Redigerer Restaurasjonen i England

[[Fil:Charles II of England.jpeg|thumb|Karl II, den første engelske kongen etter restaurasjonen]]
'''Restaurasjonen i England''' er den tradisjonelle betegnelsen på gjeninnføringen av [[monarki]]et i [[England]] i [[1660]], og på perioden som fulgte med gjenopprettelse av kongelige institusjoner.

[[Karl I av England]] ble henrettet i [[1649]] etter [[den engelske borgerkrig]]. Landet ble deretter styrt som en republikk, kalt dels [[Det engelske samveldet|Samveldet]] og dels [[Protektoratet]], og med [[Oliver Cromwell]] som [[Lord Protector]]. Umiddelbart etter hans død havnet England i en politisk krise som førte til at [[Karl II av England|Karl II]] ble gjeninnsatt som konge den [[29. mai]] 1660. Restaurasjonen innebarte at de engelske, skotske og irske monarkiene (under en konge) ble gjenopprettet med Karl II etter ''interregnum'' (avbruddet) med republikken under Cromwell. Restaurasjonen benyttes således både om den faktiske hendelsen som den perioden som fulgte umiddelbart etter at kongen ble gjeninnsatt.

== Slutten på protektoratet og samveldet ==
Protektoratet som fulgte samveldet og gikk forut restaureringen kunne ha fortsatt om [[Oliver Cromwell]]s sønn [[Richard Cromwell]], som ble gjort til [[Lord Protector]] ved sin fars død, hadde vært i stand til å videreføre sin fars politikk. Richard Cromwell var ikke uten evner, men han manglet sin fars autoritet og hadde heller ikke farens tillit i hæren. Etter syv måneder ble han fjernet av en fraksjon i hæren, kjent som [[Wallingford House]], den 6. mai 1659 og gjenetablerte [[rumpparlamentet]].<ref>Keeble 2002, [http://books.google.co.uk/books?id=72kuP4EwoEIC&pg=PA8&dq=%22Wallingford+House+party%22#v=onepage&q=%22Wallingford%20House%20party%22&f=false ss. 8–10]</ref> [[Charles Fleetwood]] ble utpekt til et medlem av komiteen for trygghet og statsrådet, og en av de syv kommisjonærer for hæren. Den 9. juni 1659 ble han nominert som ''lord general'', øverstkommanderende, av hæren. Imidlertid ble hans lederskap underminert av parlamentet som valgte å overse hærens autoritet i en tilsvarende måte til det første sivile parlament etter borgerkrigen. Et rojalistisk opprør var planlagt for 1. august 1659, men det ble forpurret. Imidlertid fikk sir [[George Booth]] kontroll over [[Cheshire]] og Karl II hadde håpet at med spansk støtte kunne han få til en invasjon, men ingen hjelp kom.<ref>Hutton, Ronald (2000): ''The British Republic 1649-1660'', 2. utg. Macmillan, s. 121</ref> Booth holdt Cheshire fram til slutten av august da han ble beseiret av general [[John Lambert]]. Underhuset avskjediget John Lambert og andre offiserer, og installerte Fleetwood som sjef for et militært råd under autoriteten til underhusets ordstyrer.<ref name=EB-108>''Encyclopaedia Britannica'', 11. utg., bind 16, s. 108, oppslagsord «John Lambert»</ref> Komiteen for trygghet sendte Lambert med en stor hær for å møte [[George Monck]] som kommanderte de engelske styrkene i Skottland, og enten forhandle med ham, eller tvinge ham til å komme til en avtale.<ref name=EB-108/>

Det var i denne atmosfæren som Monck, guvernør av Skottland under begge Cromwellene, marsjerte sørover med sin hær fra Skottland. Mens Lambert dro nordover begynte hans soldater å desertere, og han kom tilbake til London bortimot alene. Monck marsjerte inn i London uten at noen hindring. De presbyterianske medlemmene som hadde blitt bortvist fra parlamentet av Prides forvisning i 1648 ble kalt tilbake, og på den 24. desember gjenetablerte hæren [[det lange parlamentet]].<ref name=EB-108/> Fleetwood ble fratatt sin overkommando og beordret å møte for parlamentet for å svare for hans oppførsel. Den 3. mars 1660 ble Lambert sendt til [[Tower of London]], fra hvor han rømte fra en måned senere. Han hadde et alvorlig tilfelle av [[diaré]] og døde nesten, men ble behandlet ved kirken St John's i [[Westminster]]. Han forsøkte å tenne en ny borgerkrig for [[det engelske samveldet]] ved å sende ut en proklamasjon som oppildnet alle som støttet «Good Old Cause», «den gode, gamle saken», til å møtes på slagmarken ved Edgehill. Isteden ble han tatt til fange av oberst [[Richard Ingoldsby]], en av de som hadde deltatt i dødsdommen og henrettelsen av kong Karl I, og som antagelig håpet på å skape seg sympati og benådning hos det nye kongeregimet.<ref name=EB-108/> Lambert ble fengslet og døde i fangenskap på [[Drake's Island]] utenfor [[Plymouth]] i [[1684]] mens Ingoldsby oppnådde å bli benådet.

