Redigerer Rettslig standard

'''Rettslig standard''' er et begrep som ble introdusert i norsk juridisk teori av [[Ragnar Knoph]] i boken ''Rettslige standarder'' (1939).<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/997e839396e5d69ebc13d41d85d0a0ba?index=4#0 Scannet utgave av boken ''Rettslige standarder. Særlig Grunnlovens § 97'' hos] [[Nasjonalbiblioteket]].</ref> Begrepet kan ha noe varierende meningsinnhold, men det er alltid snakk om en [[Lov (jus)|lov]] som viser til en vurderingsnorm utenfor loven selv som et avgjørende kriterium. Det er gjerne en vurdering av moralsk eller sosial karakter, som for eksempel «god forretningsskikk», «redelighet» og «god tro», «faglig forsvarlighet» og «utuktig».<ref name="Jon Gisle 2010">[[Jon Gisle]]: Jusleksikon 4. utgave. [[Kunnskapsforlaget]] 2010. ISBN 978 82 573 2104 8</ref>

== Om begrepet ==
Rettslige standarder særpreges av at de skifter innhold etterhvert som standarden endrer seg.<ref name="Erik Magnus Boe 2010">[[Erik Boe|Erik Magnus Boe]]: Innføring i Juss. Juridisk tenkning og rettskildelære (3. utgave, 2010, ISBN 978 82 15 01634 4), [[Universitetsforlaget]].</ref> Rettslige standarder er lovtekster som gir anvisning på en målestokk utenfor loven.<ref name="Erik Magnus Boe 2010" /> Denne typen rettslig regulering åpner for at en og samme lovbestemmelse kan tillegges ulikt innhold på ulik tid avhengig av hva den alminnelige oppfatningen av det aktuelle moralske eller sosiale spørsmålet til enhver tid.<ref name="Jon Gisle 2010" />

Direktivet i en rettslig standard er innebygget i målestokken. Målestokken er god skikk til enhver tid, holdninger i samfunnet eller andre ting som standarden gjør til en del av lovregelen. Regelen forandres etter hvordan loven forandres etter hvert som forholdene utenfor loven forandres.<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/> I [[Knophs oversikt over Norges rett]] heter det:

<blockquote>
«Mens rettsreglene vanligvis inneholder nokså faste kriterier for sitt anvendelsesområde, og gjerne beskriver temmelig nøyaktig de faktiske omstendigheter som dommeren skal legge vekt på, gir standardene anvisning på en mer skjønnsmessig bedømmelse. Men standardene er heller ikke rene skjønnsregler – de stiller ikke dommeren helt fritt, men gir ham anvisning på en målestokk.»<ref>[[Birger Stuevold Lassen]] og [[Tore Lunde]] i [[Kåre Lilleholt]] (red.): Knophs oversikt over Norges rett, 13. utgave. [[Universitetsforlaget]] 2009. ISBN 978 82 15 01406 7, side 640 (kapittel § 95 Generalklausulen)</ref>
</blockquote>

Ikke enhver [[Skjønn (vurdering)|skjønnsmessig]] lovbestemmelse som gir anvisning på en vurdering er en rettslig standard. Skjønnsmessige ord og uttrykk i lover tolkes av [[rettsanvender]]en ut fra [[Lovforarbeider|forarbeider]], [[rettspraksis]] og andre [[rettskildefaktor]]er. Rettsanvenderen må undersøke i rettskildene hva skjønnsmessige ord som «urimelig» eller «nødvendig» betyr. Betyr de «utilbørlig» og «strengt påkrevd», eller bare «lite rimelig» og «nyttig»? Rettslige standarder må derimot fylles ut av forretningslivet, andre yrkesgrupper, holdninger eller atferd som er akseptert i samfunnet. Målestokken ligger utenfor jussen. Rettslige standarder skal tolkes ut fra nåtidens forhold. De skal skifte innhold etterhvert som samfunnet endrer seg. Ordlyden kan imidlertid være den samme. Ordene «god forretningsskikk» betyr det samme som før, men innholdet i den skikk det henvises til har forandret seg.<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/>

Ordet standard går på et mønster som en handling skal sammenlignes med eller en målestokk den skal måles mot,<ref>[[Per Augdahl]]: ''Rettskilder'' (3. utg., 1973, ISBN 82-03-05656-3 (h) og ISBN 82-O3-O5657-1 (ib)), [[Aschehoug]], [https://www.nb.no/nbsok/nb/6782f6661f673bbf0ff66ad06e646cb2?index=26#45 side 42].</ref> og omfatter først og fremst de tilfeller hvor den standarden (målestokken) loven viser til ligger utenfor loven selv.<ref>[[Nils Nygaard]]: ''Rettsgrunnlag og standpunkt'' (2. utg, 2004, ISBN 82-15-00632-9), Universitetsforlaget, side 391.</ref> Et eksempel er ''god skikk'', som viser til en målestokk som finnes i det praktiske liv utenfor loven.<ref>Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt. 2. utg, 2004, side 391 (kap. 14,II,2).</ref>

Begrepet rettslig standard kan forstås i snever og vid forstand. I norsk rett er begrepet rettslig standard (i vid forstand) også blitt brukt om det som kalles [[generalklausul]]er<ref>[[Tore Lunde]]: ''God forretningsskikk næringsdrivande imellom'' (2001) side 50 (kap. 1.5.4 Generalklausul. Rettsleg standard. Rettsstrid). Lunde viser til at også [[Høyesterett]] har brukt begrepene om hverandre, se [[Norsk Retstidende|Rt]]. [https://rettspraksis.no/wiki/Rt-1984-248 1984 s. 248].</ref> og andre vage og vurderingspregede normer.<ref>Nils Nygaard: ''Rettsgrunnlag og standpunkt'' (1. utg., 1999, ISBN 82-00-12948-9) side 150 (kap. 7,II,4) skriver at uttrykket rettslig standard iblant blir brukt også om andre vage vurderingspregede normer, slik som «[[urimelig]]», «[[uaktsomt]]», «[[utilbørlig]]» o.l. Men Nygaard fremhever at «uttrykket [[standard]] betyr målestokk eller mønster, og går først og fremst på målestokk for sosialt korrekt framferd, som «god forretningsskikk», «god regnskapsskikk» o.l. Lova viser som nemnt til ein «skikk» som ligg utanfor lova, men som må vera «god».»</ref> Generalklausuler er lovbestemmelser som inneholder et svært skjønnsmessig vurderingstema, f.eks. «urimelig pris», «utilbørlig konkurranse», i motsetning til regler der vilkårene for bruk av regelen er forholdsvis presist og uttømmende beskrevet.<ref>[[Jo Hov]]: ''Avtaleslutning og ugyldighet'' (1998, ISBN 82-91060-06-1) side 174 (kap. 7 Ugyldige avtaler – enkelte grunnbegreper, pkt. 2 Standarder og generalklausuler.)</ref>

[[Ragnar Knoph]]s bruk av begrepet rettslig standard er blitt kritisert for at det omfatter for mange ulike regler, og jurister flest slutter seg til kritikken.<ref>[[Nils Nygaard]]: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, 82-15-00632-9) side 391.</ref> [[Per Augdahl]] skriver at «hos Knoph har begrepet mistet så å si alle konturer idet han som eksempel på standarder nevner en hel rekke rettsregler som i virkeligheten ikke inneholder nogensomhelst standard, men derimot forskjellige ''andre'' skjønnsmessige momenter av sterkt iøinespringende art.»<ref>Augdahl: Rettskilder (3. utg., 1973, ISBN 82-O3-O5657-1 (ib) og ISBN 82-03-05656-3 (h)), [https://www.nb.no/nbsok/nb/6782f6661f673bbf0ff66ad06e646cb2?index=26#45 side 42].</ref> Terminologien ''rettslig standard'' er lite brukt i nyere tid, men Knophs arbeid har vært viktig.<ref>Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, 82-15-00632-9) side 391.</ref>

Når en rettslig standard brukes i et [[straffbud]], slik at grensen mellom rett og galt beror på skjønnsmessige vurderingsnormer utenfor loven selv, må straffebudet må tolkes med varsomhet.<ref>[[Norsk retstidende|Rt.]] 2005 s. 1628/HR-2005-01913-A (Frie aktuell rapport) avsnitt 16 og [https://lovdata.no/dokument/HRSTR/avgjorelse/hr-2014-1779-a HR-2014-1779-A/Rt. 2014 s. 786] avsnitt 14.</ref> Dette er et utslag av kravet i [[Grunnloven § 96]] og [[Den europeiske menneskerettskonvensjon]] artikkel 7 om at bruk av straff må ha hjemmel i lov og at loven må gi tilstrekkelig presis veiledning om grensen mellom rett og galt. <ref>[https://lovdata.no/dokument/HRSTR/avgjorelse/hr-2024-1186-a HR-2024-1186-A] avsnitt 31. I denne dommen, som gjaldt «dyrevelferdsmessig forsvarlig måte» i [[dyrevelferdsloven]] § 12, sier [[Høyesterett]] i avsnitt 32 sier [[Høyesterett]] at «Når den anvendes som straffebestemmelse, må den derfor anvendes «med varsomhet» slik at den gir tilstrekkelig forutberegnelighet for grensen mellom det som er straffbart, og det som ikke er det.». Videre sies det avsnitt 37 at når dyrevelferdsloven § 12 brukes «med varsomhet», er det av betydning at det har vært vanlig å bruke bøttefeller med vann mot store museplager.</ref>

== Eksempler på rettslige standarder ==

=== «Utuktig skrift» ===
Det klassiske eksemplet på en rettslig standard er begrepet «utuktig skrift».<ref>[[Almindelig borgerlig Straffelov|Straffeloven 1902]] § 211 bokstav b</ref> Hva som er et utuktig skrift har forandret seg vesentlig siden [[Hans Jæger]] i 1886 ble dømt for boken ''Kristianiabohemen''. på 1950- og 1960-tallet kom dommene mot [[Henry Miller]]s ''Sexus'', [[Agnar Mykle]]s ''Sangen om den røde rubin'' og [[Jens Bjørneboe]]s ''Uten en tråd''.<ref name="Jon Gisle 2010"/> Bøkene ble funnet å være i strid med straffeloven, men i dag er de i fritt salg.

=== «God forretningsskikk» ===
Hva som er i strid med «god forretningsskikk» (nå lovfestet blant annet i [[avtaleloven]] § 36) har også endret seg vesentlig de siste hundre år, og endringen går i retning av å stille større krav til lojalitet og rimelighet partene imellom.<ref name="Jon Gisle 2010" />

[[Markedsføringsloven]] inneholder flere rettslige standarder. Markedsføringsloven § 25 stiller opp et kriterium om at handlinger mellom næringsdrivende ikke må «stride mot god forretningsskikk». Hva som er god forretningsskikk beror på hvordan forretningsstanden bedømmer forholdet og hva forretningslivet anser som god skikk til enhver tid. Markedsføringsloven § 2 har en bestemmelser om markedsføring som «er i strid med likeverdet mellom kjønnene» og markedsføring som «utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann». Det er ikke lett å se ut fra orden at forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame er en rettslig standard, men forarbeidene gjør det klart at det ikke er opp til [[domstol]]ene eller forbrukermyndighetene å avgjøre hva som er «i strid med likeverdet» eller hva som er «støtende» eller «nedsettende», men at dette avhenger av hva som til enhver tid anses kjønnsdiskriminerende i ''samfunnet''.<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/> Andre eksempler på god skikk-regler finnes i [[regnskapsloven]] § 4-1 annet og tredje ledd («god regnskapsskikk»), [[verdipapirhandelloven]] § 3-7 (2) («god forretningsskikk») og [[inkassoloven]] § 8 («god inkassoskikk»).<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/>

[[Dekningsloven]] § 5-9 bruker uttrykket «på en utilbørlig måte». «Utilbørlig» gir ikke uttrykk for en rettslig standard, men et [[Skjønn (vurdering)|subsumsjonsskjønn]],<ref>Erik Boe: Innføring i juss. Juridisk tenkning og rettskildelære (2. utg. 1996, ISBN 82-518-3453-8) [https://www.nb.no/nbsok/nb/19556686bc56567112f97025b1f2cd36?index=8#229 side 226], 3. utg. (2010) side 278. I 2. utg. bruker Boe begrepet «lovskjønn» i stedet for subsumsjonsskjønn.</ref> hvor det i utgangspunktet ikke vil være nødvendig å ta stilling til hva næringslivet oppfatter som akseptabel adferd i forbindelse med en [[konkurs]]. Men det fremgår av [[Lovforarbeider|forarbeidene]] at denne bestemmelsen skal tolkes som en rettslig standard: «Dette siste vilkåret bringer inn en rettslig standard som gjør at regelen bare vil ramme de disposisjoner som etter en nærmere vurdering i det enkelte tilfelle er klart kritikkverdige».<ref>[[Odelstingsproposisjon|Ot prp]] nr 50 (1980–81) A) Lov om gjeldsforhandling og konkurs. B) Lov om fordringshavernes dekningsrett C) Lov om ikrafttreden av ny gjeldsforhandling og konkurslovgivning m.m. [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1980-81&paid=4&wid=c&psid=DIVL101&pgid=c_0184 side 170].</ref> Lovutvalget som forberedte loven sier videre at «… utilbørlighetskriteriet gjør det også mulig – og nødvendig – for domstolene å trekke opp stadig nye grenser for hva som ikke er tillatt i kredittforhold, alt ettersom forretningsmetodene og synet på forretningsmoralen utvikler seg».<ref>[[NOU]] 1972: 20 Gjeldsforhandling og konkurs [https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1980-81&paid=4&wid=c&psid=DIVL101&pgid=c_0609 side 297].</ref>

Siden skikken må være ''god'', gir loven rettsvenderen anledning til å føre kontroll med skikken og rettsvenderen vil kunne sette til side normer som ikke anses å være «gode».<ref>Nils Nygaard: Rettsgrunnlag og standpunkt (2. utg, 2004, ISBN 82-15-00632-9) side 191 (kap. 7,II,4). Nygaard viser til «[https://rettspraksis.no/wiki/HR-1998-41_-_Rt-1998-1315 iskremdommen]» ([[Norsk Retstidende|Rt.]] 1998 s. 1315.) hvor [[Høyesterett]] sier at retten selv må gjøre seg opp en mening om hva som er god forretningsskikk.</ref> Også der en lov viser til praksis uten å stille opp et godhetskrav/kvalitetskrav må loven forstås slik at det bare er den gode praksis domstolene skal anvende.<ref>[[Jens Edvin A. Skoghøy]]: ''Rett og rettsanvendelse'' (2. utg. 2023, ISBN 978-82-15-06847-3) side 240 (kapittel 10 Sedvaner (etablert praksis), pkt. 10.2 Praksis mellom borgere (privates praksis): «Selv i tilfeller hvor loven autoriserer praksis som rettskilde, kan domstolene ikke være forpliktet til å akseptere en urimelig eller uhensiktsmessig praksis som rettsnormerende. I tilfeller hvor loven viser til god forretnings-, bransje- eller yrkespraksis, følger domstolenes sensurhjemmel av at det bare er god praksis som er forpliktende. Men også i tilfeller hvor en lov viser til praksis uten å inneholde et slikt kvalitetskrav, må praksis sammenholdes med [[reelle hensyn]]. … Når en lovbestemmelse kan bli omfortolket på grunnlag av reelle hensyn, må klart nok også en praksis som er autorisert ved lov, undergis en kvalitetsvurdering.»</ref>

=== Grunnloven ===

Bestemmelser som ikke selv viser til slike eksterne vurderingstema kan bli forstått som rettslige standarder. [[Norges Grunnlov § 105|Grunnloven § 105]] om krav om full erstatning ved ekspropriasjon oppfattes som et krav om at erstatningen ikke er urimelig lav og forbudet i [[Norges Grunnlov § 97|Grunnloven § 97]] mot tilbakevirkende lover oppfattes som et forbud mot lover som medfører urimelig inngrep i eksisterende formuerettslige posisjoner. På strafferettens område oppfattes imidlertid forbudet mot tilbakevirkende lover som absolutt.<ref name="Jon Gisle 2010"/>

== Rimelighetskriterier er ikke rettslige standarder ==

Eksempler på noe som ikke er en rettslig standard finnes i [[markedsføringsloven]] § 6 som forbyr «urimelig handelspraksis» og i [[avtaleloven]] § 36 som gir anledning til å sette til side eller justere kontraktsvilkår som «det ville virke urimelig» å gjøre gjeldende. Selv om urimelighetskriterier inneholder et [[Dynamikk|dynamisk]] element, viser de ikke til målestokker som ligger utenfor selve loven og som endrer seg over tid.<ref name="Erik Magnus Boe 2010"/>

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk rett]]
[[Kategori:Rettsvitenskap]]