Redigerer Solidaritet

:''Solidaritet'' er også navnet på et [[Solidaritet (fagforbund)|polsk fagforbund]].
'''Solidaritet'''(av [[latin]] ''solidum'', hele summen, helheten; fransk ''solidarité'': samhørighet, sammenhold) er et begrep som beskriver en følelse av samhørighet og samhold mellom individer eller grupper. Ordet benyttes ofte i fagpolitiske sammenhenger, og også til å uttrykke støtte til folk i [[den tredje verden]]. Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn [[egeninteresse]], – å foreta valg utfra deres konsekvenser for andre eller for å dekke andres behov. Ved å gi avkall på (kortsiktig) egeninteresse skal handlingene skape [[kollektiv]]e verdier for flere. Mange vil hevde at solidaritet ligger til grunn for både [[velferdsstat]]en og for privat [[forsikring]] som alternativ til denne.

Solidaritetstanken ligger generelt til grunn for [[arbeiderbevegelse]]n, og uttales ofte som motivasjon og verdimessig rettesnor for partier og bevegelser på «venstresiden». Solidaritetstanken står for eksempel sentralt i de norske og svenske sosialdemokratenes slagord ''alle skal med'', en tematikk som slike partier ofte setter som motsats til partier ''for de rike'' (egeninteressen). Solidaritet kan være mer eller mindre nytteorientert – den kan i varierende grad bygge på en rasjonell erkjennelse av at solidaritet er ''nyttig'' (i motsetning til at solidaritet er ''riktig''). Dette speiler motsetningen mellom [[sinnelagsetikk]] og [[pliktetikk]]. 

Solidaritetsbegrepet står sentralt innenfor [[etikk]], [[teologi]] og [[psykologi]]. Studier av solidaritetens effekter, eller fraværet av egeninteresse i menneskelige valg, opptar også forskningen innenfor [[samfunnsøkonomi]]en og [[sosiologi]]en. Studiet av hvilke betingelser og situasjoner som fremmer eller hemmer solidariske valgalternativer, drar ofte nytte av [[spillteori]].

==Definisjoner==
Samfunnsforskeren [[Émile Durkheim]] skiller mellom mekanisk og organisk solidaritet:
*Mekanisk solidaritet opptrer innenfor grupper som er ytre definert av kjennetrekk som bare svakt springer ut av individet i valgsituasjonen (f.eks ''vi nordmenn'', ''vi i arbeiderklassen'')
*Organisk solidaritet opptrer med en større basis i individuelle gruppevalg, eksempelvis ved at en gruppe opptrer innbyrdes solidarisk med brodd mot andre grupper (for eksempel ''vi sykepleiere'' versus ''legene'', eller ''vi i salgskorpset'' versus ''de i markedsavdelingen'')

Sosiologen [[Alfred Vierkandt]] (1969) definerer solidatitet som «sinnelaget til et fellesskap med sterkt indre samhold» (die Gesinnung einer Gemeinschaft mit starker innerer Verbundenheit), og videre «samholdsfølelsen som kan og bør slå ut i praktisk handling» (das Zusammengehörigkeitsgefühl, das praktisch werden kann und soll).

==Historisk utvikling==
I [[Romerretten]] betød solidaritet (obligatio in solidum) en spesiell type forpliktelse, hvor hvert enkelt individ borger for helheten ''(solidum)'' i en forpliktelse. I moderne rett betegner ''solidaransvar'' det tilsvarende forhold hvor enkelt deltaker i en sammenslutning står ansvarlig for hele gruppens forpliktelser, ikke bare «sin del». [[Kirken]] har i århundrer hatt en sterk tradisjon som påkaller og fremmer solidaritet eller [[nestekjærlighet]] («gjør mot din neste som du vil din neste skal gjøre mot deg»), anskueliggjort i [[bergprekenen]] og historien og [[Den barmhjertige samaritan]]. Den kristne moral og etikk krever en solidaritet som er knyttet til selve de personlige, gode handlingene.

I middelalderen slo også organisk solidaritet rot gjennom [[laug]]svesen – yrkesgrupper som gjensidig og sammen kjempet for sine gruppeinteresser. Denne forløperen for fagorganiseringen ga medlemmene trening i å tenke langsiktig på helheten framfor å bryte ut av fellesskapet som «gratispassasjer». Det innebar at laugets medlemmer erkjente fordelene ved å handle kollektivt og vise selvdisiplin i arbeidet for ''hele'' gruppens ''fellesinteresser''.

