Redigerer Slaget ved Sedan (1940)

:''For slaget med samme navn under den [[den fransk-tyske krig]], (1870–1871) se [[slaget ved Sedan]]
{{Infoboks slag
| navn = Slaget ved Sedan
| bilde = 
| underskrift = 
| konflikt = [[Den andre verdenskrig]]
| koordinater = {{koord|49|42|N|4|56|E}}
| dato = [[12. mai]]–[[15. mai]] [[1940]]
| sted = [[Sedan (by)|Sedan]], [[Ardennes]], [[Frankrike]]
| resultat = Tysk seier<br />Slutt for [[Den tredje franske republikk]]
| part1 = {{Flagg|Nazi-Tyskland|lenke}}
| kommandant1 = [[Gerd von Rundstedt]]<br /> [[Ewald von Kleist]]<br /> [[Heinz Guderian]]
| styrke1 = 60&nbsp;000<ref name="Frieser 2005, p. 157">Frieser 2005, s. 157.</ref> <br />141 kanoner <br /> 771 stridsvogner<ref name="Healy 2007, p. 44">Healy 2007, s. 44.</ref><br /> {{formatnum:1470}} fly
| tap1 = 120 døde<br />400 sårede<ref name="Frieser 2005, p. 196">Frieser 2005, s. 196.</ref><br />ukjent tatt til fange<br />81+ gummibåter<ref name="Frieser 2005, p. 168"/>
| part2 = {{flagg|Frankrike}}  [[Frankrike]] <br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Storbritannia]]
| kommandant2 ={{flagg|Frankrike}} Charles Huntziger<br />{{flagg|Frankrike}} Henri Giraud<br />{{flagg|Frankrike}} André Corap
| styrke2 = 20&nbsp;000<br />174 kanoner<ref name="Frieser 2005, p. 158">Frieser 2005, s. 158.</ref> <br />300 stridsvogner <br /> 402 fly<ref name="Frieser 2005, p. 179">Frieser 2005, s. 179.</ref><ref name="Healy 2007, p. 56"/>
| tap2 = 100+ døde<br />ukjent sårede<br />ukjent tatt til fange<br />167 fly<ref name="Frieser 2005, p. 181"/>
| kart = 
}}
{{koord|49|42|9|N|4|56|33|E|dim:10km|vis=tittel}}
'''Slaget ved Sedan''', eller '''det andre slaget ved Sedan''' ble  utkjempet fra 12. til [[15. mai]] [[1940]], og var en del av [[slaget om Frankrike]] under [[andre verdenskrig]]. Slaget var en del av det tyske [[Wehrmacht]]s fremstøt mot vest, hvor hovedstyrken skulle rykke frem gjennom det kuperte og skogkledde landskapet [[Ardennene]], for å omringe de allierte armeene i [[Belgia]] og den nordøstlige delen av [[Frankrike]]. Den tyske [[armégruppe A]] krysset [[Maas|Meuse]] (nederlandsk: Maas) med den hensikt å erobre [[Sedan (by)|Sedan]],  for deretter å avansere mot [[Den engelske kanal]] for å fange de allierte styrkene.

Byen Sedan ligger ved elven Meuse, og Wehrmachts mål var å etablere broer over elven, tyske panserstyrker kunne da rykke videre vestover mot Den engelske kanal. Den 12. mai ble den delen av byen som lå på østsiden av elven erobret uten motstand, og etter kraftig bombardement fra [[Luftwaffe]] tok tyske styrker seg over elven dagen etter (13. mai), og slo de franske forsvarerne på vestsiden. Sen reaksjon fra den franske ledelsen, intenst tysk luftvern og jagerfly fra Luftwaffe hindret de allierte fra å ødelegge de provisoriske broene over elven, og førte til ekstremt store tap av allierte fly. Franske panserstyrker forsøkte å angripe det tyske brohodet fra 15. mai, men offensiven mislyktes grunnet forsinkelser og forvirring. Det allierte tapet i slaget og den raske fremrykkingen av tyske panserstyrker var avgjørende for at Frankrike etter kun seks uker kapitulerte 25. juni 1940.

== Bakgrunn ==

=== Den tyske planen ===
[[Fil:Dyle-Breda Plan Nor.svg|miniatyr|Kartskisse over Dyle-Breda planen, piler angir planlagt alliert fremrykking ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/8/88/Attack-Ardennes-1940_Nor.svg/1866px-Attack-Ardennes-1940_Nor.svg.png større kart])]]
Den 10. mai 1940 invaderte Tysklands [[Wehrmacht]], [[Luxembourg]], [[Nederland]] og [[Belgia]]. I Nederland hadde de tyske styrkene jevn stort sett jevn fremgang. Den 12. mai. var enheter fra [[armégruppe B]] i ferd med å nærme seg [[Rotterdam]] og [[Amsterdam]], mens i den sentrale delen av Belgia var de tyske styrkene nær ved å nå elven [[Dijle|Dyle]] (nederlandsk: Dijle) øst for den belgiske hovedstaden [[Brussel]].<ref name="Healy 2007, p. 48">Healy 2007, s. 48.</ref> [[De allierte (andre verdenskrig)|De alliertes]] svar på invasjonen var en fremrykking inn i Belgia med den allierte første armégruppe, under kommando av general Gaston Billotte. Styrken besto av den franske 7. armé, 9. armé, første armé og [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] (BEF). De rykket frem mot elven Dyle, for å etablere en forsvarslinje der, i samsvar med den såkalte Dyleplanen, en defensiv strategi for å stoppe den tyske fremrykkingen mot Frankrike på belgisk jord.<ref name="Frieser 2005, p. 155">Frieser 2005, s. 155.</ref>  

Offensiven fra den tyske [[armégruppe B]] var imidlertid en tysk skinnmanøver. Det tyske hovedfremstøtet under deres plan ''Fall Gelb'' ble utført av [[armégruppe A]] gjennom det kuperte skogområdet [[Ardennene]], Luxembourg og det sørlige Belgia. Så snart de hadde trengt gjennom dette svakt forsvarte området, ville Pansergruppe Kleist under kommando av general [[Ewald von Kleist]] angripe Frankrike ved Sedan, og krysse elven Meuse. Kryssingen av Meuse var fra tysk side tenkt å åpne for en videre fremrykking vestover, bak de allierte styrkene som rykket frem og inn i Belgia. Resultatet ville bli en strategisk omringing.<ref name="Frieser 2005, p. 155"/>

For offensiven tildelte [[Oberkommando der Wehrmacht]] (OKW) armégruppe A, den til da sterkeste konsentrasjon av tyske pansrede og motoriserte styrker, de fleste av de samlet i Pansergruppe Kleist. Selv om armégruppe B ble tildelt 808 tyske stridsvogner, over 1/4-del av det totale antall i Wehrmacht, var det for det meste lette stridsvogner, som [[Panzer I]] og [[Panzer II]], i motsetning til [[Panzer III]] og [[Panzer IV]]. De tyngre panservognene fikk armégruppe A.<ref name="Healy 2007, p. 32">Healy 2007, s. 32.</ref> Armégruppe A hadde {{formatnum:1753}} stridsvogner av den tyngre typen.<ref name="Healy 2007, p. 44"/>

=== «Ugjennomtrengelige» Ardennene ===

Etter [[første verdenskrig]] anså den franske generalstaben et fremtidig tysk fremstøt gjennom sektoren Ardennene-Sedan som usannsynlig. De franske generalene var sikre på at et slikt terreng ikke kunne krysses av stridsvogner. Marskalk [[Philippe Pétain]] beskrev området som «ugjennomtrengelig».<ref name="Frieser 2007, p. 139">Frieser 2007, s. 139.</ref> General [[Maurice Gamelin]], øverstkommanderende for de allierte styrkene i 1940, beskrev området som «Europas beste stridsvognshinder».<ref name="Frieser 2007, p. 139"/> Den doble barrieren med Ardennene og elven Meuse syntes å være et strategisk godt forsvarsverk, som et fremtidig tysk angrep ikke kunne trenge gjennom.<ref name="Frieser 2007, p. 139"/> Den franske overkommandoen konkluderte at, under best mulige forhold for et tysk angrep, kunne ikke et tysk angrep gjennom Ardennene mot Sedan komme frem til Meuse før etter to uker, fra offensiven startet. De antok at det ville ta en tysk styrke mellom fire og ni dager bare å trenge gjennom Ardennene.<ref name="Frieser 2007, p. 139-140">Frieser 2007, s. 139–140.</ref>

Den franske overkommandoens vurdering ble mindre troverdig i lys av militærmanøvrer som ble avholdt i 1938. General [[André Gaston Prételat]] ledet øvelsene og scenarioet var en tysk armé som angrep med syv divisjoner, blant de fire motoriserte infanteridivisjoner og to stridsvognsbrigader (hva slags divisjoner de tre siste var er ikke oppgitt).<ref name="Evans 2000, p. 48">Evans 2000, s. 48.</ref> I øvelsen kollapset den franske sidens forsvar. «Resultatet var et så omfattende nederlag at det ble vurdert som uklokt å offentliggjøre det, da styrkenes moral kunne bli skadet.»<ref group="note">"The result was a defeat of so comprehensive a nature that the wisdom of publishing it was questioned lest morale be damaged."</ref><ref name="Evans 2000, p. 48"/>  Så sent som i mars 1940 omtalte en fransk rapport som ble sendt til general Gamelin forsvarsverkene ved Sedan som den siste befestede posisjon ved Meuse, og den siste før selve Frankrike, som «totalt utilstrekkelige».<ref name="Evans 2000, p. 48"/> Prételat hadde korrekt nok anslått landskapet i Ardennene som et relativt lett terreng for panserstyrker å trenge gjennom. På det meste anslo han at tyske styrker ville bruke 60 timer på å nå elven Meuse, og bruke én dag på å krysse den.<ref name="Frieser 2007, p. 140">Frieser 2007, s. 140.</ref> Dette anslaget viste seg i ettertid å kun være tre timer feil, i mai 1940 nådde tyske styrker Meuse etter bare 57 timer.<ref name="Frieser 2007, p. 140"/>

{{sitat|Jeg tror ikke tyskerne noen gang vil vurdere å angripe i regionen Sedan.|note=<ref group="note">I do not believe that the Germans will ever consider attacking in the region of Sedan.</ref><ref>Frieser 2007, s. 145</ref>|Uttalelse av general Charles Huntziger, sjef 2. franske armé, 7. mai 1940}}

Den franske hæren godkjente nye forsøk på å øke styrken på forsvarsverkene høsten 1939, men dårlig vintervær forhindret arbeid med [[betong]] og leveringen av nødvendige materialer.<ref name="Evans 2000, p. 48"/> Den 11. april 1940 ba general Charles Huntziger om ytterligere fire divisjoner for å arbeide med festningsverkene, men anmodningen ble avvist.<ref name="Evans 2000, p. 49">Evans 2000, s. 49.</ref>