== Restaureringen av Karl II ==
[[Fil:Houses.of.parliament.overall.arp.jpg|thumb|Det engelske parlamentet med både overhuset og underhuset holder til i [[Palace of Westminster]]]]
Den 4. april 1660 utstedte Karl II [[Bredadeklarsjonen]] hvor han kom med flere løfter i forbindelse med rehabilitering av den engelske krone. Monck organiserte det konvensjonelle parlamentet som møttes for første gang den 25. april. Den 8. mai proklamerte parlamentet at Karl II hadde vært den lovmessige monark siden henrettelsen av Karl I den 30. januar 1649.<ref>[http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=26183#s2 House of Commons Journal Volume 8], 8. mai 1660</ref> «Konstitusjonelt var det som om de siste nitten årene aldri hadde skjedd.»<ref>Harris, Tim (2005): ''Restoration: Charles II and His Kingdoms 1660-1685'', Allen Lane, s. 47</ref> Karl II kom tilbake fra sin landflyktighet. Han forlot [[Haag]] den 23. mai og gikk i land ved [[Dover]] den 25. mai.<ref name="pepysdiary23">[http://www.pepysdiary.com/archive/1661/04/23/index.php Pepys Diary 23 April 1661].</ref> Karl II kom til London den [[29. mai]] som også var hans fødselsdag. For å feire «hans majestets hjemkomst til hans parlament» ble 29. mai gjort til en offentlig fridag, populært kalt for ''Oak Apple Day''.<ref>[http://www.british-history.ac.uk/report.asp?compid=26202#s3 House of Commons Journal Volume 8, 30 May 1660]</ref> Han ble kronet ved Westminster Abbey den 23. april 1661.<ref name="pepysdiary23" />

En del samtidige har beskrevet restaureringen som «et himmelsk ordinert mirakel. Den brå og uventede befrielsen fra maktranet og tyranniet ble tolket som en restaurering av den naturlige og guddommelige orden.»<ref>Jones, J.R. (1978): ''Country and Court: England 1658-1714'', Edward Arnold, s. 15</ref>

Kongens parlament, populært kalt for [[Cavalierparlamentet]], kom sammen for første gang den [[8. mai]] [[1661]], og det ville vedvare i over 17 år, og ble til sist oppløst den [[24. januar]] [[1679]]. Som dets forgjenger var det i stor grad rojalistisk («Cavalier»). Det ble også kalt for «pensjonistparlamentet» for de mange pensjoner som ble gitt til kongens tilhengere som således beriket seg selv på den nye tid.

Den ledende politikeren i begynnelsen av restaureringen var [[Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon]]. Det var «Clarendons dyktighet og visdom» som hadde «gjort restaureringen betingelsesløs».<ref>Clark, Sir George, (1953): ''The Later Stuarts 1660-1714'', Oxford University Press, 2. utg., s. 3</ref>

Mange rojalister som hadde vært i landsforvisning kom tilbake til England og ble belønnet. Prins [[Rupert av Pfalz]] kom tilbake til tjeneste og ble medlem av [[Det kongelige råd (Storbritannia)|kongelige råd]], og ble belønnet med en annuitet (livrente). [[George Goring, 1. hertug av Norwich]], kom tilbake og ble gjort kaptein av kongens livgarde og gitt en pensjon. [[Marmaduke Langdale]] kom også tilbake og ble adlet som [[baron Langdale]]. [[William Cavendish, 1. hertug av Newcastle-upon-Tyne|William Cavendish]], marki av Newcastle, og fikk tilbake det meste av sine tidligere eiendommer og gods. Han ble belønnet i 1666 med Hosebåndsordenen (som hadde blitt skjenket ham i 1650) og ble forfremmet til [[William Cavendish, 1. hertug av Newcastle-upon-Tyne|hertug]] den 16. mars 1665.

Det var som om ingen lenger husket kong Karl Is egenrådige styre og grunnene til at man hadde kvittet seg med ham.

== Kongemordere og opprørere ==
[[Fil:Oliver Cromwell's head, late 1700s.jpg|right|thumb|En tegning av Oliver Cromwells hode på en påle fra slutten av 1700-tallet.]] 
Loven ''Indemnity and Oblivion Act'', «erstatning og amnesti», ble vedtatt den [[29. august]] [[1660]], og ga [[amnesti]] og benådning til tidligere forræderi mot kronen, men særskilt ekskluderte de som hadde vært involvert i rettssaken og henrettelsen av Karl I. 31 av de 59 kommisjonærer (dommere) som hadde signerte dødsdommen i 1649 levde fremdeles.

I de påfølgende rettssakene ble 20 dømt til døden, strengeste straff for [[femtemonarkistene|femtemonarkister]], hvilket var religiøse [[dissident]]er som trodde på det umiddelbare komme av «det femte monarki», kongedømmet til [[Jesus Kristus]]. [[Thomas Harrison (soldat)|Thomas Harrison]] var den første som ble funnet skyldig i kongemord, og var den syvende av det 59 som hadde signert dødsdommen. Han ble den første av de dømte som fikk den tradisjonelle bestialske straffen for forræderi, [[hengning, trekking og kvartering]], ettersom den nye regjeringen mente at han fortsatt representerte en alvorlig trussel for den nyetablerte orden.

I oktober 1660 ved [[Charing Cross]] eller [[Tyburn]] i London, i flere århundrer det fremste retterstedet i byen, ble ti stykker offentlig hengning, trekking og kvartering: Thomas Harrison, [[John Jones Maesygarnedd|John Jones]], [[Adrian Scroope]], [[John Carew (kongemorder)|John Carew]], [[Thomas Scot]], og [[Gregory Clement]]. De hadde alle signert kongens dødsdom; predikanten [[Hugh Peters]]; [[Francis Hacker]] og [[Daniel Axtell]], som kommanderte vakten ved kongens rettssak og henrettelse; og [[John Cooke (anklager)|John Cooke]], anklageren som førte straffesaken mot kongen.

Den 6. januar 1661 forsøkte femti femtemonarkister, ledet av en vinbøkker ved navn [[Thomas Venner]], å ta besittelse over London i navnet til «konge Jesus». De fleste av de femti ble enten drept eller tatt til fange; den 19. og 21. januar ble Venner og 10 andre henrettet for forræderi ved hengning, trekking og kvartering. Ytterligere 19 ble fengslet på livstid.

[[Oliver Cromwell]], [[Henry Ireton]], dommer [[Thomas Pride]], og dommer [[John Bradshaw (dommer)|John Bradshaw]] ble posthumt fradømt gods og ære for høyforræderi. Ettersom [[Det engelske parlamentet|parlamentet]] er en rettssal, den fremste i England, er ''bill of attainder'', loven om tap av ære og gods, en lovgivende forordning som erklærer en person skyldig i forræderi eller grov forbrytelse, i kontrast til de regulære juridiske prosesser med rettssak og domsfellelse. I januar 1661 ble likene av Cromwell, Ireton og Bradshaw gravd opp og posthumt henrettet ved å henge dem i kjettinger ved Tyburn. Etter å ha hengt der, «fra morgenen til fire om ettermiddagen»,<ref>Pearson, Karl; Morant, Geoffrey (Desember 1934): «The Wilkinson Head of Oliver Cromwell and Its Relationship to Busts, Masks and Painted Portraits» i: ''Biometrika'' '''29''' (3). s. 26</ref> ble likene tatt ned og hodene plassert på en 6 meter lang påle overfor [[Westminster Hall]]. I [[1685]] brøt en storm overende pålen med Cromwells hode, og private stakk av med hodet. Det var fraværende og i hendene på private samlere fram til [[1960]] da det ble gravlagt i [[Sidney Sussex College (Cambridge)|Sidney Sussex College]] ved [[Universitetet i Cambridge]].<ref>[https://archive.today/20120527011500/bookworld.typepad.com/book_world/2005/09/what_became_of_.html «Book World: What became of Oliver Cromwell's Head?»]</ref>

== Tilbakekallelse av adelstitler fra samveldet ==
[[Det engelske samveldet]]s skriftlige konstitusjoner ga kongens makt til Lord Protector i å bevilge ærestitler. Cromwell opprettet over 30 nye [[ridder]]e. Disse ridderskapene ble alle erklært ugyldige ved restaureringen av Karl II. Mange ble bevilget på nytt av den gjeninnsatte konge.

Av de tolv titlene som baronett som Cromwell opprettet gjenopprettet Karl II halvparten av dem. Kun en av disse eksisterer fremdeles: [[Richard Thomas Williams-Bulkeley, 14. baronett]], er en direkte etterkommer av Griffith Williams.

[[Edmund Dunch, baron Burnell|Edmund Dunch]] fikk opprettet tittelen baron Burnell av East Wittenham i april 1658, men dette baroniet ble gjenopprett. Den mannlige slektslinjen ble avsluttet i 1719 med at hans sønnesønn, som også het Edmund Dunch, slik at ingen kan gjøre krav på tittelen.

Den ene arvelige tittelen som vicomte som Oliver Cromwell opprettet, var med [[Charles Howard, 1. jarl Carlisle|Charles Howard]], vicomte Howard av Morpeth og baron Gilsland, og har fortsatt til denne dag. I april 1661 ble Howard opphøyd til [[jarl av Carlisle]], viscount Howard av Morpeth og baron Dacre av Gillesland. Den nåværende jarl er direkte etterkommer av denne opprettelsen under Cromwell, og gjenopprettelsen under restaurasjonen.

== Religiøs avtale ==
[[Den engelske kirke]] ble gjenopprettet som den nasjonale statskirke i England, støttet av ''Clarendon-loven'' og ''Loven om ensartethet'' av [[1662]]. Folk skal etter hva som ble sagt «danset rundt [[maistang]]er som en måte å spotte [[presbyterianere]] og [[uavhengige]]» og «brente kopier av ''Solemn League and Covenant''» (avtalen mellom skotske konventater og det engelske parlamentet i 1643).<ref>Harris 2005, ss. 52–53</ref> I [[Skottland]] ble [[episkopalisme]]n gjeninnført, det vil si at kirkens høyeste ledelse lå hos biskopene, i motsetningen til [[presbyterianisme]]n. Den anglikanske kirke kalles seg av denne grunn ofte for den episkopale kirke.

== Den kulturelle restaurasjonen ==
Puritanismens grep om samfunnet mistet sitt grep ved gjeninnføringen av kongedømmet. Et praktisk grep var at teatrene ble gjenåpnet etter å ha blitt stengt av protektoratet til Oliver Cromwell. Også på scenen var det åpenbart at puritanismen hadde mistet sitt grep, noe som kom til uttrykk i dristige, frekke og til dels slibrige [[komedie]]ne som ble raskt populære, i ettertid kalt for restaurasjonskomediene ved at de ble en gjenkjennbar sjanger. Restaurasjonskomediene er beryktet for deres seksuelle direkthet, en åpenhet som ble oppmuntret av kongen selv. I tillegg ble tillatt for kvinner å opptre på teaterscenene for første gang, og den første kvinnelige dramatiker var [[Aphra Behn]]. Perioden så også de første skuespillere som ble allment berømt og feiret som kjendiser.

For litteraturen som helhet betegner restaurasjonslitteraturen grovt en ensartet stil som sentrerte rundt feiringen av det nyetablerte hoffet til kong Karl II, eller som reaksjonen på det. Det er en litteratur som omfattet ekstreme motpoler som [[John Milton]]s ''[[Det tapte paradis]]'' og [[John Wilmot, 2. jarl av Rochester|jarlen av Rochester]]s ''Sodoma''. Perioden så også grunnleggelsen av [[Royal Society]], vitenskapens framgang med eksperimentene til [[Robert Boyle]], og det begynnende pionerarbeidet i litterær kritikk med [[John Dryden]] og [[John Dennis]].

For å feire anledningen og sementere de diplomatiske forholdene [[De forente Nederlandene]] etter nederlenderne hadde vært i krig med England gjentatte ganger under Oliver Cromwell, ga de strålende presang med [[den hollandske gave]], en kostbar samling av malerier av gamle italienske mestre, klassiske skulpturer, kostbare møbler og en [[yacht]]. Dog fikk nederlenderne noe tilbake da det noen tiår senere ble gitt en gjengave fra den britiske kongelige samling.

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Harris, Tim (2005): ''Restoration:Charles II and His Kingdoms 1660-1685''. Allen Lane.
* Keeble, N. H. (2002): ''The Restoration: England in the 1660s'', History of Early Modern England Series. Oxford: Blackwell Publishers. ISBN 0631236171.

== Eksterne lenker ==
* [http://www.socialistreview.org.uk/article.php?articlenumber=8704 Review of 'Revolution and Counter-Revolution in England, Ireland and Scotland 1658-60'] {{Wayback|url=http://www.socialistreview.org.uk/article.php?articlenumber=8704 |date=20070210055851 }}, ved Brian Manning
* [http://www.uni-mannheim.de/mateo/camenaref/cmh/cmh505.html «Chapter V. The Stewart»] {{Wayback|url=http://www.uni-mannheim.de/mateo/camenaref/cmh/cmh505.html |date=20070101051747 }} [http://www.historyonthenet.com/civil_war/civilwarmain.htm ''Restoration''], ved Charles Harding Firth

{{portal|Historie|Storbritannia}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Englands historie]]
[[Kategori:1660 i England]]