Redigerer Sirene (mytologi)

{{Infoboks gud
|navn= Sirene
|bilde= The Siren.jpg
|bildetekst= ''Sirenen'', av [[John William Waterhouse]] (ca 1900), avbildet som [[Kimære (uhyre)|fiskekimære]].
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn= Σειρήν
|foreldre= [[Akheloos]]
|make= Ingen
|barn= Ingen
|aspekt= Sang, død
|bosted= Havet, ulike øyer
|symboler= Fiskehale, fugler
|tekster= [[Homer]]<br />[[Hesiod]]<br />[[Strabon]]
|andremytologier= Sireni ([[romersk mytologi]])
}}
'''Sirener'''{{efn|[[gresk]] entall: Σειρήν, ''Seirēn'', flertall: Σειρῆνες, ''Seirēnes''}} var ifølge [[antikken]]s [[Gresk mytologi|greske mytologi]] vakre og farlige skapninger framstilt som kvinnelige vesener, som med sin skjønnhet og fortryllende sang lokket sjøfolk til å begå skipbrudd mot klippene av deres øy. Sirenene avbildes i [[Gresk kunst i antikken|antikkens greske kunst]] som [[fugler]] med menneskehode, senere som fugler med kvinnelig torso og hode. Mot slutten av [[oldtiden]] endret de skikkelse til kvinner med fiskehale.

[[Romersk]]e poeter plasserte dem på en del små øyer kalt ''Sirenum scopuli''. I en del senere rasjonelle tradisjoner er den bokstavelige geografien av den «blomsterrike» øya Anthemoessa, eller Anthemusa,<ref>«We must steer clear of the Sirens, their enchanting song, their meadow starred with flowers» er Robert Fagles' gjengivelse av ''Odysseen'' 12.158–9.</ref> fastsatt: tidvis til [[Punta del Faro]] på nordspissen av [[Sicilia]], og andre ganger på øyene kjent som [[Sirenuse]] (også som Li Galli) i nærheten av italienske [[Paestum]], eller på Capreae ([[Capri]]).<ref>[[Strabon]] i. 22; [[Eustathios fra Thessalonike]], ''Homeriske kommentarer'' §1709; [[Servius]], I.e.</ref>
Alle disse stedene var omgitt av klipper og berg.

Når sirenene ble gitt personlige navn ble de betraktet som døtre av elveguden [[Akheloos]], far til [[Terpsikhore]], [[Melpomene]], Sterope eller Khtone<ref>«Jorden»; i [[Evripides]]' drama ''Helena'', 412 f.Kr., roper [[Helena]] i sin kval på «bevingede kvinner, døtre av jorden».</ref>
Selv om de lokket til seg sjøfolk var sirenene for «grekerne» ikke sjøvesener, men i deres «blomstereng». Romerske forfattere knyttet sirenene tettere til havet, som døtre av guddommen [[Forkys]].<ref>[[Vergil]]. V. 846; [[Ovid]] XIV, 88.</ref> Sirener finnes i mange greske fortellinger, særlig i [[Homer]]s ''[[Odysseen]]''.

Sirenenes antall er blitt ulikt rapportert som mellom to og fem. I ''Odysseen'' sier Homer ingenting om deres opprinnelse eller navn, men fastsetter antallet til to.<ref>''Odysseen'' 12.52</ref> Senere forfattere nevner både deres navn og antall: en slår fast at det var tre; Peisinoe, Aglaope, og Thelxiepeia;<ref>[[Johannes Tzetzes]], , ad Lycophron 7l2</ref> eller Parthenope, Ligeia, og Leukosia.<ref>Eustathios fra Thessalonike, ''loc. cit.''; Strabon v. §246, 252; Servius’ kommentarer på Vergils ''Georgics'' iv. 562</ref> [[Eustathios fra Thessalonike]] hevdet at de var kun to, Aglaofeme og Thelxiepeia.<ref>Eustathios fra Thessalonike, Kommentarer §1709</ref>

I senere tid er ordet sirene også blitt et synonym for [[havfrue]]. I [[våpenskjold]] og heraldisk teori er sirene brukt som betegnelse på en havfrue med hale kløvd i to, blant annet i [[slektsvåpen]]et til den dansk-franske [[adel]]sslekten ''de Serene d'Acqueria''.

