Redigerer
Slaget om Stalingrad
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
{{Infoboks slag |navn = Slaget om Stalingrad |konflikt = [[andre verdenskrig]] |sted = {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} Stalingrad (nåværende [[Volgograd]]), [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russiske SFSR]], [[Sovjetunionen]] |dato = [[23. august]]<ref group="note">Ifølge ''[[Encyclopædia Britannica]]'' begynte slaget 17. juli 1942 (se https://www.britannica.com/event/Battle-of-Stalingrad ), mens ''[[Store norske leksikon]]'' oppgir 23. juli 1942 (se https://snl.no/Stalingrad )</ref> [[1942]]–[[2. februar]] [[1943]] |resultat = Avgjørende sovjetisk seier |bilde= |part1 = {{Flagg|Tyskland|1945}} [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] <br /> {{Flagg|Italia|1946}} [[Kongedømmet Italia|Italia]] <br /> {{Flagg|Romania}} [[Kongedømmet Romania|Romania]] <br />{{Flagg|Ungarn|1945}} [[Ungarn]]<br />[[Fil:Flag of Independent State of Croatia.svg|22px]] [[Den uavhengige staten Kroatia|Kroatia]] |part2 = {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Sovjetunionen]] <br /> {{Flagg|USA|1959}} [[USA]]<ref group="note">I selve slaget var det kun soldater fra Sovjetunionen som deltok, men Storbritannia og USAs deltakelse på Sovjetunionens side bidro til at Tysklands ressurser for slaget ble begrenset. Fly som kunne blitt brukt til bombing eller nedskyting av andre fly måtte gjøre tjeneste i Tyskland eller i Nord-Afrika, mens soldater, utstyr og drivstoff ble utplassert i Frankrike og andre tysk-okkuperte land.</ref> <br /> {{flagg|Storbritannia}} [[Storbritannia]] |kommandant1 = {{Flagg|Nazi-Tyskland}} [[Adolf Hitler]] <br /> {{Flagg|Nazi-Tyskland}} [[Maximilian von Weichs|M. von Weichs]] <br /> {{Flagg|Nazi-Tyskland}} [[Friedrich Paulus|F. Paulus]] <br /> {{Flagg|Nazi-Tyskland}} [[Erich von Manstein|E. von Manstein]] <br /> {{Flagg|Nazi-Tyskland}} [[Hermann Hoth|H. Hoth]]<br />{{Flagg|Italia|1946}} [[Italo Gariboldi|I. Gariboldi]]<br />{{Flagg|Romania}} P. Dumitrescu<br />{{Flagg|Ungarn|1945}} G. Jány<br />[[Fil:Flag of Independent State of Croatia.svg|22px]] Viktor Pavičić |kommandant2 = {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Josef Stalin]]<br />{{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Georgij Zjukov]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} A. Jeremenko <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}}[[Vasilij Tsjujkov]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Aleksandr Vasilevskij|A. Vasiljevskij]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Konstantin Rokossovskij|K. Rokossovskij]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Rodion Malinovskij|R. Malinovskij]] <br /> {{Flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Nikita Khrusjtsjov|N. Khrusjtsjov]] |enhet1=|enhet2=|styrke1 = '''Innledende'''<br />300 000 soldater<ref name="Turner2013_104-105"/><br />3 000 kanoner <br />500 stridsvogner<br />600 fly<br /><ref group="note">Ifølge Turner hadde 6. armé og 4. panserarmé den 12. september totalt 590 tusen mann, 10 tusen artillerivåpen og 100 stridsvogner. Mot de sto Stalingradfronten (1. gardearmé, 4. panserarmé, og 24., 21 og 66. armé) og sørøstfronten (62., 64, 57. og 51. armé), med totalt 590 tusen mann, 7 tusen artillerivåpen og 600 stridsvogner, Turner 2013, s. 92–93</ref> <br /> '''Ved motoffensiven'''<br /> 1 040 000 soldater<br /> 640 stridsvogner<br />400 fly |styrke2 = '''Innledende'''<br /> 20–40 000 soldater<ref name="Turner2013_104-105">Turner 2013, s. 104–105</ref><ref group="note">Ifølge Beevor var det under 40 tusen sovjetiske soldater i Stalingrad den første uken i september, Beevor 2002, s. 117</ref> <br /> 2 200 kanoner<br /> 400 stridsvogner<br /> 300 fly<br /> '''Ved motoffensiven'''<br /> 1 143 000 soldater<br />13 451 kanoner<br />894 stridsvogner<br /> 1 115 fly <br /> <ref group="note">Ifølge Turner hadde Stavka følgende styrker for operasjon Uranus: sørvestfronten (1. gardearmé, 21. og 5. panserarmé, 3. gardekavaleri og 4. panserkorps og 2. og 17. flyarmé): 398 tusen soldater, 6500 kanoner, 150 katusjaer, 730 stridsvogner og 530 fly. Don-fronten (24., 65. og 66. armé og 16. flyarmé): 307 tusen soldater, 5300 kanoner, 150 katusjaer, 180 stridsvogner og 260 fly. Stalingradfronten (51., 57., 62. og 64. armé, 4. og 13. mekaniserte korps, 4. kavalerikorps og 8. flyarmé): 429 tusen soldater, 5800 kanoner, 145 katusjaer og 650 stridsvogner, Turner 2013, s. 148</ref><ref>Overy 1995, s. 79</ref> |tap1 = Over 500 tusen tap (drept, skadet eller tatt til fange).<ref name="Beevor2002_362">Beevor 2002, s. 362</ref> <br />250 000–300 000 tap<ref name="Turner2013-145">Turner 2013, s. 145</ref><br /> 91 000 tatt til fange<ref name="Beevor2002_360"/> |tap2 = 478 000 drept <br />1–2 millioner tap<ref name="Turner2013-145"/> <br /><ref group="note">Ifølge Beevor ble 485 751 soldater drept, av 1,1 millioner sårede. Beevor 2002, s. 358</ref><br /> 650 000 såret <br /> 40 000 sivile drept |underskrift=[[Den røde armé|Russiske soldater]] i ruinene i [[Stalingrad]] [[1942]] {{Byline|Deutsches Biundesarchiv}} }} {{Østfronten}} {{koord|48|42|N|44|31|E|dim:50km|vis=tittel}} <onlyinclude>'''Slaget om Stalingrad''' ble utkjempet under [[andre verdenskrig]], fra [[23. august]] [[1942]] til [[2. februar]] [[1943]], om dagens [[Volgograd]] i [[Sør-Russland]]. Kampen sto mellom Tysklands [[Wehrmacht]] (støttet av italienske, ungarske, rumenske og kroatiske styrker),<ref group="note">Noen kilder oppgir at kampen sto mellom Sovjetunionen og [[aksemaktene]]. Det er ikke korrekt. Japan var ikke i krig med Sovjetunionen før landet ble angrepet i august 1945.</ref> og [[Den røde armé]] fra Sovjetunionen (støttet av de vestlige allierte, i hovedsak USA og Storbritannia). Med totale tap (døde, sårede, fanger, og sivile, for begge sider) på nær 2 millioner mennesker, er slaget et av de blodigste i historien.</onlyinclude> Stalingrad var et transportknutepunkt, blant annet for Sovjetunionens tilgang til sine oljeforekomster i [[Kaukasus]]. Det tyske angrepet begynte i august 1942, med den [[Sjette armé (Tyskland)|6. armé]] og elementer av 4. panserarmé. Angrepet ble støttet av bombing fra [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]], og mye av byen ble ødelagt. Den tyske offensiven endte med nærkamp i bykjernen. Midt i november 1942 hadde de tyske styrkene presset den sovjetiske 62. armé sammen i to smale [[brohode]]r langs vestbredden av elven [[Volga]], og hadde inntatt rundt 90 % av byens areal. Den 19. november 1942 angrep sovjetiske styrker fra to sider i [[operasjon Uranus]], mot svake styrker fra Romania og Ungarn som forsvarte 6. armés [[flanke]]r sør og nordvest av Stalingrad. Etter fem dagers fremrykking av Den røde armé var Wehrmachts 6. armé omringet, i og vest for Stalingrad, innenfor et område som var rundt 60 kilometer i retning øst-vest, og 40 kilometer i retning nord-sør. Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne. Hitler beordret 6. armé til å holde Stalingrad. De tyske styrkene ble forsøkt unnsatt, dels ved angrep over land, og dels ved forsyninger av Luftwaffe. Den tyske unnsetningsstyrken over land ble stoppet av sovjetiske styrker. Luftwaffe klarte bare å levere en mindre del av hva den innesperrede 6. armé trengte av forsyninger. Kampene mellom sovjetiske styrker og den innesperrede tyske 6. armé fortsatte i over to måneder. I begynnelsen av februar 1943 var de gjenværende tyske styrkene ved Stalingrad sterkt redusert, de hadde hverken mat eller ammunisjon, og overga seg. Av om lag 91 tusen soldater som gikk i krigsfangenskap kom knappe 6 tusen tilbake til Tyskland, resten døde i Sovjetunionen. Minst 40 tusen sovjetiske sivile døde under kampene, mens rundt 10 tusen sivile klarte å overleve i ruinene, mens krigen pågikk. Tyskland og dets støttespillere tapte store mengder utstyr og soldater i slaget, og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. I tillegg til materielle tap, var de psykologiske, de var svært negative for Tyskland og de andre [[aksemaktene]], og tilsvarende positive for Sovjetunionen og de allierte. Hitler hadde flere ganger offentlig lovet å ta Stalingrad, og beholde byen, Tysklands tap av omdømme var derfor tilsvarende stort. Sovjeternes tap av soldater og materiell var antagelig minst like store som Tysklands. De hadde imidlertid større ressurser å ta av, også gjennom forsyninger fra sine allierte USA og Storbritannia. Den sovjetiske seieren ved Stalingrad markerte - både for samtiden og ettertiden - starten på frigjøringen av [[Sovjetunionen]], og seieren over [[Tysklands historie (1933–1945)|det nazistiske Tyskland]]. == Bakgrunn, Tysklands invasjon av Sovjetunionen == {{Tekstboks |overskrift=Tyske hærstyrker på østfronten |De fleste [[infanterist]]ene forflyttet seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som i [[Napoléon Bonaparte]]s eller [[Julius Cæsar]]s tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Mye av forsyninger og tyngre utstyr ble trukket av hester, mellom 600-750 tusen hester ble benyttet. De kjøretøy og stridsvogner som fantes var i små serier, rundt 2000 ulike typer kjøretøy deltok i invasjonen, en stor utfordring for levering av reservedeler.<ref>Glantz 2015, s. 31–32</ref><ref>Beevor 2002, s. 24, 40</ref><ref>Bell 2011, s. 42</ref> En [[Armé (forband)|armé]] (fra 50 til 250 tusen mann)<ref>EB 2010, bind 29 s. 963</ref> besto av to eller flere [[Korps (forband)|korps]], som igjen vanligvis hadde to [[Divisjon (forband)|divisjoner]] med infanteri, hver på om lag 12 000 mann. De var igjen inndelt i [[brigade]]r (4-5 tusen mann), [[regiment]]er (2-3 tusen mann), [[bataljon]]er (600-1000 mann), [[kompani]]er (100-200 mann), [[tropp]]er (30-50 mann), og [[Lag (militær enhet)|lag]] (8-11 mann).<ref>Stevenson 2012, s. xvii</ref>|align=right}} Den 22. juni 1941 invaderte [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] og dets allierte (med rundt 3,5 millioner soldater), Sovjetunionen i [[operasjon Barbarossa]], og rykket raskt dypt inn i den europeiske delen av landet. I begynnelsen vant Wehrmacht terreng og tok flere millioner [[Sovjetiske krigsfanger 1941-42|sovjetiske krigsfanger]].<ref>Beevor 2002, s. 28, 31–32</ref> Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 ga den sovjetiske [[Den røde armé]] det tyske [[Wehrmacht]] seig motstand. Etter kun noen uker ble det klart for den tyske ledelsen at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, slik de hadde trodd.<ref>Evans 2009, s. 198–199</ref> I desember 1941 klarte de sovjetiske styrkene å starte et motangrep. I sør gjenerobret de [[Rostov]] og [[Kertsjhalvøya]] på [[Krim]]. Størst fremgang hadde de sovjetiske styrkene i [[slaget om Moskva]]. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet på sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden, og led store tap.<ref>Beevor 2002, s. 42, 47–49</ref> I perioden fra invasjonen i juni 1941 og til utgangen av februar 1942 hadde Wehrmacht 394 000 drepte, 414 000 tatt til fange, 46 000 savnet (antatt drept), 112 000 ute av tjeneste grunnet sykdom og 725 000 sårede,<ref>Turner 2013, s. 23</ref> om lag 1/3-del av den opprinnelige styrken.<ref>Bell 2011, s. 55</ref> De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942.<ref name="Beevor2002_54–55">Beevor 2002, s. 54–55</ref> De tyske generalene ville ha et fornyet angrep mot Moskva. Hitler bestemte imidlertid at sommerens hovedfelttog skulle skje i sør: mot de sovjetiske jordbruksområdene og oljefeltene i Kaukasus. Hensikten var å sikre mat og drivstoff til Tyskland, såvel som elven [[Volga]]; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i området.<ref>Overy 1995, s. 64, 231</ref><ref name="Beevor2013_356">Beevor 2013, s. 356, 371</ref><ref name="Beevor2002_69-71">Beevor 2002, s. 69–71</ref><ref>Evans 2009, s. 404–405, 409</ref> Den tyske planen for sommeroffensiven, (førerdirektiv 41, utstedt 5. april 1942) nevnte Stalingrad svært kort, kun i forbindelse med å sikre [[flanke]]n til den fremrykkende styrken mot Kaukasus.<ref>Glantz 2015, s. 133–134</ref> [[Oberkommando des Heeres|Den tyske overkommandoen]] (OKH) visste samtidig at tiden var knapp; [[Amerikas forente stater|USA]] hadde gått inn i krigen på britisk og sovjetisk side etter det [[japan]]ske [[angrepet på Pearl Harbor]] i desember 1941. Hitler anså imidlertid at kampene på [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] ville være over før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.<ref>Beevor 2013, s. 281, 303–304</ref> {{sitat|Om vi ikke tar [[Majkop]] og [[Grosnyj]], må jeg avslutte krigen.|Uttalelse av Adolf Hitler i konferanse med ledende generaler i Ukraina, før sommeroffensiven 1942.<ref name="Beevor2002_75">Beevor 2002, s. 75</ref>}} Grunnet Wehrmachts tap etter invasjonen av Sovjetunionen i 1941, skulle styrker fra Ungarn, Romania og Italia spille en vesentlig større rolle i sommerens offensiv.<ref>Turner 2013, s. 28</ref> En tysk seier i det sørlige Sovjet ville svekke Sovjets krigsevne og økonomi alvorlig.<ref name="Beevor2013_356"/> Amerikanske og britiske forsyninger av våpen og annet materiell til Sovjetunionen via [[den persiske korridor]] ville også hindres om elven Volga ble blokkert.<ref>Glantz 2015, s. 133</ref><ref>Beevor 2013, s. 365</ref><ref group="note">{{Kilde bok|url=https://history.army.mil/books/70-7_09.htm|tittel=Command Decisions|etternavn=Coakley|fornavn=Robert W.|utgiver=CENTER OF MILITARY HISTORY DEPARTMENT OF THE ARMY|år=1960|utgivelsessted=Washington DC|side=253|kapittel=9. The Persian Corridor as a Route for Aid to the USSR|sitat=In 1942 the importance of the Persian Corridor project for overall strategy was not inconsiderable. The need for speed must be evaluated in terms of developments on the Russian front in that year. While the Persian Gulf decision was in the making the Germans were moving steadily forward to their rendezvous with destiny at Stalingrad. If the Persian Gulf facilities had been ready, the amount of British and American supplies reaching the Russians during this critical battle would have been much greater. As it was, the Russians won with what they had and what the British and Americans did in fact contribute.}}</ref> == Tyskernes sommeroffensiv i 1942 == {{utdypende|Operasjon blå}} === Innledende kamper på Krim === [[Armégruppe syd]] ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russland]], inn i Kaukasus, for å erobre sovjetiske oljefelt.<ref name="Beevor2002_69-71"/> Styrken inkluderte den tyske 6. armé, den 17. armé og 1. og 4. panserarmé. I 1941 hadde armégruppe syd okkupert [[Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk|Ukraina]], og var i posisjon for den planlagte offensiven.