Vis kilden til Slaget ved Waterloo

{{Infoboks slag
|navn = Slaget ved Waterloo
|bilde=Andrieux - La bataille de Waterloo.jpg
|underskrift=Slaget ved Waterloo {{Byline|Clément-Auguste Andrieux (1829–1880)|type = Malt av}}
|konflikt = [[Napoleonskrigene]] 
|type=Nærkamp
|dato = [[18. juni]] [[1815]] 
|sted = [[Mont-Saint-Jean (Belgia)|Mont-Saint-Jean]] rett syd av [[Waterloo]], den gang i [[Det forente kongeriket Nederlandene]], i dag i [[Belgia]] 
|resultat = Klar seier for koalisjonen ved britiske og prøyssiske styrker 
|part1 = {{Flagg|Frankrike}} [[Frankrike]] 
|kommandant1 = {{Flagg|Frankrike}} [[Napoléon Bonaparte]] <br /> {{Flagg|Frankrike}} [[Michel Ney]] 
|styrke1 = Totalt: {{formatnum:73000}}<ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=68–69}}</ref><ref name="ErikBjornskau225-229">Bjørnskau 2014, s. 117, 225-229</ref>
* {{formatnum:51000}} [[infanteri]]
* {{formatnum:14000}} [[kavaleri]]
* {{formatnum:8000}} [[artilleri]] og [[Ingeniørtropper|ingeniører]]
* 250 kanoner
|tap1 = Totalt: {{formatnum:41000}}<ref name="ErikBjornskau189-191">I ''Waterloo 1815'' angis minst 36 tusen totalt tap for den franske siden, mens over 22 tusen for koalisjonsstyrkene. Bjørnskau 2014, s. 189-191</ref>
* {{formatnum:24000}} til {{formatnum:26000}} drept eller såret, blant de {{formatnum:6000}}-{{formatnum:7000}} tatt til fange<ref name="Barbero 2006 312">{{Harvnb|Barbero|2006|p=312}}</ref> 
* {{formatnum:15000}} forsvunnet<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=420}}</ref>
|part2 = {{Flagg|Storbritannia}} [[Storbritannia]]<br />[[Fil:Flag of Hanover (1692).svg|22px|Hanovers flagg]] [[Hannover (stat)|Hannover]]<br />[[Fil:Flag of the Kingdom of Prussia (1803-1892).svg|22px|Preussens flagg]] [[Preussen]] <br /> {{Flagg|Nederland}} [[Det forente kongeriket Nederlandene|Nederlandene]] <br /> [[Fil:Flagge Herzogtum Nassau (1806-1866).svg|22px|Nassaus flagg]] [[Hertugdømmet Nassau|Nassau]] <br /> [[Fil:Flagge Herzogtum Braunschweig.svg|22px|Braunschweigs flagg]] [[Hertugdømmet Braunschweig|Braunschweig]] 
|kommandant2 =  {{Flagg|Storbritannia}} [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Arthur Wellesley]] (hertugen av Wellington)<br /> [[Fil:Flag of the Kingdom of Prussia (1803-1892).svg|22px|Preussens flagg]] [[Gebhard Leberecht von Blücher|Gebhard von Blücher]] 
|styrke2 = Totalt: {{formatnum:118000}}<ref name="ErikBjornskau225-229" /> <br /> Britisk-allierte: {{formatnum:68000}}<ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=61}} siterer Sibornes anslag.</ref><ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1994|p=256}} oppgir {{formatnum:168000}}</ref><br /><ref group="note">Bjørnskau oppgir høyere tall i boken ''Waterloo 1815'', totalt {{formatnum:90000}} mann for den britisk-nederlandske hær (britisk-allierte styrker) og hevder at «Anslagsvis {{formatnum:75000}} deltok i selve slaget», s. 230-234</ref>
* Storbritannia med {{formatnum:25000}} britiske og {{formatnum:6000}} kongens tyske legion
* Nederlandene {{formatnum:17000}} 
* Hannover {{formatnum:11000}}
* Braunschweig {{formatnum:6000}}
* Nassau {{formatnum:3000}}<ref name="Barbero 2005 75–76">{{Harvnb|Barbero|2005|pp=75–76}}</ref>
* 156 kanoner<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1994|p=256}}</ref>
Preussen {{formatnum:50000}}<ref>{{Harvnb|Chesney|1907|p=4}}</ref>  
|tap2 = Totalt: {{formatnum:24000}}<ref name="ErikBjornskau189-191" /> <br />
Britisk-allierte: {{formatnum:17000}}
* {{formatnum:3500}} døde
* {{formatnum:10200}} såret
* {{formatnum:3300}} forsvunnet<ref name="Barbero 2005 419">{{Harvnb|Barbero|2005|p=419}}</ref>
Preussen: {{formatnum:7000}}
* {{formatnum:1200}} døde
* {{formatnum:4400}} såret
* {{formatnum:1400}} forsvunnet<ref name="Barbero 2005 419" />
|slag=[[Slaget ved Borodino]] - Slaget ved Waterloo
|kart_navn = Belgia
}}
'''Slaget ved Waterloo''' ble utkjempet [[18. juni]] [[1815]], nær [[Waterloo]] i dagens [[Belgia]], da en del av [[Det forente kongeriket Nederlandene]]. En fransk armé under keiser [[Napoléon Bonaparte|Napoléon I]] ble beseiret av styrker fra [[den syvende koalisjonen]], bestående av en britisk-alliert armé ledet av [[feltmarskalk]] [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Arthur Wellesley]] (hertugen av Wellington) og en [[Preussen|prøyssisk]] armé under feltmarskalk [[Gebhard Leberecht von Blücher|Gebhard von Blücher]].

Ved Napoléons gjenerobring av makten i Frankrike i mars 1815 dannet mange av de europeiske statene som hadde bekjempet ham den syvende koalisjonen og begynte mobilisering av hærstyrker. To store styrker under Wellington og Blücher samlet seg i begynnelsen av juni nær den nordøstlige grensen til Frankrike. Napoléon valgte å angripe i håp om å nedkjempe dem hver for seg før de kunne slutte seg sammen. Den 16. juni 1815, to dager før slaget ved Waterloo, ble Blüchers prøyssiske armé slått av franskmennene i [[slaget ved Ligny]].

Wellington bestemte seg for å konfrontere Napoléon da han fikk vite at den prøyssiske styrken hadde omgruppert seg etter nederlaget og kunne gi ham støtte. De franske styrkene var på rundt {{formatnum:73000}} soldater, mot dem sto {{formatnum:68000}} britisk-allierte soldater, etter hvert forsterket av rundt {{formatnum:50000}} prøyssiske soldater.  Wellingtons armé, utplassert langs veien ved skråningene opp mot den lille landsbyen [[Mont-Saint-Jean (Belgia)|Mont-Saint-Jean]], stod imot gjentatte angrep fra de franske styrkene inntil den prøyssiske styrken ankom utpå ettermiddagen og brøt gjennom Napoléons høyre [[flanke]]. Wellington beordret da et motangrep og de britisk-allierte- og prøyssiske styrkene drev den franske styrken på flukt. Begge sider hadde store tap og rundt 40 tusen soldater ble drept eller såret.

Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoléons siste. Nederlaget endte Napoléons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans  [[De hundre dagene|hundre dagers]] retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]]. Napoléon abdiserte og ble sendt i eksil til [[St. Helena]] der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa ([[revolusjonskrigene]] og [[Napoleonskrigene]]) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien og preget Europa frem til [[første verdenskrig]].

== Bakgrunn ==
[[Fil:Strategic Situation of Western Europe 1815.jpg|mini|Den strategiske situasjon i Vest-Europa i 1815: {{formatnum:250000}} franske soldater sto overfor en koalisjon med rundt {{formatnum:850000}} soldater på fire [[Kampfront|fronter]]. Napoléon ble tvunget til å stasjonere {{formatnum:20000}} mann i den vestlige delen av Frankrike for å møte trusselen fra lokale [[Rojalisme|rojalister]]. {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]

=== Napoleons tilbakekomst ===
Den 13. mars 1815, seks dager før Napoléon nådde Paris fra eksil på [[Elba]], ble han av landene som deltok i [[Wienerkongressen]] erklært som lovløs.<ref>[http://dl.lib.brown.edu/napoleon/time7.html Timeline: The Congress of Vienna, the Hundred Days, and Napoleon's Exile on St Helena], Center of Digital Initiatives, [[Brown University]] Library</ref> Fire dager etter mobiliserte [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia]], [[Det russiske keiserdømmet|Russland]], [[Østerrikes historie (1804–1867)|Østerrike]], og [[Kongeriket Preussen|Preussen]] arméer for å slå Napoléon.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|p=59}}</ref> Napoléon hadde to valg; legge opp til et best mulig forsvar av Frankrike eller angripe koalisjonsstyrkene før de kunne samle seg mot hans styrker.<ref name="ErikBjornskau33-35">Bjørnskau 2014, s. 33-35</ref><ref name="JohnKeegan120-127">Keegan 1979, s. 120-127</ref> Napoléons krigsminister, [[Marskalk av Frankrike|marskalk]] [[Louis Nicolas Davout]] anbefalte en forsvarskrig,<ref name="ErikBjornskau33-35" /> men Napoléon valgte å angripe.<ref name="TimClayton36-40">Clayton 2014, s. 36-40</ref>

Napoléons [[strategi]] var å nedkjempe koalisjonsstyrkene sør for [[Brussel]] før de fikk forsterkninger, og derved tvinge britene tilbake til kysten og presse prøysserne ut av koalisjonen.<ref name="TimClayton36-40" /> Et britisk nederlag kunne også føre til en regimeendring i Storbritannia hvor [[Tory (historisk britisk parti)|Toryene]] ble kastet og en [[Whig (historisk britisk parti)|Whig]]-regjering tok over.<ref name="ErikBjornskau33-35" /><ref name="TimClayton36-40" /> Deretter kunne han snu sine styrker mot russerne og østerrikerne, med britene ute av koalisjonen ville de også miste britiske subsidier, noe Napoléon anså ville redusere krigslysten- og evnen.<ref name="TimClayton36-40" /> Et ekstra moment var de mange fransktalende sympatisørene i Nederlandene, en fransk seier kunne utløse en vennligsinnet revolusjon i Det forente kongeriket Nederlandene.<ref name="TimClayton36-40" /> De britiske troppene var også andreklasses, de fleste av veteranene fra [[den spanske selvstendighetskrigen]] hadde blitt sendt til [[Canada]] for å kjempe mot USA i [[1812-krigen]].<ref>{{Harvnb|Chandler|1966|pp=1016, 1017, 1093}}</ref>

Wellingtons innledende disposisjon av styrkene var beregnet på å møte trusselen fra en omringing av koalisjonsstyrkene ved at de franske styrkene forflyttet seg gjennom [[Mons]] til sørvest av Brussel.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|p=82}}.</ref> Et slikt fransk fremstøt ville avskåret Wellington fra basen i [[Oostende]], men plassert hans styrker nærmere Blüchers. Napoléon manipulerte Wellingtons bekymring for forsyningskjeden med falsk informasjon.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|pp= 136–160}}</ref> I juni 1815 hadde Napoléon samlet rundt 300 tusen soldater, men bare en tredel av disse var tilgjengelig under slaget ved Waterloo. Denne styrken besto imidlertid for det meste av lojale og erfarne soldater.<ref>{{Harvnb|Herold|1967|pp= 53, 58, 110}}</ref> Han delte styrken inn i en venstre fløy under marskalk [[Michel Ney]], en høyre fløy under marskalk [[Emmanuel de Grouchy]] og en reserve under egen kommando, med de tre styrkene så tett sammen at de kunne støtte hverandre. Styrken krysset grensene til Nederlandene ved [[Charleroi]] før soloppgang den 15. juni og forposter fra koalisjonen ble raskt overmannet. Napoléon hadde sikret seg en sentral posisjon mellom Wellingtons allierte styrker mot nordvest og Blüchers prøyssiske styrker mot nordøst.

=== Krigen i Belgia ===
{{Utdypende artikkel|Slaget ved Quatre Bras|Slaget ved Ligny}}
Ikke før sent på kvelden den 15. juni ble Wellington sikker på at angrepet mot Charleroi var det franske hovedangrepet. [[Vilhelm II av Nederland|Prinsen av Oranien]], med en [[brigade]] under oberst [[Bernhard von Sachsen-Weimar-Eisenach]] møtte de første soldatene fra Neys venstre fløy og sendte ilmelding til Wellington som var på [[Ball (dans)|ball]] i Brussel. Wellington mottok beskjeden på kvelden den 15. juni.<ref name="TimClayton117-121">Clayton 2014, s. 117-121</ref> Han var overrasket over hvor fort Napoléon rykket frem, og beordret først sine styrker til å trekke vestover da han forventet det franske hovedangrepet via [[Mons]].<ref name="TimClayton117-121" /> Den nederlandske stabssjefen, generalmajor [[Jean Victor de Constant Rebecque]] i samråd med generalmajor [[Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky]] ignorerte Wellingtons ordre og utplasserte to nederlandske brigader ved veikrysset Quatre Bras.<ref name="TimClayton117-121" /> Neys ordre på sin side var å ta Quatre Bras, så han om nødvendig kunne svinge østover og forsterke Napoléon.

Med den franske styrkens høyre fløy og en del av reserven angrep Napoléon den 16. juni den prøyssiske styrken ledet av Blücher og vant i [[slaget ved Ligny]]. Sentrum av den prøyssiske styrken ga etter ved harde franske angrep, mens de prøyssiske flankene holdt stand. I mellomtiden fant marskalk Ney at veikrysset ved Quatre Bras ble holdt av en mindre styrke, den motsto de innledende franske angrepene, men ble gradvis drevet tilbake av store mengder franske soldater. Koalisjonsstyrkene ved Quatre Bras ble forsterket og Wellington ankom. Under hans kommando ble Neys franske styrker presset tilbake, så koalisjonen holdt veikrysset tidlig på kvelden, men for sent for å sende hjelp til prøysserne. Prøyssernes nederlag i slaget ved Ligny gjorde Wellingtons stilling ved Quatre Bras uholdbar.<ref>Bjørnskau 2014, s. 89</ref> Han trakk derfor sine styrker tilbake nordover dagen etter og opprettet en forsvarsstilling ved høydedraget ved [[Mont-Saint-Jean (Belgia)|Mont-Saint-Jean]], sør for landsbyen [[Waterloo]].<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=527}}</ref>

Den prøyssiske retretten etter slaget ved Ligny foregikk uforstyrret og tilsynelatende ubemerket av franskmennene.<ref name="Chesney-136">{{Harvnb|Chesney|1907|p=136}}</ref> Størstedelen av den prøyssiske baktroppen holdt sine stillinger til rundt midnatt og noen enheter forflyttet seg ikke før neste morgen, og ble ignorert av franskmennene.<ref name="Chesney-136" /> I motsetning til hva Napoléon hadde antatt trakk de prøyssiske styrkene seg ikke tilbake mot øst, langs sine egne kommunikasjonslinjer.<ref name="JohnKeegan120-127" /> I stedet marsjerte de nordover, parallelt med Wellingtons marslinje, så nær at de både kunne kommunisere og støtte hverandre.<ref>Clayton 2014, s. 234-235</ref> Prøysserne presset frem [[Friedrich Wilhelm von Bülow]]s IV. korps som ikke hadde blitt angrepet i slaget ved Ligny og som var i en sterk stilling sør av [[Wavre]].<ref name="Chesney-136" />

=== Opptakten til slaget ved Waterloo ===
Dagen etter, den 17. juni klokken 13, sluttet Napoléon og hans reservestyrke seg til Ney ved Quatre Bras for å angripe Wellingtons styrker, men fant stillingen forlatt. De franske styrkene fulgte etter koalisjonsstyrkene, men resultatet var kun en mindre kavaleritrefning i [[Genappe]] idet et kraftig regnskyll begynte. Før han forlot Ligny beordret Napoléon marskalk Grouchy, som kommanderte høyre flanke, å bruke {{formatnum:33000}} mann for å følge etter de prøyssiske styrkene og sikre seg at de ikke kunne slutte seg til Wellington. Grouchys styrke hadde imidlertid en sen start, og var usikre på hvilken retningen prøysserne hadde tatt. Grouchys ordre var uklar, og han reagerte for sent til å hindre den prøyssiske styrken å nå Wavre, hvorfra den kunne marsjere for å støtte Wellington. Mot natten den 17. juni hadde Wellingtons styrker nådd sine posisjoner rett sør av landsbyen [[Mont-Saint-Jean (Belgia)|Mont-Saint-Jean]], forfulgt av den franske hovedstyrken. Blüchers armé samlet seg i og rundt Wavre, om lag 15 km øst for Mont-Saint-Jean.<ref>I den engelske teksten er det angitt 8 km, men kontrollmåling via Google Earth viser om lag 15 km i luftlinje</ref>

== Styrker ==
{{Utdypende artikkel|Styrker i felttoget ved Waterloo}}
<gallery class="center">
Napoleon crop.jpg|Keiser [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] ledet de franske styrkenes angrep {{Byline|[[Jacques-Louis David]] (1748–1825)|type = Malt av}}
Marechal Ney.jpg|Marskalk [[Michel Ney]] var den fremste kommandant under Napoléon {{Byline|[[François Gérard]]|type=Malt av}}
Lord Arthur Wellesley the Duke of Wellington.jpg|Feltmarskalk [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Arthur Wellesley]] (hertugen av Wellington) kommanderte en armé bestående av britiske, nederlandske og tyske styrker. {{Byline|[[Thomas Lawrence]] (1769–1830)|type = Malt av}}
YoungwilliamII.jpg|Prinsen av Oranien (senere [[Vilhelm II av Nederland]]) ledet styrkene til Det forente kongeriket Nederlandene i slaget 
Blücher (nach Gebauer).jpg|Feltmarskalk [[Gebhard Leberecht von Blücher]] ledet den prøyssiske styrken {{Byline|Ernst Gebauer (1782–1865) |type = Kopi av ukjent artist, malt av}}
George Dawe, Field Marshal August Neidhardt, Count of Gneisenau (1760–1831), 1818.jpg|[[Generalløytnant]] [[August von Gneisenau]] var Blüchers stabssjef og spilte en viktig rolle for koalisjonens seier {{Byline|[[George Dawe]] (1781-1829)|type = Malt av}}
</gallery>

Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.

