Redigerer Romantikken

{{Se også|Romantikken (musikk)}}
<onlyinclude>
[[Fil:Jean-Jacques Rousseau (painted portrait).jpg|thumb|[[Jean-Jacques Rousseau]], 1712-1778, opplysningsfilosof og førromantiker; en av de store inspirasjonskilder for europeisk romantikk.]]{{Thumb|Wergeland.jpg|[[Henrik Wergeland]] (1808-1845) er blant de norske romantiske dikterne.}}
'''Romantikken''' er en periodebetegnelse som er knyttet til en åndsstrømning som dominerte [[Europa|europeisk]] [[kunst]] og intellektuell [[kultur]] fra slutten av [[1700-tallet]] og gjennom første halvdel av [[1800-tallet]]. Romantikken nådde ikke alle geografiske områder samtidig, og den varte lenger innenfor noen kunstarter enn andre, som musikk. I tillegg er romantikken, i likhet med andre kulturelle strømdrag, tilbøyelig til å dukke opp igjen i nye variasjoner i åndslivet med visse mellomrom. Romantikk benyttes også som ''[[typologi]]sk'' begrep, det vil si som et allment begrep som ikke er knyttet til noen bestemt periode. I den betydning kan eksempelvis middelalderens eller renessansens kunst, eller kunst fra vår egen tid, også omtales som «romantisk».

Denne artikkelen handler først og fremst om romantikken som periodebetegnelse. I [[Norden]] kom romantikken senere og eksisterte lenger enn i de store europeiske kulturlandene. Romantikken i Norge har mottatt impulser fra fransk og britisk førromantikk – og fra tysk romantikk, via Danmark og Sverige. Den unge [[Henrik Wergeland]] kjente til både [[Rousseau]] og [[James Macpherson]] (jf. sistnevntes ''[[Ossians sanger]]'') og tok sterke inntrykk av [[Shakespeare]]. Romantikken slo igjennom i norsk litteratur med nettopp Henrik Wergeland omkring 1830. Den variant av romantikken som kalles [[poetisk realisme]] eksisterte dels uavhengig av, dels parallelt med, dels i kombinasjon med [[nasjonalromantikken]]. Den brøt for alvor fram i Norge i 1840-årene. I 1890-årene fikk Norge en [[nyromantikken|nyromantisk]] bølge som delvis festet røtter tilbake til den eldre romantikken. Romantikken i første halvdel av 1800-tallet hadde røtter tilbake til middelalderen.

Begrepet «romantikken» har sitt språklige utspring i det franske «romance» som forklares som «romansk fortelling», det vil si fortelling på et romansk språk, som var ett av folkespråkene, i denne sammenheng [[fransk]], [[italiensk]] eller [[spansk]].<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=romance «romance»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Fortellingene er knyttet til ridder- og [[høvisk litteratur]] på [[1100-tallet]], og handler gjerne om ulykkelig/ulovlig [[kjærlighet]] og [[ridder]]idealer, og er skrevet i en periode som ofte kalles ''«den gotiske romantikken»'' i [[høymiddelalderen]]. Typisk er historien om [[Tristan og Isolde]]. Begrepet ''[[roman]]'' knyttes på samme måte til middelalderens «gestes», fortellinger på folkespråkene, til forskjell fra «legendene» som var på [[latin]]. jf. ''[[Chanson de geste]]''.</onlyinclude>

== Opplysningstid, førromantikk og romantikk ==
[[Fil:Goethecut.png|thumb|left|''[[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] i Campagna'']]
Romantikken brøt fram i Europa i kjølvannet av [[den franske revolusjon]] og under [[Napoleonskrigene]]. [[Opplysningstiden]] på 1700-tallet var antiautoritær, [[fornuft]]basert, [[vitenskap]]sorientert, optimistisk og hadde stor tro på menneskets intelligens (jf. [[rasjonalisme]]). Slagordene var [[Liberté, égalité, fraternité|frihet, likhet og brorskap]]. [[Estetikk]]en var overveidende [[Klassisismen|klassisistisk]], det vil si preget av [[antikken]]s dogmer for hva som var god kunst.

[[Fil:Johann_Gottfried_Herder.jpg|thumb|[[Johann Gottfried von Herder]]]]
Førromantiske tendenser viste seg både i Frankrike, England og Tyskland i opplysningstiden, blant annet ved påvirkning fra [[Jean-Jacques Rousseau]] og [[Montesquieu]]. Den sveitsiskfødte, franske revolusjonsteoretikeren Rousseau var sentral i opplysningstiden, men bidro sterkt til å forberede grunnen for romantikken med sine frihetsideer, sin insistering av følelsenes rett og ved sin naturoppfatning. I [[1750]] gav han ut en artikkel som het ''Discours sur les sciences et les arts'' (Samtaler om vitenskapene og kunsten)<ref>Rousseau, Jean-Jacques (1750): [http://www.echosdumaquis.com/Accueil/Textes_(Date)_files/Discours%20sur%20les%20sciences%20et%20les%20Arts%20(1750).pdf ''Discours sur les Sciences et les Arts''] {{Wayback|url=http://www.echosdumaquis.com/Accueil/Textes_%28Date%29_files/Discours%20sur%20les%20sciences%20et%20les%20Arts%20%281750%29.pdf |date=20160509040007 }} (PDF), Édition électronique v.: 1,0 : Les Échos du Maquis, 2011</ref> hvor han mente at mennesket var godt av natur, men at [[vitenskap]] og [[sivilisasjon]] hadde ødelagt og fordervet menneskesinnet. Han konkluderte med at [[teknologi]]ens fremgang hadde økt innflytelsen til de regjerende makter i verden på bekostning av enkeltmenneskets frihet. Løsningen på dette, mente han, var at mennesket måtte «tilbake til naturen»; det opprinnelige og naturlige.<ref>[http://www.aoe2011.com/en/intro_content_06.php «Back to Nature»] {{Wayback|url=http://www.aoe2011.com/en/intro_content_06.php |date=20160316191316 }}, ''The Art of the Enlightenment''</ref> Denne naturoppfatningen spredte seg til England og Tyskland. Montesquieus klimateori, fremmet i boken ''[[Lovenes ånd]]'' (1748) spredte seg på liknende vis.<ref>Lupşor, Andreea : [http://www.historia.ro/exclusiv_web/general/articol/montesquieu-s-climate-theory «Montesquieu’s climate theory»] {{Wayback|url=http://www.historia.ro/exclusiv_web/general/articol/montesquieu-s-climate-theory |date=20160415042424 }}, ''Historia.ro''</ref> Den gikk ut på at de ulike folkeslag ble avgjørende preget av klima, landskap og historie på sine respektive bosteder. I England hadde dessuten sterke platonske strømninger gjort seg gjeldende i universitetsmiljøet i Cambridge fra 1600-tallet av, noe som medvirket til at romantikken fikk et sterkt innslag av platonisme/nyplatonisme.<ref>[https://litteraturhistorier.wikispaces.com/-+Nyplatonisme «Nyplatonisme»] {{Wayback|url=https://litteraturhistorier.wikispaces.com/-%2BNyplatonisme |date=20130622175138 }}, ''Litteraturhistorier''</ref>

Tyskland fikk, dels med bakgrunn i Roussaus tanker, en [[Sturm und Drang]]-bevegelse, der [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] og [[Friedrich Schiller]] var ledende skikkelser. Sturm und Drang la stor vekt på følelsene og representerte et opprør mot den franske, borgerlige [[rasjonalisme]]n. Goethes ''[[Die Leiden des jungen Werthers]]'' og Schillers ''[[Die Räuber]]'' var typiske uttrykk for Sturm und Drang.<ref>Rudolph, Dennis (20. juli 2014): [http://www.frustfrei-lernen.de/deutsch/sturm-drang-epoche.html ''Sturm und Drang: Deutsche Literatur und Epoche'']</ref>

Historiefilosofen [[Johann Gottfried von Herder|Johann Gottfried Herder]] var nok opplysningmann, men tok inntrykk av de førromantiske ideer til Rousseau, Montesquieu og [[Immanuel Kant|Kant]]. Med sin samling av ''[[Volkslieder]]'' i 1778-79 banet han veien for nasjonalromantikken og dermed også for [[Folkloristikk|folkeminnevitenskapen]]. Goethe og hans samtidige ivret for en tysk nasjonal litteratur. De førromantiske tendensene kom til full utfoldelse i romantikken ved overgangen mellom 1700-tallet og 1800-tallet, først i England og Tyskland, og dernest i resten av Europa.

=== En grensesprengende tendens ===
[[Fil:Friederich von Schlegel.jpg|thumb|left|[[Friedrich Schlegel]].]]
<div style="background:#ffdddd; border:3px groove silver; float:right; clear:right; margin:0.5em 0 1em 1em; padding:5px 20px 10px 15px;">
Skjald! I Himle, hvor Tiden ei aabenbarte sig end

boer Seerens Geist jo med Seiren ''før'' Striden,

og svæver med Haabet jo ''foranfor'' den.

Glimter ei foran Jorden, ''foranfor'' Tiden hans Syn?

Bagom Jordkloden drøner Historiens Torden

Men Seerens Sang er et ''foranskudt'' Lyn.

<div align="right">(Wergeland: ''Til en ung Digter'', i ''Digte anden Ring'' 1834)</div>
</div>
Romantikken er ofte definert som en grensesprengende tendens. Virkelighetsforståelsen utvides og utdypes. Oppfatningen av naturen går fra å være nærmest mekanistisk til å bli organisk. [[Gud]]soppfatningen går fra å være overveiende [[Deisme|deistisk]] til å bli [[Panteisme|panteistisk]] eller [[Panenteisme|panenteistisk]]. Kunsten frir seg fra klassisismens rigide krav til dogmer og regler. Det gjelder alle kunstarter. Romantikken åpner for eksperimentering med de kunstneriske former, blander [[sjanger|genrene]] og skaper nye, og verdsetter fortellinger om [[Fantastisk litteratur|det fantastiske]], inspirert av [[eventyr]] og [[myte]]r. Kunsteventyret, eventyrspillet og lesedramet er romantiske genrer. Romantikkens teoretiker var først og fremst [[Friedrich Schlegel]].

I romantikken var det ikke tilstrekkelig at kunstneren var en dyktig håndverker, han skulle helst også være original, et nytenkende geni, en gudebenådet visjonær som kunne trenge inn i naturens og livets skjulte sannheter.<ref>[http://www.krydsfelt.gyldendal.dk/Lex/Minilex/1800-1870Romantikken/Digteren%20som%20geni.aspx «Digteren som geni»] {{Wayback|url=http://www.krydsfelt.gyldendal.dk/Lex/Minilex/1800-1870Romantikken/Digteren%20som%20geni.aspx |date=20160413135134 }}, ''Minilex''</ref><ref>Sitterson,Joseph C. (2000): [https://books.google.no/books?id=lyQpu367GQMC&pg=PA27&lpg=PA27&dq=%22the+poet+as+genius%22+%2B+the+romance&source=bl&ots=1AdQbB86sr&sig=_8KiWvWYu_EYJPEEfjkIicNggNI&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiAmNuivffLAhWlPZoKHdBUDu8Q6AEIEzAA#v=onepage&q=%22the%20poet%20as%20genius%22%20%2B%20the%20romance&f=false ''Romantic Poems, Poets, and Narrators''], Kent State University Press, s. 27</ref> Kunstnerens skulle med andre ord være en tolker av tilværelsens gåter og det guddommelige, og formidle sin innsikt gjennom kunsten. Kunsten ble dermed å betrakte som en nøkkel til høyere erkjennelse både for kunstneren selv og for mottakeren. Dikteren skal se langt, bakover og framover i tid, og bære visjonene sine ut til folket.

== Tysk romantikk ==
=== Høyromantikken ===
[[Napoleonskrigene]] virket til at ulike romantiske strømninger samlet og forsterket seg på det tyskspråklige området og spredte seg derfra med fornyet kraft. Romantikken hadde dertil viktige filosofiske forutsetninger i [[Kant]]s og [[Fichte]]s spekulative tenkning, og ble selv en forutsetning for [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel|Hegel]]s filosofi.

Den tyske romantikkens fødsel knyttes spesielt til en artikkelserie utgitt av [[Friedrich Schlegel]] mellom [[1798]] og [[1800]]. Forestillingen om en «progressiv universalromantikk» går tilbake til ham.<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/schlegel/ «Friedrich Schlegel»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref><ref>Maertz, Gregory (1998): [https://books.google.no/books?id=dhyp0jQEKQ8C&pg=PA14&lpg=PA14&dq=%C2%ABprogressiv+universal+romance%C2%BB&source=bl&ots=cRfvwWAcqN&sig=C-nQbRIdYdplaKFRGxwe7ANjMdI&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiRwNSFvvfLAhUuSJoKHdsIBtYQ6AEIGTAB#v=onepage&q=%C2%ABprogressiv%20universal%20romance%C2%BB&f=false ''Cultural Interactions in the Romantic Age: Critical Essays in Comparative Literature''], SUNY Press, s. 14</ref> [[Friedrich Schleiermacher]] opponerte mot rasjonalismen, og mente at uendelighetsfølelsen var religionens dypeste vesen.<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/schleiermacher/ «Friedrich Daniel Ernst Schleiermacher»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> [[Friedrich Schelling]], den «nye Platon» som han er blitt kalt, er uløselig forbundet med den romantiske naturfilosofi (se nedenfor).<ref>[http://www.iep.utm.edu/schellin/ «Friedrich Wilhelm Joseph von Schelling (1775—1854)»], ''Internet Encyclopedia of Philosophy''</ref> [[August Wilhelm Schlegel]]s oversettelser av blant annet [[William Shakespeare]], gav også viktige impulser til romantikken.<ref>Paulin, Roger (2016): [https://books.google.no/books?id=MKByCwAAQBAJ&pg=PA91&lpg=PA91&dq=August+Wilhelm+Schlegel+%2B+Shakespeare&source=bl&ots=D5Rg1fI5p7&sig=h8nFDXxMt8cVQ07sCZtVvzv_yhs&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjBqPq1wPfLAhWBC5oKHT53COsQ6AEITzAO#v=onepage&q=August%20Wilhelm%20Schlegel%20%2B%20Shakespeare&f=false ''The Life of August Wilhelm Schlegel, Cosmopolitan of Art and Poetry''], Open Book Publishers, s. 91</ref> Schelling, Fichte, [[Goethe]], Schleiermacher og brødrene Schlegel reiste sammen en (natur)filosofisk preget romantikk som knyttes til universitetsmiljøet i byen [[Jena]], og betegnes gjerne som Jenaromantikk, høyromantikk/universalromantikk.<ref>Johnson, Laurie Ruth (2002): [https://books.google.no/books?id=-qidCgAAQBAJ&pg=PP9&lpg=PP9&dq=Jena+Romanticism&source=bl&ots=Tf9DxZH38H&sig=IGRJICatH7Z-Bo0AeV03WHQsr5k&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiwnJ7zwPfLAhUCEpoKHcYoDOoQ6AEIMzAG#v=onepage&q&f=false ''The Art of Recollection in Jena Romanticism''], Walter de Gruyter GmbH & Co KG, kapittel 1</ref>  Retningen ble toneangivende for en rekke romantiske tyske diktere, eksempelvis [[Novalis]], [[Ludwig Tieck]] og [[E.T.A. Hoffmann]].

=== Nasjonalromantikken ===
[[Fil:Grimm.jpg|thumb|Brødrene [[Brødrene Grimm|Jacob og Wilhelm Grimm]] var fra Heidelberg.]]
Den ''nasjonalromantiske'' retningen, også kalt ''Heidelberg-romantikken'' etter den tyske byen Heidelberg,<ref>[http://www.uni-heidelberg.de/press/news/news06/press443_e.html «Heidelberg Romanticism 200 Years On»] {{Wayback|url=http://www.uni-heidelberg.de/press/news/news06/press443_e.html |date=20160419074235 }}, Universitetet i Heidelberg 23. oktober 2006</ref> tar utgangspunkt i filosofen [[Johann Gottfried von Herder|Herder]] og hans tanker om folkekultur (''Volksgeist'').<ref>Hamilton, Andrew (20. mai 2011): [http://www.counter-currents.com/2011/05/herders-theory-of-the-volksgeist/ Herder’s Theory of the Volksgeist], ''Counter-Currents Publishing''</ref><ref>Steinby, Liisa (2009): [http://septentrio.uit.no/index.php/1700/article/viewFile/2760/2613 The Rehabilitation of Myth: Enlightenment and Romanticism in Johann Gottfried Herder’s ''Vom Geist der Ebräischen Poesie''] (PDF), Universitetet i Oslo, DOI: http://dx.doi.org/10.7557/4.2760</ref> Han hadde alt på [[1700-tallet]] gitt ut en samling [[folkevise]]r fra ulike deler av verden, for å vise og begrunne at alle folkeslag hadde hver sin særpregede kultur. Dette ga støtet til den nasjonalromantiske vekkelsen i mange tyske stater. [[Brødrene Grimm]] ga ut eventyr og sagn, og poetene [[Achim von Arnim]] og [[Clemens von Brentano]] ga ut folkelig poesi, og deres arbeid fikk store konsekvenser langt utenfor det tyskspråklige området. Alt som kunne knyttes til nasjonen eller folkets historie ble ansett som verdifullt, og verdt å formidle gjennom kunsten. For i folkekulturen, ofte forstått synonymt med kulturen i primærnæringene (bondekulturen), mente man å finne den reneste og naturligste form for kultur: den som hadde fått utvikle seg gjennom tusenvis av år og i nærkontakt med naturen. I denne sammenheng snakket man også om ''das gesunkene Kulturgut'', det de fleste andre hadde glemt, men som hadde overlevd på bygdene.<ref>Dow, James R. (Januar/april 2014): [http://www.jstor.org/stable/10.2979/jfolkrese.51.1.49?seq=1#page_scan_tab_contents «Hans Naumann's ''gesunkenes Kulturgut'' and primitive ''Gemeinschaftskultur''»] i: ''Journal of Folklore Research'' 51(1), s. 49-100</ref>

== Til Norden med Steffens ==
[[Fil:Heinrich Steffens sshh foto.jpg|thumb|right|Henrik Steffens «Norges bortblæste Laurblad».
]]
[[Henrik Steffens]] (1773–1845), dikter og [[Mineralogi|mineralog]], bragte tysk høyromantikk til Norden.<ref>[http://www.uis.no/getfile.php/Konferanser/Steffens-Stavanger.pdf ''Steffens - Wergeland-konferanse. Interkulturelle perspektiver på Steffens og Wergeland''] {{Wayback|url=http://www.uis.no/getfile.php/Konferanser/Steffens-Stavanger.pdf |date=20160418184614 }} (PDF), Tou Scene; Stavanger 26.-28. september 2008</ref> Han hadde dansk mor og tysk far, men var født i [[Stavanger]] og bodde de første årene i Norge. Han kalte seg nordmann og besøkte også Norge senere. Han hadde møtt Jena-romantikerne personlig, og var især en formidler av naturfilosofien. Man kan tidfeste romantikkens gjennombrudd i Danmark med utgangspunkt i Steffens' forelesninger i [[1802]] og [[Adam Oehlenschläger]]s dikt ''Guldhornene'', som var inspirert av Steffens. Fra Danmark spredte romantikken seg til Sverige, og etterhvert også til Norge, der Wergeland allerede tidlig var kjent med fransk og engelsk førromantikk. [[Henrik Wergeland]] hyllet Steffens i innledningsdiktet i [[Skabelsen, Mennesket og Messias]] og kalte ham for «Norges bortblæste Laurblad». [[N.F.S. Grundtvig]] karakteriserte Steffens i et dikt ved Steffens død i 1845, der han er betegnet som «Lynildsmanen» som på nytt veltet stenen bort fra ''Ordet''s grav, eller, som han skriver, «Troes-graven». Videre heter det:
::''Ordet'', som af ''Aanden'' føres,
::Skaber Syn hvor Røsten høres,
::Vaagned, ''Steffens'' her med dig! 
(N.F.S. ''Grundvigs Udvalgte Skrifter'' b. IX, 1909, s. 45-48)

== Romantikkens innhold ==
Romantikken bygger på arven fra [[Platon]], [[nyplatonisme]]n og [[kristen mystikk]], foruten på de nyere politiske idealene fra 1700-tallet. De viktigste nøkkelordene er ''lengsel'', ''erindring'', skapende fantasi/imaginasjon, sannhet, frihet og kjærlighet. Dessuten legges det stor vekt på følelsene, men ikke ensidig. Det er mye ''ratio'' (= [[fornuft]])<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=ratio&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «ratio»], ''Bokmålsordboka''</ref> i romantikken, vel å merke fornuft i betydningen guddommelig kunnskapsorgan, jf. [[Kant]].<ref>Hogan, Des: [https://philosophy.ucsd.edu/_files/facultysites/watkins-conference/hogan.pdf «Kant’s Theory of Divine and Secondary Causation»] (PDF), University of California</ref>

Mange av de tidlige romantikerne var direkte inspirert av mystikeren [[Jakob Böhme]], som regnes som pietismens «far».<ref>Shantz, Douglas H.; Erb, Peter C. (2013): [https://books.google.no/books?id=40wB2kGLm28C&pg=PA31&lpg=PA31&dq=Jacob+B%C3%B6hme+the+father+of+pietism&source=bl&ots=a_Fp238spo&sig=KTMNSJbm79VqZZBcZJ0vms_yt3c&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjpo7fnxvfLAhXCJJoKHT-kCC4Q6AEIITAC#v=onepage&q=Jacob%20B%C3%B6hme%20the%20father%20of%20pietism&f=false ''An Introduction to German Pietism: Protestant Renewal at the Dawn of Modern Europe''], JHU Press, s. 31</ref> Tankegangen  gikk på at den religiøse skulle søke [[Gud]] i inderlighet, og at veien gikk gjennom følelseslivet, ikke så mye gjennom intellektet. Fra Platon og nyplatonismen arvet romantikken tanken om det sanne, det skjønne og det gode, og disse ideenes opprinnelse i «det ene» som er Gud.
 
''Følelsesaspektet'' i romantikken er direkte knyttet til mystikk og platonisme.<ref>Amir, Lydia (November 2001): [http://www.society-for-philosophy-in-practice.org/journal/pdf/4-3%2006%20Amir%20-%20Plato%20Love.pdf «Plato’s theory of Love: Rationality as Passion»] {{Wayback|url=http://www.society-for-philosophy-in-practice.org/journal/pdf/4-3%2006%20Amir%20-%20Plato%20Love.pdf |date=20150226041231 }} (PDF), Practical Philosophy</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/emotion/ «Emotion»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/aesthetics-18th-german/ «18th Century German Aesthetics»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> Uten det filosofiske perspektivet kunne romantikeren lett gli ut i det sentimentale.<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=sentimentale&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «sentimentale»], ''Bokmålsordboka''</ref> Om forholdet mellom fornuft og følelser sier Wergeland følgende:

:''Du i ditt Hjerte før i din Pande''
:''finde det sande.''
:''Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...''
:(Wergeland: ''[[Mennesket (dikt)]]'',[[1845]])

Ifølge Wergeland skal en ikke legge ensidig vekt på intellekt, heller ikke ensidig vekt på følelse, men på et samvirke mellom intellekt og følelse, slik at fornuften gjennomlyser følelseslivet. En kan videre forestille seg at sollyset skaper rike fargevirkninger når det ''flettes'' inn i skyer. Wergelandsitatet ovenfor fortsetter slik: «som Solen, der fletter i Skyer sig ind».

''Erindring'', eller gjenerindring, er et sentralromantisk begrep som går tilbake til Platon. Dette henger sammen med det romantisk-platonske synet på [[eros]].<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=eros&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «eros»], ''Bokmålsordboka''</ref> Den platonske eros-lære<ref>[http://plato.stanford.edu/entries/plato-friendship/ «Plato on Friendship and Eros»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> er en frelseslære som går ut på at menneskesjelen skal gjenerindre en kunnskap den hadde i preeksistensen. Ved et fall kom sjelene inn i jordiske legemer og tapte med det samme den kunnskap de en gang hadde eid. Men ved synet av noe skjønt, som igjen er avglans av det evig skjønne, kan minnet om det evig skjønne gjenoppvekkes ved eros, og det settes i gang en vekst mot det evig skjønne, det evig sanne og det evig gode.  Det er sagt at den platonske eros er ''romantikkens sjel''.<ref>Se Nilsson, Albert (1964): ''Svensk romantik'', s. 13. Jf. videre Platons dialog ''[[Faidros]]'', oversatt til norsk av [[Egil A. Wyller]].</ref> Hos en skikkelse som Henrik Wergeland føres det platonske eros-begrep med dets vekt på gjenerinding på eiendommelig vis sammen med den kristne kjærlighetstanke, ''[[agape]]'', Guds kjærlighet til mennesket.

Romantikken fornyer også oppfatningen av barnet (jf. Rousseau) og historien (jf. Herder). 
[[Fil:Lord Byron coloured drawing.png|thumb|[[Lord Byron]].]]
Den romantiske ''Frihetstanken'' bygger videre på 1700-tallets kamp for frihet, likhet og brorskap, og kom til uttrykk gjennom begeistring og politisk støtte til de mange selvstendighetskampene som oppsto i Europa tidlig på 1800-tallet. [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] var en frihetshelt for [[Ludwig van Beethoven|Beethoven]]. Han skrev '''Eroica''', [[symfoni]] nummer 3 [[Opus|Op]].55 i [[Ess-dur]], som han dediserte til Napoleon, men i [[1804]], da Napoleon selv satte keiserkronen på sitt eget hode, var det slutt. Beethovens skuffelse over dette er legendarisk.<ref>George,Christopher T. (1998): [http://www.napoleon-series.org/ins/scholarship98/c_eroica.html «The Eroica Riddle: Did Napoleon Remain Beethoven's 'Hero?'»] i: ''The Journal of the International Society'' '''1'''(2)</ref> Den engelske dikter [[Lord Byron]] reiste ut og tok del i [[den greske selvstendighetskrigen]] mot tyrkerne, og hans gode venn [[Percy Bysshe Shelley|Shelley]] gikk enda lenger i synet på frihet. For ham var friheten et absolutt som skulle berøre alle sider av livet; som i hans dikt «The Call to Freedom» (1819).<ref>[http://davidprashkerssongsandpoems.blogspot.no/2014/09/shelleys-call-to-freedom.html Shelley's ''Call To Freedom'']</ref> Det polske og det belgiske opprøret i [[1830]], og [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]] samme år oppmuntret Wergeland til å skrive en rekke flammende kampdikt, og det at [[Russland]] gikk inn og knuste opprøret i [[Warszawa]] var noe han aldri kunne tilgi, som uttrykt i hans ''Cæsaris''.<ref>[http://dikt.org/Cæsaris «Cæsaris»], ''Dikt.org''</ref> [[Welhaven]]s dikt ''Republikanerne'' har en tilsvarende bakgrunn.<ref>[http://dikt.org/Republikanerne «Republikanerne»], ''Dikt.org''</ref>
  
=== Naturromantikk og naturfilosofi ===
En skiller gjerne mellom naturfilosofien, som tar utgangspunkt i Schelling, og et natursvermeri som tar utgangspunkt i Rousseau. Rousseau drøftet menneskets tilknytning til naturen, og viktigheten av å ha naturen innpå seg, men han satte fremdeles mennesket i sentrum for sin tenkning.

Mye av den romantiske tenkningen er i slekt med [[panteisme]]: Gud er i alt, eller aller helst, [[panenteisme]]: alt er i Gud.<ref>Linn, Alyssa (2. desember 2007): [http://reason2romanticism.blogspot.no/2007/12/pantheism.html «From Reason to Romanticism»]</ref><ref>[http://plato.stanford.edu/entries/pantheism/ «Pantheism»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref> Naturromantikeren Schelling mente at Gud var å finne gjennom studier i naturen. For Schelling, naturfilosofiens fremste eksponent, var naturen fylt av «Geist», det vil si «ånd». Han tenkte seg en universell åndelig kraft som var virksom gjennom naturrikene, fra det anorganiske, gjennom det organiske (plante- og dyreriket) og fram til mennesket. Han tenkte seg at denne åndskraft steg til gradvis større bevissthet, fra å være ubevisst i 'stenen', til den kom til full bevissthet i mennesket, og aller klarest i kunstneren.<ref>Lindsay, James (Mai 1910): [http://www.jstor.org/stable/2177432?seq=1#page_scan_tab_contents «The Philosophy of Schelling»] i: ''The Philosophical Review'' 19 (3), s. 259-275</ref> Schellings naturfilosofi ble formidlet til Norden via mineralogen og dikteren [[Henrik Steffens]],<ref>Stewart, Jon Bartley (2009): [https://books.google.no/books?id=m54s4QqpM0UC&pg=PA269&lpg=PA269&dq=Schelling+%2B+Henrik+Steffens&source=bl&ots=pyDU5PvJv_&sig=cqK2xwo4Lmvp3YLP-girtQ98s4E&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwj4hJGU1vfLAhVnb5oKHSluA-kQ6AEIOzAH#v=onepage&q=Schelling%20%2B%20Henrik%20Steffens&f=false ''Kierkegaard and His Danish Contemporaries: Philosophy, politics and social theory''], Ashgate Publishing, Ltd., s. 269</ref> og som Henrik Wergeland hyller i innledningsdiktet til ''[[Skabelsen, Mennesket og Messias]]''. I det samme diktet hyller han også sin landsmann, filosofen [[Niels Treschow]].

Tidligere hadde folk stort sett vurdert naturen etter nytteverdien. Ødemarker og ville fjell hadde ikke stor interesse. Under innflytelse av romantikken endret dette seg, noe som ikke minst avspeiles i bildende kunst. Romantikkens interesse for naturen førte til en oppblomstring av [[turisme]]n. Norge fikk ry som ett av de landene der man kunne oppsøke ekte natur. Fotturister fra utlandet (til å begynne med særlig fra England, men også fra andre land), begynte å oppsøke og oppskatte slike landskap som eksempelvis [[Jotunheimen]] og [[Rondane nasjonalpark|Rondane]].

Beethoven var en komponist som pekte fram mot romantikken innen for skapende tonekunst. Hans sjette symfoni, «Pastoralesymfonien», er et tidlig eksempel på en musikalsk tolket naturopplevelse.<ref>[http://www.favorite-classical-composers.com/pastoral-symphony.html «Beethoven Pastoral Symphony (6th): A Love of Nature»], ''Favorite Classical Composers''. Sitat: «How happy I am to be able to walk among the shrubs, the trees, the woods, the grass and the rocks! For the woods, the trees and the rocks give man the resonance he needs.»</ref> Letingen etter Gud i naturen hang sammen med jakten på «det umiddelbare», og kommer til uttrykk også i [[nasjonalromantikken]] med dens tro på at det mest ekte var å finne i  «det folkelige uttrykk», det vil si i folkets kunst som igjen ble betraktet som et produkt av ''folkeånden''.

=== Gullalderdrøm og utviklingstro === 
[[Fil:Victor Hugo.jpg|thumb|right|[[Victor Hugo]].]]
I romantikken finnes både tilbakeskuende og fremtidsrettede tendenser.

Enkelte romantikere søkte seg bort fra verden her og nå, tilbake til fortiden, til verden slik den fortonte seg i fantasi, drøm og eventyr. Ettersom denne higen etter skjønnhet, perfeksjon og enhet med naturen oftest kun lot seg materialisere som kunstuttrykk, og ikke i form av en endring av den reelle verden, kunne den romantiske livsinnstillingen i noen tilfelle bli preget av en underliggende tristhetsfølelse og melankoli. Det gode i verden hørte fortiden til, eller var i ferd med å forsvinne fra den. En begynnende kulturverntanke kan kanskje kombineres med en slik innstilling.<ref>[http://www.csun.edu/~pjs44945/romanticera.pdf «The Romantic Era – 19th Century: The Romantic View of Nature & The Romantic Hero»] (PDF), ''California State University Northridge''</ref>

Dette religiøse, naturelskende aspektet stod i tydelig konflikt med utviklingen i samtiden og det romantikerne så som [[den industrielle revolusjon]]ens skitne og menneskefordervende byer. Romantikken var derfor langt på vei å regne som samtids- og samfunnskritisk. I de tilfeller den likevel fremhevet samfunnsstrukturer, var det gjerne sivilisasjoner i tidligere tider. [[Middelalderen]] ble gjerne fremhevet som et høydepunkt i menneskenes historie. Denne holdningen kan kalles ''gullalderdrømmen'' i romantisk tenkning. Tanken om [[gullalderen]] skrev seg fra [[Hesiod]] og [[Publius Vergilius Maro|Vergil]], og er til stede i [[gresk mytologi]]. I en forgangen gullalder skulle mennesket ha vært på sitt mest lykkelige. Tankegangen er nært beslektet med Rousseaus tanke om menneskets naturtilstand.<ref group="Note">Jf. forøvrig [[Paulus Svendsen]]s avhandling ''Gullalderdrøm og utviklingstro''.</ref>

Men den samme Rousseau var også mannen bak slagordet «kultur er den utviklede natur».<ref>Deneys-Tunney, Anne; Zarka, Yves Charles (2016): [https://books.google.no/books?id=DEe7CwAAQBAJ&pg=PA2&lpg=PA2&dq=culture+is+the+developed+nature+%2B+Rousseau&source=bl&ots=gZTkOha7SV&sig=EXPO6TyI7hMIc8iZ0CmQl5LAEZw&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiMy9jb2PfLAhXkYpoKHZLICusQ6AEIGTAB#v=onepage&q=culture%20is%20the%20developed%20nature%20%2B%20Rousseau&f=false ''Rousseau Between Nature and Culture: Philosophy, Literature, and Politics''], Walter de Gruyter GmbH & Co KG, s. 2</ref> I naturfilosofien finnes det også en utviklingstanke, til og med en framskrittstro. Det nytter å arbeide på å forbedre verden, og kunstneren skal vise veien til en ny gullalder. Denne ''utviklingstroen'' finnes første gang hos [[Johann Gottfried von Herder|Herder]], som i sin organiske historiefilosofi mente menneskeheten skulle utvikle seg mot større og større «humanitet», en tanke som også er typisk for [[Henrik Wergeland]] og avspeiler seg blant annet i hans Herder-inspirerte avhandlinger under fellestittelen ''Historiens resultat'' og i epilogen til ''Mennesket''(1845). Der tenker Wergeland seg at statene skal utvikle seg til frie republikker. Det advares imidlertid mot [[diktator]]iske tendenser:
:::«Thi om den Herr Chef for en Republik
:::bonapartiske Tanker i Hovedet fik,
::han flux blir henviist til et bedre Maal:
::til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal.» ''[[Mennesket (dikt)]] (1845) s. 533

<ref group="Note">Om Wergelands historiesyn, se Øystein Rians artikkel i ''Såmannen'' 2008, red. av Kydland, Myhren og Ystad</ref>

=== Høyreromantikk og venstreromantikk ===
Den tilbakeskuende, konservative romantikk kalles gjerne høyreromantikk, mens den såkalte venstreromantikk kan sies å videreføre idealene fra den franske revolusjon. På sine eldre dager framsto den danske dikteren [[Adam Oehlenschläger|Oehlenschläger]] som høyreromantiker. Den unge franske dikteren [[Victor Hugo]] representerte venstreromantikken.<ref>Behrent, Megan: [http://isreview.org/issue/89/enduring-relevance-victor-hugo «The enduring relevance of Victor Hugo»], ''ISR'' '''89'''</ref> Det samme gjorde [[Henrik Wergeland]] i Norge.<ref>Jacobsen, Kirsti Lothe (8. januar 2009): [http://www.uib.no/ub/71772/henrik-wergeland-200-år-i-juridisk-brilleinnfatning# «Henrik Wergeland 200 år: i juridisk brilleinnfatning»] {{Wayback|url=http://www.uib.no/ub/71772/henrik-wergeland-200-%C3%A5r-i-juridisk-brilleinnfatning |date=20180409094904 }}, ''Universitetsbiblioteket''</ref>

== Poetisk realisme ==
[[Fil:Thomasine_Gyllembourg.jpg|miniatyr|Maleri av [[Jens Juel (maler)|Jens Juel]], ca. 1790, Frederiksborgmuseet, Hillerød, Danmark. [[Thomasine Gyllembourg]] (1773–1856) var mor til Nordens store smaksdommer i sin tid, Johan Ludvig Heiberg]]
[[Fil:Fredrika Bremer, 1801-1865 (Johan Gustaf Sandberg) - Nationalmuseum - 40361.tif|miniatyr|[[Fredrika Bremer]] malt av [[Johan Gustaf Sandberg]], 1843.]]
Poetisk realisme betegner en noe avdempet romantikk som svarer til det filosofiske begrep
[[idealrealisme]] (ev. realidealisme). Poetisk realisme vil forene ide og virkelighet, men slik at virkeligheten løftes mot og preges av det ideale. Det er altså snakk om en form for idealisering av virkeligheten. Emnene hentes gjerne fra den nære virkelighet. Men det tilstrebes å fjerne det tilfeldige, eller det tilfeldiges trykk. Ifølge poeten og eventyrsamleren [[Jørgen Moe]] er det dikternes oppgave å «lade hvert Livsbilleds Grundidé fremtræde med den Magt der fjerner alt uvedkommende og tilfældigt.»<ref>Jørgen Moe: ''Indledning til Folkeeventyrene'' (1851)</ref> Dette er den poetiske realismes ambisjon i et nøtteskall. Tendensen går altså mot allmenngjøring, og, i blant, mot idyllisering. I Danmark var [[H.C. Andersen]] og [[Johan Ludvig Heiberg]] på hver sin måte representanter for poetisk realisme. Heibergs estetikk var Hegelinspirert. Hans sterke betoning av den rene genre, er imidlertid et klassisistisk trekk. Heiberg var [[vaudeville]]-dikter, kritiker, mangeårig sjef for ''[[Det Kongelige Teater]]'' i København og redaktør av ''Den flyvende Post''. Han fikk stor innflytelse på kunstsmaken i Norden, og – ikke minst – på [[Welhaven]]s kunstsyn. «H.C. Andersen, som i 1835 gav ut sin første eventyrsamling, ble med sin geniale forening av romantiske motiver og fortrolig hverdagsnær stil og miljøskildring den største av alle poetiske realister i Danmark».<ref>Harald og Edvard Beyer i ''Norsk litteraturhistorie'' 1978, s. 124</ref> I Danmark forekom også en franskinspirert litterær retning i slekt med poetisk realisme som kaltes romantismen. Enkelte vil plassere både Heiberg og Andersen i romantismen.<ref>[http://www.denstoredanske.dk/Kunst_og_kultur/Litteratur/Litter%C3%A6re_perioder/romantisme «romantisme»], Store danske</ref>

Hverdagshistorienes kvinnelige forfattere i Norden er alle poetiske realister. [[Thomasine Gyllembourg]], mor til Johan Ludvig Heiberg, som begynte sitt forfatterskap sist i 1820-årene i Danmark,  kalte sine fortellinger for nettopp  ''[[Hverdags-Historier]]''. Den svenske  [[Fredrika Bremer]] kalte sitt debutverk for ''[[Teckingar utur hvardagslifvet]]''(1828–31). I Norge kom  [[Camilla Collett]] etter med ''[[Amtmandens Døtre]]'' i 1855. Delvis inspirert av Fredrika Bremer skrev Wergeland sitt mesterlige kunsteventyr [[Jan van Huysums Blomsterstykke]] (1840) som også oppviser trekk av den poetiske realisme. Diktet er tilegnet Fredrika Bremer. Bjørnsons bondefortellinger er vel så mye poetisk realisme som de er nasjonalromantikk. De rommer dertil trekk som peker fram mot realisme og naturalisme senere i århundret. ''Amtmandens Døtre'' peker mot realismen i kraft av sin tendens. Til tross for sine  groteske innslag, regnes diktere som [[Victor Hugo]] og [[Charles Dickens]] av mange til den poetiske realisme.

== Romantikkvarianter i Norge ==
[[Fil:JS Welhaven.jpg|thumb|Johan Sebastian Welhaven. Han var påvirket av J.L. Heibergs estetikk.]]
[[Fil:Jørgen Moe.jpg|thumb|Biskopen og eventyrsamleren Jørgen Moe (1813-1882) i [[xylografi]]sk portrett ved Adolf Closs etter et fotografi av Frederik Klem]]
Romantikken i Norge ytrer seg dels som høyromantikk (hos Wergeland), dels som poetisk realisme/senromantikk og nasjonalromantikk (som Welhaven, [[Camilla Collett]], [[Jørgen Moe]]).

Den stemningsbølgen som dominerte i Norge fram mot [[1814]], kalles [[patriotisme]]n og har sine røtter i [[norske Selskab|det norske selskab]] i [[1770-årene]]. 1700-tallets politiske ideer ble drøftet i Det norske selskab i 1790-årene. Tidlig på 1800-tallet forekommer nok visse nedslag av romantiske tanker, men lite av ekte romantisk poesi.Før [[1830]] var det bare spredte tilløp til romanitikk i Norge. Professor [[Edvard Beyer]] har uttrykt det slik: «Det romantiske stormvær ved hundreårsskiftet nådde Norge som en lett bris».<ref>Edvard Beyer i ''Norges litteraturhistorie'' b. 2 (1974) s. 40</ref> Både [[Henrik Wergeland|Wergeland]] og [[Johan Sebastian Welhaven|Welhaven]] som gjorde seg gjeldende i norsk åndsliv fra ca. 1830, var kritiske til romantikken, og omtalte den i nedsettende vendinger. Wergelands mente at romantikken var bakstreversk. Han var oppdratt i [[opplysningstiden]]s ånd og etter Rousseaus prinsipper. Det er ettertiden, og som den første, [[Fredrik Paasche]], som har innsett at Henrik Wergeland ikke bare viderførte ideene fra opplysningstiden, men også var en særegen representant for høyromantikken eller universalromantikken. Paasche «knytter ham til Byron og andre engelske romantikere, som var politisk radikale i motsetning til mange av de tyske».<ref>Ingard Hauge i ''Apalen: Feskrift til Aslaug Groven Michaelsen'' 1997, s. s. 42</ref> Trolig var Wergeland den eneste virkelige høyromantiker i Norge i sin tid. Hans Stelladiktning i ''[[Digte. Første Ring]]'' 1829, som i 1830 ble fulgt opp av det grensesprengende dikt om «Alt», ''[[Skabelsen, Mennesket og Messias]]'', må karakteriseres som romantisk diktning. ''Skabelsen, Mennesket og Messias'' er et episk-lyrisk-dramatisk verk båret av en egenartet «mystisk-philosophisk Aandelære» kombinert med sterke innslag av politiske ideer fra 1700-tallet.<ref>Karakteristikken av åndlæren er Wergelands egen, hentet fra et brev til fru Malthe av 10. oktober 1827. Jf. Samlede Skrifter V,1 s. 25.</ref> Også Welhaven, som debuterte som sentrallyriker en god del senere enn Wergeland, var romantiker. Men de to befant seg på hver sin side av et tenkt romantisk sentrum. Illustrerende for deres plassering i forhold til romantikken er den estetiske debatten på den tid. Den kommer til uttrykk i Welhavens angrepsskrift på Wergelands tidlige diktning, utgitt i 1832, og i [[Nicolai Wergeland]]s gjendrivelse året etter. Welhaven angriper Wergeland med overveiende heibergske argumenter, mens Nicolai Wergeland for en stor del henter sine argumenter fra engelsk romantisk litteraturteori. Welhaven refererer til noen estetiske «Lover» som han mener Wergeland bryter, mens stikkordene for Nicolai Wergelands estetikk er «fantasi/imaginasjon/syn, originalitet, frihet og natur».<ref>''Retfærdig Bedømmelse av Henrik Wergelands Poesie og Karakteer'' (1833), gjenutgitt for første gang i 1995, og med innledning og kommentarer. Sitatet er fra innledningen s. xxv. Jf.Johan Sebasian Welhaven 1832: ''Henrik Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste''. Welhavens skrift er gjenutgitt mange ganger, og sist i forbindelse med utgivelsen av hans samlede verker ved Ingard Hauge 1990-92.</ref>

Til Norge nådde den romantiske kulturbølge fram etter at den hadde mistet mye av sin kraft på kontinentet og [[De britiske øyer]]. Nasjonalromantikken vokste især fram i Norge etter [[1840]]. Den harmonerte godt med den poetisk realisme, som allerede fantes i 1830-årene i Norge, og som fortsatt var virksom i åndslivet etter at nasjonalromantikken hadde kulminert.

'''Poetisk realisme''' er mindre høytflyvende og mere borgerlig enn høyromantikken/universalromantikken (se ovenfor). '''Nasjonalromantikken''' viser seg blant annet ved den sterke interessen for folkets kulturuttrykk slik det fantes i eventyr, sagn, folkeviser, folkemusikk og folkespråk/dialekter, og i byggeskikker, rosemaling, treskurd, klesskikker osv., en interesse også Wergeland delte, men hans begrunnelse var stort sett noe annerledes enn nasjonalromantikkens, skjønt han nærmet seg nasjonalromantikken, ikke minst i sitt siste skuespill ''Fjeldstuen'' (1845).<ref group="Note">Wergeland reagerte på det tilbakeskuende ved nasjonalromantikken. Han ville blant annet bidra til å gjøre bonden politisk aktiv. Jf. [[Konflikten mellom Wergeland og Welhaven]]</ref> 
[[Welhaven]], [[Andreas Munch]], [[Jørgen Moe]] og [[A.O. Vinje]] var nasjonalromantikere og poetiske realister. Den unge Bjørnson (bondeforetllingene) og den unge Ibsen hører også til her f.eks. [[Sancthansnatten]]. Et verk som [[Peer Gynt]] (1867) er utenkelig uten romantikken og nasjonalromantikken, selv om det også har vært karakterisert som et «antiromantisk verk», hva det i bunn og grunn ikke er.

Norge hadde også en rekke nasjonalromantiske billedkunstnere, blant dem [[I.C. Dahl]], [[Thomas Fearnley]]. [[Adolph Tidemand]] og [[Hans Gude]]. De to sistnevnte malte «[[Brudeferd i Hardanger]]» som danner en idylliserende i kontrast til de høydramatiske naturbildene til [[Peder Balke]]. Det illustrerer noe av spennvidden i romantikken.

Til de nasjonalromantiske komponister regnes [[Ole Bull]], [[Rikard Nordraak]], [[Halfdan Kjerulf]], [[Edvard Grieg]], [[Johan Svendsen]] og [[Johan Halvorsen]].

=== Sæterjentens Søndag ===
[[Fil:Brudeferden.jpg|thumb|[[Adolph Tidemand]] og [[Hans Gude]], ''[[Brudeferd i Hardanger]]'' (1848), [[Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design|Nasjonalmuseet]], [[Oslo]].]] 
Den nasjonalromantiske stemningstoppen kan tidfestes til [[1849]], et år som – med assosiasjoner til en sang med tekst av [[Jørgen Moe]] og melodi av [[Ole Bull]] – er karakterisert som ''sæterjentens søndag'' i norsk kulturhistorie. Allerede 15. januar 1849 spilte [[Myllarguten]] [[hardingfele]] for et borgerlig publikum i [[Oslo|Christiania]]. Det skjedde i Logens store sal på [[Ole Bull]]s initiativ. Den nasjonalromantiske stemningen levde videre, og på vårparten ble det, denne gang på P. Chr. Asbjørnsens initiativ, arrangert teaterkvelder/Aftenunderholdninger i [[Christiania Theater]] der mer eller mindre nasjonalromantiske kunstnere ble presentert fra scenen, dvs. malere, diktere og musikere som Tidemand, Gude, Welhaven, Jørgen Moe, Andreas Munch, Kierulf og Ole Bull, den siste med «villspel», det vil si [[improvisasjon]]er over [[Norsk folkemusikk|norsk folkemelodier]].

=== Samlere og utgivere av folketradisjoner ===
Norges svar på [[brødrene Grimm]] i Tyskland er forfatterparet [[Peter Christen Asbjørnsen]] og [[Jørgen Moe]], som samarbeidet om å nedtegne og utgi norske folkeeventyr. ''Norske Folkeeventyr, samlede ved Asbjørnsen og Jørgen Moe'' utkom heftevis i årene 1841-44, og ble fulgt om med en ny og forøket samling i 1851 (men datert 1852), nå med folkloristisk innledning av Jørgen Moe. Nok en utvidet samling kom i 1871, redigert av Asbjørnsen, og med bidrag av Jørgen Moe. Det aller mest typiske verket for 1840-årene i Norge er ellers [[Peter Christen Asbjørnsen|P.Chr Asbjørnsen]]: ''[[Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn]]'' I og II, 1845 og 1848. Det rommer fortellinger fra den muntlige sagntradisjonen, satt inn i rammefortellinger.  Til det nasjonale gjennombrudds menn hører også [[Ivar Aasen]] og [[Ludvig Mathias Lindeman]]. Aasen samlet inn og lagde ordbøker og grammatikker over norske bygdemål og reiste et norsk skriftspråk, [[landsmål]]. Lindeman var den store pioneren på musikkens området. Han nedtegnet folketoner, fortrinnsvis vokalstoff, fra ulike områder i Norge. Han utga dem under tittelen ''Ældre og nyere norske Fjeldmelodier''. Prestedatteren [[Olea Crøger]] og presten [[M.B. Landstad]], samlet folkeviser, fortrinnsvis middelalderballader, i Telemark. Crøgers samlinger inngikk i Landstads folkeviseutgave fra 1853. Melodibilaget var ved Lindeman. Arbeidet med å samle inn og forske på folketradisjoner er et prosjekt som var inspirert av romantikk og nasjonalromantikk. Det er imidlertid ikke avgrenset til noen periode. I realiteten pågår det fortsatt.

=== Mot realisme og ny romantikk === 
Etter [[1850]] endret stemningen i Norge seg gradvis. De romantiske strømningene gikk stort sett under jorda omkring 1870, da man tilstrebet større [[Realisme (kunst)|realisme]] i kunsten. 1870- og 80-årene var preget av realisme og naturalisme. [[Nyromantikken]] oppsto i Norden i [[1890-årene]], og den var klart inspirert av den eldre romantikk, ja, strakte røttene tilbake til middelalderen og enda lengre. I Norge brøt den fram med folk som [[Wilhelm Krag]], [[Tryggve Andersen]], [[Knut Hamsun]] ''[[Pan (roman)]]''). I ''Pan'' spøker ridderromantiske forestillinger. [[Hans E. Kinck]]s novellesamling [[Flaggermusvinger]], med undertittelen ''Eventyr vestfra''), knytter seg til folketdiktning og folketro på en egenartet måte som kan kalles ekspresjonistisk. Kinck mente at all kunst i bunn og grunn var romantisk. For ham var romantikken å forstå som en søkende livsholdning som bryter fram gang på gang i kultur og kunst. Jf. hans vektlegging av lengselen i diktning og [[essay]]istikk. Ett av hans essayer heter da også «Evnen til lengsel».

Også den eldre generasjonen med diktere som [[Jonas Lie]] og [[Arne Garborg]], skiftet signaler, og vi fikk verk som de to samlingene ''[[Trold ]]'' og diktringen ''[[Haugtussa]]'', verk som står i gjeld til folkediktning, folkemusikk og folketro.

På 1900-tallet fikk vi dessuten i Norge lyrikere som [[Olaf Bull]], [[Olav Nygard]], [[Olav Aukrust]] og [[Tore Ørjasæter]] som langt på vei representerer en sen oppblomstring av høyromantikken. For utdyping, se artiklene: [[nasjonalromantikken]] og [[Det nasjonale gjennombrudd]].

== Eksempler på romantiske billedkunstnere og komponister ==
[[Fil:Eugène Delacroix - La liberté guidant le peuple.jpg|thumb|[[Eugène Delacroix]]: ''Frihet leder folket'' (1833), [[Louvre]], [[Paris]].]] [[Fil:Franz Schubert.jpg|thumb|Franz Schubert]]
{{Thumb|Junotempel in Agrigent (1828-1830) - Caspar David Friedrich (MKK, Dortmund).jpg|[[Caspar David Friedrich]], ''Junotempelet i [[Agrigento|Agrigent]]'' (1830).}}[[File:Peder Balke-Fyr på den norske kyst.jpg|thumb|[[Peder Balke]]s «[[Fyr på den norske kyst]]» ca. 1860]]
Av typiske romantiske billedkunstnere kan nevnes [[John Constable]] i England, [[Eugène Delacroix]] og [[Théodore Chassériau]] i Frankrike, [[Caspar David Friedrich]] i Tyskland. Med romantikkens syn på naturen og den store befolkningsveksten i byene på 1800-tallet som bidro til å fjerne folk fra naturen, er det ikke forbausende at landskapsmaleriet kom i skuddet.

Også komponistene ble til dels en slags musikalske landskapsmalere, og ville gi uttrykk, ikke bare for ytre landskap. De ville ved hjelp av toner uttrykke slektskapet mellom natur og sinn. Dette førte til at musikken kunne få en inderlig og lyrisk karakter. Etterhvert eksperimenterte man mer og mer med harmonisk kompleksitet og mye bruk av kromatikk. De romantiske komponistene var opptatt av at musikken skulle være emosjonell.<ref>[https://public.wsu.edu/~brians/hum_303/romantic.html «Music of the Romantic Era»] {{Wayback|url=https://public.wsu.edu/~brians/hum_303/romantic.html |date=20160425225551 }}</ref> I romantisk musikk er det ikke sjelden et nært samspill mellom ordets kunst og musikken. Enkelte komponister skrev endog egne tekster som de la til grunn for sin musikk. Det ble også nokså vanlig å gi verkene poetiske navn som henspilte på noe utenfor musikken, jf. [[programmusikk]].<ref>[http://www.classicfm.com/discover/periods/romantic/romantic-music-beginners-guide/#RlPlo408Oz5KxsWE.97 «Romantic music: a beginner's guide»], ''ClassicFM''</ref>

Som eksempler på [[Romantikken (musikk)|romantiske komponister]] kan nevnes den østerrikske komponisten [[Franz Schubert]], de tyske komponistene [[Robert Schumann]] og [[Johannes Brahms]], polakken [[Frédéric Chopin]], den østerriksk-ungarske [[Franz Liszt]], den belgiske [[César Franck]],franskmannen [[Hector Berlioz]] – og [[Gioacchino Rossini]] og [[Giuseppe Verdi]], begge fra Italia. Den tyske [[Richard Wagner]] er berømt for sine meget stort anlagte musikkdramatiske verk som blant annet kjennetegnes ved ''uendelige'' melodier og effektiv bruk av ledemotivteknikk.<ref>[http://658046236438008177.weebly.com/romanticism-and-music.html «Romanticism and Music»]</ref><ref>Dahlhaus, Carl (1980): [https://books.google.no/books?id=LebT9J_W-JsC&pg=PA56&lpg=PA56&dq=Romanticism+endless+music&source=bl&ots=RRM0-YlnyZ&sig=fHwhDLjJIwezJdFsxakSccePFBY&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiouumJlvjLAhWJEywKHdEtAcgQ6AEILjAG#v=onepage&q=Romanticism%20endless%20music&f=false ''Between Romanticism and Modernism: Four Studies in the Music of the Later Nineteenth Century''], University of California Press, s. 56</ref> Andre framtredende komponister fra perioden er russerne [[Pjotr Tsjajkovskij|Tsjajkovskij]] og [[Modest Mussorgsky]], finnen [[Jean Sibelius]], de tsjekkiske komponistene [[Bedřich Smetana]] og [[Antonin Dvorak]] og mange, mange flere av de mest elskede komponistene i verden. Hit hører også [[Edvard Grieg]].

Utpregede senromantiske komponister var [[Hugo Wolf]] og [[Gustav Mahler]], begge fra Østerrike, og [[Richard Strauss]], som var født i München. Det kan være hensiktsmessig å sette punktum for den romantiske musikken så sent som rundt utbruddet av [[første verdenskrig]] i [[1914]]. Da dukket det etterhvert opp flere og flere modernistiske trekk i kunstmusikken. Men [[Richard Strauss]] fortsatte å skrive i senromantisk stil til sin død i [[1949]].

Senromantiske klangidealer har siden vært en viktig ingrediens særlig i filmmusikk. Den orkestermusikken som ledsager de fleste av dagens hollywoodfilmer er nært beslektet med den senromantiske orkestermusikken.<ref>Nesheim, Elef (august 2001): [https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ny-orkestersatsning---kvantitativ-og-kva/id521062/ «Ny orkestersatsning - kvantitativ og kvalitativ»], ''Regjeringen.no''</ref>

== Virkninger av romantikken ==
Romantikken er uløselig knyttet til utviklingen i de vestlige samfunn og til brytningene i europeisk åndsliv. Den står i direkte dialog med [[kristendom]]men og den filosofiske tradisjonen tilbake til antikken, og først og fremst til Platon. Platon var ifølge Wergeland «klarere Alderes Morgenstjerne», og som sådan en forløper for «Frelseren», den sol hvis varme stråler skal trenge inn over alt, i borg, telt og hytte. Om Platon heter det: «Aandernes Væsen har du fortalt, / Mennesket lært om Sjælenes Kald».<ref>Henrik Wergeland ''Mennesket'' 1845, Akadielmonologen s.27</ref> Platonisme i ulike utforminger er en idéstrømning som gang på gang bryter fram til overflaten i konflikt med [[pragmatisme]], [[materialisme]] og [[kynisme]].

Romantikken ble en avgjørende faktor i [[1800-tallet]]s mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av [[nasjonalstater]]. For enkeltmennesket og kunsten hadde romantikken en frigjørende virkning. Den dyrket individets egenart, frihet og muligheter, framfor massesamfunnets konformitet. Det romantiske synet på kunstneren og kunsten har bestått til våre dager, til tross for at vår tids kunst isolert sett ikke nødvendigvis har romantiske trekk.<ref>Hroch, Miroslav: [http://books.openedition.org/ceup/2245 «National Romanticism»], ''National Romanticism: The Formation of National Movements'', Central European University Press</ref><ref>Polokhalo, Volodymyr (1997): [https://books.google.no/books?id=8uJ5aod56ZQC&pg=PA90&lpg=PA90&dq=Romanticism+%2B+national+liberation+movements&source=bl&ots=y4i0mK6mCX&sig=EIjEKw1ArmErdcbFkXtuGvei0EU&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwj4ycjMlPjLAhWC2ywKHRZXBRsQ6AEIMDAG#v=onepage&q=Romanticism%20%2B%20national%20liberation%20movements&f=false ''The Political Analysis of Postcommunism: Understanding Postcommunist Ukraine''], Texas A&M University Press, s. 90</ref>

Synet på barn og barndom endret seg med Rousseaus ''Émile'' som ble en mektig inspirasjon. Før ble barn betraktet nærmest som ufullstendige voksne. Romantikken omdefinerte barn til enkeltindivider, og barndommens verdi ble anerkjent og betraktet som den grunnleggende fasen i et menneskeliv. Utover på [[1800-tallet]] og [[1900-tallet]] resulterte denne holdningen i en fornyet syn på [[pedagogikk]] og et vell av lover som skulle stimulere, skjerme og beskytte barn.<ref>Reynolds, Kimberley : [http://www.bl.uk/romantics-and-victorians/articles/perceptions-of-childhood «Perceptions of childhood»], ''Discovering Literature: Romantics and Victorians'', British Library</ref>

Najonalromantikken åpnet for alvor en interesse for forskning på [[historie]] og [[språk]], og var en foranledning til folkeminneforskningen, religionsvitenskapen, etnologien, og store deler av dagens [[humaniora]]. Det er en ''positiv subjektiv-kulturell [[nasjonalisme]]'' farget av nasjonalromantikken.

Romantikkens natursyn skulle komme til å få stor betydning for [[turisme]]n og for den moderne miljøbevegelsen.

Romantikk som typologisk begrep benyttes langt ut over den idéhistoriske perioden som bærer dens navn. En moderne kunstner kan godt oppvise romantiske trekk. Eksempelvis kan man finne sterke romantiske elementer i verkene til [[John Ronald Reuel Tolkien|J.R.R. Tolkien]] (1892–1973), en forfatter som ikke regnes til den romantiske epoken.

== Se også ==
* [[Nasjonalromantikken]]
* [[Det nasjonale gjennombrudd]]
* [[Romantikken (musikk)]]

== Noter ==
<references group="Note" />

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Beyer, Edvard; Hauge, Ingard; og Bø, Olav (1974): ''Norges litteraturhistorie'', bind 2
* Grout, Donald Jay (1960): ''A History of Western Music'', New York
* Lovejoy, Arthur O. (1965): ''The great Chain of Being''
* Moe, Moltke (1925-27): ''Samlede Skrifter'', spesielt «Det nationale gjennembrud og dets mænd» i bind III.
* Michaelsen, Aslaug Groven (1977); ''Den gyldne lenke : Romantikken''
* Nilsson, Albert (1964): ''Svensk romantik : Den platonska strömningen''
* Paasche, Fredrik (1932): ''Norsk litteraturhistorie'', bind 2
* Schjeldrup, H.K. og Winsnes, A.H. (1959): ''Den eruropeiske filosofi'' 
* Steffens, Henrich (1967): «Indledning til Philosophiske Forelæsninger», ved Emil Boyson, i: ''Norsk filosofi i det 19. århundre'', red. E-A. Wyller og Asbjørn Aarnes
* Welhaven, Johan Sebastian: ''Henr. Wergelands Digtekunst og Polemik ved Aktstykker oplyste''. bl.a. gjenoptrykt i hans samlede skrifter 1991-92
* Wellek, René (1963): ''Concepts of Criticism''
* Wergeland, Nicolai (1933): ''Retfærdig Bedømmelse af Henrik Wergelands Poesie og Karakteer''; ny utgave 1995.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://ndla.no/nb/node/60595 Nasjonal digital læringsarena om romantikken] {{Wayback|url=http://ndla.no/nb/node/60595 |date=20131214181432 }}
*[https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/romantikken.pdf Romantikken]; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

{{Anbefalt}}

{{Kunsthistoriske perioder}}
{{Portal|litteratur|kunst}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romantikken| ]]
[[Kategori:Hendelser på 1800-tallet]]