Redigerer Politiroman

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
'''Politiroman''' er betegnelsen på en under[[genre]] innenfor [[kriminallitteratur]]en.

I vid forstand er en politiroman en kriminalfortelling der etterforskningen av en forbrytelse foretas av representanter for politiet. I den «klassiske» politiromanen er skildringen av politiets arbeid noenlunde realistisk. Heller enn en enkelt hovedperson, fokuserer en «klassisk» politiroman på et kollektiv av etterforskere.

Politifolk som hovedpersoner i kriminalfortellinger har forekommet gjennom hele kriminalgenrens historie, men til tross for at [[Georges Simenon]]s suksess med [[Maigret]]-fortellingene fra begynnelsen av 1930-tallet inspirerte til flere kopier (blant annet i Norge), ble ikke politiromanen etablert som egen undergenre før etter annen verdenskrig.

En pionér innen politiroman-genren var amerikaneren [[Hillary Waugh]]. Mer innflytelsesrik er Waughs landsmann [[Ed McBain]] (Ewan Hunter), og hans langlivede serie om 87. politidistrikt i en fiktiv amerikansk storby. McBain var mer påvirket av radio- og TV-serier, som ''Dragnet'', enn av den trykte litteraturen. Med det svenske forfatterparet [[Maj Sjöwall]] og [[Per Wahlöö]] slo genren på 1960-tallet ut i full blomst i Norden. [[Sjöwall & Wahlöö]] var inspirert av McBain, men også (i de tidlige bøkene) av [[Georges Simenon|Simenon]]. Norges første politiromanforfattere var [[Tor Edvin Dahl]] (under pseudonymet [[David Torjussen]]; mest påvirket av Waugh) tett fulgt av [[Gunnar Staalesen]] (med fortellingene om Dumbo & Maskefjes, inspirert av amerikaneren [[Chester Himes]]) – riktignok med en slags forløpere i 1930- og 40-tallets fortellinger om trauste politibetjenter ([[Arthur Omre]]s [[Webster]], i tillegg til [[Stein Ståle]] og [[Lorentz N. Kvam]]).

Fra begynnelsen av 1990-tallet har varianter av politiromanen dominert norsk og internasjonal krim. [[Kjell Ola Dahl]] innledet den norske trenden i 1993 med ''[[Dødens investeringer]]'', men ble raskt fulgt av [[Anne Holt]], [[Karin Fossum]] og [[Unni Lindell]]. [[Jo Nesbø]], [[Jørgen Gunnerud]]. [[Bjørn Bottolvs]] og [[Jørn Lier Horst]] må også regnes til de viktige, norske bidragsyterne til genren. Anne Holt, Bjørn Bottolvs og Jørn Lier Horst har alle yrkesbakgrunn fra [[Politiet i Norge|norsk politi]].

Dagens politiromaner vil ofte ha en enkelt helt eller heltinne, fremfor politikollektivet. Tidlige eksempler på slike politihelter finnes hos [[P.D. James]], [[Ruth Rendell]] og [[Colin Dexter]] – i tillegg til pioneren [[Georges Simenon|Simenon]]. Det fremste eksemplet i dag er trolig skotske [[Ian Rankin]], og hans bøker om John Rebus. Blant forfatterne som fortsatt holder fast på politikollektivet, kan nevnes svensken [[Håkan Nesser]], som i likhet med McBain henlegger sine fortellinger til en fiktiv by.

{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Kriminallitteratur]]
[[Kategori:Litterære sjangre]]
[[Kategori:Politi]]