<ref>Beevor 2002, s. 38–39, 75–77</ref> [[Operasjon blå]] (den tyske sommeroffensiven i 1942, tysk: operation blau) var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men vinteren var uvanlig kald og snørik, våren var sen, og snøsmeltingen gjorde fronten til et gjørmehav. Tyskerne angrep først sovjeternes brohoder på [[Krim]]. Deretter gikk de den 8. mai løs på [[Kertsj]]halvøya, og den 20. mai var halvøya i tysk besittelse.<ref>Winchester 2014, s. 145–149</ref> Sovjeternes motstand ved festningen [[Sevastopol]] var hard. Begge parter led store tap av tropper og materiell, og de siste sovjetiske fortene holdt ut helt til 3. juli.<ref>Winchester 2014, s. 149–151</ref> I slutten av mai hadde tyskerne slått tilbake et sovjetisk motangrep ved [[Kharkov]], og tatt flere hundre tusen fanger, rundt 2 tusen kanoner, og mesteparten av stridsvognene til den sovjetiske 6. og 57. armé i hva som ble kjent som Barvenkovo-fellen.<ref>Beevor 2002, s. 72–73</ref><ref>Winchester 2014, s. 139–145</ref> Deretter sikret de tyske styrkene seg utgangsstillinger for den store offensiven mot Kaukasus. To større lommer med sovjetiske styrker ble avskåret og nedkjempet – henholdsvis nordøst for Kharkov 2. juni, og ved Millerovo i [[Rostov oblast]] en uke senere.<ref name="Turner2013_157">Turner 2013, s. 157</ref> Tyskerne tok mange fanger, de ble behandlet inhumant, i strid med krigens lover og de fleste døde av sult.<ref>Beevor 2002, s. 83</ref> [[Fil:Eastern Front 1942-05 to 1942-11-es.svg|miniatyr|[[Operasjon blå]], tysk fremrykking fra 7. mai til 18. november 1942 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/19/Eastern_Front_1942-05_to_1942-11-es.svg/2301px-Eastern_Front_1942-05_to_1942-11-es.svg.png større kart])]] === Tysk hovedoffensiv mot sør-øst === Den 28. juni 1942 angrep tyskerne og deres allierte i armégruppe syd på en 125 km bred front ved [[Kursk]], med kurs for [[Voronezj]].<ref name="Beevor2002_77">Beevor 2002, s. 77</ref> Byen ligger på begge sider av [[Voronezj (elv)|Voronezjelven]], som her løper parallelt med elven [[Don]]. Det tyske angrepet var mot den svakeste delen av den sovjetiske fronten, og ble en fullstendig overraskelse på sovjeterne.<ref>Overy 1995, s. 66</ref> Mye av bakgrunnen for at de sovjetiske styrkene ble overrasket var Stalins absolutte overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 ville bli mot Moskva. Det tok noe tid før den sovjetiske ledelsen ble klar over at den tyske hovedoffensiven var i sør.<ref>Overy 1995, s. 258</ref><ref>Evans 2009, s. 405</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 343</ref> Mens de sovjetiske og tyske styrkene i nord og sentrum var noenlunde likeverdige i styrke, var de tyske styrkene klart overlegne i antall soldater, stridsvogner og fly i sør. Wehrmachts styrkeoverlegenhet, sammen med overraskelsesmomentet, førte til stor fremgang for de tyske styrkene sommeren 1942.<ref>Overy 1995, s. 69</ref><ref group="note">Den røde armé hadde 187 000 soldater, 360 stridsvogner og 330, mens Wehrmacht hadde 250 000 soldater, 740 stridsvogner og 1200 fly, Overy 1995, s. 66, 69.</ref> Den 5. juli 1942 startet 2. ungarske armé og 4. panserarmé angrepet på byen, senere med tyske forsterkninger.<ref>Turner 2013, s. 58–59</ref> De tok bydelen på vestsiden av Voronezjelven, men sovjeterne satte alt inn på å stanse fiendens videre fremmarsj, blant annet fordi de fryktet et forsøk på å omringe Moskva fra sør.<ref>Beevor 2002, s. 77–80</ref> Styrkene fra Wehrmacht og deres støttespillere fortsatte fremrykkingen lenger sør. Den første delen av fremrykkingen for 6. armé var så vellykket at Hitler beordret 4. panserarmé å slutte seg til armégruppe syd A.<ref name="Beevor2002_82">Beevor 2002, s. 82</ref> Resultatet ble en massiv trafikkork da både 4. panserarmé og 6. armé trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst én uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet var blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.<ref name="Beevor2002_98">Beevor 2002, s. 98</ref> <gallery mode="packed" caption="Operasjon blå, den tyske sommeroffensiven i det sørlige Sovjetunionen i 1942, mot Kaukasus"> Second world war europe 1941-1942 map en.png|Frontlinjene i Europa, 1941-1942 Aidroutes.jpg|Amerikanske og britiske forsyningsruter til Sovjetunionen, gjennom Persia (dagens Iran) {{byline|United States Army Center of Military History|type = Kartskisse av}} Bundesarchiv Bild 101I-218-0506-09A, Russland-Süd, Freiwillige zu Pferd.jpg|Sovjetiske frivillige (hiwi), 21. juni 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0506-09A }} Bundesarchiv Bild 101I-218-0503-19, Russland-Süd, zerstörter russischer Panzer.jpg|Tyske soldater tar dekning bak ødelagt stridsvogn, 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0503-19 / Klintzsch }} German Summer Offensive Towards Stalingrad July-September 1942.png|Den tyske fremrykkingen mot Stalingrad, juli-september 1942 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/1/17/German_Summer_Offensive_Towards_Stalingrad_July-September_1942.png større versjon]) Bundesarchiv Bild 101I-217-0465-32A, Russland, Soldaten auf dem Marsch.jpg|Tyske infanterisoldater i det sørlige Sovjetunionen, august 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-217-0465-32A / Klintzsch }} Bundesarchiv Bild 101I-217-0476-20, Russland-Süd, bespannte Einheit bei Rast.jpg|Tysk enhet, med hester, sør i Sovjetunionen, august 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-217-0476-20 / Scheffler }} Bundesarchiv Bild 101I-218-0506-31, Russland-Süd, bei Stalingrad, Hinweisschild.jpg|Tysk soldat, skilt med 13 km til Stalingrad, 21. juni 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0506-31 / Sautter }} Bundesarchiv Bild 101I-218-0510-22, Russland-Süd, Panzersoldat.jpg|Tyske stridsvogner nær elven Don, i 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0510-22 / Thiede }} Bundesarchiv Bild 101I-218-0524-20, Russland-Süd (Don, Stalingrad), Kräder.jpg|Tyske soldater på motorsykkel {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0524-20 / Geller }} Bundesarchiv Bild 101I-218-0524-31, Russland-Süd, Soldaten bei Rast.jpg|Røykepause for tyske kavalerister {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0524-31 / Seibold }} Bundesarchiv Bild 101I-218-0524-06, Russland-Süd (Don, Stalingrad), Panzer III.jpg|Tysk stridsvogn, [[Panzer III]] {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-218-0524-06 / Geller }} Bundesarchiv Bild 183-B28557, Russland, Soldat, Schützenloch grabend.jpg|Tysk infanterisoldat graver dekningsgrop {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-B28557 / Lachmann, Hans }} German soldiers with MG 34.jpg|Tyske infanterister med [[MG34|MG 34]] maskingevær </gallery> === Tysk fremrykking mot Kaukasus === Mot slutten av juli 1942 hadde tyskerne nådd elven Don, hele veien fra [[Voronezj]] til [[Rostov]]. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de [[Kalatsj-na-Donu]] lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde angriperne avansert 540 km på én måned. De hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra to store [[brohode]]r som sovjeterne fortsatt holdt nordvest for Kalatsj-na-Donu. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover.<ref>Glantz 2015, s. 143</ref> Den 9. og 10. august 1942 nådde de oljefeltene ved [[Majkop]], men sovjeterne hadde tatt med alt utstyr som kunne flyttes, og deretter satt fyr på oljebrønnene.<ref name="Glantz2015_145">Glantz 2015, s. 145</ref> Tyskerne gikk også mot den viktige svartehavshavnen [[Novorossijsk]], som ble tatt 8. september. Andre styrker gikk opp i selve [[Kaukasus]]kjeden. Mot slutten av september 1942 stod de bare ca. 50 km fra [[Groznyj|Grozny]], med sine store oljeforekomster. Men der ble de stanset.<ref name="Glantz2015_145"/> === Sovjeterne befestet Stalingrad === De tyske målene ble nå klart for den sovjetiske ledelsen; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Overfart til den østlige siden ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene [[NKVD]], så ingen skulle kunne flykte fra kampene. Denne gruppen ble den nye 62. armé under general [[Vasilij Tsjujkov]], han tok kommando 13. september 1942.<ref name="Overy1995_70">Overy 1995, s. 70</ref> Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.<ref>Beevor 2013, s. 387</ref><ref>Hellbeck 2015, s. 271</ref><ref name="Beevor2002_125">Beevor 2002, s. 125</ref> {{sitat|Jeg forstår mine ordrer godt, og jeg skal utføre dem. Jeg vil gjøre hva jeg kan. Jeg vil enten holde de ute av Stalingrad eller dø i forsøket.<ref group="note">I understand my orders just fine, and I'll carry them out. I'll do what I can. I'll either keep them out of Stalingrad or die trying. Hellbeck 2015, s. 271</ref>|Svar fra general [[Vasilij Tsjujkov]] til spørsmål fra den [[Politisk kommissær|politiske kommisæren]] [[Nikita Khrusjtsjov]] om hvordan han oppfattet oppdraget.}} == Kampene i Stalingrad == === Innledende tyske angrep mot byen === {{Tekstboks |overskrift=Ammunisjonsbruk |Store mengder ammunisjon gikk med i kampene. I september 1942 brukte ''Wehrmachts'' 6 armé følgende: 23 035 863 skudd med gevær eller maskingevær, 575 828 panserverngranater, 116 932 personellgranater og 752 747 bombekastergranater. Det ble lagt 14 932 miner og brukt 178 066 håndgranater. I tillegg til dette kom ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]]'' intense bombing av byen.<ref name="Turner2013_125">Turner 2013, s. 125</ref>|align=right}} Den 23. juli 1942 ga Hitler ordre om at armégruppe syd skulle splittes i to. Armégruppe syd A, under kommando av [[Wilhelm List]], skulle avansere sørover mot Kaukasus, som planlagt, med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe syd B, inkludert [[Friedrich Paulus]]' 6. armé og [[Hermann Hoth]]s 4. panserarmé, skulle rykke frem østover, mot elven Volga og byen [[Volgograd|Stalingrad]].<ref>Beevor 2002, s. 82–83</ref> Nesten alle historikere anser denne ordren (førerordre 45) som Hitlers avgjørende feilvurdering.<ref name="Glantz2015_144">Glantz 2015, s. 144</ref><ref name="Overy1995_66–67">Overy 1995, s. 66–67</ref> Det var flere grunner for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et knutepunkt på transportruten mellom [[Det kaspiske hav]] og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, [[Josef Stalin]], ville også gjøre erobring av byen til et [[propaganda]]kupp.<ref>Evans 2009, s. 408</ref><ref>Turner 2013, s. 103–104</ref><ref>Beevor 2013, s. 371</ref><ref name="Bell2011_97–100">Bell 2011, s. 97–100</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 345</ref> Hitlers besettelse av Stalingrad var imidlertid noe som utviklet seg over tid. Ved konferansen med armégruppe syd i [[Poltava]] i begynnelsen av juni 1942 ble byen knapt nevnt, fokus var på tysk erobring av oljefeltene i Kaukasus. Våpenfabrikkene i Stalingrad skulle ødelegges, og det skulle etableres en stilling ved elven Volga. Erobring av byen ble på det tidspunkt ikke ansett som nødvendig.<ref name="Beevor2002_75"/><ref name="Bell2011_97–100"/> Stalin hadde både strategiske, taktiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham.<ref name="Bell2011_97–100"/><ref>Turner 2013, s. 107–108</ref> Under [[den russiske borgerkrigen]] (1918–1922) hadde han deltatt i forsvaret av byen, som da het Tsaritsyn, mot [[den hvite armé]].<ref>Beevor 2002, s. 99</ref><ref>Overy 1995, s. 63–64</ref> Sommeren 1942 var det fremdeles slik at Sovjetunionens Den røde armé var underlegen Tysklands ''Wehrmacht'' i mobile operasjoner. Et slag inne i et stort urbant område, dominert av infanteri og artilleri, jevnet ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239">Ferris og Mawdsley 2017, s. 238–239</ref> {{Tekstboks |overskrift=Myten om bombing |Ifølge tidligere historieskriving (blant annet av [[Richard J. Evans]]) førte et massivt bombeangrep fra ''Luftwaffe'' den 23. og 24. august til en [[ildstorm]] som drepte titusener av sivile, og forvandlet byen til et ruinlandskap.<ref name="Beevor2002_104-106">Beevor 2002, s. 104–106</ref><ref>Beevor 2013, s. 366</ref><ref>Evans 2009, s. 409</ref> Den britiske historikeren [[Richard Overy]] hevder i boken ''The Bombing War'' (sterkt anbefalt av samme Evans) at dette er en myte, at antallet døde var knapt 10 % av det som har vært hevdet.<ref name="Overy2013_210-212"/>|align=right}} Den 28. juli 1942 utstedte Stalin ''ordre nummer 227'', i ettertid kjent som «Ikke et skritt bakover». En rekke tiltak skulle gjennomføres for å stoppe retrett, og at soldater overga seg.<ref name="Glantz2015_144"/><ref name="Beevor2002_88–89">Beevor 2002, s. 88–89, 99</ref> Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi han anså at deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.<ref name="Beevor2022_100-106-154">Beevor 2002, s. 100, 106, 109, 154</ref> Byen ble bombet i slutten av august, ifølge flere historikere førte det til titusener av døde sivile. Historikeren [[Richard Overy]] bestrider det, basert på både samtidige kilder, byens karakter (ny, mye murhus, lite trehus), og bombing fra tilsvarende styrker i andre land. Overy mener at antall døde sivile var kunder 10 % av hva som har blitt hevdet (under {{formatnum:4000}}, mot {{formatnum:40000}}), og at antall døde ble blåst opp av sovjetiske historikere av politiske grunner.<ref name="Overy2013_210-212">Overy 2013, s. 210–212</ref> På grunn av elven Volga var en fullstendig [[knipetangsmanøver]] ikke mulig for tyskerne, og byen måtte bombes for å kunne erobres. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av forsvaret i de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment ved Gumrak, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post, og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regiment skudd for skudd, inntil alle de 37 batteriene var blitt ødelagt eller erobret.<ref>Beevor 2002, s. 106–108</ref> {{Tekstboks |overskrift=Rodimtsevs 13. gardegeværdivisjon |Av de sovjetiske enhetene som ble satt inn i kampen er 13. gardedeværdivisjon, om lag 10 tusen soldater, ledet av den berømte generalen [[Aleksandr Rodimtsev]], blant de mest kjente. Divisjonen ble satt inn 14. september 1941, på et svært kritisk tidspunkt, etter ordre fra Stalin. Det første døgnet tapte divisjonen om lag 30 % av sin styrke, men bidro til at forsvarerne ikke ble presset ut i elven Volga. Divisjonen utmerket seg også i de intense kampene om høyden [[Mamajev Kurgan]]. Da kampen om Stalingrad var over i februar 1943 var kun rundt 320 mann av den opprinnelige styrken i live.<ref>Beevor 2002, s. 128–134, 136–137</ref>|align=right}} Fortroppene til 6. armé (del av [[armégruppe B]]) nådde elven Volga nord for Stalingrad, ved Rynok, 23. august 1942.<ref name="Overy1995_70"/><ref>Beevor 2002, s. 107</ref> De tyske styrkene (16. panserdivisjon) var imidlertid truet, både av sovjetiske stridsvogner nordfra, og av artilleribeskytning fra sovjetiske batterier på begge sider av elven Volga.<ref>Beevor 2002, s. 111–112</ref> En videre fremrykking mot elven, sør for byen, av 4. panserarmé, var neste steg i erobringen. De tyske styrkene angrep Stalingrad langs to akser.