Redigerer Slaget ved Blue Licks

{{Ingen fotnoter}}
{{Infoboks slag
| navn = Slaget ved Blue Licks
| bilde =
| konflikt = [[den amerikanske uavhengighetskrigen]]
| dato = [[19. august]] [[1782]]
| sted = Nær dagens [[Mount Olivet, Kentucky|Mount Olivet]], [[Kentucky]]
| resultat = Britene og indianerne seiret
| part1 = [[Kentucky]]–[[milits]]<br />{{flagg|USA|1782|lenke}}
| kommandant1 = [[John Todd]] †<br />[[Stephen Trigg]] †<br />[[Daniel Boone]]
| styrke1 = 182 militsmenn
| tap1 = 72 døde<br />11 tatt til fange
| part2 = {{flagg|Storbritannia|1782|lenke}}<br />[[indianere]]
| kommandant2 = {{flagg|Storbritannia|1782}} [[William Caldwell]]<br />{{flagg|Storbritannia|1782}} [[Alexander McKee]]<br />{{flagg|Storbritannia|1782}} [[Simon Girty]]
| styrke2 = 300 indianere<br />50 rangere
| tap2 = rundt 11 døde
}}
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig}}
{{Kampanjeboks amerikanske uavhengighetskrig: Vestlig}}
'''Slaget ved Blue Licks''' var en trefning som ble utkjempet [[19. august]] [[1782]] og var det siste slaget i [[den amerikanske uavhengighetskrigen]] som ble utkjempet i [[Kentucky]]. Slaget fant sted ti måneder etter at [[Charles Cornwallis]] overgav seg i [[beleiringen av Yorktown|Yorktown]] som i realiteten gjorde slutt på krigen i øst. På en høyde ved siden av [[Licking River]] i det som nå er [[Robertson County (Kentucky)|Robertson County]] lå en styrke på rundt 50 [[Storbritannia|britiske]] rangere og 300 [[indianere]] i bakhold og omringet 182 [[milits]]menn fra [[Kentucky]]. Det var det verste nederlaget for kentuckerne i løpet av krigen.
==Bakgrunn==
Selv om en britisk armé under Lord Cornwallis hadde overgitt seg ved Yorktown i oktober 1781, fortsatte krigen på det vestlige pionéerområdet. Indianerne nord for [[Ohio (elv)|Ohio]]-elva hjulpet av britene fordoblet sine forsøk på å drive de amerikanske bosetterne ut av det vestlige [[Virginia]] (som i dag er Kentucky og [[Vest-Virginia]]).

Et stort møte ble holdt i [[shawnee]]-landsbyene i juli 1782 nær [[Mad River]] i [[Ohio Country]] hvor shawneer, [[lenape|delawarer]], [[mingo]]er, [[wyandot]]er, [[miami (stamme)|miamier]], [[ottawa (stamme)|ottowaer]], [[ojibwa]]er og [[potawatomi]]er var til stede. En styrke på 150 britiske rangere under kaptein [[William Caldwell]] (fra [[Butler's Rangers]]) og 1100 indianere under oppsyn av [[Alexander McKee]], [[Simon Girty]] og [[Matthew Elliott]] ble sendt mot [[Wheeling, West Virginia|Wheeling]] ved Ohio-elva. Dette var en av de største styrkene som til da var blitt sendt mot amerikanske bosettere.

Men denne ekspedisjonen ble avblåst etter at speidere rapporterte at [[George Rogers Clark]] som indianerne fryktet mer enn noen annen amerikansk kommandant, forberedte en invasjon av Ohio Country fra Kentucky. Caldwells armé returnerte til Mad River for å avskjære invasjonsstyrken, men Clarks armé dukket aldri opp. Det viste seg at ryktene var falske. Clark hadde satt en stor båt til å patruljere Ohio-elva, men han var ikke klar til å sette i gang noen ekspedisjon. De fleste av indianerne spredte seg da de ble frustrert over hendelsenes utvikling.

