Redigerer Reisehåndbok

{{Geografisk omfang|artikkelen|Norge|dato=oktober 2015}}
[[Fil:BaedekerGB 1937.png|thumb|''[[Baedeker]]’s Great Britain''.]]
En '''reisehåndbok''', også kalt '''baedeker''', er en bok for [[turister]] eller reisende, som gir opplysninger om et geografisk område, et [[turistmål]] eller en [[reise]]rute. Den inneholder vanligvis detaljer slik som telefonnumre, adresser, priser og vurderinger av hoteller og andre overnattingssteder, restauranter og aktiviteter. Ofte inneholder den kart, og av og til opplysninger av historisk og kulturell art.

Den moderne reisehåndboken ble oppfunnet av [[Karl Baedeker]] i Tyskland (1835) og [[John Murray (forlegger)|John Murray]] i England (1836). Baedeker og Murray utga upersonlige, objektive reisehåndbøker; tidligere verker hadde kombinert faktiske opplysninger med personlige betraktninger. Baedeker- og Murray-bøkene ble svært populære og ble regnet som standardverker for reisende et godt stykke inn på 1900-tallet.

== Tidlige reiseførere ==
Svenske forskere foretok i 2009 en reise til [[Roma]] på grunnlag av reisehåndbøker der den eldste var fra [[800-tallet]], og lagd etter [[prinsipp]]et at monumenter på gatens venstre side var oppført på venstre side også i guiden. Romerske gateløp er i stor grad bevart fra 800-tallet.<ref>[https://forskning.no/reise/svenske-forskere-dro-til-roma-med-flere-hundre-ar-gamle-reiseboker/1213328 Marianne Nordahl: ''Svenske forskere dro til Roma med gamle reisebøker'', 21. juli 2018]</ref> [[Pilegrim]]er som besøkte Roma rundt 1150, kunne få kjøpt en reisefører kjent som ''Mirabilia urbis Romae'' («Byen Romas [[underverk]]er») som inneholdt en rekke [[sagn]] tenkt å forklare [[ruin]]enes tilblivelse, men ikke gjør noe forsøk på å beskrive hvordan ruinene opprinnelig så ut, eller hva de hadde som funksjon. Middelaldermenneskene var helt påfallende uinteresserte i den fortiden de var omgitt av restene etter. Om piazza San Marco i Roma forklarte guideboken at [[buegang]]en der kalles «hånden av kjøtt» fordi en kristen kvinne som het Lucia, var blitt drept der under [[Diokletian]]s kristenforfølgelser. «''Han som slo henne, ble til stein, men hånden som slo henne, forble kjøtt til den syvende dag. derfor kalles dette stedet ennå «hånden av kjøtt».''»<ref>[[Erling Sandmo]]: ''Tid for historie'' (s. 78-79), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3</ref>

På 1100-tallet ble det opprettet [[vertshus]] og [[herberge]]r med en dagsreises avstand (20-30 km) i [[Alpene]]. Herbergene var finansiert av [[veldedighet]] som hjelp til fattige pilegrimer, mens vertshusene tok seg betalt for kost og losji. Reisehåndbøker internt i [[handelshus]]ene beskrev kvaliteten på de ulike vertshusene, kolleger imellom. Enkelte av middelalderens vertshus tilbød lydisolerte konferanserom og flerspråklige [[tolk]]er. [[Prostituert]]e var ingen sjeldenhet, og handelshusene ønsket å redusere faren for at deres representanter skulle pådra seg [[kjønnssykdom]]mer på jobbreise, eller frastjeles gods eller forretningshemmeligheter underveis.<ref>Jon E. Glemmen: «Handelsreisende for 500 år siden», ''[[Kapital (tidsskrift)|Kapital]]'' 9/2003</ref>