<ref name="Beevor2002_112">Beevor 2002, s. 112</ref> I slutten av august 1942 hadde Den røde armé bare rundt 40 tusen soldater for å forsvare Stalingrad mot angrepene fra ''Wehrmachts'' 6. armé og 4. panserarmé.<ref>Beevor 2002, s. 117</ref> General Friedrich Paulus anslo ved angrepets start i september at ''Wehrmacht'' ville bruke ti dager på å innta byen.<ref name="Beevor2002_126">Beevor 2002, s. 126</ref> I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på [[milits]] av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. I en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.<ref>Beevor 2002, s. 70, 107–109</ref> {{Sitat|Markelovs regiment rykket frem én kilometer, inntok nye stillinger og gravde seg ned. Bare i Stalingrad vet man hva én kilometer virkelig betyr: ett tusen meter, ett hundre tusen centimeter.|note=<ref group="note">Markelov's regiment advanced one kilometer, took up new positions, and dug in. Only in Stalingrad does one know what a kilometer truly means: one thousand meters, one hundred thousand centimeters.</ref><ref>Hellbeck 2015, s. 197</ref>|Fra artikkelen «I linjen for hovedfremstøtet», av [[Vasilij Grossman]], i tidsskriftet ''Røde stjerne'', 25. november 1942, om kampene i Stalingrad}} Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av elven Volga, fra den østlige siden. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate.<ref name="Beevor2002_88–89"/> De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var som regel under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly.<ref>Beevor 2002, s. 130–131</ref> Samtidig som det var et krav fra Stalin at byen skulle holdes, fikk forsvarerne ikke tilført flere soldater enn at de såvidt klarte å holde ut på et stadig mindre område. Om det var et bevisst trekk fra den sovjetiske ledelsen for å trekke ''Wehrmachts'' oppmerksomhet vekk fra Den røde armés oppbygging på flankene i nordøst og sørvest, er ikke avklart.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239"/><ref name="Glantz2015_148–149"/> ''[[Einsatzkommando]]'' 4a fulgte 6. armés fremrykning, og ved ankomst i slutten av august henrettet de omgående to billaster med barn i aldersgruppen 6-12 år. ''Einsatzkommandos'' virksomhet i området omfattet ikke bare drap på [[jøder]], men også drap på [[NKVD]]- og partifolk angitt av [[kosakk]]er for overgrep mot dem. I tillegg var tysk militærpoliti opptatt ikke bare av å hindre [[sabotasje]], men foretok også en skjult utvelgelse av sivile de mente egnet seg for [[tvangsarbeid]] i Tyskland.<ref>Antony Beevor: ''Stalingrad'' (s. 167), Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-430-0401-6</ref> <gallery mode="packed" caption="Sovjetiske og tyske fotografier fra kampene i Stalingrad"> Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk [[PPSj 41]] maskinpistol, Stalingrad i oktober 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 116-168-618 }} Streetfight_Stralingrad01.jpg|Kamp fra hus til hus inne i Stalingrad. Friederich Winkler, 305. ID, Stalingrad, fabbrica 'Barricate'.jpg|Tyske infanterister i Stalingrad, 12. november 1942. Kompozitor Borodin Volga steamships.jpg|DS «Ivan Susanin», ferge på elven Volga, senket 24. august 1942 ved Stalingrad, om lag 300 døde. 24. PzD Stalingrad 15 09 1942.jpg|Tyske soldater fra 24. panserdivisjon (med [[MP40]]) i kamp om den sørlige jernbanestasjonen, 15. september 1942. Bundesarchiv Bild 183-B22478, Stalingrad, Luftwaffen-Soldaten in Ruinen.jpg|Soldater fra ''Luftwaffe'' (med MP40) i Stalingrads ruiner {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-B22478 / Rothkopf }} Bundesarchiv Bild 183-J20510, Russland, Kampf um Stalingrad, Luftangriff crop.jpg|Tysk [[Junkers Ju 87]] (Stuka) bombefly over Stalingrad, oktober 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J20510 }} Bundesarchiv Bild 146-1971-070-73, Russland, Paulus und v. Seydlitz-Kurzbach.jpg|Generalene [[Friedrich Paulus]] og Walther von Seydlitz-Kurzbach observerer kampene. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1971-070-73 / Jesse }} Bundesarchiv Bild 101I-617-2571-04, Stalingrad, Soldaten beim Häuserkampf Recolored.jpg|Soldater fra ''Wehrmacht'' i Stalingrad. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-617-2571-04 / Ollig }} Pavlov's House.jpg|[[Jakov Pavlov|Pavlovs]] hus, hvor intense kamper mellom tyske og sovjetiske styrker fant sted. Bundesarchiv Bild 183-B28822, Russland, Kampf um Stalingrad, Infanterie.jpg|Tysk infanteri angriper sammen med ''[[Sturmgeschütz III]]''. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B28822 }} RIAN archive 303890 A battery of Katyusha during the 1941-1945 Great Patriotic War.jpg|Batteri med [[Katjusja]] rakettartilleri, under slaget. Bundesarchiv Bild 183-R1222-501, Stalingrad, deutscher Soldat mit Zigarette.jpg|Tysk soldat i Stalingrad. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R1222-501 / Gehrmann, Friedrich }} </gallery> === Rottekrig, nærkamp i bykjernen === Tyskerne som kjempet seg inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær [[doktrine]] var basert på prinsippet om kombinerte våpengrupper; tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes [[Militær taktikk|taktikk]] å ha frontlinjene så nær fienden som mulig, og gjerne angripe om natten, i små grupper på 8–10 soldater.<ref name="Glantz2015_148–149">Glantz 2015, s. 148–149</ref><ref name="Beevor2002_136–137">Beevor 2002, s. 126, 136–137, 144–147</ref><ref>Turner 2013, s. 110–112</ref> Generalløytnant [[Vasilij Tsjujkov]] kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Hans taktikk tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref name="Beevor2002_136–137"/><ref>Turner 2013, s. 110</ref> Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne typen hittil ukjente urbane krigføring for rottekrig (tysk: rattenkrieg),<ref>Turner 2013, s. 117, 125</ref><ref>Beevor 2013, s. 392</ref> og de avskydde den.<ref>Beevor 2002, s. 142–143</ref> {{Tekstboks |overskrift=Moral |Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13 500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_9_157">Beevor 2002, s. 9, 157</ref> Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.<ref name="Hellbeck2015_17">Hellbeck 2015, s. 17</ref> I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.<ref name="Hellbeck2015_59">Hellbeck 2015, s. 59</ref>|align=right}} Ruinene etter tysk bombing av byen hadde skapt gode forsvarsverk for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmacht fremrykking. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene, og hadde store tap fra stridsvognsminer. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.<ref name="Turner2013_114">Turner 2013, s. 114</ref> Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.<ref name="Beevor2002_142–144">Beevor 2002, s. 126, 142–144, 190–192</ref> De tyske angrepene ble derfor stort sett utført av infanterister, og støtte av stormkanonen [[Sturmgeschütz III]] nærmest en nødvendighet i angrepene.<ref>Turner 2013, s. 112, 114, 128, 140, 142</ref> Sovjeterne var mer villige til å gå i nærkamp og risikere tap, enn tyske soldater som var vant med [[blitzkrig]] med taktisk manøvrering i terrenget.<ref>Turner 2013, s. 142–145</ref><ref>Beevor 2013, s. 143</ref> Granater, maskinpistoler, og skarpe spader var den vanlig utrustningen til sovjetiske soldater.<ref>Beevor 2002, s. 144, 147</ref><ref>Beevor 2013, s. 391–392</ref> Tyskerne brukte tre uker, fra 12. september til 30. september, på å erobre om lag 2/3 av Stalingrad.<ref name="Evans2009_410">Evans 2009, s. 410</ref> {{sitat|Ett slikt angrep til, så er vi ute i Volga.<ref>Beevor 2002, s. 154</ref>|Generalløytnant Vasilij Tsjujkov, sjef for 62. armé, bekymret over det intense tyske angrepet 27. september 1942}} Kampene om [[Mamajev Kurgan]], en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger.<ref>Turner 2013, s. 92–93, 110, 118–120</ref><ref>Beevor 2002, s. 132–133, 154</ref> I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av [[sersjant]] [[Jakov Pavlov]], gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.<ref>Beevor 2002, s. 185–186</ref> {{sitat|For Stalingrads forsvarere finnes det ikke noe land på den andre siden av Volga.<ref name="Beevor2002_156"/>|Parole for slaget, fra 62. armé, den harde bakgrunn var at styrkene skulle vinne, eller dø, å trekke seg tilbake var ikke et alternativ.}} Tyskerne gjorde ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den østlige siden av elven Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere store mengder artilleri der (over 700 kanoner og bombekastere) som beskjøt tyske stillinger på den vestlige siden (i selve Stalingrad).<ref name="Beevor2002_145–146"/> === Sovjetiske skarpskyttere === {{Tekstboks |overskrift=Fire tyske angrep |Etter å ha kommet frem til Stalingrad hadde de tyske styrkene i alt fire større angrep. Første angrep begynte 13. september og stoppet 20. september, grunnet store tap og mangel på ammunisjon. Det andre pågikk fra 27. september, og brakte de tyske styrkene frem til Volga. Det tredje tyske fremstøtet begynte 14. oktober nordfra, og reduserte Den røde armés kontroll til to små [[brohode]]r på vestbredden av Volga. Det fjerde og siste angrepet, fra 11. til 17. november, var mot de to gjenværende sovjetiske brohodene.<ref>Turner 2013, s. 110, 112–114</ref><ref>Beevor 2002, s. 126, 153, 176, 178, 180, 197, 200</ref>|align=right}} Sovjetiske [[skarpskytter]]e hadde suksess i ruinene av Stalingrad, de både ga tyskerne tap, og bidro til å øke den generelle utryggheten ved frontlinjen. Skarpskytteren [[Vasilij Zajtsev]] ble kreditert 242 drepte tyske soldater frem til januar 1943, hvor han ble skadet og tatt ut av tjeneste.<ref name="Hellbeck2015_358">Hellbeck 2015, s. 358</ref> Skarpskytternes bragder ble vidt publisert i Sovjetunionen, og dette hadde en positiv innvirkning på moralen for Den røde armé.<ref name="Beevor2013_393–394">Beevor 2013, s. 393–394</ref> Sovjetiske skarpskyttere benyttet en oppgradert 7,62mm [[Mosin-Nagant M91/30|MosinNagant]] eller [[SVT-40]] rifle med kikkertsikte som enkelt kunne justeres. Tyskernes [[skarpskyttergevær]] var en [[Karabiner 98k|Mauser]], og høsten 1942 hadde de ikke kikkertsikter.<ref>Turner 2013, s. 142</ref> Skarpskytterne fant gode stillinger, og ventet tålmodig på offeret, de hadde en stor psykologisk effekt på tyskerne.<ref name="Beevor2013_393–394"/><ref>Beevor 2002, s. 190–192</ref> Sovjeterne var bedre rustet for vinterkulden. De hadde varme luer, mens tyskerne brukte kalde hjelmer. Tyske hansker var trange fingervanter og hendene kunne ikke beveges inne i vantene som i sovjetisk vinterutrustning. De tyske styrkene hadde heller ikke fått vinteruniformer og måtte improvisere.<ref name="Beevor2002_258">Beevor 2002, s. 258</ref> Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler.<ref>Beevor 2002, s. 121, 180, 198, 202</ref> Den sovjetiske overkommandoen [[Stavka]] flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga (storparten øremerket operasjon Uranus, styrken i selve Stalingrad fikk bare høyst nødvendige forsterkninger),<ref>Beevor 2013, s. 398–399</ref> og overførte fly fra hele landet til området.<ref name="Beevor2002_95">Beevor 2002, s. 95</ref> Presset på de to øverste militære sjefene var enormt:<ref name="Beevor2002-180">Beevor 2002, s. 180</ref> Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet, og led av stadig tilbakevendende [[dysenteri]].<ref name="Beevor2002-141">Beevor 2002, s. 141</ref> På tysk side var man forundret, og kritiserte general Paulus, for at det tok så lang tid å innta Stalingrad. 6. armé var Wehrmachts største enhet, med over 300 tusen mann. Hva mange ikke så var at general Paulus kun hadde 8 divisjoner i selve Stalingrad. 11 divisjoner var opptatt med å forsvare en 200 kilometer lang frontlinje nordvest og sør for Stalingrad. Paulus hadde kun én divisjon i reserve.<ref name="Beevor2002-141"/> De tyske divisjonene ble etterhvert sterkt redusert, i midten av oktober var for eksempel 94. infanteridivisjon redusert til 535 frontlinjetropper, det ga en gjennomsnittlig stridsstyrke for en bataljon på 3 offiserer, 11 underoffiserer og 62 soldater.<ref name="Beevor2002-180"/> En typisk infanteridivisjon i Wehrmacht ved invasjonen av Sovjetunionen var på over 17 tusen soldater.<ref>Mueller-Hillebrand B., ''Das Heer, 1933-1945''. bind II, E.S. Mittler & Sohn, 1969, s. 161-162.</ref> I november, etter tre måneders blodbad og langsom fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; de erobret 90 % av byen, og den 9. november ble de gjenværende sovjetstyrkene splittet i to små lommer.<ref>Winchester 2014, s. 173</ref><ref>Turner 2013, s. 113, 148</ref><ref name="Overy1995_77"/> I tillegg skapte isflak på elven Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene.<ref name="Beevor2002-199_202">Beevor 2002, s. 199, 202</ref> På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del.<ref name="Turner2013-145"/><ref name="Beevor2002_126"/> Kampene om stålverket, [[Volgograd traktorfabrikk|traktorfabrikken]] og kanonfabrikken ble berømt.<ref>Turner 2013, s. 127</ref> De sovjetiske styrkene hadde over tid bedre tilgang på forsyninger og nye soldater enn tyskerne.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref>Turner 2013, s. 108, 143, 157</ref> == Sovjetisk motangrep, omringning av 6. armé == [[Fil:Battle Of Stalingrad-no.svg|miniatyr|Kartskisse av sovjetstyrkenes omringing av Stalingrad, fra 19. november, med omringning 23. november, til gradvis sovjetisk innsnevring 24. desember 1942. De sovjetiske [[brohode]]ne ved elven Don (nordvest for Stalingrad, stedene Serafimovich, Kremenskoya og nordvest av Panshirskiy) gjorde den tyske nordflanken ekstra sårbar. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/10/Battle_Of_Stalingrad-no.svg/837px-Battle_Of_Stalingrad-no.svg.png større kart])]] {{Utdypende artikkel|Operasjon Uranus}} === De tyske styrkenes svakheter === Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene (som beskyttet [[armégruppe syd|armégruppe syd Bs]] flanker nordvest og sør for byen), presset på hovedkvarteret for å få støtte. Særlig den nordvestlige flanken var sårbar, fordi sovjeterne holdt to store brohoder ved elven Don. Det ene var ved Kletskaja, lengst nordøst i Don-buen, det andre ved [[Serafimovitsj]], ca. 160 km nordvest for Stalingrad.<ref name="Beevor2002_209">Beevor 2002, s. 209</ref> 3. rumenske armé måtte dekke 20 kilometer med én [[Divisjon (forband)|divisjon]], bestående av kun 7 [[bataljon]]er.<ref>Beevor 2002, s. 212</ref> Hitler trodde imidlertid ikke at sovjeterne var i stand til å starte noen offensiv, og var dessuten så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, [[Franz Halder]], uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler ga general Franz Halder avskjed 24. september,<ref>Beevor 2002, s. 140</ref> ny sjef for generalstaben ble general [[Kurt Zeitzler]].<ref>Turner 2013, s. 120</ref> Sent på høsten 1942 hadde den tyske stillingen i og ved Stalingrad flere svakheter, både taktiske (langs selve fronten) og strategiske (ressurser, rustningsproduksjon osv.): * Tyskernes forsyningslinjer var altfor lange, desto mer etter som høstregn, snø og kulde reduserte fremkommeligheten.<ref name="Turner2013_157"/> Wehrmacht måtte også sende folk og materiell til Afrika, og en økende del av Luftwaffes styrker (fly og luftvern) måtte brukes til å forsvare hjemlandet mot vestmaktenes (USA og Storbritannia) flyangrep.<ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 125–127, 356, 388</ref> * Sovjeterne var nå tyskerne tallmessig overlegne. De hadde klart å trekke hovedstyrkene tilbake under den tyske offensiven, og de fikk voksende mengder materiell og råstoffer fra vestmaktene.<ref>Turner 2013, s. 109</ref><ref>Glantz 2015, s. 208</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 356</ref><ref name="Beevor2002_208">Beevor 2002, s. 208</ref> === De sovjetiske styrkenes forberedelser === I løpet av høsten 1942 hadde den sovjetiske generalstabssjefen [[Aleksandr Vasilevskij]] fått utarbeidet en plan for et motangrep. Den ble iverksatt av general [[Georgij Zjukov]], ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet. Massive sovjetiske styrker ble samlet på steppene nordvest og sør for byen. Den røde armé skulle fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene, så de tyske styrkene i Stalingrad kunne bli omringet. De rumenske styrkene som skulle forsvare flankene, var det svakeste leddet i 6. armé. Planen ble gitt kodenavnet operasjon Uranus.<ref>Glantz 2015, s. 171–174</ref> Omtrent samtidig ble operasjon Mars planlagt iverksatt, rettet mot armégruppe sentrum, en offensiv i de langvarige [[slagene ved Rzjev|kampene ved Rzjev]]. Operasjon Mars' hensikt er i ettertid omdiskutert blant historikere, men effekten var dels å presse tyskerne vest for Moskva så mye at de ikke kunne overføre styrker til fronten ved Stalingrad.<ref>Beevor 2013, s. 399–400</ref><ref>Winchester 2014, s. 192–199</ref><ref>Glantz 2015, s. 182</ref> Ved å utnytte de stadig lengre nettene, og perioder med [[tåke]] og snøvær, klarte sovjeterne stort sett å skjule at de brakte inn styrker. Den tyske ledelsen, i den grad de oppfattet trusselen, svarte med kosmetiske tiltak.<ref name="Turner2013_157"/><ref>Beevor 2002, s. 205–206, 210–211</ref> Styrkene som skulle delta i operasjon Uranus ble tildelt rundt 60 % av Den røde armés totale stridsvognsstyrke.<ref name="Beevor2002_209"/> <gallery mode="packed" caption="Operasjon Uranus, Den røde armés omringing av de tyske styrkene i Stalingrad"> Stalingrad - Preparations for Operation Uranus.png|Utgangsposisjoner før operasjon Uranus, 18. november 1942 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/e/eb/Stalingrad_-_Preparations_for_Operation_Uranus.png større kart]) Kalac Novembre 1942.jpg|Sovjetiske soldater rykker frem ved Kalatsj-na-Donu i november 1942 Chiusura della sacca.jpg|Sovjetiske soldater omfavner hverandre, etter å ha omringet den tyske 6. armé (rekonstruksjon) Снайпер Герой Советского Союза Василий Зайцев объясняет новичкам предстоящую задачу. Сталинград. Декабрь 1942 г.jpg|Skarpskytter [[Vasilij Zajtsev]], til venstre med [[Mosin-Nagant M91/30|Mosin-Nagant M1891/30]] instruerer nye skarpskyttere, desember 1942 T-34 Urano.jpg|Soldater fra Den røde armé på en sovjetisk [[T-34]] stridsvogn under operasjon Uranus Командный пункт 62-й армии начальник штаба Н.И. Крылов, В.И. Чуйков, К.А. Гуров, А.И. Родимцев. Декабрь 1942 г.jpg|Kommandopost 62. armé. Fra venstre: stabssjef, generalmajor N.I. Krylov, hærsjef generalløytnant [[Vasilij Tsjujkov|V.I. Tsjujkov]], medlem av militærrådet, generalløytnant K.A. Gurov, sjef 13. gardedivisjon, generalmajor [[Aleksandr Rodimtsev|A.I. Rodimtsev]]. Panzertruppen, operazione Urano.jpg|Tysk [[Panzer III]] stridsvogn klargjøres for innsats Bundesarchiv Bild 101III-Bueschel-090-39, Russland, Grenadiere der Waffen-SS beim Vorgehen.jpg|Tysk Panzer III stridsvogn i det sørlige Sovjetunionen, desember 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101III-Bueschel-090-39 / Büschel }} Berlin. Kaiser Wilhelm Gedächtnis Kirche 005.JPG|«Stalingradmadonna», kullstifttegning av Kurt Reuber RIAN archive 882837 The defenders of Stalingrad.jpg|[[Nikita Khrusjtsjov]] (til venstre) og tre andre studerer kart over Stalingrad {{byline|RIA Novosti archive, image #882837 / Knorring }} Operation Uranus.svg|Den røde armés fremstøt i november 1942 Eastern Front 1942-11 to 1943-03--Velikiye Luki.png|Frontlinjenes bevegelse, november 1942 til mars 1943 ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/7/7e/Eastern_Front_1942-11_to_1943-03--Velikiye_Luki.png større kart]) </gallery> === Den røde armés knipetang === {{utdypende|Operasjon Uranus}} {{Tekstboks |overskrift=Antall omringede |Hvor mange tyske og samarbeidende styrker som ble omringet ved Stalingrad da den sovjetiske knipetangen ble lukket 23. november, er omdiskutert. Historikeren [[Antony Beevor]] anslår i boken ''Stalingrad'' at det var om lag 290 000 mann, av de 11 000 rumenere og 20 300 Hiwier (tysk for Hilfswilliger, soldater fra Den røde armé som etter å ha blitt tatt til fange, samarbeidet med tyskerne<ref name="Beevor2002_173-175"/>). Av de omringede tyske soldatene ble om lag 25 000 sårede og spesialister fløyet ut med Luftwaffe, før 6. armé kapitulerte.<ref name="Beevor2002_399–400">Beevor 2002, s. 399–400</ref>|align=right}} Totalt satte Den røde armé inn tre fronter ([[armégruppe]]r), med om lag 1,1 millioner mann, 900 stridsvogner, 12 000 kanoner og 1200 fly i vinteroffensiven.<ref>Winchester 2014, s. 177</ref> Den 19. november 1942 startet Den røde armé operasjon Uranus med en kraftig artilleriforberedelse på fronten i nordvest, med utgangspunkt i brohodene over Don,<ref>Beevor 2002, s. 221–222</ref> om lag 150 kilometer vest av Stalingrad.<ref name="Evans2009_412">Evans 2009, s. 412</ref> De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general [[Nikolaj Vatutin]], besto av tre hele arméer: 1. gardearmé, 5. stridsvognarmé og 21. armé.<ref>Beevor 2002, s. 224–225</ref> Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 stridsvognbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antistridsvognbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. De rumenske styrkene som dekket Wehrmachts nordvestlige flanke ble knust av den sovjetiske offensiven den første dagen, og de sovjetiske styrkene rykket frem opp mot 30 kilometer. Først på kvelden samme dag fikk 6. armé ordre om å stoppe offensiven inne i selve Stalingrad.<ref>Beevor 2002, s. 223, 226–228</ref> Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med tre arméer fra sør (64. armé, 57. armé og 51. armé), mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps.<ref>Beevor 2002, s. 229</ref> De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart.<ref name="Beevor2002_230"/> De sovjetiske styrkene avanserte raskt mot nordvest, som del av en knipetangsmanøver og nærmet seg [[Kalatsj-na-Donu]]. Tyskerne sendte flere divisjoner for å redde denne viktige byen. De ble slått. Den 23. november møtte de sovjetiske styrkene fra sør de sovjetiske styrkene fra nordvest ved Kalatsj-na-Donu.<ref name="Evans2009_412"/><ref>Beevor 2002, s. 235–236</ref> Dermed var tyske, rumenske og italienske soldater i Stalingrad omringet,<ref>Turner 2013, s. 149–150</ref><ref>Winchester 2014, s. 179</ref> i hva som raskt ble kjent som ''kessel'' (tysk for gryte).<ref>Beevor 2002, s. 30</ref> Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne.<ref group="note">Hvor mange tyske og tysk-allierte soldater som var innesperret i er usikkert. Historikeren Rüdiger Overmans har anslått at det var 195 000 tyske soldater, 50 000 Hiwier og 5 000 rumenere, totalt rundt 250 000. Et annet og nyere anslag gir 268 900 den 18. desember, av de 13 000 rumenere og italienere, og 19 300 Hiwier. Nok et anslag gir nesten 290 000 soldater omringet per 22. november. Se Beevor 2002, s. 281, 399–400</ref><ref>Beevor 2002, s. 281, 399–400</ref> Kort etter den sovjetiske omringningen var området som Wehrmacht kontrollerte om lag 60 kilometer langt (øst-vest) og 40 kilometer bredt (nord-sør),<ref>Beevor 2013, s. 420</ref> eller en slags avlang form, med 65 kilometer diameter.<ref>Davies 2008, s. 124</ref> Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig tysk unnsetning.<ref>Turner 2013, s. 161</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 346</ref> Den sovjetiske etterretningen antok først at det var om lag 86 tusen tyske og allierte soldater som var omringet, ikke over tre ganger så mange.<ref>Beevor 2002, s. 257</ref> === Luftwaffes luftbro til Stalingrad === {{Tekstboks |overskrift=Luftbro, på tysk og amerikansk |Det er ulike tall for hvor mange tonn 6. armé trengte pr. dag, men i snitt fikk de 117 tonn i de 72 dagene luftbroen fungerte. Totalt litt over {{formatnum:8000}} tonn, noe som var langt under behovet, om det var 300 eller 700 tonn pr. dag.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_631">Ferris og Mawdsley 2017, s. 631</ref> I løpet av perioden med luftbro tapte Luftwaffe 488 fly, brukt for transport til Stalingrad. Det var over 1/3-del av Tysklands beholdning av fly for transport.<ref name="Glantz2015_179"/> Under [[Berlinblokaden]] i 1948–1949 var planen for allierte fly (amerikanske, britiske og franske) å levere rundt {{formatnum:3500}} tonn daglig. Som regel ble det dobbelte - altså rundt {{formatnum:7000}} tonn levert - og på det meste ble {{formatnum:12941}} tonn levert på én dag.|align=right}} I en tale den 30. september i [[Berliner Sportpalast]] hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad.<ref name="Beevor2002_156">Beevor 2002, s. 156</ref> Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt, og ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket.<ref name="Beevor2002_251-252">Beevor 2002, s. 251–252</ref> I møter kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for Don.<ref>Beevor 2002, s. 244–247</ref> Luftwaffes sjef, [[Hermann Göring]], erklærte imidlertid at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unnsetningsstyrke ble samlet.<ref name="Beevor2002_247">Beevor 2002, s. 247</ref><ref>Beevor 2013, s. 419–420</ref> En luftbro hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk, men i mindre skala, et armékorps, mot en hel armé.<ref>Beevor 2013, s. 311</ref> Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps fra 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; transportmengden tilsa behov for rundt ett tusen Ju-52 transportfly, og hele Luftwaffe hadde bare 750.<ref name="Glantz2015_179">Glantz 2015, s. 179</ref> De tyske styrkene i Stalingrad trengte rundt 700 tonn per dag,<ref name="Beevor2002_247"/><ref>Turner 2013, s. 182</ref> mens Luftwaffe klarte på det meste å levere rundt 300 tonn.<ref>Beevor 2002, s. 305</ref> Hitler aksepterte imidlertid Görings forslag, og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.<ref>Beevor 2002, s. 248</ref> Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpenet.<ref name="Beevor2002_256">Beevor 2002, s. 256</ref> Bare mindre deler av behovet for materiell og mat ble dekket.<ref name="Beevor2002_266-267">Beevor 2002, s. 266–267</ref> De transportflyene som klarte å nå frem, evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede, når de tok av fra den beleirede enklaven.<ref name="Beevor2002_256"/> 6. armé ble sakte men sikkert sultet ut. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. Sjefen for den tyske generalstaben, generaloberst [[Kurt Zeitzler]], ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som de hadde. Etter to uker hadde han gått ned 13 kilo, og var blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret ham å spise normalt.<ref name="Beevor2002_156"/> {{Tekstboks |overskrift=Mulig utbrudd av 6. armé? |Både i samtiden og ettertiden har et mulig utbrudd av 6. armé vestover blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til. Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt flesteparten av sine hester og kjøretøy vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av dem hadde overlevd, siden de allerede var sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter. Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.<ref name="Glantz 2015_178">Glantz 2015, s. 178</ref><ref name="Beevor2002_245–247">Beevor 2002, s. 195, 237, 245–247, 252–253, 281–283</ref>|align=right}} === Tysk bakkestyrkers forsøk på unnsetning === De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad, og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. 10. desember startet tyskerne - under ledelse av feltmarskalk [[Erich von Manstein]] - en motoffensiv fra sør, operasjon vinterstorm (tysk: Operation Wintergewitter), for å komme 6. armé til unnsetning. Den hadde noe fremgang til å begynne med, og snart kunne de omringede se lysene fra von Mansteins stridsvogner i klare netter.<ref>Turner 2013, s. 198–200</ref> Men den 23. desember ble den tyske motoffensiven stoppet av presset fra en ny offensiv av sovjetstyrkene, operasjon lille Saturn. Det som var igjen av 6. armé var fortapt.<ref>Turner 2013, s. 205</ref><ref>Beevor 2002, s. 270–275</ref> Den fulle tyngden av den harde sovjetiske vinteren satte inn. Elven Volga frøs så den kunne brukes for transport 16. desember. Det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen, fordi det tyske artilleriet nå hadde så lite ammunisjon at sovjeterne kunne krysse elven ved høylys dag, uten å bli beskutt. De innestengte styrkene gikk raskt tom for brenselolje og medisinske forsyninger, og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer som [[flekktyfus]].<ref name="Beevor2002_276–280">Beevor 2002, s. 276–280</ref> === Sovjetisk offensiv mot italienske styrker === Den 16. desember 1942 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon lille Saturn. Målet var å slå gjennom den italienske 8. armé. De sovjetiske styrkene i offensiven klarte å nå de tyske flyplassene ved Tatsinskaja og Morovsovsk. 56 tyske transportfly ble ødelagte og flyplassene kunne ikke lenger brukes i Luftwaffes luftbro til Stalingrad.<ref>Glantz 2015, s. 183–184</ref> Den sovjetiske offensiven truet også Wehrmachts armégruppe syd A i Kaukasus og tvang von Manstein til å trekke armégruppen tilbake.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239"/><ref>Turner 2013, s. 171</ref> Samtidig var 6. armé fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette, og fortsatte en stund å tro at forsterkninger var underveis. 6. armé hadde fått ordre fra Hitler om å holde Stalingrad, og Paulus som øverstkommanderende ville ikke foreta noen retrett.<ref>Beevor 2002, s. 274–276</ref> Mye tyder på at 6. armé uansett ikke hadde nødvendig mobilitet eller ammunisjon til å lykkes i et forsøk på å bryte ut vestover, og få kontakt med von Mansteins styrker.