Redigerer Shetlands historie

'''Shetland''' er i dag en [[Skottlands regioner|region]], [[stattholderskap i Skottland|stattholderskap]] og øygruppe i [[Skottland]]. Shetland var en del av [[Norgesveldet]] under navnet '''Hjaltland''', inntil øyene ble pantsatt til den skotske kongen av den dansk-norske kongen [[Christian I]] 28. mai 1469 for 8000 rhinske gylden. Shetlands motto er ''Með lögum skal land byggja'', som er hentet fra [[Frostatingsloven]].

==Forhistorisk tid==
Shetland har vært bebodd siden 3000 f.Kr. Befolkningen levde av kveg- og landbruk, og anla [[Megalittisk monument|megalittiske monumenter]]. Fra omkring år 2000 f.Kr ([[Bronsealderen]]) ble klimaet kjøligere og befolkningen flyttet ut mot kysten. I [[Jernalderen]] ble det bygget mange stenhus, og en del av ruinene er i dag bevart, som for eksempel [[Jarlshof]] og [[Stanydaletemplet]]. Omkring år 297 e.Kr beretter romerske skrifter om det keltiske folkeslaget [[pikterne]], som på 800-tallet ble fortrengt av vikingene.

==Norsk kolonisering av Hjaltland (Shetland)==
[[Fil:Flateyjarbok Haraldr Halfdan.jpg|thumb|Harald Hårfagre tok kontroll over Hjaltland i ca. 875. <br /><small>Bildet er fra det islandske manuskriptet [[Flateyjarbók]] fra 1400-tallet</small>]]
På slutten av 800-årene endret [[viking]]ene fokus fra plyndring til kolonisering (''[[landnåm]]''). Endringen skyldtes at Norge begynte å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. [[Vikingskip|Skipene deres]] fraktet nå i tillegg nybyggere og nødvendig utstyr for å starte på nytt et annet sted. Vikingene dro til [[Orknøyene]], Hjaltland, [[Island]] og [[Grønland]], og senere også til [[Vinland]]. Det var hovedsakelig nordmenn som reiste i den retningen, danskene rettet sin oppmerksomhet mot mer befolkede områder som [[England]] og [[Frankrike]], mens svenskene dro østover.<ref>James Graham-Campbell: Cultural Atlas of the Viking World, 1999. Side 38. ISBN 0-8160-3004-9</ref>

Hjaltland ble kolonisert av norske vikinger på slutten av 800-tallet. Kolonistene kalte øygruppen for Hjaltland og etablerte seg med egne lover og språk. Språket utviklet seg til det vestnordiske språket [[norn]], et språk som døde først ut på [[1800-tallet]].

Etter at [[Harald Hårfagre]] hadde samlet Norge til et rike, flyktet mange av hans motstandere og noen av dem slo seg ned på Orknøyene og Hjaltland. Herfra drev de plyndringstokter mot Skottland og Norge, noe som resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte og i [[875]] ankom hans flåte det som i dag er det lille tettstedet [[Haroldswick]] på øya [[Unst]].<ref>[http://www.undiscoveredscotland.co.uk/unst/haroldswick/index.html Undiscovered Scotlands side om Haroldswick]</ref> Samme år tok Harald Hårfagre og hans menn kontroll over øyene og annekterte både Orknøyene og Hjaltland. [[Ragnvald Mørejarl]] fikk Orknøyene og Hjaltland som sitt jarledømme av Harald Hårfagre som erstatning for at hans sønn Ivar (frillesønn) hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror [[Sigurd Eysteinsson]], som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige.

På 900-tallet ble Hjaltland kristnet.