==Beleiringen og unnsetningen til Bryan's Station==
Med den resterende styrken på rundt 50 britiske rangere og 300 indianere krysset Caldwell og McKee inn i Kentucky. De håpet å overraske bosetningen Bryan's Station, men bosetterne hadde fått vite om at styrken var på vei og befestet seg. Caldwell og McKees styrke innledet en beleiring av bosetningen den [[15. august]] 1782, men trakk seg tilbake den [[17. august]] da de hørte at en milits fra Kentucky var på vei.

Militsen som kom Bryan's Station til unnsetning den [[18. august]] bestod av rundt 47 menn fra [[Fayette County (Kentucky)|Fayette County]] og rundt 135 fra [[Lincoln County (Kentucky)|Lincoln County]]. Oberst [[John Todd]] fra Fayette–militsen hadde den overordnede kommandoen. Under ham var to oberstløytnanter, [[Stephen Trigg]] fra Lincoln og [[Daniel Boone]] fra Fayette. [[Benjamin Logan]], oberst i Lincoln, samlet fremdeles menn og var ikke til stede.

Offiserene diskuterte om de skulle forfølge den fiendtlige styrken før den kunne flykte over elva Ohio eller om de skulle vente på oberst Logan med forsterkninger. Major [[Hugh McGary]] anbefalte at de skulle vente på Logan, men han ble nedstemt av oberst Todd som hengte ut McGary ved å antyde at han var feig. Kentuckierne forfulgte derfor britene og indianerne og tilbakela nesten 60 km til hest over en [[bison]]sti før de slo leir.

==Slaget==
Kentuckierne nådde Licking River morgenen [[19. august]], nær en kilde og en [[salt]]kilde kjent som Lower Blue Licks. På den andre siden av elva kunne de se noen få indianerspeidere. Bak indianerne var en høyde som elva gikk rundt. Oberst Todd kalte sammen sitt råd og spurte Boone, den mest erfarne skogsmannen, om hans vurdering. Boone var blitt stadig mer mistenksom over den for opplagte stien som indianerne dro langs og advarte sine medoffiserer om at han trodde indianerne forsøkte å trekke dem inn i et bakholdsangrep.

Major McGary som tydeligvis var ivrig etter å vise at han ikke var feig slik Todds tidligere kritikk hadde antydet, ba om et umiddelbart angrep. Han steg til hest og red over vadestedet i elva og skrek «de som ikke er feiginger, følg meg.» Mennene begynte å følge etter i likhet med offiserene som håpet i det minste å klare å gjennomføre et angrep i full orden. «Vi er alle slaktede menn,» sa Boone idet han krysset elva.

[[Fil:Blue Licks monument.jpg|thumb|Monumentet ved Blue Licks Battlefield State Park, fotografert i 2006 under en markering av årsdagen for slaget.]]
På den andre siden av elva steg de fleste mennene av hestene og dannet en slaglinje på tre eller fire avdelinger. De rykket frem opp på høyden med Todd og McGary i sentrum, Trigg på høyre og Boone på venstre. Som Boone hadde mistanke om ventet Caldwells styrke på den andre siden av høyden, skjult i ravinene. Idet kentuckierne nådde et åpent område, åpnet indianerne ild med ødeleggende effekt. Etter bare fem minutter gav kentuckiernes sentrum og høyre flanke etter, bare Boones menn på venstre flanke klarte å rykke fremover. Todd og Trigg som var lette mål på hesteryggen, ble raskt skutt ned.

