Redigerer Raphael Lemkin

{{Infoboks biografi}}
'''Raphael Lemkin''', opprinnelig ''Rafał'' (1900–1959) var en [[Det russiske keiserdømmet|russiskfødt]] [[advokat]] som er kjent for sitt arbeid mot [[folkemord]]. Han introduserte begrepet ''genocide'' (folkemord) i [[1944]] på bakgrunn av det pågående [[holocaust]] samt [[folkemordet på armenerne]] 30 år tidligere. I forbindelse rettsoppgjøret i Nürnberg ([[Nürnbergprosessene]]) etter [[andre verdenskrig]] arbeidet han med lite suksess for at folkemord skulle inkluderes i tiltale og dom.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/coining-a-word-and-championing-a-cause-the-story-of-raphael-lemkin|tittel=Coining a Word and Championing a Cause: The Story of Raphael Lemkin|besøksdato=2022-06-27|språk=en|verk=encyclopedia.ushmm.org}}</ref><ref name="Balakian" /> 

Lemkin var jødisk og hele familien bortsett fra en bror ble drept under holocaust. Lemkin gjorde et viktig bidrag til å beskrive nazistenes overgrep i okkuperte områder og i arbeidet for å hindre at slikt skulle skje igjen.<ref name="Quigley" /> Lemkins tenkning var tydelig påvirket av folkemordet på armenerne som skjedde mens han var ung.<ref name="Balakian" />

I [[1947]] medvirket han i en komite på tre jurister som utferdiget det første utkastet til en lovtekst (konvensjon) for [[FN]] om forbud mot og straff for folkemord. Han drev intens lobbyvirksomhet for å få konvensjonen vedtatt.<ref name="Quigley" /> Teksten ble etter flere runder med justeringer enstemmig vedtatt i [[1948]].{{tr}} Loven fikk kallenavnet «Lemkins lov».<ref name="Power" /> Han ble flere ganger nominert til [[Nobels fredspris]]<ref>{{Kilde www|url=https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/folkemord-og-lemkin.html|tittel=Hvem var Raphael Lemkin? - HL-senteret|besøksdato=2022-06-27|dato=6. oktober 2011|fornavn=|etternavn=|fornavn2=|etternavn2=|språk=no|verk=HL-senteret|forlag=Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|sitat=Raphael Lemkin skapte begrepet folkemord og var helt sentral i utviklingen av FNs folkemordkonvensjon, men hyllet ble han ikke før etter sin levetid.|arkiv-dato=2022-05-22|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20220522112255/https://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/folkemord-og-lemkin.html|url-status=yes}}</ref> hvorav to ganger i 1950-årene.<ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiv}} Han døde før hans nye hjemland, USA, hadde ratifisert [[Folkemordkonvensjonen|folkemordskonvensjonen]].{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=1}}

Lemkin var ugift og hadde ikke barn.<ref name=":0">Sands, P. (2017). ''East West Street: On the origins of genocide and crimes against humanity''. Vintage.</ref>

== Bakgrunn ==
[[File:Diet of Galicia and Lodomeria.png|thumb|Lemkin studerte ved Universitetet i [[Lemberg]] (Lviv). [[Hersch Lauterpacht]] (tre år eldre enn Lemkin) studerte også i Lemberg og begge hadde professor Julius Makarewicz som lærer.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=LEGAL FLOWS: CONTRIBUTIONS OF EXILED LAWYERS TO THE CONCEPT OF “CRIMES AGAINST HUMANITY” DURING THE SECOND WORLD WAR|publikasjon=Modern Intellectual History|doi=10.1017/S1479244318000239|url=https://www.cambridge.org/core/product/identifier/S1479244318000239/type/journal_article|dato=juni 2020|fornavn=Kerstin|etternavn=Von Lingen|serie=2|språk=en|bind=17|sider=507–525|issn=1479-2443|besøksdato=2021-02-20}}</ref><ref name="Sands2017" /> Makarewicz var nasjonalist og var en periode etter andre verdenskrig deportert i Sibir.<ref name=":1">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021102848107|tittel=Tilbake til Lemberg|etternavn=Sands|fornavn=Philip|forlag=Press forlag|isbn=9788232802012|side=|utgivelsesår=2018}}</ref> Bildet viser universitetets hovedbygg som til oppløsningen av [[Østerrike-Ungarn]] i 1918 var sete for den regionale forsamlingen (tysk: ''Landtag'') for [[Kongedømmet Galicia og Lodomeria]].]]
===Familie og oppvekst===
Raphaël Lemkin ble født i [[Bialystok]]<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/kultur/xl/byen-lviv_-philippe-sands-og-skjebnens-ironi-1.15879415|tittel=Arven etter Lviv|besøksdato=2023-10-05|dato=2022-03-13|fornavn=Maren Kvamme|etternavn=Hagen|språk=nn-NO|verk=NRK}}</ref> 24. juni 1900<ref>https://www.unhcr.org/ceu/9486-lemkin-raphael.html</ref> og vokste opp på familiens gårdsbruk, Ozerisko,  nær landsbyen Bezwodene i den [[Polen|polske]] del av [[Det russiske keiserdømmet]]. Landsbyen ligger noen mil utenfor [[Białystok]] og tilhører nå [[Hrodna voblasts]] i [[Belarus]] (også kjent som Hviterussland). Familien var [[Jøder|jødisk]] og snakket [[polsk]].{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=17}} 

Faren het Joseph og moren Bella (født Pomerantz). Under [[første verdenskrig]] gjemte Bella familiens bøker i skogen da de tyske styrkene nærmet seg. Gården ble rasert under krigshandlingene. Faren var interessert i politikk og livet i synagogen, mens moren var intellektuelt orientert og introduserte den unge Raphael for [[Friedrich Nietzsche]] og sørget for at han lærte flere språk (inkludert [[hebraisk]]) som ung. Hjemstedet lå midt i [[Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet|Det jødiske bosetningsområdet]] som strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet og der en stor del av verdens jøder bodde.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=18, 22, 28}} Han skal i alt ha lært 12 språk. På gården bodde også onkler, tanter og søskenbarn.<ref name="Lemkin2013" />{{rp|x}}

Familien leide en gård og var i en utsatt posisjon fordi jøder i det russiske imperiet egentlig ikke hadde lov til å drive jordbruk. Familien betalte høy pris til jordeieren og bestakk den lokale politimannen. Livet på den relativt isolerte gården ga en viss beskyttelse mot [[pogrom]]ene i byene på den tiden, Lemkin husket selv pogromene i 1903-1906 og 1919-1921 (i 1881 hadde det vært en særlig stor bølge anitjødisk vold). Lemkin konkluderte senere med at tsarens tjenestemenn tillot pogromene fordi det avledet oppmerksomheten fra kritikk av regimet. Jødene ble beskyldt både for å være sosialister og for å være kapitalistiske utbyttere.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=20-21}} Han vokste opp i en minoritet som levde under en konstant fare for vold.<ref name="Balakian" />

Lemkin skrev i selvbiografien at interessen for temaet folkemord begynte da han var guttunge og måtte overleve antisemittisme og vold.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=17}} Lemkin beskrev en umettelig leselyst og liten interesse for gårdsdrift.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=21}} Moren var intellektuelt nysgjerrig og som ung leste Lemkin om massakrer og forfølgelse av minoriteter blant annet behandling av kristne under keiser [[Nero]], romernes ødeleggelse av [[Kartago]] og massemord på [[Hugenotter|hugenottene]]. Han noterte at over 1 millioner armenere ble drept bare fordi de var kristne og ble sjokkert da de skyldige ble sluppet fri: "Hvorfor er drap på 1 million en mindre forbrytelse enn drap på et enkelt individ" skrev han i selvbiografien.<ref name="Balakian" />