== Moderne reisehåndbøker ==
[[Fil:Karl Baedeker.jpg|thumb|150px|Karl Baedeker.]]
Karl Baedeker (1801-) var sønn av en [[forlegger]] i [[Essen]]. I 1817 studerte han i [[Heidelberg]], etter militærtjenesten arbeidet han en stund for sin far, men dro i 1827 til [[Koblenz]] for å starte sitt eget [[forlag]] og [[trykkeri]] der. Der kjøpte han et forlag som alt hadde utgitt en reisehåndbok, ''Rheinreise von Mainz bis Cöln'' ([[Rhinen|Rhin]]-reise fra [[Mainz]] til [[Køln]]) med undertittelen ''Ein Handbuch für Schnellreisende'' (En håndbok for kjapt-reisende). Ved gjenutgivelsen i 1829 sørget han for å oppdatere den. Dermed var Baedeker i gang med sitt livslange kall: Å skrive og utgi reisehåndbøker til glede for reisende over hele Europa. Bøkene var også utstyrt med kart. For å prioritere, slik at de kjapt-reisende fikk sett og smakt på det beste, tok han i bruk et system med stjerner. Først i rekken av hans reisehåndbøker med stjerner var ''Handbuch für Reisende durch Deutschland und den österreichischen Kaiserstaat'' (Håndbok for reisende gjennom Tyskland og [[Østerrike-Ungarn|den østerrikske keiserstat]]) i 1842. En gang i [[Sveits]] bodde han på et anerkjent hotell og gikk fattigslig kledd. Dermed fikk han dårlig service og et dårlig rom. Da verten oppdaget at gjesten var selveste Karl Baedeker, prøvde han fortvilt å gi et bedre inntrykk av hotellet, men Baedeker var en ubestikkelig mann. I neste utgave om Sveits hadde hotellet mistet stjernen. Baedeker fikk håndbøkene sine oversatt til fransk og engelsk, og traff et stort marked. Hans [[parlør]] ''The Travellers Manual of Conversations''<ref>[https://www.vialibri.net/years/books/439079/1851-baedeker-karl-travellers-manual-of-conversation-in-english ''The Travellers Manual of Conversations]</ref> ble en enorm suksess som kom i en rekke utgaver. [[Paris]]-guiden ble hans siste. Karl Baedeker døde bare 58 år gammel, helt utslitt av sin omflakkende tilværelse. Etter hans død drev de tre sønnene forlaget hans videre, og serien med reisehåndbøker ble utvidet til mer eksotiske reisemål som [[Egypt]], [[Tyrkia]] og [[India]].<ref>[http://www.historie-online.dk/temaer-9/artikler-51-51/historiens-aktoerer/karl-baedeker-historiens-aktoerer-nr-8 Karl Baedeker]</ref>

==Norske reisehåndbøker==
===1700-tallet===
Den første reisehåndbok for reisende som ble utgitt var ''Norsk Veyviser for Reysende'' ([[København]], [[1774]]) av Hans Holck (1726-83).<ref>[https://runeberg.org/dbl/7/0551.html Hans Holck (1726-83)]</ref> Holck hadde foretatt en handelsreise i Norge sommeren 1769, der han førte en [[dagbok]] hvor han oppførte avstander, skysstakster og andre opplysninger. Dette dannet grunnlaget for hans ''Veyviser'', som beskriver postrutene i Norge mellom [[Christiania]] og København, [[Trondhjem]], [[Bergen]] og [[Stavanger]]. Noe av teksten var dessuten hentet direkte fra postkartet som postkontrollør Jens Schanche (1717-87)<ref>«Jens Schanche» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 19. desember 2022 fra [https://snl.no/Jens_Schanche]</ref> tegnet over Norge (1757).<ref>[https://lokalhistoriewiki.no/images/Jens_Schanches_postkart_fra_1757.jpg Jens Schanches postkart fra 1757]</ref>

Schanches kart over Norge var temmelig dårlig, men i 1786 kom et bedre reisekart, tegnet av [[Christian Jochum Pontoppidan]]. Sammen med kartet kom en bok, ''Geographisk Oplysning'', som også inneholdt opplysninger for reisende.<ref>[https://www.nb.no/nbsok/nb/3362cc5b798d35e634b9d0e1952177d0?lang=no#5 Pontoppidans ''Geographisk Oplysning]</ref>

===Fra 1814 til 1940===
[[Fil:Nielsen Yngvar.gif|thumb|Professor [[Yngvar Nielsen]] ble berømt for sin reisehåndbok.]]
I 1816 ble det utgitt en [[anonym]] ''Landeveiene mellem Norges Stæder'', som senere utkom i en forøket utgave under navnet ''Norske Reise-Router'', og i 1827 i en tredje utgave utarbeidet av embetsmannen C.B. Brinchmann. Selv om mesteparten av boken besto av tørre lister over skysskifter, var det også kommet til enkelte opplysninger om historisk interessante steder langs veiene.

Etter hvert som Brinchmanns ''Reise-Router'' ble foreldet, ble markedet overtatt av boktrykker J.Chr. Abelsted og hans ''Praktisk Lommereiseroute'', som til å begynne med (1840) bare skildret ruten mellom Christiania og Trondhjem, men siden ble utvidet. Utgaven av 1846 omfattet alle skyssruter sør for Nordland. Boken utkom i hele 48 utgaver helt frem til 1890. I samme periode utga forleggeren [[Chr. Tønsberg]] ''Norge. Illustreret Reisehaandbog'' (1874) med 600 sider, for en stor del utarbeidet av [[Jonas Nicolai Prahm]] og [[Emanuel Mohn]]. Reisehåndboken ble oversatt til engelsk i 1875 og utkom i ny utgave i 1879 som ''Illustreret Norge''.

I 1879 utkom historikeren, geografen og etnologen [[Yngvar Nielsen]]s ''Rejsehaandbog over Norge'', som snart stilte de eldre bøkene i skyggen. Nielsen innførte noe helt nytt, en reisehåndbok etter mønster av [[Baedeker]]-bøkene. Han fortsatte å holde den ''à jour'' gjennom hele livet, helt til den 12. utgaven i 1915. Samtidig utkom det egne utgaver for de enkelte byer eller landsdeler. Nielsens reisehåndbok vant en uhørt popularitet, og ble bare kalt «Yngvar» på folkemunne.

Etter Yngvar Nielsens død i 1916 tok offiseren [[Kristen Gran Gleditsch]] fatt på en ny reisehåndbok, som utkom i fire deler 1925–26. Han rakk bare å beskrive Sør-Norge, men for Nord-Norge utkom i 1926 ''Håndbok for reiser i Nord-Norge'' av Toralv Hagen. I mellomtiden hadde også [[Norges Statsbaner|NSB]] begynt å utgi egne reisehåndbøker. Det begynte med et gratis hefte om reisen til [[Trøndelag]] (1910). Hver sommer utkom det et hefte for nye landsdeler, som i 1920-årene tilsammen fikk tittelen ''Norske Reiseruter'', og fra 1932 ''Norsk Reisebok''. Utgiveren var trafikkinspektør Ole Høgslund, som rakk å utgi ni hefter før sin død i 1940. For fotturer utga advokat [[Nils Onsager]] og ingeniør [[N. Rustad]] i 1924 ''Til fots'', en vandrebok for fjellet. I 1930 utkom et nytt bind for skogtraktene på Østlandet. I 1932 ble begge bøkene overdratt til [[Den norske Turistforening]], som foresto nye utgaver.

===Etterkrigstiden===
Etter [[andre verdenskrig]] utga G.B. Lampe (1892-1978)<ref>Welle-Strand, Erling: «G.B. Lampe» i ''Norsk biografisk leksikon'' på snl.no. Hentet 19. desember 2022 fra [https://nbl.snl.no/G.B._Lampe]</ref> reisehåndboken ''Hele Norge i kart, ord og bilder'' (1950), en bok på bare 132 sider, for Landslaget for Reiselivet i Norge. En mer populær reisehåndbok var ''Norge Rundt'' (1956) av [[Erling Welle-Strand]], som utkom i et nytt opplag i 1969 og i et helt nytt format i 1987. Welle-Strand skrev også den første [[NAFs veibok]] (1964). Med bilturismens fremvekst oppsto nemlig et behov for en helt ny type reisehåndbøker, og NAFs veibok er senere kommet i en rekke nye utgaver.

Turboken ''Til fots'' utkom i nye opplag i 1948 og 1953, men ble senere delt opp i flere bøker som hver for seg skildret et bestemt fjellområde, slik som [[Jotunheimen]] eller [[Rondane]]. Disse bøkene ble imidlertid ingen suksess, så i 1986 vendte Turistforeningen tilbake til en samlet bok, ''Til fots i fjellet'', av [[Claus Helberg]]. Helberg utga også boken ''På ski i fjellet'' (1991).

=== Reisehåndbøker på nett ===
I den digitale tidsalderen finnes en rekke nettsteder som også fungerer som reisehåndbøker.  Her er noen:
* I Norge: [[visitnorway.no]], [[UT.no]], [http://www.lommekjent.no/ lommekjent.no]
* I andre land har [[Wikivoyage]] på flere språk, gode reiseguider til mange steder.

== Referanser ==
<references />

==Kilder==
* [[Egil Børre Johnsen|Johnsen, Egil Børre]] og [[Trond Berg Eriksen|Eriksen, Trond Berg]] (red.): ''Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995'', bind II. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
* [[Wilhelm Munthe|Munthe, Wilhelm]]: ''Boknåm''. Oslo: Cammermeyer, 1943.

==Eksterne lenker==
* [[Yngvar Nielsen]]s [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009020403015 ''Reisehaandbog for Norge'', 7. utg, 1893] (NB digital)
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Sakprosa]]
[[Kategori:Reiselitteratur]]