Redigerer Porfyr

[[Fil:"Imperial Porphyry" - porphyritic metadacite to porphyritic meta-andesite (Dokhan Volcanics, Neoproterozoic, ~593-602 Ma; Mons Porphyrites, Red Sea Mountains, Egypt) 2 (30040632451).jpg|thumb|«Keiserlig pomfyr» fra Rødehavsfjellene i Egypt]]
[[Fil:Rombeporfyr.JPG|thumb|Rombeporfyr fra Vestskogen ved [[Tønsberg]] i [[Vestfold]].]]

'''Porfyr''' ([[gresk]]: ''porphyra'', «purpurfarget»)<ref>[https://naob.no/ordbok/porfyr «porfyr»], ''NAOB''</ref><ref name="etymonline">[https://www.etymonline.com/word/porphyry «porphyry (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> er en betegnelse på ulike [[granitt]]er eller [[magmatisk bergart|magmatiske bergarter]] som inneholder grovkornede krystaller, strøkorn, og som er oftest mørk med lyse prikker. Porfyr er en sammensetning av en finkornet masse og strøkorn. Det er med andre ord større korn av enkelte mineraler, særlig [[feltspat]] eller [[kvarts]], i en finkornet grunnmasse. De store kornene blir kalt for fenokrystall, strøkorn eller innsprengninger. Porfyrisk struktur er karakteristisk for lava og [[gangbergart]]er. Fenokrystaller er utskilt ved langsom avkjøling av [[magma]]et i dypet, mens den finkornete grunnmassen er oppstått ved rask avkjøling etter at magmaet er presset opp i en sprekk i jordskorpa eller på annen måte har nådd jordoverflaten.

Porfyritt er ei eldre betegnelse på porfyriske bergarter med fenokrystall av [[plagioklas]], i motsetning til bergarter med kalifeltspat, som er kalt for alkalifeltspat ([[feltspat]]).

I sin ikke-geologiske, tradisjonelle bruk refererer begrepet porfyr vanligvis til den lilla-røde formen til denne steinen, verdsatt for utseendet, men andre farger av dekorativ porfyr brukes også som «grønn», «svart» og «grå».<ref>Bradley, M. (2006): [https://www.jstor.org/stable/44698291 «Colour and Marble in Early Imperial Rome»], ''The Cambridge Classical Journal'', '''52''', s. 1–22.</ref><ref>Mari, Z. (2015): «The Marbles from the Villa of Trajan at Arcinazzo Romano (Rome)», Pensabene, P.; Gasparini, E., red.: ''Interdisciplinary Studies on Ancient Stone'', ASMOSIA X, International Conference (Roma, 2012)</ref> Begrepet porfyr er fra det antikke greske πορφύρα (''porphyra''), som betyr «purpur» eller «purpurfarget».<ref name="etymonline"/> Purpur var fargen på kongelige, og den romerske «keiserlige porfyren» var en dyp lilla magmatisk bergart med store krystaller av [[plagioklas]].<ref> [https://www.merriam-webster.com/dictionary/Plagioclase «Plagioclase»], ''Merriam-Webster''</ref> En del skribenter i antikken hevdet at denne steinen var den hardeste som man kjente til.<ref>Kazhdanporphyry, Aleksandr Petrovich, red. (1991): ''The Oxford Dictionary of Byzantium'', 3 bind. New York & Oxford: Oxford University Press. ISBN 0195046528; s. 1701.</ref> Av den grunn ble porfyr verdsatt og verdsatt for store monumenter og byggeprosjekter i det keiserlige Roma og senere.

Deretter ble navnet gitt til alle [[Magmatisk bergart|magmatiske bergarter]] med store krystaller. Adjektivet porfyrtisk refererer nå til en viss tekstur/struktur av magmatisk bergart uavhengig av dens [[kjemi]]ske og [[mineralogi]]ske sammensetning eller farge.<ref>Mcnair, B. (2. september 2022): [https://geologybase.com/porphyritic-texture/ «What is a Porphyritic Texture and How Is It Formed?»], ''Geology Base''</ref> Dens viktigste kjennetegn er en stor forskjell i størrelse mellom de små matrisekrystallene og de mye større [[fenokrystall]]ene. Porfyrer kan være [[afanitt]]er eller [[faneritt]]er, det vil si at grunnmassen kan ha mikroskopiske krystaller som i [[basalt]], eller krystaller som er lett å adskille med øyet, som i [[granitt]].

