Redigerer Setergrend

Ei '''setergrend''' eller et '''seterlag''' er en bosetning med flere [[seter|setrer]], tilhørende ulike gårder (driftsenheter eller bruk) og ulike eiere. Begrepet er knyttet til 1900-tallet og er brukt i all nyere litteratur om setring, seterhus og fjellturisme. Søk i NB gir 1680 treff.<ref>[https://www.nb.no/search?q=setergrend&mediatype=b%C3%B8ker www.nb.no besøkt 27. oktober 2024]</ref>

Setergrend er et nyere begrep. I skriftlige kilder og i muntlig tradisjon brukes gjern ''seterlag'', ''stølsvang'', ''stølslag'' eller ''stølstun'' om klynger av setrer.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | tittel = Til seters | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015081808063 | side = 31}}</ref>Seterlag hører hjemme i store deler av Østlandet, stølsvang brukes i Østerdalen og stølslag og stølstun på Vestlandet.
 
At setrene ligger samlet i ei grend og ikke spredt enkeltvis i terrenget har sammenheng med flere ulike faktorer. Geografiske forhold begrenset hvilket areal som egnet seg til bebyggelse, og et beiteområde kunne med fordel utnyttes i fellesskap. 

De setrene som lå høyt til fjells og langt unna gården kunne ha sikkerhet som årsak til å holde sammen. Udyrfaren og fare for overfall av illgjerningsmenn nevnes av Lars Reinton. Han nevner også gjensidig hjelp til rydding og utbedring av veier, bygge klopper og bruer. Trygghet for skred og nærhet til de beste beitene nevner han også. <ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | tittel = Til seters | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015081808063 | side = 31}}</ref>

Historiske årsaker kunne også ligge bak, som at brukene hørte til den samme [[matrikkelgård]]en. Gården i bygda ble oppdelt i flere bruk, og delte alle ressurser: Jord, skog og beitearealer. Noen av disse ressursene ble skiftet mellom eieren, mens andre ressurser kunne utnyttes i fellesskap. Den ressurs som ofte lengst ble benyttet i fellesskap var beiting i utmarksområder, fordi skifte ville kreve omfattende og kostbar gjerding. 

Den tida da seterdriften var i stor ekspensjon, på 17- og 1800-tallet, vokste seterlaga mange steder til klynger på 10-20 og opptil 40 enkeltsetrer. De største var i Valdres, Hallingdal, Gudbrandsdalen og Østerdalen. Det var også mange store seterlag i Trøndelag og på Vestlandet.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | tittel = Til seters | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015081808063 | side = 31}}</ref> 

Bebyggelsen i setergrendene er i dag preget av at seterdrift med melkekyr er slutt for mange tiår siden. Seterhusene brukes, om de eksisterer, som fritidsbebyggelse, og eventuelle hus for buskapen er oftest borte. Noen tidligere setergrender er i dag forvandlet til hyttegrender og høyfjellsturisme. 

Eksempler på tidligere setergrender er [[Nordseter]] ved Lillehammer, og [[Sjusjøen]] i Brøttum allmenning, [[Billingen]] i Skjåk, og [[Bødalseter]] nær Loenvannet i Stryn. 

Reinton nevner at begrepet ''seterlandsby'' er "ei reint litterær nemning". <ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1969 | tittel = Til seters | utgivelsessted = Oslo | forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015081808063 | side = 31}}</ref> 

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Bebyggelsestyper]]
[[Kategori:Landbruk]]