Redigerer Sonate

[[Fil:Beethoven opus 101 manuscript.jpg|mini|upright=1.8|[[Ludwig van Beethoven]]s  manuskriptskisse til ''Pianosonate nr. 28'', sats IV, ''«Geschwind, doch nicht zu sehr und mit Entschlossenheit»'' ([[Tempo|Allegro]]). Stykket ble fullført i 1816.]]
'''Sonate''' (fra [[latinsk språk|latin]] og [[italiensk]] ''sonare'', «å lage lyd») er vanligvis et flersatsig solostykke for et gitt instrument, med eller uten [[akkompagnement]]. Opprinnelig betydde det bare at et musikkstykke skulle fremføres [[musikkinstrument|instrumentalt]], i motsetning til en [[kantate]] som blir sunget (latin ''cantare'', «å synge»).

I løpet av [[1600-tallet]] begynte man å skille mellom «kirkesonate» (''sonata da chiesa''), som var mellomspill i liturgisk sammenheng, og «kammersonate» (''sonata da camera''), til verdslig bruk. [[Giovanni Gabrieli]] har skrevet en rekke sonater i denne tidlige ensatsige stilen, for [[messingblåsere]] eller for [[strykeinstrumenter]]. Denne sonateformen kom med tiden, under påvirkning av [[dansesuiten]] slik den tok form på [[1600-tallet]], til å omfatte et musikkstykke med fast mønster og flere satser. De første musikkstykkene med tilnavnet sonate var ofte komponert til kirkelig bruk.

Begrepet utviklet seg i løpet av [[musikkhistorie|musikkens historie]] og fant sin mest utbredte [[form (musikk)|form]] i den [[Wienerklassisismen|wienerklassiske]] perioden, blant annet med utviklingen av [[sonatesatsform]]en (som ikke må forveksles med den generelle sonateformen). En sonate kan være skrevet for ett eller flere instrumenter, og består i den wienerklassiske form av flere [[sats (musikkstykke)|satser]], for det meste tre eller fire.

De fire satsene er ofte fastsatt slik:

#Hurtig sats i [[sonatesatsform]].
#Langsom sats i A-B-A-form.
#Dansesats, fra wienerklassisismen helst en [[menuett]], fra [[romantikken]] ofte en [[scherzo]].
#Middels hurtig finalesats. Gjerne en variasjonssats eller en [[rondo]]. I [[wienerklassisismen]] gjerne en [[sonaterondo]].

Denne strukturen finner vi også i andre større verktyper, som [[symfoni]]en, [[solokonsert]]en og en rekke former for [[kammermusikk]], for eksempel [[strykekvartett]]en. [[Joseph Haydn]] var sentral i denne utviklingen.

[[Domenico Scarlatti]], som regnes til [[barokk|senbarokken]], skrev rundt 555 sonater med bare en sats som han etter hvert begynte å gruppere for at de skulle fremføres som en suite.

I romantikken begynte [[Ludwig van Beethoven]] og etter hvert andre å forlate den opprinnelige sonateformen. For eksempel kan sluttsatsen i [[Symfoni nr. 9 (Beethoven)|Beethovens 9. symfoni]] ses som en kantate. Å innføre kor og solister i en symfoni betød det samme som å sprenge formen og oppfatningen av hva en symfoni skulle inneholde. Han banet dermed veien for [[Gustav Mahler]] og dennes gigantiske kor-symfonier (for eksempel [[Symfoni nr. 8 (Mahler)|Mahlers 8. symfoni]]).

== Litteratur ==
* Claus Bockmaier, Siegfried Mauser (red.): ''Die Sonate. Formen instrumentaler Ensemblemusik''. Handbuch der musikalischen Gattungen 5. Laaber-Verlag, Laaber 2005, ISBN 3-89007-128-7.
* Thomas Schmidt-Beste: ''Die Sonate: Geschichte – Formen – Ãsthetik''. Bärenreiter, Kassel/Basel/London/New York/Praha 2006, ISBN 3-7618-1155-1.
* {{OeML|Sonate|Sonate|DG}}
* {{OeML|Solosonate|Solosonate|DG}}
* {{OeML|Kirchensonate|Kirchensonate|HS}}

{{Autoritetsdata}}

{{Klassisismen i musikk}}

[[Kategori:Musikalske former]]