== Strid med Norge ==

I [[1194]] da kong [[Sverre Sigurdsson]] var konge i Norge og [[Harald Maddadsson]] var jarl over Orknøyene og Shetland, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for [[øyskjeggene]] (''eyjarskeggjar'') på Orknøyene og seilte mot Norge. Som konge hadde de Olavs unge fostersønn, [[Sigurd Magnusson|Sigurd]], sønn av kong [[Magnus Erlingsson]]. Øyskjeggene ble beseiret i [[slaget ved Florvåg]] utenfor [[Bergen]]. Om lag 2500 mann ble drept i det blodige slaget. Liket av Sverre Magnusson ble vist fram for kong Sverre i Bergen slik at han skulle forsikre seg at motstanderen var død. Deretter løftet kong Sverre hodet mot Orknøyene og krevde at Harald Maddadsson (Harald jarl) måtte svare for seg for sin andel i opprøret. I [[1195]] seiler jarlen til Norge for å forlike seg med Sverre.

Det såkalte ''såttmålet'' utredet de rettslige og politiske forbindelsene mellom jarl og konge. Som passende straff for å ha støttet opprørere tok kong Sverre jarldømmet over Shetland fra Harald jarl og som ble lagt direkte under den norske tronen og aldri gitt tilbake. I praksis blir Harald Maddadsson sittende som jarl, men var underlagt den norske kongen. Harald Maddadsson måtte også akseptere en kongelig sysselmann, men denne ble drept etter Sverres død. Forliket mellom jarl og konge ble senere stadfestet i [[1210]] og på nytt i [[1267]].<ref>''Orknøyingenes saga'', kapittel 112; ''Sverres saga'', kapittel 125.</ref>

Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16&nbsp;km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet.

==Økt skotsk interesse for de norske øyene==
[[Fil:HakonTheOldAndSkule-Flateyjarbok.jpg|thumb|left|Etter å ha forsvart Hebridene, dør Håkon IV Håkonsson i Kirkwall samme år. <br /><small>Bildet er fra det islandske manuskriptet [[Flateyjarbók]] fra 1400-tallet</small>]] 
Da [[Alexander III av Skottland]] fylte 21 år i [[1262]] og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da han døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen [[Håkon Håkonsson]].

Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet og vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over [[Nordsjøen]] en del av det norske riket. For å sette tyngde bak det norske standpunktet, utlyste den norske kongen [[leidang]] og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Flåten samlet seg i ''Breideyarsund'' (sannsynligvis dagens [[Bressay Sound]]) før Håkon og hans menn seilte til vestkysten av Skottland og gikk i land på [[Isle of Arran]] for å starte forhandlinger med den store hæren i ryggen som pressmiddel.

Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige til å foreta landgang. [[Slaget ved Largs]] i oktober [[1263]] ble ikke avgjørende og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerer han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær og hvor han dør av feber den [[17. desember]] [[1263]]. En død som forpurrer videre norsk ekspansjon i Skottland.

Kong [[Magnus Lagabøte]] brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong [[Alexander III av Skottland]]. Ved [[Perth-traktaten|freden i Perth]] i [[1266]] oppga kong Magnus de mest fjerne norske besettelsene og avga øya [[Man]] i [[Irskesjøen]] og Sudreyar ([[Hebridene]]) til Skottland for 4000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av 1223 krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I 1269 ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

==Pantsettelse av øyene til Skottland==
[[Fil:Christian 1 of Denmark.jpg|thumb|left|[[Christian I|Kong Christian I]] pantsatte øyene som betaling av medgift. <br /><small>Illustrasjonen er fra boken ''Nordens Historie'' fra 1887 av [[Niels Bache]]</small>]]
På 1300-tallet behandlet Norge fortsatt Orknøyene og Shetland som en norsk provins, men den skotske innflytelsen vokste, og i 1379 tok den skotske jarlen [[Henry Sinclair]] kontroll over øyene på vegne av den norske kongen [[Håkon VI Magnusson]].<ref>Julian Richards, ''Vikingblod'', side 235, Hermon Forlag, ISBN 82-302-0016-5</ref> I [[1348]] ble Norge sterkt svekket på grunn av [[svartedauden]], og i [[1397]] ble Norge en del av [[Kalmarunionen]]. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Kong [[Christian I]] av [[Danmark]], [[Norge]] og [[Sverige]] var i pengenød, og da hans datter Margaret i [[1468]] ble forlovet med [[Jakob III av Skottland]] trengte han penger til betaling av [[medgift]]. Uten det norske riksråds vitende inngikk han 8. september 1468 en kontrakt med skottekongen om pantsettelse av [[Orknøyene]] for 50 000 rhinske gylden, og 28. mai året etter Shetland for 8000 rhinske gylden.<ref>[http://www.ub.uib.no/avdeling/spes/diplom/1509.htm Universitetsbiblioteket, Universetet i Bergen: Artikkel om Shetland]</ref> For å være på den sikre siden sørget han for en klausul om innløsningsmuligheter for fremtidige norske konger: For en fast verdi av 210&nbsp;kg gull eller 2310&nbsp;kg sølv vil øyene igjen være på norske hender. Flere konger av [[Danmark-Norge|dobbeltriket]] forsøkte i løpet av 1600- og 1700-tallet forgjeves å innløse øyene<ref>{{Kilde www |url=http://universitas.uio.no/Arkiv/1996/16okt96/norsk.htm |tittel=Universitas, Norsken som døde |besøksdato=2007-02-05 |arkiv-dato=2011-07-24 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110724185409/http://universitas.uio.no/Arkiv/1996/16okt96/norsk.htm |url-status=død }}</ref> med ble hver gang avvist av geheimerådet i [[Edinburgh]]. Øyene var den gang allerede under sterk engelsk innflytelse, men forbindelsen med Norge ble ikke straks avbrutt. Norske institusjoner og myndigheter fortsatte delvis å fungere, og norsk var både tale- og skriftspråk i ganske lang tid.

På Hjaltland betalte man langt inn i det 14. århundre en årlig avgift til Bergens bispestol.<ref>[http://www.eldreit.dep.no/odinarkiv/norsk/stoltenbergI/ud/dok/032001-120012/hov002-bu.html Odinarkiv: Norge og Storbritannia]{{Død lenke|dato=mars 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

==Hansatiden==
Etter vikingenes tilbakegang kom fire århundrer hvor Shetland solgte sine varer til omverdenen via [[Hansa]]kjøpmennene i Bergen, [[Bremen]], [[Lübeck]] og [[Hamburg]]. Hansaene hentet ut skip lastet med saltet [[torsk]] og [[lange]] og tilførte øybefolkningen kontanter, [[korn]], [[klær]], [[øl]] og andre varer i bytte. Denne handelen varte frem til [[Acts of Union 1707|unionsavtalen mellom Skottland og England i 1707]] da Hansaene ikke lengre fikk tilgang til å drive handel med Shetland. Som en følge av utestengelsen av Hansaene gikk Shetland inn i en økonomisk depresjon, da skotene og de lokale kjøpmennene ikke var like dyktig i saltfiskhandel. For Shetlands uavhengige bønder førte den økonomiske depresjonen til at de kom inn i en negativ spiral. Først måtte de selge jorden til godseierne, for så å leie jorden tilbake, for deretter å bli gradvis livegne.<ref>[http://www.visitshetland.com/about-shetland/history/ Visit Shetlands historieside]   {{Wayback|url=http://www.visitshetland.com/about-shetland/history/ |date=20070817041217 }}</ref> Den [[Det liberale parti (Storbritannia)|liberale]] statsministeren [[William Ewart Gladstone]] frigjorde leilendingene i 1880-årene fra godseiernes styre.

==Den spanske armada ==
[[Fil:Routes of the Spanish Armada.gif|thumb|Den spanske armadas rute i 1588]]
Pave [[Sixtus V]] ville knekke [[protestantismen]] i England og allierte seg med spanskekongen [[Filip II av Spania]]. 28. mai 1588 sendte kongen ut [[den spanske armada]]en med 130 skip, 18&nbsp;000 soldater, 7&nbsp;000 sjømenn og 2&nbsp;500 kanoner ut fra [[Lisboa]] til [[Den engelske kanal]] med henblikk på å invadere England. En armé på 30&nbsp;000 mann ventet i [[De spanske Nederlandene]]. Planen var å sette av Lisboa-arméen i [[Plymouth]] og for deretter å flytte troppene i de spanske Nederlandene til et sted nær London. Angrepet gikk ikke som planlagt og spanjolene bestemte seg for å flykte ut i [[Atlanterhavet]].