=== Frankrike ===
Den franske styrken på rundt {{formatnum:73000}} mann bestod av {{formatnum:51000}} [[infanteri]]ster, {{formatnum:14000}} [[kavaleri]]ster og {{formatnum:8000}} [[artilleri]]ster med totalt 250 kanoner.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=75}}</ref><ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=68}} oppgir {{formatnum:73000}}</ref> Napoléon hadde benyttet [[verneplikt]] for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815.<ref name="ErikBjornskau33-35" /> Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste.<ref name="TimClayton36-40" /> Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten [[regiment]]er med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette [[lansenér]].

=== Wellingtons styrker ===
[[Fil:Waterloo Campaign map-alt3.svg|mini|Kartskisse over felttoget som endte med slaget ved Waterloo. De franske styrkene (blått) har posisjonert seg midt mellom koalisjonsstyrkene, britisk-alliert til venstre (rødt) og prøyssisk til høyre (svart). Heltrukken pil er fremrykking, skravert er retrett.]]
Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab».<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=485}}</ref> Hans styrker besto av {{formatnum:68000}} mann: {{formatnum:50000}} infanterister, {{formatnum:11000}} kavalerister og {{formatnum:6000}} artillerister med 150 kanoner. Av disse var {{formatnum:25000}} britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer<ref>[http://eprints.maynoothuniversity.ie/3099/1/Thesis_-_'Ireland_and_the_Waterloo_campaign_of_1815'.pdf Peter Molloy, ''Ireland and the Waterloo campaign of 1815''], masteroppgave, Department of History, National University of Ireland</ref>), med ytterligere {{formatnum:6000}} fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i [[British Army]] var profesjonelle, men bare {{formatnum:7000}} hadde erfaring fra [[den spanske selvstendighetskrigen]].<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=484}}</ref> I tillegg var det {{formatnum:17000}} nederlandske og belgiske tropper, {{formatnum:11000}} fra Kongeriket Hannover, {{formatnum:6000}} fra Hertugdømmet [[Braunschweig-Lüneburg]], og {{formatnum:3000}} fra [[Hertugdømmet Nassau]].<ref name="Barbero 2005 75–76" />

Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring.<ref group="note">En kaptein Mercer i artilleriet vurderte soldatene fra Braunschweig som «bare barna»{{Harv|Mercer|1870|loc=}}.</ref><ref group="note">Den 13. juni rekvirerte en kommandant ved [[Ath]] krutt og hylser da soldater i et regiment med reservister fra Hannover aldri hadde avfyrt et skudd {{Harv|Longford|1971|p=486}}.</ref> Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime.<ref group="note">Historikeren Alessandro Barbero hevder at i denne sammensatte styrken var ikke forskjellen mellom britiske og utenlandske tropper av noen særlig betydning ved kamphandlinger.{{Harv|Barbero|2006|p=19}}.</ref> Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.

[[Frederick, hertug av York og Albany|Hertugen av York]] (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, [[Henry Paget, 1. markis av Anglesey|jarlen av Uxbridge]]. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre {{formatnum:17000}} mann ved [[Halle (Belgia)|Halle]], 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, [[Fredrik av Nederland]]. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og [[Antwerpen]].<ref>Hamilton-Williams (1993) s. 239-240</ref><ref group="note">Ifølge historikeren Peter Hofschröer var de beste nederlandske troppene ved Halle og han stilte spørsmåltegn ved disponeringen av dem.{{Harv|Hofschröer|1999|p=65}}.</ref><ref group="note">Distansen fra Halle til Braine-l'Alleud, Wellingtons ytre høyre flanke var nesten den samme som fra Wavre til Frichermont, Wellingtons ytre venstre flanke, om lag 13 km.</ref>

=== Den prøyssiske hæren ===
Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|p=59}}</ref> Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin [[generalstab]]. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.

Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før [[slaget ved Ligny]] var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende  bidrag i slaget ved Waterloo.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|pp=60–62}}</ref> To og et halvt prøyssisk [[Korps (forband)|armékorps]], eller om lag {{formatnum:50000}} mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under [[general]] [[Friedrich Wilhelm von Bülow]], kommandant for IV. korps og [[generalløytnant]] [[Hans Ernst Karl von Zieten]]s I. korps og deler av generalløytnant [[Georg Dubislav Ludwig von Pirch]]s II. korps.

== Slagfeltet ==
[[Fil:Panorama waterloo v2.jpg|mini|800px|sentrer|Panoramabilde over slagfeltet, sett fra de britisk-allierte linjene (fra monumentet Løvehaugen) og sørover mot de franske stillingene]]
{{Tekstboks
|overskrift=Styrkenes tilstand ved slagets start
|Flesteparten av styrkene hadde før den 18. juni gjennomført flere dagsmarsjer og slag (slaget ved Ligny og slaget ved Quatre Bras), mange var derfor både sultne og slitne (i tillegg til å være våte, det var et regnskyll kvelden den 17. juni) før slaget begynte.<ref name="JohnKeegan133-142">Keegan 1979, s. 133-142</ref>

De franske styrkene var stort sett erfarne soldater fra tidligere felttog med Napoléon. Den franske siden var også stort sett kun fransktalende, en fordel da det var mindre språklige misforståelser.<ref name="JohnKeegan120-127" />

Den britisk-allierte styrken under Wellington var sammensatt av ulike nasjoner. Den britiske kontingenten besto av skotske, engelske og irske soldater. Det var også tyske emigrantstyrker, the King's German Legion (KGL), styrker fra Hannover og fra Det forente kongeriket Nederlandene som igjen besto av nederlendere og belgiere. Mens KGL var vel ansett var styrkene fra Hannover og det forente Nederlandene mindre trent, og Wellington hadde god grunn til å tvile på deres lojalitet.<ref name="JohnKeegan120-127" />|align=right}}

Området ved høydedraget rett sør for landsbyen Mont-Saint-Jean (Waterloo) ga en sterk forsvarsposisjon for de britisk-allierte styrkene.<ref name="JohnKeegan120-127" /> Den besto av en lang bakkekam som gikk øst-vest, delt av hovedveien til Brussel (som fra sør gikk omtrent rett nord). Langs toppen av bakkekammen gikk veien til [[Ohain (Belgia)|Ohain]], en dyp [[hulvei]]. Nær der veien til Brussel krysset bakkekammen var en stor [[alm]], den var omtrent i senter av Wellingtons stilling, og var hans kommandopost det meste av dagen. Wellington utplasserte sitt infanteri i en linje rett bak toppen av bakkekammen langs veien til Ohain og skjulte ved det mesteparten av sin styrke for franskmennene.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=78, 79}}</ref> Fronten av slagfeltet var relativt kort, om lag 4 kilometer. Det tillot Wellington å stille opp sine styrker i dybde (infanteri i flere rader), noe han gjorde i senter og på høyre flanke, hele veien til landsbyen [[Braine-l'Alleud]] i vest, i forventning at prøysserne kom til å forsterke hans venstre flanke i øst i løpet av dagen.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=80}}</ref>

Foran bakkekammen var det tre steder som kunne befestes. Sett fra nord var det helt til høyre herregården [[Hougoumont]] med et stort hus, dekket bak trær. Nord for huset var en hulvei som gjorde det mulig å nå styrkene ved gården uten å usette seg for fiendtlig ild. Helt til venstre lå storgården [[Papelotte]]. Både Hougoumont og Papelotte var befestet og sikret derved Wellingtons flanker. Stillingen ved Papelotte kontrollerte også veien til Wavre der prøysserne lå. På vestsiden av hovedveien og foran resten av Wellingtons frontlinje var bondegården La Haye Sainte som var befestet med 400 lett infanteri fra the Kings German Legion.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=149}}</ref> På motsatt side av veien var et ubrukt sandtak hvor 95th Rifle Regiment ble plassert som skarpskyttere.<ref>{{Harvnb|Parry|1900|p=58}}</ref> Stillingen ga en angriper store utfordringer. Et forsøk på å angripe Wellingtons høyre flanke krevde at den befestede stillingen ved herregården Hougoumont ble inntatt. Et angrep på hans høyre senter betød at angriperne måtte marsjere mellom i [[kryssild]] mellom styrkene ved Hougoumont og La Haye Sainte. På venstre flanke ville et angrep også bli møtt med skuddsalver fra La Haye Sainte og rifleskytterne i sandtaket. Et forsøk  på å omgå venstre flanke innebar å kjempe seg frem langs gatene og hekkene i Papelotte og over ganske våte marker.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=141, 235}}</ref>

Den franske styrken samlet seg på en annen bakkekant i sør. Napoléon kunne ikke se Wellingtons stillinger og rykket fram med sine styrker langs veien mot Brussel. På høyre flanke var I. korps under [[Jean-Baptiste Drouet d'Erlon]] med {{formatnum:16000}} infanteri og {{formatnum:1500}} kavaleri pluss en kavalerireserve på {{formatnum:4700}} mann. På venstre flanke var II. korps under Honoré Charles Reille med {{formatnum:13000}} infanteri, {{formatnum:1300}} kavaleri og en kavalerireserve på {{formatnum:4600}} mann. I senter omtrent ved veien sør for vertshuset [[La Belle Alliance]] var en reserve omfattende Lobaus VI. korps med {{formatnum:6000}} mann, {{formatnum:13000}} infanteri fra keisergarden og en kavalerireserve på {{formatnum:2000}} mann.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=83–85}}</ref> Til høyre for den franske baktroppen var landsbyen [[Plancenoit]] og helt til høyre skogen Bois de Paris. Napoléon ledet først slaget fra bondegården Rossomme hvorfra han kunne se hele slagfeltet, men flyttet til en stilling nær La Belle Alliance tidlig på ettermiddagen. Kommando på slagfeltet (som da stort sett var skjult fra hans stilling) ble av Napoléon delegert til marskalk Ney.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=91}}</ref>

== Slaget ==
{{Tekstboks
|overskrift=Taktikk/forhold under slaget
|De sentrale elementer i styrkene var infanteri (soldater til fots, væpnet med [[muskett]]er), artilleri (munnladekanoner trukket av hester) og kavaleri (soldater til hest, bevæpnet med pistol, sabel og på fransk side lanse).

Når infanteriet ble angrepet av kavaleri grupperte det seg i karré (firkantet formasjon) og om de holdt formasjonen var de i praksis umulig å nedkjempe for kavaleristene.<ref name="JohnKeegan151-158">Keegan 1979, s. 151-158</ref>

Etter bruk av artilleri og kavaleri var det til sist infanteri mot infanteri, eventuelt støttet av kavaleri og artilleri, som avgjorde slaget.<ref name="JohnKeegan162-172">Keegan 1979, s. 162-172</ref> Hverken de angrepne eller forsvarende infanteristyrker var garantert artilleri- og kavaleristøtte, dels kunne ressursene allerede være forbrukt (kanoner tomme for ammunisjon eller kavalerister drept/skadet eller uten hester) og dels kunne forhold på slagmarken hindre bruken, som faren for å treffe egne infanterister.

Artilleriet forårsaket mest tap (døde og sårede),<ref name="JohnKeegan143-150">Keegan 1979, s. 143-150</ref><ref name="JohnKeegan159-161">Keegan 1979, s. 159-161</ref> selv om rekkevidden var begrenset, i praksis 800 meter eller mindre.<ref>Bjørnskau 2014, s. 50</ref> Artilleriets presisjon var dårlig, men så tett som styrkene sto forårsaket det betydelige tap og la et stort psykologisk press på soldatene.<ref name="JohnKeegan159-161" />

En felles påkjenning (i tillegg til drepte og sårede) for de fleste av troppene fra de tre styrkene (franske, britisk-allierte og prøyssiske) under slaget var støyen og røyken fra geværene og kanonene.<ref name="JohnKeegan133-142" />|align=right}}

=== Forberedelser ===
Wellington sto opp mellom klokken 2 og 3 natt til 18. juni og skrev brev til [[Demring|daggry]]. Han hadde tidligere skrevet til Blücher og bekreftet at han ville kjempe ved Mont-Saint-Jean hvis Blücher kunne støtte han med minst ett korps, ellers ville han trekke seg tilbake mot Brussel. Ved et krigsråd sent på kvelden før hadde Blüchers stabssjef [[August von Gneisenau]] uttrykt mistro til Wellingtons strategi, men Blücher overtalte ham til å støtte Wellingtons armé. Om morgenen fikk Wellington en melding fra Blücher hvor han lovte å støtte med tre [[Korps (forband)|korps]].<ref>{{Harvnb|Longford|1971|pp=535, 536}}</ref>

Fra klokken 6 var Wellington ute og overså utplasseringen av styrkene. Ved Wavre var IV. korps under Bülow utpekt for å lede marsjen til Waterloo. Korpset hadde ikke deltatt i slaget ved Ligny to dager før og var uthvilte og i god forfatning. Korpset var plassert lengst unna Waterloo og beveget seg langsomt. Veiene var dårlige etter nattens regn og Bülows soldater måtte passere de overfylte gatene i Wavre med 88 kanoner. Forholdene ble ikke bedre da en brann brøt ut i Wavre og blokkerte flere gater langs Bülows marsjrute. Resultatet var at siste del av korpset avmarsjerte klokken 10:00, seks timer etter fortroppen. Bülows soldater ble fulgt av I. korps, deretter av II. korps.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=141}}</ref>

Napoléon spiste frokost på bondegården Le Caillou hvor han hadde overnattet, hans stabssjef marskalk [[Jean-de-Dieu Soult]] foreslo at marskalk Emmanuel Grouchys styrker skulle beordres tilbake for å slutte seg til hovedstyrken, men Napoléon avfeide forslaget: «Bare fordi dere alle har blitt slått av Wellington tror dere at han er en god general. Jeg sier at Wellington er en dårlig general, engelskmennene er dårlige soldater og denne saken er ikke mer enn å spise frokost.»<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=547}}</ref> Napoléons overraskende nedlatende kommentar bør sees i forhold til hans [[maksime]] at «i krig er moral alt» og at å anerkjenne fienden alltid er feil og vil reduserer egne styrkers moral. Napoléon hadde hatt tilsvarende moralprekener før andre slag og denne morgenen hadde han en stabssjef som var pessimistisk og nervøs. Han møtte også innvendinger fra flere av sine erfarne generaler.<ref>{{Harvnb|Roberts|2001|pp=163–166}}.</ref> Han fikk også overbrakt rykter fra broren [[Jérôme Bonaparte]] om en samtale mellom to britiske offiserer hvor det ble nevnt at prøyssiske styrker var på marsj fra Wavre.<ref>Bjørnskau 2014, s. 109</ref> Napoléon erklærte at prøysserne minst ville trenge to dager på å komme seg og ville bli tatt hånd om av Grouchys styrker.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=73}}</ref> Bortsett fra ryktene var det ingen av kommandantene ved møtet som hadde informasjon om hvor nær de prøyssiske styrkene var, eller mistenkte at Blücher hadde planlagt å blande seg inn i slaget.<ref>{{Harvnb|Roberts|2001|p=xxxii}}.</ref>

I stedet for å angripe om morgenen utsatte Napoléon angrepet på grunn av de gjennomvåte jordene som sinket kavaleri og særlig artilleri.<ref>Clayton 2014, s. 316</ref> Mange av hans tropper hadde slått leir godt sør for vertshuset La Belle Alliance og brukte også tid på å komme i posisjon. Klokken 10:00 svarte han på en melding han hadde mottatt seks timer tidligere fra Grouchy og ba ham «marsjere mot Wavre (nord for Grouchy) for å nærme seg hovedstyrken» (vest for Grouchy) og så «presse foran seg» prøysserne for å ankomme Waterloo «så snart som mulig».<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=548}}</ref>

