Redigerer Ragnar Skancke

{{Infoboks politiker
| dødsårsak=[[Henrettelse ved skyting|Henrettelse]]
| verv = Norges kirke- og undervisningsminister
| regjering = [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|Terbovens kommissariske statsråder]],<br />[[Vidkun Quislings andre regjering|Quislings NS-regjering]]
| fra = 1940
| til = 1944
}}
'''Ragnar Sigvald Skancke''' (1890–1948) var en [[Norge|norsk]] [[ingeniør]], [[professor]] i svakstrømsteknikk ved [[Norges tekniske høgskole]]. og [[politiker]] ([[Nasjonal Samling|NS]]), samt medlem av [[Det Norske Videnskaps-Akademi|Det Norske Videnskaps-Akademi.]] Som politiker for [[Nasjonal Samling]] spilte han en sentral rolle i [[Vidkun Quislings andre regjering|Quisling-regimet]] under [[andre verdenskrig]]. Han er den siste i Norge som ble [[Dødsstraff|dømt til døden]] og [[Dødsstraff|henrettet]].

== Liv og arbeid ==
=== Bakgrunn ===
Som ung ingeniør markerte Skancke seg som en [[Pionér (uttrykk)|pionér]] i [[Radio#Radar|radarforskningen]].

Han meldte seg inn i NS i 1933 og ble sentral i partioppbyggingen som fylkesfører i Sør-Trøndelag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Nilssen, Trond Risto|år=1995|artikkel=Trondheim under nasjonal-sosialistisk styre|redaktør=Hoff, Kolbjørn|tittel=Årbok 1995: Arbeiderbevegelsens historielag i Trondheim|utgivelsessted=Trondheim|side=84}}</ref>

Ved [[Georg-August-Universität Göttingen|universitetet i Göttingen]]s 200-årsjubileum i [[1937]] var [[Heinrich Himmler]] til stede, og den tradisjonelle akademiske [[prosesjon]]en var dominert av [[hakekors]]faner<ref>[https://www.uni-goettingen.de/de/487324.html ''Die Göttinger Universität von 1933 bis 1945; uni-goettingen.de]</ref> og marsjerende studenter i [[Schutzstaffel|SS]]-[[uniform]]. Skancke representerte [[Norges tekniske høgskole|NTH]]. Til stede var også professor [[Birger Meidell]] og rektor [[Didrik Arup Seip]], begge fra [[universitetet i Oslo]]. Dette var et viktig nazistisk [[propaganda]]show, hvor [[akademiker]]e fra hele [[Europa]] deltok. [[Oxford-universitetet|Oxford-]] og [[Cambridge]]-[[universitet]]et nektet imidlertid å delta.

=== Politisk virksomhet under krigen ===
[[Fil:Quisling og NS-regjeringen.jpg|thumb|300px|[[Vidkun Quisling]] og de fleste av ministrene i [[Vidkun Quislings andre regjering|hans andre regjering]].<br />Første rekke fra venstre: Quisling, [[Albert Viljam Hagelin]], [[Kjeld Stub Irgens]], Skancke og [[Tormod Hustad]].<br />Bakre rekke fra venstre: [[Sverre Riisnæs]], [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]], [[Axel Stang]], [[Johan Andreas Lippestad]] og [[Eivind Blehr]].{{Byline|[[Riksarkivet]], ca. 1942–1943}}]]
Under [[den tyske okkupasjon av Norge|den tyske okkupasjonen av Norge]] ble Skancke utnevnt til arbeidsminister i [[Vidkun Quisling]]s [[Vidkun Quislings 1. regjering|9. april 1940-regjering]], til en av [[Josef Terboven|Josef Terbovens]] [[Josef Terbovens kommissariske statsråder|kommissariske statsråder]] <ref name="JT"/> og til  kirke- og undervisningsminister i [[Vidkun Quislings 2. regjering|Quislings nasjonale regjering]] ([[1942]]&ndash;[[1945|45]]). Den [[11. september]] [[1941]] innkalte statsråd Skancke alle universitetsansatte og studenter til et tvungent møte for å gi «friheten og sannheten» ved universitetet bedre vilkår. På dette møtet ble rektor og Kollegiet avsatt. Ikke lenge etter ble også studentenes representanter kastet.

Skancke var blant Quislings mest trofaste støttespillere, og han gikk svært langt for å ensrette [[Den norske kirke|statskirken]] og [[Skole|undervisningsvesenet]]. Det var imidlertid ikke han som tok initiativet til å [[Deportasjon|deportere]] landets lærere til [[Finnmark]]. Han var tvert imot uenig i deportasjonen.

Kirkepolitikken overlot han i stor grad til sin ekspedisjonssjef [[Sigmund Feyling]].
[[Fil:Vidkun Quisling og Oliver Møystad (hirdsjef og sjef for sikkerhetspolitiet) sammen med NS-ministre og tyske offiserer. (8616617568).jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]], leder for [[Nasjonal Samling]] (NS), og [[Oliver Møystad]], [[Hirden|hirdsjef]], (sammen foran) med NS-ministre og tyske offiserer på [[Universitetsplassen i Oslo]] under en hirdoppmarsj 16. oktober 1943. Ragnar Skancke sees midt i bildet, som den laveste på annen rekke.{{Byline|type=Propagandafoto|[[Riksarkivet]]}}]]

=== Landssviksoppgjøret og dom ===
{{Utdypende|Det norske landssvikoppgjøret}}
Etter at de tyske okkupantene hadde kapitulert, ble Skancke stilt for retten. Den [[21. mai]] [[1946]] ble han enstemmig dømt til døden for [[landssvik]].<ref name="RO"/> Etter at [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] den [[27. mars]] [[1947]] opprettholdt dødsdommen, forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt. Det ble fremlagt mange nye beviser, og nye vitneforklaringer ble opptatt. Under dette arbeidet ble en avskrift av [[kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtalen fra 1940]], også kalt «Trondheimsavtalen», for første gang dokumentert i det norske landssvikoppgjøret. At de gjenværende militære i 1940 ut fra situasjonen undertegnet en betingelsesløs, samlet kapitulasjonsavtale («Trondheimsavtalen»), fremstår i ettertid rimelig.<ref>[https://larsborgersrud.no/artikler/etter_at_kanonene_stilnet.html] [[Lars Borgersrud]]: «Etter at kanonene stilnet»</ref> Men [[Johan Nygaardsvold]], [[Halvdan Koht]] og [[Birger Ljungberg]] hevdet etter krigen samstemmig at de ikke husket noen slik avtale; først under ankesaken i [[høyesterett]] sørget dr.jur. [[Jørgen Øvergaard]] for å legge frem et brev fra Utenriksdepartementet datert 21. februar 1948, med bekreftelse av at kopi av kapitulasjonsavtalen var mottatt i [[London]] allerede 7. august 1940, og at «''legasjonens brev bærer påtegning om at det er sett av følgende personer: statsminister Johan Nygaardsvold, forsvarssjef Ljungberg og utenriksminister Halvdan Koht''».<ref>[https://steffenthunheim.wordpress.com/2016/09/21/det-norske-landssvikoppgjoret/ Steffen Thunheim: «Det norske landssvikoppgjøret»]</ref> Skanckes påminnelse om kapitulasjonsavtalen kan ha forsterket regjeringens beslutning om å opprettholde dødsdommen hans.<ref>[[Frode Fanebust]]: ''Krigshistorien TM'' (s. 173), Pax forlag, Oslo 2009, ISBN 978-82-530-3240-5</ref>

Mens dette pågikk, endret klimaet i rettsoppgjøret seg betraktelig, og det ble reist sterke benådningskrav, blant annet i opprop undertegnet av mange prester og lærere. Men alle søknader om benådning av Skancke ble avslått. Regjeringen stod fast på dødsdommen. I Skanckes tilfelle hevdet regjeringen at en benådning ville føre til at <u>alle</u> dødsdømte måtte benådes.<ref>[[Lars-Erik  Vaale]]: ''Dommen til døden'', Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 978-82-5302-6251</ref> Også [[Haakon VII|kong Haakon]] stilte seg helt avvisende til benådninger, og [[Sigrid Undset]] og [[Arnulf Øverland]] signerte opprop mot dem. Men etter at Skancke hadde sittet over tre år i ventecelle, var straffene mildnet sterkt, og i januar 1948 ble en kjent landssviker benådet av regjeringen, begrunnet med at «''det råder en endret oppfatning av nødvendigheten av dødsstraff i vårt folk''».<ref>John Midtbø: «50 år siden henrettelsen av Skancke», ''[[Verdens Gang]]'' 27. august 1998</ref>

Skancke ble likevel, som den siste av 26 i det norske rettsoppgjøret, henrettet på [[Akershus festning]] 28. august 1948, 57 år gammel. Dette var rettsoppgjørets mest omstridte henrettelse, ettersom Skancke ikke hadde stått for noen mishandling eller dødsdom; tvert om hadde han vært uenig i deportasjonen av lærerne til Finnmark. Sitt avskjedsbrev til konen, kvelden før henrettelsen, innledet han slik: 
:«''Så ble det altså siste vi så hverandre denne søndag. I disse siste timer tenker jeg på deg og all din kjærlighet og godhet og oppmuntring gjennom hele den lange fengselstiden. Jeg kan ikke få takket deg nok!
:''Når jeg tenker tilbake på hele livet og især på tiden i Trondheim, så føler jeg meg igrunnen tilfreds og glad - for det var skjønt å leve.''»<ref>John Midtbø: «50 år siden henrettelsen av Skancke», ''Verdens Gang'' 27. august 1998</ref>

Ved henrettelsen av Skancke var motstanden såpass at justisminister [[O.C. Gundersen]] ble oppfordret til å komme ned på festningen og skyte selv. Konfrontert med den sønderknuste og angrende Skancke led [[eksekusjonspelotong]]en kvaler. Gundersen måtte stå opp og dra ned til [[rettersted]]et for å tale dem til rette, så dommen kunne fullbyrdes.<ref>[[Hans Fredrik Dahl]]: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 230), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref> Det ble siden hevdet at så få i pelotongen siktet for å drepe at Skancke kun ble skadeskutt og skrek av smerte. Det som sikkert vites, er at Skancke fikk nådeskudd gjennom [[tinning]]en, slik det ble gjort hvis den som var skutt, fortsatt viste livstegn.<ref>Frode Fanebust: ''Krigshistorien TM'' (s. 172)</ref>

=== Skanckes siste brev før henrettelsen ===
Avskrift av Ragnar Skanckes siste brev til vennen Arnt Taasen Torp, også han på dødscelle<ref>Frode Fanebust: ''Krigshistorien TM'' (s. 172)</ref> – brevet er datert [[27. august]] 1948, dagen før henrettelsen:
<blockquote>
Kjære Arnt!

Da vi skiltes idag, så trodde vel ingen av oss at dette skulle skje. Og allikevel har jeg lenge vært forberedt på at det ''kunne'' skje.  Jeg tror på en styrelse i alt og også dette har en mening.

Alt hva vi i denne lange tiden har snakket om og drømt om, vil nok komme til å skje.  Jeg har vært tro mot min overbevisning – jeg kunne ikke svikte den, og jeg håper og tror at mit liv ikke har vært forgjeves.  Historiens dom er ikke alltid samtidens dom.''

Så sender jeg deg og Sundlo og Dahlen og alle de andre gode venner en siste hjertelig hilsen med takk for alt.  Dahlen må hilse alle venner i Trøndelag på det hjerteligste.  I mine siste timer er dere alle sammen i mine tanker og jeg ber Gud velsigne dere. En særlig takk til deg kjære Arnt for ditt gode vennskap og hjertelag.''

Og så ønsker jeg dere – kjære venner – alt godt i framtiden.

En siste hjertelig hilsen fra                                    R. Skancke (sign.)

</blockquote>

== Referanser ==
<references>

<ref name="JT">{{ Kilde bok | forfatter = Terboven, Josef  | utgivelsesår = 1940 | tittel = Nyordningen i Norge: Reichskommissar Terbovens tale 25. sept. 1940 | utgivelsessted = Oslo | forlag = I kommisjon hos: Stenersen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062201038#24 | side = 25 }}</ref>

<ref name="RO">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1962 | tittel = Om landssvikoppgjøret: innstilling fra et utvalg nedsatt for å skaffe tilveie materiale til en innberetning fra Justisdepartementet til Stortinget : utvalget oppnevnt 22. desember 1955, innstilling avgitt 11. januar 1962 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Departementet | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020405025 | side = }}</ref>

</references>  

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Politiker}}
*[https://www.arkivportalen.no/entity/no-NTNU_arkiv000000008379 Ragnar Sigvald Schankes private arkiv] finnes ved NTNU Universitetsbiblioteket 
* [https://www.ntnu.no/blogger/ub-spesialsamlinger/2016/09/26/professorarkivene-ved-ntnu-har-faglig-nytteverdi-og-historisk-interesse/ Professorarkivene ved NTNU har faglig nytteverdi og historisk interesse]- Arikkel om «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling av Ingunn Østgaard, NTNU Universitetsbiblioteket

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Skancke, Ragnar Sigvald}}
[[Kategori:Personer fra Ås kommune]]
[[Kategori:Norske utdanningsministre]]
[[Kategori:Norske arbeidsministre]]
[[Kategori:NS-statsråder]]
[[Kategori:Fylkesførere i Nasjonal Samling]]
[[Kategori:Norske professorer i elektroteknikk]]
[[Kategori:Professorer ved NTH]]
[[Kategori:Nordmenn fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Nordmenn dømt i landssvikoppgjøret etter krigen]]
[[Kategori:Henrettede nordmenn]]
[[Kategori:Nordmenn henrettet ved skyting]]