Lemkin flyttet til [[Lviv]] (Lwow, da i Polen) i 1921.<ref name=":0" /> Han studerte fra 1921 først filologi og deretter rettsvitenskap ved Jan Kazimierz-universitetet i [[Lviv]] (polsk: Lwow). Han kunne polsk, russisk, jiddisch og hebraisk samt belarusiske og ukrainske dialekter, og lærte seg tysk, fransk og italiensk (senere også engelsk) med planer om å lære [[sanskrit]] og arabisk.<ref name="Power" /> Lemkin hadde spesielle interesse og talent for språk, og skal ha vært i stand til å lese 14 ulike språk.<ref name="Sayapin" /> Lemkin hadde studieopphold i [[Heidelberg]] for å sette seg inn i tysk filosofi. I 1926 fullførte han doktorgraden i rettsvitenskap i Lviv.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=34}}

===Situasjonen i Øst-Europa===
De store multietniske rikene ([[Østerrike-Ungarn]], [[Det osmanske rike|Det osmanske]] og [[Det russiske keiserdømmet|Det russiske keiserriket]] samt [[Det tyske keiserrike|Det tyske keiserriket]]) gikk i oppløsning under første verdenskrig. Disse rikene, som var rammene for Lemkins barndom og oppvekst, ble erstattet av [[nasjonalstat]]er og nasjonalitetsspørsmål ble et av de store temaene i Øst-Europa etter den første krigen.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=28}} Blant annet [[Wilsons 14 punkter]] la opp til grensetrekking for de nye statene etter etnisk tilhørighet, noe som var praktisk umulig i store deler av Øst-Europa og minoritetsrettene etablert ved Versailles-freden søkte å skape stabilitet i Øst-Europa.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=30}}

Etter at [[Polen]] i 1918 ble skilt ut fra Russland som egen stat ble hjemstedet en del av Polen og Lemkin ble statsborger av Polen. Lemkins interesse for nasjon og folkegrupper sprang særlig ut av denne voldelige perioden der grensestrid med Sovjetunionen varte i mange år første verdenskrig og tyske nasjonalister aksepterte ikke dannelsen av [[Fristaden Danzig]]..{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=31}}<ref name="Earl2013" />  

Polen var i mellomkrigstiden en multietnisk stat der etnisk polske utgjorde omtrent 70 % (med betydelig tyske, jødiske, hviterussiske og ukrainske minoriteter). Den polske republikken søkte å assimilere etniske ukrainere og etniske belarusere, mens mange anså assimilering av jøder og etnisk tyske som umulig eller uønsket. [[Józef Piłsudski]] argumentere for at jødene og deres kultur var en del av den polske nasjon. Jødene ble i mellomkrigstiden utestengt fra mange stillinger og antallet jødiske studenter var begrenset.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=31}}<ref name="Earl2013">{{Kilde artikkel|tittel=Prosecuting genocide before the Genocide Convention: Raphael Lemkin and the Nuremberg Trials, 1945–1949|publikasjon=Journal of Genocide Research|doi=10.1080/14623528.2013.821225|url=https://doi.org/10.1080/14623528.2013.821225|dato=2013-09-01|fornavn=Hilary|etternavn=Earl|serie=3|bind=15|sider=317–337|issn=1462-3528|besøksdato=2022-04-09}}</ref> 

Artikkel 93 i [[Versailles-traktaten]] ga stormaktene rett til å intervenere i indre polske forhold for å beskytte minoritetene. Flere polske partier foraktet Versailles-betingelsene fordi de ga jødene rettigheter i den polske staten fordi jødene angivelig ikke hadde slåss for nasjonale retter og derfor ikke fortjente noen. Piłsudski la til grunn at polsk etnisk identitet ikke var nødvendig for å bli polsk borger. Lemkin støttet som ung Piłsudski inntil Piłsudski tok makten ved et statskupp i 1926. Jødenes situasjon i den polske republikken ble betydelig forverret et Piłsudskis død i 1935.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=32}}

== Virke ==

===Arbeid som jurist===
[[File:10me Anniversaire du Bureau International Pour l'Unification du Droit Pénal, medal by Pierre Theunis, Belgium, (1938), Coins and Medals Department of the Royal Library of Belgium, 2N164 - 12 (recto).jpg|thumb|Vespasian Pella på en belgisk minnemynt. Pella medvirket ved utforming av [[Folkemordkonvensjonen]] i 1948.]]
Han arbeidet etter studiene som statsadvokat (offentlig anklager) fra 1929. Han ble sparket som assisterende statsadvokat i 1933 etter å ha «fornærmet våre tyske venner» og ble beskyldt for å styrke jødenes status.<ref name="Power" /> Fra 1929 til 1935 var han sekretær for utvalget som arbeidet med [[kodifisering]] av Polens straffelov.<ref name="Sayapin" />

Sammen med professor [[Emil Stanisław Rappaport]] laget Lemkin i 1932 utkast til ny straffelov for Polen. Artikkel 113, forfattet av Lemkin, var uvanlig ved at den gjorde det straffbart å produsere og spre propaganda som tilskyndet innbyggerne til vold og angrepskrig. Lemkin skrev i kommentar til lovforslaget at innenlands lovgivning kunne bidra til fred internasjonalt fordi krig er statlig politikk som først måtte legitimeres innenlands.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=40}} 

Ideen til kriminalisering av hatprat fikk Lemkin fra den rumenske juristen [[Vespasian Pella]] som hadde forfattet en bok som advarte om at fanatiske nasjonalister kunne ta kontroll over staten og bruke statsapparatet mot opposisjonen innenlands og samtidig drive land mot angripskrig. Pella hadde betydelig innflytelse på Lemkin.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=40}}

Rappaport introduserte Lemkin til kollegaene i ''L'Association Internationale de Droit Penal'' (den internasjonale forening for straffelov, stiftet 1924) som var en av de viktigste innenfor [[Folkeforbundet]] og gjennom denne foreningen fikk Lemkin mulighet til å arbeide med folkerett i [[Folkeforbundet]]. Gjennom foreningen ble han kjent med jussprofessor [[Henri Donnedieu de Vabres]] i tillegg til Pella. Lenin skrev om «overdreven nasjonalisme» i [[Mussolini]]s Italia. Pella ledet an i arbeidet med utvikling av en ny type straffelov i form av «kollektive statsforbrytelser». Donnedieu ble etter krigen Frankrikes ledende dommer i [[Nürnbergprosessen]]. Lemkins samarbeid med disse to var vesentlig for hans suksess. Etter andre verdenskrig ble han uvenn med begge.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=41-42}}

Høsten 1933 forfattet Lemkin et forslag til Folkeforbundet med forbud mot forbrytelser han kalte «barbari» og «vandalisme». Lemkin planla å presentere forslaget på den femte strafferettslige konferansen i Madrid høsten 1933 og han listet opp fem «nye» forbrytelser:{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=45-46}}
# barbari (fransk: ''actes de barbarie'')
# vandalisme (''actes de vandalisme'')
# fremkalling av katastrofer i internasjonal kommunikasjon (''provocation de catastrophes dans la communication internationale'')
# forstyrrelser av internasjonal kommunikasjon (''interruption intentionnelle de la communication internationale par Poste, Télégraphe, Télephone, ou par la T.S.F.'')
# spredning av smitte mellom mennesker, dyr eller planter (''propagation de la contamination humaine, animale, ou végétale'')

Lemkin siterte Pella for begrepene ''barbari'' og ''vandalisme''. Lemkins spesielle bidrag var å anvende prinsipper for [[universell jurisdiksjon]] for disse typene forbrytelser og knyttet det juridiske begrepet terrorisme til staters voldsbruk mot nasjonale minoriteter. Lemkin ønsket å utvide folkeretten (internasjonal strafferett) for å beskytte sårbare minoriteter, særlig på bakgrunn av det sviktende Folkeforbundet, samt å kriminalisere overgrep begått av statens tjenestemenn mot egne borgere i fredsperioder.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=45-46}} Tyske myndigheter presset Polen til å hindre Lemkin å reise til Madrid, men Lemkins notat ble sirkulert blant deltakerne i Madrid.<ref name="Balakian" /> 

Lemkin definerte barbari som forsøk på å ødelegge etniske, religiøse eller sosiale grupper, herunder brutale angrep på individenes liv og verdighet. Vandalisme definerte han som systematiske angrep på gruppens kulturminner, herunder ødeleggelse av kunst, biblioteker, ritualer og religion. Lemkin mente at barbari og vandalisme i praksis skjedde som et samlet angrep på folkegruppens eksistens.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=46-47}}

Ifølge Lemkin var det på den tiden tre typer menneskerettslige vern i folkeretten (1) forbud mot slavehandel, (2) minoritetsretter og (3) forbud mot propaganda som hisset til krig.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=47}} Lemkin foreslo en fjerde type: Forbud mot angrep på individer i den hensikt å ødelegge gruppen som individet tilhører. Lemkin fremholdt at folkeretten (internasjonal lov) var svært mangelfull på dette punktet. For ettertiden fremstår det som at Lemkin undervurderte barbari og vandalisme ved å liste disse sammen med mindre alvorlige saker som spredning av plantesykdommer og forstyrrelse internasjonal postgang.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=48}} Trolig hadde Lemkin pragmatiske grunner til å omtale barbari sammen med kriminalitet (for eksempel slavehandel og sjørøveri) med lang presedens for [[universell jurisdiksjon]]. Rent praktisk ville dette innebære at mistenkte for barbari kunne stilles for retten i det landet de ble pågrepet.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=49}}

Ideer tilsvarende Lemkins ble på den tiden diskutert i polsk politisk filosofi blant annet av Władysław Leopold Jaworski (1865 – 1930) og Leopold Caro (1864–1939). Lemkin mente at Sovjetunionens straffelov hadde til hensikt å beskytte bolsjevikpartiet og Lenins revolusjonære program og samtidig legitimere vold mot oppisjonelle personer og etniske grupper.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=57}} 

I spørsmål om nasjonal identitet og kulturell autonomi var Lemkin på linje med [[Simon Dubnov]], [[Otto Bauer]] og [[Karl Renner]]. For Bauer og Renner var nasjoner historiske prosesser, ikke kategorier eller territorier. Lemkin var enig med Bauer og Renner i at det var innskrenking av individuell frihet å forutsette en bestemt nasjonal identitet for å oppnå statsborgerlige rettigheter. Fra Lemkins perspektiv kunne et individ høre til flere nasjoner samtidig. Lemkin mente at nasjon er individer med åndelig fellesskap og anser seg som en gruppe basert på for eksempel felles språk, historie og geografisk nærhet (jødene var ifølge Lemkin en nasjon uten felles språk og geografi). Dubnov mente at det var fåfengt å forsøke å etablere en jødisk stat og fremholdt at like retter og autonomi (rett til eget språk og egne skoler) var løsningen på jødenes vanskelige situasjon. Lemkins ideer var direkte inspirert av Dubnov og Lemkin besøkt Dubnov privat i 1939 for å be om råd i arbeidet med lovforslaget. Dubnov hadde beskrevet den russiske/sovjetiske statens «åndelige drap» på det jødiske folk noe som tilsvarer det Lemkin kalte vandalisme.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=59-60}}

Lemkin studerte verkene av [[Tomáš Masaryk]], en fremstående sosiolog og Tsjekkoslovakias president, som argumenterte for at en flerspråklig og flerkulturell tsjekkoslovakias nasjonal identitet kunne skapes.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=67}}

I oktober 1933 ble Lemkins forslag angrepet av ''Gazeta Warszawska'', en innflytelsesrik antisemittisk avis, som hevdet at Lemkin fremme de jødiske rase og ikke den polske nasjon. For ikke å provosere tyske og sovjetisk myndigheter ved å sende en jødisk tjenestemann til konferansen i Madrid, nektet polske myndigheter med utenriksminister [[Józef Beck]] i spissen Lemkin å forlate landet og Lemkins forslag ble lagt frem skriftlig på konferansen. Beck kritiserte Lemkin for å fornærme Polens tyske venner. Etter noen uker ble Lemkin tvunget til å gå av som statsadvokat fordi han ikke ville trekke tilbake kritikken av Hitler.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=49-50}} Lemkins forslag fikk lite oppslutning på konferansen og de tyske delegatene forlot rommet i protest. En deltaker på konferansen fremholdt at barbari forekom så sjelden at det ikke hadde noen hensikt å utforme lov om forbrytelsen. Lemkin deltok senere på rettsvitenskapelige konferanser i Budapest, København, Paris, Amsterdam og Kairo der han argumenterte for forslaget første gang lagt frem i Madrid.<ref name="Power" />

===Andre verdenskrig===
====Flukt====
Han befant seg i Warszawa (der han arbeidet som advokat) da tyske styrker invaderte Polen 1. september 1939 og flyktet fra hovedstaden 6. september. Først flyktet han med tog og deretter til fots gjennom skogene og landsbygda. Han var i bevegelse til november før han kom seg på et tog til familien i området kom under sovjetisk okkupasjon. Han forlot høsten 1939 familien og så foreldrene for siste gang. Lemkin kom til det nøytrale [[Litauen]] tidlig i 1940 der det i Vilnius vrimlet av flyktninger. Ifølge selvbiografien var det på denne tiden han bestemte seg for å «vie resten av livet til å gjøre det ulovlig å ødelegge folk».<ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiii}}<ref name="Becker" /> 
[[File:Semionas Dubnovas.jpg|thumb|left|upright=0.6|[[Simon Dubnov]], russiskfødt historiker og aktivist av jødisk herkomst.]]
Han kom seg videre til [[Riga]] hvor han drøftet ideen med historikeren [[Simon Dubnov]] (Dubnov ble myrdet året etter under [[holocaust i Latvia]]). Han tok kontakt med en bekjent som da var justisminister i Sverige og fikk innvilget innreise. Lemkin kom seg til Stockholm i februar 1940 der han blant annet foreleste ved [[Stockholms Universitet|Stockholms universitet]]. I Stockholm begynte han å samle materiale om den tyske politikken i okkuperte områder, blant annet i form av utstedte dekreter, opplysninger fra Sveriges ambassader, fra Røde Kors og tyske radiosendinger. Lemkin håpet at slik offisiell informasjon fra tyske myndigheter ville være objektive og ugjendrivelige bevis.<ref name="Becker" /><ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiii}}  

Med hjelp fra sin venn professor Malcolm McDermott (ved [[Duke University]]) kom han seg til USA, der han ved Duke var lovet undervisningsoppdrag innenfor folkerett (engelsk: ''international law''). Han tok fly til Mosvka og reiste østover med [[Den transsibirske jernbanen]] og videre via Japan (som på den tiden ikke var involvert i krigen) og til [[Vancouver]] med båt og kom til [[Seattle]] 18. april 1941 (reisen tok 9 måneder). På dette tidspunktet behersket han engelsk muntlig ikke særlig godt.<ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiii}}<ref name="Becker" /> Lemkin kom til USA et par måneder før den tyske [[invasjonen av Sovjetunionen]] og det straks påfølgende massedrapet særlig på jøder i de østlige områdene.<ref name="Earl2013" />

====I USA====
I Nord-Carolina begynte han straks å holde taler (på haltende engelsk) med oppfordring om gjøre noe for de vanskeligstilte i Europa. På forsommeren 1941 fikk han siste livstegn fra foreldrene.<ref name="Power" /> 
[[File:State, War, & Navy Building - Washington, D.C..jpg|thumb|Krigsdepartementets kontorer i [[Washington D.C.]]]]
Han begynte i juni 1942 å arbeide for den føderale regjeringens Board of Economic Warfare og ble ifølge ham selv forbløffet over den manglende kjennskapen til massemordet som pågikk i Europa. Han møtte blant andre visepresident [[Henry A. Wallace]] for å overbevise ham om å gjøre noe for jødene i Europa. President Roosevelt svarte på Lemkins notat med forslag om internasjonal traktat med forbud mot barbari med at ikke var mulig å til en slik lov på det tidspunktet. I 1942 og 1943 drev han lobbyvirksomhet i [[Washington DC]] og andre steder i USA. På denne tiden skal han ha tenkt tilbake på [[Winston Churchill]]s tale over [[BBC]] i august 1941: «We are in the presence of a crime without a name». Lemkin skal ha blitt inspirert til å sette navn på den særegne forbrytelsen som ifølge Churchill var navnløs. I 1944 begynte Lemkin å arbeide som folkerettsekspert i [[Krigsdepartementet (USA)|USAs krigsdepartement]].<ref name="Power" /><ref name="Lemkin2013" />{{rp|xiv}}

Lemkins interesse for folkemord på jødene begynte under andre verdenskrig da han ble kjent med konsekvensene for Polens jøder inkludert hans egen familie. Hele familien bortsett fra en bror ble drept under holocaust (foreldrene ble trolig gasset til døde i [[Treblinka]]<ref name="Becker">Becker, A. (2022). ''Messengers of Disaster: Raphael Lemkin, Jan Karski, and Twentieth-Century Genocides.'' University of Wisconsin Pres.</ref>). Etter den sovjetiske okkupasjonen av det daværende østlige Polen ([[Molotov–Ribbentrop-pakten]]) deporterte okkupasjonsmakten tusenvis og henrettet mange av Lemkins venner.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=17}} Nazistene (som okkuperte resten av Polen i 1939 og de østlige områdene i 1941) gikk gjennom universitetets arkiver for å finne ut hvem som skulle henrettes. Gjennom sin jødiske oppdragelse var Lemkin godt kjent med den profetiske tradisjonen og med den jødiske ''tikkun olam'' der omtanke for de undertrykte står sentralt. Lemkins egne etiske refleksjon var preget av [[Martin Buber]]s «jeg og du»-teologi.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=18}}

===Senere virke===
På 1950-tallet begynte Lemkin å arbeide med trebindsverket ''History of Genocide''.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=60}}

Han ble professor i folkerett ved [[Yale University]]<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1957 | tittel = Norsk allkunnebok | utgivelsessted = Oslo | forlag = Fonna | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400006 | side = }}</ref> og [[Rutgers University]]. Han døde som en fattig mann i New York City{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=1}} 29. august 1959. Selvbiografien ''Totally Unofficial'' var da nesten ferdig.<ref name="Lemkin2013">{{Kilde bok|tittel=Totally Unofficial: The Autobiography of Raphael Lemkin|etternavn=Lemkin|fornavn=Raphael|etternavn2=Frieze|fornavn2=Donna-Lee|utgiver=Yale University Press|år=2013|isbn=9780300186963|utgivelsessted=New Haven}}</ref>

==Folkemord==
[[File:ICRC-Library RaphaelLemkin-DedicationTo MaxHuber.jpg|thumb|Håndskrevet dedikasjon fra Lemkin til [[Max Huber]] (president i internasjonale Røde Kors) i omslaget på boken ''Axis Rule in Occupied Europe''.]]
[[File:Alley of Gratitude, Yerevan (15).JPG|thumb|Byste av Lemkin i [[Jerevan]], «takknemlighetsalleen» foran [[Statsuniversitetet i Jerevan]].]]
===Bakgrunn for begrepet===
Mens han forsket og underviste i juss ved [[Duke University]] utarbeidet han begrepet folkemord (engelsk: ''genocide'') og hovedverket ''Axis Rule in Occupied Europe''.<ref name="Earl2013" /> Boken ble publisert av [[Carnegie Endowment for International Peace]] i november 1944. Boken er et juridisk referansverk på over 700 sider og sammenstilte bestemmelser og dekreter utstedt av tyske myndigheter (eller deres klientstater) i 19 okkuperte land i Europa. Lemkin begynte dokumentasjonsarbeidet mens han var i Sverige i 1940 og fortsatte som et del av arbeidet for USAs regjering. I boken gjentok Lemkin forslaget (opprinnelig lansert i Madrid i 1933) om forbud mot utslettelse av folkegrupper og etablering av en traktat som grunnlag for internasjonalt rettsoppgjør med gjerningspersonene.<ref name="Power" /> Boken er en av de grundigste redegjørelse tysk politikk i okkuperte områder mens krigen pågikk.<ref name="Quigley" /> Lemkin sa selv at i ''Axis Rule in Occupied Europe'' sammenfattet han sin begreper om barbari og vandalisme (som han introduserte over ti år tidligere) i begrepet folkemord.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=47}}

FN definerte senere folkemord som «planlagt fysisk ødeleggelse (helt eller delvis) av en folkegruppe», mens Lemkin i sin bok ''Axis Rule'' har en mer beskrivende og nyansert fremstilling. Lemkin fremholdt at folkemord ikke nødvendigvis innebærer umiddelbar ødeleggelse av en gruppe, men at det ofte begynner med forskjellige tiltak som har til hensikt å ødelegge de grunnlegende livsbetingelsene for en folkegruppe noe som vil lede til oppløsning av folkegruppen og til sist kan det også ende med død for medlemmene av gruppen.{{efn|He noted that genocide ‘does not necessarily mean the immediate destruction’ of a group, rather it first involves ‘different actions’ aimed ‘at the destruction of essential foundations of the life of national groups. . . the objective’ of which would be ‘the disintegration of the political and social institutions, of culture, language, national feelings, religion, and the economic existence of national groups, and the destruction of the personal security, liberty, health, dignity, and even the lives of the individuals belonging to such groups’.<ref name="Earl2013" />{{rp|320}}}}<ref name="Earl2013" />

Lemkin utelukket ikke folkemord som en enkelt voldelig hendelse, men beskrev det mer som prosess som ledet til fysisk utslettelse av gruppen på ulike måter. I USA begynte han å arbeide med overbevise verden om at folkemord måtte regnes som en internasjonal forbrytelse som burde håndteres av internasjonale domstoler.<ref name="Earl2013" /> Lemkin definerte folkemord som ''kolonial prosess'' med sikte på å påtvinge undertrykkerens nasjonalitet noe Lemkin kjente til fra mer enn 100 års undertrykking i Øst-Europa for eksempel da tsaren forsøkte å ødelegge Polen som nasjon.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=26}}

Begrepet folkemord hadde bakgrunn i traktater om minoritetsretter som ble utarbeidet i forbindelse med [[Fredskonferansen i Paris (1919)]] og Folkeforbundet i mellomkrigstiden. Beskyttelse av minoriteter hadde en lang tradisjon fra 1600-tallet av, blant annet i forbindelse med [[Wien-kongressen]]. Lemkin var tilhenger av væpnet intervensjon for å stanse pågående folkemord.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=24-25}}

===Historiske hendelser===
[[File:Trial of Talat Pasha.jpg|thumb|Fra rettssaken mot [[Soghomon Tehlirjan]] for drapet på [[Mehmed Talat]], i Moabit, Berlin, 1921.]]
Lemkin fikk som student kjennskap til [[folkemordet på armenerne]] (begrepet var på den tiden ikke introdusert) og dette var en av de viktigste bakgrunnene for Lemkins arbeid med folkemordsbegrepet.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=27-28}} Han mente at verden trengte lover mot slike rase- eller religionsbaserte mord. Da han fikk vite at britiske myndigheter i 1920 slapp fri de tyrkiske gjerningsmennene tok han opp saken med jussprofessoren i Lwow. Professoren fremholdt at statens [[suverenitet]] overstyrte hensynet til landets innbyggere: Staten kunne i prinsippet gjøre det de ville med sine egne borgere. Dette var uholdbart for Lemkin som mente at suverniteten ikke burde gi lov til å drepe millioner av uskyldige og han mente stater burde holdes ansvarlige for mishandling av egne borgere.<ref name="Balakian" />

[[Mehmed Talat]], en av hovedmennene bak [[folkemordet på armenerne]], ble i 1921 drept på åpen gate i [[Berlin]] av [[Soghomon Tehlirjan]], en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner - dette var helt ulogisk ifølge Lemkin.<ref>Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. ''Genocide Studies and Prevention'', 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. »</ref> Lemkin mente det var behov for lov og rettsvesen til å straffeforfølge slike som Talat, det burde ikke være nødvendig at ofrene tok saken i egne hender.<ref name="Balakian" /> 

Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne og [[holocaust]] under andre verdenskrig inspirerte han til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide». Lemkin utformet opprinnelig lovforslag om «barbarity» (massemord) and «vandalism» (utslettelse av kultur), og disse ble lagt frem for den femte internasjonale konferansen om strafferett, Madrid i 1933. Mens han var i Stockholm fra februar 1940 begynte han å sammenstille dekreter utstedt av tyske myndigheter i landene de okkuperte.<ref name="Power" />

På 1800-tallet søkte tsarens regime å konsolidere makten innenfor grensene ved å massakrere eller deportere etniske eller religiøse grupper. Den britiske utenriksministeren, [[Henry John Temple, 3. vicomte Palmerston|Lord Palmerston]], bemerket at tsaren forsøkte å utslette (engelsk: ''exterminate'') den polske nasjonen, noe Palmerston mente var fåfengt på grunn Polens størrelse.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=26}}

Fra 1928 til 1948 kommenterte ikke Lemkin overgrepene i Sovjetunionen under Stalin. Overgrepene var godt kjent i Polen blant annet gjennom polsk- og [[jiddisch]]-språklig presse. Det daværende østlige Polen hadde 5 millioner etniske ukrainere og den stor hungersnøden 1932-1933, kjent som [[holodomor]], var et stort tema i avisene i Warszawa og [[Lviv]] (polsk: Lwow). I oktober 1933 ble Mykola Lemyk fra [[Organisasjonen av ukrainske nasjonalister]] dømt til livsvargi fengsel for drapet på Aleksej Mailov ved det sovjetisk konsulatet i Lwow. Mailov var agent i det hemmelige politiet og drapet var hevn for holodomor, og den polske pressen så drapet som rimelig svar på terroregimet på den andre siden av grensen. Polske myndigheter forbød tjenestemenn, inkludert Lemkin, å kommentere saken. Lemkin kommenterte holodomor i en tale i 1953 og uttalte at den sovjetiske terroren på 1930-tallet lignet på folkemord. Lemkin mente at Stalins forsøk på å sulte ukrainiske bønder var det mest brutale av en lang serie angre på den ukrainske nasjonen.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=53-54}}

===Definisjon===
Han rømte til Sverige i 1940 og til USA i 1941. I 1944 publiserte Lemkin ''Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress'' og der introduserte han betegnelsen ''genocide'' for å beskrive det [[Winston Churchill]] hadde nevnt som ''crime without a name.'' Lemkin beskrev genocide som «the destruction of a nation or of an ethnic group».<ref>Cheterian, V. (2015). ''Open Wounds: Armenians, Turks and a Century of Genocide''. Oxford University Press, USA.</ref><ref name="Goldsmith">Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. ''Genocide Studies and Prevention'', 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. (…) In 1944, Lemkin’s Axis Rule in Occupied Europe: Laws of Occupation, Analysis of Government, Proposals for Redress was published containing the word ‘‘genocide’’ to describe the ‘‘crime without a name.’’»</ref><ref>Segesser, D. M., & Gessler, M. (2005). Raphael Lemkin and the international debate on the punishment of war crimes (1919–1948). ''Journal of Genocide Research,'' 7(4), 453-468.</ref>

{{sitat|Genocide betyr ikke nødvendigvis den umiddelbare ødeleggelsen av en nasjon, bortsett fra når det oppnås ved massemord på alle medlemmer i en nasjon. Det sikter mot å beskrive en koordinert plan med ulike elementer rettet mot ødeleggelsen av sentrale fundamenter av livet til nasjonale grupper, med målet om å utslette selve gruppene... Genocide er rettet mot den nasjonale gruppen som en enhet, og aktivitetene involvert er rettet mot individer, ikke i kraft av dem selv, men som medlemmer av den nasjonale gruppen.
{{efn|Genocide does not necessarily mean the immediate destruction of a nation, except when accomplished by mass killings of all members of a nation. It is intended rather to signify a coordinated plan of different actions aiming at the destruction of essential foundations of the life of national groups, with the aim of annihilating the groups themselves.... Genocide is directed against the national group as an entity, and the actions involved are directed against individuals, not in their individual capacity, but as members of the national group.}}|Raphael Lemkin, 1944<ref name="Goldsmith" />}}
[[File:Raphael Lemkin Axis 1944 title.jpg|thumb|Forsiden på ''Axis Rule in Occupied Europe'' (1944)]]
Lemkins interesse for folkemord begynte med folkemordet på armenere under første verdenskrig (opprinnelig kalte han det massakre på armenerne, betegnelsen ''Armenian Genocide'' tok han i bruk senere). Etter krigen ble 150 mistenkte ottomanske krigsforbrytere overlatt til britiske myndigheter på Malta. En armensk delegasjon møtte opp på fredskonferansen i Versailles og forlangte rettferdighet. Lemkin ble sjokkert da de ottomanske krigsforbryterne plutselig ble løslatt. Han stilte da spørsmålet om mord på millioner var en mindre forbrytelse enn mord på en enkelt person. Lemkin mente det var nødvendig med en lov som kunne stanse denne form for rase- og religionsbasert mord. Han tok problemstillingen opp med sin jussprofessor ved Universitetet i Lvov. Professoren svarte at statenes suverenitet går foran velferden til befolkningsgrupper i landet.<ref name="Balakian">Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. ''Holocaust and Genocide Studies'', 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210</ref>

Lemkin var i 1940-årene den første som brukte «folkemord» (''genocide'') om massakren på armenerne og dette regnes som det første moderne folkemordet. I 1948 spesifiserte han folkemord som angrep på tre nøkkelområder for en folkegruppe: fysisk eksistens, biologisk kontinuitet og åndelig/kulturelt uttrykk. Folkemord ved angrep på biologisk kontinuitet kan skje ved tvangssterilisering eller oppløsning av familier. Folkemord rettet mot folkegruppens kulturelle eksistens kan skje ved ødeleggelse av institusjoner eller kulturminner, ifølge Lemkin. Ødeleggelse av kulturuttrykk ville ifølge Lemkin ødelegge folkegruppens identitet og eksistens som gruppe. Det kulturelle aspektet ved folkemord ble ikke tatt inn i FNs Folkemordskonvensjon.<ref name="Balakian" />

===Rettsoppgjøret i Nürnberg===
[[Fil:Rafal_Lemkin_plaque_PISM.jpg‎|thumb|right|Minneplakett i Warszawa]]
{{se også|Nürnbergprosessen}}
I 1943 introduserte Lemkin begrepet folkemord, eller ''genocid.''<ref>{{Kilde bok
| forfatter=Bruce Jenkins
| år= 2008
| tittel=The Lost History of Christianity: The Thousand-Year Golden Age of the Church in the Middle East, Africa, and Asia--and How It Died.
|sted=New York
| forlag=HarperOne
| side=
| isbn= 978-0-06-147280-0
| språk=Engelsk
}}</ref> Etter [[folkemordet på armenerne]] og det pågående [[holocaust]], ville Lemkin skape en rett som la til grunn at systematiske drap på mennesker på grunn av rase, tro eller religion var en forbrytelse som overgikk alle andre forbrytelser en stat og dens innbyggere kunne gjøre seg skyldig i. Lemkins bok ''Axis rule in occupied Europe'' (1944) fikk god anmeldelser i blant annet ''Washington Post'' og ''New York Times''. Det er uklart om Murray C. Bernays, en amerikansk militærjurist som forberdte rettsoppgjøret, leste boken. Hilary Earl skriver at Bernays ideer er svært like Lemkins. Våren 1945 ble Lemkin ansatt i War Crimes Office, krigsforbryterkontoret, ved Judge Advocate General's Corps, det amerikanske militære juridiske tjenesten («JAG»). Lemkin tok kontakt med [[Robert Jackson]] straks Jackson var utnevnt som aktor for Nürnbergprosessen. JAG sendte Lemkin til London sommeren 1945 for å arbeide i Jacksons team som forberedte tiltalen. Våren 1946 reiste Lemkin til Europa for å lete etter overlevende familiemedlemmer og for å påvirke juristene i Nürnberg. Han forlot Tyskland før dommen i hovedprosessen falt i oktober 1946.<ref name="Earl2013" /> 
[[File:First day of the RuSHA trial.jpg|thumb|Fra åpningen av [[RuSHA-prosessen]] som var en av de etterfølgende [[Nürnbergprosessene]].]]
Lemkin hadde ingen offisiell rolle i Nürnberg. [[Benjamin Ferencz]] mintes at Lemkin var svært ute seg over å ha mistet hele familien unntatt en bror under holocaust. Ferencz husket at Lemkin var svært intens og til dels plagsom. Lemkins begrep om folkemord var ikke noe hovedpunkt i tiltalen, men ble brukt flere ganger i rettsprosessen til dels på en treffsikker måte. [[David Maxwell-Fyfe]], en av de britiske aktorene, tok flere ganger opp temaet folkemord blant annet i kryssforhør av [[Konstantin von Neurath]]. Fyfe brukte begrepet ''genocide'' på samme måte som Lemkin ved at Fyfe omtalte en kulturell utslettelse av tsjekkerne som folkegruppe blant annet ved fordrivelsen av landets intelligensia. Fyfe beskrev massedrap i regi av SS (blant annet gjennom ''[[Einsatzgruppen]]'') som en demonisk plan for folkemord, en plan som var nøye forberedt og gjennomført.<ref name="Earl2013" />

Dommen 1. oktober 1946 nevnte ikke folkemord slik Lemkin hadde håpet og han beskrev det som den mørkeste dagen i sitt liv. Lemkin mente at dommen i Nürnberg unnlot å definere folkemord som en forbrytelse i fredstid fordi dommen bare omtalte utryddelse av sivilbefolkningen i forbindelse med angrepskrig.<ref name="Earl2013" />

Lemkin arbeidet uten å lykkes med å få folkemord med i tiltalen mot [[Hans Frank]].<ref>{{Kilde avis|tittel=How the Nuremberg trials found names for the Nazis' crimes|url=https://www.theguardian.com/books/2016/may/22/how-the-nuremberg-trials-found-names-for-the-nazis-crimes|avis=The Guardian|dato=2016-05-22|besøksdato=2020-08-09|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Philippe|etternavn=Sands|side=|sitat=In studying these materials, Lemkin found a pattern of behaviour to which he gave a label, to describe the crime with which Frank could be charged. He called it ‘genocide’. Unlike Lauterpacht, with his focus on crimes against humanity, which aimed at the protection of individuals, he was more concerned with the protection of groups. He had worked tirelessly to get the crime of genocide into Frank’s trial, but on this last day of the trial he was too unwell to attend.}}</ref> Lemkins folkemordsbegrep i boken ''Axis rule in occupied Europe'' (1944) påvirket utformingen av London-charteret som lå til grunn for hovedprosessen i Nürnberg. Aktor Robert Jackson da han i tiltaledokumentet blant krigsforbrytelsene omtalte «deliberate and systematic genocide, viz., the extermination of racial and national groups». Nürnbergprosessen kodifiserte ikke folkemord ved å definere det dommen, men dommen beskrev massemordene særlig Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. I seks av de tolv etterfølgende [[Nürnbergprosessene]] var folkemord et tema. I sak 9 [[Einsatzgruppenprosessen]] og i sak 11 ''[[Rasse und Siedlungshauptamt]]''-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. [[Benjamin Ferencz]] brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i de dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til [[Folkemordkonvensjonen]].<ref name="Earl2013"/>

Nürnbergprosessen ble kritisert for å anvende lover med tilbakevirkende kraft (''ex post facto''). Til dette bemerket Lemkin:<ref name="Sayapin" />
{{sitat|Prinsippet om ''ex post facto'' i strafferett beskytter individets frihet. En person bør ikke forfølges av staten når han begår en handling som synes for ham rettferdig og anstendig, og som bare blir en forbrytelse gjennom etterfølgende lovgivning. (...) Drap og grusomheter som sådan var forbudt også i Tyskland. Hitler fritok ganske enkelt sine håndlangere og seg selv for ansvar for slike forbrytelser. Er gjenoppretting av slikt ansvar for kriminalitet en ''ex post facto''-lov? Er det en undergraving av garantiene for individuell frihet? Holder vi oss ikke til prinsippet om at ingen frihet kan rettferdiggjøre kriminalitet, undertrykkelse og grusomhet?{{efn|The principle of ''ex post facto'' in criminal law tends to protect the individual’s liberty. A person should not be oppressed by the state when he commits an act which seems to him fair and decent and which becomes a crime only through subsequent legislation. (...) Murders and atrocities as such were prohibited also in Germany. Hitler simply exempted his henchmen and himself of responsibility for such crimes. Is the restoration of such responsibility for crime an ''ex post facto'' law? Is it a destruction of the guaranties of individual liberty? Do we not adhere to the principle that no liberty can justify crime, oppression, and cruelty?<ref name="Sayapin" />}}}}

===Folkemordkonvensjonen===
{{se også|Folkemordkonvensjonen}}
I forbindelse med FNs generalforsamling i 1946 oppfordret Lemkin utenriksminister [[Jan Masaryk]] til å støtte en folkemordskonvensjon til ære for hans far president Masaryk.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=67}} Lemkin fikk Jan Masaryks hjelp til å overbevise den sovjetiske utenriksministeren [[Andrej Vysjinskij]]. Noen av delegatene foreslo «utryddelse» (engelsk: ''extermination'') som alternativ til «folkemord». Den fremstående juristen Abdel Monim Bey Riad (død 1947), medlem av Saudi-Arabias delegasjon, frarådet dette fordi «utryddelse» ikke er spesifikt om mennesker (brukes også om dyr og insekter) og at uttrykket kunne fungere begrensende ved at det antydet at alle medlemmer av gruppene måtte drepes for at begrepet skulle være relevant.<ref name="Power" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Death of Abd-Al Munim Riad Bey|publikasjon=American Journal of International Law|doi=10.1017/S0002930000184271|url=https://www.cambridge.org/core/journals/american-journal-of-international-law/article/abs/death-of-abdal-munim-riad-bey/EA609E816D0411DF72AB100D70069F32|dato=1947|fornavn=John|etternavn=Maktos|serie=4|språk=en|bind=41|sider=927–928|issn=0002-9300|besøksdato=2022-07-13}}</ref>
[[File:Pearl Buck (Nobel).jpg|thumb|[[Pearl S. Buck]], som ble tildelt [[Nobelprisen i litteratur]] i 1938 (foto), var en viktig støttespiller for Lemkin og folkemordkonvensjonen..{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=163}}]]

Lemkin tok kontakt med [[Frede Castberg]], jussprofessor og medlem av den norske delegasjonen, som lovet at Norge ville støtte at folkemord kom på generalforsamlingens dagsorden i 1946. Castberg anbefalte Lemkin å søke støtte fra en koalisjon av mindre stater fordi små land baserer seg mer på folkeretten enn det stormaktene gjør. Castberg påpekte for Lemkin at det primært var politikerne i Oslo som måtte påvirkes, ikke delegatene som arbeidet etter mandat fra politikerne.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=164}}

Lemkin var tilstede som privatperson ved generalforsamlingen i 1946, men fikk hjelp av sekretariatet til blant annet å lage kopier. Konvensjonen fikk støtte fra små land i Latin-Amerika først [[Ricardo J. Alfaro]] i Panamas delegasjon og deretter Cubas delegasjon hvorpå flere land i regionen sluttet seg til. De latinamerikanske landene utgjorde omkring 20 av FNs 51 medlemmer på den tiden. Lemkin mente at det deretter var vesentlig å overbevise den indiske delegasjonen slik at flere asiatiske land ville følge etter.{{Sfn|Cooper|2008|s=79}} I sin lobbyvirksomhet tok han kontakt med [[Margery Corbett Ashby]] (som han kjente fra Folkeforbundet) og [[Vijaya Lakshmi Pandit]] som ledet den indiske delegasjonen.{{Sfn|Cooper|2008|s=80}}

FNs generalforsamling vedtok 11. desember 1946 enstemmig en resolusjon som fordømte folkemord og som innledet arbeidet med å utarbeide [[traktat]] om forbud mot folkemord. [[FNs generalsekretær]], [[Trygve Lie]], ga deretter en komite bestående av Lemin, Vespasian Pella og Henri Donnedieu de Vabres i oppdrag å lage et første utkast til folkemordkonvensjon.<ref name="Power" />

Lemkin drev utstrakt lobbyvirksomhet for å få vedtatt en folkemordskonvensjon. Han skrev til personlig til alle FN-utsendinger og utenriksministrene, og sørget for at disse også fikk henvendelser fra interessegrupper i hjemlandet. Lemkin fikk hjelp av blant andre [[Pearl S. Buck]], [[Aldous Huxley]], [[Bertrand Russell]] og [[Gabriela Mistral]] som i november 1947 publiserte en appell i ''New York Times''. I august 1948 samlet han økonomisk støtte for å kunne reise til Geneve der en komite arbeidet med en endelig tekst til folkemordskonvensjonen. På den tiden hadde Lemkin ikke fast inntekt og var avhengig av lån fra slektning og donasjoner til å leve av. I Geneve leverte han notater og andre innspill til komitemedlemmene.<ref name="Power" />

James Rosenberg i [[National Conference for Community and Justice]], en amerikansk menneskerettsorganisasjon, støttet arbeidet for en folkemordkonvensjon blant annet i form av US Committee for the UN Genocide Convention.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=163}} Rosenberg, Lemkin og Buck sendte hundrevis av brev til politikere, journalister, kunstnere og ledere for frivillige organisasjoner med appell om å støtte en folkemordkonvensjon.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=165}}

Etter at konvensjonen var vedtatt i FNs generalforsamling i desember 1948 skrev ''New York Times''rosende omtale av Lemkins 15 år lange arbeid. Lemkin var til stede i [[Palais de Chaillot]], Paris, der generalforsamlingen ble avholdt.<ref name="Power" />

President [[Harry Truman]] var en de første statslederne som signerte konvensjonen og sendte den videre til [[USAs senat|senatet]] for godkjenning. I senatet var det til dels sterk motstand blant annet på grunn av generell isolasjonisme i USA på den tiden og det var en viss motstand mot å inngå internasjonale avtaler som gikk over føderal eller delstatlig lovgivning. Rasisme spilte trolig også en rolle ved at enkelte senatorer fryktet at tilhengere av [[segregering]] kunne bli berørt av konvensjonens brede definisjon av folkemord. Lemkin drev med lite resultat energisk lobbyvirksomhet overfor senatet. Amerikansk ratifisering ble aktuelt på 1980-tallet.<ref name="Quigley" />

Lemkin gikk inn for universell jurisdiksjon der enhver stat kunne rettsforfølge selv om forbrytelsen, gjerningspersonen eller ofrene ikke hadde noe med staten å gjøre. Dette forslaget gikk opprinnelig ikke gjennom og konvensjonen gjaldt bare folkemord på eget territorium. På 1990-tallet utvidet flere europeisk land sin strafferett til å gjelde folkemord uansett hvor i verden det hadde skjedd. Lemkin gikk også inn for å etablere en internasjonal straffedomstol og en slik straffedomstol ble etablert i Haag i 2002 basert på traktat av 1998.<ref name="Quigley" />

==Utmerkelser==
*Stephen Wise Award, American Jewish Congress i 1951 for sitt bidrag til folkerett (''international law'').<ref name="Sayapin" />
*[[Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden]]
*Orden Carlos Manuel de Céspedes (Cuba), 1950<ref name="Sayapin" />

[[Winston Churchill]] nominerte Lemkin til [[Nobels fredspris]] i 1950 og i 1952.<ref name="Sayapin" /><ref>Bazyler, M., & Bazyler, M. J. (2017). ''Holocaust, genocide, and the law: A quest for justice in a post-Holocaust world''. Oxford University Press.</ref> Nominert til fredsprisen i 1950 av professorene Taylor Cole<ref>{{Kilde www|url=https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show.php?id=5266|tittel=Nomination%20archive|besøksdato=2022-07-14|dato=2020-04-01|språk=en-US|verk=NobelPrize.org}}</ref> og [[Paul A. Freund]]<ref>{{Kilde www|url=https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show.php?id=5243|tittel=Nomination%20archive|besøksdato=2022-07-14|dato=2020-04-01|språk=en-US|verk=NobelPrize.org}}</ref> samt Jorge Villegomez (Ecuadors parlament). I 1951 på ny av Freund. I 1955 av professorene Freund og Stephan Riesenfeld.<ref>https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show.php?id=5566</ref> I 1956 og i 1959 ble Lemkin nominert av [[Thomas J. Dodd]] (representantenes hus og tidligere aktor i Nürnbergprosessen).<ref>https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show.php?id=4992</ref> I 1958 og 1959 av [[Emanuel Celler]] (medlem av [[Representantenes hus (USA)|representantenes hus]], USA).<ref>{{Kilde www|url=https://www.nobelprize.org/nomination/archive/show_people.php?id=11472|tittel=Nomination%20archive|besøksdato=2022-07-14|dato=2020-04-01|språk=en-US|verk=NobelPrize.org}}</ref>

==Ettertiden==
[[File:Philippe Sands QC at Chatham House.png|thumb|[[Philippe Sands]] ved konferanse i [[Chatham House]], 2014.]]
[[Samantha Power]], politiker og professor, omtalte i sin bok ''A Problem from Hell: America and the Age of Genocide'' (2002) Lemkin som en oversett (''neglected'') person i internasjonal rettshistorie. Boken ble blant annet tildelt [[Pulitzer-prisen]] for beste sakprosabok.<ref name="Power" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Philippe Sands, East West Street: On the Origins of ‘Genocide’ and ‘Crimes Against Humanity’|publikasjon=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/mqy058|url=https://doi.org/10.1093/jicj/mqy058|dato=2018-09-01|fornavn=Mia|etternavn=Swart|serie=4|bind=16|sider=959–961|issn=1478-1387|besøksdato=2022-06-27}}</ref>

John Cooper ga i 2008 ut biografien ''Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide Convention'' (Palgrave Macmillan) som gir mer faktabakgrunn til folkemordsbegrepet og flere opplysninger om Lemkins virke. Coopers bok baserer seg i stor grad på sekundærkilder og har en del unøyaktigheter. Cooper overvurderte trolig Lemkins innflytelse.<ref name="Quigley">{{Kilde artikkel|tittel=Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide ConventionJohn Cooper|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/dcx032|url=https://doi.org/10.1093/hgs/dcx032|dato=2017-08-26|fornavn=John B.|etternavn=Quigley|serie=2|bind=31|sider=325–327|issn=8756-6583|besøksdato=2022-07-04}}</ref>

Donna-Lee Frieze redigerte og ga ut Lemkins etterlatte selvbiografi ''Totally Unofficial'' (Yale University Press, 2013).

Douglas Irvin-Erickson ga i 2017 ut boken ''Raphael Lemkin and the Concept of Genocide'' på University of Pennsylvania Press. Irvin-Erickson fremholder at Lemkins upubliserte selvbiografi (''Totally Unofficial'' skrevet på 1950-tallet) er problematisk som kilde til Lemkins tidlige liv fordi han tolker pogromer og opplevelser i unge år på bakgrunn av erfaringer og ideer opparbeidet som voksen.{{Sfn|Irvin-Erickson|2017|s=17-20}}

=== Philippe Sands ===
Juristen [[Philippe Sands]] brukte fem år på boken ''Tilbake til Lemberg'' (engelsk original: ''East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity'') om deler av familiens historie.<ref>{{Kilde avis|tittel=Baillie Gifford Prize: Lawyer wins award for book about genocide|url=https://www.bbc.com/news/entertainment-arts-37998113|avis=BBC News|dato=2016-11-16|besøksdato=2022-03-13|språk=en-GB}}</ref> Sands bok omhandler blant annet juristene Raphael Lemkin og [[Hersch Lauterpacht]] som begge studerte ved universitetet i Lemberg (nå [[Lviv]] i Ukraina). Lauterpacht introduserte begrepet [[Forbrytelser mot menneskeheten|forbrytelse mot menneskeheten]] på samme tid som Lemkin introduserte begrepet folkemord.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/1k9EnQ|tittel=Fabelaktig og gripende om andre verdenskrig: Bokanmeldelse: Philippe Sands: «Tilbake til Lemberg»|besøksdato=2022-03-13|forfattere=Guri Hjeltnes|dato=8. oktober 2018|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref> Nürnbergprosessen brukte Lauterpachts begrep. Sands uttalte at han intellektuelt er mest på linje med Lauterpacht som mente at personene skulle betraktes som individer og ikke som medlemmer av en gruppe eller et kollektiv.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/books/2016/nov/16/philippe-sands-alarm-bells-human-rights-east-west-street-baillie-gifford-prize-interview|tittel=Philippe Sands: 'Alarm bells are ringing in this country'|besøksdato=2022-03-14|dato=2016-11-16|språk=en|verk=the Guardian}}</ref>

==Utgivelser==
*''Axis Rule in Occupied Europe''. Carnegie Endowment for International Peace, 1944.
* ''Prawo karne skarbowe'' (som redaktør), Krakow, 1938 (skattemessig straffelov)<ref name="Sayapin">{{Kilde artikkel|tittel=A Short Tribute to Professor Raphael Lemkin (1900–1959)|publikasjon=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/mqp066|url=https://doi.org/10.1093/jicj/mqp066|dato=2009-11-01|fornavn=Sergey|etternavn=Sayapin|serie=5|bind=7|sider=1149–1152|issn=1478-1387|besøksdato=2022-07-14}}</ref>
*''La reglementation des paiements internationaux'', Frankrike, 1939.<ref name="Sayapin" />
*''Poland’s Criminal Code of 1932'' (engelsk oversettelse av Polens straffelov), 1939.<ref name="Sayapin" />
*''Totally Unofficial'' (Yale University Press, 2013), upublisert selvbiografi redigert av Donna-Lee Frieze.

== Fotnoter ==
<references group='lower-alpha'/>

== Referanser ==
<references>
<ref name="Power">{{Kilde bok|tittel=A Problem from Hell": America and the Age of Genocide|etternavn=Power|fornavn=Samantha|utgiver=Basic Books|år=2002|isbn=978-0465061501}}</ref>

<ref name="Sands2017">Philippe Sands (2017): ''East West Street: Personal Stories about Life and Law,'' Washington University Global Studies Law Review,'' vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6</ref>
</references>

== Litteratur ==
*{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2t4ds5|tittel=Raphael Lemkin and the Concept of Genocide|etternavn=Irvin-Erickson|fornavn=Douglas|dato=2017|utgiver=University of Pennsylvania Press|isbn=978-0-8122-4864-7|ref={{SfnRef|Irvin-Erickson2017}}}} (basert delvis på doktoravhandlingen ''The Life and Works of Raphael Lemkin. A Political History of Genocide in Theory and Law'' ved State University of New Jersey, 2014)
* Sands, Philip (2018): ''Tilbake til Lemberg''. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: ''East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity'', Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)
* {{Kilde bok|tittel=Raphael Lemkin and the Struggle for the Genocide Convention|etternavn=Cooper|fornavn=John|utgiver=Springer/Palgrave Macmillan|år=2008| ref= {{SfnRef|Cooper2008}}}}

== Eksterne lenker ==
* [https://www.youtube.com/watch?v=63_kZeI-OD4 Defining an Unimaginable Crime: The Story of Raphael Lemkin] [[United States Holocaust Memorial Museum]] via YouTube
*[https://www.youtube.com/watch?v=QO-Pb-T8MwM Raphael Lemkin Defines Genocide (1949) Full Broadcast], CBS/FN via YouTube
{{Holocaust}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Lemkin, Raphael}}
[[Kategori:Personer fra USA født i Belarus]]
[[Kategori:Polske jurister]]
[[Kategori:Personer fra Zelvenski rajon]]
[[Kategori:Personer fra USA av polsk opphav]]
[[Kategori:Mottakere av trosfrihetsprisen (Four Freedoms Award)]]
[[Kategori:Personer fra USA av belarusisk opphav]]