Redigerer Siricius

{{ Infoboks pave | navn = St. Siricius| latin = Siricius| bilde=Siricius.jpg| dåpsnavn = Siricius| født = Ukjent dato| fsted = antagelig i [[Roma]]| død = [[26. november]] [[399]]| dsted = &nbsp;| valgt =desember [[384]]| innsatt = [[17. desember]] [[384]]| salig = -| hellig = ''De facto'' kort tid etter sin død, formelt i [[1748]]| fest = [[26. november]]| før = Damasus I| etter = [[Anastasius I (pave)|Aanastasius I]]| }}
'''Siricius''' var [[pave]] fra [[17. november]] [[384]] til sin død [[26. november]] [[399]].

Ifølge ''[[Liber Pontificalis]]'' var han sønn av en Tiburtius fra [[Roma]]. Som ung gutt gikk han i kirkens tjeneste, først som lektor og deretter som [[diakon]]. 

Etter pave [[Damasus I]]s død i 384 stilte [[motpave]] [[Ursinus (motpave)|Ursinus]] opp som kandidat, men Siricius ble enstemmig valgt. Dette ble stadfestet av keiser [[Valentinian II]] den [[25. februar]] [[385]]. Det var tydelig at keiseren var fornøyd med valget. Han stilte midler til rådighet for restaurering av kirken [[Sankt Paul utenfor murene]] i Roma. Siricius konsekrerte den nye kirken i [[390]]; det står nå en moderne søyle utenfor nordre søylehall til minne om dette. 

[[Hieronymus]], som selv var en mulig etterfølger etter Damasus I, ble forvist fra Roma under Siricius. Han beskrev paven som enfoldig, troskyldig og lettlurt, og mente at Siricius lot seg bruke av andre. [[Paulinus av Nola]] omtalte paven som hovmodig og utilnærmelig. Like fullt ser det ut til at Siricius var en kraftfull pave, som var svært oppmerksom på Romas status innen kirken og sin rolle som [[Apostelen Peter|Peters]] etterfølger. Han var den første som forbeholdt tittelen pave for biskopen av Roma. Han kunne dog ikke unngå å bli overskygget av [[biskop]] [[Ambrosius av Milano]].

Hans dekretaler – direktiver i disiplinære spørsmål – er de eldste som er bevart. Mens referanser til tidligere dekretaler antyder at de var i en broderlig tone, er Siricius' dekretalier i en autoritativ [[kansellistil]] som minner om keiserlige edikter. De fikk automatisk status som lover.

Siricius bekreftet at [[arianisme|arianere]] som ble gjenopptatt i den katolske kirke ikke skulle [[dåp|døpes]] på nytt. Han slo også fast at man bare unntaksvis skulle døpe på andre tidser enn [[påske]] og [[pinse]], noe som var en gammel skikk. Han utstedte også blant regler for [[sølibat]], aldersgrense for kandidater til [[ordinasjon]] og for botsdisiplinen. 

Det var i Siricius' pontifikat at keiser [[Theodosius I]] forbød alle hedenske ofringer i Romerriket. Selv om [[kristendom]]men allerede tidligere hadde blitt statens religion, ble den nå den eneste tillatte. 

Under en romersk synode i 396 ble det blant annet bestemt at det i fremtiden skulle nyvalgte biskoper ikke bispevies uten at det var innhentet approbasjon fra Roma, og at det skulle være flere enn én biskop som foretok bispevielsen. Beslutningene ble tilsendt kirken i Afrika og formodentlig også til andre kirker, ettersom den nye ordningen nå begynte å slå gjennom. 

Siricius misbilliget likesom [[Ambrosius av Milano]] skarpt henrettelsen av kjetteridødsdømte teologen [[Priscillian]]. Bonosus og [[Jovinianus]] ble fordømt. 

Siricius var den første biskopen av Roma som benyttet tittelen «pave» om seg selv. 

Siricius døde i Roma 26. november 399. Han ble gravlagt i [[basilika]]en ''San Silvestro nær Priscilla-katakomben.

Han ble æret som [[helgen]] kort tid etter sin død, men var ikke med i de offisielle helgenlister. Dette skyldtes kritikken fra Hieronymus og Paulinus. Først i [[1748]] tilføyde pave [[Benedikt XIV]] ham til listene, etter å ha skrevet en avhandling om ham. 

{{Pave|forgjenger=[[Damasus I]]|etterfølger=[[Anastasius I (pave)|Anastasius I]]}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Paver]]
[[Kategori:Romerske helgener]]
[[Kategori:Fødselsdato ukjent]]
[[Kategori:Personer fra Roma]]
[[Kategori:Dødsfall i 399]]