikk så inn for å omgjøre reformene til Floridablanca.

== Napoleonskrigene ==

{{Utdypende artikkel|Napoleonskrigene}}

Etter henrettelsen av [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] i 1792 invaderte Spania Frankrike. Dette ble en solid fiasko, og franske tropper erobret Navarra. Godoy gav da opp krigen og undertegnet en fredsavtale med franskmennene i [[1795]].

Godoy snudde nå helt om og gav opp alliansen med Storbritannia og [[Østerrike]]. I [[1796]] inngikk han en avtale med franskmennene, og som motytelse fikk han frie hender til å øke den spanske innflytelsen i Italia. Bruddet med britene resulterte imidlertid i at den britiske flåten innledet en blokade av Spania, noe som førte til at det spanske fastlandet ble avskåret fra koloniene. Alliansen med franskmennene førte også med seg en grensekrig med Portugal, da den portugisiske regjeringen nektet å avslutte handelen med britene til tross for et fransk ultimatum.

Da [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] planla en invasjon av England i [[1805]] var den spanske flåten viktig, fordi den skulle gå sammen med den franske i [[Atlanterhavet]]. På vei dit ble imidlertid den franske middelhavsflåten og den spanske flåten overrasket av britene under [[Horatio Nelson|Lord Nelson]] og i det påfølgende [[slaget ved Trafalgar]] gikk den spanske flåten tapt. Denne katastrofen gjorde at spanjolene begynte å tvile på nytten av en allianse med Napoleon.

[[Fil:El_Tres_de_Mayo,_by_Francisco_de_Goya,_from_Prado_in_Google_Earth.jpg|thumb|«Den tredje mai 1808» av Francisco Goya. [[Museo del Prado]], Madrid. Spanske siviles opprør i 1808 ble hardhendt slått ned av de franske okkupantene]]
Etter at Napoleon hadde overvunnet [[Preussen]] i [[1807]] økte Godoys lyst til å gjenoppta alliansen, og året etter invaderte Frankrike og Spania i fellesskap Portugal. Portugal ble enkelt erobret, men folket i Spania var gått lei av den stadige krigføringen. En mobb arresterte Godoy og like etterpå gikk kongen av. Sønnen [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] overtok, men ble snart tvunget av Napoleon til å abdisere. Napoleon plasserte i stedet sin egen bror [[Joseph Bonaparte]] på tronen.

Innsettelsen av Joseph Bonaparte førte snart til et opprør, noe som ble slått hardt ned på av de franske troppene som okkuperte landet. Restene av den spanske hæren slo seg sammen med [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]] og portugiserne i et forsøk på å drive franskmennene ut og gjeninnsette Ferdinand. Dette førte til en langvarig [[geriljakrig]], der det ble opprettet en provisorisk «fri» spansk regjering i [[Sevilla]]. Etter en fransk offensiv måtte denne regjeringen flykte til [[Cádiz]], der den hadde sete resten av krigen.

I [[1812]] utarbeidet [[junta]]en en [[konstitusjon|grunnlov]]. Denne var relativt liberal og erklærte Spania som et [[konstitusjonelt monarki]]. Samtidig ble inkvisisjonen avskaffet, allmenn stemmerett for menn ble innført og [[ytringsfrihet]] ble garantert. Grunnloven garanterte imidlertid ikke religionsfrihet, frafall fra den katolske tro ble betraktet som kjetteri og gjort straffbart.

Wellington erobret Spania for godt i [[1813]], og ved Napoleons fall året etter ble Ferdinand sluppet fri. Ved tilbakekomsten til Spania var det store spørsmålet om kongen skulle anerkjenne den nye grunnloven, og til manges store skuffelse valgte han å ignorere den og heller gjeninnføre [[enevelde]]t.

== Spania på midten av 1800-tallet ==
[[Fil:Fusilamiento de Torrijos (Gisbert).jpg|thumb|«Henrettelsen av Torrijoene og deres kompanjonger» av [[Antonio Gisbert Pérez]]. [[Museo del Prado]], Madrid. Kong [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] slo hardt ned på progressive krefter da han tok tilbake makten i 1823 ]]
Joseph Bonapartes sentralistiske politikk hadde ført til at koloniene i Amerika mistet selvstyret. Dette, kombinert med den økonomiske uavhengigheten som fulgte av den britiske blokaden under Napoleonskrigene, førte til at flere og flere kolonier begynte å løsrive seg. I [[1810]] erklærte juntaene i [[Buenos Aires]] og [[Caracas]] seg som uavhengige fra den bonapartiske regjeringen, noe som førte til at Ferdinand måtte gripe til våpenmakt for å ta tilbake kontrollen over koloniene da han kom tilbake på tronen i 1814. Spansk fremgang i begynnelsen ble fulgt av nederlag da de revolusjonære under ledelse av [[Simón Bolívar|Simon Bolivar]] slo spanjolene i en serie slag i andre halvdel av decenniet. Opprøret førte til at [[Argentina]], [[Chile]], [[Venezuela]] og [[Colombia]] ble uavhengige.

I [[1820]] samlet kongen en hær i Cádiz  med det formål å gjenerobre Syd-Amerika. En gruppe offiserer ledet av [[Rafael del Riego]] gjorde [[mytteri]] og førte hæren inn i [[Andalucía]], med krav om reformer. Kravene fikk støtte i militæravdelinger i hele landet, noe som førte til at kongen måtte gi etter og utpeke en ny og liberal regjering. Denne regjeringens avskaffelse av regionenes indre selvstyre og dens antiklerikale politikk gav den mange fiender, med påfølgende indre uro i landet.

Den nye radikale regjeringen kom til makten i [[1823]], noe som gjorde at de andre europeiske stormaktene følte at de liberale idéene i Spania hadde gått for langt. Den franske kongen, [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]], gikk våren 1823 til angrep på Spania. Den spanske motstanden var begrenset, så de franske tropper kunne med letthet erobre Madrid og gjeninnsette Ferdinand.

Det ble etterhvert et problem for Ferdinand at han ikke hadde noen mannlige arvinger. I 1830 utstedte han et [[dekret]] som gjorde at Ferdinands datter [[Isabella II av Spania|Isabella]] kunne overta tronen ved farens død. Ved Ferdinands død i 1833 overtok dronningen, Maria Christina, styringen på vegne av sin mindreårige datter. Isabellas krav på tronen ble imidlertid bestridt av Ferdinands bror [[Carlos de Borbón|Carlos]], noe som skulle kaste Spania inn i en periode med borgerkrig og uro.

[[Fil:Isabella II of Spain in exile.jpg|thumb|Dronning [[Isabella II av Spania|Isabella]] i eksil i [[Paris]]. Isabella ble tvunget til å forlate Spania i 1868]]
Etter militær fremgang for Carlos og [[Karlisme|carlistene]] sørget dronning-regenten for en serie reformer som gjorde at mye av grunnlaget for Carlos' støtte i befolkningen forsvant. Etter at Carlos hadde gitt opp å kaste Isabella, forsøkte Maria Christina å omgjøre reformene i 1840. Dette ble så upopulært at hun ble tvunget til å gå av, og året etter ble krigshelten general [[Baldomero Espartero]] utpekt til ny regent. Espertero var også upopulær, hans urolige periode som leder tok slutt allerede i [[1843]] da han måtte flykte fra landet.

Isabella ble nå erklært myndig. En kaotisk politisk periode fulgte, med stadige regjeringsskifter. En ny innskrenking av det lokale selvstyret førte til et nytt carlistisk opprør, et opprør som løp ut i sanden i [[1849]]. Den politiske uroen fortsatte, og i [[1854]] brøt et større opprør ut på grunn av matmangel. Opprøret førte til at Espartero gjorde politisk comeback, men også han måtte snart gå av etter kontroverser rundt en ny grunnlov. Makten kom etterhvert i hendene på [[Leopoldo O'Donnell]], som beholdt makten i nesten fem år.

To opprør i [[1866]] og [[1868]] ledet av [[Juan Prim]] førte til at Isabella måtte forlate Spania for godt. På tross av at sterke krefter ønsket en [[republikk]] ble Prim utnevnt til regent mens letingen etter en akseptabel konge foregikk. Det viste seg å være vanskelig å finne en passende kandidat. En av de mange kandidatene var den tyske prinsen [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]]. Leopolds kandidatur var den utløsende årsak til [[den fransk-prøyssiske krig|den fransk-tyske krig]] i [[1870]].

