Redigerer Slaget ved Malplaquet

[[File:Bataille_Malplaquet.jpg|thumb|Slaget ved Malplaquet]]
[[File:Battle of Malplaquet, 1709.jpg|thumb]]
'''Slaget ved Malplaquet''', utkjempet den 11. september 1709, var et av de største slagene under [[den spanske arvefølgekrig]], mellom [[Bourbon]] med [[Frankrike]] og [[Spania]] mot de allierte med [[Habsburgmonarkiet]], [[Storbritannia]], [[De forente Nederlandene]] og [[kongedømmet Preussen]].

== Opptakt ==
Etter at felttoget hadde kommet sent i gang på grunn av en uvanlig hard vinter det året, startet det allierte felttog i 1709 i midten av juni. Det klarte ikke å føre den franske armeen under [[Claude-Louis-Hector de Villars|marskalk Villars]] ut i slag på grunn av sterke franske forsvarslinjer og fordi marskalken hadde ordre fra [[Versailles]] om å ikke risikere slag. [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough|Hertugen av Marlborough]] konsentrerte seg i stedet om å ta festningene i [[Tournai]] og [[Ieper]]. Tournai falt etter en uvanlig lang beleiring på nesten 70 dager, og en var da kommet ut i tidlig september. 

I stedet for å risikere at sykdom spredte seg i armeen i de våte områdene rundt Ieper, flyttet Marlborough seg i stedet østover til den mindre festning [[Mons (Belgia)|Mons]], i håp om å gå rundt flanken til den franske forsvarslinje i vest. Villars flyttet etter, med nye ordre fra [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] om å hindre at Mons falt, koste hva det koste ville. Det var i virkeligheten ordre om å egge til slag. Etter flere kompliserte manøvre møtte de to armeer hverandre i kløften ved Malplaquet, sørvest for Mons.

== Slaget ==
Den allierte armeen var ledet av Marlborough og [[Eugène av Savoie]] og bestod hovedsakelig av nederlandske og østerrikske styrker, men også en god del briter og prøyssere, mens franskmennene og en kontingent fra [[Bayern]] var kommandert av Villars og [[Louis François Boufflers|marskalk Boufflers]]. Boufflers var offisielt Villars' overordnede, men tjente frivillig under ham. De allierte hadde omkring 86&nbsp;000 soldater og 100 kanoner<ref>Lynn: ''The Wars of Louis XIV 1667-1714,'' s. 332</ref> og franskmennene hadde omkring 75&nbsp;000 og 80 kanoner,<ref name="lynn331">Lynn: ''The Wars of Louis XIV 1667-1714,'' s. 331</ref> og de stod mot hverandre innenfor rekkevidde for kanonene nær det som i dag er grensen til Belgia. På den tid var området fremdeles del av [[De spanske Nederlandene]]. 

Kl. 0900 den 11. september gikk østerrikerne til angrep, støttet av prøyssiske styrker, under grev [[Albrecht Konrad Finck von Finckenstein]], og presset den franske venstreflanken inn i skogen bak dem. Nederlenderne under prins [[Johan Vilhelm Friso av Oranien]], på den allierte venstreflanken, gikk til angrep på den franske høyreflanken en halv time senere, og klarte med store tap å holde Boufflers lenge nok i sjakk til at han ikke kom til å støtte Villars.
[[Fil:BattleOfMalplaquet.jpg|thumb|300px|Slaget ved Malplaquet]]

Villars klarte å omgruppere sine styrker, men Marlborough og Eugène gikk til angrep på ny, assistert av en avdeling under general Withers som rykket frem mot den franske venstreflanken, og tvang Villars til å trekke styrker fra sitt senter til å møte dem. Rundt kl. 1300 ble Villars hardt skadd av en muskettkule, som ødela kneet hans, og kommandoen gikk over til Boufflers. Det avgjørende siste angrep ble mot det nå svekkede franske senter av britisk infanteri under [[George Hamilton, 1. jarl av Orknøyene|jarlen av Orknøyene]], som klarte å ta den franske linje av redaner. Dette gjorde at det allierte kavaleri kunne rykke gjennom denne linjen og møte det franske kavaleriet bak. 

En hard kamp fulgte, der Boufflers personlig ledet elitesoldatene i [[Maison du Roi]]. Han klarte å drive det allierte kavaleri tilbake til redanene hele seks ganger, men hver gang ble det franske kavaleri drevet tilbake av det britiske infantert. Til slutt, kl. 1500, forstod Boufflers at slaget ikke kunne vinnes og gav ordre om retrett, som skjedde i god orden. De allierte hadde tapt så mange menn at de ikke kunne følge etter. På dette tidspunkt hadde de tapt over 21&nbsp;000 mann, nesten dobbelt så mange som franskmennene.<ref name="lynn334">Lynn: ''The Wars of Louis XIV 1667-1714,'' s. 334</ref>

== Førstehåndsfortelling ==
En førstehåndsfortelling om slaget ved Malplaquet finnes i boken ''Amiable Renegade: The Memoirs of Peter Drake (1671-1753)''<ref>[http://books.google.com/books?id=kzCsAAAAIAAJ&printsec=frontcover&dq=Amiable+Renegade#PPF1,M1 på s 163-170]</ref>. Kaptein Peter Drake, en ire som det meste av livet levde som leiesoldat for forskjellige europeiske armeer, tjente for franskmennene i slaget og ble skadd flere ganger. Drake skrev memoarene som gammel mann. 

== Følger ==
Som standard var i krigføringen i denne tid, ble slaget regnet som en alliert seier, fordi franskmennene trakk seg tilbake ved slutten av slaget, og lot Marlborough være igjen på slagmarken, men med dobbelt så store tap. I motsetning til de tidligere seirene til hertugen klarte den franske arme denne gang å trekke seg tilbake i god orden og var relativt intakt. De var derfor fortsatt en potensiell trussel for framtidige allierte operasjoner. 

Villars hevdet at et par franske nederlag som dette til, ville øydelegge den allierte arme<ref>I et brev til Ludvig XIV skrev han: «Si Dieu nous fait la grâce de perdre encore une pareille bataille, Votre Majesté peut compter que tous ses ennemis seront détruits.»</ref> og historikeren John A. Lynn skrev i ''The Wars of Louis XIV 1667-1714'' at seieren var en [[pyrrhosseier]]<ref>Lynn, 1999, ISBN 0-582-05629-2, s. 334: «Marlborough's triumph proved to be a Pyrrhic victory».</ref> men forsøket på å redde Mons var mislykket og festningen falt den 20. oktober. Likevel rystet meldingene fra Malplaquet, det blodigste slaget på 1700-tallet, Europa.  

Ryktet om at selveste Marlborough var omkommet ble en av de mest populære franske folkevisene, «[[Marlbrough s'en va-t-en guerre]]». For denne siste av sine fire store slagseirer fikk ikke Marlborough noe personlig takkebrev fra [[Anne av Storbritannia|dronning Anne]]. [[Richard Blackmore]]s ''Instructions to Vander Beck'' var det eneste av de engelske dikt som prøvde å hylle «seieren» i Malplaquet, mens det engelske [[Tory-partiet]] begynte å drøfte å trekke seg ut av alliansen så snart de dannet regjering året etter. 

== Litteratur == 
* John A. Lynn: ''The Wars of Louis XIV: 1667–1714.'' Longman, (1999). ISBN 0-582-05629-2
* Peter Drake: ''Amiable Renegade: The Memoirs of Captain Peter Drake (1671-1753)'' Stanford University Press, (1960).

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://web.archive.org/web/20110818115805/http://www.battlefieldanomalies.com/malplaquet/index.htm Slaget ved Malplaquet] på ''Battlefield Anomalies''.
* [http://napoleonistyka.atspace.com/FRENCH_ARMY.htm The French Army 1600-1900]
* [http://www.britishbattles.com/spanish-succession/battle-malplaquet.htm Slaget ved Malplaquet på BritishBattles.com]
* [http://books.google.com/books?id=kzCsAAAAIAAJ&printsec=frontcover&dq=Amiable+Renegade#PPA163,M1 Amiable Renegade: The Memoirs of Captain Peter Drake (1671-1753)]
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Malplaquet}}

[[Kategori:Hainaut]]
[[Kategori:Slag under den spanske arvefølgekrigen]]
[[Kategori:Slag i Belgia]]
[[Kategori:Konflikter i 1709]]
[[Kategori:1709 i Europa]]