=== Franske forsvarsstillinger ved Sedan ===
[[Fil:Meuse, in the french ardennes.JPG|miniatyr|upright=3.75|Fotografi av elven [[Meuse]] i den franske delen av Ardennene {{byline|Donar Reiskoffer}}]]
De franske forsvarsverkene ved Sedan var svake og forsømte.<ref name="Frieser 2005, p. 146">Frieser 2005, s. 146.</ref> Den franske overkommandoen hadde lenge antatt at Tysklands Wehrmacht ikke ville angripe gjennom sektoren ved Sedan. Kun den 55. infanteridivisjon (fransk: 55e Division d'Infanterie, 55e DI), oppsatt med reservister og vurdert som en klasse B divisjon, under kommando av [[brigader]] Henri Lafontaine var utplassert der. [[Maginotlinjen]]s nordlige del endte {{convert|20|km|mi}} øst for Sedan ved La Ferté, hvor fort nummer 505 var dens vestligste posisjon. Sedan var en del av den utvidede Maginotlinjen som fortsatte nordover bak elven Meuse. Mellom Sedan og La Ferté lå Stenay-gapet, et ubeskyttet område ikke dekket hverken av franske forsvarsverk eller naturlige hindringer. Det var bakgrunnen for at et betydelig antall franske generaler insisterte på å styrke denne sektoren, mens Sedan ble ignorert.<ref name="Frieser 2005, p. 146"/>

Mens de franske styrkene utvidet forsvarsverkene registrerte [[rekognoseringsfly]] fra det tyske [[Luftwaffe]] aktiviteten og rapporterte det. De bratte elvebreddene langs Meuse var i tillegg til hva som på luftfoto syntes å være formidable barrierer med bunkere og forsvarslinjer. Det fikk generalobert [[Gerd von Rundstedt]], øverstkommanderende for armégruppe A, til å stille spørsmål ved hvor klokt det var av general Heinz Guderian å velge Sedan som det sentrale angrepspunktet (tysk: schwerpunkt).<ref name="Frieser 2005, p. 146"/> For å forsøke å finne ut hvor sterke forsvarsverkene var, ble en gruppe med spesialister satt til å granske flyfotoene. Deres analyse konkluderte med at hva som syntes å være sterke forsvarsverk  kun var byggeplasser med halvferdige bunkere, som kun var tomme skall. Dette bidro til å underbygge angrepsplanen mot Sedan.<ref name="Frieser 2005, p. 146"/>

General Huntziger, øverstkommanderende for 2. franske armé, aksepterte å stole på «betong» for å sikre Sedan, siden han avviste tanken om et tysk angrep gjennom Ardennene. 2. armé bygde {{formatnum:52000}} kubikkmeter med betongstillinger langs sin front, men svært lite av det ved Sedans sektor. Bare 42 bunkere beskyttet mot et tysk angrep ved Sedan, ved utbruddet av krigen i september 1939, og nye 61 ble bygget innen 10. mai 1940. De fleste av disse var imidlertid uferdige, de manglet kanonporter for artilleriet. Noen av bunkerne manglet bakdører, noe som gjorde de sårbare for infiltrasjon av infanteri.<ref>Frieser 2005, s. 147.</ref> I den nordlige delen av Sedan, ved den nordre svingen av Meuse, var tettstedet Glaire, hvor det tyske artilleriet ville gi best effekt. Det var et gap på {{convert|2|km|mi}} mellom bunker 305 ved Glaire og bunker 211, ved broen Pont Neuf. Dette åpnet for at en angriper kunne bruke de gode veiene langs aksen Fleigneux–Saint-Menges–Glaire for å nå Sedan fra nord.<ref name="Frieser 2005, pp. 148–149">Frieser 2005, s. 148–149.</ref>

De franske forsvarsverkene ved Sedan manglet også [[landmine]]r. Den 2. franske armé skulle forsvare en front på {{convert|70|km|mi}} og hadde bare blitt tildelt {{formatnum:16000}} landminer. {{formatnum:7000}} av de hadde blitt tildelt kavaleridivisjonene som skulle forsinke en mulig tysk fremrykking gjennom den sørlige delen av  Belgia, så vel som til blokkhus langs den fransk-belgiske grensen. Forsvarerne langs Meuse fikk bare {{formatnum:2000}}, og av de fikk 55. infanteridivisjon 422. Ikke alle disse ble lagt ut, og noen minefelt ble flyttet under byggingen av bunkere i Sedans forsvarssektor.<ref name="Frieser 2005, p. 149">Frieser 2005, s. 149.</ref>

=== Tysk fremrykking ===

{{Tekstboks
|overskrift=Den største køen til da i Europa
|Med ulike kjøretøy (stridsvogner, lastebiler osv.) var de tyske panserstyrkene i pansergruppe Kleist over 40 tusen kjøretøy. Med tillagte enheter betød det en teoretisk lengde på kolonnen på 1540 kilometer. Av armégruppe A ble de tildelt kun fire fremrykkingsveier, det resulterte i enorme køer. 

På det verste (om morgenen den 13. mai) var fremrykking av høyre flanke, den nordlige, en kø på 250 kilometer, fra Frankrike, gjennom deler av Belgia, Luxembourg og til elven Rhinen i Tyskland. Noe av bakgrunnen for kødannelsene var intern strid mellom panser- og infanteridivisjoner, de sistnevnte hadde lite tro på at panserstyrkene skulle klare å krysse Meuse alene.<ref>Frieser 2012, s. 110–118, 143</ref>|align=right}}

Mens den tyske hæren den 12. mai 1940 rykket frem gjennom den sørlige delen av Belgia, argumenterte generalene Ewald von Kleist og Heinz Guderian over hvor hovedangrepet skulle settes inn. General Kleist var general Guderians direkte overordnede, med kommando over Pansergruppe Kleist, som besto av XLI panserkorps og XIX panserkorps (under Guderian).<ref>Krause and Cody 2006, s. 169.</ref><ref>Frieser 2005, s. 101.</ref> General Kleist ville at hovedangrepet skulle settes inn ved Flize, et tettsted vest for Sedan, hans argument var at med det slapp man å krysse Ardennerkanalen. I tillegg ville angrepet komme der hvor skillet gikk mellom den franske 9. armé og 2. armé. General Guderians vurdering var at slikt fremstøt ville gjøre den tyske flanken utsatt for beskytning av festningsartilleri fra fortet ved [[Charleville-Mézières]], om lag {{convert|25|km|mi}} nordvest av Sedan. Endring av sted for hovedangrepet lenger nord ville også spre styrkene og forstyrre den grundige planleggingen til de tyske troppene, som hadde øvet på et angrep mot Sedan i månedsvis. Guderian anså også at en omgruppering ved Sedan ville forsinke angrepet med ett døgn, og  åpne for at de franske forsvarerne kunne få frem forsterkninger. General Kleist var enig i at en slik forsinkelse av angrepet ikke kunne aksepteres, og han godtok derfor general Guderians plan.<ref name="Frieser 2005, p. 155">Frieser 2005, s. 155.</ref>

Selv om general Kleist aksepterte at å endre hovedangrepet til å gå mot Flize var en dårlig løsning, insisterte  han på at det offensive konsentrasjonspunktet skulle settes vest av Ardennerkanalen. General Kleist bekreftet dette i et brev til Guderian, datert 18. april, men da fremrykkingen begynte ignorerte general Guderian det. Guderian ville ha et stort, {{convert|20|km|mi|adj=on}} brohode ved Sedan, og en rask okkupasjon av landsbyen Stonne og høydedragene som omga Sedan.<ref name="Frieser 2005, p. 155-156">Frieser 2005, s. 155-156.</ref>

General Guderians angrepsplan for 13. mai var ukomplisert. Den 2. panserdivisjon i nord skulle danne den høyre flanken av angrepsstyrken når den nådde Meuse nær tettstedet Donchery. Den 1. panserdivisjon, forsterket med infanteriregimentet ''Großdeutschland'', en bataljon med [[Ingeniørtropper|ingeniørsoldater]] og artilleri fra 2. og 10. panserdivisjon, skulle foreta hovedangrepet ved å krysse Meuse rett nord for Sedan og erobre høydedragene ved la Marfee. Den 10. panserdivisjon skulle krysse Meuse sør for Sedan og beskytte korpsets sørlige flanke. Utover dagen samlet store mengde soldater og utstyr seg nord for Meuse, mens de klargjorde utstyr for kryssingen av elven.<ref>Mansoor 1988, s. 69.</ref>

== Involverte styrker ==

{{Tekstboks
|overskrift=De beste soldatene mot de dårligste
|Før den tyske offensiven gjennom Ardennene og forseringen av elven Meuse hadde de tyske soldatene trent på det i månedsvis. Under tilnærmet lignende forhold hadde de krysset tyske elver i gummibåter, med støtte fra Luftwaffe. De tyske enhetene var sammensveiset over lang tid.<ref name="Frieser2012_150–152">Frieser 2012, s. 150–152</ref><ref name="Forczyk2017-171">Forczyk 2017, s. 171</ref> 

De franske forsvarerne ved Sedan var i hovedsak reservister. I stedet for å trene hadde de bygd [[Bunker (bygning)|bunkere]],<ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 16–17</ref> og grunnet hyppig rotasjon var de ulike delene av en divisjon ofte ikke kjent med hverandre.<ref name="Frieser2012_150–152"/><ref name="Forczyk2017-171"/> Grunnen til at de dårligste soldatene i den 2. arméen var ved Sedan, var at kommandanten, general Charles Huntziger, anså Sedan som den minst utsatte sektoren. Han vurderte Mouzon (15 kilometer sørøst for Sedan) som det sannsynlige angrepsstedet, og hadde sine beste styrker der.<ref>Jackson 2004, s. 43–44</ref>

Den franske hærledelsen hadde i [[krigsspill]] i 1930-årene anslått at tyske styrker ville bruke 9-10 dager på å nå Meuse fra Tyskland, om lag 110 kilometer. Det ville gi tid til å forsterke de svake styrkene. I 1940 brukte general Guderians panserstyrker litt over to døgn.<ref>Peter Caddick-Adams, «The German Breakthrough at Sedan, 12–15 May 1940», i Bond og Taylor 2001, s. 13</ref>

Læring og trening var generelt manglende på alliert side, eksempelvis ble ikke erfaringene fra felttoget i Polen brukt til å forberede franske og britiske soldater.<ref>Carswell 2019, s. 189–190, 220, 228–229</ref>|align=right}}

=== Tyske styrker ===

De tyske styrkene besto av 1. panserdivisjon, 2. panserdivisjon, og 10. panserdivisjon. Den 1. panserdivisjon ble ledet av [[generalmajor]] Friedrich Kirchner, og hadde 52 [[Panzer II]], 98 [[Panzer III]], 58 [[Panzer IV]], 40 [[Panzer 35(t)]] og 8 Sd.Kfz. 265 Panzerbefehlswagen.<ref name="Healy 2007, p. 44"/> Den 2. panserdivisjon, under kommando av generalløytnant Rudolf Veiel, var tildelt 45 [[Panzer I]], 115 Panzer II, 59 Panzer III og 32 Panzer IV.<ref name="Healy 2007, p. 44"/> Den hadde også 16 Sd.Kfz. 265.<ref name="Healy 2007, p. 44"/> Den 10. panserdivisjon under kommando av generalløytnant Ferdinand Schaal hadde 44 Panzer I, 113 Panzer II, 58 Panzer III, 32 Panzer IV og 18 Sd.Kfz. 265.<ref name="Healy 2007, p. 44"/> Totalt hadde general Heinz Guderian {{formatnum:60000}} mann, {{formatnum:22000}} kjøretøy, 771 stridsvogner og 141 kanoner.<ref name="Healy 2007, p. 44"/> Han hadde også mulighet for støtte fra {{formatnum:1470}} fly.<ref name="Frieser 2005, p. 158">Frieser 2005, s. 158.</ref>

