Redigerer
São Tomé og Príncipe
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
{{Koord|0|13|11|N|6|32|52|E|type:country_region:ST|vis=tittel}} {{Infoboks land | lokalenavn = República Democrática de São Tomé e Príncipe | norsknavn = Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe | flagg = Flag of São Tomé and Príncipe.svg | våpen = Coat of arms of São Tomé and Príncipe.svg | våpenstørrelse = 90px | antallspråk = 1 | språk = [[Portugisisk]] | hovedstad = [[São Tomé]] | innbyggernavn = Saotomeser, saotomesisk | styreform = [[Republikk]] | leder1t = [[Liste over São Tomé og Príncipes presidenter|President]] | leder1p = [[Carlos Vila Nova]] | leder2t = [[Liste over São Tomé og Príncipes statsministere|Statsminister]] | leder2p = [[Patrice Trovoada]] | arealrang = 169 | areal = <!-- ingen verdi genererer data fra Wikidata --> | vann = 12 | befolkningsrang = 188 | befolkningsår = <!-- ingen verdi genererer data fra Wikidata --> | befolkning = <!-- ingen verdi genererer data fra Wikidata --> | uavhengighetfra = [[Portugal]] | uavhengighettid = [[12. juli]] [[1975]] | valuta = [[Saotomesisk dobra]] | valutakode = STN | nasjonaldag = [[12. juli]] | nasjonalsang = «[[Independência total]]» | ISO 3166 = ST | toppnivådomene = [[.st]] | plassering = SaoTomeAndPrincipe | kart = Tp-map.png }} '''Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe''' er en [[øystat]] i [[Guineabukta]] vest for det [[afrika]]nske fastlandet. Landet, som er det nest minste i Afrika, består av to [[vulkan]]ske øyer, [[Príncipe]] og [[São Tomé (øy)|São Tomé]], som ligger omtrent 140 km fra hverandre. Hovedstaden er byen [[São Tomé]]. Landet var [[Portugal|portugisisk]] koloni fra slutten av 1400-tallet til 1975. == Navn == Landet har navn etter de to øyene. [[São Tomé (øy)|São Tomé]] er oppkalt etter [[apostelen Tomas]] fordi portugiserne oppdaget øya på denne helgenens festdag, [[21. desember]], i 1471.<ref>Everett-Heath 2005, s. 469.</ref> Portugiserne kalte først naboøya Santo Antaõ.<ref name="Seibert 2006, s. 23">Seibert 2006, s. 23.</ref> Den ble senere omdøpt til [[Príncipe]] til ære for prins Johan, som senere ble [[Johan III av Portugal|kong Johan III]] (regjerte 1521–1557). «Príncipe» er portugisisk for «prins». Prinsen fikk en tidel av inntektene fra øyas sukkerproduksjon.<ref name="Seibert 2006, s. 23"/> Statens offisielle navn er República Democrática de São Tomé e Príncipe. På [[bokmål]] er statens formelle navn Den demokratiske republikk São Tomé og Príncipe, mens kortnavnet er São Tomé og Príncipe.<ref>[https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/statsnavn-og-hovedsteder-s/id87857/#tome «Statsnavn og hovedsteder – S»], Utenriksdepartementet. Lest 11. mai 2016.</ref><ref>[http://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/navn-pa-steder-og-personer/Navn_paa_stater/#s «Navn på stater»], Språkrådet. Lest 11. mai 2016.</ref> == Naturgeografi == [[Fil:Gulf of Guinea (English).jpg|mini|right|De to øyene er en del av øyrekken som strekker seg diagonalt ut i Guineabukta som fortsettelse av den vulkanske [[Kamerunlinjen]] på det afrikanske fastlandet.]] [[Fil:Marco do equador.jpg|mini|[[Ekvator]] går over den lille øya [[Rolas]] sør for São Tomé.]] {{utdypende|São Tomé og Príncipes geografi}} Landet omfatter de to øyene São Tomé og Príncipe i [[Atlanterhavet]] sør for [[Nigeria]], utenfor kysten av [[Ekvatorial-Guinea]] og [[Gabon]] i [[Sentral-Afrika]]. De to øyene ligger mellom [[Bioko]] og [[Annobón (provins)|Annobón]], som begge tilhører Ekvatorial-Guinea. [[Ekvator]]linjen går 2 km sør for São Tomé over den lille øya [[Rolas]].<ref name="Harris 2009, s. 809">Harris 2009, s. 809.</ref> I tillegg til de to hovedøyene finnes det 16 småøyer. Ved São Tomé ligger [[Santana (São Tomé og Príncipe)|Santana]], [[Sete Pedras]] og, lengst sør, [[Rolas]]. [[Bombom]], [[Caroço]], [[Bjoné de Jockey]] og [[Pedras Tinhosas]] med [[Tinhosa Grande]] og [[Tinhosa Pequena]] ligger ved Príncipe.<ref name="Fancisco og Agostinho 2011, s. 15">Fancisco og Agostinho 2011, s. 15.</ref> São Tomé og Príncipe er en fortsettelse av den vulkanske [[Kamerunlinjen]] på det afrikanske fastlandet. En kjede av øyer strekker seg videre fra [[Kamerunfjellet]] på fastlandet og ut i havet i sørvestlig retning til [[Bioko]] og videre til [[Príncipe]], [[São Tomé (øy)|São Tomé]] og til slutt [[Annobón]]. Príncipe og São Tomé er [[oseanisk øy]]er, det vil si vulkaner som stiger bratt opp fra havbunnen, og er omgitt av dypt hav.<ref name="Harris 2009, s. 809"/> Øyene ble dannet fra midten til slutten av [[tertiær]]. Príncipe er 31 millioner år gammel, mens São Tomé 15,7 millioner år.<ref name="Harris 2009, s. 808">Harris 2009, s. 808.</ref> Øyene er bratte, med en flatere lavlandssone.<ref name="Harris 2009, s. 809"/> I sør og vest er det høye fjell av vulkansk opprinnelse, mens landskapet flater ut på nordenden.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 2">Hodges og Newitt 1988, s. 2.</ref> Fjellene er sterkt erodert. Jorda, med [[basalt]] og [[fonolitt]], er relativ fruktbar.<ref name="Harris 2009, s. 809"/> [[Pico de São Tomé]], på São Tomé, er landets høyeste punkt med 2024 moh. Andre fjell på øya er [[Pico Ana de Chaves]] på 1635 meter, [[Pinheiro]] på 1612 meter og [[Calvaro]] på 1600 meter.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 5">Hodges og Newitt 1988, s. 5</ref> Fjellene er kraftig erodert med dype daler. Her og der står det igjen [[vulkansk plugg]]er sør på São Tomé, blant annet [[Cão Grande]] og [[Cão Pequeno]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 5"/> Cão Grande når en høyde på 663 meter.<ref name="Henriques og Neto 2015">Henriques og Neto 2015.</ref> Høyeste punkt på Príncipe er [[Pico de Príncipe]] på 948 moh., mens [[Mencorne]] når en høyde på 925 meter.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 6">Hodges og Newitt 1988, s. 6.</ref> === Klima === Øyene ligger i [[det våte tropiske beltet]]. Temperaturen varierer fra et minimum på 18–21 °C til et maksimum på 30–33 °C.<ref name="burgess">{{kilde artikkel | forfatter=Burgess, Neil & Hales, Jennifer & Underwood, E. & Dinerstein, Eric & Olson, David & Itoua, I. & Schipper, Jan & Rickketts, T. & Newman, K.| utgivelsesår=2004 | tittel=Terrestrial eco-regions of Africa and Madagascar: A conservation assessment | utgiver=World Wildlife Fund (United States).}}</ref> På grunn av fjellene og den sørvestlige vinden faller det mest nedbør sør og sørvest på øyene.<ref name="Christy 2001">Christy 2001.</ref> Nord på São Tomé er klimaet tørrere på det [[savanne]]liknende landskapet.<ref name="Fancisco og Agostinho 2011, s. 16">Fancisco og Agostinho 2011, s. 16.</ref> På São Tomé faller det {{formatnum:1000}} mm nedbør i nordøst og {{formatnum:4000}} mm i sørvest.<ref name="Harris 2009, s. 809"/> Årstidene styres av skiftningene i [[den intertropiske konvergenssonen]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 7"/> Det er to regntider, sammenfallende med [[jevndøgn]] i mars og september.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 7">Hodges og Newitt 1988, s. 7.</ref> Mellom disse ligger vindmånedene fra mai til august og hetemånedene fra desember til februar. Den lange tørre årstiden er mest markant i nord og øst og kan i sørvest være fraværende enkelte år.<ref name="Christy 2001" /> Bosettingsmønsteret har påvirket klima og vegetasjon.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 10">Hodges og Newitt 1988, s. 10.</ref> Dette skjedde først da sukkerplantasjene ble anlagt og skogen nord på øya ble ryddet. Her har områder blitt uttørket, slik at det bare vokser gras og [[baobab]]trær.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 10"/> === Plante- og dyreliv === [[Fil:Oriolus crassirostris Gronvold.jpg|mini|[[Tykknebbpirol ]](''Oriolus crassirostris'') er en av São Tomés endemiske fuglearter.]] Øyene ligger i en [[biodiversitetshotspot]] og sammen med de andre øyene i Guineabukta er São Tomé og Príncipe preget av høy [[Endemisk|endemisme]].<ref name="Harris 2009, s. 809"/> Det spesielle plante- og dyrelivet gjør at øyene sammenliknes med [[Galápagosøyene]] og [[Hawaiiøyene]].<ref name="worldwildlife">[http://www.worldwildlife.org/ecoregions/at0127 «Islands of São Tomé and Príncipe of the coast of Equatorial Guinea»], World Wildlife Fund. Lest 11. mai 2016.</ref> Før europeerne kom, var trolig hele São Tomé skogdekt. De første europeerne merket seg særlig de store ''oca''-trærne.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 13">Hodges og Newitt 1988, s. 13.</ref> I den første koloniseringsperioden ble skogen ryddet for å skaffe jord til sukkerplantasjene. Senere ble skogen i lavlandet ryddet til [[kakao]]plantasjer og fjellskogen ble hugget for å gi plass til [[kaffe]]plantasjer. Imidlertid ble en del av de store trærne spart, for å skaffe skygge til [[Kaffeplanter|kaffebuskene]] og [[kakaotre|kakaotrærne]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 14">Hodges og Newitt 1988, s. 14.</ref> Lavlandsskog er bevart i sørvest og sentralt på øya. På São Tomé er det bevart 240 km² med urskog, mens Príncipe har rundt 40 km².<ref name="Harris 2009, s. 809"/> Det finnes mange [[endemisk]]e arter på øyene, på grunn av deres relativ isolerte beliggenhet. Det er registrert mellom 100 og 200 endmeiske plantearter. Det finnes også flere titalls endemiske [[krypdyr]], insekter og fugler. Derimot er det kun registrert tre endemiske pattedyrarter – to flaggermusarter, og én [[spissmus]]art (''[[Myonycteris brachycephala]]'', ''[[Chaerephon tomensis]]'', ''[[Crocidura thomensis]]''), og et par endemiske amfibier (frosker). <ref name="Harris 2009, s. 810">Harris 2009, s. 810.</ref> == Demografi == Ved folketellingen i 2012 hadde landet en befolkning på {{formatnum:178739}}.<ref>''Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012'', Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 20.</ref> Langt de fleste av innbyggerne bor på São Tomé. Príncipe hadde i 2012 en befolkning på {{formatnum:7344}}.<ref>''Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012'', Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 21.</ref> === Folkegrupper === [[Fil:2011-SaoTome-14 (8084310210).jpg|mini|Barn på São Tomé.]] Landet har en kreolsk befolkning med grupper av ulikt opphav. Den største gruppen kalles ''forros'' (ofte forklart som å komme fra ''forro'', «fri mann», men også forklart som å stamme fra ''carta de alforria'', «fribrev»<ref name="Seibert 2013, s. 59">Seibert 2013, s. 59.</ref>) og består av kreolske etterkommerne etter portugisiske kolonister og afrikanske slaver. Gruppen har vært [[Katolisisme|katolsk]] og hatt [[portugisisk]] som språk. Inntil 1850 eide medlemmer av denne gruppen det meste av jorda, og dominerte både kirken og lokalpolitikken, men tapte deretter kontroll over landeiendom i forbindelse med etablering av nye plantasjer og ble før uavhengigheten fortrengt av portugisere i styre og stell.<ref name="Newitt 2003, s. 38"/> Etter at slaveriet ble opphevet i 1875 rekrutterte portugiserne [[kontraktsarbeider]]e for å arbeide på [[plantasje]]ne, fram til 1920 på betingelser som lignet mye på slaveri.<ref name="Newitt 2003, s. 39">Newitt 2003, s. 39.</ref> Kontraktsarbeidere ble hentet fra [[Angola]] og [[Mosambik]] og etterhvert også [[Kapp Verde]]. Dette var utgangspunktet for gruppen som kalles ''serviçais'', som i 1920 utgjorde 60 % av folketallet.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/> Gruppens andel av befolkningen var falt til omkring 22 % i 1974. Etterkommere av kontraktsarbeidere kalles ''tongas''.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/> ''Angolares'' er en liten gruppe som bor sør ved [[São João-bukta]] sørøst på São Tomé. Gruppen er ment å være etterkommere etter [[angola]]nere som overlevde da et [[slaveskip]] forliste i 1544, men dette er fiksjon fordi angolarene har sitt opphav i rømte slaver.<ref>Seibert 2006, s. 42–43.</ref><ref name="Disney 2009, s. 114">Disney 2009, s. 114.</ref><ref name="Seibert 2013, s. 65">Seibert 2013, s. 65.</ref> Tradisjonelt har gruppen livnært seg av fiske. === Språk === Ved folketellingen i 2012 talte 98,4 % portugisisk.<ref name="IV RGPH 2012, s. 49-53">''Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012'', Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 49–53.</ref> I tillegg finnes det flere [[portugisisk]]baserte [[kreolspråk]]. I 2012 talte 36,2 % [[saotomesisk]] (forro), 6,6 % talte [[angolar]] og 1 % [[lunguyè]] (principense).<ref name="IV RGPH 2012, s. 49-53"/> 8,5 % kunne i 2012 [[kappverdekreolsk]], 6,8 % [[fransk]] og 4,9 % [[engelsk]].<ref name="IV RGPH 2012, s. 49-53"/> === Religion === [[Fil:Catedral de Nossa Senhora da Graça São Tomé (20234213142).jpg|mini|Katedralen [[Nossa Senhora da Graça]] i [[São Tomé]].]] Befolkningen har tradisjonelt for det meste vært [[Katolisisme|katolikker]]. Ved siden av katolisisme har elementer av afrikansk religion overlevd og skapt [[Synkretisme|synkretiske uttrykk]] der tro på [[hekseri]] og [[divinasjon|seerevne]] er utbredt.<ref name="Seibert 2006, s. 50">Seibert 2006, s. 50.</ref> Ved folketellingen i 2012 tilhørte 55,7 % av befolkningen [[Den katolske kirke]].<ref name="IV RGPH 2012, s. 39-40">''Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012'', Instituto Nacional de Estatística, 2013, s. 39–40.</ref> 4 % var [[Adventisme|adventister]], 3,4 % tilhørte [[Assembléia de Deus]], 2,9 % tilhørte [[Den nyapostoliske kirke]], 2,3 % tilhørte [[Maná-kirken]], 2 % [[Igreja Universal do Reino de Deus]] og 0,8 % [[Deus é Amor]]. 1,2 % var [[Jehovas vitner]]. 5 % oppga å tilhøre andre trossamfunn og 21,2 % oppga å ikke ha noen religion.<ref name="IV RGPH 2012, s. 39-40"/> == Historie == Øyene i [[Guineabukta]] ble kolonisert av [[Portugal]] sist på 1400-tallet. São Tomé og Príncipe opplevde to koloniseringsperioder og to kortvarige velstandsperioder basert på [[plantasjeøkonomi]]: den første på 1500-tallet basert på [[sukker]]produksjon, den andre sist på 1800-tallet basert på [[kakao]]produksjon. Begge perioder ble fulgt av nedgangstider.<ref>Seibert 2006, s. 2 og 7.</ref> I mellomtiden var landet dominert av den lokale [[Kreolisering|kreolske]] samfunnsgruppen. Den siste koloniseringen førte til at denne gruppen ble fordrevet fra jorda de hadde kontrollert. === Første kolonisering === [[Fil:Sao Tome Explorer Statues 1 (16247112731).jpg|mini|Monument over de portugisiske sjøfarerne som oppdaget øyene.]] De to øyene var ubebodde da portugiserne fant dem i 1470-årene. Trolig ble São Tomé oppdaget 21. desember 1471 av [[João de Santarém]] og [[Pedro Escobar]], mens Príncipe ble oppdaget 17. januar 1472.<ref name="Seibert 2013, s. 56"/> [[Annobón]] lengst ute i Guineabukta ble oppdaget 1. januar 1471. [[Bioko|Fernando Póo]] nærmest fastlandet ble oppdaget i 1472, som den eneste befolkede av øyene.<ref name="Seibert 2006, s. 23" /> Da Portugal etablerte kontakt med [[Kongo-riket]] i 1482 fikk São Tomé strategisk betydning.<ref name="Seibert 2006, s. 23"/> Portugiserne håpet å etablere en nybyggerkoloni som kunne produsere sukker, forsyne fortet [[São Jorge da Mina]] på [[Gullkysten]] med matvarer og ellers være en trygg havn for skip på veg til og fra India. Det siste ble det ikke noe av, siden øyene lå utenfor de viktigste skipsrutene.<ref name="Seibert 2013, s. 57">Seibert 2013, s. 57.</ref> Etter at egnede avlinger var introdusert, kunne kolonien i 1510-årene forsyne [[São Jorge da Mina]] med matvarer.<ref name="Seibert 2013, s. 61">Seibert 2013, s. 61.</ref> For å få etablert en koloni utstedte kronen i 1485 privilegier til en ''[[donatário]]''.<ref name="Seibert 2013, s. 57"/> Forholdene var imidlertid vanskelige, siden europeiske vekster ikke trivdes i klimaet og det heller ikke fantes tropiske nyttevekster. [[Malaria]] var utbredt. Koloniseringsforsøk i 1486 og 1490 mislyktes. Den første varige bosettingen ble grunnlagt i 1493 av [[Álvaro da Caminha]].<ref>Seibert 2006, s. 24.</ref> I 1500 ble det gitt privilegier for kolonisering av Príncipe. São Tomé gikk tilbake til kronen i 1522, mens Príncipe forble under Carneiro-familien til 1753.<ref>Seibert 2013, s. 58.</ref> Fram til 1586 var kronen representert på São Tomé ved en kaptein-general, deretter av en guvernør.<ref name="Seibert 2006, s. 33">Seibert 2006, s. 33.</ref> De første årene var det vanskelig å holde kolonien i live. Dødeligheten blant europeerne var høy. Mange av nybyggerne var fanger som ble forvist til øyene. I 1490 deporterte [[Johan II av Portugal|kong Johan II]] flere hundre tvangsdøpte barn av [[Jøder|jødiske]] familier til øyene.<ref name="Disney 2009, s. 110">Disney 2009, s. 110.</ref> I tillegg til portugisere, deltok [[Spania|spaniere]], [[Frankrike|franskmenn]] og [[Genova|genovesere]] i koloniseringen. Blant de første nybyggerne var det også hvite slaver og minst én fri svart.<ref name="Seibert 2006, s. 25">Seibert 2006, s. 25.</ref> De fleste nybyggerne var deporterte fanger.<ref name="Seibert 2006, s. 25"/> [[Fil:Forte de Sao Sebastiao (20026107129).jpg|mini|São [[Sebastião-fortet]] ved byen [[São Tomé]] er fra 1575.]] Portugisiske kolonister ble oppfordret til å få barn med afrikanske slaver og det vokste raskt fram en gruppe [[mulatt]]er. Frigivelse av slaver var vanlig. Det første fribrevet er kjent fra 1499. I 1515 ga et kongelig dekret frihet til de hvite nybyggernes afrikanske koner.<ref name="Seibert 2013, s. 59"/> Politikken med å frigi slaver var et forsøk på å sikre koloniens videre eksistens.<ref name="Seibert 2006, s. 28">Seibert 2006, s. 28.</ref> De frigitte afrikanske slavene og mulattene førte samme livsstil som de hvite og ble opphavet til de kreolske forroene.<ref name="Seibert 2006, s. 28"/> Noen mulatter ble plantasjeeiere: Den første slike er dokumentert i 1521. På 1500-tallet fantes det også kvinner blant de velstående mulattene.<ref>Seibert 2006, s. 28–29.</ref> Forroene, som etterhvert ble stadig mer afrikanske, ble den dominerende befolkningsgruppen. Blant de frie forroene fantes det også slaveeiere.<ref name="Seibert 2006, s. 30"/> Mulattene fikk i 1520 kongelig godkjennelse til å inneha lokale offentlige embeter. I 1546 ble de likestilt med hvite nybyggere, de fikk stemmerett og rett til å sitte i byrådet.<ref name="Seibert 2013, s. 59 "/> São Tomé hadde fått byrettigheter i 1535. Det var de samme rettigheter som andre portugisiske byer hadde, med et eget byråd som fikk myndighet over hele øya.<ref name="Seibert 2006, s. 33"/> Byrådet ble dominert av velstående plantasjeeiere. Fra 1548 til 1770 hadde byrådet rett til å utøve guvernørens myndighet i dennes fravær.<ref name="Seibert 2013, s. 60">Seibert 2013, s. 60</ref> Etter dette ble guvernørfunksjonen ofte utøvd av kreoler.<ref name="Seibert 2006, s. 33"/> På 1500- og 1600-tallet var kolonien utsatt for angrep fra franskmenn og nederlendere. [[Det nederlandske vestindiske kompani|Vestindisk kompani]] fra [[Nederland]] okkuperte byen São Tomé med havn og fort fra 1641 til 1649.<ref>Seibert 2013, s. 62.</ref> ==== Kirken ==== Den katolske kirken fulgte med de første kolonistene. Innen 1504 fantes det to kirker, en katolsk skole og [[Santa Casa de Misericórdia]] var til stede med et hospital.<ref name="Seibert 2006, s. 31">Seibert 2006, s. 31.</ref> Utover første del av 1500-tallet ble ni prestegjeld opprettet, hvorav et på Príncipe. Prestene drev også handel, inkludert slavehandel, eide jord og var involvert i konflikter med de politiske myndighetene. [[São Tomé bispedømme]] ble grunnlagt i 1534 som det nest eldste i Afrika, men den første biskopen ankom først i 1554.<ref name="Seibert 2006, s. 31"/><ref name="Seibert 2006, s. 61-62">Seibert 2013, s. 61–62.</ref> Bispedømmet var underlagt [[Funchal bispedømme]] på [[Madeira]] til 1597, deretter [[Patriarkatet Lisboa|Lisboa]].<ref name="Seibert 2006, s. 61-62"/> Fra 1677 til 1844 var det underlagt [[Bahia erkebispedømme]] i Brasil.<ref name="Seibert 2006, s. 32">Seibert 2006, s. 32.</ref> Mange forroer utdannet seg til prest i Bahia. Det utviklet seg et saotomesisk presteskap, som også satt sitt preg på [[domkapittel]]et. Ofte var domkapittelet i konflikt med den europeiske biskopen.<ref name="Seibert 2006, s. 32"/> ==== Sukkerplantasjer og slavehandel ==== [[Fil:Carte des Costes de l'Afrique.jpg|mini|Kart over Afrika og Guineabukta fra 1600-tallet.]] Da kolonien ble etablert fikk saotomeserne rett til å drive handel på kysten av Afrika og de ble dominerende i slavehandelen.<ref>Disney 2009, s. 79.</ref> Fra 1490-årene var São Tomé og Príncipe et viktig marked for slaver fra [[Slavekysten]], [[Nigerdeltaet]] og [[Bioko|Fernando Póo]].<ref name="Seibert 2013, s. 66">Seibert 2013, s. 66.</ref> På [[Madeira]] tok dyrking av sukkerrør til i 1420.<ref>Seibert 2006, s. 22.</ref> Produksjon av det samme ble satt i gang på São Tomé. Det ble etablert sukkerplantasjer og det var stort behov for arbeidskraft. São Tomé ble i tillegg transittsted for slaver til de spanske koloniene i Amerika. Fra 1530-årene ble området slavene ble tatt fra utvidet med strekningen fra Kongo til Angola.<ref name="Disney 2009, s. 113">Disney 2009, s. 113.</ref> I tillegg til Spansk Vestindia og Brasil, ble det også solgt slaver til det portugisiske fortet [[São Jorge da Mina]] på [[Gullkysten]] og til [[Europa]].<ref name="Disney 2009, s. 113"/> São Tomés rolle som viktig transitthavn for slaver varte til begynnelsen av 1700-tallet.<ref>Seibert 2013, s. 68.</ref> São Tomé fikk tropekolonienes første [[plantasjeøkonomi]].<ref name="Seibert 2013">Seibert 2013.</ref> Kolonien utviklet seg til slavesamfunn før [[den transatlantiske slavehandelen]] tok til og sto som modell for plantasjeøkonomiene som ble etablert i den nye verden.<ref>Seibert 2013, s. 55.</ref> Rundt 1520 ble det etablert [[sukker]]produksjon i stor skala basert på plantasjer med slavearbeidskraft.<ref name="Disney 2009, s. 112">Disney 2009, s. 112.</ref> Sukkerproduksjonen hadde først et kraftig oppsving som nådde en topp midt på 1500-tallet, for deretter å avta. Plantasjene, kalt ''roças'', ble anlagt nord og nordøst på São Tomé og dekket på det meste en tredel av øya. [[Sukkerrør]]ene ble bearbeidet i møller anlagt ved elver og bekker. Midt på 1500-tallet fantes det 60 sukkermøller, et tall som var steget til rundt 120 i 1600.<ref name="Seibert 2013, s. 71">Seibert 2013, s. 71.</ref> Det ble også anlagt plantasjer på Príncipe, men disse var mindre enn på naboøya.<ref name="Disney 2009, s. 112-113">Disney 2009, s. 112–113.</ref> På grunn av høy [[luftfuktighet]] var sukkeret som ble produsert på øyene av lav kvalitet.<ref name="Seibert 2013, s. 56">Seibert 2013, s. 56.</ref> Antallet slaver er beregnet til mellom {{formatnum:9000}} og {{formatnum:12000}} på høyden av perioden med sukkerproduksjon.<ref name="Seibert 2013, s. 63">Seibert 2013, s. 63.</ref> Det første slaveopprøret fant sted i 1517.<ref name="Seibert 2006, s. 35"/> Det største slaveopprøret fant sted i juli 1595 da lederen Amador samlet {{formatnum:5000}} slaver som angrep byen, ødela sukkermøller og raidet plantasjer. Opprøret ble nedkjempet av nybyggerne og den lokale militsen. Amador og andre opprørsledere ble henrettet, mens flertallet av de vanlige opprørerne fikk amnesti. Det var nye slaveopprør i 1617 og 1709.<ref name="Seibert 2013, s. 65"/> Mellom 1514 og 1527 ble det registrert import av {{formatnum:12904}} slaver. 5 % av disse rømte.<ref>Seibert 2013, s. 63–64.</ref> Rømte slaver etablerte samfunn, ''macambos,'' i det indre av São Tomé. I 1530-årene gjennomførte disse angrep på plantasjene og i 1533 begynte myndighetene en langvarig og kostbar kamp mot angriperne. Soldater og våpen måtte skaffes fra Portugal.<ref>Seibert 2006, s. 36.</ref> Den siste store militæroperasjonen fant sted i 1693 og etter dette avtok angrepene.<ref name="Seibert 2013, s. 65"/> Det selvstyrte samfunnet av rømte slaver fortsatte å eksistere sør på São Tomé til 1878 da kolonimyndighetene tok kontroll. Folket som levde der var da blitt kjent som ''angolares''.<ref name="Seibert 2013, s. 65"/> [[Fil:Casa (4056245495).jpg|mini|Hus på peler.]] Antallet europeiske hvite i den første koloniseringsperioden var trolig aldri over 1000.<ref name="Disney 2009, s. 111"/> I 1600 var det rundt 200 igjen. På 1700-tallet ble i stedet andre grupper sosialt og politisk dominerende: ''brancos de terra'', mulatter og afrikanere som hevdet samme status som de hvite europeerne hadde gjort, og afro-portugisiske ''mestiços''.<ref name="Disney 2009, s. 111">Disney 2009, s. 111.</ref> Slavene bodde i landsbyer i tilknytning til plantasjen, der det også fantes et større hovedhus for plantasjeherren og hans familie.<ref name="Disney 2009, s. 112-113"/> Slavene ble ikke gitt kost og losji, men fikk et jordstykke der de kunne dyrke avlinger til eget forbruk.<ref name="Seibert 2006, s. 27">Seibert 2006, s. 27.</ref> Typisk ble det dyrket [[søtpotet]] og [[mais]] og holdt gris.<ref name="Disney 2009, s. 112-113"/> Slavene bygde hus av tre på peler, en byggeskikk som holdt seg.<ref name="Seibert 2006, s. 27"/> Fra slutten av 1500-tallet var São Tomé utgangspunkt for kontakt og handel med [[Ndongo]].<ref>Disney 2009, s. 70.</ref> Bortsett fra slavehandelen og sukkerindustrien, var São Tomé ikke viktig som handelssted.<ref name="Disney 2009, s. 111"/> Plantasjeøkonomien brøt sammen etter 70 år med velstand. Båndene til Europa ble svekket og Brasil ble viktigere.<ref name="Seibert 2006, s. 30"/> Nedgangen i sukkerindustrien fra 1580 skyldtes både utpining av jorda og skadedyr,<ref name="Disney 2009, s. 112-113"/> men også nederlandske angrep. Samtidig møtte saotomesisk sukker økt konkurranse fra Brasil og Vest-India. Politisk ustabile forhold, med konflikt mellom den lokale eliten, portugisiske embetsmenn og kirken, samt slaveopprør og angrep fra rømte slaver, bidro også til å gjøre forholdene vanskelige.<ref>Seibert 2013, s. 74–75.</ref> [[Fil:Carte du golfe de Guinée-18e s..jpg|mini|Kart over øyene i Guineabukta fra 1740–49.]] Levekårene på plantasjene ble dårligere. På 1600- og 1700-tallet opplevde øyene økonomiske nedgangstider. Forbudet som kom i 1614 mot å handle med Kongo, ble også et økonomisk tilbakeslag.<ref name="Seibert 2006, s. 30">Seibert 2006, s. 30.</ref> I 1736 var det bare sju sukkermøller igjen.<ref name="Disney 2009, s. 114"/><ref name="Seibert 2013, s. 71"/> Noen plantasjer la om til selvbergingsjordbruk, med noe produksjon av sukker, [[bomull]], [[ris]] og [[ingefær]].<ref name="Disney 2009, s. 114"/> Det ble produsert [[maniok]]mel, [[palmeolje]], [[kokosnøtt]] og frukt, samt holdt gris og høns. Slaveriet fortsatte, men mange slaveeiere var svarte.<ref>Seibert 2013, s. 76.</ref> På 1700-tallet flyttet det økonomiske fokuset til Príncipe, som opplevde befolkningsøkning. I 1753 ble hovedstaden flyttet fra São Tomé til [[Santo António (São Tomé e Príncipe)|Santo António]] på Príncipe.<ref name="Disney 2009, s. 115">Disney 2009, s. 115.</ref> Leveforholdene i den nye hovedstaden var dårlige.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 41">Hodges og Newitt 1988, s. 41.</ref> Det fantes ikke renovasjons- eller kloakksystem, drikkevannet ble hentet fra forurenset elvevann og i utkanten av byen fantes det permanent oversvømte områder. På grunn av dette led befolkningen av feber og vannbårne sykdommer.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 41"/> Hovedstaden forble på Príncipe til 1852.<ref name="Seibert 2006, s. 35">Seibert 2006, s. 35.</ref> ==== Fernando Póo, Annobón og Ajudá ==== Portugal gjorde formelt krav på [[Bioko|Fernando Póo]] innerst i Guineabukta. Kolonien omfattet i tillegg [[Annobón]], der det ble gjort forsøk på å anlegge plantasjer. Plantasjene ble imidlertid oppgitt og overlatt til slavenes etterkommere.<ref name="Disney 2009, s. 115"/> Folk fra São Tomé dro til Annobón for å fiske.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 4">Hodges og Newitt 1988, s. 4.</ref> Fernando Póo og Annobón ble forvaltet som en del av kolonien sammen med São Tomé og Príncipe.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 4"/> Portugal avsto Annobón og Fernando Póo til [[Spania]] ved [[Sankt Ildefonso-traktaten (1777)|Sankt Ildefonso-traktaten]] i 1777 og [[El Pardo-traktaten (1778)|El Pardo-traktaten]] i 1778.<ref name="Disney 2009, s. 115"/> I tillegg omfattet kolonien fra 1721 også [[São João Baptista de Ajudá|fortet Ajudá]] i dagens [[Ouidah]] i [[Benin]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 4"/> Fortet ble etablert i kongeriket [[Kongeriket Dahomey|Dahomey]] ved det som var et knutepunkt for slavehandelen. På 1800-tallet var fortet kontrollert av Sousa-familien, en kreolsk familien av brasiliansk opphav. [[Frankrike]] tok kontroll over Dahomey i 1886, men fortet fortsatte under portugisisk herredømme til 1961, da Dahomey ble selvstendig og fortet ble annektert etter at Portugal nektet å oppgi det.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 4"/> === Andre kolonisering === Fram til midten av 1800-tallet ble kolonien i stor grad overlatt til seg selv.<ref name="Seibert 2006, s. 39">Seibert 2006, s. 39.</ref> Det var urolige tider i Portugal. I 1844 hadde kolonien en befolkning på {{formatnum:7054}} kreoler, {{formatnum:5514}} slaver og 185 hvite.<ref name="Seibert 2006, s. 39"/> [[Fil:Cacao-pod-k4636-14.jpg|mini|[[Kakaotre|Kakaotrær]] ble innført i 1822 og ble dyrket i stor skala fra 1855.]] Båndene til [[Bahia]] ble brutt da Brasil ble selvstendig. I 1858 var det 11 katolske prester i kolonien, alle kreoler.<ref name="Seibert 2006, s. 48">Seibert 2006, s. 48.</ref> Med rekoloniseringen og den nye plantasjeøkonomien fulgte også en religiøs nykolonisering. I 1878 etablerte [[Real Colégio das Missões Ultramarinas de Cernache de Bonjardim]] seg for å drive arbeid blant forroene.<ref name="Seibert 2006, s. 49">Seibert 2006, s. 49.</ref> Imidlertid ble forroene ikke lenger ansett som egnet til prestetjeneste og utdannelsen av kreoler til dette stanset.<ref name="Seibert 2006, s. 49"/> Brasils selvstendighet i 1822 og slavehandelens opphevelse i 1836 fikk konsekvenser for kolonien. Kapital som var opptjent på slavehandelen med Brasil ble investert i plantasjer på São Tomé og Príncipe.<ref name="Seibert 2006, s. 40">Seibert 2006, s. 40.</ref> [[Kaffeplanter|Kaffe]] var innført i 1787 og i 1822 kom [[Kakaotre|kakao]].<ref name="Seibert 2006, s. 40"/> Dette ble produkter for en ny plantasjeøkonomi. Kakao ble først innført til Príncipe som prydtre, men i 1855 begynte [[João Maria de Sousa e Almeida]], som kom fra en mulattfamilie fra Bahia, produksjon av kakao i stor skala på São Tomé.<ref name="Seibert 2006, s. 40"/> Fra São Tomé ble kakao brakt til [[Bioko|Fernando Póo]] og derfra i 1879 videre til [[Gullkysten]], som skulle bli en viktig konkurrent.<ref name="Seibert 2006, s. 44"/> Sammenlignet med kaffe var kakao best egnet til dyrking med ufaglært arbeidskraft. Gode priser på verdensmarkedet stimulerte til satsing. Innen 1890 ble det produsert mer kakao enn kaffe.<ref name="Seibert 2006, s. 44">Seibert 2006, s. 44.</ref> [[Fil:Escudo banco nacional ultramarino en 100 esc.JPG|mini|Plantasjene ble eid av interesser i Portugal, blant annet [[Banco Nacional Ultramarino]].]] Plantasjene utgjorde selvstendige samfunn med egen infrastruktur.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/> Da plantasjen til baron João Maria de Sousa e Almeida ble overtatt av [[Banco Nacional Ultramarino]] utgjorde den 80 km², med en jernbane på 50 km og med {{formatnum:2500}} angolanske kontraktsarbeidere og 50 europeiske ansatte.<ref name="Seibert 2006, s. 40"/> Plantasjedriften førte til at flere portugisere kom til kolonien og i 1881 hadde den hvite befolkning økt til 526 menn og 46 kvinner, hvorav rundt halvparten var fanger eller deporterte.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/> Utviklingen av den nye plantasjeøkonomien førte til at forroene ble presset bort fra jorda de til da hadde kontrollert.<ref name="Seibert 2006, s. 41">Seibert 2006, s. 41.</ref> Jordeiendommer ble kjøpt opp, men det ble også brukt tvang og bedrag i prosessen der 90 % av landbruksarealet gikk over på portugisiske hender fram til 1898. Dette skapte en varig bitterhet hos forroene.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/> Gruppen gikk over til å besette stillinger på lavere nivå i offentlig tjeneste.<ref name="Seibert 2006, s. 7">Seibert 2006, s. 7.</ref> I tillegg til eksisterende jordbruksområder, ble nytt land dyrket opp slik at det meste av São Tomé ble dekket av plantasjer. Området der angolarene bodde ble i 1878 også tatt til plantasjedrift.<ref name="Seibert 2006, s. 42">Seibert 2006, s. 42.</ref> I 1913 ble det dyrket kakao på {{formatnum:62500}} [[hektar]] på Säo Tomé og {{formatnum:10000}} hektar på Príncipe.<ref name="Seibert 2006, s. 41"/> Kakaoproduksjonen nådde en topp i 1909.<ref name="Seibert 2006, s. 45">Seibert 2006, s. 45.</ref> Deretter avtok produksjonen, både på grunn av skadedyr, økt konkurranse og fallende priser. Fra 1930 var plantasjedriften lite effektiv og det var problemer med lønnsomheten.<ref name="Seibert 2006, s. 45"/> Arealet som ble benyttet til kakaoproduksjon var i 1975 falt til {{formatnum:25000}} [[hektar]].<ref name="Seibert 2006, s. 45"/> ==== Slaveriet oppheves, kontraktarbeid innføres ==== [[Fil:COLLECTIE TROPENMUSEUM Stadsgezicht Sao Tome TMnr 60047804.jpg|mini|Utsyn over byen São Tomé ca. 1870–1890.]] I 1875 ga guvernøren frihet til de {{formatnum:7500}} slavene.<ref name="Seibert 2006, s. 46">Seibert 2006, s. 46.</ref> Dette skapte problemer for plantasjedriften. Plantasjene var arbeidsintensive og det var stadig mangel på arbeidskraft. De frigitte slavene ville ikke arbeide på plantasjene og verken forroene eller angolarene var villig til å ta manuelt plantasjearbeid. I 1875 etablerte myndighetene [[Curadoria Geral dos Indígenas]] for å rekruttere kontraktsarbeidere, kalt ''serviçais'', fra det afrikanske fastlandet.<ref name="Seibert 2006, s. 47">Seibert 2006, s. 47.</ref> Fra 1876 til 1879 ble {{formatnum:10341}} kontraktsarbeidere brakt til øyene, rundt halvparten fra [[Angola]], de resterende fra [[Gabon]], [[Gullkysten]] og [[Liberia]]. Deretter ble arbeidere hentet fra de portugisiske koloniene. I tillegg til Angola, ble det fra 1903 rekruttert kontraktsarbeidere fra [[Kapp Verde]] og fra 1908 fra [[Mosambik]].<ref name="Seibert 2006, s. 47"/> I 1895 ble det brakt inn 300 kinesere fra [[Macao]].<ref name="Seibert 2006, s. 47"/> Kolonien hadde i 1900 en befolkning på {{formatnum:42100}}, hvorav {{formatnum:19430}} var saotomesere, {{formatnum:21510}} kontraktsarbeidere og {{formatnum:1190}} hvite.<ref name="Seibert 2006, s. 50"/> Innen utgangen av tiåret var forholdet endret og kontraktsarbeiderne og deres etterkommere var i flertall. I 1909 bodde det {{formatnum:35533}} kontraktsarbeidere, {{formatnum:6987}} tongaer, {{formatnum:23651}} saotomesere, {{formatnum:2000}} europeere og 50 asiater i kolonien.<ref name="Seibert 2006, s. 50"/> [[Fil:074 San Thomé. - Le pier.jpg|mini|Fra São Tomé. Fotografi i boken ''Heures africaines. L'Atlantique – Le Congo'' av James Vandrunen, utgitt i 1899]] Mellom 1902 og 1928 ble det brakt inn {{formatnum:99821}} kontraktsarbeidere, fra 1928 til 1958 i alt {{formatnum:84397}}.<ref name="Seibert 2006, s. 50"/> Kontraktsarbeidere forble en større gruppe enn de lokale kreolene fram til 1940.<ref name="Seibert 2006, s. 51">Seibert 2006, s. 51.</ref> Kappverderne utgjorde et unntak ved at det som regel ble rekruttert ektepar, mens øvrige kontraktsarbeidere var menn.<ref name="Seibert 2006, s. 51"/> I motsetning til angolanerne og mosambikerne, ble kappverderne dessuten, som saotomeserne, klassifisert som statsborgere, mens angolanerne og mosambikerne ble klassifisert som ''indígenas'', innfødte.<ref name="Seibert 2006, s. 56">Seibert 2006, s. 56.</ref> Plantasjene ble stort sett eid av selskaper basert i Lisboa og med fraværende eiere. Plantasjene utviklet seg til adskilte samfunn der kontraktsarbeiderne bodde i brakker.<ref name="Seibert 2006, s. 51"/> Fram til 1950-årene kunne de heller ikke forlate plantasjene etter arbeidstid.<ref name="Seibert 2006, s. 52">Seibert 2006, s. 52.</ref> Det eksisterte således både geografiske og sosiale skiller mellom kontraktsarbeiderne og kreolsamfunnet av forroer.<ref>"Seibert 2006, s. 57.</ref> Kontraktsarbeidere fikk treårskontrakter.<ref name="Seibert 2006, s. 47"/> Halvparten av lønnen ble holdt tilbake og skulle utbetales ved repatriering. Fram til 1909 var dette imidlertid bare en formalitet som ikke ble praktisert.<ref name="Seibert 2006, s. 52"/> Kontraktene ble dessuten ofte ensidig forlenget uten samtykke fra arbeiderne.<ref name="Seibert 2006, s. 52"/> Selv om det ikke var lov, ble det praktisert fysisk avstraffelse. Arbeidsforholdene førte til at britiske anti-slaveri-aktivister startet en kampanje som i 1909 ledet til boikott av saotomesisk kakao i [[Storbritannia]] og [[Tyskland]].<ref name="Seibert 2006, s. 52"/> [[Fil:076 San Thomé. - Un magasin.jpg|mini|Butikk, fotografi hentet fra boken ''Heures africaines. L'Atlantique – Le Congo'' av James Vandrunen, utgitt i 1899]] Blant forroene hadde det utviklet seg en litteratur og det ble utgitt aviser. Det dannet seg også en gruppe intellektuelle og gruppen rekrutterte politikere. De mest velstående blant forroene sendte sine barn til Portugal, Angola eller Brasil for utdannelse. Gruppen hadde imidlertid tapt kontrollen over jorda til nye plantasjeeiere og tapt posisjoner i koloniadministrasjonen til portugisere. På 1900-tallet var gruppen i nedgang.<ref name="Newitt 2003, s. 38"/> Fra 1900 til 1993, da en [[jordreform]] ble iverksatt, tilhørte det meste av den dyrkbare jorda plantasjene. Rundt 5 % av jorda besto av småeiendommer, ''glebas''.<ref>"Seibert 2006, s. 38.</ref> Dette var for det meste jordstykker nært hovedstaden eller andre byområder. Eiendommene kunne ha frukttrær, men spilte ellers ingen rolle i jordbruket. De var i stedet knyttet til forroenes status som frie og ble benyttet til å bygge hus på. Eiendomsgrensene ble markert av [[draketrær]] (''Dracaena arborea'') med hekker i mellom.<ref>"Seibert 2006, s. 38–39.</ref> Etter revolusjonen i Portugal i 1910 ble forholdene for kontraktsarbeiderne bedret og repatriering kom i gang.<ref name="Seibert 2006, s. 53">Seibert 2006, s. 53.</ref> Nye reformer ble innført etter andre verdenskrig, med helsetjenester og krav om skolegang for arbeiderbarn, og i 1961, da kontraktsarbeiderne formelt fikk samme status som saotomeserne. Gruppene av ''serviçais'' og ''tongas'' var lenge uten utdannelse, bodde isolert og hadde begrenset tilgang til helsetjenester.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/> Endringen av status hjalp imidlertid på sikt til med assimilering av kontraktsarbeiderne i gruppen av forroer.<ref name="Seibert 2006, s. 53"/> ==== Helse, utdanning og offentlige virksomhet ==== [[Fil:Joaquim da Graça Correia e Lança.jpg|mini|[[Joaquim da Graça Correia e Lança]] var guvernør 1897–1899.]] Fram til 1930-årene beholdt øyene sitt rykte for å være usunne for nyankomne.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 52">Hodges og Newitt 1988, s. 52.</ref> Levealderen var kort og dødeligheten høy. Feber, [[syfilis]] og [[skabb]] var utbredt. I 1861-62 og i 1877 rammet en [[Kopper (sykdom)|koppeepidemi]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 53">Hodges og Newitt 1988, s. 53.</ref> Det var problemer med å skaffe rent drikkevann og vannbårne sykdommer som [[dysenteri]] og [[diare]] var utbredt. [[Malaria]] tok også mange liv, også i hovedstaden, på grunn av udrenerte våtmarksområder.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 53"/> I 1908 ble dødeligheten på plantasjene, der innkvarteringsforholdene var dårlige, beregnet til 100 per 1000.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 53"/> [[Tuberkulose]] og andre lungesykdommer spredte seg der raskt. I 1820-årene spredte [[sovesyke]] seg til Príncipe og i andre halvdel av 1800-tallet førte den til stor dødelighet. Folketallet på øya var {{formatnum:1122}} i 1844. I 1912 var det 550 mennesker igjen.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 54">Hodges og Newitt 1988, s. 54.</ref> Utviklingen førte til at det ble satt i gang en stor kampanje for å forbedre forholdene, blant annet ved å utrydde smittebærende dyr, drenering av myrområder og ved å rydde vegetasjonen nær bosettinger. I 1914 var[[Tsetsefluer|tsetsefluene]] utryddet og helseforholdene bedret seg.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 54"/> I 1919 besøkte en britisk ekspedisjon under ledelse av [[Arthur Eddington]] Príncipe for å benytte en total [[solformørkelse]] til å prøve [[Albert Einstein]]s teori om generell relativitet.<ref>Strømme, Alex: [http://www.naturfag.no/artikkel/vis.html?tid=2129087 «Solformørkelser – unike anledninger til å forstå naturen»], naturfag.no, 28. oktober 2015. Lest 5. mars 2017.</ref> Koloniadministrasjonen var ikke villig til å bruke offentlige midler for å forbedre forholdene for befolkningen og brukte først på 1900-tallet bare beskjedne beløp på utdanning og helse.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42">Hodges og Newitt 1988, s. 42.</ref> Kommunikasjonene med omverdenen ble imidlertid forbedret: Det ble lagt [[telegraf]]- og [[telefon]]kabel til Europa og rederier ble subsidiert for å skaffe regelmessig skipsanløp. Mellom hovedstaden og Trinidade i innlandet ble det anlagt smalsporet jernbane.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/> Skolevesenet var begrenset og utbygging av det gikk sakte. I 1952 åpnet den første videregående skolen.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/><ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 45">Hodges og Newitt 1988, s. 45.</ref> Det var få arbeidsmuligheter for folk med utdanning og de som hadde utdannelse søkte seg som oftest utenlands. Saotomesere kunne få arbeid på lavere trinn i offentlig forvaltning og som oppsynsmenn på plantasjene, men de fikk ikke ledende stillinger.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 45"/> ==== Under Estado Novo ==== I 1928 fikk kolonien et styre og stell bestemt av et eget ''carta orgânica''.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/> Guvernøren skulle etter dette oppnevnes for fire år. Et regjeringsråd med to valgte medlemmer skulle assistere guvernøren. Senere kom det et lovgivende råd der sju medlemmer var valgt. Mannlige statsborgere, menn som sto i spissen for husholdninger, skattebetalende kvinner og andre nærmere bestemte kategorier hadde stemmerett. Verken regjeringsrådet eller det lovgivende råd hadde noe å si i budsjettspørsmål.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/> De to øyene utgjorde sammen én valgkrets ved valg til parlamentet i Lisboa. Elektoratet besto i 1967 av {{formatnum:5085}} velgere.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43">Hodges og Newitt 1988, s. 43.</ref> Øyene ble inndelt i to områder med hvert sitt lokalråd. São Tomé ble videre inndelt i sogn.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 42"/> [[Fil:Sao Tome Monteforte Cocoa Beans Drying 2 (16062855549).jpg|mini|Kakao til tørk]] Fra 1939 ble det innført fireårsplaner som fikk noe fart i offentlige bygge- og anleggsvirksomhet.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> Det ble bygget veier som forbandt det meste av São Tomé, bortsett fra sørvestdelen av øya, med hovedstaden. Under [[Estado Novo]] holdt kakao seg som viktigste eksportprodukt og falt aldri til mindre enn 66 % av eksporten.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> Fram til 1947 gikk all utførsel av kakao til Portugal, deretter ble Nederland et viktig marked for rundt en tredel av kakaoproduksjonen. Mens kaffe fikk stadig mindre betydning, økte produksjon av palmekjerner, palmeolje og kopra i betydning.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> Det meste av importen kom fra Portugal, men andelen sank fra over 80 % i 1942, til rundt 75 % midt i 1960-årene og til rundt 50 % tidlig i 1970-årene.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 43"/> ==== Batepá-massakren og frigjøringstanker ==== Forholdet mellom forroene og de portugisiske myndighetene var preget av mistro og konflikt. I 1953 fant [[Batepá-massakren]] sted. Forsøk på å utkommandere forroer til offentlig arbeid førte til motstand. Guvernøren truet med tvangsrekruttering til arbeid på plantasjene. Forroene forsvarte sin posisjon som frie og motsatte seg forsøk på tvangsarbeid.<ref name="Newitt 2003, s. 39" /> Situasjonen utviklet seg til at medlemmer av sikkerhetsstyrkene ble drept og det ble utført represalier mot forroer.<ref name="Newitt 2003, s. 38"/> [[Fil:Carlos Graça.jpg|mini|[[Carlos Graça]] var blant de første uavhengighetsforkjemperne. Han var statsminister 1994–95]] Batepá-massakren ble et vendepunkt for forroenes politiske innstilling.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 91">Hodges og Newitt 1988, s. 91.</ref> Etter hendelsene i 1953 dannet det seg en politisk elite i eksil i Lisboa, der saotomesiske studenter også kom i kontakt med eksilmiljøer fra andre portugisiske kolonier. Flere fra denne gruppen ble ledende politikere etter uavhengigheten, som [[Miguel Trovoada]], [[Manuel Pinto da Costa]] og [[Carlos Graça]].<ref>Newitt 2003, s. 39–40.</ref> Portugisiske myndigheter forsøkte aldri å inkludere gruppen av utdannede saotomesere i administrasjonen av kolonien og den ble i stedet inspirert av tanker om kolonifrigjøring og [[Négritude-bevegelsen|négritude]]. Nasjonalistene fikk sin politiske skolering i eksil i anti-imperialistiske miljøer.<ref name="Seibert 2006, s. 7"/> Eksilmiljøet var tallmessig lite og saotomesisk nasjonalisme fikk liten utbredelse på øyene.<ref name="Newitt 2003, s. 40">Newitt 2003, s. 40.</ref> I 1960 dannet en liten gruppe studenter som var hjemme på São Tomé organisasjonen [[Comitê pela Libertação de São Tomé e Príncipe]] (CLSTP), men gruppen fikk ingen utbredelse lokalt.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 91"/><ref name="Newitt 2003, s. 40"/> Den ble imidlertid med i [[Conferência das Organizações Nacionalistas das Colónias Portuguesas]] (CONCP), som samlet frigjøringsbevegelsene i de portugisiske koloniene og fikk gjennom dette en viss internasjonal status.<ref name="Newitt 2003, s. 40"/> I november 1962 fikk CLSTP for første gang legge sin sak fram for [[FNs fjerde komité]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 92"/> Da [[Organisasjonen for afrikansk enhet]] ble grunnlagt i 1963 fikk CLSTP observatørstatus.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 92"/> CLSTP-ledelsen var spredt på flere steder i utlandet. Etter å ha etablert seg i [[Conakry]] i [[Guinea]] i 1960, ble hovedkontoret året etter flyttet til [[Libreville]] i [[Gabon]]. Organisasjonen var preget av indre strid og i 1965 fantes det rivaliserende kontorer i Libreville så vel som i [[Accra]] i [[Ghana]].<ref name="Newitt 2003, s. 40"/> Kontakten med øyene var minimal,<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 92">Hodges og Newitt 1988, s. 92.</ref> og splittelsen gjorde at virksomheten i 1965 nærmest opphørte.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/> Det kom nytt liv i nasjonalistbevegelsen i 1972 da [[Movimento de Libertação de São Tomé e Príncipe]] (MLSTP) ble dannet under ledelse av [[Manuel Pinto da Costa]]. Et eksilhovedkontor ble opprettet i Libreville.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/> MLSTP ble anerkjent av [[Organisasjonen for afrikansk enhet]] som den eneste legitime representant for det saotomesiske folk..<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/><ref name="Newitt 2003, s. 41">Newitt 2003, s. 41.</ref> Den portugisiske sosialistlederen [[Mario Soares]] ble i 1970 sendt i åtte måneders eksil på São Tomé.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 45"/> Under [[Biafrakrigen]] fra 1967 til 1970 skaffet separatistene forsyninger av våpen og mat via kolonien. Det førte til et økonomisk oppsving.<ref name="Seibert 2006, s. 97">Seibert 2006, s. 97.</ref> Utenlandske nødhjelpsorganisasjoner opprettet en [[Luftbroen til Biafra|luftbro]] og benyttet flyplassen på São Tomé for å fly nødhjelp til Biafra.<ref>[https://tv.nrk.no/serie/biafra/fola69005469/25-02-1969 Reportasje om luftbroen i Biafra], NRK, 25. februar 1969.</ref> [[Fil:Sao Tome Liceu Nacional 1 (16061610770).jpg|mini|Escola Técnica Silva e Cunha åpnet i 1969. Skolen har skiftet navn til Liceu Nacional]] Politisk endret forholdene i kolonien seg lite. Det ble holdt valg til det lovgivende råd, men det var uten makt. Øyene valgte én representant til parlamentet i Lisboa. Valgene foregikk uten politisk konkurranse mellom kandidater eller partier.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 91"/> Før [[nellikrevolusjonen]] i Portugal 25. april 1974 drev ikke uavhengighetsbevegelsen politisk aktivitet på øyene.<ref name="Seibert 2006, s. 100">Seibert 2006, s. 100.</ref> Organisasjonens ledere samlet seg i Libreville i Gabon. I motsetning til i de portugisiske koloniene på det afrikanske kontinentet, der det før uavhengigheten ble ført væpnet kamp mot kolonimakten, var forholdene på São Tomé og Príncipe fredelige. Selvstendigheten kom mest som en følge av omveltningen i Portugal.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 90">Hodges og Newitt 1988, s. 90.</ref> === Uavhengighet === Ved uavhengigheten i 1975 var São Tomé og Príncipe den minste av de portugisiske koloniene. Økonomien var avhengig av kakao, dyrket på plantasjer eid av portugisere, men med gammelt utstyr og produksjonsmetoder. Produksjonen hadde gått jevnt nedover siden 1925 og lå i 1974 på {{formatnum:7400}} tonn. De øverste stillingene i koloniadministrasjonen, politiet og militærvesenet, var besatt av portugisere, som også ledet driften av plantasjene.<ref>Newitt 2003, s. 37.</ref> I 1974 talte den hvite befolkningen omkring {{formatnum:2000}} personer.<ref name="Newitt 2003, s. 38">Newitt 2003, s. 38.</ref> Gruppen av ''serviçais'' og ''tongas'' utgjorde da færre enn {{formatnum:20000}} av en befolkning på i alt {{formatnum:90000}}.<ref name="Newitt 2003, s. 39"/> Uavhengighetsbevegelsen ble først aktiv på øyene etter statskuppet i Lisboa i 1974.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 90"/> Nellikrevolusjonen i Portugal førte til politiske mobilisering mot kolonimakten på øyene.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93">Hodges og Newitt 1988, s. 93.</ref> Den nye presidenten, [[António de Spínola]], så for seg en føderalt løsning der koloniene etter folkeavstemninger beholdt sine bånd til moderlandet. På øyene dukket det opp partier som støttet denne tanken.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/> I mai 1974 ble Frente Popular Livre (FPL) etablert på São Tomé. Organisasjonen gikk inn for økende selvstyre og føderasjon med Portugal.<ref name="Seibert 2006, s. 102"/> FLP fikk følge av Partido Liberal og Centro Democrático de São Tomé e Príncipe.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/> En støttegruppe for MLSTP, [[Associação Cívica pro-MLSTP]] (Cívica), ble dannet og det kom studenter fra Portugal for å støtte mobiliseringen.<ref name="Seibert 2006, s. 102">Seibert 2006, s. 102.</ref> Mens MLSTP-ledelsen holdt seg i eksil, mobiliserte Associação Cívica pro-MLSTP på øyene og holdt sin første demonstrasjon 29. juni 1974.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 94"/> I mai 1974 fant det første uformelle møtet mellom de nye makthaverne i Portugal og MLSTP sted i London.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 93"/><ref>Seibert 2006, s. 104.</ref> Etter at [[Vasco Gonçalves]] ble statsminister i en ny midlertidig regjering i juli 1974, ble kolonien innrømmet rett til selvstendighet.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 94">Hodges og Newitt 1988, s. 94.</ref> Det kom til økende sosial uro og streik. Streiker på plantasjene spredte seg til offentlig sektor. Økende bekymring blant de hvite kolonistene førte til at guvernøren ba om militære forsterkninger, noe som igjen førte til uro i flertallsbefolkningen. Soldater i det lokalt oppsatte [[Companhia de Caçadores de São Tomé|infanterikompaniet]] forsynte seg av et våpenlager. Den 5. september 1974 holdt Associação Cívica pro-MLSTP en stor demonstrasjon der én person ble skutt og drept av militærpolitiet.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 94"/> I august besøkte både Cívica og FLP ledelsen i MLSTP i Gabon og FLP besluttet å oppløse seg selv og gå med i MLSTP.<ref>Seibert 2006, s. 106.</ref> MLSTP og representanter for regjeringen i Lisboa møttes i Libreville i september og oktober. Portugal anerkjente da MLSTP som eneste legitime representant for det saotomesiske folk.<ref>Seibert 2006, s. 109.</ref> Forhandlinger om uavhengighet startet i Algerie i november. Den 26. november kom partene til enighet og selvstendighetsprosessen og uavhengighetsdatoen ble satt til 12. juli 1975.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 95">Hodges og Newitt 1988, s. 95.</ref><ref>Seibert 2006, s. 110.</ref> Det ble avtalt at landet i mellomtiden skulle styres av en portugisisk høykommissær og en overgangsregjering ledet av en statsminister utnevnt av MLSTP.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 95"/> Overgangsregjeringen skulle ha både lovgivende og utøvende makt. Den fikk i oppdrag i forberede valg til en grunnlovgivende forsamling. Overgangsregjeringen ble innsatt 21. desember 1974. MLSTPs visegeneralsekretær, [[Leonel Mário d'Alva]], ble statsminister. Ytterligere én representant fra eksilbevegelsen ble minister, mens Associação Cívica pro-MLSTP fikk tre ministre og Portugal var representert med én. Overgangsregjeirngen var preget av indre splid og det var motsetninger i forholdet til høykommissæren, den tidligere guvernøren [[António Elísio Capelo Pires Veloso]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 96">Hodges og Newitt 1988, s. 96.</ref> I Associação Cívica fantes det radikale medlemmer, mens MLSTPs ledelse var preget av moderate krefter. Framtiden til det 250–300 mann sterke [[Companhia de Caçadores de São Tomé]] bestående av saotomesiske soldater skapte særlig strid, med krav fra MLSTP om at kompaniet skulle oppløses.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 97">Hodges og Newitt 1988, s. 97.</ref> Situasjonen roet seg etter at MLSTPs leder [[Manuel Pinto da Costa]] ankom São Tomé i midten av mars 1975.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 97"/> Striden mellom moderate og radikale i uavhengighetsbevegelsen endte med seier for de moderate med Manuel Pinto da Costa og Miguel Trovoada i spissen.<ref>Seibert 2006, s. 116.</ref> I overgangsperioden forlot portugiserne kolonien i stort antall, noe som rammet plantasjene, næringsliv forøvrig og offentlig forvaltning. Portugisiske statstjenestemenn vendte tilbake til moderlandet og ble erstattet av saotomesere.<ref>Seibert 2006, s. 111.</ref> Alle de omkring 2000 hvite forlot kolonien.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 96"/> Portugal fullførte tilbaketrekkingen av sine soldater 11. juli 1975.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 98"/> Det ble innført universell stemmerett og to tredeler av den voksne befolkningen registrerte seg for å stemme.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 98">Hodges og Newitt 1988, s. 98.</ref> MLSTP vant alle de 16 mandatene i den grunnlovgivende forsamlingen. Den 12. juli 1975 erklærte forsamlingen São Tomé og Príncipe som uavhengig og ga all makt til MLSTP, som ved sitt politbyrå valgte Manuel Pinto da Costa til landets president.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 98"/> Da São Tomé og Príncipe ble en selvstendig stat 12. juli 1975 avsluttet landet en av de lengste kolonihistoriene: Portugal hadde kontrollert øyene i 500 år.<ref name="Seibert 2006, s. 21">Seibert 2006, s. 21.</ref> Landet var et av de første som ble kolonisert av en europeisk makt og et av de siste som fikk selvstendighet.<ref name="Seibert 2006, s. 5">Seibert 2006, s. 5.</ref> ==== Ettpartistat ==== [[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1984-0426-006, Leipzig, Universität, Agrarwissenschaft.jpg|mini|Det utviklet seg et tett samarbeid med [[Øst-Tyskland]]. Her er en saotomeseren Bernadino Silva og Jürgen Pohlen fra Instituts für Tropische Landwirtschaft ved [[Universitetet i Leipzig|Karl-Marx-Universität]] i [[Leipzig]] i 1984 {{byline|Waltraud Grubitzsch, Bundesarchiv}}]] Økonomien i det nylig selvstendige landet var dominert av plantasjene, ''roças''. I september 1975 ble plantasjene som var forlatt av de portugisiske eierne nasjonalisert.<ref name="Eyzaguirre 1989">Eyzaguirre 1989, s. 671–678.</ref> Da hadde plantasjearbeidere allerede ryddet jord i sekundærskog tilhørende eiendommene og etablert seg som småbrukere. Plantasjene ble forsøkt drevet som arbeiderstyrte kollektivbruk, men i 1978 tok myndighetene over og etablerte 15 statsbruk. Endringen førte til opprettelsen av mange nye stillinger i administrasjon og støtteapparat, mens det var vansker med å rekruttere arbeidskraft til manuelt arbeid. Kakaoproduksjonen tok seg ikke opp til nivået før selvstendigheten.<ref name="Eyzaguirre 1989"/> Etter selvstendigheten inntok landet en [[Alliansefrihet|alliansefri]] holdning i utenrikspolitikken.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 116">Hodges og Newitt 1988, s. 116.</ref> Landet fikk medlemskap i [[De forente nasjoner]], ble med i [[den alliansefrie bevegelse]] og i [[Organisasjonen for afrikansk enhet|Organisasjonen for afrikanske enhet]]. CONCP ble omgjort til en løs mellomstatlig gruppering, der utenriksministrene møttes første gang på São Tomé i 1976.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 118">Hodges og Newitt 1988, s. 118.</ref> Formelt støttet landet [[den tredje verden]]s saker og ønsket et mer rettferdig forhold mellom nord og sør. Det ble gitt militant støtte til frigjøring i [[det sørlige Afrika]]. Med unntak av nære bånd til Angola, var imidlertid forbindelsene til afrikanske land begrenset.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 116"/> Landet nærmet seg [[Sovjetunionen]] og [[østblokken]]. I 1977 sluttet landet seg til [[Lomé-konvensjonen]] og fikk tilgang til økonomisk bistand fra EF.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 125"/> Landet ble medlem av Den afrikanske utviklingsbanken.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 120"/> I 1983 gikk det med i [[De sentralafrikanske staters økonomiske fellesskap]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 121"/> Fra midten av 1980-årene arbeidet myndighetene for å forbedre forholdet til vestlige land.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 117"/> Da søkte landet også å tiltrekke seg utenlandske investeringer i landbrukssektoren.<ref name="Eyzaguirre 1989"/> Det geografisk isolerte, fattige og nylige selvstendige landet hadde begrensede midler til å etablere diplomatiske forbindelser med andre stater.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 117"/> I tillegg til ambassader i [[Lisboa]], [[Brussel]], [[Luanda]] og [[Libreville]], ble det etablert ambassade i [[Moskva]]. Landet hadde en ambassade ved FN i [[New York]] og etablerte ambassade i [[Washington, D.C.]] i 1985.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 117"/> I 1980-årene var det bare Portugal som hadde en ambassadør fast stasjonert i São Tomé.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 117"/> Forbindelsene med [[Angola]] utviklet seg til å bli de tetteste. Regjeringen i São Tomé og Príncipe fryktet for sin egen makt og Angolas regjering fryktet at øyene skulle bli brukt som base for invasjon av angolansk territorium. I 1978 sendte Angola tropper til øyene og i april 1978 landene undertegnet en avtale om militærhjelp.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 119">Hodges og Newitt 1988, s. 119.</ref> Angola bisto også på andre måter. Saotomesiske fiskere fikk rettigheter i angolansk farvann, det ble gitt hjelp til rehabilitering av en av de største plantasjene og flyselskapet [[TAAG Linhas Aéreas de Angola|TAAG]] etablerte flyforbindelse. Fram til 1986 leverte Angola petroleumsprodukter på fordelaktige vilkår.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 119"/> Forholdet til [[Gabon]] var vanskeligere. [[Air Gabon]] hadde flyginger fra landet ble uavhengig til 1977.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 120"/> São Tomé og Príncipe søkte å forbedre forbindelsene og ved midten av 1980-årene bedret forholdet seg såpass at president [[Omar Bongo]] bestemte seg for å utvise medlemmer av [[Frente de Resistência Nacional de São Tomé e Príncipe]] (FRNST).<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 121">Hodges og Newitt 1988, s. 121.</ref> Utenrikspolitisk nærmet landet seg [[Sovjetunionen]] og andre [[Østblokken|østblokkland]]. Sovjetunionen hadde ikke strategisk interesse av landet, men bidro med et fåtall [[pansret personellkjøretøy|pansrede personellkjøretøyer]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 122">Hodges og Newitt 1988, s. 122.</ref> I 1975 ble det undertegnet en avtale med [[Folkerepublikken Kina|Kina]] om økonomisk og teknisk samarbeid. Kina bidro blant annet med leger og i 1985 begynte byggingen av et stort folkepalass med en publikumskapasitet på {{formatnum:1000}}.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 124">Hodges og Newitt 1988, s. 124.</ref> I 1983 ble det undertegnet en avtale med [[Cuba]], som ga sivil bistand.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 123">Hodges og Newitt 1988, s. 123.</ref> Det var også samarbeid med [[Bulgaria]] og [[Jugoslavia]]. Mest omfattende ble samarbeidet med [[Den tyske demokratiske republikk]] (Øst-Tyskland), som ble en av landets viktigste handelspartnere. Øst-Tyskland kjøpte kakao til en pris som lå over verdensmarkedet, mot kjøp av østtyske varer og tjenester.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 123"/> Øst-Tyskland bidro med byggingen av et [[teglverk]] og et [[bryggeri]].<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 123"/> Etter selvstendigheten og orienteringen mot Angola og østblokklandene, forble forholdet til Portugal og andre vestlige land viktig. De tette økonomiske og sosiale forbindelsene til Portugal fortsatte og på uavhengighetsdagen undertegnet de to landene en samarbeidsavtale.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 125">Hodges og Newitt 1988, s. 125.</ref> Sammen med Portugal finansierte [[Algerie]] utvidelsen av rullebanen på landets internasjonale lufthavn, et arbeid som sto ferdig i 1984.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 120">Hodges og Newitt 1988, s. 120.</ref> Den forlengede rullebane muliggjorde bedre flyforbindelser til Portugal.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 125"/> [[Fil:Manuel Pinto da Costa and US State Department delegation, Andrews Air Force Base, Maryland - 19860926.jpg|mini|President [[Manuel Pinto da Costa]] på besøk i USA i 1986.]] I håp om å tiltrekke seg mer bistand og økte utenlandsinvesteringer, gikk president [[Manuel Pinto da Costa]] fra 1985 i gang med å forbedre forholdet til vestlige land.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 117">Hodges og Newitt 1988, s. 117.</ref> Samtidig ble de igangsatt reformarbeid internt for å bedre økonomien.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 117"/> Vestlige land og internasjonale utviklingsorganisasjoner var den viktigste kilden til bistand.<ref>Hodges og Newitt 1988, s. 124 og 127.</ref> [[Nederland]] var en viktig avtaker av kakao. [[Frankrike]] bidro med landbruksbistand.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 126">Hodges og Newitt 1988, s. 126.</ref> USA bidro i 1986 med midler til opplæring av saotomesiske offiserer i USA.<ref name="Hodges og Newitt 1988, s. 128">Hodges og Newitt 1988, s. 128.</ref> Til tross for utenlandsk bistand fortsatte den økonomiske tilbakegangen etter uavhengigheten.<ref name="Seibert 2006, s. 3"/> Fattigdommen økte. [[Korrupsjon]] grep om seg. De 15 årene med sosialistisk ettpartistyre var politisk kjennetegnet av autoritært styre og menneskerettighetsbrudd, økonomisk av rask nedgang og lederskapets misbruk av offentlige midler til egen fordel.<ref name="Seibert 2006, s. 3">Seibert 2006, s. 3.</ref> Landet har vært kjennetegnet av politisk ustabile forhold.<ref name="Seibert 2006, s. 3"/> Etter ti års økonomisk nedgang hadde ettpartiregimet tapt sin legitimitet. [[Verdensbanken]] og [[Det internasjonale pengefondet]] ble bedt om hjelp. [[Strukturtilpasning]]sprogrammet som kom ble fulgt av økonomisk liberalisering og større politisk frihet.<ref>"Seibert 2006, s. 8.</ref> ==== Demokratisering ==== Etter 15 års selvstendighet gjennomgikk landet en ny grunnleggende omveltning, med innføring av demokrati og [[markedsøkonomi]]. Landet var tidlig ute med demokratisering av ettpartistaten. Det var første land i Afrika som holdt en nasjonal demokratiseringskonferanse og andre land som holdt flerpartivalg.<ref name="Seibert 2006, s. 1">Seibert 2006, s. 1.</ref> Konkurranse innad i den politiske eliten om kontroll med statens ressurser og utenlandske midler har ført til politisk ustabilitet også i det formelt demokratiske systemet der det avholdes frie valg og partiene veksler om makten.<ref>"Seibert 2006, s. 15.</ref> == Politikk og administrasjon == Styret bygger på forfatningen fra 1990. Landet er en demokratisk republikk. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg. Nasjonalforsamlingen har 55 medlemmer, valgt for fire år. Regjeringen blir nominert av forsamlingen og utnevnes av presidenten. Príncipe fikk et visst utstrakt selvstyre i 1994, med en egen regjering og regional forsamling. === Administrativ inndeling === Landet er inndelt i sju distrikter, hvorav seks er på São Tomé og ett på Príncipe.<ref name="Fancisco og Agostinho 2011, s. 18">Fancisco og Agostinho 2011, s. 18.</ref> Distriktene [[Água Grande]], [[Cantagalo (São Tomé og Príncipe)|Cantagalo]], [[Caué]], [[Lembá]], [[Lobata]] og [[Mé-Zóchi]] ligger på São Tomé, mens [[Pagué]] ligger på Príncipe. Distriktene har lokalt selvstyre og det velges distriktsråd for tre år om gangen.<ref name="Fancisco og Agostinho 2011, s. 18"/> Distriktet [[Água Grande]], der hovedstaden [[São Tomé]] ligger, er det mest folkerike, etterfulgt av nabodistriktet [[Mé-Zóchi]].<ref name="IV RGPH 2012 s. 21">''Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012'', Instituto Nacional de Estatística, 2013, 21.</ref> Príncipe utgjør siden 1995 en egen [[Den autonome regionen Príncipe|autonom region]].<ref name="Fancisco og Agostinho 2011, s. 18"/> {| class="wikitable" |- bgcolor=#FFC125 ! Kart ! Distrikt ! Areal<br /><small>km²</small> ! Folketall<br />(2012)<ref name="IV RGPH 2012 s. 21"/> ! Hovedstad |- | [[Fil:SaoTome AguaGrande.png|50px]] | [[Água Grande]] | align="right" | {{nts|16.9}} | align="right" | {{formatnum:69772}} | [[São Tomé]] |- | [[Fil:SaoTome Cantagalo.png|50px]] | [[Cantagalo (São Tomé og Príncipe)|Cantagalo]] | align="right" | {{nts|119.0}} | align="right" | {{formatnum:17169}} | [[Santana (São Tomé und Príncipe)|Santana]] |- | [[Fil:SaoTome Caue.png|50px]] | [[Caué]] | align="right" | {{nts|267.0}} | align="right" | {{formatnum:6062}} | [[São João dos Angolares]] |- | [[Fil:SaoTome Lemba.png|50px]] | [[Lembá]] | align="right" | {{nts|229.5}} | align="right" | {{formatnum:14676}} | [[Neves]] |- | [[Fil:SaoTome Lobata.png|50px]] | [[Lobata]] | align="right" | {{nts|105.0}} | align="right" | {{formatnum:19414}} | [[Guadalupe (São Tomé und Príncipe)|Guadalupe]] |- | [[Fil:SaoTome MeZochi.png|50px]] | [[Mé-Zóchi]] | align="right" | {{nts|122.0}} | align="right" | {{formatnum:44763}} | [[Trindade (São Tomé und Príncipe)|Trindade]] |- | [[Fil:SaoTome Pague.png|50px]] | [[Pagué]] | align="right" | {{nts|142.0}} | align="right" | {{formatnum:7344}} | [[Santo António (São Tomé e Príncipe)|Santo António]] |- |} === Forsvar === [[Fil:US Navy 070308-N-6783N-017 Seaman Apprentice Dustin Eckhart shares a friendly moment with a coast guardsman from São Tomé and Príncipe.jpg|mini|Kystvakten er siste tilskudd til landets forsvarsstyrker. Her deler et amerikansk besetningsmedlem fra [[USS «Kauffman»]] musikk i forbindelse med et flåtebesøk for å styrke forsvarssamarbeidet mellom USA og São Tomé og Príncipe.]] Presidenten er øverstkommanderende for landets forsvarsstyrker.<ref name="Gabriel 2013b">Gabriel 2013b.</ref> Posten som forsvarsminister er kombinert med posten som minister for indre sikkerhet (''Ministro da Defesa e Ordem Interna''). Forsvarsstyrkene, [[Forças Armadas de São Tomé e Príncipe]], består av en hærkomponent (Exército), en marinekomponent eller [[kystvakt]] (''Guarda Costeira de São Tomé e Príncipe''), en presidentgarde (''Guarda Presidencial'') og en nasjonalgarde.<ref name="World Factbook Military">[https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/tp.html «Military and Security»] {{Wayback|url=https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/tp.html |date=20150918223913 }}, ''The World Factbook'', CIA. Lest 19. mai 2017.</ref> Styrkene har sparsomt med ressurser og materiell. Forsvaret besto opprinnelig bare av hærstyrker med opphav i kolonitidens [[Companhia de Caçadores de São Tomé|Companhia de Caçadores]].<ref name="Gabriel 2013a">Gabriel 2013a.</ref> Etter omorganisering av forsvaret ved en ny lov av 2010 fikk landet også en sjøforsvarsstyrke i form av en kystvakt. I 2013 tilhørte omkring 100 av landets 800 mann under våpen kystvakten.<ref name="Gabriel 2013b"/> [[Brasil]] har bistått landet med opplæring og noe materiell, donerte i 2014 en patruljebåt til kystvakten<ref>[http://www.defesanet.com.br/naval/noticia/15875/Defesa-doa-lancha-de-patrulha-para-Guarda-Costeira-de-Sao-Tome-e-Principe/ «Defesa doa lancha de patrulha para Guarda Costeira de São Tomé e Príncipe»], ''DefesaNet '', Lest 19. mai 2017.</ref> og har bistått med etableringen av [[marineinfanteri]].<ref>[http://www.telanon.info/politica/2015/12/03/20658/37-novos-fuzileiros-navais-fortalecem-a-unidade-da-guarda-costeira/ «37 novos fuzileiros navais fortalecem a unidade da Guarda Costeira»], ''Téla Nón'', 3. desember 2015. Lest 19. mai 2017.</ref><ref>[http://www.telanon.info/politica/2016/12/08/23406/guarda-costeira-tem-mais-29-fuzileiros-navais/ «Guarda Costeira tem mais 29 fuzileiros navais»], ''Téla Nón'', 8. desember 2016. Lest 19. mai 2017.</ref> Landet har hatt militærsamarbeid med [[Portugal]], [[USA]] og [[Frankrike]].<ref name="Gabriel 2013b" /> Forsvarssamarbeidet med [[Angola]] har også vært tett, med angolanske styrker stasjonert i landet til 1991.<ref name="Gabriel 2013a" /> Fram til 1990-årene ble landets militær utdannet i [[Sovjetunionen]] og andre østblokkland, særlig [[Øst-Tyskland]] og [[Cuba]], et samarbeid som opphøre da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Samarbeid med [[Russland]] for opplæring av personell ble gjenopptatt i 2013.<ref name="Gabriel 2013b" /> Landets militære har flere ganger intervenert i politikken. Det var [[militærkupp]] i 1995 og 2003.<ref name="Gabriel 2013a"/> Dårlige lønns- og arbeidsvilkår samt påstander om forfremmelser av offiserer gjennom [[nepotisme]] har skapt uro.<ref name="World Factbook Military"/><ref name="Gabriel 2013a"/> == Økonomi == São Tomé og Príncipe er et fattig land med en [[utenlandsgjeld]] på over 210 millioner [[amerikanske dollar]] (2013).<ref>{{Kilde www|url = https://www.imf.org/external/pubs/ft/dsa/pdf/2014/dsacr1402.pdf|tittel = Democratic Republic of Sao Tome and Principe|besøksdato = 2015-11-03|forfattere = |dato = 2013-12-02|fornavn = |etternavn = |redaktør-fornavn = |redaktør-etternavn = |forlag = IMF}}</ref> Landet er avhengig av å importere det meste av forbruksvarer, [[drivstoff]] og en god del [[mat]], mens det hovedsakelig eksporterer [[kakao]], i tillegg til noe [[kaffe]], [[kopra]] og [[palmeolje]]. De fleste arbeidsplassene finnes i [[jord]]bruket. Landet har også naturressurser som [[fisk]] og [[vannkraft]], og er i ferd med å utforske [[petroleum]]sressurser i sine territorialfarvann.{{tr}} Landets [[Økonomisk sone|økonomiske sone]] grenser mot [[Ekvatorial-Guinea]]s og [[Gabon]]s. I nordvest overlapper den med [[Nigeria]]s og i 2001 inngikk de to landene en avtale om en felles forvaltningssone for utnyttelse av ressursene som finnes der.<ref name="Fancisco og Agostinho 2011, s. 50 og 134">Fancisco og Agostinho 2011, s. 50 og 134.</ref><ref name="Segura 2006, s. 5">Segura 2006, s. 5.</ref> Ellers er turismen en kommende vekstnæring. Flere europeiske selskaper etablerer seg her. {| class="wikitable" ! Økonomiske nøkkeltall ! Verdi [US$] ! % av BNP ! År, kilde |- | BNP | align=right | 0,07 mrd | | 2006, ''UN Statistics'' |- | BNP (vekst) | | align=right | 5,5 | 2006, ''UN Statistics'' |- | Industriproduksjon | | align=right | 5,5 | 2006, ''UN Statistics'' |- | Konsumpriser | | align=right | 17,2 | 2006, ''UN Statistics'' |- | Arbeidsløshet | | align=right | 14,0 | 2000 ''UN Statistics'' |- | Handelsbalanse | align=right | –0,07 mrd | | 2006, ''UN Statistics'' |- | Betalingsbalanse | align=right | –0,02 mrd | | 2002, ''WTO Trade Profiles'' |- | Utviklingshjelp | | | |- | BNP per innbygger | align=right | 465 | | 2005, ''UN Statistics'' |} === Sentralbank, valuta og bankvesen === [[Sentralbank]]en er [[Banco Central de São Tomé e Príncipe]] (BCSTP). Den har sine røtter i filialen [[Banco Nacional Ultramarino]] (BNU) etablerte i kolonitiden.<ref name="BCSTP Historial">[https://web.archive.org/web/20090930015826/http://www.bcstp.st/Banco/Historial.pdf «História do Banco Central de S. Tomé e Príncipe “BCSTP”»], Banco Central de São Tomé e Príncipe. Arkivert av Internet Archives Wayback Machine</ref> Etter uavhengigheten ble den nasjonalisert og i 1976 omdøpt til Banco Nacional de São Tomé e Príncipe (BNSTP). Nasjonalbanken fungerte både som sentralbank, forretnings- og utviklingsbank. I 1992 ble banksektoren reformert og Banco Central de São Tomé e Príncipe ble etablert. Den tar seg av [[pengepolitikk]]en, står for utgivelse av pengeenheten [[Saotomesisk dobra|dobra]] (forkortet nDb, valutakode STN) og fører tilsyn med bank- og finanssektoren.<ref name="BCSTP Historial"/> Dobra ble innført som myntenhet etter uavhengigheten og erstattet escudo med kursen 1:1. I 2010 ble dobraen knyttet til [[euro]] med en kurs på {{formatnum:24500}} dobra for 1 euro.<ref>[https://www.oanda.com/currency/iso-currency-codes/STD «Sao Tome/Principe Dobra»], Oanda. Lest 19. mai 2017.</ref> Den 1. januar 2018 trådte en pengereform i kraft der 1000 gamle dobra ble verdt 1 ny dobra.<ref>[http://www.bcstp.st/Bcstp/rm/asp_tec.pdf ''Reforma Monetária 2018. Aspectos Técnicos''], Banco Central de São Tomé e Príncipe.</ref> 1 euro ble da verdt 24,50 nye dobra. [[Fil:Ecobank Logo EN.png|mini|Ecobank São Tomé e Príncipe tilhører [[Ecobank]] som har hovedkontor i [[Togo]]]] I mai 2017 fantes det seks private banker.<ref>[http://www.bcstp.st/SociedadesDepositos.aspx «Instituções Financeiras»], Banco Central de São Tomé e Príncipe. Lest 19. mai 2017.</ref> Banco Internacional de São Tomé e Príncipe (BISPT) ble etablert i 1993 ved reorganiseringen av BNSTP.<ref>[http://www.bistp.st/home/institucional/quem-somos/historia.html «História»] {{Wayback|url=http://www.bistp.st/home/institucional/quem-somos/historia.html |date=20170531014133 }}, Banco Internacional de São Tomé e Príncipe. Lest 19. mai 2017.</ref> Flere av de private bankene tilhører afrikanske bankgrupper. Afriland First Bank São Tomé e Príncipe er en del av [[Afriland First Bank]] med hovedkontor i [[Kamerun]], Ecobank São Tomé e Príncipe tilhører [[Ecobank]] med sete i [[Togo]] og BGFI Bank STP er en del av [[BGFIBank Group]] fra [[Gabon]]. Energy Bank STP er en del av den vestafrikanske [[Energy Bank|Energy Bank-gruppen]] med hovedkontor i [[Ghana]]. Gruppen eies av [[Global Fleet]].<ref>[http://www.energybankghana.com/index.php?q=node/60 «Ownership»], Energy Bank. Lest 19. mai 2017.</ref> Banco Privado São Tomé e Príncipe ble etablert i 2005 av kamerunske og andre internasjonale investorer.<ref>[http://www.bancoprivado.st/index.php/sobre-nos «About Us»] {{Wayback|url=http://www.bancoprivado.st/index.php/sobre-nos |date=20171008075634 }}, Banco Privado São Tomé e Príncipe. Lest 19. mai 2017.