Redigerer Slaget ved Wake Island

{{Infoboks slag
| navn = Slaget ved Wake Island
| bilde = Destroyed Japanese patrol boat wake.jpg
| underskrift = En ødelagt japansk patruljebåt på Wake. 
| konflikt = [[Stillehavskrigen]]
| koordinater = 
| dato = [[8. desember|8.]] - [[23. desember]] [[1941]]
| sted = [[Wake Island]], [[USA]]
| resultat = Japansk seier
| part1 = [[Fil:US_flag_48_stars.svg|22px|USA]] [[USA]]
| kommandant1 = [[Fil:US_flag_48_stars.svg|22px|USA]] [[Winfield S. Cunningham]] <br /> [[Fil:US_flag_48_stars.svg|22px|USA]] [[James P.S. Devereux]] 
| styrke1 = 449 marinesoldater
| tap1 = 130 døde, <br /> 49 sårede, <br /> 2 savnede, <br /> 12 fly,<ref>Martin Gilbert, ''The Second World War'' (1989) s. 282</ref><br /> 433 militære og 1&nbsp;104 sivile krigsfanger. 5 militære krigsfanger drept januar 1942, 98 sivile krigsfanger drept oktober 1943. Ytterligere 15 soldater og 82 sivile døde som krigsfanger.<ref name="ibiblio.org">[http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/Wake/USMC-M-Wake-III.html The defence on Wake]</ref>
| part2 = {{Flagg|Japan}} [[Japan]]
| kommandant2 = {{Flagg|Japan}} [[Shigeyoshi Inoue]]<br /> {{Flagg|Japan}} [[Sadamichi Kajioka]]<br />{{Flagg|Japan}} [[Shigematsu Sakaibara]]
| styrke2 = 2&nbsp;500 infanterister
| tap2 = 820 døde,<br />1 lett krysser alvorlig skadet,<br />2 jagere senket,<br />2 patruljebåter senket,<br />7-8 fly skutt ned,<br />20 fly skadet<ref>[http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/Wake/USMC-M-Wake-III.html Marinekorpsets historie estimerer at 21 fly ble skutt ned og 51 skadet av flak]</ref>
| kart = 
}}
{{Kampanjeboks stillehavskampanjen}}
'''Slaget ved Wake Island''' begynte samtidig med [[angrepet på Pearl Harbor]] og sluttet den [[23. desember]] [[1941]], da de amerikanske styrkene overga seg til [[japan]]erne.

Det ble utkjempet på og omkring [[atoll]]en som består av [[Wake Island|Wake]] og småøyene Peale og Wilkes av styrker fra keiserriket Japan mot styrker fra [[Amerikas forente stater]]. Under slaget spilte marinesoldater en fremtredende rolle på begge sider.  

Øya ble holdt og kontrollert av japanerne frem til [[4. september]] [[1945]], da den resterende japanske garnisonen overga seg til en styrke fra [[US Marine Corps]].

== Opptakt ==
[[Fil:Casemate USS North Dakota LOC 09527u.jpg|left|thumb|5 tommers kanon på USS «North Dakota»]] 
I januar 1941 etablerte den amerikanske marinen en militærbase på atollen. [[19. august]] ble den første permanente garnisonen, som bestod av deler av [[1. marineforsvarsbataljon]], i alt 450 offiserer og menn utstasjonert på øya under major [[James P. S. Devereux]], dette ettersom major Walter Baylor hadde fått ordre om å forlate øya med offisielle rapporter [[20. desember]] [[1941]]. På øya var det også 68 mann fra marinen og omkring 1&nbsp;221 sivile arbeidere.  

Marinesoldatene var utstyrt med seks 5 tommers kanoner, som stammet fra et skrapet slagskip, oppstilt i kystbatterier. De hadde også 12 3 tommers M3 [[Luftvern|antiluftskytskanoner]] til rådighet, men det var kun en av disse som hadde et fungerende sikte. Ellers var de amerikanske soldatene utstyrt med 18 M2 tunge Browning maskingeværer og 30 [[Browning Automatic Rifle|tunge]], middelstunge og lette vann- og luftavkjølte 0.30 kalibers maskingeværer av forskjellige fabrikater og i ulike operasjonelle tilstander. 

28. november 1941 ankom kommandant [[Winfield S. Cunningham]] til Wake Island for å overta ledelsen av de amerikanske styrkene. Han hadde mindre enn to uker på seg til å undersøke forsvarsverkene og vurdere mannskapet før krigen brøt ut.  

7. desember 1941, samme dag som angrepet på Pearl Harbor (Wake var på den andre siden av [[datolinjen]]), angrep 36 japanske [[Mitsubishi G3M]] bombefly fra baser på [[Marshalløyene]] og ødela 8 av de i alt 12 [[F4F Wildcat|F4F-3 Wildcat]] jagerflyene fra marinekorpsets skvadron av VMF-211 på bakken. Alle forsvarsverkene til marinegarnisonen kom uskadd gjennom angrepet, som hadde flyene som hovedmål. Av de 55 mennene som var tilknyttet den amerikanske marinens flytropper ble 23 drept og 11 såret, og 10 sivile ansatte ved Pan American Airways ble også drept.<ref name="ibiblio.org" />

== Første landingsforsøk ==
Tidlig om morgenen den 11. desember slo garnisonen med støtte fra de 4 gjenværende Wildcats det første landingsforsøket fra den japanske Sørhavsstyrken tilbake. Styrken omfattet de [[lett krysser|lette krysserne]] ''Yubari'', ''[[«Tenryū»|Tenryū]]'' og ''Tatsuta'', [[jager]]ne ''Yayoi'', ''Mutsuki'', ''Kisaragi'', ''Hayate'', ''Oite'' og ''Asanagi'', to gamle jagere fra ''Momi''-klassen som var konvertert til [[patruljebåt]]er, ''Nr. 32'' og ''Nr. 33'' samt to troppetransportskip med omkring 450 landgangstropper. 

Marinesoldatene beskjøt invasjonsflåten med deres seks 5 tommers (127&nbsp;mm) [[kystartilleri]]kanoner. Major Devereux, sjefen for marinesoldatene under Cunningham, ga artilleristene ordre om å vente med å skyte inntil fienden kom innenfor skuddvidde. Det lyktes «Battery L» under kommando av sersjant Henry Bedell på øya Peale å senke ''Hayate'' på en avstand av 3,6 km med minst 2 direkte treff i jagerens magasiner, noe som fikk den til å eksplodere og synke i løpet av to minutter. Overbygningen til ''Yubaris'' ble rammet elleve ganger. De fire Wildcats senket ytterligere en jager, ''Kisaragi'', ved å ramme den akter hvor alle [[synkemine]]ne lå plassert. Begge de japanske jagerne gikk ned med alle om bord, og ''Hayate'' ble det første japanske overflateskipet som ble senket under [[den andre verdenskrig]]. Den japanske styrken trakk seg tilbake uten at tropper ble landsatt. Dette var det første japanske nederlaget i krigen.  

Etter at det innledende angrepet var avverget fortalte amerikanske nyhetsmedier at da han ble spurt om forsterkninger og forsyninger, svarte Cunningham spydig: «Send oss noen flere japanere». I virkeligheten sendte kommandør Cunningham fram en lang liste med utstyr som det var stort behov for, herunder kanonsikter, reservedeler og ildledningssystemer, til sin umiddelbare overordnede, kommandanten over 14. marinedistrikt. Det menes at spydigheten faktisk var ren «padding», (en teknikk som går ut på at man tilføyer en nonsenstekst til en meddelelse for å gjøre den vanskeligere å [[kryptoanalyse|dekryptere]]).<ref>Cressman, Robert J.: ''A Magnificent Fight: Marines in the Defense of Wake Island'' (Marine Corps Historical Center: Washington, D.C.:1998). [http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/USMC-C-Wake.html Elektronisk utgave hentet 06.10.2006]</ref>

Beleiringen fortsatte med hyppige japanske luftangrep på garnisonen uten at amerikanerne mottok nye forsyninger. Den innledende motstanden fikk den japanske marinen til å sende avgårde to [[hangarskip]] (''Sōryū'' og ''Hiryū'') fra den styrken som hadde angrepet [[Pearl Harbor]], til støtte ved det neste landingsforsøket.

=== Forsøk på unnsettelse fra marinen ===
Den planlagte amerikanske unnsettelsen til admiral Frank Fletchers Task Force 11 (TF-11) og støttet av admiral Wilson Browns Task Force 14 (TF-14) bestod av et hangarskip USS ''Saratoga'', oljetankeren USNS ''Neches'', moderskipet for vannfly USS ''Tangier'' samt krysserne ''Astoria'', ''Minneapolis'' og ''San Francisco'' foruten 10 jagere. Konvoien medbragte 4. marineforsvarsbataljon, [[VMF-221]] jagerskvadron utstyrt med [[Brewster F2A Buffalo|Brewster Buffalo]] jagerfly samt 9&nbsp;000 fem tommer (127&nbsp;mm) granater, 12&nbsp;000 tre tommer (76.2&nbsp;mm) granater og 3&nbsp;000&nbsp;000 0.50 cal. (12.7&nbsp;mm) patroner foruten en stor mengde ammunisjon til bombekastere og andre mindre våpen for bataljonen. Task Force 14 (TF-14) med hangarskipet ''Lexington'', tre tunge kryssere, åtte jagere og et tankskip skulle gjennomføre et angrep på Marshalløyene for å avlede japanernes oppmerksomhet. 

22. desember kl. 21 valgte viseadmiral [[William Satterlee Pye|William S. Pye]], den fungerende sjefen for den amerikanske stillehavsflåten, av frykt for tap å tilbakekalle TF-14 til Pearl Harbor etter å ha fått opplysninger som tydet på at det var to japanske hangarskip og to hurtige slagskip i nærheten av Wake.<ref>Lundstrom, John B.: ''The First Team: Pacific Naval Air Combat from Pearl Harbor to Midway''. Annapolis, Maryland: Naval Institute Press, 1990. ISBN 1-59114-471-X.</ref> (Under [[slaget ved Midway]] ga Pye slagskipene ordre om å patruljere fra den amerikanske vestkysten i tilfelle et japansk angrep skulle komme. Etter Wake og Midway kom han dog aldri til å lede kampstyrker igjen).

== Det andre angrepet ==
[[Fil:Wreckage Wildcat Wake Island.jpg|thumb|left|Vraket av Wildcat 211-F-11, fløyet av kaptein Henry T. Elrod 11. desember ved angrepet som senket den japanske jageren ''Kisaragi''. {211 for "Squadron 211"; F for "Fighter"; 11 for ellevte fly}]]
Den 2. japanske invasjonsstyrken ankom den [[23. desember]] og bestod stort sett av de samme skipene som under det første forsøket med noen tilføyelser pluss 1&nbsp;500 japanske marinesoldater. Landingen begynte kl. 02.35 etter et forutgående bombardement. De tidligere jagerne, patruljebåtene ''No. 32'' og ''No. 33'' støtte på grunn og ble brent i deres forsøk på å landsette invasjonsstyrken. Etter en kamp som varte hele natten og formiddagen, overga garnisonen på Wake seg til japanerne midt på ettermiddagen. 

Under den 15 dager lange beleiringen mistet de amerikanske marinesoldatene 47 soldater og to var savnet. Tre fra flåten og minst 70 sivile mistet også livet. De japanske tapene ble rapportert til å være mellom 700-900 døde og ytterligere minst 300 sårede.<ref>[http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/Wake/USMC-M-Wake-III.html Amerikanske og japanske tap]</ref> Utover de to jagerne som gikk tapt ved det første invasjonsforsøket og minst 28 landbaserte fly og hangarskipsfly, som enten ble skutt ned eller skadet. Japanerne tok alle som fortsatt var på øya, til fange. Flesteparten var sivile bygningsarbeidere ansatt av Morrison-Knudsen Company.

Kaptein [[Henry T. Elrod]], en av pilotene fra VMF-211, ble tildelt [[Medal of Honor]] posthumt for sin innsats på øya under det andre angrepet etter å ha skutt ned to japanske [[Mitsubishi Zero|A6M Zero jagerfly]], og senket den japanske jageren ''Kisaragi''. En spesiell militær utmerkelse ''Wake Island Device'', ble også skapt for å ære de som hadde kjempet ved forsvaret av øya.

== Japansk okkupasjon ==
[[Fil:Wake Island attacked NAN12-1-43.jpg|thumb|Fly fra USS ''Yorktown'' angriper i oktober 1943]]
Av frykt for en snarlig invasjon forsterket japanerne Wake Island med flere formidable befestninger. De amerikanske fangene ble beordret til å bygge en rekke bunkere og befestninger på øya. Japanerne fremskaffet en åtte tommer skipskanon. Den amerikanske marinen opprettet en ubåtblokade framfor å invadere. Som følge av blokaden sultet den japanske garnisonen i hjel. 24. februar 1942 angrep fly fra hangarskipet USS ''Enterprise'' den japanske garnisonen på Wake. Amerikanske fly bombarderte med jevne mellomrom øya fra 1942 til Japans kapitulasjon i 1945. Den 8. juli 1943 angrep [[B-24 Liberator]] bombefly underveis fra [[Midway]] den japanske garnisonen på Wake. Den senere presidenten [[George H.W. Bush]] gjennomførte sitt første oppdrag som flyger over Wake. Etter dette ble Wake av og til beskutt men aldri utsatt for egentlige angrep.