Flåteutsendelsen skjedde under [[den lille istid]], og spanjolene ble overrasket over dårlig og kaldt vær når de rundet nordspissen av Skottland. Flere skip og mannskap gikk tapt på grunn av været enn i kamphandlinger. Omkring 20. september 1588 kom skipet ''El Gran Grifón'' og tre andre skip bort fra flåten og søkte ly ved [[Fair Isle]], en øy tilhørende Shetland. Et forsøk på å strande skipene for å unngå at skipene sank lyktes ikke og skipene gikk ned ved Stroms Hellier. Omkring 300 soldater tok seg i land på den lille øya som hadde få innbyggere og knappe ressurser. En gjenfunnet spansk dagbok forteller at 50 menn døde mellom 28. september og 14. november, hovedsakelig på grunn av sult. Sjømennene og soldatene oppholdt seg på øya i to måneder, da de ble lovet fritt leide av [[Elizabeth I]]. Spanjolene dro de til [[St. Andrews]] og [[Edinburgh]] før de satte kursen mot Spania.<ref>[http://heritage.scotsman.com/diagrams.cfm?cid=3&id=40542005 Scotsman.com: The wreck of El Gran Grifón av Brendan O'Brien]</ref> Skipet ble hevet i 1970 og restene står i dag i Shetland Museum.

==Napoleonskrigene==
3000 shetlendere tjenestegjorde i [[Royal Navy|Storbritannias marine]] under [[Napoleonskrigene]] som pågikk i perioden fra 1800 til 1815.

==Andre verdenskrig==
Under [[andre verdenskrig]] ble en norsk marineavdeling med tilnavnet [[Shetlandsgjengen]] etablert av [[Special Operations Executive]], Norwegian Section høsten [[1940]] med base i [[Scalloway]] på Shetland for operasjoner mot [[Norge]]. På Shetland hadde det etter hvert samlet seg ca. 30 fiskeskøyter som norske flyktninger hadde seilt over. En del av disse skøytene ble nå leid og norske fiskere ble vervet som frivillig mannskap. Shetlandsgjengen seilte i hemmelige oppdrag mellom Norge og Shetland, og fraktet [[Kompani Linge|Linge-karer]], [[etterretning]]sfolk, [[flyktning]]er, instruktører for motstandsbevegelsen og militære forsyninger. Motsatt vei ble mange som var i tysk søkelys brakt i sikkerhet og viktig informasjon om tyskerne i Norge ble formidlet videre til de [[De allierte (andre verdenskrig)|allierte]]. I enkelte tilfeller ble det lagt ut [[mine]]r og foretatt aksjoner mot tyske skip. I begynnelsen av krigen stod avdelingen helt under britisk kommando, men senere kom også nordmenn med i ledelsen.

Fiskeskøytene foretok til sammen 80 turer over Nordsjøen. Tyske angrep og uvær førte til at 10 skøyter med en besetning på 44 mann og mer enn 60 flyktninger gikk tapt. På grunn av de store tapstallene ble det besluttet å skaffe hurtiggående fartøyer. Amerikanerne stilte de tre [[ubåtjager]]e [[KNM «Hessa»]], [[KNM «Hitra»]] og [[KNM «Vigra»]] til disposisjon. Ingen av turene med ubåtjagerne medførte tap av personell eller utstyr.<ref>[http://web.hist.uib.no/digitalskolen/gammel_motstand/Shetlandsgjengen.htm Universitetet i Bergen, Historisk institutts side om Shetlandsgjengen]   {{Wayback|url=http://web.hist.uib.no/digitalskolen/gammel_motstand/Shetlandsgjengen.htm |date=20120321124227 }}</ref>