De tyske styrkene hadde en utfordring med manglende mobilt artilleri, men general Guderian ville ikke utsette angrepet, i stedet ba han om maksimal støtte fra Luftwaffe. De første dagene i felttoget hadde det tyske flyvåpenet stort sett blitt brukt for å støtte armégruppe B,<ref name="Healy 2007, p. 52"/> dette var et bevisst tysk trekk for å gi inntrykk av at hovedangrepet var i nord, ikke i Ardennene.{{tr}} Det meste av flystøtten over Sedan ble gitt av flyflåte 3 (tysk: Luftflotte 3). I begynnelsen ble et begrenset antall fly benyttet, men Luftwaffes innsats økte kraftig idet slaget nærmet seg.<ref name="Healy 2007, p. 52"/> Enhetene som ble satt inn var 1. flykorps (tysk: I. Fliegerkorps) under general Ulrich Grauert, 2. flykorps (tysk: II. Fliegerkorps) under generalløytnant Bruno Loerzer, 5. flykorps (tysk: V. Fliegerkorps) under generalløytnant [[Robert Ritter von Greim]]), og 8. flykorps (tysk: VIII. Fliegerkorps) under generalmajor [[Wolfram Freiherr von Richthofen]]. Disse enhetene kom fra flyflåte 2 (tysk: Luftflotte 2) og jagerflyleder 3 (tysk: Jagdfliegerführer 3).<ref name="Frieser 2005, p. 158"/> Den vesentligste enheten var 8. flykorps (tysk: VIII. Fliegerkorps), som stupbomberving 77 (tysk: Sturzkampfgeschwader 77), var underlagt. Det var en kraftig konsentrasjon av stupbombefly utstyrt med [[Junkers Ju 87]] (kallenavn Stuka) for presisjonsangrep.<ref name="Frieser 2005, p. 158"/> Denne kraftfulle styrken var på totalt {{formatnum:1470}} fly; 600 [[Heinkel He 111]] og [[Junkers Ju 88]] medium bombefly og [[Dornier Do 17]] lett bombefly, 250 Ju 87, 500 [[Messerschmitt Bf 109]] og 120 [[Messerschmitt Bf 110]].<ref name="Frieser 2005, p. 158"/>

=== Franske styrker ===
I områdene [[Longwy]], Sedan og [[Namur]], hvor Ardennene og elven Meuse møtes, var den franske 9. armé og 2. armé stort sett satt  opp med divisjoner av dårlig kvalitet. Forsterkninger var minimale, og enhetene var tildelt gamle våpen. Ressursene til de to B-divisjonene - 55. infanteridivisjon og senere 71. infanteridivisjon - som møtte den tyske hovedstyrken, var begrensede. De hadde få regulære offiserer og som enhet hadde de ingen tidligere erfaring fra krig, eller kontakt med fienden.<ref>Ellis 2004, s. 38.</ref>

Den 55. infanteridivisjon som forsvarte Sedan hadde lite tid for å trene, siden den ble benyttet for å bygge stillinger. Divisjonen besto for det meste av reservister, de fleste av dem over 30 år gamle. Lite ble gjort for å forbedre stridsevnen til divisjonen. En offiser, [[løytnant]] Delas ved 1. bataljon, 147. festningsregiment (underlagt divisjonen), ble arrestert og fikk 15 dager fengsel for å beordre øvelsesskyting med en 25 mm panservernkanon i en nærliggende steinbrudd.<ref name="Frieser 2005, p. 150">Frieser 2005, s. 150.</ref> Brigader Henri Lafontaine, divisjonens øverstkommanderende, stolte mer på befestninger enn øvelser, han anså at det ville kompensere for divisjonens svakheter. Mannskapene i divisjonen manglet tiltroen og viljen til å kjempe da angrepet kom.<ref name="Frieser 2005, p. 150"/>

Organiseringen av den 55. infanteridivisjonen var kaotisk. De fleste enhetene hadde drevet med bygging av befestninger og ble stadig flyttet til forskjellige taktiske posisjoner. Av de 9 kompaniene i posisjon den 10. mai 1940, hadde få av de holdt sine respektive stillinger for selv noen få dager, og var ikke godt kjent med de. En av divisjonens bedre enheter, 213. infanteriregiment, ble tatt ut av linjen og ble erstattet med 331. infanteriregiment. I noen tilfeller ble infanteriregimenter satt sammen av kompanier fra ulike bataljoner og ulike regimenter. 295. infanteriregiments 2. bataljon, var satt sammen av fire kompanier, fra tre ulike bataljoner, som hørte til tre ulike regimenter.<ref name="Frieser 2005, p. 151">Frieser 2005, s. 151.</ref>

Slike tiltak skadet samholdet i enhetene, som innledningsvis var sterk. 147. festningsregiment var ryggraden i 55. infanteridivisjon, og var avsatt til å besette bunkerne langs elven Meuse. Da enheten ble mobilisert i 1939 var moralen høy og samholdet godt. Grunnet de stadige endringene av organisasjonen, ble regimentets bataljoner «brutt opp  igjen og igjen».<ref name="Frieser 2005, p. 151-152">Frieser 2005, s. 151–152.</ref>

For å støtte 55. infanteridivisjon ble 71. infanteridivisjon beordret ut av reserve og inn i frontlinjen. Innsettingen av 71. infanteridivisjon kortet inn frontlinjen fra 20 til 14 kilometer langs Meuse. Dette ville øke konsentrasjonen av kampkraft i området, men var bare delvis klart den 10. mai, da det var planlagt til å være fullført den 13.–14. mai, tre dager etter det tyske angrepet vestover.<ref name="Frieser 2005, p. 153">Frieser 2005, s. 153.</ref> Selv om de to divisjonene hadde 174 kanoner, mer enn de tyske angriperne, så måtte de dele de mellom seg. Begge divisjoner manglet panservernkanoner og luftvernkanoner, en kritisk mangel.<ref>Mansoor 1988, s. 68.</ref>

== Den tyske kryssingen av Meuse==

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-769-0229-12A, Frankreich, Guderian, "Enigma".jpg|miniatyr|General Heinz Guderian i sin kommandovogn under slaget om Frankrike {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-769-0229-12A / Borchert, Erich (Eric) / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Slaget ved Sedan (12. mai 1940).svg|miniatyr|Den tyske fremrykkingen ved Sedan, 12. mai 1940, ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/46/Slaget_ved_Sedan_%2812._mai_1940%29.svg/1665px-Slaget_ved_Sedan_%2812._mai_1940%29.svg.png større kart]), underliggende kart fra Openstreetmap og fra 2021]]
=== Erobringen av Sedan ===

Hovedproblemet for general Heinz Guderian ved kryssingen av elven [[Maas|Meuse]] (nederlandsk: Maas) ved Sedan var mangelen på artilleri. Flere batterier sto fast i trafikken gjennom Ardennene, og han kunne ikke klare seg kun med batteriene hans panserdivisjoner hadde. Kryssingen var avhengig av støtte fra Luftwaffe. General [[Hugo Sperrle]], sjef for luftflåte 3 (tysk: Luftflotte 3), hadde planlagt et konvensjonelt, kort bombardement før bakkestyrkene forserte elven Meuse. Etter forberedende angrep skulle bombefly ødelegge de franske forsvarsverkene i et konsentrert angrep på 20 minutters varighet. Angrepet var planlagt for klokken 16:00. I samarbeid med 2. flykorps (tysk: II. Fliegerkorps) hadde Guderian imidlertid utviklet et konsept med gjentatte angrep (engelsk: the rolling raid). Planen med et samlet angrep ble oppgitt og de tyske flyskvadronene skulle angripe i små formasjoner, men konstant, gjennom dagen. Det ble vurdert at effekten ville være gunstig av tre grunner; det franske artilleriet ville bli slått ut, gjentatte flyangrep ville skade de franske styrkenes moral, og mindre formasjoner med tyske fly kunne mer systematisk og nøyaktig angripe mål som bunkere.<ref name="Frieser 2005, p. 154">Frieser 2005, s. 154.</ref>

Ukjent for general Heinz Guderian så hadde hans overordnede, general Ewald von Kleist, kontaktet general Loerzer og avlyst Guderians foreslåtte utstrakte og systematiske angrep, til fordel for ett kort og massivt. Guderian klaget, men von Kleist ignorerte ham. Allikevel, morgenen etter avviste Loerzer ordren fra von Kleist og gikk i gang med utstrakte angrep, som diskutert med Guderian. I etterkant sa Loerzer at den offisielle ordren fra Hugo Sperrle hadde blitt mottatt for sent til å kunne endre planen.<ref name="Hooton 2007, p. 64">Hooton 2007, s. 64.</ref> XIX. Panzerkorps under general Heinz Guderian rykket inn i den delen av Sedan som ligger øst for elven om kvelden 12. mai 1940, han rapporterte at det ikke var noe tegn til fienden.<ref name="Healy 2007, p. 51">Healy 2007, s. 51.</ref> 

Tidlig om morgenen 13. mai fant 10. panserdivisjon sin posisjon for kryssingen av elven Meuse, mot tettstedet Wadelincourt, sør for sentrum av Sedan. Nordvest for sentrum var 2. panserdivisjon i posisjon for å krysse elven med tettstedet Donchery. Den 1. panserdivisjon gjorde seg klar for å krysse ved Gaulier, nær Floing, i senter av Sedans taktiske front. Luftwaffe skulle konsentrere sitt angrep i området mellom Gaulier og Wadelincourt. For å supplere flystøtten, tok Guderian det meste av artilleriet fra sine panserdivisjoner, og plasserte det nær Gaulier.<ref name="Healy 2007, p. 52">Healy 2007, s. 52</ref> Artilleristene manglet imidlertid ammunisjon, så gjentatt og ødeleggende beskytning var umulig. Luftwaffe måtte gjøre hoveddelen av jobben.<ref name="Healy 2007, p. 52"/> Guderian rapporterte at hans korps bare hadde 141 kanoner, mot 174 på den franske siden.<ref name="Frieser 2005, p. 157">Frieser 2005, s. 157.</ref> Nord og sør for Sedan kunne de franske X korps og XXXXI korps (fra festningen Charleville-Mézières) også bidra med artilleribeskytning mot Guderians panserstyrker mens de krysset elven.<ref name="Frieser 2005, p. 157"/> Den langsomme fremrykkingen av tysk artilleri bidro til tysk underlegenhet, som var 1:3.<ref name="Frieser 2005, p. 157"/> Utpå kvelden bidro det tyske artilleriet mer, men med liten effekt. Den 2. panserdivisjon måtte angripe uten artilleristøtte, og Guderian anså at utfallet ville bli bestemt av Luftwaffes innsats, i rollen som flyvende artilleri.<ref name="Frieser 2005, p. 157"/>