</ref> == Samfunn == === Høytider og fridager === Landet har åtte offentlige fridager.<ref name="Feriados Oficiais">[http://www.mnec.gov.st/index.php/o-pais?showall=1 «República Democrática de São Tomé e Principe»]{{Død lenke|dato=juli 2019 |bot=InternetArchiveBot }}, Ministério dos Negócios Estrangeiros e Comunidades de São Tomé e Príncipe. Lest 18. desember 2016.</ref> Årets første fridag er [[første nyttårsdag]]. 3. februar, dagen [[Batepá-massakren]] fant sted i 1953, er offentlig fridag til minne om uavhengighetsmartyrene.<ref>[http://www.visaosabado.st/a81.htm « São-Tomé e Príncipe comemorou mais um dia de mártires da liberdade»], ''Visão de Sábado''. Lest 18. desember 2016.</ref> Videre er arbeidernes dag, 1. mai, offentlig fridag. Selvstendighetsdagen 12. juli er til minne om uavhengigheten i 1975. 6. september er de væpnede styrkers dag, mens 30. september er jordreformdagen. Festdagen for [[apostelen Tomas]], 21. desember, er offentlig fridag. Det er også [[første juledag]].<ref name="Feriados Oficiais"/> === Utdanning === [[Fil:Empreendedorismo em São Tomé e Príncipe (12325238354).jpg|mini|Foredrag ved [[Instituto Superior Politécnico]] (ISP), som i 2014 ble innlemmet i [[Universidade de São Tomé e Príncipe]] (USTP)]] Da landet ble selvstendig i 1975 fantes det ikke høyere utdanningstilbud.<ref name="Langa">Langa 2014, s. 87–93.</ref> I årene som fulgte dro saotomesere til Portugal eller til land i [[østblokken]] for universitetsstudier. I 1994 ble et privat lærested for regnskap, administrasjon og informasjonsvitenskap, [[Instituto Universitário de Contabilidade, Administração e Informática]] (IUCAI), etablert. Det offentlige [[Instituto Superior Politécnico]] (ISP) ble grunnlagt i 1996 og åpnet dørene for studenter året etter. Her ble det tilbudt laveregradsstudier i blant annet [[matematikk]], [[biologi]], [[historie]], portugisisk og fransk. I 2014 ble ISP slått sammen med institusjoner for landbruk, lærerutdanning og helsevitenskap til [[Universidade de São Tomé e Príncipe]] (USTP), landets første offentlige universitet.<ref>[http://aulp.org/Sao_Tome_e_Principe_cria_1_Universidade_Publica «São Tomé e Príncipe cria 1ª Universidade Pública»] {{Wayback|url=http://aulp.org/Sao_Tome_e_Principe_cria_1_Universidade_Publica |date=20170507111217 }}, Associação das Universidades de Língua Portuguesa (AULP), 28. juli 2014. Lest 5. mars 2017.</ref> Portugisiske interesser etablerte i 2005 det private lærestedet [[Universidade Lusíada de São Tomé e Príncipe]] (ULSTP) som tilbyr studier i [[rettsvitenskap]], bedriftsledelse og [[informasjonsvitenskap]].<ref name="Langa"/> == Referanser == <references /> == Kilder == * Disney, A.R. (2009): ''A History of Portugal and the Portuguese Empire. From Beginnings to 1807. Volume II: The Portuguese Empire'', Cambridge: Cambridge University Press * Everett-Heath, John (2005): ''Concise Dictionary of World Place-Names'', Oxford: Oxford University Press * Eyzaguirre, Pablo B. (1989): «The Independence of Sao Tome e Principe and Agrarian Reform», ''The Journal of Modern African Studies'', årg. 27, nr. 4, s. 671–678 * Fancisco, Albertino og Nujoma Agostinho (2011): ''Exorcising Devils from the Throne. São Tomé and Príncipe in the Chaos of Democratization'', New York: Algora * Christy, Patrice (2001): [http://datazone.birdlife.org/userfiles/file/IBAs/AfricaCntryPDFs/Sao_Tome.pdf «São Tomé and Príncipe»], i M.I. Evans og L.D.C. Fishpool (red.): ''Important Bird Areas in Africa and Associated Islands: Priority Sites for Conservation'', Cambridge: Birdlife International, s. 727–731 * Gabriel, Bruno (2013a): [http://janusonline.pt/images/anuario2013/2013_2_16.pdf «São Tomé e Príncipe e as Forças Armadas: da independência à actualidade»], ''Janus'', s. 96–97 * Gabriel, Bruno (2013b): [http://janusonline.pt/images/anuario2013/2013_2_17.pdf «As novas Forças Armadas de São Tomé e Príncipe»], ''Janus'', s. 98–99 * Harris, D. James (2009): «São Tomé, Príncipe, and Annobon», i Rosemary Gillespie og David Clague (red.): ''Encyclopedia of Islands'', Berkeley: University of California Press, s. 808–811 * Henriques, Maria Helena og Keynesménio Neto (2015): [http://www.mdpi.com/2071-1050/7/1/648/htm «Geoheritage at the Equator: Selected Geosites of São Tomé Island (Cameron Line, Central Africa)»], ''Sustainability'', bd. 7, nr. 1, s. 648–667; doi:10.3390/su7010648 * Hodges, Tony og Malyn Newitt (1988): ''São Tomé and Príncipe. From Plantation Colony to Microstate'', Boulder: Westview Press. ISBN 0-8133-0380-X * Langa, Patrício Vitorino: ''Higher Education in Portuguese Speaking African Countries'', Somerset West: African Minds, 2014, s. 87–93. * Newitt, Malyn (2003): «São Tomé and Príncipe: decolonization and its legacy, 1974–90», i Antonio Costa Pinto og Stewart Lloyd-Jones (red.): ''The Last Empire. Thirty years of Portuguese Decolonisation'', Bristol: Intellect * [http://www.ine.st/Documentacao/Recenseamentos/2012/DDENRAP/Resultados%20Nacionais%20do%20IV%20RGPH%202012%20novo.pdf ''Resultados Nacionais do IV Recenseamento Geral da População e da Habitação 2012'']{{Død lenke|dato=July 2018 |bot=InternetArchiveBot }}, Instituto Nacional de Estatística, 2013 * Segura, Alonso (2006): [https://www.imf.org/external/pubs/ft/wp/2006/wp06183.pdf ''WP/06/183 ''Management of Oil Wealth Under the Permanent Income Hypothesis: The Case of São Tomé and Príncipe''], IMF Working Paper, WP/06/183 * Seibert, Gerhard (2006): ''Comrades, Clients and Cousins. Colonialism, Socialism and Democratization in São Tomé and Príncipe'', Leiden: Brill * Seibert, Gerhard (2013): «São Tomé and Príncipe: The first plantation economy in the tropics», i Robin Law, Suzanne Schwarz og Silke Strickrodt (red.): ''Commercial Agriculture, the Slave Trade and Slavery in Atlantic Africa'', Woodbridge: James Currey, s. 54–78 * Wirtz, Peter, Carlos Eduardo L. Ferreira, Sergio R. Floeter, Ronald Fricke, João Luiz Gasparini, Tomio Iwamoto, Luiz Rocha, Cláudio L. S. Sampaio og Ulrich K. Schliewen (2007): «Coastal Fishes of São Tomé and Príncipe islands, Gulf of Guinea (Eastern Atlantic Ocean) – an update», ''Zootaxa'', nr. 1523, s. 1–48 == Litteratur == * {{ Kilde bok | utgivelsesår = 1979 | tittel = Afrika | isbn = 8251607450 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062004039 | side = 43 }} * {{ Kilde bok | forfatter = Lundstøl, Sigrun Riedel | utgivelsesår = 1995 | tittel = Land i Afrika | isbn = 8254002312 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Faktum | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009050704018 | side = 62 }} == Eksterne lenker == * {{Offisielle lenker}} * [https://web.archive.org/web/20050925041127/http://www.dep.no/ud/norsk/tema/landinfo/032091-991831/dok-bn.html Norsk UD] * [https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/tp.html CIA world factbook] {{Wayback|url=https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/tp.html |date=20150918223913 }} {{globalis|Sao-Tome-og-Principe}} {{AU}} {{afrikaland}} {{AOSIS}} {{La Francophonie}} {{CPLP}} {{Autoritetsdata}} {{STANDARDSORTERING:Sao Tome og Principe}} [[Kategori:São Tomé og Príncipe| ]] [[Kategori:Øystater]] [[Kategori:Øygrupper i Afrika]] [[Kategori:Tidligere portugisiske kolonier]] [[Kategori:Republikker]] [[Kategori:Den afrikanske unions medlemsland]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Maler som brukes på denne siden:
São Tomé og Príncipe
(
rediger
)
Mal:AOSIS
(
rediger
)
Mal:AU
(
rediger
)
Mal:Afrikaland
(
rediger
)
Mal:Autoritetsdata
(
rediger
)
Mal:Byline
(
rediger
)
Mal:CPLP
(
rediger
)
Mal:Commonscat fra Wikidata
(
rediger
)
Mal:Død lenke
(
rediger
)
Mal:FN-sambandet
(
rediger
)
Mal:Fix
(
rediger
)
Mal:Fix/category
(
rediger
)
Mal:Flagg
(
rediger
)
Mal:Flagg/
(
rediger
)
Mal:Globalis
(
rediger
)
Mal:Hlist/styles.css
(
rediger
)
Mal:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Mal:Ifsubst
(
rediger
)
Mal:Infoboks/styles.css
(
rediger
)
Mal:Infoboks 4rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks bilde
(
rediger
)
Mal:Infoboks bildestørrelse
(
rediger
)
Mal:Infoboks dobbeltbilde
(
rediger
)
Mal:Infoboks dobbeltrad
(
rediger
)
Mal:Infoboks geografi grunnmal
(
rediger
)
Mal:Infoboks land
(
rediger
)
Mal:Infoboks rad
(
rediger
)
Mal:Infoboks slutt
(
rediger
)
Mal:Infoboks start
(
rediger
)
Mal:Kilde artikkel
(
rediger
)
Mal:Kilde bok
(
rediger
)
Mal:Kilde www
(
rediger
)
Mal:Koor URL
(
rediger
)
Mal:Koord
(
rediger
)
Mal:Koord+kart
(
rediger
)
Mal:Koord/dms2dec
(
rediger
)
Mal:Koord/innputt/dms
(
rediger
)
Mal:Koord/kat
(
rediger
)
Mal:Koord/lenke
(
rediger
)
Mal:Koord/res
(
rediger
)
Mal:Koord/vis/tittel
(
rediger
)
Mal:La Francophonie
(
rediger
)
Mal:Linfo
(
rediger
)
Mal:Linfo/areal/rang
(
rediger
)
Mal:Linfo/bef/rang
(
rediger
)
Mal:Linfo/cia-n2e
(
rediger
)
Mal:Main other
(
rediger
)
Mal:Navboks
(
rediger
)
Mal:Nts
(
rediger
)
Mal:Offisielle lenker
(
rediger
)
Mal:Precision/tz
(
rediger
)
Mal:Precision/tz/1
(
rediger
)
Mal:Precision1
(
rediger
)
Mal:Sorterbart tall
(
rediger
)
Mal:Språkikon
(
rediger
)
Mal:Tr
(
rediger
)
Mal:Trenger referanse
(
rediger
)
Mal:Utdypende
(
rediger
)
Mal:Utdypende artikkel
(
rediger
)
Mal:Wayback
(
rediger
)
Mal:Wikidata-norsk
(
rediger
)
Modul:Arguments
(
rediger
)
Modul:Check for unknown parameters
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/COinS
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Configuration
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Date validation
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Identifiers
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Utilities
(
rediger
)
Modul:Citation/CS1/Whitelist
(
rediger
)
Modul:External links
(
rediger
)
Modul:External links/conf
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Autoritetsdata
(
rediger
)
Modul:External links/conf/Offisielle lenker
(
rediger
)
Modul:Genitiv
(
rediger
)
Modul:ISOtilNorskdato
(
rediger
)
Modul:Iboks
(
rediger
)
Modul:InfoboxImage
(
rediger
)
Modul:Mapframe
(
rediger
)
Modul:Math
(
rediger
)
Modul:Navbar
(
rediger
)
Modul:Navbar/configuration
(
rediger
)
Modul:Navboks
(
rediger
)
Modul:Navbox/configuration
(
rediger
)
Modul:Navbox/styles.css
(
rediger
)
Modul:Reference score
(
rediger
)
Modul:Reference score/conf
(
rediger
)
Modul:Reference score/i18n
(
rediger
)
Modul:Sorterbart tall
(
rediger
)
Modul:Unsubst
(
rediger
)
Modul:Wayback
(
rediger
)
Modul:Wd-norsk
(
rediger
)
Modul:Wd-norsk/i18n
(
rediger
)
Modul:WikidataBilde
(
rediger
)
Modul:WikidataCommonscat
(
rediger
)
Modul:WikidataDato
(
rediger
)
Modul:WikidataListe
(
rediger
)
Modul:WikidataListe/conf
(
rediger
)
Modul:WikidataParameter
(
rediger
)
Modul:Yesno
(
rediger
)
Denne siden er medlem av 6 skjulte kategorier:
Kategori:0°N
Kategori:6°Ø
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler som mangler etikett på Wikidata
Kategori:Artikler som trenger referanser
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon