Redigerer Slaget ved Brander Pass

{{Infoboks slag|
navn = Slaget ved Brander Pass |
bilde = Loch Awe.jpg|
bildetekst = Østenden av Brander-passet, oppdemmet i 1959|
konflikt = [[Den skotske uavhengighetskrigen]] |
dato = Ca. [[juli]] [[1308]] |
sted = [[Brander Pass]] under fjellet [[Ben Cruachan]] |	
resultat = [[Skottland|skotsk]] seier |
part1 = [[Skottland]] |
kommandant1 = [[Robert I av Skottland]] |
styrke1 = Ukjent |
tap1 = Ukjent |
part2 = [[England]] |
kommandant2 = [[John MacDougall av Lorn]] |
styrke2 = Ukjent |
tap2 = Ukjent |
}}
'''Slaget ved Brander Pass''' skjedde ved Brander Pass i nærheten av Taynuilt under fjellet [[Ben Cruachan]] i nordlige [[Skottland]] i juli [[1308]]. [[Robert I av Skottland]] beseiret en av sine innlandsfiender, MacDougall av Lorn. Slaget utgjorde en liten del av den bredere kampen kjent som [[den skotske uavhengighetskrig]]en, og en stor del av borgerkrigen mellom Bruce- og Balliol-fraksjonene, en parallell og overlappende konflikt. Det var en seier for kong Robert Bruce over MacDougall-klanen av Argyll, slektninger av [[John Comyn (røde)|John Comyn]], også kjent som Røde Comyn, som ble myrdet av Bruce og hans tilhengere i [[Dumfries]] i 1306. Samtidskildene gjør ikke mulig å fastslå dato for slaget med sikkerhet: forskjellige dato mellom 1308 og 1309 har blitt foreslått, selv om sensommeren 1308 ser ut til å være den mest sannsynlige. Forfatteren Peter Traquair har datert det til august 1308.<ref name="Traquair">Traquair (1998), s. 155 </ref>

== Bakgrunn: Skotsk innbyredeskrig ==
Nordlige Skottland hadde siden de eldste tider styrt seg selv bortimot uavhengig av den sentrale kongemaken på lavlandet. I nord rådde klansystemet med innbyrdes maktkamp. Donald-klanen og Campbell-klanen hadde bygd opp sitt maktgrunnlag på sin lojalitet til det skotske kongehuset. Robert Bruce måtte vinne nordlige Skottland for å ha ryggen fri i kampen mot England. Han hadde beseiret sin gamle arvefiende [[John Comyn (sorte)|John Comyn den eldre]] i Comyn-familiens eget område nord for [[Aberdeen]], i [[slaget ved InverurieInverurie]] i 1308. Deretter gikk han mot Cowyns allierte lengre nord. 

Drapet på John Comyn var en avgjørende handling i skotsk politiske historie. Like etter dette hadde Bruce blitt kronet med full støtte fra den skotske kirken,<ref>Scott (1982), s. 74</ref> som effektivt satte et [[Den hellige stol|pavelig]] [[Interdikt (kristendommen)|interdikt]] til side, selv om han fortsatt møtte noen formidable hindringer.<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''Scotland, The Story of a Nation'', s. 168</ref> Maktbalansen i Skottland skiftet kraftig til fordel for engelskmennene. Den største svakheten ved kampanjene til [[Edvard I av England]], praktisk talt fra begynnelsen, var at han ikke var i stand til å bygge en varig allianse med den skotske adelen, en tradisjonell maktbase som hans styre var avhengig av: venner i et øyeblikk ble lett fiender i det neste. Med drapet på John Comyn var hans omfattende nettverk av familie og slektninger garantert å kjempe på Englands side mot Robert Bruce, som de nå anså for å være det største onde.<ref name="Robertson"> Robertson, James Irvine: [https://web.archive.org/web/20150722213608/http://www.scotlandmag.com/magazine/issue30/12007610.html «To conquer or die (Macdougal)»], ''Scotland Magazine'', Issue 30, s. 52. Arkivert fra [http://www.scotlandmag.com/magazine/issue30/12007610.html originalen] den 22. juli 2015</ref> MacDougall-klanen, Comyns allierte, var ledet av [[John MacDougall]] og støttet kong [[Edvard II av England]] mot en felles fiende. I tillegg var [[John Comyn (røde)|John Comyn den yngre]] nevø av den fjerde MacDougall, høvding [[Alexander av Argyll]], lord av Lorn. John MacDougall hadde dermed også en blodfeide å hevne.<ref>Way, George & Squire, Romily.(1994): ''Collins Scottish Clan & Family Encyclopedia'', s. 216-217.</ref> Den formelle fredsavtalen mellom Bruce og MacDougall gikk i tillegg ut i løpet av 1308. [[Neil Campbell]] kalte sammen sine menn for å støtte Robert Bruce. Han ville sannsynligvis ha støttet hvem som helst på motsatt side av MacDougall, for i Skottland var det «kith and kin always ranked higher than politics» (slekt og venner rangerer alltid høyere enn politikk), som en skotsk skribent uttrykte det.<ref>Scott, Walter (1814): [http://www.fullbooks.com/Waverley10.html ''Waverley; or, 'Tis Sixty Years Since''], eksempel: «...if they were to collect together the kith, kin, and allies of their houses, arrayed in effeir of war, as was the ancient custom of Scotland on these occasions»</ref>

Bruces skotske fiender kontrollerte store og strategisk viktige landområder i hele riket, i Galloway, Lochaber, Atholl, Ross, Buchan og Badenoch og Strathspey. Rett etter at Bruce ble beseiret av engelskmennene i [[slaget ved Methven]], ble det som var igjen av hæren hans knust av Alexander MacDougalls sønn, John av Lorne, i [[slaget ved Dalry]] (Dalrigh) nær Tyndrum. Bruce, som så vidt slapp unna fangst, måtte gå i dekning.

Selv om kongen kom seg bemerkelsesverdig etter disse katastrofene, da han steg ned til Ayrshire våren 1307 for å starte en [[gerilja]]krig, var det på ingen måte sikkert i på denne tiden at han ville være i stand til å seire mot kombinasjonen av engelsk militærmakt og lokal skotsk motstand. Kort tid etter at hans militære kampanje i Ayrshire begynte, ble han begunstiget av et stort lykketreff: Edvard I, på vei nordover med en stor hær, døde like ved den skotske grensen i juli 1307. Sønnen hans, den langt mindre dyktige [[Edvard II av Skottland|Edvard II]], vendte sin oppmerksomhet mot engelsk innenrikspolitikk, og lot hans skotske allierte klare seg så godt de kunne. Bruce, som var overbevist om at engelskmennene var nødt til å komme tilbake sommeren 1308, bestemte seg for å handle med fart og grundighet.

== Herjingen i nord ==
Det første angrepet kom i september 1307 i [[Galloway]], det nedarvete området til Balliol-familien, mot klanene MacDougall og Macann. Her var kampene så harde at den lokale bondestanden tok tilflukt over grensen i Cumberland. Høvdingene i Galloway appellerte forgjeves til Edvard II om hjelp og ble deretter tvunget til å underkaste seg Bruce for få en våpenhvile.

Med dette ut av veien vendte kongen oppmerksomheten mot nord, brøt gjennom det engelskkontrollerte lavlandet og satte kursen mot Røde Comyns gamle høyborg i Lochaber. Hans marsj inn i høylandet ble støttet av en flåte av [[Busse|bysser]] som seilte opp [[Loch Linnhe]]. John Bacach, som opptrådte for sin eldre far, våget ikke å møte Bruce og ba om våpenhvile. Bruce dro deretter mot nordøst for å gjøre opp med sin viktigste fiende, Røde Comyns fetter og navnebror, [[John Comyn, jarl av Buchan|John Comyn]], 3. jarl av Buchan. Denne kampanjen varte gjennom vintersesongen, og nådde sitt høydepunkt i Bruces seier [[slaget ved Inverurie]] i mai 1308. Bruce hadde da frihet til å vende sin fulle oppmerksomhet tilbake til uferdige saker i vest.<ref name="Magnusson_176"> Magnusson (2000), s. 176</ref>

== Brander-passet ==
Alexander MacDougall, for gammel og syk til selv å delta i kampene, lå i [[Dunstaffnage Castle|festningen sin i Dunstaffnage]], og gjennom hele perioden var hans eldste sønn, John Bacach, den viktigste krigslederen til klan MacDougall. Sommeren 1308, muligens sent i august, tok hæren hans posisjon i det trange passet Brander, der elven Awe skjærer seg gjennom den sørlige skråningen av fjellet Ben Cruachan på vei ned fra innsjøen [[Loch Awe]].<ref name="Robertson"/> Imidlertid er det bare [[John Barbour]]s hyldningsdikt ''The Brus'' (fra slutten av 1300-tallet) som plasserer slaget; den nevner ikke passet ved navn, men beskrivelsen passer.<ref name="RoyalCommission">[https://archive.today/20121223225942/http://canmore.rcahms.gov.uk/en/site/23440/ ''Site Record for Fanans''], Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Scotland</ref> Det store antallet [[varde]]r rundt broen over Awe kan gi en viss støtte til stedet.<ref name="RoyalCommission"/>

Brander-passet gir plass til kun en trang vei land siden av fjellet, et av de høyeste i Skottland med sine 1126 meter, og det var her John Bacach aktet å legge bakholdet. Selv observerte han sine disposisjoner fra et skip på Loch Awe. Mennene hans var gjemt i høyere oppe på åssiden, med utsikt over den smale stien gjennom passet, og kunne rulle store steiner nedover åssiden.<ref name="Magnusson_177"> Magnusson (2000), s. 177</ref> Bruce hadde nå lært nok om geriljakrigføring og hadde nok menn til å omgå en slik felle. Et parti lojale skotske bueskyttere kommandert av [[James Douglas (Svarte-Douglas)|James Douglas]] klatret enda høyere opp Ben Cruachan og – helt uten å bli sett – plasserte seg i fiendens rygg. Da MacDougalls angrep, ble de fanget i en skrustikke, med kong Robert som kom nedenfra og Douglas ovenfra. Mennene i Argyll fikk en skur av piler bakfra og møtte en aggressiv kamp med sverd forfra.<ref name="Magnusson_177"/> De vaklet og brøt av. De ble jaget vestover over elven Awe hele veien tilbake til Dunstaffnage, mens John rømte nedover innsjøen i skipet sitt og søkte tilflukt i England. Alexander MacDougall overga seg og underkastet seg Robert Bruce, men året etter sluttet han seg til sønnen i eksil, og døde i [[1310]] i tjeneste for Edvard II.<ref name="Traquair"/><ref>Prebble (1981)</ref>

Kampanjen i 1307 og 1308 avsluttet den interne trusselen mot den skotske kongen. Alle hans Comyn-fiender hadde blitt drept eller forvist og landområdene deres gått tapt. De overlevende hadde ikke lenger noen maktbase i Skottland, og kunne bare fortsette kampen som frivillige i den engelske hæren. Ikke desto mindre gjensto en arv av bitterhet, for til slutt å komme tilbake til Skottland i 1332, under umåtelig andre omstendigheter.

== Etterspill ==
Kampanjen i 1307 og 1308 avsluttet den interne trusselen mot den skotske kongen. Alle hans Comyn-fiender hadde blitt drept eller forvist og landområdene deres gått tapt. De overlevende hadde ikke lenger noen maktbase i Skottland, og kunne bare fortsette kampen som frivillige i den engelske hæren.

Både Donald-klanen og Campbell-klanen fikk både fordeler, landområder og økt makt på bekostning av MacDougall-klanen. MacNab-klanen, som hadde kjempet ved MacDougalls allierte, mistet således også sine landområder.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
'''Primære:'''
* Barbour, John: ''The Brus'', overs. A.A.H. Douglas som ''The Bruce'', 1964.
* Fordun, John av: ''Chronicles of the Scottish Nation'', red. W.F. Skene, 1872.
* Gray, Thomas, ''Scalicronica'', red og overs. H. Maxwell, 1913.

'''Sekundære:'''
* Barrow, G.W.S. (1976): ''Robert Bruce and the Commumnity of the Realm of Scotland''
* Barron, E.M. (1934.): ''The Scottish War of Independence''
* Hailes, Lord (David Dalrymple) (1776): ''The Annals of Scotland''
* MacDonald, C.M. (1950.): ''The History of Argyll''
* MacDonald, R.A. (1997): ''The Kingdom of the Isles: Scotland's Western Seaboard, 1100-c1336''
* Magnusson, Magnus (2000): ''Scotland, The Story of a Nation'', Grove Press/HarperCollins
* Traquair, Peter (1998): ''Freedom's Sword'', Roberts Rinehart Publishers
* Prebble, John (1981): ''The Lion in the North: A Personal View of Scotland's History'', Penguin
* Scott, Ronald McNair (1982): ''Robert the Bruce: King of Scots''. New York: Barnes and Noble. ISBN 978-1566192705

== Eksterne lenker ==
* [http://www.scottishhistory.com/articles/independence/csys/essays/essay2.html «Why was Robert I so successful between 1308 and 1314»] ved Ewan J. Innes

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Slag under den skotske uavhengighetskrig|Brander Pass]]
[[Kategori:Konflikter i 1308]]