Redigerer Poetikken

[[Image:Aristoteles Louvre.jpg|thumb|[[Aristoteles]], kopi av en skulptur av [[Lysippos]].]]
'''Poetikken''' ([[gresk]] Περὶ ποιητικῆς, ''Peri poietikes'') er en bok av [[Aristoteles]] skrevet en gang rundt 335 f.Kr. som har til hensikt å gi en redegjørelse for hva forfatteren kaller «[[poesi]]» (for ham omfatter begrepet det [[Lyrikk|lyriske]], [[epos]]et og [[drama]]et). Aristoteles forsøker å forklare «poesi» ved «første prinsipper» og ved å skjelne mellom dets ulike [[Sjanger|sjangrer]] og bestanddeler. Hans analyse av [[tragedie]]n utgjør kjernen i hans diskusjon.<ref>Dukore (1974, 31).</ref> ''Poetikken'' er oversatt fra gresk til norsk av [[Sam. Ledsaak]] under tittelen ''Om diktekunsten'' (1961) og av [[Øivind Andersen]] (2008).<ref>Aristoteles: ''Poetikken'', i [[Sam. Ledsaak]] sin oversettelse, Dreyers forlag 1989.</ref>

== Estetikk ==
Boken er en håndbok i dikterkunsten. Aristoteles legger vekt på det håndverksmessige i diktningen, han observerer og analyserer dikterverket og plukker det fra hverandre i dets enkelte bestanddeler. Det kommer fram allerede i første setning: «La oss tale (1) om dikterkunsten som sådan og om dens arter, om hvilken virkning hver av dem har og (2) om hvordan man må sette sammen fablene hvis diktningen skal bli skjønn; videre om hvor mange og hva slags deler et dikterverk består av og likeledes om alt som forøvrig faller inn under samme undersøkelsesområde...».<ref>Sitert etter Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): ''Estetikk fra Platon til våre dager'', Oslo 1977. Side 33-34.</ref>

Aristoteles gir dog ikke en ren teknisk instruksjonsbok for diktningen er mer enn ''technes'' (håndverk, teknikk, kunst). Det historiske, beskrivende og fortolkende utgjør en viktig del av verket og danner grunnlaget for hva som er «skjønt» og eller «ikke skjønt», sett opp mot de beste kunstverk som finnes i historien og målt mot publikums dom. Eposet var skjønt hos [[Homer]] og dramaet var det samme under [[Sofokles]]. «Skjønt» er hos Aristoteles synonymt eller mer treffende forklart med «vellykket» eller «virkningsfullt». «Skjønt» (gresk ''kalos'') er altså definert utfra sin virkning og funksjon.

''Poetikken'' i kombinasjon med ''[[Retorikken (Aristoteles)|Retorikken]]'' utgjør Aristoteles' tanker og verker om [[estetikk]]. Til Aristoteles' tapte ungdomsverker hører tre bøker ''Om diktere'' som også omhandlet hans behandling av estetiske spørsmål. Antagelig analyserte han dikterne [[Euriodes]], [[Empedokles]] og [[Homer]]. Andre tapte verk består av seks bøker kalt ''Homerproblemer'' og i tillegg av en antagelig enklere Homerutgave som han skrev for den unge [[Aleksander den store|Aleksander]].<ref>Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 32.</ref>

Det meste i ''Poetikken'' er gått tapt, det som står igjen er et skoleskrift på knappe 50 sider. På grunn av sin knapphet er boken språklig og innholdsmessig problematisk. Det er visse tegn på at det er gått tapt en «bok II» hvor [[Jambe|jambisk]] diktning (spottevers) og komedien er blitt analysert.<ref>Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 33.</ref>

== Kjernebegreper ==
{{col-begin}}
{{col-break}}
* [[Mimesis]] eller etterligning, representasjon
* [[Katharsis]] eller renselse, oppklaring
* [[Peripeteia]] eller omgjøring, endring, vending
* [[Anagnorisis]] eller erkjennelse, identifisering
* [[Hamartia]] eller feilberegning (forstått i [[romantikken]] som tragisk skavank)
{{col-break}}
* [[Mythos]] eller handling, plot
* [[Ethos]] eller karakter, rollefigur
* [[Dianoia]] eller tanke, tema
* [[Lexis]] eller diksjon, tale, språkføring
* [[Melos (poetikk)|Melos]] eller melodi
* [[Opsis]] eller skue, oppmerksomhet, spetakkel
* [[Pathos]] eller lidelse, innlevelse
{{col-end}}