=== Krigsforbrytelser ===
[[Fil:98 rock, Wake Island.jpg|thumb|right|The 98 rock]]
5. oktober 1943 beskjøt amerikanske marinefly fra USS ''Yorktown'' øya. To dager senere beordret kontreadmiral [[Shigematsu Sakaibara]] henrettelse av 98 sivile amerikanske arbeidere av frykt for en kommende invasjon. Arbeiderne var blitt beholdt på øya for å utføre tvangsarbeid. De ble ført til den nordlige enden av øya, fikk bind for øynene og ble henrettet med et maskingevær. En av fangene (dennes navn har aldri blitt avdekket) overlevde massakren og vendte tilsynelatende tilbake til åstedet for å hugge inn meddelelsen '''98 US PW 5-10-43''' på en stor koralstein nær stedet hvor ofrene raskt var blitt begravet i en massegrav. Den ukjente amerikaneren ble tatt til fanget igjen og Sakaibara halshugget ham personlig med en ''[[katana]]''. Inskripsjonen på steinen kan fortsatt ses og er et minnesmerke på Wake Island.

Den 4. september 1945 overga den resten av den japanske garnisonen seg til en gruppe amerikanske marinesoldater. Overtagelsen av Wake foregikk offisielt ved en kort seremoni om bord på USS ''Levy''. Etter krigen ble Sakaibara og hans underordnede kommandantløytnant Tachibana dømt til døden for massakren og andre krigsforbrytelser. Atskillige japanske offiserer i amerikansk fangenskap hadde begått selvmord på grunn av hendelsen og hadde etterlatt skrevne vitnesbyrd som belastet Sakaibara. Tachibanas dom ble senere omgjort til livsvarig fengsel.<ref>{{Cite web |last=Hubbs |first=Mark E. |url=http://www.yorktownsailor.com/yorktown/massacre.html |title=Massacre on Wake Island |accessdate=31.10.2008 |url-status=dead |archiveurl=https://web.archive.org/web/20080214141205/http://www.yorktownsailor.com/yorktown/massacre.html |archivedate=2008-02-14 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2008-10-31 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20080214141205/http://www.yorktownsailor.com/yorktown/massacre.html |arkivdato=2008-02-14 |url-status=død }}</ref> De sivile krigsfangene som var blitt myrdet ble gravlagt på nytt på Honolulu Memorial, krigsminnegravplassen på Hawaii etter krigen. 

== William L. Taylor ==
Som mange andre av krigsfangene fra Wake ble Taylor overført til [[Kina]] for å utføre tvangsarbeid for den japanske hæren. I 1945 var han på et japansk tog som del av et arbeidslag fra Shanghai da han unnslapp sammen med Jack Hernandez ved å hoppe av toget mens de japanske vaktene ikke fulgte med. Hernandez brakk beinet og ble tvunget til å bli igjen, mens Taylor fortsatte flukten. På flukten møtte Taylor motvillig kinesiske kommunistsoldater, som han siterte for å ha sagt: «You're OK now, we are friends with the Americans» – «Du er OK nå for vi er venner med amerikanerne». Etter å ha reist i ti uker sammen med de kinesiske kommunistene i Nord-Kina fikk han kontakt med amerikanske militærstyrker. De tilkalte et fly som bragte ham til en amerikansk base i Nord-Kina. Før han forlot Kina møtte han [[Mao Zedong]] som ga ham en gave i form av kinesiske tepper og fortalte ham at han var den eneste krigsfangen som med hell var kommet gjennom Nord-Kina.  

== I media ==
=== Film ===
[[Paramount Pictures|Paramount studio]] begynte å jobbe med en film allerede før det reelle slaget om Wake Island var over. Filmen ''Wake Island'' kom ut i 1942 og ble regissert av John Farrow, og tok for seg uavhengige romantiske sidehistorier som på en enkel måte gjenfortalte slagets gang. Filmen inneholder en rekke faktafeil, noe som etterlater et helhetsinntrykk hos seerne som går ut på at forsvarerne på øya kjempet til siste slutt; at øyas marinekommandant ble drept i et bombeangrep (i virkeligheten overlevde han), og at forsvaret av øya var i hendene til USMC-offiserene. Imidlertid klarte filmen hendig å fungere som en propagandafilm da den inneholdt en rekke svært patriotiske scener. ''Wake Island'' ble nominert til fire [[Oscar]], inkludert kategorien for beste film. Farrow vant [[New York Film Critics Circle Award]] for beste [[filmregissør]] i 1942. Filmen ble lansert på nytt som [[DVD]] av MCA Home Video i 2004. 