== Sirener og død ==
Ifølge [[Ovid]]s ''[[Metamorfoser]]''<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', V, 551</ref> var sirenene følget til unge [[Persefone]], og de var gitt vinger av [[Demeter]] for å lete etter hennes datter da hun ble bortført. Imidlertid hevdet [[Gaius Julius Hyginus]] i sitt verk ''Fabulæ'' at Demeter forbannet sirenene da de ikke greide å hindre at Persefone ble bortført av [[Hades]] og fraktet ned til underverdenen.

Sirenene kan bli kalt for [[muse]]r av den nedre verden, mente Walter Copland Perry å observere: «Deres sang, om enn uimotståelig søt, var ikke desto mindre sørlige enn søt, og omgikk både kroppen og sjelen i en fatal døsighet og apati, forløperen til død og ødeleggelse.»<ref>Perry, Walter Copland: «The sirens in ancient literature and art» i: ''The Nineteenth Century'', gjenopptrykket i ''Choice Literature: a monthly magazine'', '''2''', New York, September–desember 1883, s. 163.</ref> Deres sang fortsatte å påkalle Persefone. Begrepet «sirenesang» refererer til en appell som er vanskelig å motstå,<ref>[http://en.wiktionary.org/wiki/siren_song «siren song»]</ref> men om den følges vil det føre til ulykke. Senere skribenter har sluttet seg til at sirenene var [[Kannibalisme|menneskeetere]], basert på [[Kirke (gresk mytologi)|Kirke]]s beskrivelse av dem som «henger makelig der i deres enger, rundt dem hauger med råtnende lik, skinnfiller skrukket om deres bein.»<ref>Homer: ''Odysseen'' 12.45–6.</ref> Som [[Jane Ellen Harrison]] merket seg «Kerene som sirener; det er merkelig og vakkert at [[Homer]] kom til å la sirenene påkalle ånden, ikke legemet.»<ref>Harrison, Jane Ellen (1922): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', s. 198</ref> I det anliggende er sirenesangen et [[profeti]]sk løfte til [[Odyssevs]], men et falskt løfte om kunnskap som han vil leve til å fortelle om, synger de.

:''Da kan han vende tilbake med fryd og med rikere kunnskap;''
:''ti vi kan melde ham alt hva akaier og troiske stridsmenn''
:''hist i det vidstrakte Troja har lidt efter gudenes vilje.''
:''Vit, vi har kunnskap om alt som skjer over jorderik vide.''<ref>Homer: ''Odysseen'', 188–191, oversatt av P. Østbye, Oslo 1976, s. 180</ref>

«De er profetiske vesener, som slik som [[sfinks]]en som de har mye til felles med, kjenner både fortiden og framtiden,» noterte Harrison seg. «Deres sang får virkning ved middag, i vindløst stille. Sangens slutt er død.»<ref>Harrison, Jane Ellen (1922): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', s. 199</ref> At sjøfolkenes kjøtt råtner vil dog antyde at de ikke har blitt spist. Det har blitt foreslått at med deres fjær stjålet, deres guddommelige vesen som holdt dem levende, men ute av stand til å skaffe føde til sine gjester, sulter disse ihjel, da de er ute av stand til å dra sin veg.<ref>Tekstnotat av Jim Shey, Classics Department, University of Wisconsin, på albumet resh ''Aire VI'' av [[Mannheim Steamroller]] (1986)</ref>

== Framtoninger ==
[[Fil:Armitage Siren.JPG|thumb|left|«Sirenen», oljemaleri fra 1888 av [[Edward Armitage]].]]
[[Fil:Sirena de Canosa s. IV adC (M.A.N. Madrid) 01.jpg|thumb|upright|«Siren of Canosa».]]
Sirenene var en kombinasjon av kvinner og fugler på forskjellige måter. I tidlig gresk kunstframstilling var sirenene representert som fugler med store kvinnehoder, fuglefjær og skjellete føtter. Senere ble de representert som kvinnefigurer med fugleføtter, med eller uten vinger, som spilte på et utall av musikkinstrumenter, særlig [[harpe]]r. ''[[Suda]]'', en [[Østromerriket|bysantinsk]] [[encyklopedi]] fra [[900-tallet]],<ref>{{Kilde www |url=http://www.stoa.org/sol-bin//search.pl?search_method=QUERY&login=&enlogin=&searchstr=sigma,280&field=adlerhw_gr&db=REAL |tittel=Suda online |besøksdato=2013-08-10 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150924112336/http://www.stoa.org/sol-bin//search.pl?search_method=QUERY&login=&enlogin=&searchstr=sigma,280&field=adlerhw_gr&db=REAL |arkivdato=2015-09-24 |url-status=død }}</ref> forteller at fra brystet og opp hadde de form som [[spurv]]er, nedenfor var de kvinner, eller alternativt at de var små fugler med kvinneansikter. Fugler ble valgt på grunn av deres vakre sang. Senere sirener var tidvis avbildet som vakre kvinner, særlig kroppene, ikke bare deres stemmer, var forførende.