Porfyr er veldig hardt. Målt på 10-graders [[Mohs skala|Mohs hardhetsskala]], har porfyr en hardhet på 7 Mohs, noe som er hardt tilsvarende [[stål]].<ref>Wilson, Debra : [https://carnegiemnh.org/born-to-the-purple/ «Born to the Purple»], ''Carnegie Museum of Natural History''. Sitat: «...has a hardness of 7 out of 10 on the Mohs hardness scale, comparable to steel or quartz»</ref>

== Historie ==
[[Fil:Venice – The Tetrarchs 03.jpg|thumb|right|De fire [[Tetrarkiet|tetrarkene]], en porfyrskulptur plassert i det bysantinske torget ''Filadelfion'' i Konstantinopel, står nå ved Markuskirken i [[Venezia]].]]
[[Fil:Carmagnola_1.jpg|thumb|right|''La Carmagnola'', et hode i porfyr, antatt å forestille keiser [[Justinian I den store]].]]
=== Antikken og Konstantinopel ===
For romerne var det kjent som ''Lapis porfyritt''. ''[[Naturalis Historia]]'' (36, 11) av [[Plinius den eldre]] forteller at «keiserlige porfyr» hadde blitt oppdaget i Egypt under [[Tiberius]]’ regjeringstid; en inskripsjon som på 1990-tallet ble oppdaget og datert fra 18 e.Kr., nevner romeren Caius Cominius Leugas som den som fant det nye steinbruddet.<ref>Van Rengen, Wilfred (1995): [https://www.brepolsonline.net/doi/abs/10.1484/J.CDE.2.308994 «A New Paneion at Mons Porphyrites»], ''Chronique d'Egypte'', '''70''', (139-140), s. 240-245.</ref><ref>Hirt, Alfred Michael (2010): ''Imperial Mines and Quarries in the Roman World: Organizational Aspects 27 BC-AD 235'', OUP Oxford, ISBN 0199572879; Bagnall, Roger S.; Harrell, James A. (2003): «Knekites», ''Chronique d'Egypte'', '''78''' (155-156), s. 229-235</ref> Porfyr ble brutt allerede i [[oldtidens Egypt]] fra et steinbrudd på Jabal Abu Dukhkhan, som romerne omtalte som [[Mons Porphyrites]], en region i sørøstlige Egypt og nordøstlige Sudan. Det er en fjellkjede som kalles lokalt Itbāy, men er ellers omtalt som Rødehavsfjellene og strekker seg nord–sør og parallelt med [[Rødehavet]]. Oldtidens egyptere hadde brukte dekorative porfyrsteiner med en lignende sammensetning og utseende, men forble tilsynelatende uvitende om tilstedeværelsen av den «keiserlige porfyr» som romerne traktet etter. Porfyr ble tidvis benyttet i [[minoisk kultur]] på [[Kreta]] så tidlig som 1850 f.Kr. På [[Knossos]] var det store søyler laget av porfyr.<ref>Hogan, C. Michael (2007): [http://www.themodernantiquarian.com/site/10854/knossos.html#fieldnotes «Knossos fieldnotes»], ''The Modern Antiquarian''</ref>

Porfyr ble kalt «keiserlig» ettersom gruvene, som andre steder i imperiet, var eid av keiseren.<ref>Hirt, Alfred Michael (2010): ''Imperial Mines and Quarries in The Roman World», Organizational Aspects 27 BC–AD 225''. Oxford: Oxford University Press,. ISBN 9780199572878; s. 368</ref> Den røde porfyren kom alle fra Gabal Abu Dukhan-bruddet (i Mons Porphyrites)<ref>[https://web.archive.org/web/20080321020500/http://www.arch.soton.ac.uk/Projects/projects.asp?ProjectID=34 «Mons Porphyrites»], Department of Archaeology, University of Southampton. Arkivert fra [http://www.arch.soton.ac.uk/Projects/projects.asp?ProjectID=34 originalen] 24. mai 2004</ref> i [[Østørkenen|den østlige ørkenen]] i Egypt, fra 600 millioner år gammel [[andesitt]] fra [[Arabisk-nubiske skjold|det arabisk-nubiskegrunnfjellsskjold]]. Veien fra steinbruddet vestover til byen [[Qena]] (tilsvarer romersk ''Maximianopolis'') ved [[Nilen]], som geografen [[Klaudios Ptolemaios]] markerte på sitt kart fra 200-tallet e.Kr., ble først beskrevet av [[Strabon]] på 100-tallet f.Kr. Det er den dag i dag kjent som ''Via Porphyrites'', «Porfyrveien», dens spor preget av ''hydreumata'', det vil si en vanningsstasjon som gjorde det levedyktig i dette helt tørre landskapet. Stein fra bruddet ble brukt til alle de røde porfyrsøylene i Roma, [[toga]]ene på byster av keisere, panelene i bekledningen av [[Pantheon (Roma)|Pantheon]],<ref>[http://www.saudiaramcoworld.com/issue/199806/via.porphyrites.htm «Via Porphyrites»] {{Wayback|url=http://www.saudiaramcoworld.com/issue/199806/via.porphyrites.htm |date=20100113155241 }}, ''Saudi Aramco World''.</ref> Konstantinsøylen i [[Istanbul]],<ref>Lenski, Noel Emmanuel (2006): [https://books.google.no/books?id=cfRTip1qBJcC&pg=PA9&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Cambridge Companion to the Age of Constantine''], bind 13, Cambridge University Press, s. 9</ref> samt altere og vasene og fontenebassengene gjenbrukt i [[renessansen]] og spredt så langt som til Kiev.

