Redigerer Prinsipatet

{{regjering roma}}
'''Prinsipatet''' ([[latin]]: ''principatus''; av latin ''[[princeps]]'', flertall: ''principes''; «første», «fornemste», «fyrste», «høvding»<ref>Andersen, Øivind. (2016, 16. oktober). Princeps. I Store norske leksikon. Hentet 21. januar 2017 fra https://snl.no/princeps.</ref> «første i rekken»,<ref>Simpson, D.P. (1968): [https://books.google.co.uk/books?id=Ml_UAwAAQBAJ&printsec=frontcover&source=gbs_ge_summary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false ''Cassell's Latin Dictionary''], Latin-English, English-Latin. London: Cassell Publishers Limited. ISBN 9780826453785, s. 713</ref> eller «den eminente»<ref>Charlton T. Lewis, Charles Short (1897): [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text.jsp?doc=Perseus:text:1999.04.0059:entry=princeps1 «princeps, cĭpis, adj.»], ''A Latin Dictionary''.</ref>) var den betegnelse som tidvis ble benyttet på [[det romerske keiserdømme]] fra begynnelsen av styret til [[Augustus]] i 27 f.Kr. og fram til [[Diokletian]] som avsluttet [[krisen i det tredje århundret]] i 284 e.Kr. Deretter utviklet det seg til en [[eneveldig]]e periode som kalles [[dominatet]].

Prinsipatet er karakterisert av styret til en enkelt keiser (''princeps'') og ved en anstrengelse fra særlig Augustus å bevare illusjonen om en formell fortsettelse av [[den romerske republikken]].<ref name="Africa_219">Africa, Thomas (1991): ''The Immense Majesty: A History of Rome and the Roman Empire''. Harlan Davidson, Inc. s. 219.</ref>

== Etablering av keisersystemet ==
''Princeps civitatis'' («førsteborger») var den offisielle tittelen til den romerske keiser, og førte til prinsipatet som det keiserlige system.<ref name="grant_62">Grant, Michael (1975): ''The Twelve Caesars'', s. 62</ref> Bruken av «princeps» er avledet fra posisjonen til ''Princeps Senator'', den «første blant like», ''[[primus inter pares]]'', i [[det romerske senatet]]. Tittelen ble først gitt særskilt til Augustus i 27 f.Kr.,<ref name="Africa_219"/> som innså at titler som ''rex'' («konge») eller diktator ville skape en harme blant senatorene og andre innflytelsesrike menn og som tidligere hadde vist deres misnøye ved å støtte mordet på [[Julius Cæsar]]. Mens Augustus hadde politisk og militær overherredømme, trengte han støtten til sin medborgere for å administrere riket. I hans inskripsjon [[Res Gestae Divi Augusti|''Res Gestae'']] hevdet Augustus autoritet for ''princeps'' (ham selv).<ref name="grant_62"/>

Andre offisiell titler benyttet for Romerrikets hersker var blant annet ''[[imperator]]'', ''[[Augustus (tittel)|augustus]]'', ''[[Caesar (tittel)|cæsar]]'', og senere ''[[Dominatet|dominus]]'', samt greske ''[[basileus]]'' («regjerende»). Det norske ordet «[[keiser]]» (og på en rekke andre språk) er avledet fra ''caesar'',<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=keiser&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge «Keiser»] hos  Bokmålsordboka. UiB. Besøkt 21. februar 2017.</ref> mens det engelske ordet for samme stilling, ''emperor'', er avledet fra ''imperator'', som betegnet en meget høytstående, men ikke eksklusiv, militærtittel fram til Augustus begynte å bruke det som sitt ''praenomen'' («personnavn»).<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=emperor&allowed_in_frame=0 «emperor (n.)»], hos ''Online Etymology Dictionary''.</ref>

== Redefinering ==
Da det [[julo-claudiske dynasti]] døde ut med [[Nero]] i 68, ble prinsipatet redefinert i dets formelle betingelser under keiser [[Vespasian]]. Posisjonen som princeps ble en særskilt enhet innenfor en bredere – formelt fortsatt republikansk – romersk konstitusjon. Mens mange av de kulturelle og politiske forventningene forble, var princeps ikke lenger en posisjon basert på fortjeneste, eller ''auctoritas'' («autoritet»), men isteden en fastlåst posisjon som gjorde at Vespasian og framtidige keisere kunne utpeke sine egen arvinger uten at disse arvingene trengte å fortjene stillingen gjennom år med suksessfulle prestasjoner og offentlig godvilje.<ref>[https://www.armstrongeconomics.com/research/monetary-history-of-the-world/roman-empire/chronology_-by_-emperor/2nd-civil-war-end-of-julio-claudian-era/vespasian-69-79-ad/  «Vespasian - 69-79 AD»], ''Armstrong Economics''</ref><ref>[http://erenow.com/ancient/spqr1stedition/73.html «Succession»], ''Ancient History & Civilisation''</ref>

Keiser [[Diokletian]] (285-305), som innførte [[tetrarkiet]], var den første som sluttet å referere til seg selv som ''princeps''. Isteden kalt ham seg selv for ''[[dominus]]'' («herre»), således sluttet å late som om posisjonen ikke var en opphøyd posisjon. Perioden da keiserne kalte seg selv for ''princeps'', fra Augustus til Diokletian, er således kollektivt kalt for prinsipat, mens med Diokletians endring begynte [[dominatet]]. ''Princeps'' gikk ut av bruk, men ga opprinnelsen til det moderne begrepet [[prins]].<ref>[http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=prins&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge «prins»], ''Bokmålsordboka''</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Alston, Richard (1998): ''Aspects of Roman History. AD 14–117''. London / New York.
* Börm, Henning; Havener, Wolfgang (2012): [http://www.academia.edu/1241235/Octavians_Rechtsstellung_im_Januar_27_v._Chr._und_das_Problem_der_Ubertragung_der_res_publica_in_Historia_61_2012_pp._202ff «Octavians Rechtsstellung im Januar 27 v. Chr. und das Problem der „Übertragung“ der res publica»] i: ''Historia'' '''61''', s. 202–220.
* Bleicken, Jochen (1978): ''Prinzipat und Dominat. Gedanken zur Periodisierung der römischen Kaiserzeit''. Wiesbaden.
* Grant, Michael (1975): ''The Twelve Caesars'', Michael Grant Publications, ISBN 0-684-14402-6
* Raaflaub, Kurt A.; Toher, Mark, red. (1990): ''Between Republic and Empire: Interpretations of Augustus and his Principate''. Berkeley / Los Angeles / Oxford.

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske keiserriket]]
[[Kategori:Antikkens Roma]]