=== Luftwaffes angrep ===
Luftwaffes luftflåte (tysk: Luftflotte) 3 og 2 under general [[Albert Kesselring]] gjennomførte det inntil da kraftigste bombardement fra luften, og Luftwaffes mest intense under hele krigen.<ref>Frieser 1995, s. 193.</ref> To stupbombevinger (tysk: Sturzkampfgeschwader) ble satt inn og fløy 300 tokt mot franske stillinger.<ref>Weal, s. 46</ref> Totalt fløy Luftwaffe {{formatnum:3940}} tokt med ni bombevinger (tysk: Kampfgeschwader).<ref name="Hooton 2007, p. 65"/> Luftangrepene var planlagt å vare i 8 timer, fra 08:00-16:00.<ref>Healy 2007, s. 52–53.</ref><ref name="Hooton 2007, pp. 64-65">Hooton 2007, s. 64–65.</ref> Luftwaffes hovedmål var høydedraget ved la Marfée, om lag 5 kilometer sørvest for sentrum av Sedan. Der var det franske befestede artilleristillinger, og de dominerte det tyske angrepsområdet ved Meuse.<ref name="Hooton 2007, p. 64"/> Angrepet begynte to timer etter plan, men effekten var betydelig. For å fiendens forflytninger patruljerte tyske jagerfly området, og beskjøt befestninger. Luftwaffes angrep isolerte den fremste franske forsvarslinjen.<ref name="Hooton 2007, p. 65">Hooton 2007, s. 65.</ref> Luftangrepet brøt ned de franske forsvarernes moral. Artilleristene, som var ryggraden i forsvarsstillingene, hadde flyktet fra sine stillinger før det tyske infanteriet angrep. Luftwaffe tapte kun 6 fly i angrepet.<ref name="Hooton 2007, p. 65"/>

{{sitat|Et angrep fra Stukaer... kan ikke beskrives, det er fullstendig utenfor fatte-evne for de som ikke har opplevd det. Støyen alene gir slik skrekk at kroppen blir paralysert, den fremdeles aktive tanken er overbevist om at hvert eneste fly kommer mot deg.|note=<ref group="note">An attack by Stukas ... cannot be described, it is entirely beyond the comprehension of anyone who has not experienced it. The noise alone strike such terror that the body become paralysed, the still active mind is convinced that each and every aircraft is coming for you personally.</ref><ref name="Jackson2004_211">Jackson 2004, s. 211</ref>|En britisk soldats beskrivelse av angrep fra [[Junkers Ju 87]], kjent som «Stuka», under felttoget i 1940}}

Den 55. franske infanteridivisjon var ikke forberedt på et slikt angrep. De franske soldatene beskrev den massive psykologiske effekten av luftangrepene, særlig sirenen til stupbombeflyet Ju 87 (stuka). Etter krigen ble det avdekket at ingen av bunkerne hadde blitt ødelagt av direkte treff.<ref name="Frieser 2005, p. 161">Frieser 2005, s. 161.</ref> Videre ble det registrert kun 56 tap blant de franske forsvarerne.<ref name="Frieser 2005, p. 161"/> Det var den indirekte effekten som gjorde utslaget. Telefonlinjer ble ødelagt (de fleste lå på bakken, og var ikke gravd ned) ved bombingen, de lammet divisjonens kommikasjon, og den psykologiske skaden ødela dens forsvarskapasitet.<ref name="Frieser 2005, p. 161"/> Sammenbruddet i moral førte til «panikken ved Bulson». Rundt klokken 19 den 13. mai ble en misvisende rapport fra en fransk artilleriobservatør spredt, at det var tyske stridsvogner på vei mot tettstedet Bulson. Ryktet spredde seg og førte til at 55. infanteridivisjon flyktet fra sine posisjoner i panikk. Tyske kilder angir at de første stridsvognene krysset Meuse 12 timer etter.<ref>Krause & Cody 2006, s. 172.</ref> Da det falske ryktet ble avdekket hadde de fleste av artilleristene og infanteristene forlatt sitt tunge utstyr.<ref name="Frieser 2005, p. 175">Frieser 2005, s. 175.</ref>

=== 1. panserdivisjon ved Gaulier ===
[[Fil:Slaget ved Sedan (13. mai 1940).svg|miniatyr|Det tyske angrepet ved Sedan, 13. mai 1940 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/5/55/Slaget_ved_Sedan_%2813._mai_1940%29.svg/2149px-Slaget_ved_Sedan_%2813._mai_1940%29.svg.png større kart]), underliggende kart fra Openstreetmap og fra 2021]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1971-088-63, Frankreich, Aiglemont, Maas-Übergang.jpg|miniatyr|Tyske infanterister i ferd med å krysse Meuse, mai 1940 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1971-088-63 / Lohmeyer / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1991-042-32A, Westfeldzug, Pontonfähre.jpg|miniatyr|Tysk stridsvogn på pontongflåte i mai 1940{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1991-042-32A / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1978-062-24, Floing, Pontonbrücke über die Maas.jpg|miniatyr|Tysk pontongbro over Meuse i mai 1940{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1978-062-24 / CC-BY-SA 3.0}}]]
I senter for kryssingen av Meuse, og angrepet var 1. panserdivisjon, støttet av infanteriregimentet Großdeutschland og stormpionerbataljon 43 (tysk: Sturmpionier-Battalion 43), siden divisjonen kun hadde ett infanteriregiment.<ref name="Frieser 2005, p. 161"/> Infanteriregimentet Großdeutschland forble underlagt 1. panserdivisjon for resten av felttoget,<ref name="Healy 2007, p. 53">Healy 2007, s. 53.</ref> og det var den første tyske enheten som brøt gjennom de franske stillingene ved høydedrag 247, som dominerte Gaulier. Regimentet oppdaget til sin store overraskelse at Luftwaffes bombing ikke hadde ødelagt de franske forsvarernes bunkere. Fransk håndvåpenild stoppet tyske infanterister fra å krysse Meuse med gummibåter ved Pont Neuf, som planlagt og regimentet trakk seg tilbake. Rekognosering fant at en fransk bunker, nummer 211, fremdeles var aktiv. En tropp med lette infanterikanoner (tysk: 7.5 cm leichtes Infanteriegeschütz 18) klarte ikke å slå ut den franske stillingen. En [[8,8 cm FlaK|8.8&nbsp;cm]] luftvernkanon ble så kjørt frem og klarte å slå ut bunkeren. Igjen mislyktes kryssingen, av beskyting fra et maskingevær fra en annen fransk forsvarsstilling. Regimentets 2. bataljon klarte å ta stillingen, og deretter krysset hele regimentet elven Meuse.<ref name="Frieser 2005, p. 161"/> Resten av dagen forflyttet regimentet seg inn i de franske forsvarsstillingene på den andre siden av elven, 2. bataljons 6., 7., og 8. kompani tok ut ulike franske bunkere. Til tross for at to andre bataljoner hadde blitt oppholdt lenger sør, så ble høyde 247 inntatt klokken 20:00.<ref name="Frieser 2005, pp. 161–162">Frieser 2005, s.161–162.</ref> Regimentet Großdeutschland hadde med det trengt {{convert|8|km|mi}} inn i den franske forsvarslinjen.<ref name="Healy 2007, p. 53"/>

Lenger vest, var høyde 301 inntatt av første rifleregiment under oberst [[Hermann Balck]] før natten falt på. Ved hjelp av to tropper fra 3. kompani av 34 stormpionerbataljon, hadde de klart å slå ut de franske stillingene der. Regimentet kjempet seg frem og observerte 2. panserdivisjon, som utgjorde venstre flanke av den tyske kryssingen av Meuse og angrepet, kjempe mot franske forsvarsstilinger ved tettstedet Donchery. Flere tyske stridsvogner ble slått ut. Første rifleregiment under 1. panserdivisjon hadde krysset grensen til 2. panserdivisjons område, og hjalp deres fremrykking med å slå ut flere franske bunkere, og stengte veien Donchery-Sedan. Det tyske infanteriet lyktes i å slå ut fleste av de franske stillingene i området med bruk av [[flammekaster]].<ref name="Frieser 2005, pp. 166–167">Frieser 2005, s. 166–167.</ref> Den siste franske bunkeren i området overga seg 22:40 den 13. mai 1940. På det tidspunktet hadde elementer av både 1. panserdivisjon og 2. panserdivisjon kommet seg over elven Meuse.<ref name="Frieser 2005, pp. 166–167"/>

=== 2. panserdivisjon ved Donchery ===

Den 2. panserdivisjonen hadde fått den mest utfordrende oppgaven. Under fremrykkingen gjennom Ardennene ble det først forsinket, og kom så sent til tettstedet Donchery, 3 kilometer vest for sentrum av Sedan, hvor de skulle krysse elven Meuse at 1. panserdivisjon og 10. panserdivisjon allerede hadde begynt å krysse. Divisjonen måtte krysse åpent terreng de siste 3&nbsp;kilometer før det nådde elven. Det førte til at divisjonen ble beskutt, både fra Donchery og fra 75 mm artilleri ved slottet Bellevue, litt øst for tettstedet og flere stridsvogner ble slått ut.<ref name="Frieser 2005, p. 172">Frieser 2005, s. 172.</ref> Mesteparten av artilleriet tilgjengelig for de franske forsvarerne ved Sedan var konsentrert ved 2. panserdivisjons frontavsnitt. De fleste var i bunkerne på sørsiden av elven, men noen batterier fra den franske 102. infanteridivisjon i nordvest, ved Charleville, deltok også i beskytningen. Den eneste måten 2. panserdivisjon kunne svare var med [[haubits]]er, men divisjonen hadde avgitt de til 1. panserdivisjon. Den disponerte kun 24 kanoner, og de ankom ikke kampområdetfør klokken 17:00. Da de ankom hadde de kun et par granater tilgjengelig per kanon, grunnet logistiske problemer i Ardennene.<ref name="Frieser 2005, p. 173">Frieser 2005, s. 173.</ref>

De første forsøkene fra 2. panserdivisjon på å krysse Meuse ble slått tilbake av de franske forsvarerne. Heldigvis for general Guderian hadde 1. panserdivisjon lyktes i å krysse elven, og rykket frem mot de franske stillingene ved angrepets høyre flanke, ved Donchery. Noen av 1. panserdivisjon slo ut de franske bunkerne, mens stormingeniørtropper nøytraliserte kanonene ved slottet Bellevue.<ref name="Frieser 2005, p. 173"/> Med artilleribeskytning på høyre flanke fjernet, krysset enheter fra 2.  panserdivisjons venstre flanke elven Meuse og infiltrerte de franske forsvarsstillingene overfor Donchery rundt klokken 20:00. De franske bunkerne på sørsiden av Donchery fortsatte beskytningen og det var ikke før klokken 22:20, etter mørket hadde falt på, at det tyske brohodet kunne forsterkes uten store problemer.<ref name="Frieser 2005, p. 173"/>