Romerne brukte også "grønn porfyr" (''lapis Lacedaemonius'',<ref>Plinius den eldre: ''[[Naturalis Historia]]'', 36, 11</ref> fra [[Hellas]], i dag også kjent som [[serpentinitt]]),<ref>Pensabene P., I marmi nella Roma antica, Rome 2013, s. 59-62.</ref> og "svart porfyr" fra det nevnte egyptiske steinbruddet.<ref>Nicholson, Paul T.; Shaw, Ian (2000): ''Ancient Egyptian Materials and Technology'', Cambridge University Press, s. 49</ref>

Etter 400-tallet var steinbruddet tapt og glemt i mange århundrer. Byzantium-forsker Alexander Vasiliev har antydet at dette var konsekvensen av [[konsilet i Khalkedon]] i 451 og de påfølgende problemene i Egypt.<ref name="Vasiliev">Vasiliev, Alexander A. (1848): «Imperial Porphyry Sarcophagi in Constantinople», ''Dumbarton Oaks Papers''. '''4''': 1+3–26. doi:[https://doi.org/10.2307%2F1291047 10.2307/1291047]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/1291047 1291047]</ref> De vitenskapelige medlemmene av den franske ekspedisjonen under [[Napoléon Bonaparte]] søkte det forgjeves tidlig på 1800-tallet, og det var først da den østlige ørkenen ble gjenåpnet for studier under den egyptiske herskeren [[Muhammad Ali]] at stedet ble gjenoppdaget av de engelske egyptologene [[James Burton]] og [[John Gardner Wilkinson]] i [[1823]].

Porfyr ble mye brukt i [[Østromerriket|bysantinske]] keiserlige monumenter, for eksempel i [[Hagia Sofia]]<ref>Swift, Emerson Howland (1940): [https://books.google.no/books?redir_esc=y&hl=no&id=KhpUAAAAMAAJ&focus=searchwithinvolume&q=Porphyry ''Hagia Sophia''], Columbia University Press, s. 62-63</ref> og i ''Porphyra'', det offisielle føderommet for bruk av gravide keiserinner i [[Det store palasset i Istanbul|det store palasset i Konstantinopel]], noe som ga opphav til uttrykket «født i lilla».<ref>''Journal of the Transactions of the Victoria Institute'', Victoria Institute (Great Britain), 1890, [https://www.google.no/books/edition/Journal_of_the_Transactions_of_the_Victo/VN0bAQAAIAAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22born+in+the+purple%22&pg=PA82&printsec=frontcover s. 82]</ref><ref>Evanoff, Matthew (2020): ''English Idioms'', ISBN 979-8550168325; [https://www.google.no/books/edition/English_Idioms/uYcEEAAAQBAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22born+in+the+purple%22&pg=PA231&printsec=frontcover s. 231]</ref>

Å velge porfyr som materiale var en dristig og spesifikk budskap for det sene keiserlige Roma. Som om det ikke var nok at porfyr eksplisitt var til keiserlig bruk, hadde det faktum porfyr var sjelden noe som igjen skilte og hevet keiserne opp fra sine undersåtter. Porfyr understreket at disse figurene ikke var for vanlige borgere, men at keiserne sto mange nivåer over, til og med som guder, og verdig respekten de forventet. Porfyr gjorde keiserne utilnærmelige med hensyn til makt og natur, som tilhørte en annen, guddommelig verden.<ref>Nees, Lawrence (2002): ''Early Medieval Art-Oxford history of art''. Oxford University Press. ISBN 9780192842435; s. 22.</ref>

De romerske keisere hadde på seg klær eller kappe av purpur for å vise keiserlig status. I likhet med porfyr var purpur et klesstoff som var meget vanskelig å framstille, ettersom det krevde bruk av sjeldne sjøsnegler for å lage fargestoffet.<ref>Schultz, Colin (10. oktober 2013): [https://www.smithsonianmag.com/smart-news/in-ancient-rome-purple-dye-was-made-from-snails-1239931/?no-ist «In Ancient Rome, Purple Dye Was Made from Snails»], ''Smithsonian Magazine''. Smithsonian Institution</ref><ref>Haynes, D.E.L. (1976): [https://www.jstor.org/stable/878411 «A Late Antique Portrait Head in Porphyry»], ''The Burlington Magazine'', '''118''' (879), s. 357.</ref>

=== Keiserlige sarkofager ===
[[Fil:Istanbul_-_Museo_archeologico_-_Sarcofago_imperiale_bizantino_-_Foto_G._Dall'Orto_28-5-2006.jpg|thumb|Sarkofag av porfyr, Istanbuls arkeologiske museum.]]
En unik prestisjefylt bruk av porfyr var valget som materiale for keiserlige [[sarkofag]]er på 400- og tidlig 500-tallet. Denne tradisjonen ser ut til å ha begynt med [[Diokletian]]us’ sarkofag av porfyr i mausoleet hans, som ble ødelagt da bygningen ble gjenbrukt som en kirke, men hvorav sannsynlige fragmenter finnes på det arkeologiske museet i [[Split]], [[Kroatia]].<ref> Zrinka Buljević (2019): [https://hrcak.srce.hr/index.php?show=clanak&id_clanak_jezik=349189 "Diocletian's Porphyry Sarcophagus (?)], ''Prilozi Povijesti Umjetnosti U Dalmaciji''. '''44''' (1), s. 429–441.</ref> De eldste og best bevarte er nå bevart ved [[Vatikanmuseene]] og kjent som Sarkofagene til [[Helena (keiserinne)|Helena]] og Constantina.

Ni andre keiserlige porfyrsarkofager ble lenge oppbevart i De hellige apostlers kirke i Konstantinopel. De ble beskrevet av [[Konstantin VII]] med tilnavnet ''Porphyrogennetos'', «den lillafødte», i ''De Ceremoniis'' på midten av 900-tallet e.Kr., som spesifiserte de gravlagte som henholdsvis [[Konstantin den store]], [[Konstantius II]], [[Julian den frafalne|Julian]], [[Jovianus]], [[Theodosius den store]], [[Arcadius]], keiserinne [[Aelia Eudoxia]], [[Theodosius II]] og [[Markian]]us. Av disse eksisterer de fleste fortsatt i fullstendig eller fragmentarisk form, til tross for ødeleggelser fra senere [[Liste over østromerske keisere|bysantinske keisere]], [[korsfarer]]e og [[Det osmanske rike|osmanske]] erobrere.<ref name="Vasiliev"/> Fire pryder for tiden fasaden til hovedbygningen til Istanbuls arkeologiske museer,<ref>Pearse, Roger (18. desember 2013): [https://www.roger-pearse.com/weblog/2013/12/18/more-on-the-tombs-of-the-emperors-at-the-church-of-the-holy-apostles-in-constantinople/ «More on the tombs of the emperors at the Church of the Holy Apostles in Constantinople»], ''Roger Pearse''</ref> Vasiliev antar at de ni keiserlige sarkofagene, blant annet en som bærer ''et crux ansata'' eller [[Ankh|egyptisk kors]], ble skåret ut i Egypt før de ble sendt til Konstantinopel.<ref name="Vasiliev"/>

=== Vest-Europa etter Vestromerriket ===
[[Fil:Baptismal Font Magdeburg.jpg|thumb|Døpefont framstilt fra rød porfyr. [[Magdeburgs domkirke]], [[Sachsen-Anhalt]], [[Tyskland]].]]
Den keiserlige tradisjonen med porfyrsarkofag ble etterlignet av den østgotiske kong [[Teoderik den store]] (454-526), hvis mausoleum i [[Ravenna]] fortsatt inneholder et porfyrkar som ble brukt som hans sarkofag. På samme måte ble [[Karl den skallede]], konge av [[Vestfrankerriket]] og [[Det tysk-romerske rike|tysk-romersk keiser]], gravlagt i [[klosterkirken Saint-Denis]] i et porfyrkar<ref> Bührer-Thierry, Geneviève; Mériaux, Charles (2010): ''La France avant la France, (481–888)''. Paris: Belin. s. 412.</ref> som kan være det samme kjent som «Dagoberts kar» (''cuve de Dagobert''), nå i [[Louvre]].<ref> [http://cartelfr.louvre.fr/cartelfr/visite?srv=car_not&idNotice=28786 «Cuve dite ’de Dagobert’»], ''Musée du Louvre''.</ref>

Graven til [[Peter III av Aragón]], i klosteret Santes Creus nær [[Tarragona]], gjenbruker et porfyrkar eller ''alveus'', som har blitt antatt å være opprinnelig sarkofagen til senromerske keiser [[Konstans]] i mausoleet hans ved Centcelles i [[Catalonia]], et sted i nærheten med en velbevart [[rotunde]] fra 400-tallet.<ref>Johnson, Mark J. (2008): [https://www.academia.edu/4116158 «The Porphyry Alveus of Santes Creus and the Mausoleum at Centcelles»], Deutsches Archäologisches Institut, Abteilung Madrid. ''Madrider Mitteilungen''. Wiesbaden: Reichert Verlag (Sonderdruck 49).</ref>

På [[Sicilia]] på 1100- og 1200-tallet ble en annen gruppe sarkofager i porfyr framstilt fra [[Roger II av Sicilia|Roger IIs]] regjeringstid og framover og brukt til kongelige og deretter keiserlige begravelser, nemlig de av kong [[Vilhelm I av Sicilia|Vilhelm I]], keiser [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike|Henrik VI]], keiserinne [[Constance av Sicilia|Constance]], og keiser [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Fredrik II]]. De er alle nå i katedralen i Palermo, bortsett fra Vilhelm i katedralen i Monreale. Forsker Rosa Bacile har hevdet at de ble skåret ut av et lokalt verksted fra porfyr importert fra Roma, de fire sistnevnte sannsynligvis (basert på observasjon av deres [[kannelyre]]) alle fra en enkelt søyleskaft som kan ha blitt hentet fra [[Romersk bad|det romerske badeene]] til [[Caracalla]] eller [[Diokletians termer|badene til Diokletian]]. Hun mener at disse sicilianske porfyrsarkofagene «er de aller første eksemplene på middelalderske frittstående sekulære graver i Vesten, og spiller derfor en unik rolle i historien til italiensk gravkunst (tidligere og senere graver er ved siden av og avhengig av vegger).»<ref> Bacile, Rosa (2017): [https://www.google.no/books/edition/Romanesque_and_the_Mediterranean/fCJBDwAAQBAJ?hl=no&gbpv=1&dq=%22are+the+very+first+examples+of+medieval+free-standing+secular+tombs+in+the+West%22&pg=PA35-IA14&printsec=frontcover ''Romanesque and the Mediterranean: Patterns of Exchange Across the Latin, Greek and Islamic Worlds c.1000-c.1250''], Routledge, s. 35</ref>

Seks store porfyrsarkofager er omtalt langs veggene til det åttekantede Cappella dei Principi (Fyrstenes kapell) i [[Medici-kapellene]], som ble bygget som ett av to kapeller i det arkitektoniske komplekset til basilikaen San Lorenzo i [[Firenze]], Italia, for adelsfamilien [[Medici]]. Porfyr med purpur ble også brukt frodig i det overdådige kapellet, med en bekledning av marmor, innlagt med andre farget marmor og halvedelstein, som dekker veggene fullstendig. Planlagt og tenkt ut av [[Cosimo I de’ Medici]], storhertug av Toscana (1537–1574), ble den initiert av Ferdinando de’ Medici, etter et utforming av [[Matteo Nigetti]] som vant en uformell konkurranse holdt i 1602 av [[Don Giovanni de’ Medici ]](en sønn utenfor ekteskap av Cosimo I), som ble endret noe under utførelsen av [[Bernardo Buontalenti]].<ref> Touring Club Italiano (1964): ''Firenze e dintorni'', Milano, s. 285f.</ref>