<ref>Glantz 2015, s. 183</ref><ref>Beevor 2002, s. 281–282</ref> <gallery mode="packed" caption="Sluttstriden om Stalingrad"> Stalingrad Encirclement it.png|Skisse av de sovjetiske og tyske enhetene etter omringningen av 6. armé Operation Ring it.png|Operasjon Ring, gradvis sammenpressing av lommen Bundesarchiv Bild 183-P0613-308, Russland, Kesselschlacht Stalingrad.jpg|Sovjetiske soldater i Stalingrad, januar 1942 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-P0613-308 }} Bundesarchiv Bild 183-R74189, Russland, Kesselschlacht Stalingrad.jpg|Sovjetiske soldater i et hus {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R74189 }} RIAN archive 450 Snipers.jpg|Skarpskyttere fra Den røde armé i Stalingrad {{byline|Zelma / Георгий Зельма}} Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-001, Russland, Kesselschlacht Stalingrad.jpg|Sovjetiske infanterister i Stalingrad {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-E0406-0022-001 }} RIAN archive 44732 Soviet soldiers attack house.jpg|Sovjetiske infanterister angriper {{byline|Zelma / Георгий Зельма}} Бойцы 95-й стрелковой дивизии (62-я армия) после освобождения завода «Баррикады». Февраль 1943 г.jpg|Soldater fra 95. rifledivisjon, 2. februar 1943, dagen kampene endte OperationLittleSaturn.PNG|Kart over områder sovjetiske styrker gjenerobret under operasjon lille Saturn (markert med blått) </gallery> == Sovjetisk seier i slaget om Stalingrad == {{Tekstboks |overskrift=Ammunisjonsbruk |Mellom 10. januar og 2. februar 1943 brukte Den røde armés Don-front (én av tre fronter - altså [[armégruppe]]r - som deltok i offensiven) 24 millioner skudd med gevær og maskingevær, 911 000 artillerigranater og 990 000 bombekastergranater.<ref name="Turner2013_125"/>|align=right}} Den endelige sovjetiske offensiven mot 6. armé (operasjon ring) begynte 10. januar, etter ledelsen for 6. armé hadde avvist et sovjetisk krav om å kapitulere. Styrken besto av 47 divisjoner (med totalt {{formatnum:218000}} soldater), {{formatnum:5610}} feltkanoner og tunge bombekastere, 169 stridsvogner og 300 fly.<ref>Beevor 2002, s. 293, 299, 323</ref> De tyske styrkene i lommen i og vest for Stalingrad ble stort sett angrepet fra sør og vest. De hadde dårlige forsvarsstillinger, og ble tvunget til å trekke seg gradvis tilbake, inn i selve Stalingrad.<ref>Turner 2013, s. 207</ref> Med tanke på 6. armés svært reduserte tilstand, møtte Den røde armé stor motstand, og tapte rundt 26 tusen soldater og over halvparten av stridsvognene de første tre dagene i angrepet.<ref>Beevor 2002, s. 326</ref> Det tyske tapet av de to flyplassene (Pitomnik 16. januar og Gumrak 22. januar), satte så godt som stopp for forsyninger fra luften, og mulighet for evakuering av syke.<ref>Turner 2013, s. 190, 194</ref><ref>Beevor 2002, s. 330, 338, 341</ref> Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes, konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød.<ref>Beevor 2002, s. 342</ref> De soldatene som ennå var operative var så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende [[delirium]]. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at [[Den røde armé]] ville henrette dem som overga seg.<ref>Beevor 2002, s. 332, 343, 347</ref> Særlig de såkalte Hiwi, sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange.<ref name="Beevor2002_173-175">Beevor 2002, s. 173–175, 321, 323, 350–351</ref> De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter før den endelige offensiven.<ref>Beevor 2002, s. 292–293</ref> Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Den tyske styrken i Stalingrad ble så, 26. januar 1943, splittet opp i en nordlig og sørlig lomme av de fremrykkende sovjetiske styrkene .<ref>Beevor 2002, s. 343–344</ref><ref>Evans 2009, s. 418–419</ref> Den 30. januar, på tiårsdagen for [[Machtergreifung|den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen]], utnevnte Hitler Paulus til [[feltmarskalk]]. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler forutsatte at Paulus enten ville slåss videre eller begå [[selvmord]]. Dagen etter overga Paulus seg likevel da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM.<ref name="Evans2009_410"/><ref>Beevor 2002, s. 346, 349</ref> Restene av 6. armé i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91 000 utmattede, syke og utsultede soldater ble tatt til fange.<ref name="Beevor2002_360">Beevor 2002, s. 360</ref><ref name="Evans2009_420">Evans 2009, s. 420</ref> Blant fangene var 22 tyske generaler.<ref name="Beevor2002_360"/> Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og sa «Det som går mest personlig innpå meg, er at jeg likevel forfremmet ham til feltmarskalk. Han kunne ha befridd seg selv fra all sorg og steget opp til evigheten og nasjonal udødelighet, men han foretrekker å dra til Moskva.»<ref>Beevor 2002, s. 356</ref> Av 91 000 krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955.<ref name="Beevor2002_360"/><ref name="Evans2009_420"/><ref name="Beevor2002_389">Beevor 2002, s. 389</ref> Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel. Fra Stalingrad ble de sendt til fangeleirer over hele Sovjet, hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. Før våren kom var nesten halvparten av de 91 tusen som var tatt til fange, døde.<ref name="Evans2009_420"/><ref>Beevor 2002, s. 370–378, 380–382</ref> En liten gruppe toppoffiserer ble brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med [[flyveblad]] til de tyske styrkene, etter hvert også spredd til sivile i Tyskland via fly.<ref name="Beevor2002_384–387">Beevor 2002, s. 384–387</ref> Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943, selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene, men dimensjonene var i en klasse for seg. Den 3.februar 1943 ble nederlaget bekjentgjort over [[radio]]: «Wehrmachts overkommando kunngjør at kampen om Stalingrad er avsluttet. Lojal mot sin troskapsed er 6. armé under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse blitt tilintetgjort av fiendens overveldende overvekt i antall ... de døde slik at Tyskland kan leve.»<ref>Beevor 2002, s. 362–363</ref> Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 91 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i [[Berlin]]; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av [[Gestapo]] om stemningen i disse februardagene står det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at ''Heil Hitler''-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.<ref>Annette Dumbach: ''Sophie Scholl og Den hvite rose'' (s. 173 og 177), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0</ref> I hemmelige opinionsundersøkelser fant den tyske sikkerhetstjenesten ut at nederlaget gjorde et stort inntrykk på den tyske befolkningen.<ref name="Evans2009_420–423">Evans 2009, s. 420–423</ref> Den 18. februar 1943 ga propagandaminister [[Joseph Goebbels]] sin beryktede [[Sportpalasstalen|Sportpalasstale]] i [[Berliner Sportpalast]], hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den [[total krig|totale krig]], som ville kreve alle dets ressurser.<ref name="Evans2009_423-425">Evans 2009, s. 423–425</ref><ref name="Beevor2002_364">Beevor 2002, s. 364</ref> Små grupper av tyske soldater fortsatte kampen etter overgivelsen. Så sent som 5. mars 1943 ble styrker fra Den røde armé beskutt av tyske soldater, i forfølgelsen av angriperne ble 8 tyske offiserer funnet og drept.<ref>Hellbeck 2015, s. 225</ref> Noen få tyske offiserer og soldater (ni eller ti grupper) forsøkte å bryte ut og nå frem til tyske styrker, ingen lyktes i det.<ref name="Beevor 2002, s. 199">Beevor 2002, s. 199</ref> <gallery mode="packed" caption="Ødeleggelser, helter og fanger etter angrepet"> RIAN archive 602161 Center of Stalingrad after liberation.jpg|Sentrum av Stalingrad ved kampens slutt, 2. februar 1943 {{byline|Zelma / Георгий Зельма}} Bundesarchiv Bild 183-J20092, Stalingrad, zerstörte Werkhallen.jpg|Ruiner av en fabrikk {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J20092 / Herber }} Фонтан «Детский хоровод».jpg|Fontene med skulpturer av lekende barn {{byline|Sergey Strunnikov (1907–1944)}} RIAN archive 2383 The ruins of Stalingrad.jpg|Ruiner av en fabrikk {{byline|RIA Novosti archive, image #2383 / Zelma }} German pows stalingrad 1943.jpg|Tyske krigsfanger, med Stalingrads kornsilo i bakgrunnen RIAN archive 2391 Destroyed Stalingrad.jpg|Sovjetiske soldater mellom ødelagte bygninger Bundesarchiv Bild 183-E0406-0022-011, Russland, deutscher Kriegsgefangener.jpg|Sovjetisk soldat med fange {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-E0406-0022-011 }} Disfatta.jpg|Tyske og deres allierte som fanger etter nederlaget Сталинград. Немецкие шестиствольные минометы.jpg|Tysk [[Nebelwerfer]] rakettartilleri, forlatt ved Stalingrad {{byline|Sergey Strunnikov (1907–1944)}} Женя Серёгин, Сталинград.jpg|Zhenya Seregin, 14 år gammel, ble tildelt medaljen For heltedåd. Stalingrad. {{byline|Sergey Strunnikov (1907–1944)}} Сталинград - The City That Stopped Hitler- Heroic Stalingrad (1943) фильм смотреть онлайн.webm|Sovjetisk film om slaget, fra 1943 Сталинград. Оккупанты получили по заслугам.jpg|Ihjelfrosne tyske soldater {{byline|Sergey Strunnikov (1907–1944)}} </gallery> == Tap; døde, sårede og fanger == === Totale tap, begge sider, soldater og sivile === Tapstall er vanskelig å anslå fordi slagfeltet var stort, og vanskelig å avgrense. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap, men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Den britiske historikeren [[Antony Beevor]] oppgir de sovjetiske tapene til 1,1 millioner, hvorav nesten en halv million døde.<ref>Beevor 2002, s. 358</ref><ref name="Beevor2013_432">Beevor 2013, s. 432</ref> Wehrmacht og deres allierte mistet over en halv million mann, drept, såret og tatt til fange.<ref name="Beevor2013_432"/> Totalt ble 91 000 tatt til fange ved den tyske kapitulasjonen ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_360"/><ref name="Evans2009_420"/><ref name="Beevor2002_389"/><ref>Winchester 2014, s. 212</ref> Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som opp mot 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste (såkalte Hiwi<ref name="Beevor2002_173-175"/>) drept eller fanget av Den røde armé.<ref name="Beevor2002_399–400"/> Antony Beevor oppgir at 111 465 (i tillegg til 8 928 på sykehus) ble tatt til fange av Den røde armé mellom 19. november og 31. januar, men de sovjetiske kildene opplyser ikke om dette kun var tyske soldater, eller om alle tilhørte styrkene omringet i Stalingrad.<ref name="Beevor2002_399–400"/> For perioden 19. november 1942 til 2. februar 1943 oppgir historikeren David M. Glantz at Den røde armé hadde totale tap (døde, sårede, syke og tatt til fange) på 485 735 soldater. For den tyske 6. armé oppgir han 147 000 døde og 91 000 fanger.<ref>Glantz 2015, s. 185–186</ref> Den røde armés tap var større enn Wehrmacht og deres støttespillere, men med sin store tilgang på soldater tålte sovjeterne tapene bedre. {{sitat|Hvis vi får igjen en fjerdedel av det vi gjør i Russland og Polen, vil vi få det vondt, og vi vil fortjene å ha det vondt.|En tysk soldat fra østfronten på permisjon, til en bekjent, fra boken ''Stalingrad'', av [[Antony Beevor]].<ref>Beevor 2002, s. 365</ref>}} Sivilbefolkningen led forferdelig under det langvarige slaget. Mer enn 40 000 sovjetiske sivile døde i Stalingrad og dens forsteder i løpet av en enkelt uke med bombing, mens 6. og 4. armé nærmet seg byen. Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var et sted fra rundt 1,7 millioner (døde, sårede og tatt til fange),<ref name="Beevor2013_432"/> til 1,9 millioner mennesker, ofre for slaget.<ref>Winchester 2014, s. 162</ref> === Sovjetiske soldater i tysk fangenskap === I begynnelsen av [[operasjon blå]] og kampene om Stalingrad tok Wehrmacht og deres allierte en rekke fanger, generelt ble de behandlet ekstremt dårlig, og de fleste døde.<ref>Beevor 2002, s. 65–67, 83</ref> === Tyske soldater i sovjetisk fangenskap === Selv om Den røde armé ikke hadde utstedt direktiver om å skyte fanger, slik Wehrmacht hadde gjort, var det ikke uvanlig at fanger ble skutt, særlig soldater fra [[Schutzstaffel]] (SS). Sovjetiske soldater tok også ofte selv hevn på tyske soldater etterhvert som Wehrmachts fremferd i de okkuperte områdene ble kjent.<ref>Beevor 2002, s. 67–68</ref> De tyske fangene ble stort sett behandlet svært dårlig. De fleste døde av kombinasjonen dødelig forflytning (tvangsmarsjer, eller lange reiser med tog, stuet sammen i godsvogner) tungt arbeid, lite mat og sykdom. Et ukjent antall tyske fanger ble skutt ved kapitulasjonen, eller kort etter, som hevn for døde slektninger eller kamerater. Nær halvparten av de 91 000 mann som ble tatt til fange, var døde når våren kom, altså over 40 tusen mann i løpet av et par måneder. Blant de overlevende tyske og rumenske fangene var det mange som henfalt til [[kannibalisme]] (spise sine døde medsoldater), selv om dette var strengt forbudt og ble straffet med henrettelse.<ref name="Beevor2002_370-375">Beevor 2002, s. 370–375, 377, 381–382</ref> Sjansene for å overleve fangenskapet i Sovjetunionen var avhengig av rang. Av soldater og underordnet befal døde rundt 95 %, blant lavere offiserer 55 %, mens bare 5 % av offiserer med høyere rang døde.<ref name="Beevor2002_370-375"/> == Betydningen av Wehrmachts nederlag ved Stalingrad == [[Fil:Revision at Bayonet Point (Stalingrad).jpg|miniatyr|Tegning i amerikansk avis i 1942]] Nederlaget ved Stalingrad har blitt beskrevet som det største for de tyske væpnede styrkene (Wehrmacht). Det blir ofte angitt som et vendepunkt på østfronten, generelt i krigen mot Tyskland, og i hele andre verdenskrig. Etter Stalingrad hadde Sovjetunionens Den røde armé initiativet, og Tysklands Wehrmacht måtte stort sett trekke seg tilbake. Et år med fremgang hadde forsvunnet, den 6. armé var utslettet, og bortsett fra Finland var styrkene til Tysklands allierte slått ut.<ref>Evans 2009, s. 402, 483–484</ref><ref name="Bell2011_104–108">Bell 2011, s. 95, 104–108</ref><ref name="Glantz2015_344–347">Ferris 2017, s. 344–347</ref><ref>Overy 1995, s. 64, 84–85</ref> Den psykologiske effekten av det tyske tapet ble forsterket av at Hitler i flere offentlige taler hadde lovet at Wehrmacht både skulle erobre Stalingrad, og at ingen deretter ville få tyske styrker vekk.<ref name="Overy1995_77">Overy 1995, s. 77</ref><ref>Bell 2011, s. 97–98</ref><ref>Beevor 2002, s. 176, 198–199, 248</ref><ref>Evans 2009, s. 410, 412–413</ref> Nederlaget fjernet også grunnlaget for at styrkene til [[aksemaktene]] Tyskland og Japan skulle kunne møtes i en fremrykking mot [[Britisk India]], noe som ledere i begge land så som en mulighet i 1942.<ref>Overy 2021, s. 265–266</ref> Japanske politikere og keiseren så ingen muligheter for en tysk seier etter nederlaget ved Stalingrad, og [[Hirohito av Japan|Hirohito]] uttrykte i mars 1943 et ønske om at krigen ble endt snarest, noe som den militære ledelsen avviste.