Klokken 11:00 utstedte Napoléon ordre for slaget: General [[Honoré Reille]]s korps til venstre og general [[Jean-Baptiste Drouet d'Erlon]]s korps til høyre skulle angripe landsbyen Mont-Saint-Jean. Denne ordren antok at Wellingtons stillinger var i landsbyen, i stedet for den mer fremskutte posisjonen på bakkekanten.<ref>{{Harvnb|Bonaparte|1869|pp=292, 293}}</ref> For å legge til rette for dette, skulle general [[Jérôme Bonaparte]]s [[Divisjon (forband)|divisjon]] foreta et innledende angrep på Hougoumont som Napoléon forventet ville dra inn Wellingtons reserver.{{Sfn|Fletcher|1994|p=[http://books.google.com/books?id=US-QQxjHnn8C&printsec=frontcover#v=onepage&q&f=false 20]}} Artilleri fra I. II. og VI. korps skulle så åpne ild mot Wellingtons styrker som et stort samlet [[Batteri (artilleri)|batteri]] (fransk: grande batterie) fra om lag klokken 13:00.<ref name="JohnKeegan120-127" /> D'Erlons korps skulle deretter angripe Wellingtons venstre flanke, bryte gjennom og rulle opp linjen fra øst mot vest. I sine memoarer skrev Napoléon at hans hensikt var å avskjære Wellingtons styrker fra de prøyssiske og presse dem tilbake mot havet.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=95–98}}</ref>

=== Første fase: Angrepet på Hougoumont ===
[[Fil:North gate Hougoumont.jpg|mini|Porten på nordsiden av herregården [[Hougoumont]] som ble angrepet av en styrke under [[sekondløytnant]] Legros {{Byline|Paul Hermans}}]]
Nøyaktig når slaget brøt ut er usikkert.<ref>{{Harvnb|Roberts|2005|p=55}}</ref> Wellington noterte i sine meldinger at «omkring klokken ti utførte Napoléon et voldsomt angrep på vår stilling ved Hougoumont».<ref>{{Harvnb|Wellesley|1815|loc=}}</ref> Andre kilder oppgir at angrepet begynte rundt klokken 11:30.<ref group="note">«Tidspunktet for når Waterloo begynte, selv om det var {{formatnum:150000}} deltakere i den store tragedien, var lenge en omstridt sak. Hertugen av Wellington oppgir det til klokken 10:00. General Alava sier halv tolv, Napoléon og Drouet sier [[Middag (tidspunkt)|middag]], og Ney klokken 13:00. Lord Hill kan muligens godskrives å ha fastslått dette spørsmålet. Han tok to klokker med seg i slaget, den ene en [[stoppeklokke]] og markerte med den lyden av det første skuddet som ble avfyrt, og dette beviset er nå akseptert å vise at det første glimtet av skuddsalve som markerte åpningen av den for verden skakende tragedien ved Waterloo fant sted nøyaktig ti minutter på tolv» {{Harv|Fitchett|2006|loc=Chapter: King-making Waterloo}}. «…klokker måtte stilles etter solen, det betydde at det var uvanlig for to klokker å vise samme tid… For eksempel, den 9. juni, … det franske I. korps hadde vært i [[Lille]], mens IV. korps hadde vært i [[Metz]]. Om en går ut fra at en offiser hadde stilt sin klokke ved middag og deretter samvittighetsfullt hadde trukket den opp to ganger om dagen, men ikke stilt den under marsjen, når de to korps nådde Waterloo ville klokken til offiseren i I. korps vist 12:40, mens klokken til offiseren i IV. korps hadde vist 11:20, mens det var middag i Waterloo. Dette er et ekstremt eksempel og det er usannsynlig at det har vært tilfelle, men det viser problemet ganske klart» {{Harv|Nofi|1998|p=182}}.</ref> Huset og det nærmeste området ble forsvart av fire lette [[kompani]]er av britiske Foot Guards mens skogen og parken ble forsvart av [[Jeger (soldat)|jegere]] fra Hannover og 1./2.<ref group="note">Det betyr 1. bataljon i 2. regiment. Blant regimenter fra Preussen betød F/12. [[fusilier]]bataljon i 12. regiment. Se også Keegan (1979), s. 133.</ref> Nassau.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=113–114}}</ref> Det innledende angrepet fra [[generalmajor]] [[Pierre François Bauduin]]s brigade ryddet skogen og parken, men ble drevet tilbake av britisk artilleribeskytning og kostet Bauduin livet.<ref name="ErikBjornskau120-126">Bjørnskau 2014, s. 120-126</ref> Mens de britiske kanonene var opptatt med en artilleriduell med fransk artilleri, klarte et nytt angrep fra generalmajor [[Jean-Louis Soye]]s brigade og restene av Bauduins brigade å nå den nordlige porten til huset. [[Sekondløytnant]] Legros slo inn porten med en øks og noen franske tropper lyktes å trenge inn i gårdsrommet.<ref>{{Harvnb|Thiers|1862|p=215}}</ref> 2nd [[Coldstream Guards]] og 2./3. Foot Guards kom til unnsetning. Det ble en forferdelig nærkamp og de britiske soldatene klarte å lukke porten for de franske soldatene. De gjenværende franske soldatene i gårdsrommet ble alle drept; kun en ung gutt som var trommeslager ble spart.

Kampene fortsatte hele ettermiddagen, gården ble omringet av lett fransk infanteri som også angrep troppene bak Hougoumont. Wellingtons styrker forsvarte huset og hulveien som gikk nordover, det som fra fransk side var tenkt som en mindre aksjon ble etter hvert «et slag i slaget».<ref name="ErikBjornskau120-126" /> Napoléon beordret etter hvert et artilleribombardement av huset for å sette det i brann.<ref group="note">Da han så flammene sendte Wellington en melding til husets kommandant at han for enhver pris måtte holde stillingen,{{Harv|Barbero|2005|p=298}}</ref> Det endte med at alt ble ødelagt, bortsett fra kapellet. Du Plats brigade fra the King's German Legion ble sendt frem for å forsvare hulveien, noe de måtte gjøre uten støtte fra høyere offiserer. De ble til sist avløst av  ''71st Foot'' (et britisk infanteriregiment). Generalmajor [[Frederick Adam]]s ''3rd (Light) Brigade'' ble videre forsterket av [[oberst]] [[Hugh Halkett]]s ''3rd Hanoverian Brigade'' og slo tilbake videre angrep fra infanteri og kavaleri fra Reilles styrker. De britisk-allierte styrkene ved Hougoumont holdt ut inntil slaget var over.

<blockquote>«Jeg hadde besatt stillingen med en avdeling fra general Byngs brigade med Guards, som var i posisjon bak og den var for en stund under kommando av oberstløytnant MacDonald og deretter under oberst Home og jeg er glad for å legge til at den ble holdt, gjennom hele dagen, med tapperhet av disse modige troppene, på tross av de gjentatte forsøkene fra store fiendestyrker på å erobre den.», Wellington<ref name="Booth-10">{{Harvnb|Booth|1815|p=10}}</ref></blockquote>

Kampene ved Hougoumont var i utgangspunktet et avledende angrep for å trekke inn Wellingtons reserver, men utviklet seg til en kamp som varte hele dagen og dro inn franske reserver.<ref>Se for eksempel, {{Harvnb|Longford|1971|pp=552–554}}</ref> Det er grunn til å tro at både Napoleon og Wellington anså Hougoumont som en nøkkel for å vinne slaget. Hougoumont var en del av det området av slagfeltet som Napoleon kunne se,{{Sfn|Barbero|2005|p=298}} og han fortsatte å sende tropper til det og dets omgivelser (33 bataljoner, totalt {{formatnum:14000}} soldater). Selv om huset aldri inneholdt store styrker, satte Wellington inn 21 bataljoner ({{formatnum:12000}} soldater) for å holde hulveien åpen for etterforsyning av friske tropper og ammunisjon til bygningene. Han flyttet flere artilleribatterier fra det hardt pressede senter for å støtte Hougoumont,<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=305, 306}}</ref> og uttalte etterpå at «utgangen av slaget ble endret ved lukkingen av portene ved Hougoumont».<ref>{{Harvnb|Roberts|2005|p=57}}</ref>

=== Andre fase: Første franske infanteriangrep ===
[[Fil:Battle of Waterloo.svg|mini|Kartskisse over slaget ved Waterloo. [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]]s enheter er i blått, [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellington]]s i rødt, [[Gebhard Leberecht von Blücher|Blücher]]s enheter fra øst og nordøst i grått.]]
De 80 kanonene i Napoléons «stort batteri»<ref group="note">En taktikk som franske styrker under Napoleonskrigene ofte brukte var «stort batteri» (fransk: Grande Batterie). Det besto i å samle alle styrkens kanoner for å konsentrere ildkraften mot ett punkt, vanligvis i fiendens senter. Et eksempel på bruken av «stort batteri» fra fransk side er [[slaget ved Austerlitz]] hvor det ble benyttet for å bryte opp fiendens linjer rett før infanteristene og kavaleristenes angrep.</ref> åpnet ild i senter av slagfeltet klokken 11:50. Det franske artilleriet var plassert for langt tilbake til å kunne sikte presist og de eneste troppene de kunne se var [[tiraljør]]er (engelsk: skirmishers) fra regimentene under kommando av generalmajorene [[James Kempt]], [[Denis Pack]] og generaløytnant [[Hendrik George de Perponcher Sedlnitsky]]s 2. nederlandske divisjon (de andre styrkene sto eller lå i ly bak åskammen).{{Sfn||Hamilton-Williams|1993|p=286}}<ref group="note">Hele 1. brigade av 2. nederlandske divisjon, som hadde vært utstasjonert på skråningen gjennom natten, trakk seg tilbake til en posisjon bak bakkekanten, mellom regimentene til Kempt og Pack rundt klokken 12:00 {{Harv|Bas|1909|pp=332–333}}</ref> Det franske bombardementet forårsaket likevel store skader. Selv om noen prosjektiler forsvant i den regnvåte bakken, traff de fleste målet på motsatt side av bakkekammen. Bombardementet tvang kavaleriet i the Union Brigade (i tredje linje) til å forflytte seg til venstre, tilsvarende gjorde kavaleribrigaden the Scots Greys, for å redusere tapsraten.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|p=287}}</ref>

Om lag klokken 13:00 så Napoléons styrker de første kolonnene med prøyssere ved landsbyen [[Lasne|Lasne-Chapelle-Saint-Lambert]], seks til åtte kilometer (tre timers marsj for en armé) unna på den høyre flanken.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=136}}.</ref><ref name="ErikBjornskau139-146">Bjørnskau 2014, s. 139-146</ref> Napoléon lot sende en melding til marskalk Grouchy for å få han til å forflytte sine styrker mot Mont-Saint-Jean (Waterloo) og angripe de prøyssiske styrkene.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=145}}</ref> Marskalk Grouchy hadde fulgt Napoléons tidligere ordre om å forfølge de prøyssiske styrkene mot Wavre, og han var for langt vekk til å nå frem i tide. Han fikk heller ikke brevet med ordren før om lag klokken 17.<ref name="ErikBjornskau139-146" /> Grouchy ble rådet av sin underordnede, general [[Étienne Maurice Gérard]] om å «marsjere mot lyden av kanonene», men Grouchy holdt fast ved sine ordre og angrep baktroppen til det prøyssiske III. korps, ledet av generalløytnant [[Johann Adolf von Thielmann]], i hva som ble [[slaget ved Wavre]].<ref name="ErikBjornskau139-146" />

Kort etter klokken 13:00 begynte det franske I. korps' angrep mot de britisk-allierte styrkenes senter.<ref name="JohnKeegan120-127" /><ref name="ErikBjornskau126-131">Bjørnskau 2014, s. 126-131</ref> General d'Erlon, såvel som marskalk Ney, hadde kjempet mot Wellington i Spania og var kjent med hans taktikk med massive salver fra [[muskett]]er på kort hold. I stedet for de vanlige franske kolonnene med ni soldater i bredden rykket hver divisjon frem med bataljonene på linje.<ref>Clayton 2014, s. 337</ref><ref group="note">«Hver av divisjonene er ordnet i såkalt bataljonsvis fremrykking, for å lette marsjen og holde formasjonen i ulendt terreng: hver bataljon går i en rektangulær masse i tre brede linjer, rundt 180 soldater tett i tett ved siden av hverandre i rundt 150 meters bredde.», fra ''Waterloo 1814'', s. 126-127</ref> Dette lot dem konsentrere ildgiving, men gjorde det vanskeligere å manøvrere og flytte seg raskt.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=165}}</ref>

I begynnelsen av angrepet var den franske angrepsformasjonen effektiv. Divisjonen på venstre flanke, under general [[François-Xavier Donzelot]], rykket frem mot La Haye Sainte. Mens en fransk bataljon angrep forsvarerne i front spredte de andre bataljonene seg ut til hver side og med støtte av flere [[skvadron]]er med [[kyrassérer]] klarte de å isolere gården. The King's German Legion forsvarte gården standhaftig. Hver gang de franske angriperne forsøkte å komme over murene  klarte de undertallige tyskerne å holde dem unna. Prinsen av Oranien så at La Haye Sainte hadde blitt isolert og forsøkte å forsterke forsvarerne med å sende frem Lünebergbataljonen fra Hannover. Franske kyrassérer som hadde skjult seg, angrep og nedkjempet raskt styrken. De red så forbi La Haye Sainte, nesten til kanten av åskammen, hvor de dekket general d'Erlons venstre flanke mens han angrep.<ref>{{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|pp=289–293}}</ref>

Om lag klokken 13:30 begynte general d'Erlon å sende frem sine tre divisjoner, rundt {{formatnum:14000}} mann, langs en front på {{formatnum:1000}} meter mot Wellingtons venstre flanke. De møtte den nederlandske 1. Brigade van Bylandt tilhørende 2. nederlandske divisjon med {{formatnum:6000}} mann, flankert av de britiske brigadene til generalmajorene Kempt og Pack. Den andre linjen til de britisk-allierte styrkene besto av britiske og hannoveranske tropper under generalløytnant [[Thomas Picton]]. Pictons soldater lå ned på bakken på baksiden av åsryggen. I tillegg hadde brigaden Bijlandt utplassert tiraljører ved hulveien og i forkant av åsryggen. Resten av brigaden lå ned rett bak veien.<ref group="note">Nettsted for den nederlandske historikeren Marco Bijl: [http://www.8militia.net/ 8militia.net];{{Harvnb|Eenens|1879| pp=14–30, 131–198}}; De Jongh, W.A.: «Veldtocht van den Jare 1815, Historisch verhaal»; i ''De Nieuwe Militaire Spectator'' (Nijmegen 1866), pp. 13–27.(Dette er den originale rapporten fra oberst de Jongh, kommandant for den nederlandske 8. militsen.), Löben Sels, Ernst van Bijdragen tot de krijgsgeschiedenis van Napoleon Bonaparte / door E. van Löben Sels Part 4; Veldtogten van 1814 in Frankrijk, en van 1815 in de Nederlanden (Battles). 1842. 's-Gravenhage : de Erven Doorman, s. 601–682; Allebrandi, Sebastian. «Herinneringen uit mijne tienjarige militaire loopbaan», 1835. Amsterdam : Van Kesteren, s. 21–30;(Allebrandi var soldat i den nederlandske 7. militsen og hans beretning er derfor viktig).</ref>
<ref group="note">De Bas gjengir oberst Van Zuylens ''History of the 2nd division''. Van Zuylen van Nijevelt var stabssjef for 2. divisjon og var hele dagen plassert rett bak brigaden van Bijlandt.({{Harvnb|Bas|1909|pp=134–136}}(vol.2)) Han skrev en rapport på 32 sider rett etter slaget. Denne rapporten danner grunnlaget for det meste av den andre litteraturen som er nevnt her: Se {{Harvnb|Bas|1909|pp=289–352}}(vol.3). [http://books.google.com/books?id=V5wLAQAAIAAJ&pg=PA286&dq=%22De+Bas%22+++Zuylen&lr=&cd=16#v=onepage&q=%22De%20Bas%22%20%20%20Zuylen&f=false Google Books]; Boulger har en oversettelse til engelsk av rapporten.{{Harv|Boulger|1901}}</ref>

[[Fil:French 6 pounder field gun cast 1813 in Metz captured at Waterloo by the Duke of Wellington.jpg|mini|Fransk 6 punds kanon, støpt i 1813 i [[Metz]], erobret i slaget ved Waterloo, nå i [[Tower of London]].]]

Den franske fremrykkingen jaget inn de britisk-allierte tiraljørene og nådde hulveien. Da de kom dit reiste generalmajor Packs menn seg, grupperte seg i formasjon på fire linjer, rykket frem og åpnet ild. De franske styrkene forventet motstand. De hadde rykket frem tilnærmet på linje, de returnerte ilden og presset de britiske troppene. Selv om angrepet stanset opp i sentrum begynte den britisk-allierte linjen foran d'Erlons høyre fløy å svikte. Til venstre for brigaden hvor den 7. nederlandske militsen sto ble «noen få rekker skutt ned og det ble følgelig en åpning i linjen.»<ref>Van Zuylen report {{Harvnb|Bas|1909|pp=338–339}} (vol. 3)</ref> Bataljonen hadde ingen reserver og kunne ikke lukke åpningen.<ref group="note">Brigadens tap var store, en fransk geværsalve på kort hold desimerte de 7. og 8. nederlandske militsbataljonene, de fikk mesteparten av sine offiserer drept eller skadet, brigadens kommandant Bijlandt var en av de skadede som måtte evakueres. De to bataljonene mistet sin kommandostruktur i ett slag. Totalt tap for hele brigaden for slaget var rundt 800 drepte og sårede.{{Harv|Hamilton-Williams|1993|pp=310–311}}</ref> General d'Erlons styrker presset seg gjennom dette gapet i den britisk-allierte forsvarslinjen og de gjenværende bataljonene i brigaden Bylandt (8. nederlandske militsbataljon og 7. belgiske linjebataljon) ble tvunget til å trekke seg tilbake til formasjonen til 5. nederlandske militsbataljon, som var i reserve mellom generalløytnant Pictons tropper om lag 100 skritt bak. De ble der omgruppert under kommando av oberst Pieter Hendrik van Zuylen van Nijevelt.<ref group="note">Van Zuylens rapport, han refererer til seg selv som stabssjefen (engelsk: the chief-of-staff)({{Harvnb|Bas|1909|pp=338–339}} (vol. 3)).</ref><ref group="note">Noen av troppene som trakk seg tilbake fikk panikk og flyktet. Dette var ikke underlig gitt forholdene. De britiske troppene fra 1./95. geværregiment var under sterkt press fra franske styrker og flyktet også på samme tid. Denne flukten involverte ikke alle de nederlandske bataljonene, som noen historikere har hevdet. Van Zuylen samlet 400 menn, ifølge hans anslag, som var villig til å delta i motangrepet og klarte endog å erobre to franske [[fane]]r.({{Harvnb|Bas|1909|pp=338–341}}(vol. 3) {{Harvnb|Hamilton-Williams|1993|pp=293–295}})</ref> Rett etter beordret prinsen av Oranien et motangrep.

Generalløytnant Picton ble drept og generalmajor [[Willem Frederik van Bylandt]] ble såret og evakuert fra slagfeltet. Han overførte derfor kommandoen til oberstløytnant De Jongh.<ref group="note">{{Harvnb|Pawly|2001|pp=37–43}}; De følgende brev er benyttet, redegjørelsene fra general Kemt, Calvert fra 32. infanteri, Cruikshank fra 79. Winchester og Hope fra 92., Evans (fra Ponsonby kavaleribrigade) og Clark Kennedy fra the Royal Dragoons {{Harv|Glover|2004}}. Dette er de eneste brev som gir noen detaljer om de nederlandske og belgiske troppene.</ref> De franske styrkene presset de britisk-allierte styrkene tilbake langs hulveien, og den britiske forsvarslinjen var i oppløsning. Rundt klokken 14 så franskmennene under Napoléon til å kunne vinne slaget.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=138}}</ref>

==== Det tunge britiske kavaleriets angrep ====
<blockquote>«Våre kavalerioffiserer synes å ha lagt seg til en vane om å galoppere mot alt. De vurderer aldri situasjonen, tenker aldri på å manøvrere foran fienden og holder aldri igjen eller har en reserve.», Wellington<ref name="WellingtonCavalry" /></blockquote>

I denne kritiske situasjonen beordret generalmajor [[Henry Paget, 1. markis av Anglesey|Henry Paget]] (hertugen av Uxbridge) sine to brigader med tungt [[kavaleri]] - som hadde gruppert seg usett for franskmennene bak åskammen - å angripe for å støtte det hardt pressede britisk-allierte infanteriet. Den 1. kavaleribrigaden, kjent som the Household Brigade, under kommando av generalmajor Lord [[Edward Somerset]], besto av garderegimenter: 1. og 2. regiment Life Guards, Royal Horse Guards og 1st King's Dragoon Guards. Den andre kavaleribrigaden under kommando av generalmajor [[William Ponsonby]], besto av The Royal Dragoons, Royal Scots Greys og den irske 6. (Inniskilling) Dragoons, alle tre regimenter med tunge [[dragon]]er.<ref>Adkin, s. 217</ref><ref>Anglesey, s. 125</ref>

[[Fil:Knötel IV, 04.jpg|mini|Britisk kavaleri i angrep {{Byline|Richard Knötel (1857-1914)|type = Tegning av}}]]

Mer enn 20 år med krig på det europeiske kontinentet hadde gått hardt utover mengden egnede tunge hester. De britiske styrkene hadde derimot ikke vært i krig på lenge og hadde gjennomgående bedre hester enn franskmennene. Regimentet The Scots Greys hadde for eksempel ikke vært i krig siden 1795.<ref>{{Harvnb|Grant|1972|p=17}}</ref> De britiske kavaleristene hadde fått utmerket trening i bruk av sverd på hest, men manglet franskmennenes erfaring med  manøvrering i store formasjoner og hadde liten praktisk krigserfaring.<ref name="WellingtonCavalry">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=140–142 }}.</ref>  Ifølge Wellington hadde de begrenset med både taktiske kunnskaper og sunn fornuft.<ref name="WellingtonCavalry" />

De to kavaleribrigadene hadde en samlet styrke på rundt {{formatnum:2000}} mann ({{formatnum:2651}} offisiell styrke). Angrepet ble ledet av Uxbridge, kun et mindre antall [[skvadron]]er ble holdt i reserve.<ref group="note">{{Harvnb|Barbero|2005|p=188}}. Regimentet The Royal Horse Guards (to skvadroner) ble holdt i reserve av the Household Brigade (ni eller ti skvadroner) men the Union Brigade (ni skvadroner) hadde ingen reserve (''brev 5'', {{Harvnb|Siborne<!--HT-->|1891|pp=7–10}}; ''brev 16'' {{Harvnb|Glover|2004}}). Totalt kan det ha vært 18 skvadroner da det er en usikkerhet i kildene om the King's Dragoon Guards hadde tre eller fire skvadroner. Hertugen av Uxbridge antydet fire skvadroner (''brev 5'' {{Harvnb|Siborne<!--HT-->|1891|pp=7–10}}), mens kaptein Naylor antyder tre da han oppga at han kommanderte senterskvadronen i regimentet (''brev 21'', {{Harvnb|Siborne<!--HT-->|1891|pp=46–47}}).</ref> Det er bevis for at hertugen av Uxbridge om morgenen før slaget ga en ordre til alle brigadekommandantene om å sette inn sine styrker på eget initiativ, da direkte ordre fra han muligens ikke kom frem, og til å «støtte forflytninger i fronten».{{Sfn|Glover|2004|p=''brev 16: Frederick Stovin (ADC til Sir Thomas Picton)''}} Det synes som Uxbridge forventet at brigadene til generalmajorene [[John Ormsby Vandeleur]], [[Hussey Vivian]] og det nederlandske kavaleriet kom til å støtte det britiske tunge kavaleriet. Uxbridge beklaget senere at han selv ledet angrepet, da han i stedet skulle ha organisert en passende reserve.{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=''Brev 5'', s. 7–10}}<ref name="TimClayton353">Clayton 2014, s. 353</ref>

The Household Brigade passerte åskammen og angrep nedover skråningen. [[Kyrassér]]ene som forsvarte general d'Erlon's venstre flanke var fremdeles spredt og ble presset over hulveien og jaget på flukt.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=426}}, note 18<br />En episode som senere ble brukt av den franske forfatteren [[Victor Hugo]] i  ''[[De elendige|Les Misérables]]''.</ref> Hulveien virket som en felle og førte det flyktende franske kavaleriet mot egne styrkers høyre fløy. Noen av kyrassérene fant seg trengt inne av de bratte sidene av hulveien, med en forvirret masse av eget infanteri i front, beskutt av 95th Rifles fra nordsiden av hulveien og presset av generalmajor Somersets tunge kavaleri bakfra.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|pp=410-411}}</ref> Det uventede ved å kjempe mot pansrede fiender imponerte de britiske kavaleristene, noe som ble nedtegnet av kommandanten for the Household Brigade.<ref>{{Harvnb|Houssaye|1900|p=182}}</ref>

I fortsettelsen av angrepet slo skvadronene til the Household Brigade så [[brigadegeneral]] Aulards 2. brigade. På tross av forsøk på å kalle de engelske kavaleristene tilbake fortsatte de forbi bondegården La Haye Sainte.<ref name="TimClayton353" /> Nederst i åssiden møtte de - med sprengte hester - brigadegeneral Schmitzs 1. brigade gruppert i karré (militær formasjon hvor styrken danner en firkant).<ref name="Clayton 2014, s. 356">Clayton 2014, s. 356</ref>

Til venstre for dem red the Union Brigade gjennom de franske infanteristenes linjer. Fra senter og mot venstre flanke nedkjempet the Royal Dragoons brigaden til brigadegeneral Bourgeois og erobret fanen til 105. Régiment de Ligne. Det irske regimentet The Inniskillings jaget den andre brigaden i generalløytnant [[Joachim Jérôme Quiot du Passage]]s 1. divisjon, og the Scots Greys angrep det fremste franske regimentet, 45. Régiment de Ligne, mens det holdt på å omgruppere seg etter å ha passert hulveien og brutt gjennom hekken under forfølgelsen av det britiske infanteriet. The Greys erobret fanen til 45.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=198–204}}</ref> og overmannet brigadegeneral Greniers brigade.<ref name="Barbero 2006 155">{{Harvnb|Barbero|2006|p=155}}</ref> Dette var de eneste fanene erobret fra franskmennene under slaget.<ref name="Barbero 2006 155" /> På Wellingtons ytre venstre flanke hadde 4. divisjon under [[Generalmajor|divisjonsgeneral]] (fransk: général de division) [[Pierre François Joseph Durutte]] hatt tid til å gruppere seg i karré og motstå angrep fra grupper av the Scots Greys.

[[Fil:Chevau-léger lancier du 2e régiment by Bellange.jpg|mini|Menig [[lansenér]] (fransk: Chevau-légers) som jaget the Union Brigade på flukt. {{Byline|Joseph Louis Hippolyte Bellangé (1800–1866)|type = Fargelagt litografi av}}]]

Offiserene i kavaleriregimentene the Royals og Inniskillings fant det like vanskelig som sine kolleger i the Household Cavalry å holde troppene tilbake. Etter å ha tatt tap og under omgruppering var the Scots Greys og resten av the Union Brigade foran den franske hovedlinjen.{{Sfn|Hamilton-Williams|1994|p=304}} Hestene var sprengt og styrken var i uorden, uten begrep om hva deres neste felles mål var. Noen angrep nærliggende kanonbatterier tilhørende «stort batteri».{{Sfn|Wooten|1993|p=42}} Selv om kavaleristene i the Greys hverken hadde tiden eller midlene til å ødelegge kanonene eller fjerne dem, satte de mange av dem ut av spill ved at kanonmannskapene ble drept eller rømte slagmarken.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=211}}.</ref> Napoléon beordret raskt et motangrep fra Farine og Travers kyrassérbrigader og Jaquinots to regiment Chevau-léger (lett og medium kavaleri) tilhørende I. korps lette kavaleridivisjon. Uorganisert og  virrende rundt i bunnen av skråningen mellom herregården Hougoumont og vertshuset La Belle Alliance ble the Scots Greys og resten av det tunge britiske kavaleriet overrasket av motangrepet til divisjonsgeneral [[Jean-Baptiste Milhaud]]s kyrassérer, støttet av [[lansenér]]er fra Jaquinots kavaleridivisjon.{{Sfn|Hamilton-Williams|1994|pp=303–304}}

Mens generalmajor Ponsonby forsøkte å samle sine kavalerister mot angrepet fra de franske kyrassérene ble han angrepet av divisjonsgeneral Jaquinots lansenérer og tatt til fange. En gruppe kavalerister fra the Scots Greys forsøkte å frigjøre han, men lansenéren som hadde tatt han til fange drepte Ponsonby og deretter tre av the Scots Greys som hadde forsøkt å redde sin brigadekommandant.{{Sfn|Hamilton-Williams|1994|p=304}} På det tidspunktet Ponsonby døde hadde overtaket skiftet til franskmennene. Divisjonsgeneralene Milhauds og Jaquinots kavalerister jaget the Union Brigade fra sletten. Resultatet var svært store tap for det britiske kavaleriet.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|pp=425–426}}</ref><ref>{{Harvnb|Hofschröer |1999|p=86}}</ref> Et motangrep av britiske lette dragoner under generalmajor Vandeleur og nederlandsk-belgiske lette dragoner og [[husar]]er under generalmajor Ghigny på venstre flanke og nederlandsk-belgiske karabinerer under generalmajor Trip i senter slo tilbake det franske kavaleriet.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|pp=219–223}}</ref>

Alle tapstall for kavaleribrigadene etter angrepet er anslag, siden tapstall bare ble registrert etter dagen var omme og er for  hele slaget.<ref name="adkin217">{{Harvnb|Adkin|2001|p=217}} (for opprinnelig styrke)<br /></ref><ref group="note">Tapstall er fra offisielle lister registrert dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1319}}, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672. Union Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1332}}, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 {{Harv|Smith|1998|p=544}}.</ref> Noen historikere, blant de Barbero,<ref name="Barbero 2006 142–143">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=142–143}}</ref> tror at de offisielle listene tenderer til å overdrive antallet kavalerister som var tilstede i skvadronene på slagmarken og at tapene proporsjonalt derfor er enda høyere enn hva de offisielle tallene viser.<ref group="note">Denne vurderingen synes å ha kommet fra en kommentar fra kaptein Clark-Kennedy fra the 1st Dragoons 'Royals' i et brev i H. T. Sibornes bok, han gjør et anslag om rundt 900 menn faktisk i linjen i the Union Brigade før det første angrepet.
{{Harv|Siborne<!--HT-->|1891|loc=''Brev 35'', s. 69}} Kaptein Clark-Kennedy forklarer imidlertid ikke hvordan han kom frem til sitt anslag. Bortfallet av 432 mann (tilsvarende et helt regiment) fra brigadens offisielle styrke er stort. En annen offiser i brigaden, John Mills fra 2nd Dragoons sier at den effektive styrken til brigaden ikke «oversteg {{formatnum:1200}}».
{{Harv|Glover|2007|p=59}}</ref> The Union Brigade tapte mange av både offiserer og menige (inkludert øverstkommanderende, generalmajor William Ponsonby og oberst Hamilton fra the Scots Greys). Store tap hadde også the 2nd Life Guards og the King's Dragoon Guards of the Household Brigade (med oberst Fuller, kommandant for the King's DG blant de drepte). Brigadene the 1st Life Guards, helt på høyre fløy av angrepet og the Blues, som dannet en reserve, hadde holdt sammen og hadde derved langt lavere tapstall.<ref>{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|pp=329, 349}} (sammensetting av brigader), s. 422–424 (brigadenes aksjoner)</ref><ref group="note">William Siborne samlet et stort antall øyenvitneskildringer fra generaler, som Uxbridge, ned til [[Kornett (grad)|kornetter]] og fenriker i infanteriet. Dette gjør hans skrifter spesielt nyttige (men kun fra perspektivet for de britiske styrkene og  King's German Legion (KGL)); noen av disse øyenvitneskildringene ble senere utgitt av hans sønn, generalmajor [[Herbert Taylor Siborne|H. T. Siborne]]. Deler av William Sibornes oversikt var, og er, svært kontroversiell. Det svært negative syn på oppførselen til de nederlandsk-belgiske troppene under slaget av Siborne, som bør sies å være en rimelig korrekt gjengivelse av hans britiske informanter, utløste en semi-offisiell imøtegåelse av den nederlandske historikeren kaptein Willem Jan Knoop i hans ''«Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden» en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger''. Breda 1846. Knoop baserte sin imøtegåelse på de offisielle nederlandske rapportene etter slaget, nedskrevet bare noen dager etterpå, ikke på gjenfortellinger fra veteraner over tyve år etter, som Siborne. Siborne avviste imøtegåelsen.</ref> De offisielle oversiktene for begge brigader ble oppgitt til {{formatnum:2651}} mens Barbero og andre anslår det reelle tallet til å være rundt {{formatnum:2000}}<ref name="Barbero 2006 142–143" /><ref group="note">Barbero viser til at i april ble Wellington informert av ministeren at kavaleriregimenter ikke skulle ha mer enn 360 hester. Teksten av det memorandum fra Torrens til Wellington som Barbero refererer til er tilgjengelig i Hamilton-Williams, s.75.</ref> og de offisielle registrerte tapene for de to tunge kavaleribrigadene under slaget var {{formatnum:1205}} mann og {{formatnum:1303}} hester.<ref name="adkin217" /><ref group="note">Tap er fra de offisielle oppgavene nedtegnet dagen etter slaget: Household Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1319}}, drept – 95, såret – 248, savnet – 250, totalt – 593, hester tapt – 672.
Union Brigade, opprinnelig styrke {{formatnum:1332}}, drept – 264, såret – 310, savnet – 38, totalt – 612, hester tapt – 631 {{Harv|Smith|1998|p=544}}.</ref>

