Redigerer Ragnar Skancke

{{Infoboks politiker
| dødsårsak=[[Henrettelse ved skyting|Henrettelse]]
| verv = Norges kirke- og undervisningsminister
| regjering = [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|Terbovens kommissariske statsråder]],<br />[[Vidkun Quislings andre regjering|Quislings NS-regjering]]
| fra = 1940
| til = 1944
}}
'''Ragnar Sigvald Skancke''' (født [[9. november]] [[1890]] på [[Ås (kommune)|Ås]], henrettet [[28. august]] [[1948]] i [[Oslo]]) var en [[Norge|norsk]] [[ingeniør]], [[professor]] i svakstrømsteknikk ved [[Norges tekniske høgskole|NTH]] og [[politiker]] ([[Nasjonal Samling|NS]]). Han var også medlem av [[Det Norske Videnskaps-Akademi]]. Han er den siste i Norge som ble [[Dødsstraff|dømt til døden]] og [[Dødsstraff|henrettet]].

== Liv og arbeid ==
=== Bakgrunn ===
Som ung ingeniør markerte Skancke seg som en [[Pionér (uttrykk)|pionér]] i [[Radio#Radar|radarforskningen]].

Han meldte seg inn i NS i 1933 og ble sentral i partioppbyggingen som fylkesfører i Sør-Trøndelag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nilssen, Trond Risto|år=1995|artikkel=Trondheim under nasjonal-sosialistisk styre|redaktør=Hoff, Kolbjørn|tittel=Årbok 1995: Arbeiderbevegelsens historielag i Trondheim|utgivelsessted=Trondheim|side=84}}</ref>

Ved [[Georg-August-Universität Göttingen|Universitetet i Göttingen]]s 200-årsjubileum i [[1937]] representerte Skancke [[Norges tekniske høgskole|NTH]]. Til stede var også professor [[Birger Meidell]] og rektor [[Didrik Arup Seip]], begge fra [[Universitetet i Oslo]]. Den tradisjonelle akademiske [[prosesjon]]en var dominert av marsjerende studenter i [[Schutzstaffel|SS]]-[[uniform]] og [[hakekors]]faner. Dette var et viktig nazistisk [[propaganda]]show, hvor [[akademiker]]e fra hele [[Europa]] deltok. [[Oxford-universitetet|Oxford-]] og [[Cambridge]]-[[universitet]]et nektet imidlertid å delta.

=== Politisk virksomhet under krigen ===
[[Fil:Quisling og NS-regjeringen.jpg|thumb|300px|[[Vidkun Quisling]] og de fleste av ministrene i [[Vidkun Quislings andre regjering|hans andre regjering]].<br />Første rekke fra venstre: Quisling, [[Albert Viljam Hagelin]], [[Kjeld Stub Irgens]], Skancke og [[Tormod Hustad]].<br />Bakre rekke fra venstre: [[Sverre Riisnæs]], [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], [[Axel Stang]], [[Johan Andreas Lippestad]] og [[Eivind Blehr]].{{Byline|[[Riksarkivet]], ca. 1942–1943}}]]
Under [[den tyske okkupasjon av Norge|den tyske okkupasjonen av Norge]] ble Skancke utnevnt til arbeidsminister i [[Vidkun Quisling]]s [[Vidkun Quislings 1. regjering|9. april 1940-regjering]], til en av [[Josef Terboven|Josef Terbovens]] [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] <ref name="JT"/> og til  kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings 2. regjering|Quislings nasjonale regjering]] ([[1942]]&ndash;[[1945|45]]). Den [[11. september]] [[1941]] innkalte statsråd Skancke alle universitetsansatte og studenter til et tvungent møte for å gi «friheten og sannheten» ved universitetet bedre vilkår. På dette møtet ble rektor og Kollegiet avsatt. Ikke lenge etter ble også studentenes representanter kastet.

Skancke var blant Quislings mest trofaste støttespillere, og han gikk svært langt for å ensrette [[Den norske kirke|statskirken]] og [[Skole|undervisningsvesenet]]. Det var imidlertid ikke han som tok initiativet til å [[Deportasjon|deportere]] landets lærere til [[Finnmark]]. Han var tvert imot uenig i deportasjonen.

Kirkepolitikken overlot han i stor grad til sin ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]].
[[Fil:Vidkun Quisling og Oliver Møystad (hirdsjef og sjef for sikkerhetspolitiet) sammen med NS-ministre og tyske offiserer. (8616617568).jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]], leder for [[Nasjonal Samling]] (NS), og [[Oliver Møystad]], [[Hirden|hirdsjef]], (sammen foran) med NS-ministre og tyske offiserer på [[Universitetsplassen i Oslo]] under en hirdoppmarsj 16. oktober 1943. Ragnar Skancke sees midt i bildet, som den laveste på annen rekke.{{Byline|type=Propagandafoto|[[Riksarkivet]]}}]]

=== Landssviksoppgjøret og dom ===

{{Utdypende|Det norske landssvikoppgjøret}}
Etter at de tyske okkupantene hadde kapitulert ble Skancke stilt for retten. Den [[21. mai]] [[1946]] ble han enstemmig dømt til døden for [[landssvik]].<ref name="RO"/> Etter at [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] den [[27. mars]] [[1947]] opprettholdt dødsdommen, forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye bevis, og nye vitneforklaringer ble opptatt. Under dette arbeidet ble en avskrift av [[kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtalen fra 1940]] for første gang dokumentert i det norske landssvikoppgjøret, og [[Johan Nygaardsvold]], [[Halvdan Koht]] og [[Birger Ljungberg]] hevdet samstemmig at de ikke husket noen slik avtale.{{Trenger referanse}} Skanckes påminnelse om kapitulasjonsavtalen kan ha forsterket regjeringens beslutning om å opprettholde dødsdommen hans.<ref>[[Frode Fanebust]]: ''Krigshistorien TM'' (s. 173), Pax forlag, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3240-5</ref>

Mens dette pågikk, endret klimaet i rettsoppgjøret seg betraktelig, og det ble reist sterke benådningskrav, blant annet i opprop undertegnet av mange prester og lærere. Men alle søknader om benådning ble avslått. Regjeringen stod fast på dødsdommen. I Skanckes tilfelle hevdet regjeringen at en benådning ville føre til at ''alle'' dødsdømte måtte benådes.<ref>[[Lars-Erik  Vaale]]: ''Dommen til døden'', Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 978-82-5302-6251</ref>

Skancke ble, som den siste i det norske rettsoppgjøret, henrettet på [[Akershus festning]] 28. august 1948, 57 år gammel.

Ved henrettelsen av Skancke ble justisminister [[O.C. Gundersen]] oppfordret om å komme ned på festningen og skyte selv. Konfrontert med den sønderknuste og angrende Skancke led [[eksekusjonspelotong]]en kvaler. Gundersen måtte stå opp og dra ned til [[rettersted]]et for å tale eksekusjonspelotongen til rette, så dommen kunne fullbyrdes.<ref>[[Hans Fredrik Dahl]]: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 230), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref> Det ble siden hevdet at så få i pelotongen siktet for å drepe, at Skancke kun ble skadeskutt og skrek av smerte. Det som sikkert vites, er at Skancke fikk nådeskudd gjennom [[tinning]]en, slik det ble gjort hvis den som var skutt, fortsatt viste livstegn.<ref>Frode Fanebust: ''Krigshistorien TM'' (s. 172)</ref>

=== Skanckes siste brev før henrettelsen ===
Avskrift av Ragnar Skanckes siste brev til vennen Arnt Taasen Torp, også han på dødscelle<ref>Frode Fanebust: ''Krigshistorien TM'' (s. 172)</ref> – brevet er datert [[27. august]] 1948, dagen før henrettelsen:
<blockquote>
Kjære Arnt!

Da vi skiltes idag, så trodde vel ingen av oss at dette skulle skje. Og allikevel har jeg lenge vært forberedt på at det ''kunne'' skje.  Jeg tror på en styrelse i alt og også dette har en mening.

Alt hva vi i denne lange tiden har snakket om og drømt om, vil nok komme til å skje.  Jeg har vært tro mot min overbevisning – jeg kunne ikke svikte den, og jeg håper og tror at mit liv ikke har vært forgjeves.  Historiens dom er ikke alltid samtidens dom.''

Så sender jeg deg og Sundlo og Dahlen og alle de andre gode venner en siste hjertelig hilsen med takk for alt.  Dahlen må hilse alle venner i Trøndelag på det hjerteligste.  I mine siste timer er dere alle sammen i mine tanker og jeg ber Gud velsigne dere. En særlig takk til deg kjære Arnt for ditt gode vennskap og hjertelag.''

Og så ønsker jeg dere – kjære venner – alt godt i framtiden.

En siste hjertelig hilsen fra                                    R. Skancke (sign.)

</blockquote>

== Referanser ==
<references>

<ref name="JT">{{ Kilde bok | forfatter = Terboven, Josef  | utgivelsesår = 1940 | tittel = Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940 | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon hos: Stenersen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062201038#24 | side = 25 }}</ref>

<ref name="RO">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1962 | tittel = Om landssvikoppgjøret: innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget : utvalget oppnevnt 22. desember 1955, innstilling avgitt 11. januar 1962 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Departementet | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020405025 | side = }}</ref>

</references>  

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}
*[https://www.arkivportalen.no/entity/no-NTNU_arkiv000000008379 Ragnar Sigvald Schankes private arkiv] finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket 
* [https://www.ntnu.no/blogger/ub-spesialsamlinger/2016/09/26/professorarkivene-ved-ntnu-har-faglig-nytteverdi-og-historisk-interesse/ Professorarkivene ved NTNU har faglig nytteverdi og historisk interesse]- Arikkel om «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling av Ingunn Østgaard, NTNU Universitetsbiblioteket

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Skancke, Ragnar Sigvald}}
[[Kategori:Personer fra Ås kommune]]
[[Kategori:Norske utdanningsministre]]
[[Kategori:Norske arbeidsministre]]
[[Kategori:NS-statsråder]]
[[Kategori:Fylkesførere i Nasjonal Samling]]
[[Kategori:Norske professorer i elektroteknikk]]
[[Kategori:Professorer ved NTH]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen]]
[[Kategori:Henrettede nordmenn]]
[[Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting]]