<ref>Overy 1995, s. 300–301</ref> Slaget om Stalingrad er blant de største enkeltstående slag i historien, det varte i 199 dager og foregikk over et veldig område. Mens [[slaget ved Kursk]] i juli 1943 involverte større styrker, var slaget ved Stalingrads viktigste effekt psykologisk. Wehrmachts tap viste at de ikke var uovervinnelige.<ref>Davies 2008, s. 124–125</ref><ref group="note">Ifølge professor [[Norman Davies]] var [[slaget ved Kursk]] i juli 1943 det avgjørende slaget på østfronten, etter det klarte ikke Wehrmacht å iverksette noen større offensiv, se Davies 2008, s. 124, 126–128</ref><ref name="Evans2009_420–423"/><ref name="Bell2011_104–108"/><ref name="Beevor2002_54–55"/><ref name="Hellbeck2017_345–346">CHSWW, 3. bind, Hellbeck 2017, s. 345–346</ref> Den britiske generalstabssjefen [[Alan Brooke]] skrev følgende om betydningen av det tyske nederlaget: {{Sitat|Jeg følte Russland ikke kunne holde ut, Kaukasus var dømt til å bli erobret, og [[Abadan]] (vår [[Akilleshæl]]) ville bli inntatt med påfølgende kollaps av Midt-Østen, India, etc. Hvordan skulle vi møte de tyske land- og flystyrkene som ble frigjort etter Russlands nederlag? England ville igjen bli bombet, trusselen om invasjon fornyet… Og nå! Vi starter 1943 under forhold jeg ikke hadde våget å håpe på. Russland har holdt ut, Egypt er sikkert for øyeblikket. Det er håp om å fjerne tyskerne fra Nord-Afrika i den nære fremtid… Russland oppnår vidunderlige suksesser i det sørlige Russland.|note=<ref group="note">I felt Russia could never hold, Caucasus was bound to be penetrated, and Abadan (our Achilles heel) would be captured with the consequent collapse of Middle East, India, etc. After Russia's defeat how were we to handle the German land and air forces liberated? England would be again bombarded, threat of invasion revived… And now! We start 1943 under conditions I would never have dared to hope. Russia has held, Egypt for the present is safe. There is a hope of clearing North Africa of Germans in the near future… Russia is scoring wonderful successes in Southern Russia.</ref><ref>Bell 2011, s. 107</ref>|General Alan Brooke i sin dagbok 1. januar 1943}} Den røde armés seier over Wehrmacht gjorde et dypt inntrykk i Tyskland.<ref name="Evans2009_420–423"/><ref>Bell 2011, s. 104–105</ref> Det førte til en moralsk krise i den tyske krigsinnsatsen,<ref>Overy 1995, s. 306</ref> blant annet sluttet mange medlemmer av [[NSDAP]] (nazipartiet) å bruke partiets jakkemerke.<ref name="Evans2009_420–423"/> Naziledelsen beordret tre dagers landesorg, restauranter og underholdningssteder ble stengt, og radioen spilte høystemt musikk.<ref>Beevor 2002, s. 363</ref> Den tyske propagandaministeren [[Joseph Goebbels]] holdt en tale for utvalgte partimedlemmer i Berlin (kringkastet over hele Tyskland), senere kjent som [[sportpalasstalen]]. Han ba de fremmøtte støtte en total krig.<ref name="Evans2009_423-425"/><ref name="Beevor2002_364"/> Tilsvarende hadde seieren positiv virkning blant befolkningen i Sovjetunionen, blant de andre allierte befolkningene og styrkene, og i de okkuperte landene i Europa. Den sovjetiske seieren påvirket derfor også politikken i etterkrigstidens Europa, og ga et stort løft til den kommunistiske propagandaen på verdensbasis.<ref name="Bell2011_104–108"/><ref name="Hellbeck2017_345–346"/><ref>Beevor 2002, s. 28, 362–368, 380</ref><ref>Beevor 2013, s. 555</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 698</ref><ref>Evans 2009, s. 402</ref> Et tegn på at de tyske lederne innså at kapitulasjonen ved Stalingrad betød et endelig nederlag for Tyskland, var forsøkene på å slette spor i konsentrasjonsleirer, som i [[Treblinka]] i 1943.<ref>Beevor 2013, s. 569</ref> == Ettertidens markering og vurdering == Stalingrad fikk i 1945 tittelen «[[Helteby]]» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland», også kjent som «[[Moderlandet kaller]]», reist på toppen av [[Mamajev Kurgan|Mamajev Kurgan-høyden]] ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen, som sovjetiske styrker holdt i 58 dager,<ref name="Overy1995_75"/> og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget. <gallery mode="packed" caption="Forskjellige minnesmerker i dagens Volgograd, og andre steder, over slaget"> Mamaev kurgan (ОКН).JPG|[[Volgograd]] med høyden Mamajev Kurgan foran. Den 85 meter høye statuen «[[Moderlandet kaller]]» ble reist i 1967 Вечный огонь на Мамаевом кургане.Панорама.jpg|Minnestedet ved Mamayev Kurgan{{byline|Aleksander Kaasik}} Medal stalingrad USSR.jpg|Sovjetisk medalje for deltakelse i slaget ved Stalingrad {{byline|Grzegorz Chladek}} The Soviet Union 1945 CPA 0964 stamp (Second anniversary of victory at Stalingrad. Red Army soldier).jpg|Sovjetisk frimerke utgitt i 1945, til minne om slaget Stamp of Tajikistan - 2020 - Colnect 1022649 - Battle of Stalingrad.jpeg|Frimerke utgitt av [[Tadsjikistan]] i 1010, til minne om slaget RIAN archive 43973 The 'Battle of Stalingrad' memorial complex.jpg|Museum til minne om slaget, i Volgograd Музей-панорама Сталинградская битва-14.jpg|Diverse tysk utstyr, fra utstilling i museum i Volgograd 13th guards division street.JPG|Plakett for gate oppkalt etter 13. gardegeværdivisjon Paris 75019 Place de la Bataille de Stalingrad plaque.jpg|Place de la Bataille-de-Stalingrad, et torg i [[19. arrondissement]], [[Paris]], [[Frankrike]], oppkalt etter slaget {{byline|Benoît Prieur}} Accès Station Métro Stalingrad Avenue Flandre - Paris XIX (FR75) - 2022-01-07 - 7.jpg|Stalingrad metrostasjon i Paris, Frankrike {{byline|Chabe01}} Stalingradgedenken Limburg.JPG|Kirkegård i Limburg, Tyskland, for tyske falne fra slaget </gallery> == Tematisk oversikt over slaget == === Styrkenes moral og stridsevne === På den sovjetiske siden ble en rekke høyere offiserer skutt etter de hadde forsøkt å trekke seg tilbake fra Stalingrad og over til østbredden av elven Volga. General Vasilij Tsjujkov anså at det var et riktig og nødvendig grep,<ref>Hellbeck 2015, s. 273, 288</ref> skyting av høyere offiserer (kommandant og [[politisk kommissær]] for en divisjon) ble også nevnt av general [[Aleksandr Rodimtsev]].<ref>Hellbeck 2015, s. 302</ref> Tilsvarende ble soldater som ikke rykket frem ved angrep skutt, general Rodimtsev beskriver blant annet hvordan en gruppe usbekiske soldater ble skutt.<ref>Hellbeck 2015, s. 309</ref> Offiserer og soldater i Den røde armé som ble ansett å ha sviktet ble som regel plassert i såkalte straffebataljoner. Disse ble brukt i spiss under angrep og i ellers svært farlige oppdrag, og et fåtall av de flere hundre tusen i Sovjetunionen som ble tvunget til slik tjeneste overlevde krigen.<ref>Beevor 2002, s. 89</ref> Overfart til den østlige siden av elven Volga ble kontrollert av sikkerhetsstyrkene [[NKVD]], så ingen skulle kunne flykte fra kampene, de som forsøkte ble henrettet, uansett rang.<ref name="Beevor2002_125"/> {{Tekstboks |overskrift=Sovjetiske soldater i tysk tjeneste |Et ubehagelig faktum for de sovjetiske myndighetene var de mange soldatene fra Den røde armé som tjenestegjorde på tysk side som såkalte Hiwi (tysk, Hilfswillige, hjelpevillige). Totalt kan det ha vært så mange som opp mot 50 tusen Hiwi, og i en rekke tyske avdelinger utgjorde de en viktig del av styrken. De sovjetiske myndighetene så på de som forhenværende russere, og Hiwiene hadde ingen illusjoner om sin skjebne om de ble tatt til fange av Den røde armé.<ref name="Beevor2002_173-175"/>|align=right}} Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13 500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_9_157"/> Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.<ref name="Hellbeck2015_17"/> I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.<ref name="Hellbeck2015_59"/> Rundt 50 tusen sovjetiske borgere deltok i tysk uniform under slaget om Stalingrad.<ref>Beevor 2002, s. 10</ref> [[Desertering]] (overgang til tyskerne), eller mistanke om det, ble generelt straffet med henrettelse. Skader som soldater hadde påført seg selv for å slippe kamp ble ansett som desertering. Familiene til desertører kunne også bli straffet.<ref>Beevor 2002, s. 157–162</ref> En faktor i sovjetisk moral var romanen ''[[Krig og fred]]'', av den berømte russiske forfatteren [[Lev Tolstoj]], om [[Napoleons felttog i Russland 1812]]. Boken var svært populær og ble lest av både generaler, andre offiserer og soldater.<ref>Hellbeck 2015, s. 433</ref> I 1942 tok Stalins regime også i bruk russisk historie og religion for å styrke moral blant militære og sivile. Kirker ble gjenåpnet, medaljer for heroisk innsats ble innstiftet med navnene til kjente generaler under tsaren; [[Suvorovordenen]] etter [[Aleksandr Suvorov]] (1730–1800), [[Kutuzovordenen]] etter [[Mikhail Kutuzov]] (1745–1813) og [[Aleksander Nevskij-ordenen]] etter [[Aleksandr Nevskij]] (1220–1263), den siste kun til offiserer.<ref>Overy 1995, s. 68</ref> General Vasilij Tsjujkov fremhevet moralen og innsatsen til de mange kvinnelige soldatene som deltok i kampene om Stalingrad, han hevdet at de var modigere enn mennene.<ref>Hellbeck 2015, s. 284</ref> Den sovjetiske majoren, senere historikeren, Pyotr Zayonchkovsky, fremhevet også kvinnelige sykepleieres oppofrelse i kampene. Han påpekte også de tyske soldatenes sterke disiplin,<ref>Hellbeck 2015, s. 394</ref> en vesentlig faktor i tyske soldaters fortsatte kampvilje var frykt for å overgi seg til Den røde armé.<ref>Hellbeck 2015, s. 401, 414</ref> Stalins ordre om å ikke trekke seg tilbake ble fremhevet av general Vasilij Tsjujkov som viktig for å vinne kampen om byen.<ref>Hellbeck 2015, s. 288</ref> Utbredelsen av skarpskyttere i Den røde armé i Stalingrad ble et populært tiltak, og bidro til å heve moralen blant de sovjetiske styrkene. Den mest kjente av de sovjetiske skarpskytterne var [[Vasilij Zajtsev]].<ref>Hellbeck 2015, s. 337–339, 356–359</ref> I løpet av den tiden han tjenestegjorde i Stalingrad ble han godskrevet å ha skutt 242 tyske soldater og offiserer.<ref name="Hellbeck2015_358"/> De tyske styrkene hadde generelt god moral.<ref name="Beevor2002_90">Beevor 2002, s. 90, 231–232</ref> Erstatningsstyrkene de mottok etter tap høsten 1942 var imidlertid ikke av høy nok standard, ifølge en del tyske regimentssjefer.<ref name="Beevor2002_170-173">Beevor 2002, s. 170–173</ref> Moralen hos de tyske styrkenes allierte var generelt dårlig, særlig blant rumenerne,<ref name="Beevor2002_230">Beevor 2002, s. 230</ref><ref name="Beevor2002_90"/><ref name="Beevor2002_170-173"/> men også ungarerne og italienerne.<ref name="Beevor2002_170-173"/><ref>Franson/Zetterling 2006, s. 65, 68</ref> Kun slovakene og rumenske fjelltropper ble av tyske generaler som [[Gerd von Rundstedt]] ansett som likeverdige soldater med tyske.<ref>Beevor 2002, s. 85–87</ref> Utover høsten og vinteren, hvor de tyske styrkene og deres allierte ble stadig mer presset, økte antallet deserteringer av soldater over til sovjetisk side, og det var tegn på redusert moral på tysk side.<ref>Beevor 2002, s. 200, 216</ref> {{sitat|en enorm opplæring i seier for våre tropper|Den sovjetiske generalen [[Georgij Zjukov]] om effekten av omringningen av 6. armé.<ref name="Beevor2002_261">Beevor 2002, s. 261</ref> }} Da 6. armé ble omringet sent i november 1942 anså Hitler det som svært negativt. Han ga en streng ordre om å holde nyheten skjult for det tyske folket. Det er rimelig å anta at han fryktet konsekvensene for moralen, om det ble kjent. De tyske myndighetene klarte imidlertid ikke å holde nyheten skjult, og manglende åpenhet forsterket bekymringen i Tyskland.<ref name="Beevor2002_251-252"/> Blant de fleste soldater, befal og offiserer av lavere rang i 6. armé, var moralen god rett etter omringingen. Man trodde på løftet fra Hitler og ledelsen på at de ville bli reddet.<ref>Beevor 2002, s. 255, 264</ref> Tilsvarende førte omringningen av 6. armé til forhøyet moral i Den røde armé.<ref name="Beevor2002_261"/> I januar 1943 var 6. armé sterkt redusert, av om lag 150 tusen soldater var færre enn én av fem frontlinjesoldater. Kompanier hadde ofte kun 10–12 stridsdyktige soldater, og enheter ble i økende grad slått sammen i kampgrupper for å ha en viss stridsevne. Overgivelse uten motstand, også desertering, fortsatte å øke i januar.<ref>Beevor 2002, s. 291, 310</ref> === Kommando og etterretning === For både Sovjetunionens Den røde armé og Tysklands Wehrmacht var [[Josef Stalin]] og [[Adolf Hitler]] både formelt og reelt øverstkommanderende. Mens Stalin over tid gikk fra detaljstyring til å få en viss tillit til sine generaler,<ref>Overy 1995, s. 21–22, 258, 269–271</ref><ref>Glantz 2015, s. 151, 230</ref> utviklet forholdet mellom de tyske generalene og Hitler seg motsatt.<ref>Winchester 2014, s. 278</ref><ref>Overy 1995, s. 274–281</ref><ref>Glantz 2015, s. 145, 151</ref> Under den sovjetiske offensiven for å omringe 6. armé i november 1942 (operasjon Uranus) var dette særlig negativt for Wehrmacht, overkommandoen var handlingslammet siden Hitler ikke var til stede, men ved sitt rekreasjonssted [[Berghof]] i [[Berchtesgaden]].<ref>Beevor 2002, s. 244</ref> Før den tyske offensiven mot Kaukasus - [[operasjon blå]], i juni 1942 - havarerte et tysk fly med en major i Wehrmacht. I strid med instruks hadde han med seg detaljerte ordre for hele operasjonen. Før tyske soldater nådde vraket, ble det funnet av sovjetiske soldater, og operasjonsplanene ble presentert for Stalin. Det var et kupp for den sovjetiske etterretningen. Stalin nektet å tro på det, anså ordrene for operasjonen som falsknerier, og holdt fast ved sin overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 igjen ville være mot Moskva.<ref name="Beevor2002_77"/> Etterretningsseksjonen i den 6. armé observerte og rapporterte til ledelsen om hvordan sovjetiske styrker ble bygget opp, sør og nordvest for Stalingrad. General Paulus og hans nestkommanderende mente imidlertid at meldingene var overdrevne. En viktig grunn for tysk feilvurdering av den sovjetisk styrkeoppbyggingen foran [[operasjon Uranus]] i november 1942, var Den røde armés utstrakte bruk av villedning, kamuflasje og ulike former for sikkerhetstiltak (på russisk brukes begrepet ''maskirovka''). Store troppestyrker ble flyttet nærmere fronten om natten, og kamuflert før dagslyset kom og de kunne observeres fra tyske fly. Radiotrafikken i området ble sterkt begrenset, og ordrer ble i stedet gitt muntlig. Aktive tiltak, som økt aktivitet ved den sentrale fronten vest for Moskva, ble også benyttet for å få Wehrmacht til å tro at et angrep ville komme et annet sted. At Hitlers oppmerksomhet var mot kampene i Nord-Afrika, hvor tyske styrker tapte [[det andre slaget om El Alamein]] (23. oktober – 3. november), og den allierte [[Operasjon Torch|invasjonen av fransk Nord-Afrika]], spilte også inn.