=== 10. panserdivisjon ved Wadelincourt ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-L05202, Walter Rubarth.jpg|miniatyr|Sersjant Walter Rubarth, bidro avgjørende til 10. panserdivisjons kryssing av Meuse ved Sedan {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-L05202 / CC-BY-SA 3.0}}]]
Den 10. panserdivisjon, som den 2. panserdivisjon, hadde avgitt sine tunge artilleribatterier for å støtte 1. panserdivisjon. Det eneste den hadde da kryssingen av elven Meuse begynte var 24 lette 105&nbsp;mm haubitsere.<ref name="Frieser 2005, p. 168">Frieser 2005, s. 168.</ref> Det var i tillegg mangel på ammunisjon til de få kanonene de hadde. Luftwaffes bombing var ikke til hjelp for 10. panserdivisjon, da de fleste flyangrepene var til støtte for 1. panserdivisjons kryssing av Meuse i den sentrale angrepssektoren. Det medførte at alt artilleriet og maskingeværstillingene i området ved tettstedet Wadelincourt var intakt.<ref name="Frieser 2005, p. 168"/> I tillegg til dette forhindret den nylig utplasserte franske 71. infanteridivisjon i området ved tettstedet Remilly-Aillicourt en rask tysk fremrykking. Før de kunne krysse elven i gummibåter måtte de tyske angriperne rykke frem over åpent og flatt terreng i en lengde av rundt {{convert|600|-|800|m|ft|-2}}.<ref name="Frieser 2005, p. 168"/>

{{sitat|Franskmennene ser virkelig ut til å ha mistet all sunn fornuft! Hvis ikke, så kunne og ville de ha stoppet oss!|note=<ref group="note">The French seem really to have lost all common sense! Otherwise they could and would have stopped us!</ref><ref>May, 2000, s. 459</ref>|Generaloberst [[Fedor von Bock]]s krigsdagbok, 13. mai 1940, etter pansergruppe Kleists krysning av elven Meuse ved Sedan}}

Ingeniør- og pionertropper fra divisjonen hadde samlet seg ved tettstedet Bazeilles for å klargjøre gummibåtene for å krysse Meuse ved Wadelincourt, da en artillerisalve fra de franske forsvarerne ødela 81 av 96 gummibåter.<ref name="Frieser 2005, p. 168"/> Angrepsplanen hadde involvert både 69. og 89. infanteriregiment, men med tapet av så mange båter ble det kun 86. infanteriregiment som foretok den innledende kryssingen, og 69. infanteriregiment ble igjen som reserve for å følge etter.<ref name="Frieser 2005, p. 168"/>

Det første forsøket på å krysse Meuse var nesten totalt mislykket for 10. panserdivisjon. Kun en gruppe på 11 mann (5 ingeniørsoldater og 6 infanterister) fra 2. kompani, 49. panserpionerbataljon (tysk: Panzerpionier-Batailion 49), avgitt til 1. bataljon, 86. infanteriregiment, kom seg over i en gummibåt. Uten støtte, og på eget initiativ, åpnet denne lille gruppen, ledet av [[sersjant]] (tysk: Feldwebel) Walter Rubarth, en avgjørende luke i det franske forsvaret ved å slå ut 7 bunkere. Etterfølgende enheter fra 1. bataljon i 86. infanteriregiment krysset over klokken 21:00 og stormet de gjenværende bunkerne på høyde 246, hvor de franske hovedstillingene var plassert. Utpå kvelden var målet for dagens fremrykking nådd, og brohodet over Meuse forsterket.<ref name="Frieser 2005, pp. 169–172">Frieser 2005, s. 169–172.</ref>

=== Alliert bombing av Sedan ===
[[Fil:Fairey Battle - Royal Air Force in France, 1939-1940. C449.jpg|miniatyr|RAFs bombefly av typen [[Fairey Battle]] hadde ekstreme tap under bombing av Sedan]]

I den sentrale tyske angrepssektoren ved Gaulier brukte de tyske styrkene [[3,7 cm PaK 36]] panservernkanon for å støtte infanteristene på den andre siden. Klokken 01:00 den 14. mai var en pontongbro klar som pansrede biler ([[Leichter Panzerspähwagen|Sd.Kfz. 222]] og Sd.Kfz 232) kunne bruke. Franske rapporter hevdet at tyske stridsvogner hadde krysset over Meuse på pontongbroene. Det var feil, da de første stridsvognene krysset klokken 07:20 den 14. mai. Før det hadde en mengde lastebiler, pansrede kjøretøy og annen trafikk passert.<ref name="Healy 2007, p. 53"/>

Den tyske erobringen av Sedan og utvidelsen av brohodene ved Meuse førte til fransk innsats for å isolere de tre panserdivisjonene. General Gaston-Henri Billotte, øverstkommanderende for 1. franske armégruppe, hvis høyre flanke endte ved Sedan, ivret for at broene skulle ødelegges med flyangrep, overbevist om at «Over de vil enten seier eller nederlag bevege seg!»<ref group="note">"over them will pass either victory or defeat!"</ref>.<ref name="Hooton 2007, p. 65"/><ref name="Healy 2007, p. 53"/> General Marcel Têtu, øverstkommanderende for de taktiske allierte flystyrkene ga følgende ordre: «Konsentrer alt på Sedan. Prioritet mellom Sedan og Houx er som {{formatnum:1000000}} til 1».<ref group="note">"Concentrate everything on Sedan. Priority between Sedan and Houx is at 1,000,000 to 1"</ref><ref name="Frieser 2005, p. 179">Frieser 2005, s. 179.</ref>

[[RAF]]s No. 103 Squadron og No. 150 Squadron under RAF Advanced Air Striking Force (AASF) fløy 10 tokt mot målene tidlig om morgenen den 14. mai 1940, de hadde bare ett tap. Mellom klokken 15:00–16:00, tok 71 bombefly fra RAF av, eskortert av allierte jagerfly. Den imponerende eskorten ble stilt i skyggen av store antall tyske jagerfly, som overgikk de allierte i forholdet 3:1.<ref name="Terraine 1985, pp. 134–135">Terraine 1985, s. 134–135.</ref> RAFs No. 71 Wing tapte 10 [[Fairey Battle]] og 5 [[Bristol Blenheim]]. No. 75 Wing tapte 14–18 Battle og No. 76 Wing tapte 11 11 Battle.<ref name="Terraine 1985, pp. 134–135"/> Av totalt 71 bombefly som ble sendt ut gikk 40–44 tapt, en tapsrate på mellom 56–62 prosent.<ref name="Terraine 1985, pp. 134–135"/> AASF mistet også 5 [[Hawker Hurricane]] jagerfly.<ref name="Terraine 1985, pp. 134–135"/> AASF fløy totalt 81 tokt og mistet 52 prosent av sin styrke. RAFs No 2 Group bidro også med 28 tokt.<ref name="Hooton 1994, p. 252">Hooton 1994, s. 252.</ref> Resultatene fra bombingen var dårlige, tre broer var skadet, og en var muligens ødelagt.<ref name="Terraine 1985, pp. 134–135"/>

Det franske flyvåpenet, [[Armée de l'air et de l'espace|Armée de l'air]], var under kommando av general Marcel Têtu, styrkesjef (fransk: Commandant des Forces) for den nordøstlige fronten (fransk: Aeriennes de Cooperation du Front Nord-Est)<ref>Hooton 1994, s. 240.</ref> og støttet sjelden den britiske innsatsen, tross betydelige forsterkninger. I gjennomsnitt fløy de bare ett tokt per dag.<ref>Hooton 1994, s. 249.</ref> En viktig grunn for dette var de store franske tapene de to foregående dagene. Under slaget om Maastricht i Nederland hadde bombeflygruppens (fransk: Groupement de Bombardement, eller GB) skvadroner store tap. GB I/12 og II/12 hadde bare 13 LeO 451 igjen (vanlig antall fly i en skvadron var 12, så nesten halvparten av de to skvadronenes fly var tapt). Tilsvarende hadde bombe- og angrepsgruppen (fransk:Groupement de Bombardement d'Assaut 18, GBA 18) bare 12 av Breguet 693 igjen.<ref>Jackson 1974, s. 62.</ref> GB I/34 og II/34 kunne mønstre 8 fly av totalt 22 [[Amiot 143]], I/38 stilte 7 av 12, og II/38 stilte 6 av 11.<ref>Jackson 1974, s. 62–63.</ref> Alle disse gruppene ble sendt mot Sedan den 14. mai 1940. Eskorte ble gitt av jagerflygruppen (fransk: Groupement de Chasse, GC). GC III/7 med 12 Morane 406, 12 Bloch 152 fra I/8 og 9 [[Dewoitine D.520]]s fra I/3 deltok. GBA 18 ble eskortert av 15 Bloch 152 fra GC I/8. Toktene kostet franskmennene 5 bombefly, to fra bakkeskyts.<ref name="Frieser 2005, p. 181"/><ref>Jackson 1974, s. 63–64.</ref> Etter denne dagen var den franske bombeflystyrken eliminert fra luftkampene over Sedan, de alliertes innsats med fly ble gjort av britiske AASF.<ref>Jackson 1974, s. 64.</ref>

De allierte bombeflyene hadde stort sett dårlig beskyttelse, av totalt 93 tokt med jagerfly (60 av franskmennene) ble flydd.<ref name="Hooton 2007, p. 65"/> Det franske flyvåpenet mistet 21 jagerfly under luftkampene ved Sedan.<ref name="Hooton 2007, p. 65"/> Det tyske luftforsvaret ved Sedan ble snart forsterket av 26. jagerflyving (Jagdgeschwader 26) og 27. jagerflyving (tysk: Jagdgeschwader 27).<ref name="Hooton 1994, p. 252"/> Jagerflyving 53 (tysk: Jagdgeschwader 53) var en av de ledende tyske enhetene, ansvarlig for høye allierte tap, de angrep franske bombefly som forsøkte, der britene hadde mislyktes. Den viktigste grunnen til at angrepene ikke ga noe resultat var manglende koordinering. Sammen med jagerfly hadde de tyske styrkene konsentrert luftvern ved Sedan, totalt var det 303 [[luftvern]]kanoner.<ref name="Frieser 2005, p. 180">Frieser 2005, s. 180.</ref> Denne styrken ble etablert med 102. flakregiment i senter, med 88&nbsp;mm, 37&nbsp;mm, hurtigskytende 20&nbsp;mm kanoner.<ref name="Healy 2007, p. 56">Healy 2007, s. 56.</ref> Så kraftig var det tyske luftvernet at de allierte omtalte det som «helvete langs Meuse».<ref name="Frieser 2005, p. 180"/> Den 14. mai fløy de allierte 250 tokt, det franske flyvåpenet mistet 30 fly (en annen kilde sier 21),<ref name="Hooton 2007, p. 65"/> og britiske RAF mistet 20 jagerfly.<ref name="Frieser 2005, p. 181">Frieser 2005, s. 181.</ref> Ytterligere 65 allierte fly ble sterkt skadet.<ref name="Frieser 2005, p. 181"/> Av totalt 109 bombefly fra RAF som ble sendt ut ble 47 skutt ned.<ref name="Frieser 2005, p. 181"/> Det betød at 167 allierte fly hadde gått tapt, mot ett  mål.<ref name="Frieser 2005, p. 181"/> Den tyske general Bruno Loerzer omtalte 14. mai som «jagerflyets dag».<ref name="Hooton 2007, p. 65"/>

De tyske generalene,  særlig Heinz Guderian, var lettet over at Luftwaffe hadde hindret de allierte bombeflyene fra å slå ut broene, hvor både forsyninger og ytterligere soldater til felttoget krysset elven Meuse. Da natten falt på 14. mai hadde minst 600 tyske stridsvogner kommet over Meuse, og den tyske seieren i luftkampen hadde vært avgjørende for hele felttoget i vest.<ref name="Healy 2007, p. 60">Healy 2007, s. 60.</ref>

== Franske motoffensiver ==

Den franske generalen Charles Huntziger, øverstkommanderende for 2. armé, var ikke bekymret over den tyske erobringen av Sedan eller sammenbruddet i de franske forsvarslinjene grunnet tysk flyangrep. Han forventet at omfattende franske reserver, særlig X korps, skulle stabilisere fronten. General Heinz Guderians beslutning om å angripe vestover med 1. panserdivisjon og 2. panserdivisjon etterlot 10. panserdivisjon for å forsvare brohodet ved Sedan. Mot denne styrken var det franske XXI korps; 3. panserdivisjon, 3. motoriserte infanteridivisjon, 5. lette kavaleridivisjon, og 1. kavaleribrigade, under general Jean Flavigny. En annen gruppe, bestående av 2. lette kavaleridivisjon og 3. panserdivisjon forsterket Flavignys styrke. Det franske X korps, med 12. og 64 rekognoseringsbataljoner, elementer av 71. infanteridivisjon,  205. infanteriregiment,  og 4. panserbataljon skulle også slutte seg til angrepet. Den franske styrken hadde nesten 300 stridsvogner, med 138 middels og tunge stridsvogner, bestående av Hotchkiss og [[Char B1|Char B1-Bis]].<ref>Frieser 2005, s. 199.</ref>

De franske stridsvognene hadde tyngre panser og bevæpning enn de tyske stridsvognene. Den tyske [[Panzer IV]] hadde 30&nbsp;mm panser, mens Hotchkiss hadde 45&nbsp;mm, og Char B1 hadde 60&nbsp;mm beskyttelse. Videre var Char B1s bevæpning én 47&nbsp;mm og én 75&nbsp;mm kanon, som utklasset alle de tyske stridsvognene. I et engasjement på åpen mark hadde general Guderians stridsvogner generelt begrenset å stille opp med når det gjaldt panser og bevæpning. To-tredjedeler av hans enheter var utstyrt med Panzer I og II, og bare 30 Panzer IV i hans slagorden. De franske stridsvognene hadde én viktig ulempe, lav utholdenhet. De trengte påfylling av drivstoff etter kun to timer drift, og de var også langsomme.<ref>Frieser 2005, s. 200.</ref>

=== Tapte muligheter ===

I løpet av 14. mai flyttet brigader Henri Lafontaine, sjef for 55. infanteridivisjon, sin kommandopost fra høydedraget ved la Marfée til tettstedet Bulson, {{convert|10|-|11|km|mi|0}} sør for Sedan. De franske styrkene hadde i en viss grad forberedt seg på et mulig tysk gjennombrudd ved Sedan, og hadde plassert X korps tilgjengelig for et motangrep. Det skulle besette stillingene ved Bulson langs aksen Chéhéry–Bulson–Haraucourt og angripe mot det tyske brohodet ved Meuse. Terrenget var til dels dekket av skog, og general Charles Huntziger, øverstkommanderende for 2. armé, var overbevist om at de franske styrkene både ville klare å holde Bulson, og at de tyske styrkene ikke ville klare å utnytte sin taktiske seier ved Sedan 14. mai.<ref name="Frieser 2005, p. 183"/>

De tyske styrkene hadde en 7-timers forsinkelse med å få sine panserstyrker over elven Meuse, noe som kunne vært avgjørende. De franske forsvarerne hadde allerede lagt planer for motangrep med stridsvogner, men forsinkelser i å få frem styrker, uthaling og nøling av lokale kommandanter, ble forverret ved feilaktige etterretningsrapporter og ved forvirringen som fulgte av panikken og retretten til infanteristene som hadde oppgitt sine stillinger i «panikken ved Bulson»,<ref name="Frieser 2005, p. 177">Frieser 2005, s. 177.</ref> gjorde at motangrepet ikke kunne iverksettes før om morgenen den 14. mai. Kommandant for X korps artilleri, oberst Poncelet, hadde forsøkt å holde sine enheter på plass, men hadde motvillig beordret en retrett.<ref name="Frieser 2005, p. 177"/> Denne avgjørelsen førte til  at korpsets artilleribataljoner etterlot mye tungt artilleri og forårsaket 55. infanteridivisjons kollaps (panikken ved Bulson), og en delvis kollaps av 71. infanteridivisjon.<ref name="Frieser 2005, p. 177"/> Oberst Poncelet begikk selvmord noen få dager etterpå.<ref name="Frieser 2005, p. 177"/>

Den 13. og 14. mai var de tyske styrkene sårbare. Et kraftfullt fransk motangrep i dette tidsrommet av de franske pansrede styrkene kunne hindret general Guderian fra å bryte ut av det tyske brohodet ved Meuse, og endret utfallet av felttoget. De franske generalene var imidlertid preget av den franske hærens doktrine om metodisk krigføring, hadde sine kommandoposter langt unna området, som gjorde at de ikke hadde noe oppdatert bilde av situasjonen. Franske styrker i området ble også hemmet ved at de mottok feilaktige etterretningsrapporter som anslo at tyske stridsvogner allerede hadde krysset elven Meuse, mange timer før de faktisk gjorde det. Når kommandantene mottok etterretning, var informasjonen utdatert. Det ble fatalt, særlig siden den franske generalstaben forventet en betydelig mer utdratt prosess med et innledende tysk angrep, og en påfølgende videre fremrykking.<ref>Mansoor 1988, s. 70–71.</ref>

=== Kappløpet til Bulson ===

Kappløpet til høydedraget Bulson begynte 16:00 den 13. mai, og 07:30 den 14. mai hadde franske panserstyrker rykket frem til Bulson for å innta området som 55. infanteridivisjon hadde flyktet fra den 13. mai,<ref name="Healy 2007, s. 60">Healy 2007, s. 60.</ref> og ødelegge de tyske brohodene ved elven Meuse. Mens det hadde vært mulig den 13. mai, så hadde styrkeforholdet nå endret seg i de franske styrkenes disfavør.<ref name="Healy 2007, p. 60"/>

Det franske X korps angrep involverte et fremstøt på venstre flanke av 213. infanteriregiment og  7. panserbataljon, og på høyre flanke 205. infanteriregiment og 4. panserbataljon.<ref name="Frieser 2005, p. 183"/><ref name="Evans 2000, p. 59">Evans 2000, s. 59.</ref> Styrken på høyre flanke ankom sent, så 213. infanteridivisjon og 7. panserbataljon rykket frem alene på den nordlige aksen. Det var antatt at de kunne nå et område mellom Chéhéry og Bulson på litt under to timer.<ref name="Frieser 2005, p. 183"/> Allikevel tok det 17 timer fra ordren om fremrykking ble gitt, inntil den første franske stridsvognen var ved høydedraget Bulson. De fant ut at de tyske angriperne hadde kommet dit noen minutter før dem.<ref name="Frieser 2005, p. 183">Frieser 2005, s.183.</ref>

Brigader Henri Lafontaine hadde vært nølende i et døgn, fra kvelden 13. mai. Han brukte timer på å rekognosere terrenget, mens han noen ganger forsøkte å stoppe og argumentere med flyktende franske infanterister og artillerister tilhørende 55. og 71 infanteridivisjon. Han hadde vært innom flere regimenters hovedkvarterer, og så etter sin korpskommandant, general Gransard (som også var ute og rekognoserte terrenget) for å få en angrepsordre, og i mellomtiden forhørte han seg usystematisk med lokale kommandanter. Grunnet dette forsinket brigader Henri Lafontaine utstedelsen av ordre til underliggende enheter til 05:00 den 14. mai, hvor de tyske styrkene hadde konsolidert brohodene og panserstyrkenes infanterister allerede rykket frem mot Bulson. Brigader Henri Lafontaine hadde mottatt en angrepsordre klokken 20:00 13. mai, hvor han ble beordret å slå tyskerne og gjenerobre brohodene ved Meuse, men han ventet på en ordre for å fortsette. Det sto i motstrid til de tyske enhetene, som opererte under såkalt [[oppdragstaktikk]] (tysk: Auftragstaktik). Brigader Henri Lafontaine hadde kastet bort verdifulle timer, avgjørende for et potensielt avgjørende fransk motangrep.<ref name="Frieser 2005, p. 183-186">Frieser 2005, s. 183–186.</ref>

De franske styrkene hadde kastet bort en mulighet for å slå tilbake det tyske angrepet, men grunnet dårlig stabsarbeid lyktes det ikke. Den 1. tyske panserdivisjon hadde slitt med å rykke frem så raskt som den ønsket, det gikk sent på veiene ut fra Gaulier og Sedan. De tyske soldatene var også utslitt etter fem dagers fremrykking. Et raskt motangrep av kun to infanteriregimenter og to panserbataljoner kunne ha «kastet tyskerne ut i en krise»<ref group="note">"plunged the Germans into crisis"</ref>.<ref name="Frieser 2005, p. 187">Frieser 2005, s.187.</ref> Selv et mislykket angrep, og erobringen av Bulson, ville tillat det å bli brukt av enheter fra den franske 2. armé og panserenheter. Blant de var franske 3. panserdivisjon under general Jean Flavigny slagkraftige XXI korps som var underveis fra Maginotlinjen i sør.<ref name="Frieser 2005, p. 187"/><ref name="Krause & Cody 2005, p. 173">Krause & Cody 2005, s. 173.</ref>

Noe som bidro til å forsterke problemene for de franske styrkene var at de manglet mobile stridsvogner, konstruert for offensiver. Fransk militær doktrine dikterte at stridsvognene var tenkt som støtte for infanteriet i forsvar, og skulle rykke frem sammen med infanteriet. Et eksempel på det var stridsvognen FCM 36, den var ikke beregnet på å bevege seg raskere enn infanterister til fots og hadde en topphastighet på 24&nbsp;km/h (15&nbsp;mph).<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Det tok fra klokken 07:30 til 08:45 den 14. mai for de franske stridsvognene å dekke de siste {{convert|2|km|mi}} til høyden ved Bulson.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> De fremste elementene av den tyske 1. og 2. panserdivisjon hadde nådd høyden bare minutter før, etter å ha tilbakelagt {{convert|9|km|mi}} på mindre tid.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Det innledende sammenstøtet var ikke i favør av tyskerne. I stedet for å la de mellomstore stridsvognene Panzer III og Panzer IV ha prioritet ved kryssingen av Meuse, hadde få slike kommet seg over elven, og fortroppen ved Bulson var mest lett armerte og bevæpnede Panzer I og Panzer II.<ref name="Healy 2007, p. 60"/>

=== Kampen ved Bulson, 14. mai 1940 ===

[[Fil:Battle of Bulson-Connage (14 May 1940).png|miniatyr|Kampene ved Bulson og Connage, 14. mai 1940 {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}]]