Noen historikere, som Chandler og Weller, hevder at det tunge britiske kavaleriet ble ødelagt som en funksjonsdyktig styrke etter deres første, storslåtte angrep. Barbero konstaterer at the Scots Grey praktisk talt ble utradert og at de to andre  regimentene i the Union Brigade hadde tilsvarende tap.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=164}}</ref> Andre historikere, som Clark-Kennedy og Wood, siterer britiske øyenvitner hvor det fortelles om fortsatt innsats fra det tunge kavaleriet. De gikk flere ganger til motangrep mot fransk kavaleri (begge brigader),{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=Brev: 18, 26, 104}}<ref name="Clark-Kennedy, p. 111">Clark-Kennedy, s. 111</ref><ref>Fletcher 2001, s. 142-143</ref><ref>Wood, s. 164, 171</ref> stoppet et kombinert kavaleri og infanteriangrep (kun Household Brigade),{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|p=38}}{{Sfn|Siborne<!--W-->|1990|p=296}}<ref>Anglesey, s. 144</ref><ref>Cotton, s. 90-91</ref> ble brukt til å styrke moralen til nærliggende enheter under krisesituasjoner og dekket hull i den britisk-allierte linjen forårsaket av store tap hos infanteriformasjoner (begge brigader).{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=Brev 9, 18, 36}}<ref>Anglesey, s. 146</ref><ref>Clark-Kennedy, s. 110-111</ref><ref name="Wood, p. 177">Wood, s. 177</ref><ref>Fletcher 1999, s. 270-271</ref> Denne tjenesten ble utført til en høy pris, da nærkamp med fransk kavaleri, karabinskudd, skudd fra infanteristenes musketter og dødligst av alt - artilleriild - stadig reduserte antallet «effektive kavalerister» (engelsk: effective) i de to brigadene.<ref group="note">I en kavalerienhet var en «effektiv kavalerist» en uskadd soldat på en brukbar hest. Det militære begrepet «effektiv» beskriver en soldat, utstyrsdel (for eksempel stridsvogn eller fly) eller en militær enhet i stand til å kjempe eller å fortsette planlagte gjøremål.</ref> Rundt klokken 18 kunne hele Union Brigade bare stille tre skvadroner, på tross av det gikk disse til motangrep mot fransk kavaleri og tapte halve styrken i kampen.<ref name="Clark-Kennedy, p. 111" />  Ved slutten av slaget kunne de to brigadene tilsammen stille en skvadron.{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|p=39}}<ref name="Clark-Kennedy, p. 111" />{{Sfn|Siborne<!--W-->|1990|p=327}}<ref name="Wood, p. 177" />

Det franske angrepet under general d'Erlons I. korps hadde involvert {{formatnum:14000}} mann, men ble drevet tilbake med et samlet tap på {{formatnum:3000}} mann,<ref name="Esposito 1999, p.354">Esposito & Elting, ''A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars'', Greenhill, 1999, s. 354, kart 166.</ref> inkludert over {{formatnum:2000}} mann tatt til fange.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=156}}</ref>  I tillegg til tapet av soldater førte det mislykkede angrepet til tap av tid, mange enheter var splittet og klokken ble om lag 16 før d'Erlons I. korps var reorganisert. Elementer av de prøyssiske styrkene var da iferd med å ankomme slagfeltet på franskmennenes høyre flanke, men Napoléon hadde allerede beordret divisjonsgeneral [[Georges Mouton]]s (greven av Lobau) VI. korps å forflytte seg for å holde de tilbake før  d'Erlons angrep begynte.

=== Tredje fase: Det franske kavaleriangrepet ===
[[Fil:Marechal Ney à Waterloo.jpg|mini|Marskalk [[Michel Ney]] i spissen for det franske kavaleriangrepet {{Byline|Louis Dumoulin (1860–1924)|type = Malt av}}]]

Litt før klokken 16:00 merket marskalk Ney seg et tegn på tilbaketrekning fra senter av de britisk-allierte styrkene. Han feiltolket evakueringen av skadede, trodde det var en begynnende retrett, og forsøkte å utnytte det. Etter nederlaget til d'Erlons I. korps hadde han få infanterireserver igjen, det meste av infanteriet hadde enten blitt satt inn i det nytteløse angrepet mot Hougoumont eller i forsvaret av den franske høyre flanken. Ney forsøkte derfor å slå de britisk-alliertes senter med kun kavaleri.<ref name="Siborne439">{{Harvnb|Siborne<!--W-->|1990|p=439}}</ref> I første angrepsbølge ble divisjonsgeneral Édouard Jean Baptiste Milhauds reserve kavalerikorps med kyrassérer og divisjonsgeneral [[Charles Lefebvre-Desnouettes]]' lette kavaleridivisjon fra keisergarden, med totalt rundt {{formatnum:4800}} mann satt inn. Da denne angrepsbølgen ble slått tilbake ble divisjonsgeneral [[François Étienne de Kellermann]]s tunge kavalerikorps og divisjonsgeneral [[Claude Étienne Guyot]]s tunge kavaleri tilhørende keisergarden satt inn, totalt rundt {{formatnum:9000}} mann i 67 skvadroner.<ref>{{Harvnb|Adkin|2001|p=356}}</ref>

Wellingtons infanteri reagerte på kavaleriangrepet med å danne karré.<ref group="note">Formasjonen karré var mindre enn hva som ofte gjengis i malerier fra slaget, en bataljon på 500 mann dannet en firkant ikke lenger enn 18 meter på en side. Selv om de var sårbare overfor artilleri eller fiendens infantere var infanteri i karré et effektivt forsvar mot kavaleri når de holdt stand. En karré som holdt stand kunne ikke utflankes og hestene ville ikke gå mot en vegg av bajonetter.</ref> Wellington beordret sine artillerister til å søke dekning inne i karréen ved angrep fra kavaleri, for å returnere til kanonene og fortsette ildgiving ved det fiendtlige kavaleriets retrett.<ref>Siborne (1990), s. 283</ref><ref>Adkin, s. 273, 414</ref> Øyenvitner til det britiske infanteriet registrerte så mange som 12 kavaleriangrep, selv om dette sannsynligvis inkluderer påfølgende angrepsbølger av samme angrep, totalt antall angrep var utvilsomt færre. General Kellermann som innså det meningsløse i angrepene forsøkte å holde elitebrigaden med karabinerere i reseve, men marskalk Ney insisterte  på at de skulle delta.<ref name="Adkin359">{{Harvnb|Adkin|2001|p=359}}</ref>

[[Fil:Artillery in Battle of Waterloo by Jones.jpg|mini|«Artillerioffiserene visste avstanden så nøyaktig, at hvert skudd og granat traff i selve senter av angrepet» (Original inskripsjon og tegning {{Byline|George Jones|type = Tegning av}}]]

Denne typen samlede kavaleriangrep bygget nesten utelukkende på den psykologiske sjokkeffekten på motstanderen.<ref>{{Harvnb|Weller|1992|pp=211, 212}}</ref> Støtte av nærliggende artilleri kunne rive opp karréer så kavaleriet kunne trenge inn og bekjempe infanteristene, men i slaget ved Waterloo var samordning mellom fransk kavaleri og artilleri ikke særlig bra. Det franske artilleriet kom ikke nær nok, i store nok mengder, til å ha en avgjørende virkning.<ref>{{Harvnb|Adkin|2001|pp=252, 361}}</ref> De franske kavaleriangrepene ble gjentatte ganger avvist av britisk infanteri i karré, av britisk artilleribeskytning mens det franske kavaleriet trakk seg tilbake for å omgruppere seg og av motangrep fra Wellingtons lette kavaleriregimenter, den nederlandske tunge kavaleribrigaden og den gjenværende styrken fra the Household Cavalry.

Minst en britisk artillerioffiser lot vær å følge Wellingtons ordre om å søke dekning i nærmeste karré under de franske kavaleriangrepene. Kaptein Cavalié Mercer som kommanderte 'G' Troop, Royal Horse Artillery, anså troppene fra Braunschweig som var utplassert på hver side av hans kanoner som så nervøse at han holdt sitt batteri med seks 9-punds kanoner i virksomhet under hele kavaleriangrepet, og med stor effekt:<ref group="note">Dette forbeholdet kan ha hatt en egeninteresse for kaptein Mercers del. Wellington søkte selv dekning i karré hos de «nervøse» troppene fra Braunschweig på det tidspunktet og observerte hva han tolket som tilfeller av slett oppførsel fra britiske artillerister, som «…flyktet fra slagfeltet, idet de tok med seg lemmer, ammunisjon og alt…» som han skrev i et brev av 21. desember 1815 til the Master-General of the Ordnance, Lord Mulgrave. Hendelsen rettferdiggjorde i hans øyne at pensjon til medlemmer av artillerikorpset ble inndratt. Så der Mercer hevdet heroisk oppførsel så Wellington det motsatte. Wellingtons tekst i helhet og et forsøk på å imøtegå det: Francis Duncan (1879) ''History of the Royal Regiment of Artillery'', Appendix A, s. 444–464 [http://books.google.com/books?id=8qDrGClIogsC&printsec=frontcover&dq=Wellington+captain+Sandham+Mulgrave&lr=#PPA444,M1 Google Books.] Brevet ble opprinnelig offentliggjort i ''WSD'', bind XIV (1858 utgave), s. 618–620</ref>

<blockquote>«Jeg lot dem rykke frem uskadd inntil fronten av kolonnen var mellom femti eller seksti [[yard]] (om lag 45-55 meter) unna, og ga så ordren om ild. Effekten var fryktelig. Nesten hele fortroppen falt med en gang, og kanonkulen (salvene var en blandet [[kardesk]] med muskettkuler kombinert med en større, massiv jernkule), som trengte inn i kolonnen skapte forvirring langs sin bane…avfyringen av alle kanonene ble etterfulgt av en nedmeiing av menn og hester lik den som gress for en [[ljå]].», kaptein Cavalié Mercer, Royal Horse Artillery<ref name="M70">{{Harvnb|Mercer|1870|loc=}}</ref></blockquote>

Av ukjente grunner ble det ikke gjort noe forsøk fra de franske kavaleristene for å uskadeliggjøre kanonene ved å spikre [[fenghull]]et mens de var inne i de britisk-allierte linjene. I samsvar med Wellingtons ordre var artilleristene derfor istand til å returnere til kanonene og skyte på det franske kavaleriet mens de trakk seg tilbake etter hvert angrep. Etter en rekke angrep på åsryggen ved Mont-Saint-Jean trakk de franske kavaleristene seg tilbake, med store tap og uten å ha oppnådd noe gjennombrudd.
<ref group="note">Kavalerister fikk ikke lov å stige ned av hesten uten at det var gitt ordre til det,  så individuelle initiativ for å uskadeliggjøre en kanon hadde vært umulig for en soldat. Hver britisk kanon hadde et antall hodeløse spiker for å uskadeliggjøre kanonen lagret i en boks på kanonunderstellet, så franskmennene hadde hatt hva de trengte for å uskadeliggjøre kanonene, dersom de hadde kjent til det.{{Harvnb|Weller|1992|p=114}}</ref> Tapstall for de franske kavaleristene er vanskelig å anslå. Ledende offiserer, særlig generalene, hadde store tap. Fire divisjonskommandanter ble såret, ni brigadegeneraler ble såret, og en drept. Det var et klart tegn på deres mot og vane med å lede fra fronten.<ref name="Adkin359" /> Den franske historikeren Henry Houssaye oppgir at Grenadiers à Cheval besto av 796 mann den 15. juni, men bare 462 den 19. juni, mens Régiment de l'Impératrice Dragons mistet 416 av 816 over samme periode.<ref>{{Harvnb|Houssaye|1900|p=522}}</ref> Divisjonsgeneral Guyots tunge kavaleridivisjon mistet 47 % av sin opprinnelige styrke.

Det ble etter hvert klart, selv for Ney, at kavaleri alene oppnådde lite. I seneste laget organiserte han et samlet angrep, med divisjonsgeneral Bachelus divisjon og oberst Tissots regiment (fra divisjonsgeneral Foys divisjon, fra Reilles II. korps, om lag {{formatnum:6500}} infanterister) pluss de franske kavalerister som fremdeles var istand til å kjempe. Dette angrepet gikk langs mye av den samme veien som de foregående angrepene av tungt kavaleri.{{Sfn|Adkin|2001|p=361}} Det kombinerte franske angrepet ble stoppet ved et motangrep av kavaleri fra the Household Brigade ledet av Uxbridge. Det britiske kavaleriet klarte imidlertid ikke å slå det franske infanteriet og måtte trekke seg tilbake etter tap fra infanteristenes muskettild.{{Sfn||Siborne<!--HT-->|1891|pp=14, 38–39}}

Uxbridge rapporterte at han forsøkte å lede nederlandske karabinerer under generalmajor [[Albert Dominicus Trip van Zoudtlandt]] til å gjenoppta angrepet og at de nektet å følge han. Andre medlemmer av den britiske kavaleristaben kommenterte også denne hendelsen.{{Sfn|Siborne<!--HT-->|1891|loc=s. 14–15 og brevene 6, 7 og 9}} Det er imidlertid ingen støtte for dette i nederlandske eller belgiske kilder.<ref group="note">Nederlandske og belgiske kilder motsier heftig disse britiske rapportene. Se e.g.{{Harvnb|Eenens|1879|pp= 131–198}}. [http://books.google.com/books?id=sxdJAAAAMAAJ&pg=PT23&dq=Eenens+Dissertation&lr=#PPA135,M1 Google Books;] Willem Jan Knoop, ''"Beschouwingen over Siborne's Geschiedenis van den oorlog van 1815 in Frankrijk en de Nederlanden" en wederlegging van de in dat werk voorkomende beschuldigingen tegen het Nederlandsche leger. Breda 1846''; Willem Benjamin Craan (oversatt av A. Gore) (1817) ''An historical account of the battle of Waterloo'', s. 30 [http://books.google.com/books?id=jEsBAAAAQAAJ&pg=RA1-PA41&dq=%22Van+der+Smissen%22+general&lr=#PRA1-PA30,M1 Google Books], skrevet i 1816 på basis av øynevitneberetninger nevner ikke hendelsen.</ref> I mellomtiden ble Bachelus og Tissots infanterister og deres kavaleristøtte hardt rammet av artilleribeskytning og muskettild fra generalmajor Adams infanterbrigade og de franske angriperne trakk seg etter hvert tilbake.{{Sfn|Adkin|2001|p=361}} Selv om det franske kavaleriet påførte Wellingtons senter få direkte tap, så var tapene fra fransk artilleri store. Wellingtons kavaleri, bortsett fra generalmajorene John Vandeleurs og Hussey Vivians brigader helt på venstre flanke, hadde alle blitt satt inn i slaget, og hadde tatt store tap. Situasjonen virket så desperat at the Cumberland Hussars, det eneste kavaleriregimentet fra Hannover som deltok, rømte fra slagmarken og spredte panikk helt til Brussel.{{Sfn|Siborne<!--W-->|1990|p=465}}<ref group="note">Kommandanten for the Cumberland Hussars, som i etterkant ble stilt for krigsrett og degradert, hevdet at siden hans tropper (alle velstående menn fra Hannover) stilte med sine egne hester så kunne han ikke beordre dem til å bli på slagmarken. Etter slaget ble regimentet nedlagt og  troppene tildelt oppgaver de utvilsomt så som vanærende. Fire ble plassert i kaptein Mercers tropp av Royal Horse Artillery, hvor han fant  dem «forbausende morske og grinete med alle.»
{{Harv|Mercer|1870|loc=}}</ref>

=== Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte ===
[[Fil:Knotel - The storming of La Haye Sainte.jpg|mini|alt=Stormingen av La Haye Sainte, tegning av Richard Knötel|Stormingen av La Haye Sainte {{Byline|Richard Knötel (1857-1914)|type = Tegning av}}]]

Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen.<ref>{{Cite book|last1= Simms|first1= Brendan|date= 2014|title= The Longest Afternoon: The 400 Men Who Decided the Battle of Waterloo|url= https://archive.org/details/longestafternoon0000simm_i2z0|publisher= Allen Lane|isbn= 978-0241004609}}</ref><ref>{{Harvnb|Beamish|1995|p=367}}</ref> Marskalk Ney flyttet deretter [[beredent artilleri]] (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med [[kardesk]].<ref name="Siborne439" /> Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=236}}</ref>

<blockquote>«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre …», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon<ref name="Hofschröer 1999 134">Hofschröer 1999, s. 134</ref></blockquote>

Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd.<ref name="Barbero 2006 234">{{Harvnb|Barbero|2006|p=234}}</ref> Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.<ref name="Hofschröer 1999 134" />

Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske [[tiraljør]]er fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre  de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «…et tiltak som savnet sidestykke.».<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=241}}</ref> Generalløytnant [[Carl von Alten]] beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet.<ref name="Barbero 2006 234" /> Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det  franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.<ref name="Barbero 2006 235–236">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=235–236}}</ref>

Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. … Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg … En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»<ref name="Barbero 2006 235–236" />

Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.<ref name="Barbero 2006 239">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=239}}</ref>

I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke.<ref name="Barbero 2006 240">{{Harvnb|Barbero|2006|p=240}}</ref> Situasjonen var kritisk og  Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.

==== Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit ====
<blockquote>«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington<ref name="Barbero 2006 242">{{Harvnb|Barbero|2006|p=242}}</ref></blockquote>

[[Fil:Prussian Attack Plancenoit by Adolf Northern.jpg|mini|Prøyssiske styrkers angrep på landsbyen Plancenoit {{Byline|Adolf Northern (1828-1876)|type = Malt av}}]]

General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken,  han rettet styrken mot [[Plancenoit]] for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris.<ref name="Hofschroer-116">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=116}}</ref> Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.<ref name="Hofschroer-95">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=95}}</ref><ref>{{Harvnb|Chesney|1907|p=165}}</ref>

Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte.<ref name="Hofschroer-117">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=117}}</ref> Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske [[Jeger (soldat)|jegere]] med  12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.

Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit.<ref name="Hofschroer-122">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=122}}</ref> Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.<ref name="Hofschroer-122" />

==== Zietens flankemarsj ====
[[Fil:Battle of Waterloo map.jpg|mini|Situasjonen fra 17:30 til 20:00 {{Byline|Gregory Fremont-Barnes (sjefsredaktør)|type = Tegning av}}]]

Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=125}} Sitatet dekker hele avsnittet.</ref>

Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke.<ref name="Hofschroer-139">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=139}}</ref> Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep,<ref name="Hofschroer-139" /> men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av [[Schlesien|schlesiske]] riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr).<ref name="Hofschroer-140">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=140}}</ref> De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.<ref name="Hofschroer-140" />

Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=141}}</ref> Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.

=== Femte fase: Keisergardens angrep ===
Med Wellingtons senter utsatt etter La Haye Saintes fall og fronten ved [[Plancenoit]] midlertidig stabilisert satte Napoléon inn sin siste reserve, den så langt ubeseirede keisergarden.<ref>Bjørnskau 2014, s. 171-176</ref> Angrepet som begynte rundt klokken 19:30 var ment å trenge gjennom Wellingtons senter og presse hans styrker vekk fra prøysserne. Det er uklart hvilke styrker som deltok, men antakeligvis deltok fem bataljoner av den midlere keisergarden,<ref group="note">To bataljoner med jegere fra 4e Régiment de Chasseurs  ble slått sammen til en under slaget, så selv om fem formasjoner fra keisergarden rykket frem, kan det totalt ha vært seks bataljoner. Lewis, 2013, s. 188 - 190.</ref> og ikke grenaderene eller jegerne i den gamle garden. Tre bataljoner fra den gamle garden fulgte med fremover og dannet angrepets andre linje, men forble i reserve og angrep ikke direkte den britisk-allierte linjen.{{Sfn|Adkin|2001|p=391}}<ref group="note">De angripende bataljonene var 1/3 og 4 régiment de grenadiers (Moyenne Garde) og 1/3, 2/3 og 4 régiment de chasseurs (Moyenne Garde) fra keisergarden (engelsk: the Middle Guard), de som forble i reserve var 2/2 régiment de grenadiers (Vieille Garde) (engelsk: the Old Guard), 2/1 og 2/2 régiment de chasseurs (Vieille Garde) av keisergarden {{Harv|Adkin|2001|p=392}}.</ref>

Napoléon overså selv den innledende utplasseringen av keisergarden (den «midlere» og den «gamle»). Den «midlere» garden grupperte seg i bataljonsformasjoner, hver med om lag 550 mann, med 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de grenadiers) ledet av divisjonsgeneral [[Louis Friant]] og brigadegeneral [[Paul Jean-Baptiste Poret de Morvan]], til høyre langs veien. Til venstre for  dem og bak dem var brigadegeneral Harlet med 4. régiment de grenadiers, så 1./3. (1. bataljon, 3. régiment de chasseurs) under divisjonsgeneral [[Claude-Etienne Michel]], deretter 2./3.  (2. bataljon, 3. régiment de chasseurs) og til sist en stor formasjon med to bataljoner, totalt 800 soldater fra 4. régiment de chasseurs ledet av general Henrion. To batterier med beredent artilleri fulgte med i angrepet og hver formasjon ble ledet av en general.<ref>Field, 2013, s. 191-192</ref>

I reserve bak dem var tre bataljoner av den «gamle» keisergarden, fra høyre mot venstre 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers), 2./2. (2. bataljon, 2. régiment de chasseurs) og 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de chasseurs). Napoléon lot marskalk Ney kommandere angrepet og han ledet den «midlere» garden skrått mot høyre siden av det britisk-allierte senter i stedet for å angripe rett mot senter. Napoléon sendte Neys ADC (fransk: aide-de-camp, assistent i felt) oberst Crabbé for å få Ney til å endre angrepsretningen men Crabbé klarte ikke å nå frem i tide. Andre franske styrker fulgte på for å støtte keisergarden. På venstre flanke kom infanteri fra divisjonsgeneral Reilles II. korps som ikke var i kamp ved Hougoumont og kavaleri rykket også frem. På høyre flanke tok elementer fra divisjonsgeneral d'Érlons I. korps del i angrepet, krysset åsryggen og kom i kamp med den britisk-allierte linjen. Av disse gikk brigadegeneral Pégots brigade frem i tiraljørorden, beveget seg nord og vest for La Haye Sainte og ga ildstøtte til Ney og divisjonsgeneral Friants 1./3. régiment de grenadiers.

Keisergarden ble først beskutt av noen bataljoner fra Braunschweig, men retursalvene fra grenaderene presset bataljonene fra Braunschweig tilbake. Oberstløytnant [[Colin Halkett]]s brigade med 30th Foot og 73rd utvekslet ild, men ble drevet tilbake i forvirring, inn i regimentene 33rd og 69th. Oberstløytnant Halkett ble skutt i ansiktet og alvorlig skadet og hele brigaden trakk seg tilbake i uorden. Andre britisk-allierte tropper begynte også å gi etter. Et motangrep av styrker fra Nassau og restene av oberstløytnant Kielmansegges 1st Hanoverian Brigade fra den britisk-allierte andre linjen, ledet av prinsen av Oranien, ble også slått tilbake og prinsen ble alvorlig såret. Brigadegeneral Harlet beordret frem 4. régiment de grenadiers og senter av den britisk-allierte styrken var i fare for å bryte sammen. På dette tidspunktet ankom den nederlandske generalen [[David Hendrik Chassé]]s divisjon. De var Wellingtons siste reserver og gjorde en viktig innsats for å avvise keisergardens angrep.<ref name="Clayton 2014, s. 356"/><ref>Field, 2013, s. 196 - 199</ref>

Chassés relativt uthvilte nederlandske divisjon ble anført av et batteri med beredent artilleri under kaptein [[Carel Frederik Krahmer de Bichin]]. Det nederlandske batteriet åpnet en ødeleggende salve inn i de fremrykkende franske grenaderenes flanke,<ref>{{Harvnb|Bas|1909|pp=249–251, 258–259}} (vol.2)</ref> blant annet ble general Michel drept.<ref>Clayton 2014, s. 461</ref> Dette stoppet ikke 1./3. régiment de grenadiers fremrykking så general Chassé beordret sin første brigade under oberst [[Hendrik Detmers]] å angripe de tallmessig underlegne franske styrkene med bajonett, noe som førte til at den franske enheten stoppet og brøt sammen.<ref name="Chesney-178">{{Harvnb|Chesney|1907|pp=178, 179}}</ref><ref>{{Harvnb|Bas|1909|pp=252–253, 419–424}} (vol.2)</ref>

Den franske keisergardens 4. régiment de grenadiers så sine kamerater trekke seg tilbake, og da de selv hadde tatt store tap, snudde de og trakk seg tilbake.<ref>Field, 2013, s. 199</ref>

Til venstre for 4. régiment de grenadiers var karréer dannet av 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs, de hadde lidt enda større tap fra artilleribeskytning enn grenaderene. Da angrepet deres nådde åsryggen, fant de den tilsynelatende forlatt. Plutselig reiste rundt {{formatnum:1500}} soldater fra Foot Guards under generalmajor [[Peregrine Maitland]] seg. De hadde lagt seg ned for å skjerme seg for fransk artilleri og skjøt på kort hold ødeleggende salver mot den fremrykkende keisergarden. Jegerne fra keisergarden omgrupperte seg for å besvare de britiske salvene, men begynte å gi etter. Rundt 300 falt etter den første salven.<ref>Field, 2013, s. 200</ref> Et bajonettangrep fra the Foot Guards brøt deretter den franske formasjonen, mens britene på sin side brøt formasjon i forfølgelsen av keisergarden.

Bataljonene fra keisergarden 4. régiment de chasseurs med 800 mann kom frem på flanken til de britiske gardistene og de to bataljonene med Foot Guards mistet alt samhold. De løp tilbake opp bakken som en uorganisert gruppe med franskmennene etter seg. På bakketoppen kom den franske styrken over batteriene som hadde gitt store tap for 1./3. og 2./3. régiment de chasseurs. De åpnet ild og jaget vekk artilleristene. Venstre flanke av den franske formasjonen kom så under beskytning av en større gruppe britiske tiraljører. Den franske styrken jaget de på flukt, men tiraljørene ble erstattet da regimentet 52nd Light Infantry, ledet av oberst [[John Colborne]], angrep fra den franske styrkens flanke med kraftige skuddsalver. Franskmennene returnerte ilden og drepte eller såret om lag 150 soldater fra the 52nd.<ref>Field, 2013, s. 203</ref> Det britiske regimentet angrep igjen.<ref name="Chesney-178" /><ref name="Parry-70">{{Harvnb|Parry|1900|p=70}}</ref> Under det fornyede britiske angrepet brøt motstanden fra den franske keisergarden sammen.<ref name="Parry-70" /> En avgjørende faktor for det franske sammenbruddet var at de så styrkene som kom fra øst ikke var franske under marskalk Grouchy, men prøyssiske.<ref>Clayton 2014, s. 462-463</ref>

De siste soldatene fra den franske keisergarden trakk seg raskt tilbake. En bølge av panikk gikk gjennom de franske linjene da den forbløffende nyheten spredte seg: «Garden trekker seg tilbake. Hver mann for seg selv!» (fransk: «La Garde recule. Sauve qui peut!») Den britisk-allierte øverstkommanderende Wellington reiste seg i [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøylene]] på hesten Copenhagen og viftet med hatten for å gi signal til en generell offensiv. De gjenværende britisk-allierte styrkene strømmet fremover mot franskmennene som var i rask retrett.<ref name="Chesney-178" />

De overlevende fra den franske keisergarden samlet seg ved de tre bataljonene i reserve (noen hevder det var fire) rett sør av La Haye Sainte. Et angrep fra generalmajor [[Frederick Adam]]s brigade og en bataljon landwehr fra Hannover, støttet av generalmajorene Vivian og Vandeleurs kavaleribrigader på deres høyre flanke, presset den franske formasjonen mot oppløsning. De enhetene fra den franske keisergarden som fremdeles holdt sammen trakk seg tilbake mot vertshuset La Belle Alliance.

==== Erobringen av Plancenoit ====
Omtrent samtidig med keisergardens angrep begynte de prøyssiske 5., 14. og 16. brigadene å trenge gjennom Plancenoit i det tredje angrepet den dagen. Landsbykirken var i brann, mens kirkegården, som var det franske forsvarets senter, var overstrødd med lik. Fem bataljoner fra keisergarden var utplassert for å støtte den unge garden, hvorav så godt som alle nå var satt inn i forsvaret, i tillegg til rester av divisjonsgeneral Lobaus VI. korps. Det avgjørende for kampene viste seg å bli skogsområdet Chantelet sør for landsbyen. Generalløytnant Pirchs II. korps hadde ankommet med to brigader og forsterket angrepet til IV. korps ved å rykke frem gjennom skogen. Musketerbataljonene i det prøyssiske 25. regiment presset 1./2. (1. bataljon, 2. régiment de grenadiers) fra den gamle garden ut av Chanteletskogen, utflanket Plancenoit og fremtvang en fransk retrett.

Den gamle garden trakk seg tilbake i god orden inntil de møtte massen av franske soldater som flyktet i panikk etter gardens mislykkede angrep mot den britisk-allierte styrken og ble en del av den flukten. Det prøyssiske IV. korps rykket frem forbi Plancenoit hvor de kom over mengder av franske soldater som flyktet fra britisk forfølgelse. De prøyssiske styrkene kunne ikke skyte, i frykt for å treffe Wellingtons fremrykkende styrker. Dette var den femte og siste gangen kontroll over Plancenoit skiftet.<ref name="Hofschröer 1999 p=144 to 145">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=144–145}} Sitatet dekker hele avsnittet.</ref> Franske styrker som ikke flyktet sammen med keisergarden ble omringet i deres stillinger og nedkjempet, med store tap på begge sider.<ref>Clayton 2014, s. 468</ref><ref>Keegan 1979, s. 193-194</ref>

==== Oppløsning ====
Den franske styrkens høyre flanke, venstre flanke og senter hadde nå alle gitt etter.<ref name="Hofschröer 1999 p=144">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=144–145}}</ref> Den siste franske styrken med samhold var to bataljoner fra den gamle keisergarden rundt vertshuset La Belle Alliance, de hadde blitt plassert der for å være en siste reserve og for å beskytte Napoléon ved en eventuell fransk retrett. Napoléon håpet å samle den franske arméen bak dem,{{Sfn|Kincaid|2006|p=435}} men etter hvert som retrett gikk over i flukt var de også nødt til å trekke seg tilbake. De tok stilling med en bataljon på hver side av La Belle Alliance, i karré for å beskytte seg mot kavaleriangrep fra koalisjonsstyrkene. Inntil han ble overbevist om at slaget var tapt og han måtte flykte, kommanderte Napoléon karréen til venstre for vertshuset.<ref name="Creasy-XV">{{Harvnb|Creasy|1877|loc=[http://www.standin.se/fifteen15a.htm Chapter XV]}}</ref><ref>{{Harvnb|Comte d'Erlon|1815|loc=}}</ref> Generalmajor Adams kavaleribrigade angrep og tvang denne karréen tilbake,<ref name="Parry-70" /><ref name="Hofschroer-149">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=149}}</ref> mens prøyssiske styrker angrep den andre.

Etter hvert som mørket falt på trakk begge gardekarréene seg tilbake i relativt god orden, men det franske artilleriet og alt annet utstyr ble erobret av koalisjonsstyrkene. Gardestyrkene som trakk seg tilbake ble omringet av tusener av flyktende franske tropper. Koalisjonsstyrkenes kavaleri herjet med de flyktende inntil rundt klokken 23:00, generalløytnant Gneisenaus styrker forfulgte dem så langt som til [[Genappe]] før han beordret stopp. I Genappe ble Napoléons forlatte vogn funnet, den inneholdt blant annet diamanter. Disse ble en del av kong [[Fredrik Vilhelm III av Preussen]]s kronjuveler, en major ble tildelt [[Pour le Mérite]] med eikeløv for bragden.<ref name="Hofschroer-151">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=151}}</ref> På dette tidspunktet hadde 78 kanoner og {{formatnum:2000}} fanger blitt tatt, blant dem flere generaler.<ref name="Hofschroer-150">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=150}}</ref>

<blockquote>«I midten av stillingen besatt av den franske arméen, og nøyaktig på høyden, er en bondegård ([[sic]]), kalt La Belle Alliance. Fremrykkingen av alle de tyske kolonnene var rettet mot denne bondegården, som var synlig fra alle sider. Det var der som Napoléon var under slaget; det var der han ga sine ordre, hvor han smigret seg selv i håp om seier, og det var der som hans nederlag ble avgjort. Der også, var det at, ved et heldig tilfelle, feltmarskalk Blücher og Lord Wellington møttes i mørket, og gjensidig hilste hverandre som seierherrer.», generalløytnant Gneisenau<ref name="Booth-23">{{Harvnb|Booth|1815|p=23}}</ref></blockquote>

Ifølge et brev Wellington sendte til sin bror William var slaget «…den mest desperate situasjon jeg noen gang har vært i. Jeg har aldri anstrengt meg så hardt for noe slag og aldri vært så nær å bli slått.».<ref name="TimClayton482-489">Clayton 2014, s. 482-489</ref>

== Etterspill ==

=== Sårede og døde ===
[[Fil:Morgen nach der Schlacht967b.jpg|mini|«The morning after the battle of Waterloo», olje på lerret. {{Byline|John Heaviside Clarke (1771 - 1863), 1816|type = Malt av}}]]
[[Fil:Cannon shot wound to arm, by Charles Bell Wellcome L0028900.jpg|miniatyr|Soldat fra slaget ved Waterloo, har mistet høyre arm etter treff fra kanonkule {{Byline|Charles Bell (1774-1842)|type = Tegnet av}}]]

Slaget ved Waterloo ga de britisk-allierte styrkene under Wellington tap på rundt {{formatnum:17000}} døde og sårede. De prøyssiske styrkene under Blücher tapte rundt {{formatnum:7000}} mann, av de 810 i en enhet, 18. regiment, i Bülows 15. brigade, de hadde kjempet både ved Frichermont og Plancenoit, og soldatene ble tildelt 33 [[Jernkorset|Jernkors]].{{Sfn|Mantle|2000}} Tapene for den franske siden under Napoléon  var mellom {{formatnum:24000}} til {{formatnum:26000}} soldater drept eller såret, blant de {{formatnum:6000}} til {{formatnum:7000}} tatt til fange, med ytterligere {{formatnum:15000}} forsvunnet ([[Desertering|desertert]]) rett etter.<ref name="ErikBjornskau189-191" /><ref name="Barbero 2006 312" />