<ref>Beevor 2002, s. 210–212, 231</ref><ref>Overy 1995, s. 80</ref> === Ledernes strategi === {{Tekstboks |overskrift=Stadig større operasjonsområde |Hitler var i juli 1942 svært utålmodig for suksess, og delte styrkene i sør i [[armégruppe A]] og [[armégruppe B]]. Armégruppe A skulle ta kysten av [[Svartehavet]] og oljefeltene i [[Majkop]], [[Groznyj]] og [[Baku]], mens armégruppe B skulle ta Stalingrad og deretter [[Astrakhan]]. I så godt som alle etterkrigstidens sammenfatninger av det feilslåtte tyske felttoget i Sovjetunionen blir den stadige utvidelsen av operasjonene sommeren og høsten 1942 trukket frem som den avgjørende feilvurderingen av Hitler.<ref name="Overy1995_66–67"/><ref name="Bell2011_96"/> Samtidig ble total styrke redusert, mens 11. armé under feltmarskalk Manstein ble sendt til Leningrad, ble pansergrenaderdivisjonene Grossdeutschland og SS Leibstandarte sendt til Frankrike.<ref name="Beevor2002_85"/>|align=right}} Mens Den røde armé forberedte seg på et nytt angrep av Wehrmacht mot Moskva, ble de tyske styrkene klargjort for en offensiv på sørfronten, mot oljen i Kaukasus.<ref name="Bell2011_96">Bell 2011, s. 96</ref> I de innledende tyske planene for felttoget sommeren 1942 skulle selve byen Stalingrad ikke erobres. De tyske styrkene skulle kun trenge frem til elven Volga, ha elvens vestlige bredd som et støttepunkt for venstre [[flanke]] i det store angrepet for å sikre seg de sovjetiske oljekildene i Kaukasus, ødelegge våpenfabrikkene i byen, og stoppe sovjetisk transport på Volga.<ref>Beevor 2002, s. 76</ref> {{sitat|Den konstante undervurderingen av fiendens potensial, antar mer og mer groteske dimensjoner og blir farlig.|Sjef for generalstaben, general [[Franz Halder]], til sin dagbok, om Hitlers utvidelse av angrepsplan og reduksjon av styrker<ref name="Beevor2002_85">Beevor 2002, s. 85</ref>}} Hitler beordret i juli en avgjørende endring i felttoget. I stedet for at 6. armé og 4. panserarmé sammen rykket frem mot Stalingrad, ble 4. panserarmé beordret sørover, for å delta i erobringen av Kaukasus. Dette kostet både tid og dyrebart drivstoff, og førte til langsommere tysk fremrykking mot Stalingrad, noe som ga Den røde armé bedre tid til å få frem styrker.<ref name="Beevor2002_82"/> Noe senere omgjorde Hitler ordren om å sende 4. panserarmé sørover, noe som kostet enda mer tid og drivstoff.<ref name="Beevor2002_98"/> Den tyske fremrykkingen mot Stalingrad gikk deretter langs to akser, 6. armé fra vest og 4. panserarmé fra sør.<ref name="Beevor2002_112"/> Da den 6. armé nådde Volga, rett nord for Stalingrad den 23. august, var det strategiske målet nådd. De tyske styrkene trengte ikke å gjøre annet enn å beskyte trafikken på elven og rustningsfabrikkene i byen, det var ikke noe militært behov for å innta Stalingrad. Den videre tyske offensiven inn i bykjernen var av symbolsk betydning, og bakgrunnen var stopp i fremrykkingen i Kaukasus, og derved Hitlers behov for å ha en seier å vise frem.<ref>Bell 2011, s. 97</ref> I slutten av juli bestemte Hitler at det tyske angrepet skulle utvides ytterligere, 6. armé skulle sende styrker mot [[Astrakhan]], mens armégruppe A skulle ta hele den østlige kystlinjen i Svartehavet og mesteparten av Kaukasus. Samtidig var både 11. armé på vei mot Leningrad, og to pansergrenaderdivisjoner ble sendt til vestover til Frankrike. Hitlers utvidelse av oppdraget og utvanning av styrkene bygget på hans overbevisning at Den røde armé var så godt som slått, noe generalstabssjef Franz Halder var svært skeptisk til.<ref name="Beevor2002_85"/> Det tyske fremstøtet mot Stalingrad mot slutten av juli truet med å dele Sovjetunionen i to. I nord tapte den britiske [[konvoi]]en [[Konvoi PQ-17]] 24 av 35 handelsfartøy til tyske angrep, det ledet til langvarig stans i konvoier. Videre tysk fremgang i sør ville true allierte forsyninger via [[Persia]], noe som ville ført til at Sovjetunionen ble kvalt av mangel på forsyninger. Stalin utstedte ordre 227, senere kjent som «Ikke ett skritt bakover».<ref>Beevor 2002, s. 88</ref> Ifølge den britiske historikeren P. M. H. Bell kan slaget om Stalingrad sees som to. I det første, som varte frem til 19. november, hadde Wehrmacht rykket langt frem og kontrollerte nesten hele byen, men hadde ikke vunnet en endelig seier. I det andre, som begynte med den sovjetiske omringingen 19. november, ble de tyske styrkene først stengt inne, deretter nedkjempet.<ref>Bell 2011, s. 100–101</ref> Straks etter omringninngen av 6. armé i november 1942, men også i ettertiden, har et utbrudd blitt diskutert. Det var tre hovedgrunner til at det ikke skjedde. Først og fremst sa Hitler nei. 6. armé skulle bli i Stalingrad og binde opp sovjetiske styrker, noe de også bidro til. Den andre grunnen var logistikk. 6. armé hadde før de ble innesperret sendt sine hester vestover, og de hadde svært begrenset med drivstoff og ammunisjon til stridsvogner og lastebiler. Dersom de hadde forsøkt å trekke seg tilbake vestover måtte mye av utstyret settes igjen. De fleste av soldatene måtte gått, noe som få av de hadde overlevd. De var allerede sterkt svekket av lave matrasjoner, og det var vinter. Sist, men ikke minst, hadde Den røde armé store reserver som ville angrepet ved et eventuelt forsøk på tysk retrett.<ref name="Glantz 2015_178"/><ref name="Beevor2002_245–247"/> I begynnelsen av januar 1943 var Den røde armé klar til det endelige angrepet mot 6. armé (operasjon ring). Før angrepet ble det fra sovjetisk side forsøkt å levere et [[ultimatum]] til de innestengte tyske styrkene, hvor de ble bedt om å [[kapitulasjon|kapitulere]] overfor de overlegne sovjetiske styrkene, og slik unngå en hensiktsløs kamp. Ledelsen for 6. armé avviste det sovjetiske ultimatumet.<ref>Beevor 2002, s. 294–301</ref> === Styrkenes taktikk === Ruinene etter tysk bombing av byen hadde skapt gode forsvarsverk for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmacht. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene. Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.<ref name="Beevor2002_142–144"/> En viktig del av Den røde armés taktikk ved kampene i bykjernen i Stalingrad var å være tett på de tyske styrkene. Fienden kunne hverken benytte artilleri eller bombing fra fly, grunnet risikoen for å ramme egne styrker. Øverstkommanderende for 62. armé, [[Vasilij Tsjujkov]], utnyttet også tyskernes motvilje til å kjempe i mørket, ved å angripe stillingene deres om natten, med små grupper på 8–10 soldater.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref name="Beevor2002_136–137"/><ref name="Overy1995_75">Overy 1995, s. 75–76</ref> Etter som kampene utviklet seg, og området Den røde armé kontrollerte ble stadig mindre, ble nesten alt sovjetisk artilleri flyttet til østsiden av Volga. Hensikten var dels å spare plass, dels å unngå å bruke begrensede ressurser på å transportere ammunisjon over elven Volga.<ref name="Beevor2002_145–146">Beevor 2002, s. 126, 145–146, 177–178</ref> Beskyting av de tyske styrkene med tungt sovjetisk artilleri fra den østlige bredden av Volga, støttet av observatører som korrigerte skytingen, var det beste forsvarstiltaket for 62. armé.<ref>Beevor 2002, s. 177–178, 197</ref> De tyske styrkene ble også angrepet fra nordvest, av sovjetiske styrker fra Don-fronten, og fra sør, av 64. armé. Slike angrep ble særlig satt inn om forsvarerne i 62. armé var svært presset av de tyske styrkene i selve byen.<ref>Beevor 2002, s. 184</ref> I den innledende fasen av det tyske angrepet mot Stalingrad hadde Tysklands [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]] herredømme i luften. Den sovjetiske ledelsen overførte snart luftregimenter fra frontene i sentrum og nord i et forsøk på å utligne forskjellen.<ref name="Beevor2002_95"/> De tyske styrkene ble utsatt for stadig bombardement om natten, av sovjetiske [[biplan]] (Polikarpov Po-2, også kjent som U-2). De var enkle, med liten bombelast på kun 400 kilo, men med stor psykologisk effekt, da de holdt tyske styrker i beredskap og slet de ut.<ref>Beevor 2002, s. 144–145, 197</ref> Rundt og etter omringningen av 6. armé sent i november 1942 ble støtten fra de tyske flystyrkene stadig redusert, mens de effekten av de sovjetiske flystyrkene økte. Dette var særlig vanskelig for den tyske luftbroen til Stalingrad. Langsomme tyske transportfly ble i økende grad skutt ned av Den røde armés jagerfly.<ref name="Beevor2002_256"/><ref name="Beevor2002_266-267"/><ref name="Overy1995_75"/> === Helse- og sanitetstjenesten === Fra juli 1942 fikk soldatene i Wehrmachts 6. armé stadig dårligere almentillstand. Troppene hadde en overdødelighet som den tyske generalstaben ikke så årsakene til, og som var til stor bekymring.<ref name="Beevor2002_196">Beevor 2002, s. 196, 259</ref> For begge sider var [[sanitet]]stjenesten (behandling av syke og sårede soldater) dårlig, til dels elendig, og delvis ikke-eksisterende. De sovjetiske sanitetssoldatene, som regel unge kvinner, tok stor risiko for å få sårede soldater vekk fra slagmarken i Stalingrad. Ofte for liten nytte, grunnet dårlig oppfølging av transporten videre. Sårede sovjetiske soldater kunne ligge i timevis i påvente av transport til østbredden av Volga. Når de kom dit kunne de igjen ligge i timer, noen ganger dager, før de kom til et feltsykehus.<ref>Beevor 2002, s. 150–152, 155</ref> Syke og sårede tyske soldater ble i tillegg svekket av mangel på mat og varme. Det var mange tilfeller av forfrysning, tilsvarende av soldater som døde av underernæring.<ref name="Beevor2002_276–280"/> Ved den sovjetiske offensiven i november 1942 (operasjon Uranus) ble den tyske sanitetstjenesten og feltsykehus hardt rammet, og situasjonen for pasientene var katastrofale.<ref>Beevor 2002, s. 239–240</ref> Etter at 6. armé var innesperret steg dødeligheten ytterligere. Grunnet minimalt med mat, høy arbeidsbelastning, og lus som spredte sykdommer. Under den siste sovjetiske offensiven i januar - operasjon ring - var rundt 20 tusen sårede og 40 tusen syke presset sammen i sentrum av byen, under unevnelige forhold.<ref>Beevor 2002, s. 277–280, 309, 331, 342</ref> Forholdene for de syke og sårede tyske soldatene i Stalingrad ble ikke særlig bedre i den første tiden etter de ble tatt til fange av Den røde armé.<ref>Beevor 2002, s. 371</ref> Av de rundt 160 tusen tyskerne som døde i Stalingrad mellom november 1942 og februar 1943, døde anslagsvis 110 tusen av sult og sykdom, særlig [[flekktyfus]].<ref>CHSWW, 3. bind, Bessel 2017, s. 266</ref> === Soldatenes velferd === En vesentlig del av soldatenes velferd var å kunne skrive og motta [[brev]]. Samtidig var det viktig at militære hemmeligheter ikke ble avslørt. Alle krigførende parter hadde sensur av brev til og fra fronten, men mens tyske brev til og fra soldater ble kontrollert ved stikkprøver, ble alle brev til og fra sovjetiske soldater kontrollert av sensurmyndighetene. Soldatene var kjent med sensuren, og tilpasset som regel innholdet.<ref>Hellbeck 2015, s. 24</ref><ref>Beevor 2002, s. 186–188</ref> Å lese gjennom alle brevene var en enorm oppgave, bare i perioden juni til august 1942 ble {{formatnum:30237000}} brev kontrollert, av disse ble {{formatnum:15469}} brev som inneholdt klager eller defaitisme tilbakeholdt.<ref>Hellbeck 2015, s. 67</ref> De siste brev hjem fra soldater i 6. armé ble ikke levert ut, grunnet frykt fra den tyske ledelsen for virkningen på befolkningens moral.<ref>Beevor 2002, s. 319–320</ref> Den røde armé organiserte badehus så soldatene i Stalingrad kunne ta seg et bad, tre ganger i måneden. Selv om badehusene også var utsatt for beskytning og bombing fra tyske styrker, var det et populært tiltak.<ref>Hellbeck 2015, s. 287</ref> I tillegg til å få vasket seg ble soldatene også [[lus|avluset]].<ref>Beevor 2002, s. 277</ref> Ifølge kaptein Nikolaj Aksyonov var størsteparten av de sovjetiske styrkene i Stalingrad plaget av [[diaré]]. Han tilskrev det drikking av ukokt vann fra elven Volga, som var forurenset.<ref>Hellbeck 2015, s. 335</ref> En viktig del av Den røde armés velferd for soldatene var den daglige rasjon av tobakk, og brennevin, sistnevnte på 100 gram [[vodka]].<ref>Beevor 2002, s. 149–150</ref> I motsetning til Den røde armé hadde tyske Wehrmacht store problemer med soldatenes hygiene. En tysk soldat skrev allerede så tidlig som i september 1942 at han ikke hadde fått vasket seg på fire uker.<ref>Hellbeck 2015, s. 384</ref> De tyske soldatene ble stadig mer plaget av lus, mangelen på vann gjorde det tilnærmet umulig å bli kvitt de.<ref name="Beevor2002_196"/> Mange av soldatene i 6. armé hadde heller ikke fått vinterklær, og måtte improvisere på ulike måter for å skjerme seg mot kulden.<ref name="Beevor2002_258"/> === Sivilbefolkningen i og ved Stalingrad === Før det tyske angrepet mot Stalingrad i august 1942 bodde det om lag 550–560 tusen mennesker i byen, av de rundt 150 tusen flyktninger.<ref>Hellbeck 2015, s. 92</ref> Ved Luftwaffes bombeangrep fra 23. august anslås det at rundt 4 tusen ble drept, flesteparten av dem sivile (tidligere har det blitt hevdet at 40 tusen ble drept,<ref name="Beevor2002_104-106"/> historikeren Richard Overy hevder dette er en myte).<ref name="Overy2013_210-212"/> Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.<ref name="Beevor2022_100-106-154"/> Barn ble også brukt av tyske styrker til det farefulle oppdraget å hente vann fra elven Volga, de ble skutt av sovjetiske styrker da de oppdaget det.<ref>Beevor 2002, s. 166</ref> Innen 14. september hadde om lag halvparten av befolkningen, om lag 315 tusen mennesker, blitt evakuert.<ref>Hellbeck 2015, s. 89, 121</ref><ref>Beevor 2002, s. 165</ref> Under kampen om Stalingrad var det igjen mellom 150 til 200 tusen sovjetiske sivile, under tysk okkupasjon. De fleste sivile som kunne være til militær nytte ble evakuert vestover, fra 1. oktober ble 8–10 tusen samlet og marsjert vestover hver dag (uten mat eller vann), om lag 100 kilometer til nærmeste jernbane i Kalach. Mange av de sivile døde før de kom frem.<ref>Hellbeck 2015, s. 133</ref> Ved de sovjetiske styrkenes motoffensiv i november var det rundt 15 tusen sivile igjen i tysk-kontrollert Stalingrad. De siviles situasjon ble stadig vanskeligere, de var utsatt for tyveri, overgrep, og hus de bodde i ble ofte revet for å gi de tyske styrkene materialer for å bygge stillinger.<ref>Hellbeck 2015, s. 134</ref> Etter de tyske styrkenes kapitulasjon 2. februar 1943 var det fremdeles om lag {{formatnum:10000}} sivile i byen, som hadde overlevd over 5 måneders tysk okkupasjon og krig, av de rundt {{formatnum:1000}} barn.