De innledende trefningene fant sted mens slaget om Hannut ble utkjempet mellom franske og tyske panserstyrker i Belgia. På sørsiden av Bulson led generalløytnant Friedrich Kirchner, sjef for 1. panserdivisjon, flere taktiske nederlag, og så 37 mm granatene fra hans [[3.7 cm PaK 36]] panservernkanoner unngå å skade de franske stridsvognene med deres tykkere panser.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Et antall tyske stridsvogner ble raskt slått ut.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> De tyske styrkene måtte holde de franske på fjelltoppen. Generalløytnant Kirchner ble tvunget til å sende inn sine stridsvogner enkeltvis, taktikk som general Heinz Guderian hatet, men som han selv avgjorde var uunngåelig.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Igjen var det de tyske stridsvognenes radioutstyr som gjorde at de kunne forflytte seg raskt og kommunisere, endre forsvarsstilling eller raskt angripe. De tyske stridsvognenes større fart bidro også til å utligne underlegenhet i kampstyrke, med de franske stridsvognene.<ref name="Healy 2007, p. 62">Healy 2007, s. 62.</ref> De tyske stridsvognene Panzer III og IV kunne med sin større hastighet komme seg rundt de franske formasjonene og slå ut de franske stridsvognenes panser bakfra.<ref name="Healy 2007, p. 62"/> Tyskerne merket seg svakheten mellom skrog og tårn på de franske stridsvognene, hvor de var sårbare for tysk beskytning.<ref name="Healy 2007, p. 62"/>

Det franske artilleriet, skjult i skoglagte områder, viste seg mer kraftfullt enn stridsvognene. Det tyske 1. panserkompani ble slått ut av fransk artilleri, og trakk seg tilbake med kun en kampklar stridsvogn. Kompaniet returnerte etter mørket hadde falt, og flyttet sin ene stridsvogn frem og tilbake, for å simulere at det var en rekke tyske stridsvogner der. Omdirigert fra sin suksess ved Gaulier nær Sedan, ble det tyske 2. panserkompani hastig satt inn og klarte å forsinke de franske panserstyrkenes fremrykking. Infanteriregimentet Großdeutschlands sene ankomst endret styrkeforholdet i tysk favør. De klarte å slå ut den franske panservernlinjen og fransk infanteri som hadde forskanset seg.<ref name="Frieser 2005, pp. 190–191">Frieser 2005, s. 190–191.</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-127-0391-21, Im Westen, deutsche Soldaten mit getarnter Pak.jpg|miniatyr|Panservernkanonen PaK 36 i bruk i 1940. Den var lite effektiv mot de tunge franske stridsvognene {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-127-0391-21 / Huschke / CC-BY-SA 3.0}}]]

På vestsiden av åsryggen ved Bulson støtte de tyske styrkene på 13 franske stridsvogner med støtte fra infanteri, nær landsbyen Chéhéry. De fremrykkende tyske styrkenes plan var å slå til ved Connage, sør for Chéhéry, for å utflanke de franske styrkene. General Kirchner reagerte raskt og beordret to tropper med panservernkanoner utplassert ved Connage. Kanonenes 37&nbsp;mm kaliber hadde problemer med å stoppe de franske stridsvognene, som da utflankerte den tyske posisjonen ved Connage ved å forflytte seg vestover, mens det franske infanteriet rykket frem fra sørøst, mot den tyske høyre flanken. Den tyske 43. stormingeniørbataljon, og 8. kompani, under 2. bataljon, 2. panserregiment ankom og presset de franske styrkene tilbake til landsbyen Chémery-sur-Bar, rundt {{convert|5|km|mi}} sørvest av Bulson, og syd for Connage.<ref name="Frieser 2005, p. 192">Frieser 2005, s. 192.</ref>

Klokken 10:45 beordret brigader Henri Lafontaine fransk tilbaketrekking, og general Heinz Guderian fikk endelig tyngre artilleri fra infanteriregimentet Großdeutschland. De tyske 88&nbsp;mm luftvernkanonene kunne også brukes mot stridsvogner og de tyngre tyske Panzer III og IV nådde kampområdet. På dette tidspunktet hadde den franske 7. panserbataljon blitt slått ut, og 213. infanteriregiment var sterkt svekket.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/> Bare 10 franske stridsvogner, av 40, var igjen.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/> I de to kampene i kupert terreng som 7. panserbataljon hadde utkjempet den dagen, mistet de 10 av sine 13 stridsvogner.<ref name="Evans 2000, p. 59">Evans 2000, s. 59.</ref> Forsinkelser på høyre flanke førte til at 205. infanteriregiment og 4. panserbataljon ikke nådde sine startlinjer før 10:45, da var kampen på venstre flanke allerede vunnet av de tyske styrkene, og ytterligere angrep på høyre flanke hadde lite hensikt.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/> Den 1. panserdivisjons seiersparade ble holdt i Chemery klokken 12:00, men ble avsluttet raskt, da Luftwaffe bombet tettstedet ved en feiltakelse.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/>

=== Kampene om Stonne ===

Den tyske overkommandoen ville ikke utnytte seieren ved Sedan og Bulson før infanteriet (som beveget seg til fots, og med hester) hadde nådd frem til de tre panserdivisjonene. For general Heinz Guderian var det galskap, det ville kaste vekk seieren og tillate fienden tid til å komme seg og reorganisere sine fremdeles formidable panserstyrker. Guderian bestemte seg for å rykke frem vestover, mot [[Den engelske kanal]], selv om det betød å ignorere overkommandoen og [[Adolf Hitler]].<ref>Healy 2007, s. 66–67.</ref> Guderian beordret 10. panserdivisjon og infanteriregimentet Großdeutschland til å holde brohodet ved Sedan, mens 1. og 2. panserdivisjon rykket frem vestover, mot Den engelske kanal. Siden de trykket på en stort sett «åpen dør», beveget  de to tyske panserdivisjonene seg inn i det forsvarsløse franske bakre området med stor hastighet.<ref name="Healy 2007, p. 67"/>

<gallery mode="slideshow" caption="Kartskisser og bilder om kampene ved Stonne">
Battle of Stonne (15 May 0800).svg|Det innledende tyske angrepet mot Stonne, 15. mai 1940 {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}
Battle of Stonne (15 May 1100).svg|Mislykket fransk motangrep 15. mai {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}
Battle of Stonne (16 May 0700).svg|Fransk angrep 16. mai, viser også stridsvognen [[Char B1]] Eures bevegelse {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 101I-125-0277-09, Im Westen, zerstörter französischer Panzer Char B1.jpg|Ødelagt fransk stridsvogn Char B1 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-125-0277-09 / Fremke, Heinz / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 101I-124-0211-18, Im Westen, Panzer IV.jpg|Tysk stridsvogn [[Panzer IV]], rundt 1940 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-124-0211-18 / Gutjahr / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

{{Tekstboks
|overskrift=Panserslakt ved Stonne
|Under kampene om landsbyen Stonne, var det flere eksempler på rene slakt av tyske stridsvogner fra franske [[Char B1|Char B1 bis]]. Ett eksempel var kaptein Bilotte, han satte 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner ut av spill, mottok 140 treff selv, men ingen trengte gjennom panseret.<ref name="Frieser2012_211–213">Frieser 2012, s. 211–213, 262</ref>

Når franske panservogner var så stridsdyktige, hvordan kunne Frankrike da bli overkjørt av det underlegne tyske panservåpenet, med færre og dårligere stridsvogner? [[Karl-Heinz Frieser]] mener svaret ligger i at de franske styrkene ikke disponerte sine stridsvogner samlet, hverken på det taktiske, eller det operasjonelle nivået.<ref name="Frieser2012_211–213"/>

Det mislykkede franske motangrepet ved Bulson viste hvordan franske stridsvogner, langsomt fremrykkende for å la infanteriet holde følge, ble satt ut av spill av tyske stridsvogner som reagerte raskere og brukte de åpninger som ga seg under striden, uten å avvente ordre.<ref name="Frieser2012_186–188">Frieser 2012, s. 186–188</ref>

En annen forskjell mellom tysk og fransk taktikk var flystøtte. Wehrmacht anså fly og stridsvogner som tvillinger, og hadde god radiokommunikasjon som ga et tett samvirke. Wehrmacht hadde 12 ganger flere trente radio-operatører enn den franske hæren. Fransk doktrine vektla ikke samvirke med fly, franske styrker var også dårlig utstyrt med radiosamband.<ref>Frieser 2012, s. 265, 339</ref>|align=right}}

Det tyske brohodet ved Sedan var fremdeles sårbart, franske styrker ble samlet for motangrep sør for det. General Heinz Guderian avgjorde at det beste var å etablere et aggressivt forsvar, gitt mangelen på brukbare panservernkanoner for et defensivt sammenstøt. Den beste muligheten var å angripe, i stedet for å forsvare. Fremrykkingen av 1. og 2. panserdivisjon bidro til å bedre stillingen, da de kom over og slo elementer av det franske X korps nær landsbyen Chémery-sur-Bar. Det franske korpset var underveis mot Sedan, men trakk seg tilbake sørover etter trefningen. Mulige trusler mot den tyske vestlige flanken var med det vekk.<ref>Frieser 2005, s. 207.</ref>

En del av general Heinz Guderians opprinnelige plan for angrepet hadde lagt opp til en finte sørover, bak Maginotlinjen, for å bidra til å skjule fremrykkingen mot Den engelske kanal. General [[Franz Halder]] hadde sløyfet det fra den tyske planen (tysk: Fall Gelb). Guderian tok det opp og beordret 10. panserdivisjon og infanteriregimentet Großdeutschland til å angripe over høydedraget ved landsbyen Stonne. På denne uskyldige plassen pågikk det voldsomme trefninger i to dager, hvor de tyske styrkene møtte den tunge franske stridsvognen [[Char B1|Char B1-Bis]]. En av de, under kommando av løytnant Pierre Billotte, tok 140 treff fra tyske panservernkanoner uten å bli satt ut av kamp, og slo ut 13 tyske stridsvogner (2 Panzer IV og 11 Panzer III), og et antall panservernkanoner. Det viste seg at de franske forsvarerne hadde konsentrert sine panserstyrker for et fornyet angrep på brohodet ved Sedan. Kampene om Stonne utspilte seg mellom 15. og 17. mai, og tettstedet skiftet 17 ganger mellom tysk og fransk kontroll. Manglende fransk evne til å holde Stonne ble det avgjørende nederlaget i forsøkene på å gjenerobre Sedan.<ref name="Healy 2007, p. 67">Healy 2007, s. 67.</ref>

Den franske offensiven ved Stonne var av vital betydning. Landsbyen var på et høydedrag med god sikt mot Sedan. Om de klarte å erobre og holde Stonne kunne de bruke det som utgangspunkt for videre angrep mot Sedan. Kampene begynte den 15. mai. Den franske siden satte inn 3. kompani, 49. panserbataljon; 1. kompani, 45. panserbataljon og 2. kompani, 4 panserbataljon; 1. bataljon, 67. infanteriregiment; 1. kompani, 51. infanteriregiment. Det franske infanteriet rykket langsomt frem, noe som betød at de franske stridsvognene kjørte fra de. De franske stridsvognene prøvde å angripe alene, og mislyktes. På dette tidspunktet ble Stonne holdt av kun 1. bataljon fra infanteriregimentet Großdeutschland, støttet av kun 9 av regimentets panservernkanoner.<ref name="Frieser2005_209–210">Frieser 2005, s. 209–210.</ref>

De tyske styrkene hadde problemer under det harde franske presset, men da én tysk tropp klarte å slå ut tre franske Char B1 stridsvogner fikk de franske stridsvognmannskapene panikk og trakk seg tilbake mot sør. Det var en psykologisk seier for de tyske styrkene, som oppmuntret deres fortsatte kamp om landsbyen. I det neste franske angrepet holdt de sine posisjoner. Hvem som kontrollerte Stonne skiftet stadig gjennom de neste 48 timene, etter hvert som offensiv fulgte motangrep. Den tyske 10. panserdivisjon sendte sin 1. bataljon, under 69. infanteriregiment for å støtte det hardt pressede Großdeutschland. De tyske styrkene tok igjen over kontroll over Stonne klokken 17:00 den 17. mai, for fjerde gang i løpet av 9 timer.<ref name="Frieser2005_209–210"/>

Natten til 16. mai forsterket tyskerne sine stillinger med 16. og 24. infanteridivisjon, under VI korps. Det var en nødvendig forsterkning. På det tidspunktet hadde regimentet Großdeutschland mistet 570 mann, hadde behov for hvile, og 14. panservernkompani (tysk: Panzerjägerkompanie 14) hadde tapt 6 av sine 12 kanoner. Det hadde også tap på 12 døde og 65 såret. Landsbyen Stonne var ødelagt. Om lag 33 franske og 24 tyske stridsvogner var slått ut. Med friske enheter fra IV korps ble Stonne erobret for 17. og siste gang klokken 17:45 den 17. mai 1940.<ref>Frieser 2005, s. 210</ref>

{| class="wikitable sortable" style="font-size: 9pt; text-align:center"
! Skiftet kontroll  !! Dato !! Tid !! Utfall
|-
| Første   || 15. mai  || 08:00 || tysk seier
|-
| Andre || 15. mai || 09:00 || fransk seier
|-
| Tredje || 15. mai || 09:30 || tysk seier
|-
| Fjerde || 15. mai || 10:30 || fransk seier
|-
| Femte || 15. mai || 10:45 || tysk seier
|-
| Sjette || 15. mai || 12:00 || fransk seier
|-
| Syvende || 15. mai || 17:30 || tysk seier
|-
| Åttende || 16. mai || 07:30 || fransk seier
|-
| Niende || 16. mai || 17:00 || tysk seier
|-
| Tiende || Natten 16. til 17. mai || - || uokkupert
|-
| Ellevte || 17. mai || 09:00 || tysk seier
|-
| Tolvte || 17. mai || 11:00 || fransk seier
|-
| Trettende || 17. mai || 14:30  || tysk seier
|-
| Fjortende || 17. mai || 15:00 || fransk seier
|-
| Femtende || 17. mai || 16:30 || tysk seier
|-
| Sekstende || 17. mai || 17:00 || fransk seier
|-
| Syttende || 17. mai || 17:45 || tysk seier
|}

== Etterspill ==

[[Fil:10May-16May1940-Fall Gelb.svg|miniatyr|alt=Kartskisse av situasjonen ved fronten den 16. mai, og fremrykking siden den 10. ma.i|Situasjonen ved fronten den 16. mai, og fremrykking siden den 10. mai. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/c/c2/10May-16May1940-Fall_Gelb.svg/2000px-10May-16May1940-Fall_Gelb.svg.png større kart]){{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}]]

Det franske nederlaget ved Sedan etterlot de allierte styrkene i Belgia med begrenset beskyttelse på deres høyre flanke. Den lille beskyttelsen som var ble raskt slått av de tyske styrkenes offensiv vestover. Utbruddet var så raskt at de  var begrenset med kamper. Mange franske soldater ble tatt som krigsfanger før de kunne gjøre motstand, noe som også forklarer det beskjedne antall tap på begge sider. De to stormpionerbataljonene (tysk: Sturmpionier-Battalion) under Korthals bidro avgjørende til gjennombruddet. Ved å slå ut de franske forsvarernes bunkere i sektoren ved Bellevue, åpnet de for gjennombruddet for 1. og 2. panserdivisjon og dette ble utført uten tap.<ref name="Frieser 2005, p. 196"/> 

{{sitat|Jeg spaserte nylig gjennom festningsverkene langs denne fronten, og anslo at vel organisert og bestemt motstand ville koste tyskerne tap på en halv million soldater, hvis de faktisk klarte å oppnå et gjennombrudd. Men hva skjedde? Tyskerne marsjerte gjennom 8 kilometer dype festningsverk med et tap av muligens 500 mann.|note=<ref group="note">Recently I walked through the fortifications along this front and estimated that well organized and resolute resistance would cost the Germans half a million casualties, if they actually managed to achieve their breakthrough. But what happened? The Germans marched through 8-kilometer deep fortifications with a loss of perhaps 500 men. </ref><ref>Frieser 2012, s. 195–196</ref>|Major Philip Gribble, britisk liasonoffiser til de franske styrkene}}

Historikere er enig om at det franske nederlaget ved Sedan avgjorde kampen om Belgia og Frankrike. Den 14. mai var de allierte i en dårlig posisjon, ute av balanse, og gjennom sine feil i utplassering av styrkene mistet de initiativet i felttoget. Den tyske fremrykkingen til Den engelske kanal fanget {{formatnum:1700000}} og forviste de allierte fra fastlandet i Vest-Europa.<ref>Frieser 2005, s. 197.</ref> Størsteparten av det britiske ekspedisjonskorpset - [[British Expeditionary Force (andre verdenskrig)|British Expeditionary Force]] - unnslapp ved [[evakueringen fra Dunkerque]] fra den franske havnebyen [[Dunkerque]], men de måtte etterlate store mengder materiell. De tyske panserstyrkenes stoppordre har senere blitt mye diskutert, av historikere og andre. Den tyske omringningen ødela de beste enhetene i den franske hæren, men {{formatnum:139732}} britiske og {{formatnum:139037}} franske soldater unnslapp.<ref>Bond 1990, s. 115.</ref> Franske og britiske soldater ble deretter sendt tilbake til Frankrike, og deltok i kampene i juni 1940. De franske styrkene overga seg den 25. juni 1940, da våpenhvileavtalen av 22. juni trådte i kraft.<ref>Bond 1990, s. 105–106.</ref>

== Fotnoter ==
<references group='note'/>

== Referanser == 
<references />

== Kilder ==

* Blatt, Joel (red.); Jordan, Nicole; Fink, Carole; Bartow, Omer; Irwine, William; du Réau, Elisabeth; Caron, Vicki; Carley, Michael Jabara; Keylor, William; Young, Robert; Cairns, John; Alexander, Martin; Bankwitz, Philip Farewell; Hoffman, Stanley: ''The French Defeat of 1940'', 1998, ISBN 1-57181-226-1
* Bond, Brian & Taylor, Michael. ''The Battle of France and Flanders, 1940''. Leo Cooper, 2001. {{ISBN|0-85052-811-9}}
* Bond, Brian. ''Britain, France and Belgium, 1939–1940''. London: Brassey's, 1990. {{ISBN|0-08-037700-9}}
* Dear, Ian. ''The Oxford Companion to World War II''. Oxford, Oxfordshire: Oxford University Press, 2001. {{ISBN|0-19-860446-7}}.
* Ellis, Major L.F. Ed. Butler, James Ramsay Montagu. ''The War in France and Flanders 1939–1940''. Naval & Military Press, 2004 (1954). {{ISBN|978-1-84574-056-6}}
* Evans, Martin Marix. ''The Fall of France''. Oxford: Osprey, 2000. {{ISBN|1-85532-969-7}}
* Forczyk, Robert: ''Case Red: The collapse of France'', 2019, Osprey, ISBN 978-1-4728-2446-2
* [[Karl-Heinz Frieser|Frieser, Karl-Heinz]]. ''The Blitzkrieg Legend''. Naval Institute Press, 2005. {{ISBN|978-1-59114-294-2}}
* Healy, Mark, Ed. Prigent, John &. ''Panzerwaffe: The Campaigns in the West 1940''. Vol. 1. London: Ian Allan Publishing, 2008. {{ISBN|978-0-7110-3240-8}}
* Hooton, E.R. ''Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West''. London: Chevron/Ian Allan, 2007. {{ISBN|978-1-85780-272-6}}.
* Hooton, E.R. ''Phoenix Triumphant: The Rise and Rise of the Luftwaffe''. London: Brockhampton Press, 1994. {{ISBN|1-86019-964-X}}
* [[Julian T. Jackson|Jackson, Julian T.]]: ''The Fall of France: The Nazi Invasion of 1940'', [[Oxford University Press]], 2004, ISBN 978 0 19 280550 8
* Jackson, Robert. ''Air War Over France, 1939–1940''. London: Ian Allan, 1974. {{ISBN|0-7110-0510-9}}
* Krause, M. and Cody, P. ''Historical Perspectives of the Operational Art''. Center of Military History Publication, 2006. {{ISBN|978-0-16-072564-7}}
* {{cite book |last=Lormier |first=Dominique |title=La bataille de Stonne: Ardennes, Mai 1940 |publisher=Librairie Académique Perrin |location=Paris |year=2010 |language=fransk |isbn=978-2-262-03009-4}}
* Mitcham, Samuel. ''German Order of Battle, Volume Two: 291st 999th Infantry Divisions, Named Infantry Divisions, and Special Divisions in WWII''. Stackpole Books, 2007. {{ISBN|978-0-8117-3437-0}}
* Mitcham, Samuel. ''The Panzer Legions: A Guide to the German Army Tank Divisions of World War''. Stackpole Books, 2000. {{ISBN|978-0-8117-3353-3}}
* Mansoor, Peter R. «The Second Battle of Sedan, May 1940», in the ''Military Review''. Number 68 (June 1988), s.&nbsp;64–75.
* Terraine, John. ''The Right of the Line: The Royal Air Force in the European War, 1939–1945''. London: Sceptre Publishing, 1985. {{ISBN|0-340-41919-9}}
* Ward, John. ''Hitler's Stuka Squadrons: The Ju 87 at War, 1936–1945''. London: Eagles of War, 2004. {{ISBN|1-86227-246-8}}.

== Eksterne lenker ==

* [https://www.youtube.com/watch?v=Dxg3qDmitG8 «Episode Four: The Fall of Sedan - Hitler's Invasion of the West»], video om angrepet, på [[Youtube]] (Lengde: 0:13:35)
* [https://www.youtube.com/watch?v=TI5UjvnaPNw «Breakthrough at Sedan»], video om angrepet, på Youtube (Lengde: 0:9:59)

{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Sedan, Slaget ved}}
[[Kategori:Slag i Frankrike]]
[[Kategori:Slag under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Konflikter i 1940]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Frankrike]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland]]
[[Kategori:1940 i Frankrike]]
{{gode nye}}