Kristne idealer levere videre i institusjonalisert form gjennom den familiære forsørgelsesplikten mellom ektefeller, foreldre og barn, og i det strafferettslige forbudet mot å etterlate noen i hjelpeløs tilstand. I disse sammenhengene er det egennyttige, egosentriske valgalternativet forbudt. Etter middelalderen ble underholdsplikten utvidet til en moralsk (og ofte rettslig) forpliktelse til å organisere [[fattigvesen]], og etter hvert [[velferd]]sytelser. Utvidelsen fra et rettslig til også et sosialt solidaritetsansvar oppstod i [[Frankrike]] på [[1700-tallet]].<ref>[http://www.forskning.no/artikler/2005/mars/1110368900.55 Stjernø] {{Wayback|url=http://www.forskning.no/artikler/2005/mars/1110368900.55 |date=20110809111814 |df=iso }}, 2005.</ref> Framveksten av sosiale tiltak og goder for arbeidere på [[1800-tallet]] ble først initiert av [[liberal]]e politikere og reformatorer i England ([[William Henry Beveridge]]), Tyskland ([[Otto von Bismarck]]) og Norden.

Ved århundreskiftet til 1900-tallet vokste ''internasjonal solidaritet'' seg sterk i arbeiderbevegelsen, utfra forestillingen om at arbeiderklassen på tvers av land hadde sterkere interessefellesskap enn de ulike klassene innen hvert enkelt land. Dette ga seg utslag både i grenseoverskridende revolusjonært samarbeid, og i en internasjonal kampanje blant arbeiderklassen om å ikke la seg mobilisere mot hverandre i de nasjonale hærene under [[første verdenskrig]]. Da [[fascisme]]n seiret i europeiske land på [[1930-tallet]], dreide arbeiderklassens solidaritetengasjement i retning av solidaritet gjennom krig, eksempelvis for brigadene i [[den spanske borgerkrig]]. Klassekampen i mellomkrigstiden ble ikke mindre bitter ved at ulike undertrykkende regimet trykket til seg solidaritetsbegrepet – fascistene knyttet til rasesolidaritet, og kommunistene gjennom vikarierende klassesolidaritet.

Velferdsstaten innebærer en institusjonalisering av en rekke grader av solidaritet på samfunnsnivå, eksempelvis gjennom [[arbeidsløshetstrygd]] og [[folketrygd]] (underholdsplikten), eller [[offentlig helsevesen]] (forsikringstanken). En utbredt kritikk av velferdsstaten er at slike ordninger flytter det solidariske ansvar bort fra enkeltindividet, og over til en upersonlig stat som i økende grad ivaretar individets solidaritetspikt. Mot en slik institusjonalisert solidaritet står alternativet hvor frivillige organisasjoner eller pårørende selv tar på seg mer av velferdsbyrden, utfra et personlig (ektefølt) ønske om å handle solidarisk.

I de siste tiårene har solidaritetsbegrepet blitt utvidet, blant annet gjennom [[miljøbevegelse]]ns fokus på solidaritet med kommende generasjoner. I denne betydningen er miljøengasjementet ikke bare motivert av nåværende generasjoners egennytte av naturen, men også av kommende generasjoners rett til å nytte en intakt eller bærekraftig natur.

==Se også==
*[[kollektivisme]]
*[[sosialisme]]
*[[den sosialetiske bevegelsen]]

==Litteratur==
*Solhjell, Bård Vegar (2011): ''[https://web.archive.org/web/20160304203029/http://www.samlaget.no/Fakta%20og%20dokumentar/Samtid-og-debatt/Solidaritet-pAA-ny/Innbunden.aspx Solidaritet på ny]'', Samlaget.
**[http://konservativ.no/2011/11/solidaritet-pa-ny/ Solidaritet på ny] {{Wayback|url=http://konservativ.no/2011/11/solidaritet-pa-ny/ |date=20111126085741 }} – bokomtale av Torbjørn Røe Isaksen, ''Konservativ'' 15. november 2011.
* Stjernø, Steinar: ''[https://web.archive.org/web/20110809111814/http://www.forskning.no/artikler/2005/mars/1110368900.55 Solidarity in Europe - the history of an idea]'', Cambridge University Press, 2005. [http://www.cambridge.org/gb/knowledge/isbn/item1172252/?site_locale=en_GB ISBN 9780521843942]

== Referanser ==
<references/>
Store norske leksikon: http://snl.no/solidaritet

== Eksterne lenker ==
* [http://www.diakonova.no/index.php?ID=510 Solidaritet - menneskeverdets vokter]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }} - Torbjørn Aalen Lenderts, ''Høyskolen Diakonova''.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Etikk]]

[[ar:تضامن]]