== Innhold ==
[[Fil:Aristotle Poetica page 1.png|thumb|Første side av ''Poetikken'', gresk utgave fra 1837]]
Aristoteles lærte at poesi kunne bli delt inn i tre sjangrer: [[tragedie]]n, [[komedie]]n, og [[Epikk|episke vers]]. Poetikken fokuserer hovedsakelig på tragedien; et annet verk av Aristoteles som fokuserer på komedien kan ha blitt skrevet og deretter gått tapt i årenes løp. Det har blitt spekulert om at manuskriptet ''[[Tractatus coislinianus]]'' har vært en disposisjon av hans forelesninger om emnet, eller om det er notater av en filosof i Aristoteles' tradisjon. ''Poetikken'' inneholder den berømte hypotese at komedien har sin opprinnelse fra «de som ledet an i de falliske opptogene» som fortsatt var vanlige i mange greske byer på Aristoteles’ tid.<ref>''Poetics'', 1449a-b; [http://depthome.brooklyn.cuny.edu/classics/dunkle/comedy/komos.htm The origins of comedy]   {{Wayback|url=http://depthome.brooklyn.cuny.edu/classics/dunkle/comedy/komos.htm |date=20080324082204 }}; Mastromarco, Giuseppe: (1994) Introduzione a Aristofane (Sesta edizione: Roma-Bari 2004). ISBN 8842044482 p. 3.</ref>

Aristoteles nevner mot slutten av kapittel 25 mulige innvendinger mot diktningen. Kunstverket er i seg selv et fullverdig ''ergon'' (verk) som tilhører en egen ''techne'', den ''poietisk'' som benytter egne midler og følger egne regler. Diktverket etterligner virkeligheten, og er samtidig ikke virkeligheten, men har egenverdi som original. «Det gjelder ikke de samme regler for korrekthet for diktekunsten som politikken eller for en hvilken som helst annen kunst». Eksempelvis er en feil om legekunsten i et diktverk, uansett hvilken art feilen er, angår ikke diktkunstens vesen. Om diktkunsten lyver om gudene betyr det at diktkunst ikke er teologi. Det nedverdige og forkastelige i en karakter eller en handling i diktkunsten forsvares i henhold til den sammenheng det står i. «Umuligheter» rettferdiggjøres i henhold til virkning innenfor diktverket. Aristoteles bedømmer diktningen på dens egen premisser. 

Hans forståelse av ''mimesis'', etterligning, består i at diktkunsten står i avhengighetsforhold til den virkelighet som etterlignes, men diktningen er ikke en reproduksjon av virkeligheten ettersom dikteren skaper et eget verk, en original som står for seg selv. I kapittel 2 slår Aristoteles fast at dikteren etterligner tre ting:
# ''Tingene slik de er''; eller menneskene slik vi er 
# ''Tingene slik de er nå''; eller menneskene slik vi er nå i motsetning til slik vi var før, mytenes heroiske figurer
# ''Tingene slik som de burde eller ikke være''; eller menneskene slik at de er bedre eller verre enn vi er

Dikteren har i henhold til tredje punkt både lov og mulighet til skildre en annen virkelighet enn den som eksisterer, med andre ord avvike fra virkeligheten i et [[Idealisme|idealiserende]] øyemed. Diktningen skal stå i et bestemt forhold til virkeligheten, men ikke nødvendigvis ''være'' virkeligheten. I samme kapittel slår Aristoteles fast at diktningen etterligner ikke mennesker, men menneskenes handlinger. De som handler kan være
# Gode (som i tragedien)
# Slette (som i komedien), eller
# Slik som vi er (karakteren bestemmer om et menneske er godt eller slett).