Tronen gikk til den italienske prinsen [[Amadeus I av Spania|Amadeus av Savoia]]. Amadeus ble motarbeidet av sterke krefter i statsforvaltningen, og i februar [[1873]] gav han opp og forlot landet.

== Den første spanske republikken ==
{{Utdypende artikkel|Den første spanske republikken}}
[[Fil:Alegoría de la Primera República Española, por Tomás Padró.jpg|thumb|En [[allegori]] for erklæringen av den første spanske republikk. Fra det satiriske bladet «La Flaca», 1873 ]]

Dagen etter at Amadeus forlot landet og abdiserte erklærte det spanske parlamentet landet som republikk. De republikanske lederne hadde egentlig planlagt en [[føderasjon]], men intern uenighet i parlamentet gjorde at spørsmålet om statens oppbygning ble utsatt. Til slutt vant den føderasjonsvennlige fløyen gjennom.

Republikken ble kortvarig og fungerte bare i elleve måneder. Det var flere grunner til dette. Uro i de væpnede styrker, uro i Catalonia, press fra kirken, intern krangel mellom republikkens ledere og flere kuppforsøk bidro til å velte republikken. I løpet av de elleve månedene med republikk hadde Spania hele fire forskjellige presidenter.

Den 4. januar 1873 gikk republikken under i kaos. General [[Manuel Pavía]] avsatte da regjeringen og oppløste parlamentet. Pavía ønsket en ny, bred samlingsregjering, men da få partier var interesserte i å samarbeide med ham, fikk den nye regjeringen ingen legitimitet. [[Francisco Serrano]] ble utpekt til president, samtidig som borgerkrigslignende tilstander utviklet seg.

Mot slutten av 1874 ble Isabellas sønn [[Alfonso XII av Spania|Alfonso]] utpekt til ny konge av Spania av general [[Martínez Campos]] og hentet hjem fra sitt eksil. Resten av hæren unnlot å gripe inn da Campos gikk inn i [[Valencia]] i Alfonsos navn, noe som ble den endelige avslutningen på republikken. I [[1875]] ble Alfonso formelt erklært som Spanias konge.

== Restaurasjonen ==

På denne tiden vokser kapitalismen fram, og med den arbeiderklassen. En ny grunnlov av [[1876]] gjorde landet til et [[konstitusjonelt monarki]], med et [[tokammersystem]]. og Kongen fikk rett til å utnevne senatorer, vetorett når det gjaldt lover og stillingen som øverstkommanderende for hæren. Etter et århundre med kaos og kriger fikk man nå endelig et mer stabilt politisk system.

I denne perioden hadde man i praksis bare to politiske partier i Spania, de konservative og de liberale. Andre partier ble holdt utenfor ved hjelp av massivt valgjuks. De relativt stabile politiske forholdene gjorde at økonomien kunne vokse, den ekstremt [[proteksjonisme|proteksjonistiske]] politikken bidro også til dette. Den systematiske manipulasjonen av valgene førte imidlertid til at nasjonalistiske bevegelser vokste frem i Catalonia og i de [[baskerland|baskiske områdene]].

Et [[Cuba|kubansk]] opprør i 1868 hadde gjort slutt på [[slaveri]]et i de spanske koloniene. I [[1898]] kom det til krig mellom Spania og [[Amerikas forente stater|De forente stater]], en krig Spania tapte. Dette førte til at de siste spanske koloniene – [[Filippinene]], [[Puerto Rico]] og [[Cuba]] – gikk tapt. Den spanske fiaskoen førte til omfattende misnøye med regjeringen og krav om en ny kurs. Av en befolkning på rundt 16 millioner utvandret 1 1/2 million til Sør-Amerika mellom 1900 og 1915, samtidig som det var store folkeforflytninger internt i Spania. Lutfattige jordbruksarbeidere ble trukket til industriområdene, særlig til Baskerland og Cataluña. Spania ble mer heterogent men også mer konfliktfylt. Forskjellene mellom rike og fattige ble tydeligere. Aktive anarkistiske fagforeninger bidro til at 8-timers arbeidsdag ble vedtatt, i forkant av resten av Europa.<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Breve historia de España. Edición actualizada a marzo 2017|etternavn=García de Cortázar|fornavn=Fernando|utgiver=Alianza Editorial|år=2017|isbn=978-84-9104-756-8|utgivelsessted=Madrid|side=512 og utover|sider=|kapittel=La burgesía satisfecha|sitat=}}</ref> Likevel var den sosiale strukturen fortsatt gammeldags, bare 35% av befolkningen var sysselsatt, fortsatt var de aller fleste i jordbruket.  Middelklassen av profesjoner og selvstendig næringsdrivende vokste.