<blockquote>«22. juni. Denne morgenen dro jeg for å besøke slagfeltet, som er litt utenfor landsbyen Waterloo, på høydedraget Mont-Saint-Jean, men ved ankomsten der var synet altfor ille å skue. Jeg følte meg syk i magen og var tvunget til å dra tilbake. Mangfoldet av skrotter, haugene med sårede menn med ødelagte lemmer ute av stand til å bevege seg, som går til grunne fra manglende sårbehandling eller sult, da de allierte var, selvfølgelig, tvunget til å ta sine kirurger og vogner med seg, utgjorde et syn jeg aldri vil glemme. De sårede, både de allierte og franskmennene, var igjen i en likeverdig elendig tilstand.», major W. E. Frye, ''After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819''.<ref>{{Harvnb|Frye|2004|loc=}}</ref></blockquote>

De fleste sårede og døde ble liggende natten over på slagfeltet, de prøyssiske styrkene forfulgte franskmennene og de britisk-allierte styrkene var alt for utmattet til å gjøre noe før dagen etter.<ref name="JohnKeegan195-203">Keegan 1979, s. 195-203</ref> Mellom 20 til 40 tusen sårede og døde og rundt 10 tusen døde hester lå på et område på 2 ganger 3 kilometer.<ref name="TimClayton482-489" /> Både døde og sårede ble plyndret, først forsvant penger, klokker og effekter, deretter klær, overlevende soldater fra alle sider deltok i plyndringen.<ref name="TimClayton482-489" /> De lettere sårede ble etter hvert behandlet på stedet, mens de med større sår stort sett ble fraktet til Brussel hvor det ble etablert provisoriske feltsykehus.<ref name="TimClayton493-499">Clayton 2014, s. 493-499</ref> Ved slag på den tiden forventet britiske leger rundt 10 % sårede, etter Waterloo var det  rundt 30 %, altså tre ganger så mange.<ref name="TimClayton482-489" />

=== Tapere og seierherrer ===
Marskalk Grouchy, som fortsatte å følge sine ordre, slo dagen etter general Johann Adolf von Thielmann i [[slaget ved Wavre]] og trakk seg tilbake i god orden, til prisen av {{formatnum:33000}} franske soldater som aldri nådde slagfeltet sør for Waterloo. Samme dag sendte Wellington til Storbritannia sin offisielle rapport som beskrev slaget, den ankom London den 21. juni 1815 og ble publisert som ''[[London Gazette|London Gazette Extraordinary]]'' den 22. juni.<ref>{{London Gazette|issue=17028|startpage=1213|date=22. juni 1815|accessdate=19. mai 2010}}</ref> Wellington, Blücher og andre koalisjonsstyrker rykket så videre frem mot Paris.

[[Fil:Cuirass holed by a canonball at Waterloo Antoine Fauveau 18Juin 1815.jpg|mini|Rustning som tilhørte den franske rytterkarabineren Antoine Favreau. Den ble gjennomhullet av en kanonkule ved Waterloo, og Favreau ble bare 23 år gammel (Musée de l'Armée, Paris).]]

Den 24. juni 1815 kunngjorde Napoléon sin andre [[abdikasjon]]. I de siste trefningene i Napoleonskrigene ble marskalk [[Louis Nicolas Davout]], Napoléons krigsminister, slått av Blücher i slaget om Issy den 3. juli 1815.<ref>[http://www.fromoldbooks.org/Wood-NuttallEncyclopaedia/i/issy.html Nuttal Encyclopaedia: Issy]</ref> Napoléon forsøkte å flykte til USA, men Storbritannias [[Royal Navy]] blokkerte franske havner for å hindre ham i å unnslippe. Han overga seg den 15. juli til [[kommandør]] Frederick Maitland på HMS «Bellerophon». Det var fortsatt kamper mot franske festninger, den som holdt ut lengst var [[Longwy]], den kapitulerte den 13. september 1815. Den 20. november ble [[Paris-traktaten av 1815|fredstraktaten]] undertegnet og kong [[Ludvig XVIII av Frankrike|Ludvig XVIII]] ble gjeninnsatt. Napoléon ble sendt i eksil til [[St. Helena]], hvor han døde i 1821.<ref name="Hofschroer-274-276-320">{{Harvnb|Hofschröer|1999|pp=274–276, 320}}</ref>

<blockquote>«Deres kongelige høyhet, – Utsatt for de fraksjoner som deler mitt land, og fiendeskapet fra stormaktene i Europa, har jeg avsluttet min politiske karrière, og jeg kommer, som [[Themistokles]], for å be om generøsiteten til det britiske folk. Fra deres kongelige høyhet ber jeg om lovens beskyttelse, og overgir meg til den sterkeste, den mest utholdende, og den mest generøse av mine fiender.», Napoléon. (brev til prinsregenten hvor han overgav seg)<ref name="Booth-57">{{Harvnb|Booth|1815|p=57}}</ref></blockquote>

Generalmajor Maitlands 1st Foot Guards ble antatt å ha slått keisergardens grenaderer, selv om de «bare» hadde møtt jegere fra den nylig opprettede midlere garden.<ref name="Barbero 2006 264">{{Harvnb|Barbero|2006|p=264}}</ref> I erkjennelsen av bragden ble de uansett hedret med tittelen Grenadier Guards og fikk benytte bjørneskinnsluer tilsvarende de keisergarden brukte. Storbritannias Household Cavalry kopierte tilsvarende de franske kyrassérenes brystplate som et tegn på deres suksess mot sine pansrede franske fiender. Effekten av [[lanse]]n førte til at den ble tatt i bruk over det meste av Europa. Britene la om deres første lette kavaleriregiment til [[lansenér]]er i 1816, uniformene var basert på det polske 1. lette kavaleriregiment fra keisergardens lansenérer.

== Analyse ==

=== Historisk betydning ===

Slaget ved Waterloo var avgjørende i mer enn en forstand. Det avsluttet perioden med krig som hadde rystet Europa, og flere andre regioner i verden, siden [[den franske revolusjon]]en tidlig i 1790-årene.<ref name="ErikBjornskau9-11">Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen i Bjørnskau 2014, s. 9-11</ref> Det endte også [[det første franske keiserdømme]]et og den politiske og militære karrièren til [[Napoléon Bonaparte]], en av de største hærførere og statsmenn i historien.<ref group="note">Det endelige ved Napoléons nederlag, «å møte sitt Waterloo» har blitt et begrep i engelsktalende land for å beskrive noen som har møtt sitt siste og endelige nederlag.</ref> Det førte Europa inn i en periode med fred i nesten et halvt århundre. Det var ingen større europeisk konflikt før [[Krimkrigen]],<ref name="ErikBjornskau9-11" /> og det gikk nesten hundre år før Europa på ny ble dratt inn i en konflikt av tilsvarende størrelse ved utbruddet av [[første verdenskrig]].<ref name="ErikBjornskau9-11" />

Koalisjonens endelige seier over Napoléon førte europeisk politikk i en [[Konservatisme|konservativ]], tildels [[Politisk reaksjon|reaksjonær retning]] og mange i samtiden oppfattet det som et nederlag for fremskrittet.<ref>Bjørnskau 2014, s. 19-22</ref><ref name="HewStrachan4-7">Strachan 2013, s. 4-7</ref> I Frankrike ble endringene etter revolusjonen forsøkt tilbakestilt ved den såkalte [[Restaurasjonen i Frankrike|restaurasjonen]], ellers i Europa påtok stormaktene seg en formynderrolle ved [[Den hellige allianse]]n.<ref name="HewStrachan4-7" />

=== General Jomini om Napoléons nederlag ===

Brigadegeneral [[Antoine de Jomini|Antoine-Henri de Jomini]], en militær skribent om [[Napoleonskrigene|Napoléonskrigene]], forklarte Napoléons nederlag i slaget ved Waterloo slik:<ref group="note">Jomini var opprinnelig sveitsisk, men tjenestegjorde som offiser, etter hvert general, i den franske arméen og hadde tjenestegjort i marskalk Neys stab. Jomini gikk senere over i russisk tjeneste.</ref>

<blockquote>«Slik jeg ser det er det fire grunnleggende årsaker som førte til denne katastrofen:<br />

Den første, og viktigste, var ankomsten, dyktig kombinert, av Blücher, og den falske bevegelsen som underlettet hans ankomst;<ref group="note">Denne «falske bevegelsen» var avgivelsen av Grouchys styrke til forfølgelsen av prøysserne: Napoléon hadde overvurdert rekkevidden av sin seier ved Ligny og undervurdert prøyssernes motstandsdyktighet. Han synes også å ha avskrevet tilstedeværelsen av Bülows omfattende korps, som ikke hadde vært i kamp ved Ligny. Hadde Napoléon beholdt Grouchys {{formatnum:30000}} mann som en sikring av sin høyre flanke, er det sannsynlig at disse troppene kunne holdt prøysserne tilbake og latt resten av Napoléons armé angripe Wellingtons armé uhindret.</ref> den andre, var den beundringsverdige fastheten til det britiske infanteriet, sammen med beherskelsen og presisjonen til deres kommandanter; det tredje var det forferdelige været, som hadde gjort bakken myk, og derved offensive bevegelser så slitsomme, og utsatte til klokken 13 angrepet som skulle vært utført om morgenen; det fjerde var den uforståelige formasjonen til første korps, i grupper for dype for det første store angrepet.»<ref>{{Harvnb|Jomini|1864|pp=223-224}}</ref></blockquote>

=== Romantiske og forvrengte fremstillinger av slaget ===

Både i tekst og bilder ble slaget ved Waterloo i ettertid dels romantisk fremstilt og dels ble begivenhetene forvrengt.<ref name="JohnKeegan116-120">Keegan 1979, s. 116-120</ref> En del bunnet i ulike nasjoner og styrkers behov for å fremheve sin innsats,<ref>[http://www.napolun.com/mirror/napoleonistyka.atspace.com/Imperial_Guard_at_Waterloo.htm#waterlooindustry «The 'Waterloo Industry'. Tall Tales, Myths»], fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)</ref> i tillegg kommer den alminnelige forvirring og mangel på oversikt for de som deltar i en slik hendelse. Blant beretningene om slaget er skildringer av kavaleri som angriper kavaleri hvor de to fiendtlige formasjonene rir mot hverandre i stor fart og forårsaket omfattende kollisjoner.<ref name="JohnKeegan143-150" /> Granskning av rapporter viser at slike kollisjoner mellom stridende kavaleriformasjoner i stor fart ikke fant sted; styrkene holdt mindre fart og hadde større avstand mellom hver kavalerist.<ref name="JohnKeegan143-150" />

Under keisergardens retrett mot vertshuset La Belle Alliance skal noen av gardesoldatene ha blitt bedt om å overgi seg, et tilbud som skal ha blitt avvist, i ettertid berømt som utropet:<ref group="note">«Garden dør,  den overgir seg ikke!» er nok et historisk utsagn som savner basis i virkeligheten. Brigadegeneral Cambronne som skal ha sagt det, sa aldri noe slikt. I romanen ''[[De elendige]]'' (fransk ''Les Misérables'') har forfatteren Victor Hugo gjengitt hva generalen virkelig sa. Det er et enkelt ord: «Merde!» (norsk: faen) (David Masson, ''et al''. ''Macmillan's magazine'', Volume 19, Macmillan and Co., 1869, [http://books.google.co.uk/books?id=xt76rS3-RbwC&q=fictitious+The+Guard+dies,+it+does+not+surrender&dq=fictitious+The+Guard+dies,+it+does+not+surrender p. 164])</ref> «Garden dør, den overgir seg ikke!» (fransk: «La Garde meurt, elle ne se rend pas!»).{{Sfn|White|2011}}<ref group="note">Utropet tilskrives vanligvis brigadegeneral [[Pierre Cambronne]], opprinnelig fra journalisten Balison de Rougemont i ''Journal General'' utgitt 24. juni 1815,{{Harv|Shapiro|2006|p=128}} selv om Cambronne hevder han svarte «Merde!» {{Harv|Boller|1989|p=12}} Ifølge brev i avisen ''[[The Times]]'' i juni 1932 var Cambronne allerede tatt til fange av oberst  Hugh Halkett, så utropet, om det noen gang ble gitt, eller hvilken form det tok, kan ha kommet fra general [[Claude-Etienne Michel]] i stedet.{{Harvnb|White|2011}} og {{Harvnb|Parry|1900|p=70}}</ref> Det er mest trolig at det er en av mange «gode historier» fra slaget; om [[Pierre Cambronne]] kom med noe utrop, så var det ifølge han selv «dritt» (fransk: ''merde'').<ref>Bjørnskau 2014, s. 183-186</ref> I forfatteren [[Victor Hugo]]s berømte dikt [https://fr.wikisource.org/wiki/L%E2%80%99Expiation «L'expiation»] omtales slagfeltet som «den gråtunge sletten» (fransk: ''la morne plaine''), mens området på forsommeren 1815 ikke var skjebnetungt og grått.<ref>Bjørnskau 2014, s. 113</ref> Historien om hvordan finansmannen [[Nathan Mayer Rothschild]] vant en formue ved å være den første til å vite om koalisjonens seier er kjent av mange, men formuen var et resultat av Rothschilds satsing på at kursene skulle gå opp og ikke på en enkelt hendelse som seier i et slag.<ref>Bjørnskau 2014, s. 196-197</ref>

Typisk for forvrengte fremstillinger om slaget er navnet. Det var aldri noen kamper så langt nord som Waterloo og mens Gneisenau foreslo å kalle det slaget om La Belle Alliance, og franskmennene mente slaget ved Mont-Saint-Jean var passende, så ble det altså Waterloo, dels fordi det var Wellingtons kvarter og dels fordi det var lett å uttale for britene.<ref>Clayton 2014, s. 481</ref><ref>Keegan 1979, s. 203</ref><ref>Bjørnskau 2014, s. 194</ref> Den mest sentrale forvrengning om slaget er at det var franske styrker som ble slått av engelske. I tillegg til Blüchers avgjørende bidrag med rundt 50 tusen soldater så besto Wellingtons styrke av soldater fra Hannover, Sachsen og Det forente kongeriket Nederlandene (dagens Nederland og Belgia). Av totalt om lag 120 tusen soldater på koalisjonens side var under en tredjedel britiske,<ref>Bjørnskau 2014, s. 230-236</ref> selv i Wellingtons britisk-allierte styrke var det flere soldater fra tysktalende områder (rundt 31 tusen), enn det var britiske soldater (rundt 26 tusen) med i slaget.<ref group="note">King's German Legion med blandet sammensetning fra ulike tyske områder, videre var det egne enheter fra Hannover, Braunschweig og Nassau. I tillegg kom Preussen med sine 48 tusen soldater.Clayton 2014, s. 304</ref>

<gallery class="center">
Scotland Forever!.jpg|Angrep av kavaleriregimentet the Scots Greys i slaget ved Waterloo. Kavaleristene rir altfor raskt og er på kollisjonskurs.<ref name="JohnKeegan159-161" /> {{Byline|Elizabeth Thompson (1846–1933)|type = Malt av}}
Charge of the French Cuirassiers at Waterloo.jpg|Britiske infanterister i karré forsvarer seg mot fransk kavaleri. Kavaleristene kommer for raskt, angriper frontalt og er alt for nær.<ref name="JohnKeegan159-161" /> {{Byline|Henri Félix Emmanuel Philippoteaux (1815–1884)|type = Malt av}}
Sunken-road-at-waterloo.jpg|Franske kavalerister som stuper ved [[hulvei]]en, den franske forfatteren Victor Hugo fremhevet dette som en årsak til tapet, noe som neppe var tilfelle.<ref>Bjørnskau 2014, s. 45-46, 148, 154-155</ref> {{Byline|Stanley Berkley (1855–1909) |type = Malt av}}
Dernier carre de la Garde - gen Hill.png|General [[Rowland Hill]] tilbyr keisergarden å overgi seg. Bildet er farget av tidens romantiske forestilling om en heroisk britisk seier.  {{Byline|Robert Alexander Hillingford (1825–1904)|type = Malt av}}
"Cambronne à Waterloo" d'Armand Dumaresq (Exposition Universelle de Paris 1867).JPG|Et annet maleri som tydeligvis angir general Cambronne og keisergarden i slagets sluttfase. {{Byline|Charles Édouard Armand-Dumaresq (1826–1895)|type = Malt av}}
</gallery>

== Slagfeltet i dag ==
Deler av slagfeltet har blitt endret siden 1815. Turismen begynte dagen etter slaget, kaptein Mercer noterte den 19. juni at: «en vogn ankom fra Brussel, passasjerene steg av og fortsatte for å beskue feltet.»<ref name="M70" /> I 1820 beordret kong [[Vilhelm I av Nederland]] konstruksjonen av et monument. Løvehaugen (fransk: La Butte de Lion) ble laget med {{formatnum:300000}} kubikkmeter med jord tatt fra åskammen hvor senteret av den britisk-allierte linjen lå og fjernet derved den sørlige siden av Wellingtons hulvei.<ref>Bjørnskau 2014, s. 41-42</ref> Andre deler av terrenget og landmerker i området har forblitt så godt som uendret siden slaget. Dette inkluderer de bølgende åkrene øst for veien Brussel–Charleroi, så vel som bygningene ved herregården Hougoumont, gården La Haye Sainte og vertshuset La Belle Alliance.

Bortsett fra Løvehaugen med dets besøkssenter er det flere mer tradisjonelle, men severdige monumenter rundt på det som var slagfeltet. En samling monumenter hvor veien fra Brussel til Charleroi krysser  Braine L'Alleud-Ohain markerer massegraver over tropper fra Storbritannia, Nederlandene (i dag Nederland og Belgia), Hannover (i dag en del av Tyskland) og the King's German Legion. Et monument over de døde franske soldatene, kalt den sårede ørnen (fransk: L'aigle Blessé ) markerer stedet hvor det antas at en enhet fra keisergarden dannet karré mot slutten av slaget. Et monument over døde prøyssiske soldater er reist i landsbyen Plancenoit, på stedet hvor en av deres artilleribatterier tok stilling. Mausoleet over general [[Guillaume Philibert Duhesme]] er en av få graver; den er plassert ved siden av kirken i Ways, en tettbebyggelse i kommunen [[Genappe]]. Sytten britiske offiserer er begravet i krypten i det britiske monumentet på kirkegården i [[Evere]] ved Brussel.{{Sfn|Hoorebeeke|2007|pp=6–21}} Restene av en ukjent soldat som hadde deltatt i slaget, ble funnet i 2012. Han var en lett pukkelrygget infanterist, rundt 1,60 høy og ble truffet i brystet av en fransk kule. Geværet han hadde, mynter og stedet han ble funnet ledet eksperter til å anta at han var en soldat fra Hannover.<ref>{{Citation|last=Peel|first=Hugues Van  |date=11. desember 2012 |title=Le soldat retrouvé sur le site de Waterloo serait Hanovrien |publisher=[[RTBF]] |url=http://www.rtbf.be/info/regions/detail_le-soldat-retrouve-sur-le-site-de-waterloo-etait-prussien?id=7890492|language=Fransk}}</ref>

<gallery class="center">
Dernier QG Napoleon.JPG|Napoléons siste hovedkvarter, nå museum<ref group="note">Napoléons siste hovedkvarter (nå museum med navnet Musée du Caillou) er innen synsvidde fra Løvehaugen .</ref>
Belgium-Waterloo-The-Thombs-1900.jpg|Monument over the King's German Legion (venstre), Alexander Gordon (høyre) og Løvehaugen
Waterloo Lion.jpg|Monumentet Løvehaugen, laget til minne om slaget {{Byline|Isabelle Grosjean}}
Braine-l'Alleud CF1aJPG.jpg|Den sørlige porten inn til herregården Goumont, eller Hougoumont {{Byline|Jean-Pol GRANDMONT}}
Waterloo derniers combattants.JPG|Monument for de siste soldater i Grande Armé
8 ligne infanterie stele.jpg|Monument over franske infanterister<ref group="note">Monumentet over 8 ligne infanterie er nær det for the King's German Legion</ref>
Waterloo - Napoleon and staff.JPG|Napoléon med stab under historisk markering i 2012
Mausolée Duhesme 2011.jpg|General Duhesmes grav i Ways
</gallery>

== Se også ==

* [[Carl von Clausewitz]], deltok som oberst i generalløytnant [[Johann Adolf von Thielmann]]s III. prøyssiske korps
* [[Vilhelm I av Tyskland|Wilhelm Friedrich Ludwig]], senere keiser Vilhelm I av Tyskland, deltok som major og bataljonssjef i general [[Friedrich Wilhelm von Bülow]]s IV. prøyssiske korps

== Noter ==
<references group='note'/>

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==

=== På norsk ===
* Bjørnskau, Erik (2014): ''Waterloo 1815'', forlaget Historie & kultur, Oslo, ISBN 9788292870976
* [[John Keegan|Keegan, John]] (1979): ''Store slag : slik soldatene opplevde dem'', [[Cappelen]], Oslo, ISBN 82-02-04179-1 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/815b562ad43c6df616b5a6777a434ec5?index=10#0 Ebok fra bokhylla.no])
* Tamelander, Michael og Olsen, Per Erik (2015): ''Waterloo 1815 : Napoléons siste felttog'', Ares Forlag AS, ISBN 978-82-92938-39-3

=== På engelsk ===

* Adkin, Mark (2001): ''The Waterloo Companion'', Aurum, ISBN 1-85410-764-X
* Anglesey, Marquess of (George C. H. V. Paget) (1990): ''One Leg: The Life and Letters of Henry William Paget, First Marquess of *Anglesey'', K.G. 1768-1854, Pen and Sword. ISBN 0850525187
* Barbero, Alessandro (2005): ''The Battle: A New History of Waterloo'', Atlantic Books, ISBN 1-84354-310-9
* Bas, F de, & J. De T'Serclaes de Wommersom (1909): ''La campagne de 1815 aux Pays-Bas d'après les rapports officiels néerlandais. Tomes: I: Quatre-Bras. II: Waterloo. III: Annexes et notes. IV: supplément: cartes et plans'', Bruxelles: Librairie Albert de Wit
* Beamish, N. Ludlow (1995) [1832]: ''History of the King's German Legion'', Dallington: Naval and Military Press, ISBN 0-9522011-0-0
* Boller, Jr., Paul F.; George, Jr., John (1989): ''They Never Said It: A Book of Fake Quotes, Misquotes, and Misleading Attributions'', New York: Oxford University Press, s. 12, ISBN 0-19-505541-1
* Bonaparte, Napoleon (1869): «No. 22060» i: Polon, Henri; Dumaine, J.: ''Correspondance de Napoléon Ier; publiée par ordre de l'empereur Napoléon III'', 1858 28, s. 292, 293.
* Booth, John (1815): ''[http://books.google.se/books?id=9IIBAAAAYAAJ&redir_esc=y The Battle of Waterloo: Containing the Accounts Published by Authority, British and Foreign, and Other Relevant Documents, with Circumstantial Details, Previous and After the Battle, from a Variety of Authentic and Original Sources]'' (2. utgave), London: printed for J. Booth and T. Ergeton; Military Library, Whitehall
* Boulger, Demetrius C. deK. (1901): ''Belgians at Waterloo: With Translations of the Reports of the Dutch and Belgian Commanders'', London
* Chandler, David (1966): ''The Campaigns of Napoleon'', New York: Macmillan
* Chesney, Charles C. (1907): '' Waterloo Lectures: A Study Of The Campaign Of 1815'', Longmans, Green, and Co, ISBN 1-4286-4988-3
* Clark-Kennedy, A.E. (1975): ''Attack the Colour! The Royal Dragoons in the Peninsula and at Waterloo'', Research Publishing Co., London.
* Clayton, Tim (2014): ''Waterloo. Four days that changed Europe's destiny'', Little, Brown, London, ISBN 978-1-4087-0248-2
* Cotton, Edward (1849): ''A voice from Waterloo. A history of the battle, on 18 June 1815'', London: B.L. Green
* Corrigan, Gordon (2006): ''Wellington'' (opptrykk, eBook-utg.), Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-8264-2590-4
* Creasy, Sir Edward (1877): ''[http://www.gutenberg.org/ebooks/4061 The Fifteen Decisive Battles of the World: from Marathon to Waterloo]'', London: Richard Bentley & Son, ISBN 0-306-80559-6
* Davies, Huw (2012): ''Wellington's Wars: The Making of a Military Genius'' (illu. utg.), Yale University Press, s. 244, ISBN 978-0-300-16417-6
* Eenens, A.M (1879): «Dissertation sur la participation des troupes des Pays-Bas a la campagne de 1815 en Belgique» i: ''Societé royale des beaux arts et de litérature de Gand, Messager des Sciences Historiques'', Gand: Vanderhaegen
* [[Jean-Baptiste Drouet d'Erlon|Comte d'Erlon, Jean-Baptiste Drouet]] (1815): ''[https://web.archive.org/web/20071008105416/http://www.napoleonbonaparte.nl/newspaper/dedham/drouet.html Drouets redegjørelse om  Waterloo for den franske nasjonalforsamlingen]'', fra Napoleon Bonaparte Internet Guide, arkivert fra originalen (engelsk)
* Esposito, Vincent Joseph; Elting, John (1999): ''A Military History and Atlas of the Napoleonic Wars'', Greenhill, ISBN 1-85367-346-3
* Field, Andrew W. (2013): ''Waterloo The French Perspective'', Great Britain: Pen & Sword Books, ISBN 978-1-78159-043-0
* Fitchett, W. H. (2006) [1897]: «Chapter: King-making Waterloo» i: ''[http://www.gutenberg.org/ebooks/19255?msg=welcome_stranger#chap1900 Deeds that Won the Empire. Historic Battle Scenes]'', London: John Murray (Project Gutenberg)
* Fletcher, Ian (1994): ''Wellington's Foot Guards'', 52 of Elite Series (illu. utg.), Osprey Publishing, ISBN 1-85532-392-3
* Fletcher, Ian (1999): ''Galloping at Everything: The British Cavalry in the Peninsula and at Waterloo 1808-15'', Spellmount, Staplehurst. ISBN 1-86227-016-3.
* Fletcher, Ian (2001): ''A Desperate Business: Wellington, The British Army and the Waterloo Campaign'', Spellmount, Staplehurst, Kent.
* Frye, W. E. (2004) [1908]: ''[http://www.gutenberg.org/ebooks/10939 After Waterloo: Reminiscences of European Travel 1815–1819]'', Project Gutenberg
* Glover, G. (2004): ''Letters from the Battle of Waterloo: the unpublished correspondence by Allied officers from the Siborne papers'', London: Greenhill, ISBN 978-1-85367-597-3
* Glover, Gareth (2007): ''From Corunna to Waterloo: the Letters and Journals of Two Napoleonic Hussars'', 1801–1816, London: Greenhill Books
* Grant, Charles (1972): ''Royal Scots Greys (Men-at-Arms)'', Osprey, ISBN 0-8504-5059-4
* Gronow, R. H. (1862): ''[http://www.gutenberg.org/ebooks/3798 Reminiscences of Captain Gronow]'', London, ISBN 1-4043-2792-4
* Hamilton-Williams, David (1993): ''Waterloo. New Perspectives. The Great Battle Reappraised'', London: Arms & Armour Press, ISBN 0-471-05225-6
* Herold, J. Christopher (1967): ''The Battle of Waterloo'', New York: Harper & Row, ISBN 978-0-304-91603-0
* Hofschröer, Peter (1999): ''1815: The Waterloo Campaign. The German Victory'', London: Greenhill Books, ISBN 978-1-85367-368-9
* Hofschröer, Peter (2005): ''Waterloo 1815: Quatre Bras and Ligny'', London: Leo Cooper, ISBN 978-1-84415-168-4
* Hoorebeeke, C. van (September–oktober 2007): «Blackman, John-Lucie : pourquoi sa tombe est-elle à Hougomont?», ''Bulletin de l'Association belge napoléonienne'' (118), s. 6–21
* Houssaye, Henri (1900): ''Waterloo'' (translated from the French), London
* [[Victor Hugo|Hugo, Victor]] (1862): «[https://en.wikisource.org/wiki/Les_Mis%C3%A9rables/Volume_2/Book_First/Chapter_7 Chapter VII: Napoleon in a Good Humor]», fra ''[https://en.wikisource.org/wiki/Les_Mis%C3%A9rables Les Misérables]'' (engelsk)
* Jomini, Antoine-Henri (1864), ''[http://books.google.se/books?id=FVdEAAAAIAAJ&printsec=frontcover&dq=Jomini+Waterloo+Campaign&redir_esc=y#v=onepage&q=Jomini%20Waterloo%20Campaign&f=false The Political and Military History of the Campaign of Waterloo]'' (3. utgave), New York; D. Van Nostrand
* Kincaid, Captain J. (2006): Lewis-Stemple, John, red., ''England: The Autobiography: 2,000 Years of English History by Those Who Saw it Happen'' (opptrykk), UK: Penguin, s. 434–436, ISBN 978-0-14-192869-2
* Longford, Elizabeth (1971): ''Wellington the Years of the Sword'', London: Panther, ISBN 0-586-03548-6
* Mercer, A.C. (1870): «[https://web.archive.org/web/20060616092006/http://home.iprimus.com.au/cpcook/letters/pages/waterloorha.htm Waterloo, 18 June 1815: The Royal Horse Artillery Repulse Enemy Cavalry, late afternoon]», ''Journal of the Waterloo Campaign: Kept Throughout the Campaign of 1815''
* Low, E. Bruce (1911): «The Waterloo Papers», i MacBride, M.,'' With Napoleon at Waterloo'', London
* Lozier, J.F.: «[http://www.napoleon-series.org/faq/c_horses.html What was the name of Napoleon's horse?]». The Napoleon Series.
* Mantle, Robert (December 2000): ''[http://www.napoleon-series.org/military/organization/c_resinf2.html Prussian Reserve Infantry 1813–1815: Part II: Organisation]'', Napoleonic Association
* Nofi, Albert A. (1998) [1993]: ''The Waterloo campaign, June 1815'', Conshohocken, PA: Combined Books, ISBN 0-938289-29-2
* Parry, D.H. (1900): «[https://web.archive.org/web/20081216071449/http://gaslight.mtroyal.ab.ca/waterloo.htm Waterloo]», ''Battle of the nineteenth century'', London: Cassell and Company.
* Roberts, Andrew (2001): ''Napoleon and Wellington'', London: Phoenix Press, ISBN 1-84212-480-3
* Pawly, Ronald (2001): «Wellington's Belgian Allies», ''Men at Arms nr 98''. 1815, Osprey, s. 37–43
* Roberts, Andrew (2005): ''Waterloo: 18 June 1815, the Battle for Modern Europe'', New York: HarperCollins, ISBN 0-06-008866-4
* [[Herbert Taylor Siborne|Siborne, Herbert Taylor]] (1891): ''[https://archive.org/details/waterlooletterss00sibo The Waterloo Letters]'', London: Cassell & Co.
* Siborne, William (1990) [1844]: ''The Waterloo Campaign'' (4. utgave), London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-069-3
* Smith, Digby (1998): ''The Greenhill Napoleonic Wars Data Book'', London & Pennsylvania: Greenhill Books & Stackpole Books, ISBN 1-85367-276-9
* Strachan, Hew (2013): ''The First World War'', Penguin, ISBN 978-0-14-303518-3
* Summerville, Christopher J (2007): ''Who was who at Waterloo: a biography of the battle'', Pearson Education, ISBN 978-0-582-78405-5
* Thiers, Adolphe (1862): ''[https://archive.org/details/histoireduconsul20thieuoft Histoire du consulat et de l'empire, faisant suite à l'Histoire de la révolution française]'' 20, Paris: Lheureux et Cie.
* Weller, J. (1992): ''Wellington at Waterloo'', London: Greenhill Books, ISBN 1-85367-109-6
* Shapiro, Fred R., red. (2006): ''The Yale Book of Quotations'' (illu. utg.), Yale University Press, s. 128, ISBN 978-0-300-10798-2
* Wood, Evelyn (1895): ''Cavalry in the Waterloo Campaign'', Samson Low, Marston and Co., London.
* Wooten, Geoffrey (1993): ''Waterloo, 1815: The Birth Of Modern Europe'', Osprey Campaign Series 15, London: Reed International Books, p. 42
* [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Wellesley, Arthur]] (1815): «[http://www.wtj.com/archives/wellington/1815_06f.htm Wellington's Dispatches 19 June 1815]», fra «Wellington's Dispatches Peninsular and Waterloo 1808 - 1815», i ''War Times Journal''
* White, John (14. desember 2011): ''[http://www.napoleon-series.org/research/miscellaneous/c_cambronne.html Cambronne's Words, Letters to The Times]'' (juni 1932), the Napoleon Series, Burnham, Robert, red.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.waterloo-campaign.nl/ «The campaign of 1815: a study»], nettsted om felttoget, av Pierre de Wit (engelsk)
* [http://napoleonistyka.atspace.com/BATTLE_OF_WATERLOO.htm Kartskisser og gjennomgang av slaget], fra nettstedet napoleonistyka.atspace.com (engelsk)
* [https://www.youtube.com/watch?v=WwVqlSKjJGc «Battlefield Detectives - Massacre at Waterloo»], fra YouTube (engelsk)
* [https://www.youtube.com/watch?v=wKIY40_LSWI «Waterloo: Causes, Courses and Consequences»] - Professor Richard Evans, fra YouTube (engelsk)
{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}
{{Koord|50|40|45|N|4|24|25|E|dim:10km|vis=tittel}}
{{STANDARDSORTERING:Waterloo, Slaget ved}}
[[Kategori:Slag under Napoleonskrigene]]
[[Kategori:Slag i Belgia]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Preussen]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Nederland]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia]]
[[Kategori:Konflikter i 1815]]