I alt gjorde Shetlandsgjengen over 200 turer, hvor den mest kjente personen [[Leif Larsen]] (Shetlands-Larsen) var skipper for 52 av turene.<ref>[http://www.kulturnett.no/hordaland/kulturminner/kulturminne.jsp?id=T8461534&lang=no_NO Kulturnett Hordalands side om Shetlands-Larsen]   {{Wayback|url=http://www.kulturnett.no/hordaland/kulturminner/kulturminne.jsp?id=T8461534&lang=no_NO |date=20110629071950 }}</ref>

==Shetland i dag==
I samme tidsperiode som det ble funnet olje og gass på norsk sokkel, fant man også dette utenfor Shetland. Østshetlandsbassenget er et av Europas største oljefelter, og oljen som utvinnes her sendes til oljeterminalen i [[Sullom Voe]] (norrønt: ''Solheimavagr''). Sullom Voe-terminalen åpnet i 1978 og er Storbritannias største oljeeksporthavn med et volum på 25 millioner tonn årlig.

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* [https://web.archive.org/web/20171023230122/http://www.norgeshistorie.no/hvordan-blir-historie-til/historiebruk/artikler/2007_shetlands-norrone-identitet-og-historie.html Shetlands norrøne identitet og historie], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]

==Tidslinje==
{| class="wikitable"
!År !!Hendelse
|-
|[[3000 f. Kr]] || Første tegn til bosetting
|-
|[[297|297 e. Kr]] || Romerske skrifter nevnte det keltiske folkeslaget [[pikterne]]
|-
|[[875]] || [[Harald Hårfagre]] tok kontroll over øyene
|-
|[[1194]] || [[Harald Maddadsson]] ble fratatt jarledømmet over Shetland og øyene blir lagt direkte under den norske kongen [[Sverre Sigurdsson]]
|-
|[[1379]] || Den skotske jarlen Henry Sinclair tok kontroll over øyene på vegne av den norske kongen [[Håkon VI Magnusson]]
|-
|[[1469]] || [[Christian I]] pantsatte Shetland til den skotske kongen [[Jakob III av Skottland|Jakob III]]
|-
|[[1588]] || Skipet ''El Gran Grifón'' og tre andre skip med 300 menn kom bort fra [[Den spanske armada]] og sank ved [[Fair Isle]] 
|-
|1600- og 1700-tallet || [[Kopper (sykdom)|Kopper]] rammet øygruppen hardt 
|-
|1700-tallet ||  Språket [[norn]] fortrenges på grunn av skotske tilflyttere
|-
|[[1707]] || [[Hansa]]ene mistet sine handelsrettigheter på Shetland
|-
|[[1708]] || Shetlands hovedstad ble flyttet fra [[Scalloway]] til [[Lerwick]]
|-
|[[1838]] || Første regulære postdampbåtlinje mellom [[Edinburgh]] og Shetland
|-
|[[1861]] || 40&nbsp;000 innbyggere
|-
|[[1872]] || Avisen ''Shetland Times'' ble grunnlagt
|-
|1880-årene || [[William Ewart Gladstone]] frigjorde leilendingene
|-
|[[1940]] || [[Shetlandsgjengen]] ble etablert av [[Special Operations Executive]]
|-
|[[1961]] || 17&nbsp;814 innbyggere
|-
|[[1969]] || Shetland feieret 500 år under henholdsvis norsk og skotsk styre
|-
|[[1970]] || Olje blir funnet utenfor Shetland
|-
|[[1975]] || Lerwick Town Council og Zetland County Council ble slått sammen til Shetland Islands Council
|-
|[[1978]] || Oljeterminalen i [[Sullom Voe]] åpnet
|-
|[[1987]] || Lokalradiostasjonen ''SIBC'' startet sine sendinger
|-
|[[1993]] || Tankskipet Braer [[Braer-ulykken|går på grunn]] utenfor Lerwick 5. januar, lastet med 84&nbsp;700 tonn norsk råolje fra Gullfaksfeltet
|-
|[[2001]] || 21&nbsp;990 innbyggere
|-
|[[2005]] || Lord Lyon i The heraldic authority of Scotland godkjente Shetlands blåhvite flagg som offisielt flagg
|}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Shetland]]
[[Kategori:Skottlands historie]]