«Siren of Canosa»<ref>Canosa = Canosa di Puglia, et sted i [[Puglia]] som var en del av [[Magna Graecia]].</ref> (se illustrasjon) var små [[terrakotta]]figurer, i underkant av 40&nbsp;cm høye, som fulgte de avdøde som gravgods, og synes å ha hatt en slags karakter av [[psykopomp]], en som ledet den døde på reisen til etterlivet. Kisten med terrakottafigurer har spor av opprinnelig hvitt pigment. Kvinnene bar føttene, vingene og halestjerten til en fugl. De er datert til mellom 340 og 300 f.Kr. og er bevart i det spanske nasjonale arkeologiske museum i Madrid.<ref>Avbildning av [http://pinterest.com/pin/353391901980662843/ La Sirena de Canosa]</ref>

Den romerske historikeren [[Plinius den eldre]] fra 100-tallet e.Kr. avviste sirenene som en ren [[fabel]], «skjønt Deinon, sønn av Klearkhos, en feiret forfatter, forsikret at de eksisterte i India, og at de sjarmerte menn med sin sang, og etter å lullet dem i søvn, rev dem i biter.»<ref>[[Plinius den eldre]]: ''[[Naturalis Historia]]'' 10:70</ref> I sine notatbøker skrev [[Leonardo da Vinci]] om sirenene at «de synger så søtt at hun bysser sjøfolk i søvn; deretter klatrer hun ombord i skipene og dreper de sovende sjøfolkene.»

I 1917 (men først utgitt i 1931) skrev [[Franz Kafka]] en ironisk demontering av den pedagogiske myte hos Homer med ''Das Schweigen der Sirenen'' («Sirenenes taushet»):<ref>Stach, Reiner (2008): ''Kafka: Die Jahre der Erkenntnis''. S. Fischer, ISBN 978-3-10-075119-5, s. 252</ref>
«Nå har sirenene fortsatt et mer dødelig våpen enn deres sang, nemlig deres taushet. Og selv om noe slikt ganske visst aldri har skjedd, er det fortsatt tenkelig at noen muligens kan ha rømt fra deres sang; men aldri fra deres taushet.»

== Møte med sirenene ==
[[Fil:Ulysses and the Sirens (1909).jpg|thumb|''Odyssevs og sirene'', maleri av Herbert James Draper, ca 1909.]]
I [[Apollonios Rhodios]]' epos ''Argonautika''<ref>Apollonios Rhodios: ''Argonautika'', 4.891–919</ref> har [[Jason (gresk mytologi)|Jason]] blitt advart av [[Kheiron]] at [[Orfeus]] ville bli nødvendig på hans reise. Da Orfeus hørte sirenenes stemmer, trakk han fram sin lyre og spilte sin musikk langt vakrere enn de gjorde, og druknet deres stemmer. En av mannskapet, den skarphørende helten Butes hørte derimot deres sang og stupte i havet, men han ble fanget inn av gudinnen [[Afrodite]] og ført i sikkerhet.

[[Odyssevs]] var undrende til hva det var i sirenenes sang, og på [[Kirke (gresk mytologi)|Kirkes]] råd lot alle sin sjøfolk plugge igjen sine ører med bievoks og lot seg selv binde fast til masten. Han beordret sine menn om å la ham være fastbundet til masten, og ikke høre på ham, uansett hvor mye og hvor intenst han ba dem om å løsne på tauene, men heller knytte ham fastere. Da de seilte ut av rekkevidde til sirenenes sang, ble Odyssevs trygt løslatt fra tauene.<ref>''Odyssen'' XII, 39</ref>

En del posthomeriske forfattere har hevdet at sirenenes skjebne om noen hadde hørt deres sang og unnsluppet dem, måtte de dø. Etter at Odyssevs hadde passert dem uten å la seg lokke, lot de seg stupe i havet og druknet.<ref>[[Gaius Julius Hyginus|Hyginus]]: ''Fabulæ'' 141; Lykofron: ''Alexandra'' 712 ff.</ref> Det er også sagt at [[Hera]], gudenes dronning, overtalte sirenene om å delta i sangtevling med [[muse]]ne. Musene vant konkurransen og deretter plukket de av alle fjærene til sirenene for å knytte seg kroner.<ref name="Lemprière 768">Lemprière 768.</ref> I deres smerte og pine over å ha tapt sangtevlingen, skrev [[Stefan av Bysants]], ble sirenene helt hvite og falt i havet ved Aptera («fjærløse»), hvor de deretter ble til øyene i bukten som kalles for Lefkai (dagens øy [[Souda (øy)|Souda]] utenfor nordkysten av [[Kreta]]).<ref>Galt, Caroline M. (1920): «A marble fragment at Mount Holyoke College from the Cretan city of Aptera» i: ''Art and Archaeology'' '''6''', s. 50</ref>

== Kristne forestillinger ==
[[Fil:Ulysse mosaique.jpeg|thumb|left|Romersk mosaikk av Odyssevs og sirene fra 200-tallet i Tunisia.]]
[[Fil:Abbaye de la Sauve Majeure - Ulysses.JPG|thumb|Odyssevs bundet til masten, relieff ved klosteret Grande-Sauve, tidlig 1100-tallet.]]
Ved [[300-tallet]] var de [[Hedendom|hedenske]], eller førkristne forestillingene blitt overtatt [[kristendommen]] og hvor litterære sirener var mismodige. Selv om [[Hieronymus]], opphavsmannen til ''[[Vulgata]]'', den [[latin]]ske oversettelsen av [[Bibelen]] fra [[gresk]] og [[hebraisk]], benyttet begrepet «sirener» for å oversette det hebraiske ''tenim'' ([[sjakal]]er) i ''[[Jesajaboken|Jesajas bok]]''<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=UGta3dvrStWsldvAg+JHXUqwqzm5+ENMvWOwtsuffcQkGfTzE+r6cung85aAgVx1 ''Jesajaboken'' 13:22]: "«Hyener skal ule i borgene og sjakaler i lystslottene.»</ref> og gjorde det samme for å oversette et ord for [[ugle]]r i ''[[Jeremias bok]]'',<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=dazxXJ6xTEnopCj4tttjCnjmw7jod8iX/hyRXa2N2iUTv6FAVBg3u9/ZQ0mBIXAq ''Jeremias bok'' 50:39]: «Ørkendyr og hyener skal slå seg ned, og strutser skal holde til der.»</ref> det ble forklart av [[Ambrosius av Milano]] å være kun symbolsk eller allegorisk for verdslige fristelser, og ikke en godkjennelse av greske myter.<ref>Ambrose: ''Exposition of the Christian Faith'', Bk 3, kapittel 1, 4</ref>

Sirener fortsatte å bli benyttet som et symbol for farlige fristelser legemliggjort ved kvinner jevnlig i kristen kunst i [[middelalderen]], skjønt på 1600-tallet begynte en del [[Jesuittordenen|jesuittiske]] forfekte deres faktiske eksistens, inkludert [[Flandern|flamske]] [[Cornelius a Lapide]] som uttalte om [[kvinne]]n: «hennes glans er den til fabelens [[basilisk]], hennes stemme er sirenens stemme — med stemmen hun fortryller, med hennes skjønnhet hun berøver fornuften — stemmen og synet på samme vis innebærer ødeleggelse og død.»<ref>Longworth, T. Clifton, & Tice, Paul (2003): ''A Survey of Sex & Celibracy in Religion''. San Diego: The Book Tree, 61. Opprinnelig utgitt som ''The Devil a Monk Would Be: A Survey of Sex & Celibacy in Religion'' (1945).</ref>

Tidlige kristne [[Evhemerisme|evhemeristiske]] tolkninger av mytologiske menneskeskapninger fikk en langvarig oppmuntring fra [[Isidor av Sevilla]]s ''Etymologiæ''.<ref>Grant, Robert McQueen (1999): ''Early Christians and Animals''. London: Routledge, 120. Oversettelse av Isidore, ''Etymologiæ'' (ca. 600-636 e.Kr.) Bok 11, ''On Man and Portents''. Kapittel 3: «Portents. 30»</ref> «De [grekerne] forestiller at 'det var tre sirener, delvis jomfruer, delvis fugler', med vinger og klor. 'En av dem sang, en annen spilte fløyte, den tredje lyre. De tiltrakk seg sjøfolk, lokket av sangen, til skipbrudd. I henhold til sannheten var de imidlertid prostituerte som førte reisende til fattigdom og var sagt å påføre dem skipbrudd'. De hadde vinger og klor ettersom Kjærlighet flerrer og sårer. De er sagt å ha vært i bølgene ettersom en bølge skapte [[Venus (gudinne)|Venus]].»