Spania fortsatte å være et katolsk land med et tallrikt presteskap og mange klostre. Kirken var særlig godt representert i nord. Kirken var konservativ, rik og dominerte innen all utdanning. Tidlig på 1900-tallet var 1/3 av alle skolebarn på lavere trinn og 80% av alle på høyere trinn i katolske skoler. Mange var dem som underviste var lite skolerte men svært engasjerte tilhengere av Bibelens bokstav og samfunnets tradisjoner.<ref name=":0" />

Under [[Alfonso XIII av Spania|Alfonso XIII]]s styre så Spania flere opprør og store streiker. Mobilsering i forbindelse med utenrikspolitiske erobringstokter i [[Marokko]], en krig sterkt mislikt av størstedelen av befolkningen som ikke ville ha flere kolonialistiske eventyr, førte til oppstand i Barcelona i [[1909]], noe som skulle bli kjent som [[den tragiske uken]].

I 1921 ble et overilt spansk angrep i Annual i det nordøstlige Marokko, slått tilbake av berbere ledet av Abd-el-Krim.  Det var mer enn 12 000 falne. I Spania eksploderte misnøyen med regjeringen.<ref name=":0" /> Tapet førte sammen med økonomisk krise til at Alfonso XIII valgte å støtte et diktatur under general [[Miguel Primo de Rivera]]. Dette betydde slutten for det konstitusjonelle monarkiet i Spania. Diktatoren ga seg selv store fullmakter, parlamentet - Cortes -  ble oppløst og han erklærte "krigstilstand". Militære fikk ansvar for provinsene, konfliktene i arbeidslivet ble mindre omfattende, økonomien var bra og de åtte første årene av diktaturet ga stabilitet.<ref name=":0" /> Men etter bankkrisen der pesetaen stupte, samlet de misnøyde seg mot regimet, og under store folkelige protester mot Riveras styre trakk Alfonso sin støtte til Rivera og han ble avsatt i [[1930]]. Særlig bybefolkningen var imidlertid svært misfornøyde med kongens befatning med diktaturet og ved valget i [[1931]], vant republikanerne som dominerte i byene, der stemmeretten var reell. Alfonso forlot landet, men oppga ikke tronen før like før sin død i [[1941]] da han formelt abdiserte til fordel for sin sønn [[Juan Carlos I av Spania|Juan Carlos]].

== Den andre spanske republikken ==
[[Fil:Largo Caballero.jpeg|thumb|160px|[[Francisco Largo Caballero]] var spansk statsminister i 1936-37 og leder av sosialistpartiet [[Partido Socialista Obrero Español|PSOE]]. Her en statue fra 1985 i [[Madrid]], av kunstneren [[José Noja]]]]
{{Utdypende artikkel|Den andre spanske republikken}}
«Den annen republikk» er navnet på perioden fra [[1931]] til [[1939]]. En provisorisk regjering av representanter fra de republikanske partiene og sosialister overtok. Tilsynelatende var det stor enighet om behovet for å bryte med en monarkistisk despotisk praksis. Det var forventninger om sosial revolusjon, jordbruksreform og at arbeiderbevegelsen skulle få spille en sentral rolle; om en korreksjon av kirkens dominans i samfunnet, endringer i hæren, folkeopplysning for å bygge et demokratisk samfunn, og sist, men ikke minst et politisk svar på Spanias spesielle regionale utfordringer. Alt dette ønsket man å endre i løpet av få år. Den nye spanske konstitusjonen vedtatt før utgangen av 1931,<ref name=":0" /> var inspirert av den franske, svært progressiv, garanterte full [[stemmerett]] til kvinner, rett til [[skilsmisse]], full separasjon av stat og kirke og [[ytringsfrihet]]. Adelen mistet også sin spesielle status. [[Catalonia]] og [[Baskerland]] fikk en autonom status.

Den reformvennlige regjeringen provoserte kirken og de militære, og i [[1932]] forsøkte General [[José Sanjurjo]] seg på et mislykket [[statskupp]] mot den venstreorienterte regjeringen til [[Manuel Azaña]].

På tampen av 1933 vant den høyreorienterte [[José María Gil-Robles]] valget, noe som førte til en bølge med [[streik]]er fra [[sosialisme|sosialistene]] året etter. Urolighetene førte også til flere oppstander, som ble brutalt slått ned av general [[Francisco Franco]].

I [[1936]] vant en allianse av venstrepartier valget. Senere på året økte den politiske volden mellom ekstremister på begge sider, samtidig som oppslutningen til [[Fascisme|fascistpartiet]] [[Falange]]n økte kraftig. Dette partiet var inspirert av [[Benito Mussolini|Mussolinis]] [[Italia]] og [[Adolf Hitler|Hitlers]] [[Tyskland]].

== Den spanske borgerkrigen ==
{{Utdypende artikkel|Den spanske borgerkrig}}

På grunn av urolighetene i 1936 hadde regjeringen fryktet et militærkupp, og hadde derfor sendt flere høyere offiserer i eksil. [[Francisco Franco]] var blitt sendt til [[Kanariøyene]], men dro den 17. juli til [[Spansk Marokko]] for å ta kontroll der. Samtidig startet andre militære ledere opprør i andre deler av landet. Kuppet var ment å være raskt og effektivt, men regjeringen greide å beholde kontrollen i store deler av landet, inkludert de største byene. Kuppet utviklet seg deretter til å bli en regulær borgerkrig.

Den venstreorienterte regjeringen fikk støtte av moderate, demokratiske krefter, i tillegg til stor internasjonal sympati. Spesielt [[kommunist]]er og [[sosialisme|sosialister]] fra hele verden dro til Spania som frivillige for å kjempe på regjeringens side. Mot regjeringen sto nasjonalistene, som stort sett bestod av militære, monarkister, katolikker og fascister.

Kamphandlingene under borgerkrigen skulle bli et dystert forvarsel for hva som var i vente i [[andre verdenskrig]] noen år etterpå. Brutaliteten var stor på begge sider, og de sivile tapstallene var høye. Starten av krigen førte med seg massakrer på politiske opponenter som var uheldige nok til å befinne seg på feil side av frontlinjen, blant annet ble dikteren [[Federico García Lorca]] henrettet på dette viset. En av de mest kjente episodene under borgerkrigen er den tyske [[Legion Condor]]s [[strategisk bombing|terrorbombing]] av byen [[Gernika|Guernica]], noe som inspirerte [[Pablo Picasso]] til å male sitt berømte maleri.
[[Fil:Espagne guerre octo.png|thumb|left|Situasjonen i Spania i 1937. De vestlige delene var kontrollert av nasjonalistene (i blått), mens de mer folkerike østlige delene var kontrollert av regjeringen (i rødt)]]

Kampene under borgerkrigen var jevne med offensiver fra begge sider, men nasjonalistene hadde hovedinitiativet. Støttet av forsyninger og materiell fra [[Tyskland]] og [[Italia]] kunne den nasjonalistiske lederen Franco sakte, men sikkert erobre regjeringskontrollert territorium. Ting gikk imidlertid sakte, og [[Madrid]] måtte beleires i tre år før Franco overtok byen. Tidlig i 1939 ble nasjonalistene for sterke, og regjeringen måtte kapitulere den 1. april. Etter slutten på krigen gikk det en bølge av terror gjennom landet, da nasjonalistene henrettet titusenvis av politiske opponenter.

== Francos Spania ==
:''Utfyllende artikkel: [[Spania under Franco]]''
General [[Francisco Franco|Franco]] samlet all makt i egne hender etter borgerkrigen og var Spanias diktator frem til sin død i [[1975]]. Franco var en politisk reaksjonær som innførte et [[Nasjonalsyndikalisme|nasjonalsyndikalistisk]] system, basert på støtte fra fascister og den katolske kirke.

Spania sto utenfor [[andre verdenskrig]], men trass i formell nøytralitet ble de regnet som delallierte  med [[Aksemaktene]] de første krigsårene. Etter at Hitlers krigslykke snudde gikk imidlertid Spania over til en streng nøytralitet. Da krigen var over ble Spania isolert internasjonalt og fikk ikke bli med i [[FN|De forente nasjoner]]. Den kalde krigen mellom [[Amerikas forente stater|USA]] og [[Sovjetunionen]] gjorde imidlertid at USA la bort prinsippene for å få flere europeiske allierte og gav Spania økonomisk hjelp i bytte mot amerikanske baser. Utover på femtitallet fikk også flere andre vesteuropeiske land et mer normalisert forhold til Franco og Spania.

Francoregimet fjernet den regionale autonomien fra den annen republikk og ønsket å gjøre Spania til en monolittisk [[nasjonalstat]]. Dette gikk spesielt ut over [[Catalonia]] og [[Baskerland]]. Det [[katalansk|katalanske språket]] ble forbudt, samtidig som katalansk kultur ble undertrykt. Lignende kampanjer mot baskisk språk og kultur satte fart i baskernes kamp for selvstendighet. Den baskiske terrororganisasjonen [[ETA]] ble stiftet i [[1959]], med et uavhengig [[Baskerland]] som mål.

Sekstitallet var en sammenhengende økonomisk oppgangstid for Spania, etter flere [[liberalisme|liberalistiske]] økonomiske reformer. På tross av veksten var likevel Spania et fattig land etter europeiske standarder, og [[oljekrisen]] i [[1973]] gjorde slutt på oppgangen. Året etter ble Franco alvorlig syk, og [[Juan Carlos I av Spania|Juan Carlos]] tok over styringen av landet.

== Spania etter Franco ==
[[Fil:Atentado11M2004Oraciones.JPG|thumb|Tente lys til minne om ofrene i [[terrorangrepet i Madrid mars 2004]]. Angrepet ble utført av [[islamisme|islamistiske ekstremister]] med bånd til [[Al-Qaida]]]]
Etter Francos død 20. november [[1975]] gikk Spania i løpet av noen år over til å bli et [[konstitusjonelt monarki]]. Juan Carlos ble konge, samtidig som samfunnet kvittet seg med den autoritære arven etter Franco. Samfunnet gikk også over fra å være svært [[konservatisme|konservativt]] til å bli mer liberalt.

Den nye kongen åpnet for demokratiske reformer. I juni 1976 ble [[Adolfo Suárez]] utpekt til sjef for en regjering bestående av sentrum-høyrekoalisjonen [[Unión de Centro Democrático]]. Samme år ble en reformpakke vedtatt og godkjent i folkeavstemning i desember. Politiske partier ble tillatt og politiske fanger fikk amnesti. I juni [[1977]] ble det første frie parlamentsvalget avviklet. Statsminister Suárez og hans UCD vant valget og ble sittende med regjeringsmakten. Reformprosessen fortsatte, med sikte på å utforme en ny, demokratisk grunnlov. Denne ble undertegnet av kongen [[27. desember]] [[1978]]. Samtidig pågikk det forhandlinger mellom representanter for sentralmakten og regionene, med sikte på å sikre regionene selvstyre. Dette ble nedfelt både i grunnloven og i separate autonomistatutter, som ga historiske regioner som [[Baskerland]], [[Catalonia]] og [[Galicia (Spania)|Galicia]] selvstyre og samtidig etablerte nye regioner i det øvrige Spania. Den voldelige kampanjen fra den baskiske frigjøringsbevegelsen [[ETA]] fikk fornyet styrke i overgangen til demokrati og toppet seg i [[1980]]. Tidlig året etter, [[23. februar]] [[1981]], opplevde Spania forsøk på [[statskupp]] fra reaksjonære krefter innen militærapparatet og sivilgarden, men dette ble slått ned, blant annet takket være kongens inngripen.