Kentuckierne begynte å flykte i vill uorden ned høyden og kjempet mann mot mann mot indianerne som hadde kommet rundt på flankene. McGary red opp til Boones kompani og fortalte ham at alle trakk seg tilbake og at Boone nå var omringet. Boone samlet sine menn for å trekke seg tilbake. Han tok tak i en rytterløs hest og beordret sin sønn, Israel Boone, om å stige opp og flykte. Israel nektet å forlate sin far og ble skutt gjennom nakken mens Daniel lette etter en hest til. Boone så at hans sønns sår var dødelig og flyktet. Ifølge en legende, gjemte Boone liket av sin sønn før han forlot åstedet, men i virkeligheten hadde han ikke tid til dette.

==Etterspill==
Selv om han ikke deltok i slaget ble George Rogers Clark som den øverste militsoffiseren, fordømt i Kentucky for katastrofen ved Blue Licks. I respons til kritikken satte han i gang et hevnangrep inn i Ohio Country. I november 1782 ledet han mer enn 1000 menn, inkludert Benjamin Logan og Daniel Boone, på en ekspedisjon som ødela fem av shawneenes landsbyer ved [[Great Miami River]], den siste betydelige offensiven i krigen. Ingen slag ble utkjempet fordi shawneene nektet å møte kentuckierne. I stedet trakk de seg tilbake til sine landsbyer ved Mad River.

De landsbyene ble senere ødelagt av Benjamin Logan i 1786 i utbruddet av den [[nordvestlige indianerkrig]]en. I den ekspedisjonen konfronterte Hugh McGary shawneehøvdingen [[Moluntha]] og spurte ham om han hadde vært ved Blue Licks. Moluntha hadde ikke deltatt i slaget ved Blue Licks, relativt få shawneer var tilstede i slaget, men han misforstod tydeligvis McGarys spørsmål og nikket. McGary drepte da shawneehøvdingen med en [[tomahawk]]. Logan overtok kommandoen fra McGary og stilte ham senere for retten.

==State Park==
Slagmarken minnes i [[Blue Licks Battlefield State Park]] ved [[US Route 68]] mellom [[Paris, Kentucky|Paris]] og [[Maysville, Kentucky|Maysville]] rett utenfor tettstedet Blue Licks Springs. Stedet har en [[obelisk]] av [[granitt]], gravlund og et museum.

==Litteratur==
*Faragher, John Mack: ''Daniel Boone: The Life and Legend of an American Pioneer'', New York: Holt, 1992, ISBN 0-8050-1603-1.
*Hammon, Neal O: ''Daniel Boone and the Defeat at Blue Licks'', Minneapolis: The Boone Society, 2005, (Amateur local history, no ISBN)
*Lofaro, Michael A: ''Daniel Boone: An American Life'', Lexington, Kentucky: University Press of Kentucky, 2003, ISBN 0-8131-2278-3.
*Nelson, Larry L: ''A Man of Distinction among Them: Alexander McKee and the Ohio Country Frontier, 1754–1799.'' Kent, Ohio: Kent State University Press, 1999, ISBN 0-87338-620-5 (hardcover).
*Rice, Otis K: ''Frontier Kentucky''. Lexington: University Press of Kentucky, 1975, ISBN 0-8131-0212-X.
*Sugden, John: ''Blue Jacket: Warrior of the Shawnees'', Lincoln and London: University of Nebraska Press, 2000, ISBN 0-8032-4288-3.

==Eksterne lenker==
* [http://ftp.rootsweb.com/pub/usgenweb/ky/robertson/military/bluelicks.txt Inskripsjonene og listene med navn på monumentet over slaget ved Blue Licks]
* [https://web.archive.org/web/20060929040411/http://parks.ky.gov/resortparks/bl/index.htm Blue Licks Battlefield State Resort Park]
{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Blue Licks, Slaget ved}}

[[Kategori:Slag under den amerikanske uavhengighetskrigen|Blue Licks]]
[[Kategori:Konflikter i 1782]]
[[Kategori:Kentuckys historie]]
[[Kategori:1782 i USA]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av USA]]
[[Kategori:Slag med deltagelse av Storbritannia]]
[[Kategori:Indianske slag]]
[[Kategori:Robertson County (Kentucky)]]