<ref>Beevor 2002, s. 164, 369</ref> <gallery mode="packed" caption="Sivile i Stalingrad, og krigsforbrytelser"> Bundesarchiv Bild 169-0350, Stalingrad, Frau beim Kochen.jpg|Utendørs matlaging. {{byline|Bundesarchiv, Bild 169-0350 }} Сталинград. Его убили немцы.jpg|Sivil i Stalingrad, drept av tyskerne. {{byline|Sergey Strunnikov (1907–1944)}} Bundesarchiv Bild 169-0351, Stalingrad, Frau beim Kochen.jpg|Utendørs matlaging. {{byline|Bundesarchiv, Bild 169-0351 }} Bundesarchiv Bild 183-J19568, Bei Stalingrad, russische Flüchtlinge.jpg|Russiske flyktninger ved Stalingrad {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-J19568 / Gehrmann, Friedrich / CC-BY-SA 3.0}} Bundesarchiv Bild 101I-031-2436-01A, Russland, Hinrichtung von Partisanen.jpg|Wehrmacht henging av sovjetiske partisaner, januar 1943 {{byline|Bundesarchiv, Bild 101I-031-2436-01A}} </gallery> === Krigsforbrytelser på begge sider === Det er dokumentert en rekke eksempler på at sovjetiske soldater og offiserer skjøt tyske fanger etter de hadde overgitt seg.<ref>Hellbeck 2015, s. 256–257</ref> Den sovjetiske kommandanten for et regiment, oberstløytnant Alexander Gerasimov, beskriver blant annet hva han hevder var Den røde armés generelle holdning om å ikke ta fanger, og en episode hvor en kaptein beordret skyting av 18 tyske fanger. Oberstløytnant Gerasimov hevdet at den vanlige unnskyldningen for å skyte tyske fanger var at de forsøkte å flykte.<ref>Hellbeck 2015, s. 331</ref> Blant de tyske soldatene som uten skånsel ble skutt når de overga seg var skarpskyttere.<ref>Hellbeck 2015, s. 359</ref> Ved offensiven som sperret den tyske styrken inne ble hundrevis av rumenske soldater som hadde overgitt seg skutt av sovjetiske soldater.<ref name="Beevor2002_230"/> Allerede fra invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 var mange av soldatene i Wehrmachts armégruppe syd (som 6. armé var del av) kjent for å være spesielt grusomme, og massakren i [[Babij Jar]] (hvor {{formatnum:33771}} ukrainske jøder ble skutt) fant sted innenfor 6. armés ansvarsområde.<ref>Beevor 2002, s. 62–64</ref> Blant krigsforbrytelsene det tyske Wehrmacht begikk i Stalingrad var tortur og skyting av fanger.<ref>Hellbeck 2015, s. 391</ref> Under den sovjetiske offensiven i november for å omringe 6. armé (operasjon Uranus) ble sovjetiske krigsfanger, grunnet tysk mangel på hester, brukt for å trekke kanoner. Så godt som alle fangene døde. Ved offensiven kom sovjetiske styrker over en mengde sivile som hadde blitt tvunget ut av sine hjem, mange hadde også blitt tvunget til å levere det meste de hadde av klær til tyske soldater. Manglende husly og klær gjorde de sivile svært utsatt i den harde vinterkulden.<ref>Beevor 2002, s. 237, 242</ref> Ved Voroponovo og Gumrak hadde Wehrmacht rundt 3500 sovjetiske krigsfanger. De fikk knapt mat eller klær, så de sultet og frøs, og mange av fangene henfalt til [[kannibalisme]] (å spise sine døde medsoldater). Da området ble gjenerobret av Den røde armé meldte de at kun 20 av fangene fremdeles var i live.<ref>Beevor 2002, s. 287, 320</ref> Etter den 6. armé kapitulerte i Stalingrad ble de tyske fangene behandlet ekstremt dårlig, de fikk lite eller ikke noe mat, legehjelp og ble sendt ut på rene dødsmarsjer. Innen våren kom var nær halvparten døde, altså over 40 tusen mann.<ref>Beevor 2002, s. 370–373</ref> === Logistikk; mat, drivstoff og ammunisjon === De sovjetiske styrkene i Stalingrad fikk sine forsyninger fra den østlige bredden av elven Volga. Det var ingen broer, før elven frøs måtte forsyninger og forsterkninger sendes over med båt og disse ble kontinuerlig beskutt av tyske styrker.<ref>Hellbeck 2015, s. 275, 334, 336</ref> All overfart av elven Volga ble strengt kontrollert av sikkerhetsstyrkene NKVD.<ref name="Beevor2002_125"/> Etterhvert som området 62. armé kontrollerte skrumpet inn, kom tyske kanoner og maskingeværer nærmere krysningspunktene og trafikken over elven ble mer utsatt. All overfart måtte skje i mørket, og selv da var tapene av personell og materiell store.<ref>Beevor 2002, s. 178–179, 193</ref> I perioden som Volga holdt på å fryse til, ble trafikken med båter hindret av isflak, og forsyninger for de sovjetiske styrkene ble sterkt begrenset.<ref name="Turner2013_114"/><ref name="Beevor2002-199_202"/><ref>Hellbeck 2015, s. 286, 336</ref> Elven Volga begynte å fryse 9. november, og var helt igjenfrosset 16. desember.<ref name="Beevor2002_276–280"/><ref name="Beevor 2002, s. 199"/><ref>Hellbeck 2015, s. 337</ref> De neste syv ukene krysset titusenvis av sovjetiske lastebiler og andre kjøretøyer den islagte elven, med forsyninger til Den røde armés styrker i byen.<ref name="Beevor2002_276–280"/> Ved forberedelsene til, og utføringen av Den røde armés omringing av 6. armé, ble det på sovjetisk side utført en gigantisk innsats for å få frem styrker og utstyr. Rundt 1300 jernbanevogner ble brukt for transport til de tre ulike frontene som skulle delta, Sørvestfronten, Donfronten og Stalingradfonten (en front i Den røde armé besto av flere armeer, og tilsvarte en vestlig [[armégruppe]]).<ref name="Beevor2002_209"/> En viktig faktor for Den røde armés seier ved Stalingrad var tilgang på nok stridsvogner. Mens Tyskland i 1942 produserte om lag 500 stridsvogner i måneden, produserte Sovjetunionen over {{formatnum:2200}} stridsvogner i måneden.<ref>Beevor 2002, s. 207</ref> En annen faktor som begynte å gjøre seg gjeldende i 1942 var alliert hjelp, da særlig fra USA. Britiske og amerikanske stridsvogner fungerte dårlig, men store mengder amerikanske kjøretøy var til stor nytte, både for å forflytte soldater og utstyr. Sovjetunionen fikk også store mengder mat fra USA under [[Låne- og leieloven]], særlig millioner av tonn med hvetemel og hermetisk kjøtt.<ref name="Beevor2002_208"/> Selv før de tyske styrkene ble omringet var logistikken utfordrende, og den ble drastisk forverret etterpå. I desember 1942 og januar 1943 fikk de tyske soldatene svært små rasjoner med mat, en fange rapporterte 200 gram brød hver dag, 40 gram hermetisk kjøtt og noe kald [[suppe]]. En annen fange informerte om 100 gram brød og hermetisk kjøtt hver dag og noe suppe.<ref>Hellbeck 2015, s. 414, 418, 428</ref><ref>Beevor 2002, s. 309</ref> Den tyske luftbroen til de innesperrede klarte bare å levere rundt 120 tonn om dagen, langt under de mellom 300 til 700 tonn forsyninger styrken trengte.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_631"/><ref>Beevor 2002, s. 247, 305</ref> Mye av det som ble levert var drivstoff. Den første uken kom for eksempel kun 14 tonn mat, til en styrke på 275 tusen mann (rundt 50 gram per mann i uken).<ref name="Beevor2002_266-267"/> I løpet av perioden med luftbro tapte Luftwaffe 488 fly, brukt for transport til Stalingrad. Det var over 1/3-del av Tysklands beholdning av fly for transport.<ref name="Glantz2015_179"/> === Propaganda, mot soldater og sivile === Begge sider i slaget om Stalingrad brukte [[propaganda]], både overfor egne styrker, befolkningen og fienden. Russiske aviser skildret frontsoldater som kastet seg mot fienden med krigsropet «Sa Stalina!» («For Stalin!») selv om soldatene ikke kjente seg igjen i dette.<ref>Beevor 2002, s. 163</ref> Den røde armé slapp ut [[flyveblad]]er på tysk,<ref>[http://navonanumis.blogspot.com/2013/01/battle-of-stalingrad-soviet-surrender.html Sovjetisk flyveblad rettet til ''Wehrmacht''-soldater]</ref> og sendte tilbake tyske krigsfanger for å fortelle hvor bra de hadde blitt behandlet av Den røde armé.<ref>Hellbeck 2015, s. 391–393, 401, 412, 414–415</ref> Etter at 6. armé ble omringet, fikk den røde hær tyske kommunister til å lære opp «ropere» til å krype frem foran tyske linjer, og rope slagord og nyheter i [[megafon]]. «Stalingrad, en [[massegrav]] for Hitlers hær!» De fleste «roperne» ble drept. En tikkelyd ble spilt («Hvert syvende sekund faller en tysker på østfronten!»), og opptrekksgrammofoner spilte propagandaplater fra høyttalere på sleder, dyttet mot tyske linjer med en ledning festet til.<ref>Beevor 2002, s. 280–281</ref> Goebbels beordret oppsetting av [[veiskilt]] i tyske byer med avstanden til Stalingrad.<ref>Beevor 2002, s. 185</ref> Først 16. januar 1943 ble det innrømmet at 6. armé var omringet, og «under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse tilintetgjort». Påstanden var at 6. armé falt til siste mann («De døde, slik at Tyskland skal få leve»). Ingenting ble sagt om de {{formatnum:91000}} tyske krigsfangene omtalt av utenlandske radiosendere.<ref name="Beevor2002_362"/> Etter kapitulasjonen i februar 1943 ble tilfangetatte tyske toppoffiserer brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med flyveblad til de tyske styrkene, etter hvert også sluppet over Tyskland fra fly.<ref name="Beevor2002_384–387"/> == Fotnoter == <references group='note'/> == Referanser == <references /> == Kilder == === Norsk === * [[Antony Beevor|Beevor, Anthony]]: ''Stalingrad'', [[Spartacus Forlag]], 2002, ISBN 82-430-0263-4 * Beevor, Anthony, ''Den andre verdenskrig'', [[Cappelen Damm]], 2013, ISBN 978-82-02-42146-5 * Frankson, Anders og Zetterling, Niklas: ''Slaget om Kursk'', Spartacus Forlag, 2006, ISBN 82-430-0388-6 * [[Norman Davies|Davies, Norman]]: ''Europa i krig : 1939-1945 : ingen enkel seier'', [[Gyldendal Norsk Forlag]], 2008, ISBN 978-82-05-38330-2 * Turner, Jason: ''Stalingrad: Dag for dag'', [[Vega Forlag]], 2013 ISBN 978-82-8211-342-7 * Winchester, Charles: ''Østfronten: Hitlers krig mot Russland 1941–1945'', Ares forlag 2014, ISBN 978-82-92938-10-2 === Engelsk === * Bell, P. M. H; ''Twelve Turning Points of the Second World War'', Yale University Press, 2011, ISBN 978-0-300-18770-0 * [[Richard J. Evans|Evans, Richard J.]], ''The Third Reich at War'', Penguin, 2009, ISBN 978-0-141-01548-4 * Glantz, David M. og House, Jonathan M., ''When Titans Clashed'', University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7 * Hellbeck, Jochen, ''Stalingrad : The City That Defeated The Third Reich'', Publicaffairs, New York, 2015, ISBN 978-1-61039-718-6 * Mawdsley, Evan (sjefsredaktør) ''The Cambridge History of the Second World War'' ** Ferris, John og Mawdsley, Evan (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 1, 2017, ISBN 978-1-108-40638-3 ** Bosworth, Richard J. B. og Maiolo, Joseph A. (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 2, 2017, ISBN 978-1-108-40640-6 ** Geyer, Michael og Tootze, Adam (red.) ''The Cambridge History of the Second World War'', bind 3, 2017, ISBN 978-1-108-40641-3 * [[Richard Overy|Overy, Richard]], ''Why the Allies Won'', London 1995, ISBN 0-224-04172-X * Overy, Richard, ''The Bombing War, Europe 1939–1945'', Penguin, 2013 ISBN 978-0-141-00321-4 * Overy, Richard, ''Blood and Ruins: The Last Imperial War, 1931-1945'', 2021, Viking, ISBN 978-0670025169 * [[David Stevenson (historiker)|Stevenson, David]] (2012), ''1914-1918 The History of the First World War'', Penguin, ISBN 9780718197957 == Eksterne lenker == * {{Offisielle lenker}} * {{Språkikon|en}} [https://www.youtube.com/watch?v=-Y7HeYmR7M0 «Stalingrad: The Campaign»], video på YouTube (lengde: 0:39:50), fra [[United States Army|The U.S. Army]] * {{Språkikon|en}} [https://origins.osu.edu/milestones/august-2017-stalingrad-75-turning-point-world-war-ii-europe «Stalingrad at 75, the Turning Point of World War II in Europe»] (lengde: 0:9:22) * {{Språkikon|en}} [https://www.youtube.com/watch?v=F679phS3xT0 «The Battle of Stalingrad | Doomed from the start?»], video på YouTube (lengde: 0:17:08), fra [[Imperial War Museum]]s * {{Språkikon|en}} [https://www.youtube.com/watch?v=RADnDJ0Qdvo «They're defending Stalingrad like dogs!»], detaljrik video på YouTube (lengde 0:45:19) * {{Språkikon|en}} [https://www.youtube.com/watch?v=Z0zJ0lPq1UU «The Battle of Stalingrad Every Week with Maps»], detaljrik video på YouTube (lengde 1:05:32) {{Portal|Andre verdenskrig}} {{Andre verdenskrig}} {{Anbefalt}} {{Autoritetsdata}} {{STANDARDSORTERING:Stalingrad}} [[Kategori:Slag under andre verdenskrig]] [[Kategori:Slag i Russland]] [[Kategori:Konflikter i 1942]] [[Kategori:Konflikter i 1943]] [[Kategori:1942 i Russland]] [[Kategori:1943 i Russland]] [[Kategori:1942 i Sovjetunionen]] [[Kategori:1943 i Sovjetunionen]] [[Kategori:Slag med deltagelse av Tyskland]] [[Kategori:Slag med deltagelse av Sovjetunionen]] [[Kategori:Slag med deltagelse av Romania]] [[Kategori:Slag med deltagelse av Italia]] [[Kategori:Slag med deltagelse av Ungarn]] [[Kategori:Volgograd]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Maler som brukes på denne siden:
Mal:Anbefalt
(
rediger
)
Mal:Andre verdenskrig
(
rediger
)
Mal:Autoritetsdata
(
rediger
)
Mal:Byline
(
rediger
)
Mal:Category handler
(
rediger
)
Mal:Flagg
(
rediger
)
Mal:Flagg/Det tredje riket
(
rediger
)
Mal:Flagg/Italia
(
rediger
)
Mal:Flagg/Nazi-Tyskland
(
rediger
)
Mal:Flagg/Romania
(
rediger
)
Mal:Flagg/Sovjetunionen
(
rediger
)
Mal:Flagg/Storbritannia
(
rediger
)
Mal:Flagg/Tyskland
(
rediger
)
Mal:Flagg/USA
(
rediger
)
Mal:Flagg/Ungarn
(
rediger
)
Mal:Hlist/styles.css
(
rediger
)
Mal:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Mal:Infoboks bildestørrelse
(
rediger
)
Mal:Infoboks slag
(
rediger
)
Mal:Infobox-en
(
rediger
)
Mal:Infobox military conflict
(
rediger
)
Mal:Kampanje
(
rediger
)
Mal:Kilde bok
(
rediger
)
Mal:Koor URL
(
rediger
)
Mal:Koord
(
rediger
)
Mal:Koord/innputt/dm
(
rediger
)
Mal:Koord/lenke
(
rediger
)
Mal:Koord/vis/tittel
(
rediger
)
Mal:Navboks
(
rediger
)
Mal:Offisielle lenker
(
rediger
)
Mal:Portal
(
rediger
)
Mal:Sitat
(
rediger
)
Mal:Språkikon
(
rediger
)
Mal:Str number/trim
(
rediger
)
Mal:Tekstboks
(
rediger
)
Mal:Tekstboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Toppikon
(
rediger
)
Mal:Utdypende
(
rediger
)
Mal:Utdypende artikkel
(
rediger
)
Mal:Wikidata-norsk
(
rediger
)
Mal:Østfronten
(
rediger
)
Modul:Arguments
(
rediger
)
Modul:Category handler
(
rediger
)
Modul:Category handler/blacklist
(
rediger
)
Modul:Category handler/config
(
rediger
)
Modul:Category handler/data
(
rediger
)
Modul:Category handler/shared
(
rediger
)
Modul:Check for unknown parameters
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/COinS
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Configuration
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Date validation
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Identifiers
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Utilities
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Whitelist
(
rediger
)
Modul:External links
(
rediger
)
Modul:External links/conf
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Autoritetsdata
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Offisielle lenker
(
rediger
)
Modul:Genitiv
(
rediger
)
Modul:GetParameters
(
rediger
)
Modul:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Modul:Infobox
(
rediger
)
Modul:Infobox/styles.css
(
rediger
)
Modul:Infobox military conflict
(
rediger
)
Modul:Namespace detect/config
(
rediger
)
Modul:Namespace detect/data
(
rediger
)
Modul:Navbar
(
rediger
)
Modul:Navbar/configuration
(
rediger
)
Modul:Navboks
(
rediger
)
Modul:Navbox/configuration
(
rediger
)
Modul:Navbox/styles.css
(
rediger
)
Modul:String
(
rediger
)
Modul:String2
(
rediger
)
Modul:Wd-norsk
(
rediger
)
Modul:Wd-norsk/i18n
(
rediger
)
Modul:Yesno
(
rediger
)
Denne siden er medlem av 3 skjulte kategorier:
Kategori:Anbefalte artikler
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon