Redigerer Postmaker

'''Postmaker''' er et [[håndverk]]sfag og en [[håndverker]] som var [[rørlegger]]ens forgjenger. Postmakeren sørget for vannforsyning i byene ved hjelp av [[vannpost]]er og tilførselsrør i tre.<ref>[http://www.nrl.no/category.php?categoryID=367 Oslo Rørleggerlaugs historie] {{Wayback|url=http://www.nrl.no/category.php?categoryID=367 |date=20140426234250 }}, besøkt 11. mai 2012</ref>. I sjøfartsbyene fantes håndverkere som ble kalt ''pumpemakere''; dette var et fag som var nær beslektet med postmakerfaget.

== Postmakerens produkter ==
Vannpostene ble som regel bygd som vanntette kar, også de i tre. Karene måtte være så store at de kunne forsyne bøttevis rask i tilfelle brann. Under vannposten bygde postmakeren en kum, også den  av treplanker. Kummen måtte være dimensjonert slik at det var mulig å gå ned og stenge vannet. For at vannet ikke skulle fryse om vinteren, rant det kontinuerlig. Overskuddsvann ble ledet bort fra vannposten via [[rennestein]]en som gikk midt i gateløpet eller i trerør til nærmeste bekkefar.<ref>Helge Riis: Norges håndverksmestere. [1958]. s. 68.</ref>

Postmakeren produserte også vannrør. Disse ble laget av tre, og ble boret ut av hele trestammer, helst [[furu]]. Postmakeren måtte ha god forståelse for furutømmer. Virke til vannrør skulle være hogd om vinteren, være mest mulig kvistfritt, ha god og mye malmved, stokkene skulle være rette, de skulle holde {{konverter|9|in|cm|abbr=on|order=flip}} i toppen og være 8 - 12 meter lange. Spesialboret som ble benyttet, ''postboret'', var forsynt med en skrue til å trekke det fram i endeveden, og ei stang var montert slik at det kunne styres flere meter gjennom stokken. Boringen var presisjonsarbeid. Først boret postmakeren hull fra den ene siden og halvveis inn i stokken, deretter fra den andre siden. Hver gang boret var fylt med flis ble det trukket ut og tømt. Flisen skulle ha spor etter stokkens marg. Når stokken var gjennomboret ble en stang med en fille trukket gjennom, bl.a. for å fjerne flis fra hullet. Arbeidet var krevende; øvelse og forsiktighet var nødvendig. Det var viktig å treffe nøyaktig for å minimalisere motstand og unngå punkter hvor urenheter kunne samle seg slik at vanntilførselen stoppet. Det fantes fuskere i postmakerfaget, og disse hadde sine knep om borehullene ikke traff hverandre. Hullene hadde en diameter på {{konverter|2|in|cm|abbr=on|order=flip|sigfig=1}}, {{konverter|3|in|cm|abbr=on|order=flip|sigfig=1}} eller {{konverter|4|in|cm|abbr=on|order=flip|sigfig=1}}. {{konverter|4|in|cm|abbr=on|order=flip}} hull ble brukt kun til hovedvannledningene i hovedstaden, bl.a. den som førte fram til festningen. En treledning tåler ikke vanntrykk av betydning. Derfor måtte vannet renne kontinuerlig fram til vannpostene.<ref>C. M. Mathiesen: Rørledningsfagets udvikling. Særtrykk fra artikkelserie i Norges Håndverk. Kristiania 1920. s. 11 - 16 .</ref>

Pumpemakerne laget lensepumper til bruk på seilskuter, og vannrørene var av samme type som postmakeren laget.

== Postmakernes tid i Christiania ==
I [[Oslo]] er det funnet trerør som er fra slutten av [[1500-tallet|1500-]] eller begynnelsen av [[1600-tallet]]. Fra da av og frem til midten av [[1800-tallet]] hadde postmakerne sin storhetstid.

Den første hovedvannledningen i Christiania, Festningsledningen som forsynte de militære anleggene på [[Akershus festning|Akershus]], ble lagt på begynnelsen av 1600-tallet. Frem til [[1847]] ble det så lagt i alt syv hovedvannledninger av tre, alle med {{konverter|4|in|cm|abbr=on|order=flip}} innvendig diameter. Alt drikkevann som forsynte byen ble hentet fra [[Akerselva]].

De hule trestammene som postmakeren tålmodig hadde bearbeidet, ble satt sammen til lange rør ved hjelp av [[bøssing]]er (ringer av smijern) som ble slått inn i endene.<ref>[http://fagkilden.no/component/content/article/38 Rørlegger, Informasjon rørlegger] {{Wayback|url=http://fagkilden.no/component/content/article/38 |date=20130824203540 }}, besøkt 11. mai 2012</ref> De siste trerørene som forsynte Christiania med vann, ble lagt i [[1847]] og den siste hovedvannledningen med trerør ble koblet fra i [[1879]].

Vannpostene hadde en viktig funksjon i brannberedskapen. Byens postmaker, som seinere ble kalt vanninspektør, hadde bl.a. i oppgave å påse at vannpostene ble holdt åpne og isfri.<ref>Brandvernet i Norge. Bidrag til dets historie. Oslo 1935. s.116.</ref>

[[Offiser]]er kunne få vann til egen vannpost ved boligen fra Festningsledningen. Dessuten kunne velstående borgere ta seg råd til privat vannpost på egen grunn. De måtte da betale postmakeren for installasjon samt en årlig avgift. Andre måtte bære vannet fra nærmeste, offentlige vannpost i gaten. Innlagt vann fantes i et fåtall hus, men da bare i [[Kjeller (arkitektur)|kjellere]], [[bryggerhus]] eller 1. etasje.

Da de siste trerørsledningene ble gravd ned i 1847, fikk Oslo 20 nye offentlige vannposter. Private huseiere som hadde godt med penger, kunne koble seg til ledningen med egne vannspring. I [[1845]] ble prisen satt til 600 kroner og den årlige vannavgiften var 16 kroner. De siste rørene fra denne ledningen ble gravd opp høsten [[2000]] i [[Maridalsveien (Oslo)|Maridalsveien]].

== Christiania i nordisk sammenheng ==
Oslo var i norsk og [[Norden|nordisk]] sammenheng, relativt tidlig ute med vannforsyning til byens befolkning. Riktignok fikk [[Erkebispegården i Trondheim|Erkebispegården i Trondhjem]] innlagt vann allerede på slutten av [[1400-tallet]]. [[Malmö]], på den tiden dansk, fikk vannforsyning rundt 1580. [[Göteborg]] fikk byvann i [[1787]]. [[Kristiansand]] fikk rennende vann via trerør til en vannpost i sentrum i [[1843]], [[Bergen]] startet arbeidet med vannforsyning i [[1850-tallet|1850-årene]] og [[Stockholm]]s første vannledning kom i drift i [[1861]].

== Jern vinner frem ==
I [[1859]] hadde [[støpejern]]srørene fullstendig overtatt arenaen i hovedstaden. Teknologisk var de overlegne – de tålte høyere trykk, krevde mindre vedlikehold og hadde lengre levetid. Prismessig var de blitt konkurransedyktige. Og også sunnhetsmessig gav de fordeler og antallet sykdomstilfeller og dødsfall på grunn av vannbåren smitte gikk ned. I Oslo ble det stilt krav om at vanninstallasjoner i hus heretter måtte utføres av rørleggere med autorisasjon fra [[magistrat]]en – og postmakernes tid var definitivt ute.

==Se også==
*[[Rørlegger]]
*[[Håndverksfag og håndverksteknikker]]

== Referanser ==
<references/>

[[Kategori:Håndverksyrker]]