Redigerer Septimius Severus

{{infoboks biografi}}
'''Lucius Septimius Severus''' (146–211) var [[Liste over romerske keisere|romersk keiser]] fra [[193]] til [[211]], etter [[Didius Julianus]]. 

Septimius var en fremragende hærfører og en dyktig og pliktoppfyllende, men hardhendt administrator (navnet ''Severus'' betyr ''den strenge/harde''). Han grunnla det historikerne kaller [[det severanske dynasti]].

==Opphavet==
Septimius kom fra [[Leptis Magna]] i dagens [[Libya]], opprinnelig en [[fønikere|fønikisk]] og senere en [[Karthago|kartagisk]] koloni. På morssiden stammet slekten fra [[Syria]].

==Hærføreren==
Rundt 162 reiste Septimius til Roma og begynte sin karriere som offentlig tjenestemann. Veimester og advokat er nevnt blant den unge Septimius’ stillinger under keiser [[Marcus Aurelius]]. I 191 utnvente Marcus’ sønn og etterfølger, [[Commodus]], Septimius til sjef for Donau[[Romersk legion|legionene]]. Da så Commodus og hans etterfølger [[Pertinax|Helvius Pertinax]] ble myrdet i rask rekkefølge, utnevnte Donaulegionene Septimius til keiser i 193, og han skyndte seg til Roma. Etter drapet på Pertinax hadde samtidig [[pretorianergarden]] auksjonert ut keisertogaen. Høyeste bud kom fra Didius Julianus, men han ble dømt til døden av [[senatet]]. Septimius kunne entre keisertronen uten motstand.

Men Donaulegionene var ikke alene om å utnevne keisere. I [[romersk Britannia]] stod den mektige [[Clodius Albinus]], som antagelig hadde støttet Didius Julianus, og de syriske legionene stilte seg bak [[Pescennius Niger]]. 

==Keiseren og erobreren==
===Borgerkrigen 193–197===
En av Septimius Severus’ første keisergjerninger var å oppløse den gamle pretorianergarden og erstatte den med [[provins]]tropper han kunne stole på. Han tilbød Clodius Albinus tittelen som cæsar. Dermed hadde han ryggen fri da han satte kursen for Syria. I et slag ved [[Issos]] (samme sted hvor [[Aleksander den store]] hadde slått den persiske storkongen 333 f.Kr.) knuste han rivalen i øst. Deretter invaderte han [[Mesopotamia]], på denne tiden en [[Partia|partisk]] vasall, som også hadde støttet Niger. Utviklingen i vest krevde imidlertid Septimius' nærvær. Legionene i Britannia hadde nemlig utropt Clodius Albinus til keiser. Han kom seg over Kanalen og rykket inn i [[Gallia]]. Østfra kom Septimius i spissen for en hær på 75&nbsp;000 mann, vesentlig soldater fra Donaulandene. I slaget ved Lugundum (dagens [[Lyon]]) møttes de to rivalene [[19. februar]] [[197]]. Septimius seiret igjen, og Clodius ble drept. Dermed var Septimius Severus enehersker i riket.

===Opprustning===
Septimius Severus var romerrikets siste store erobrer. Mye av de nyervervede landområdene var riktignok erobret av [[Trajan]] tidlig på 100-tallet, men så oppgitt av hans etterfølgere. Der Septimius flyttet grensene, passet han på å forsterke grenseforsvaret med sterke befestninger.

Septimius opprustet hæren. Den nye livgarden svulmet opp til 50&nbsp;000 mann. I løpet av hans regjeringstid ble den regulære hæren økt fra 25/30 til 33 legioner. De voksende hæravdelingene trengte også mer forsyninger under felttogene, og Septimius lot også sette opp flere hjelpetropper. Også soldatenes lønn ble økt, fra 300 til 500 denarer. Rustningskostnadene bidrog til en [[inflasjon]], som skulle bli betydelig verre under Septimius’ etterfølgere.

I tillegg til Alexander den store var [[Hannibal]], den puniske hærføreren og statsmannen, Septimius Severus’ store ideal. Flere historikere har kalt ham «en ny Hannibal» eller «Hannibals hevner». Keiseren fikk da også reist en Hannibal-statue i Libyssa (i dagens [[Tyrkia]]), hvor Hannibal i [[182 f.Kr.]] hadde tatt livet sitt for ikke å havne i romersk fangenskap.

===Et nytt persertog===
Partherne hadde vært romerrikets hovedfiende i flere hundre år, og keiseren hadde sikkert ikke glemt den partiske [[storkonge]]ns støtte til rivalen Pescennius Niger. I 198 begynte han sitt nye persertog. Legionene erobret det nordlige Mesopotamia. Parterhovedstaden [[Ctesiphon]] ble herjet og plyndret. Etter en langvarig beleiring måtte keiseren – som forgjengeren Trajan – oppgi å ta festningen [[Hatra]], og foreta et sjeldent tilbaketog. Han forlot Mesopotamia, tok noen områder i [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og styrket grenseforsvaret her.

===Afrika og Britannia===
I [[202]]–[[203]] foretok Septimius Severus flere felttog i de nordafrikanske provinsene [[Africa (romersk provins)|Africa]] og [[Numidia]], begge steder med betydelig fremgang. I Septimius’ hjemland ble grensen flyttet til ca. 600 km sør for Leptis Magna. I [[208]] reiste den 62 år gamle keiseren over til Britannia for å erobre [[Caledonia]] (dagens [[Skottland]]), antagelig med en hær på vel 40&nbsp;000 mann. Landet var delvis erobret av [[Trajan]], men så oppgitt av hans etterfølger [[Hadrian]]. Alderen la øyensynlig ingen demper på Septimius’ erobringslyst. Han satte først i stand [[Hadrians mur]] gjennom dagens Nord-England og [[Antoninus Pius]]’ mur lenger nord, for så å prøve å gjøre hele Caledonia til romersk provins. På den måten rykket den gamle keiserens legioner lenger nord enn noen romersk hær både før og siden. De hadde fremgang også her, men ble møtt med en [[gerilja]] som kostet dem store tap. I [[211]] planla han en ren utryddelskampanje mot skottene. Men før han rakk å gjennomføre noe slikt, ble han alvorlig syk og døde.

==Administratoren==
Septimius Severus var også en dyktig, men hardhendt administrator. Pretorianerne ble avvæpnet og fikk valget mellom å forlate Roma eller bli henrettet.

==Familiefaren==
I [[175]] giftet Septimius Severus seg med Paccia Marciana, også hun fra Leptis Magna. ''Historia Augusta'' (som regnes for under middels pålitelig) hevder at de fikk to døtre, men ingen andre bevarte kilder nevner noen barn. Hun døde ca. [[186]]. Tidlig i [[187]] giftet Septimius seg med [[Julia Domna]] (hvis eldre søster Julia Maesa senere ble mormor til keiserne Elagabal ([[Heliogabalus]]) og [[Alexander Severus]]). Hun stammet fra et syrisk kongehus på farssiden. De fikk to sønner, Lucius Septimius Bassianus (oppkalt etter faren og morfaren, men mer kjent som [[Caracalla]], født 4. april 188) og Publius Septimius [[Geta]] (7. mars 189). Septimius tok med sønnene i felten fra de var små. I [[208]] og [[209]] ble henholdsvis Caracalla og Geta opphøyet til medregenter. Etter Septimius' død regjerte de to sammen, inntil Caracalla lot sin yngre bror drepe.

== Referanser ==
<references/>

==Litteratur==
*Anthony Birley: ''Septimius Severus – The African Emperor''. 
*Karl Schilling 1991: ''Der neue Hannibal : Lucius Septimius Severus in der Sicht der deutschsprachigen Altertumswissenschaft''. Marburg/Lahn : [s.n.], 1991.

{{romersk keiser|Forgjenger=[[Didius Julianus]]|Dynasti=Severanske dynasti|Startår=193|Sluttår=211|Etterfølger=[[Caracalla]] og [[Geta]]}}
{{romerrikets keisere}}
{{Autoritetsdata}}
{{stubb}}

{{STANDARDSORTERING:Septimius Severus, Lucius}}
[[Kategori:Personer fra Leptis Magna]]
[[Kategori:Romerske keisere|Septimius Severus, Lucius]]