Figuren «The Yankee Doodle Mouse» fra TV-serien [[Tom og Jerry]] viser beskjeden «Send More Cats» på slutten av enkelte episoder, noe som er en opplagt referanse til den omtalte beskjeden «Send More Japs».

TV-dokumentaren ''Wake Island: Alamo of the Pacific'' fra 2003 omfatter intervjuer med både amerikanske marinesoldater og japanske sjømenn som tok del i kampene. Filmen ble nominert for en [[Emmy Award|Emmy]] for musikk og lyd. 

=== Videospill ===
I ''[[Battlefield 1942]]'' finnes det en kampanje som baserer seg på japanernes forsøk på å okkupere Wake Island.<ref>{{Cite book|last=Juul|first=Jesper|title=Half-real: video games between real rules and fictional worlds|url=https://archive.org/details/halfrealvideogam0000juul_o2u7|publisher=MIT Press|date=2005|edition=illustrated|pages=[https://archive.org/details/halfrealvideogam0000juul_o2u7/page/188 188]|isbn=0262101106, 9780262101103}}</ref> [[Battlefield 1943]], som er en nyere utgave av ''Battlefield 1942'', inkluderer også et oppdatert kart for Wake Island. Spillet ''Heroes of the Pacific'' har også med en kampanje som dreier seg rundt dette slaget.

== Bilder ==
<gallery>
Fil:Japanese destroyer Hayate Taisho 14.jpg|Den japanske jageren ''Hayate'', senket ved Wake Island.
Fil:Kisaragi II.jpg|Den japanske jageren ''Kisaragi'', senket ved Wake.
Fil:Japanese Artillery on Wake.jpg|Japansk artilleri på Wake.
Fil:Wake Island attacked2 NAN12-1-43.jpg|Wake Island under angrep i 1943.
Fil:Wake island 1945 surrender.jpg|Den japanske garnisonens formelle overgivelse på Wake - 7. september 1945.
Fil:Wake island WWII Civilian memorial.JPG|Minnesmerket over amerikanske sivile krigsfanger.
</gallery>

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* {{Cite book
 | last = Burton

 | chapter =
 | title = Fortnight of Infamy: The Collapse of Allied Airpower West of Pearl Harbor
 | year = 2006
 | url = https://archive.org/details/fortnightofinfam0000burt
 | publisher = US Naval Institute Press
 | location = 
 | id = ISBN 159114096X
}}
* {{Cite book|title= The Story of Wake Island
  |author=Devereaux, Colonel James P.S., USMC
  |publisher=The Battery Press
  |year=1947
  |isbn= 0-89839-264-0}}
* Sloan, Bill.  ''Given up for Dead: America's Heroic Stand at Wake Island''.  Bantam Books, 2003.  ISBN 0-553-80302-6
* {{Cite book|title= Facing Fearful Odds: The Siege of Wake Island
  |author=Uwrin, Gregory J.W.
  |publisher=University of Nebraska Press
  |year=1997
  |isbn= 0-8032-9562-6}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.history.navy.mil/danfs/w1/wake_island.htm USS Wake Island CVE-65 History] {{Wayback|url=http://www.history.navy.mil/danfs/w1/wake_island.htm |date=20130102065204 }}
* [http://www.findagrave.com/cgi-bin/fg.cgi?page=sh&GRid=5191847& Wake Island USMC POW died 1944]
* [http://dogberrypatch.com/archives/morrison-knudsen-wake-island-pows/ Wake Island Civilian POW accounts] {{Wayback|url=http://dogberrypatch.com/archives/morrison-knudsen-wake-island-pows/ |date=20091028105857 }}
* [http://rims.k12.ca.us/pow/index.html Wake Island Civillan POW Account]
* [http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/USMC-M-Wake.html The Defense of Wake]
* [http://www.ibiblio.org/hyperwar/USMC/USMC-C-Wake.html A Magnificent Fight: Marines in the Battle for Wake Island]
* [https://web.archive.org/web/20060819093451/http://www.wakeislandcsa.com/home.html Wake Island Civilian Survivors Association]
* {{Cite web
| last = Spennemann
| first = Dirk H.R.
| authorlink = 
| coauthors =
| date = 2000–2005
| month = 
| url = http://marshall.csu.edu.au/Marshalls/html/Wake_WWII/Wake_WWII-Text.html
| title = To Hell and Back: Wake During and After World War II
| format =
| work = Digital Micronesia
| pages =
| publisher = Charles Sturt University
| accessdate = 23. januar 2007
| accessyear = 
}}

{{Andre verdenskrig}}
{{Portal|den andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Wake, slaget ved}}
[[Kategori:Slag under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Slag i USA]]
[[Kategori:Konflikter i 1941]]