UCD beholdt regjeringsmakten fram til [[1981]]. I [[1982]] vant det sosialdemokratiske [[Partido Socialista Obrero Español|PSOE]] valget, og [[Felipe González]] ble landets nye statsminister, en post han satt med til [[1996]]. Landet ble kraftig modernisert i denne perioden. I [[1982]] ble Spania medlem av [[NATO]]. Fire år senere ble landet medlem av [[Den europeiske union|Det europeiske fellesskap]]. I 1992 ble [[Sommer-OL 1992|Sommer-OL]] arrangert i [[Barcelona]]. Nittitallet ble en nedtur for Spania, med store økonomiske problemer. I 1996 hadde landet en arbeidsledighet på hele 22,6%, klart høyest i [[Den europeiske union|EU]]. Spansk samfunnsliv ble også skjemmet av flere store korrupsjonsskandaler, både innenfor det offentlige, i finansnæringen og fagbevegelsen. Ved valget i [[1996]] vant det høyreorienterte partiet [[Partido Popular]] (PP), som ble ledet av [[José María Aznar|Jose María Aznar]]. Ved valget i mars [[2004]] ble [[José Luis Rodríguez Zapatero]] fra [[Partido Socialista Obrero Español|PSOE]] valgt til Spanias nye statsminister.

[[ETA]] fortsatte sin væpnede kamp for baskisk selvstendighet også etter Francos død, på tross av det indre selvstyret [[Baskerland]] fikk etter Spanias nye grunnlov. Nittitallet ble en aktiv periode med flere kidnappinger og attentater på samfunnstopper. Voldsstrategien slo imidlertid tilbake på ETA, etter en serie aksjoner med blant annet drapet på politikeren [[Miguel Ángel Blanco]] vendte opinionen seg i stadig større grad mot ETA, og ETAs politiske fløy [[Herri Batasuna]] ble etterhvert forbudt av spansk høyesterett.

[[José María Aznar]] ble statsminister i 1996, noe han var frem til 2004. Like før valget i 2004 ble 
[[Terrorangrepet i Madrid mars 2004|Madrid utsatt for et terrorangrep]]. 191 personer ble drept og 2&nbsp;050 andre ble skadet. Terrorangrepet bidro til at Aznar tapte valget, og sosialdemokraten [[José Luis Rodríguez Zapatero]] overtok som ny statsminister. Aznar hadde kjørt en USA-vennlig politikk og støttet [[Krigen mot terror]], men Zapatero var mer kjølig til dette og trakk de spanske troppene ut av [[krigen i Irak]] like etter valgseieren.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* [[Finn Fuglestad]]. ''Spanias og Portugals historie, en oversikt''. Cappelen Damm Akademisk 2009. ISBN 9788202293505
* Aase Norunn Digernes. ''Tru og patriotisme: ideologi, symbol og ritual i den baskiske nasjonalistrørsla ca. 1890-1914''. Volda, 2002. ISBN 82-7661-158-3
* [[Nordahl Grieg]]. ''Spansk sommer''. Gyldendal, 1937. Gjenutgitt i ''Langveisfra'', 1964
* [[Trond Hegna]]. ''Spanias frihetskamp''. Tiden, 1937
* [[Lise Lindbæk]]. ''Spania og vi''. Dreyer, 1946
* Cees Nooteboom. ''Omvei til Santiago: en spansk reise''. Aschehoug, 2000. ISBN 82-03-20480-5
* Johannes Nymark. «Eit demokrati blir til: Franco-regimet og tida etter i Spania» I: ''Samtiden'', nr 3, 1987
* ''Spansk historie: et riss''. Redigert av Åsmund Egge og Finn Fuglestad. Universitetsforlaget, 1990. ISBN 82-00-02883-6
* Arnt Stefansen. ''Spania: historien, menneskene og kulturen''. Damm, 2004. ISBN 82-496-0333-8
* Arnt Stefansen. «Islams rike i Europa» I: ''Levende historie'', nr 2, 2006
* [[Yngvar Ustvedt]]. ''Arbeidere under våpen: norske frivillige i den spanske borgerkrig''. Gyldendal, 1975 ISBN 82-05-08450-5

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Portal|Historie}}
{{Europeisk historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Spanias historie| ]]