Etterligning har egenverdi slik dikterkunsten har det. Ved kunnskap om etterligningen (dikterkunsten) vinner vi erkjennelse. «Og det å vinne erkjennelse er den største glede ikke bare for filosofene, men likeledes for alle andre, selv om de vare tar liten del i denne gleden».<ref>sitert fra Andersen, Øivind: «Aristoteles' Poetikk». Side 36.</ref>

På samme måte som vi finner glede, som publikum, i erkjennelsen (ved etterligningen), har vi glede av [[melodi]] og [[rytme]]. De ''poietiske'' midler som rytme, ord og harmoni (melodi). Midler kan være musikk som [[fløyte]]- og [[lyre]]spill og [[dans]], brukt hver for seg eller sammen, og kunst kan også være ord til musikk, sammen eller hver for seg, noe som understreker Aristoteles' vide definisjon av ''poiesis''. Ord alene er bare ett av tre likeverdige midler.

[[File:Epidaurus Theater.jpg|thumb|400px|Hoveddelen i Poetikken omhandler Aristoteles' undersøkelsen av dramaet. Utendørsteateret i Epidauros, Hellas.]]
Midtpartiet i Aristoteles’ bevarte verk er hans undersøkelse av tragedien:
:«Tragedien er en etterligning av en alvorlig og avsluttet handling av en viss størrelse i forskjønnet språk, forskjønnet på forskjellige måte i de forskjellige delene; etterligningen skjer ved handlende personer og ikke gjennom fortelling og fører gjennom jammer og skrekk til renselse (katharsis) fra slike lidenskaper».<ref>Kapittel 6, 1449b 24 ff., sitert fra Andersen, Øivind: «Aristoteles' Poetikk». Side 39.</ref>

Aristoteles' skilte mellom de tre sjangrene på tre måter: ulikheter i virkemidler, objektene og stilen av deres etterligninger. Virkemidlene dekket språk, rytme, og harmoni, benyttet hver for seg eller i kombinasjon. Objektene refererte til handling, rettskaffen eller lastefull, og virkemidlene, gode eller dårlige. Ettersom det fullstendige hele er i seg selv må ha en begynnelse, en midte og en avslutning, må hver tragedie inneholde seks deler:: handling eller «plot» (''mythos''), karakter eller rollefigur (''ethos''), tema (''dianoia''), språkføring (''lexis''), melodi (''melos''), og en oppmerksomhet (''opsis'').

Nøkkelelementene i handlingen («plot») er erindringen (''peripeteia''), erkjennelsen (''anagnorisis'') og lidelsen (''pathos''). Den beste formen for tragedie, argumenterer Aristoteles, har en handling som er hva han kaller «kompleks», den etterligner handlinger som vekker skrekk, frykt og medlidenhet, og heltens skjebne endres fra lykke til elendighet på grunn av tragiske feilgrep (''hamartia'') som hen gjør. Den fryktelige dåd kan bli gjort bevisst og medvitende (som i ''[[Medea]]'') eller ubevisst og med visshet om det i ettertid (som med ''[[Kong Oidipus|Kong Ødipus]]''); eller det kan forbli ugjort på grunn av den betimelige oppdagelsen, eller til det fulle ha visshet når dåden eller udåden utføres. Karakterene må være gode, hensiktsmessig, overensstemmende, eller i konsekvent uoverensstemmende, hevder han.

Tragediens ''kvantitative'' deler er dens bestanddeler: [[prolog]], korsang, episode, [[exodus]] og videre. Tragediens seks ''kvalitative'' deler kan skjematisk settes opp fra det minst viktige til det mest viktige: Minst viktig er ''Scenebildet'' som er en måte. Deretter ''sangkomposisjon'' og ''tale'' som er midler, deretter ''tanke'' og ''karakterer'' som er gjenstander. Til slutt det viktigste som er ''handlingen'' eller ''fabelen'' (mythos). Om sistnevnte slår Aristoteles fast at «Handlingen (fabelen) er tragediens prinsipp og likesom dens sjel».<ref>Sitert etter Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk». Side 40.</ref>

== Innflytelse ==
«Selv om Aristoteles' ''Poetikken'' er universalt anerkjent i den vestlige litterære tradisjonen,» har Marvin Carlson forklart, «er bortimot hver eneste detalj om hans opprinnelige verk gitt avvikende meninger».<ref>Carlson (1993, 16).</ref>

Selv ''Poetikken'' ikke hadde en innflytelse i sin egen tid, og det ble generell forstått å samsvare med det mer kjente ''Retorikken'' ettersom på Aristoteles' tid ble retorikk og poesi ikke betraktet som adskilte slik de ble senere og var i en betydning forskjellige versjoner av det samme. I senere tid fikk ''Poetikken'' derimot meget stor innflytelse. Begrepsoppfatningen av tragedien i [[opplysningstiden]] står i særlig stor gjeld til ''poetikken'' og verket fikk en stor betydning for europeisk åndshistorie og han ble dominerende i all litteraturhistorisk diskusjon i [[Europa]].