Den engelske musikkhistorikeren [[Charles Burney]] fortolket en gang rundt 1789 i ''A General History of Music'': «Navnet, i henhold til [[Samuel Bochart|Bochart]], som avledet det fra [[fønikisk]], medfører en sangerinne. Således er det sannsynlig at i antikk tid kunne det ha vært utmerkede sangere, men med korrupt moral, langs kysten av [[Sicilia]], som forførte sjøfolk, og ga opphav til denne fabelen.»<ref>Austern, Linda Phyllis, & Naroditskaya, Inna (red.) (2006): ''Music of the Sirens''. Bloomington, IN: University of Indiana Press, s. 72</ref>

[[John Lemprière]] i hans ''Classical Dictionary'' (1827) skrev at «En del foreslår at sirenene var et antall lidderlige kvinner på Sicilia som prostituerte seg selv til fremmede, og fikk dem til å glemme deres beskjeftigelser mens de druknet i ulovlig gleder. Etymologien til Bochart, som deduserte navnet fra et fønikisk begrep som betegnet en sangerinne, begunstiger forklaringen gitt av fabelen av [[Christian Tobias Damm|Damm]].<ref>Damm, Christian Tobias, kanskje i ''Mythologie der Griechen und Römer' (red. Leveiow). Berlin, 1820.</ref> Denne framragende kritiker framstiller sirenene til utmerkede sangere, og berøver alle fablene deres forferdelige trekk, han antar at ved behaget i musikken og sangen kunne de holde på reisende, og få dem alle til å glemme deres hjemland.»<ref name="Lemprière 768" />

Slike evhemeristiske tolkninger har blitt forlatt i løpet av 1800-tallet til fordel for analyser av gresk mytologi sett i lyset av den historiske greske [[Sosialt system og sosial struktur|sosiale struktur]] og deres kulturelle system, og gresk [[taksonomi]] av den åndelige verden.

{{Wide image|WATERHOUSE - Ulises y las Sirenas (National Gallery of Victoria, Melbourne, 1891. Óleo sobre lienzo, 100.6 x 202 cm).jpg|850px|''Odyssevs og sirenene'', maleri av John William Waterhouse, 1891.}}

== Se også ==
* [[Sjøkyr|Sirener]], en orden med [[sjøpattedyr]]
* [[Havfrue]], lokkende hunkjønnsvesener i havet
* [[Harpyer]], greske hunkjønnsvesener med fuglekropper
* [[Najade]]r, greske ferskvannsnymfer
* [[Hulder]], skjønne trolske vesener i norsk folkeminne

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Harrison, Jane Ellen (1922): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion''. London: C.J. Clay and Sons. 3. utg.
* Homer: ''Odysseen'' i gjendiktning av P. Østbye, Gyldendal Norsk Forlag, 2. oppl. 1976
* Lemprière, John (1827): ''A Classical Dictionary;....'' New York: Evert Duyckinck, Collins & Co., Collins & Hannay, G. & C. Carvill, and O. A. Roorbach. 6. utg.
* Rachewiltz, Siegfried de (1987): ''De Sirenibus: An Inquiry into Sirens from Homer to Shakespeare'', Garland

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.theoi.com/Pontios/Seirenes.html «Seirenes»] hos Theoi Project, sirenene i klassisk litteratur og kunst
* [https://web.archive.org/web/20150924121933/http://www.stoa.org/sol-bin/search.pl?db=REAL&search_method=QUERY&login=guest&enlogin=guest&user_list=LIST&page_num=1&searchstr=sigma%2C280+&field=adlerhw_gr&num_per_page=100 ''Suda'' om sirener]
* [http://books.google.com/books?id=60y7fnXqq7sC&pg=PA325&dq=Thelchtereia&hl=en&sa=X&ei=JyZeUbjFI4Sk8gTB24DAAg&ved=0CDcQ6AEwAQ#v=onepage&q=Sirens&f=false A Mythological Reference] av G. Rodney Avant, 2005

{{Gresk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske mytologiske kvinner]]
[[Kategori:Odysseen]]
[[Kategori:Fabelvesen]]
[[Kategori:Jeremias bok]]