Graven til [[Napoléon Bonaparte]] ved [[Les Invalides]] i [[Paris]], utformet av arkitekten [[Louis Visconti]], er sentrert om den avdøde keiserens sarkofag som ofte har blitt beskrevet som laget av rød porfyr, selv om det ikke er riktig. Napoléons sarkofag er laget av [[kvartsitt]], men [[pidestall]] er laget av grønn andesittporfyr fra fjellkjeden [[Vogesene]].<ref>Touret, Jacques; Bulakh, Andrey (2016): [https://core.ac.uk/download/pdf/217176609.pdf «The Russian contribution to the edification of the Napoleon tombstone in Paris»] {{Wayback|url=https://core.ac.uk/download/pdf/217176609.pdf |date=20230322192714 }} (PDF), ''Vestnik of Saint Petersburg University'', Series '''15''' (3): 70–83, doi:[https://doi.org/10.21638%2F11701%2Fspbu15.2016.306 10.21638/11701/spbu15.2016.306]</ref> Sarkofagen til [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington]], ved [[St. Pauls katedral]] ble ferdigstilt i [[1858]], og ble framstilt av et enkelt stykke porfyr fra [[Cornwall]],<ref>Pearsall, Cornelia D.J. (1999): [https://www.jstor.org/stable/25058460 «Burying the Duke: Victorian Mourning and the Funeral of the Duke of Wellington»], ''Victorian Literature and Culture''. '''27''' (2): 384. doi:[https://doi.org/10.1017%2FS1060150399272026 10.1017/S1060150399272026]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/25058460 25058460]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:162303822 162303822]</ref> av en sjelden type kalt ''luxullianitt'', som ble funnet i et felt nær [[Lostwithiel]],<ref>Lobley, J. Logan (1892): [https://books.google.com/books?id=pRIAAAAAMAAJ&pg=PA46 «Building stones, their structure and origin»], ''Stone: An Illustrated Magazine''. '''V''' (juni–november): 46</ref> og har navn etter landsbyen Luxulyan.<ref>[https://www.genuki.org.uk/big/eng/CON/Luxulyan/ «Luxulyan»], ''GENUKI''</ref>

<gallery mode="packed" heights="200px">
Fil:Tomb of Frederick II, Holy Roman Emperor - Cathedral of Palermo - Italy 2015.jpg|Sarkofag av [[Fredrik II av Det tysk-romerske rike|Frederk II]] i katedral i Palermo, [[Sicilia]], laget av porfyr
Fil:Brogi, Giacomo (1822-1881) - n. 3515 - Firenze - S. Lorenzo Cappella dei Principi (1870s).jpg|Interiør av [[Medici]]s ''Cappella dei Principi'' i [[Firenze]] (fotografi fra 1870-tallet)
Fil:Tumba de Napoleon Bonaparte.jpg|Sarkofagen til Napoléon Bonaparte i [[Les Invalides]], Paris, laget av [[kvartsitt]] med en sokkel av grønn porfyr
Fil:Tomb Wellington.jpg|Wellingtons sarkofag i krypten til [[St. Pauls katedral]] i London laget av en enkelt blokk med luxullianitt, porfyr fra Cornwell
</gallery>

== Moderne bruksområder ==
I land hvor mange biler har vinterdekk med pigger, som [[Sverige]], [[Finland]] og [[Norge]], er det vanlig at motorveier er asfaltert med [[asfalt]] laget av porfyrtilslag for å få slitelaget til å tåle den ekstreme slitasjen fra vinterdekkene med pigg.<ref> Lundqvist, Thomas (2009): ''Porfyr i Sverige: En geologisk översikt''. Sveriges geologiska undersökning. ISBN 978-91-7158-960-6; s. 42–43.</ref><ref>Vinje, Matias (juni 2022): ''Studie av metylenblå- og sandekvivalentmetoden for materialer til asfalttilslag'', Masteroppgave i Geologi, NTNU ([https://ntnuopen.ntnu.no/ntnu-xmlui/bitstream/handle/11250/3093604/no.ntnu%3Ainspera%3A111917593%3A26416370.pdf?sequence=1&isAllowed=y nedlastbare som PDF])</ref>

== Referanser ==
<references />

== Se også ==
*[[Liste over bergarter]]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.euratlas.com/mons_porphyrites/index.html Bilder av Mons Porphyrites ved Rødehavet i Egypt], ''Euratlas''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Magmatiske bergarter]]