Den [[arabisk]]e versjonen av ''Poetikken'' som påvirket middelalderen ble oversatt fra et gresk manuskript datert fra før år 700. Dette manuskriptet ble oversatt fra [[gresk]] til [[gammelsyrisk]] og er uavhengig av den nåværende aksepterte kilde fra [[1000-tallet]] utpekt «Paris 1741».

Den gammelsyriske kilde ble benyttet for de arabiske oversettelsene som avvek meget i ordforrådet fra den opprinnelige ''Poetikken'', og den fremmet en feiltolkning av Aristoteles' tanker som fortsatte gjennom hele [[middelalderen]].<ref>Hardison, 81.</ref>

Det er to ulike arabiske tolkninger av Poetikken i kommentarene til [[Abu Nasr al-Farabi]] og [[Averroës]] (i.e., Abu al-Walid Ibn Rushd). Al-Farabis avhandling bestrebet på å etablere poesi som en logisk evne til uttrykk, og da den gyldighet i den islamske verden. Averroës' kommentarer forsøkte å harmonisere hans bedømmelse av ''Poetikken'' med al-Farabis, men sluttligen var han ikke i stand til forlike sin tilskrivning av moralhensikten til poesi med al-Farabis logiske tolkning. Imidlertid ble Averroës' tolkning av ''Poetikken'' akseptert i Vesten ettersom den var relevant for deres humanistiske syn og over tid foretrakk middelalderens filosofer Averroës' kommentarer over Aristoteles' egentlige mening. Dette resulterte likevel at Aristoteles' ''Poetikken'' overlevde ved hjelp av den arabiske litterære tradisjon.

«Når Aristoteles’ fremdeles for en [[T.S. Eliot]] i høy grad bidrar til bildet av «the perfect critic», er det ikke minst i kraft av sin udogmatiske holdning og skarpe dømmekraft», slår Øivind Andersen fast i sin omtale av verket.<ref>Andersen, Øivind: Aristoteles’ Poetikk. Side 53.</ref>

''Poetikken'', både i form av den bevarte «bok I» og den antatte tapte «bok II», figurerte på fremtredende plass i [[Umberto Eco]]s roman ''[[Rosens navn]]''.

== Se også ==
* [[Corpus Aristotelicum]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Andersen, Øivind: «Aristoteles’ Poetikk», i Winther, Truls & Langholm, Odd Inge (red.): ''Estetikk fra Platon til våre dager'', Oslo 1977
* Belfiore, Elizabeth, S.: ''Tragic Pleasures: Aristotle on Plot and Emotion'', Princeton, N.J. : Princeton University Press, 1992. ISBN 0691068992
* Carlson, Marvin (1993): ''Theories of the Theatre: A Historical and Critical Survey from the Greeks to the Present.'' Utvidet og redi.. Ithaca and London: Cornell University Press. ISBN 0801481546.
* Dukore, Bernard F. (1974): ''Dramatic Theory and Criticism: Greeks to Grotowski''. Florence, KY: Heinle & Heinle. ISBN 0030911524.
* Hiltunen, Ari (2001): ''Aristotle in Hollywood'', Intellect Books, ISBN 1-84150-060-7
* Hardison, O.B., Jr.: «Averroes». ''Medieval Literary Criticism: Translations and Interpretations''.  New York: F. Ungar Pub. Co. 1987. 81-88.
* Sampson, C. Michael: [http://www.camws.org/meeting/2005/abstracts2005/sampson.html ''Plot and Form in Aristotle's Poetics''], The Classical Association of the Middle West and South (CAMWS), 2005.

{{portal|Litteratur}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Litteraturhistorie]]
[[Kategori:Aristoteles]]
[[Kategori:Filosofibøker]]