Redigerer Platetektonikk

{{omdirigerfor|Tektonikk|tektonikk innen arkitektur|Tektonikk (arkitektur)}}
[[Fil:Plates tect2 en.svg|thumb|Kart over de tektoniske platene slik de er kartlagt i dag. Platene ble kartlagt i andre del av det 20. århundre.]]
[[Fil:Tectonicplates Serret.png|thumb|De tektoniske platene med arealet bevart]]

'''Platetektonikk'''<ref>[https://naob.no/ordbok/platetektonikk «platetektonikk»], ''NAOB''</ref> (fra [[senlatin]]: ''tectonicus'', avledet fra [[gammelgresk]]: τεκτονικός, bokstavelig «vedrørende bygningen»)<ref> Little, W.; Fowler, H.W.; Coulson, J.; Onions C.T., red. (1990): [https://archive.org/details/shorteroxfordeng00litt ''The Shorter Oxford English Dictionary: on historical principles'']. Bind II (3. utg.). Clarendon Press. ISBN 978-0-19-861126-4.</ref><ref>[https://lsj.gr/wiki/%CF%84%CE%B5%CE%BA%CF%84%CE%BF%CE%BD%CE%B9%CE%BA%CF%8C%CF%82 τεκτονικός], ''Ancient Greek'' (LSJ)</ref> er innenfor [[geologi]] den [[vitenskap]]en som utforsker og forklarer [[jordskorpen]]s bevegelse. Skorpen består i hovedsak av 14 litosfæriske plater, alle i konstant bevegelse. Grensene mellom platene kalles plategrenser. Dette er et av hovedelementene innenfor dagens [[geologi]]ske forståelse. Platene strekker seg i dybden helt ned i øvre mantel, og består altså av mer enn jordskorpa. Platene som utgjør [[litosfæren]] beveger seg oppå et mykere lag av mantel som kalles [[astenosfæren]].

Kontinentalplater utgjør kontinenter og tørt land, mens havbunnsplater (oseanplater) utgjør [[havbunn]]en. Det finnes ulike teknikker for å fastslå hvordan platene har beveget seg i forhold til hverandre, kollidert, og hvor grensene mellom dem går. Med jevne mellomrom i jordhistorien samler kontinentene seg, for så å sprekke opp og gjennom havbunnsspredning oppstår nye kontinenter av lava fra jordens indre. Denne kontinuerlige prosessen kalles ''den platetektoniske syklusen''.

Man tror ikke det finner sted platetektonikk på andre [[planet]]er i vårt [[Solsystemet|solsystem]]. Denne antakelsen er basert på observasjoner via teleskop. Jorden har blitt værende varm nok til å opprettholde tektonisk aktivitet, mens andre planeter ikke har tegn til aktive vulkaner eller kontinentaldrift. Likevel finnes det rester av [[vulkan]]er på både [[Mars (planet)|Mars]] og [[Venus]].

[[Varmepunkt]] eller ''manteldiapirer'' der det strømmer [[lava]] opp av varmestrømmer helt nede fra [[mantel]]en, er ikke i seg selv en del av platetektonikken. Men når bevegelige litosfæreplater beveger seg og flyter over et varmepunkt, dannes ofte enslige vulkanøyer slik som [[Hawaii]], [[Bouvetøya]], [[Réunion]], [[Galápagosøyene]], og [[Island]].<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 31.</ref> Foruten de avgrensede varmepunktene er platetektonikken den viktigste årsaken til at varm og lett [[magma]] fra mantelen stiger opp mellom tyngre bergarter og avsetter [[magmatiske bergarter]] gjennom ''intrusive'' ganger eller ''eruptive'' [[vulkan]]er.

== Historie ==
[[Fil:Alfred Wegener Die Entstehung der Kontinente und Ozeane 1929.jpg|thumb|«Oppbrytingen av [[Pangea]]», fra [[Alfred Wegener]]s ''Die Entstehung der Kontinente und Ozeane'', utgitt i 1929. Bildet viser rekonstruerte verdenskart for de geologiske tidsperiodene [[tidligkarbon]], [[eocen]] og [[kvartær]] (pleistocen).]]
Platetektonikken har sin vitenskapelige basis i teorien om [[kontinentaldrift]].<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 24.</ref> Så sent som på [[1950-tallet]] hadde geologer store problemer med å forklare sentrale geologiske fenomener. Det ble for eksempel antatt at dannelse av fjellkjeder ([[orogenese]]) var en prosess som hadde skjedd som en følge av en enkelt bestemt hendelse og at fjellene var blitt dannet øyeblikkelig. Geologien var sterkt deskriptiv med gode beskrivelser av ''hva'' som hadde skjedd med stein og berglag, men manglet noen klar forståelse av kreftene og årsakene bak endringene.

Den tyske meteorolog [[Alfred Wegener]] hadde allerede som ung lagt merke til hvordan [[Afrika]] og [[Sør-Amerika]] så ut til å passe sammen som to puslespillbiter. Han var langt fra den første som observerte dette; allerede da de første gode verdenskartene ble tegnet på 1600-tallet, ble dette bemerket. Wegener gikk imidlertid lenger og mente at alle kontinentene passet sammen som bitene i et stort puslespill. I et foredrag i [[1912]], utgitt i utvidet form i [[1915]] og med engelsk oversettelse i 1924 (''The Origin of Continents and Oceans''), lanserte Wegener ''teorien om kontinentaldrift'' som imidlertid ikke ble anerkjent før i [[1960]]. Før Wegener hadde en amerikansk geolog, [[Frank Bursley Taylor]] i [[1910]] publisert en artikkel om kontinentaldrift, men siden den var dårlig underbygget [[empiri]]sk, fikk den liten innflytelse.

Wegner mente at alle kontinentene vi har i dag, tidligere utgjorde ett [[superkontinent]] som han kalte [[Pangaea]] (gresk ''«alt land»''). Hypotesen om kontinentaldrift ble begrunnet i flere forhold:
* [[Glasiasjon]] - det finnes rester av samme glasiasjon på kontinenter som i dag ligger adskilt.
* [[Fossil]]er - forekomster på forskjellige kontinenter gir oss mulighet til å plassere arter på de forskjellige kontinentene. Dette brukes som [[bevis (naturvitenskap)|bevis]] for at kontinentene har ligget sammen, da de fleste artene ikke har hatt mulighet til å krysse store havområder.
* [[Klimabelte]]r - vi kan gjenkjenne de samme restene etter for eksempel et tropisk klima og dermed dannet et klimabelte som viser oss hvordan kontinentene lå i forhold til hverandre.
* Like geologiske trekk - vi kan se på [[fjellkjede]]r som har vært dannet samtidig at de passer fint sammen selv om de i dag er delt opp på forskjellige kontinenter.

Wegeners teorier ble utviklet videre av den britiske geologen [[Arthur Holmes]] som mente at kontinentene hadde vekslet mellom å være samlet og å drive fra hverandre. Han underbygde dette blant annet ved å påvise geologiske likheter mellom kystområder på kontinenter som nå ligger langt fra hverandre, samt gjennom studier av plante- og dyregeografi.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 25-26.</ref>

Siden [[1960]] har forskere gjort oppdagelser som bekreftet teorien om platetektonikk, ikke minst gjennom kartleggingen av [[havbunn]]ens relieffer ved hjelp av [[seismologi]]. Oppdagelsen av [[Midt-Atlanterhavsryggen]], samt påvisningen av [[polvandring]], havbunnstopografi og marine sedimenter, var avgjørende for forståelsen av Wegeners teorier. Men det var først da marine magnetiske anomalier ble oppdaget at man fikk empiriske data for å underbygge den tilstøtende [[teorien om havbunnspredning]]. I [[1968]] var forskningen rundt havbunnspredning kommet så langt at den innbød til et [[paradigmeskifte]] med allmenn aksept av teorien om platetektonikk og kontinentaldrift.

=== Marine magnetiske anomalier ===
[[Fil:Oceanic.Stripe.Magnetic.Anomalies.Scheme.svg|thumb|Magnetiske anomalier.]]
På [[1960-tallet]] ble det klarlagt at bergartene i [[havbunnsskorpe]]n er [[magnet]]isert. Påvisning av [[magnetisme]] over tid (paleomagnetisme) ble mulig ved at man oppdaget mønstre på havbunnen som besto av striper eller felt med ulik (revers eller normal) polarisering. Forskningen oppdaget at man kunne spore tilbake geomagnetiske poler ved å se på den [[remanens|remanent]]e magnetiseringen i [[bergart]]ene og derigjennom aldersbestemme bergarten utfra hvordan orienteringen av de magnetiske polene var på ulike tidspunkt. Dette skapte det egentlige gjennombruddet for teorien om havbunnspredning og platetektonikk, da man fant skiftevis positive og negative [[magnetisk anomali]]er og anomalistriper alt ettersom jordens magnetfelt hadde vært reversert eller normalt. 

Det viste seg at havbunnsskorpa var yngst desto nærmere den lå midthavsryggen.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 26.</ref> Anomali-avtrykket under størkningen av bergarten ved sprederyggen skapte et tilnærmet speilbilde på hver side av spredningsryggen hvor lavastrømmene hadde spredt ny havbunn ut til begge sider. Ofte ville man utfra midtryggen, eller ''spredningsryggen'', se anomalistriper hvor annenhver stripe har henholdsvis normal eller revers polarisering. Brede striper avsettes dersom det er stor lavautstrømmingen i en kortere periode.

== Plategrenser ==
[[Fil:Tectonic plate boundaries.png|thumb|Tre typer plategrenser. Øverst ser vi skjematisk fra venstre transforme, divergerende, og konvergerende plategrenser. Nederst sees subduksjonssoner til venstre og nest ytterst til høyre; divergerende plater sees i midten og ytterst til høyre.]]

Vi har forskjellige typer plategrenser i punktene der platene kolliderer, disse defineres ut ifra hvordan platene oppfører seg i disse punktene. For å kartlegge hvor grensene ligger har man sett på [[jordskjelv]]smålinger og deres [[episenter]], skjelvene blir utløst ved plategrensene og dette har gitt oss dagens kart. Grensene mellom platene deles inn i divergerende, konvergerende og transforme grenser. Plater som har divergerende grenser driver fra hverandre, konvergerende driver mot hverandre, og konservative (transforme) grenser omgir plater driver langs og passerer hverandre.

==== Kollisjonsgrenser - konvergerende ====
Ved kollisjon mellom to kontinentalplater vil det bygges [[fjellkjeder]] ([[orogenese]]), slik det har skjedd ved dannelsen av [[Alpene]] og [[Himalaya]]. 

Ved kollisjon mellom en havbunnsplate og en kontinentalplate vil havbunnsplaten bli presset under kontinentalplaten på grunn av platenes ulike oppbygging og [[egenvekt]]. Dette kalles en [[subduksjonssone]]. En av platene legger seg under den andre (subduksjon), platen som forsvinner synker ned i mantelen og smelter. Smeltet materiale stiger til overflaten og danner en [[vulkansk bue]] i innlandet. Det er bare oseanskorper som forsvinner, og dette danner typiske dyphavsgroper utenfor et kontinent. På kontinentet får vi vulkansk aktivitet som er resultat av subduksjonen. 

Ved kollisjon mellom to havbunnsplater vil den eldste (den kaldeste) platen bli presset under den yngste, og [[Vulkansk øybue|øybuer]] vil dannes av vulkansk aktivitet.

==== Spredningsgrenser - divergerende ====
Havbunnspredning skjer langs divergerende grenser, eller [[midthavsrygger]], der ny havbunn dannes. Astenosfærisk [[mantel]] stiger opp og ved delvis smelting dannes [[magma]]. Magmaen kommer til overflaten og danner ny [[oseanskorpe]]. Ved disse spredningsryggene dannes bergarten [[basalt]] i form av putelava. Spredningshastigheten til platene kan variere fra 3 til 10 cm per år. 

Spredningsryggene er høyest over havbunnen nær den aktive delen fordi varme bergarter har lavere tetthet enn kalde bergarter. Prosessen ved kjølingen forårsaker dermed at litosfæren synker dypere ned i astenosfæren. Bergartene blir mer og mer kjølige jo lengre fra selve spredningsryggen de forekommer.

Det kan også oppstå spredningsrygger på land, som eksempelvis på [[Island]] oppå den midt-atlantiske ryggen. Også [[Riftdalen]] i Øst-Afrika er eksempel på en kontinental spredningsrygg.

==== Glidegrenser - konservative (transforme) ====
Konservative plategrenser eller [[transformforkastning]]er er området der en plate sklir langs den andre uten dannelse av noen ny skorpe eller subduksjon. Grensen er markert ved en [[forkastning]] eller et brudd slik som i [[San Andreas-forkastningen]]. Stillehavsplaten glir langs den nordamerikanske platen, og friksjonen kan skape meget kraftige og hyppige [[jordskjelv]]. Ofte er forkastningene oppstykket, og ved horisontal bevegelse dannes dype basseng og høye fjell. [[Bajkalsjøen]] ligger langs en glidegrense med store vanndyp omgitt av fjellene på den eurasiske platen i vest og den øst-sibirske platen i øst.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 31.</ref>. [[Dødehavsriften]] danner grense mellom den afrikanske plate og den arabiske plate.

== Den platetektoniske syklus ==
:''Utdypende artikkel: [[Wilsonsyklus]]''
Gjennom Jordens historie har enkeltstående kontinenter regelmessig kollidert og skapt superkontinenter, eller stabile [[kraton]] med hav på alle kanter. Dette eroderes ned gjennom millioner av år til et [[peneplan]]. Langs en eller flere rifter i jordskorpen vil deretter superkontinentet brekke opp og lette kontinentalplater drive fra hverandre mens et nytt hav dannes. Denne prosessen førte til at [[Rødehavet]] ble dannet for bare 4-5 millioner år siden, og en liknende prosess er så vidt i gang i [[Den store Riftdalen]] i Øst-Afrika idag. I en prosess preget av vulkanisme og jordskjelv vil platene drive oppå astenosfæren, eller legge seg over tyngre havbunnsskorpe. Ettersom kontinentaldriften driver landplater fra hverandre, fører havbunnsspredningen mellom dem til at midthavsrygger sprekker opp og det dannes ny havbunnsskorpe som flyter i begge retninger og skyver de omkringliggende kontinentalplatene enda lengre fra hverandre (divergerer). I moderne tid har [[Nord-Amerika]] og [[Europa]] glidd fra hverandre på denne måten, med om lag 2 cm per år.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 29.</ref> 

Denne dannelsen av dype havgroper langs kontinentplatene med oppstuing av deformert havbunnsskorpe mot en vulkansk kyst preger hele «ildringen» rundt [[Stillehavet]], ikke minst langs [[Andesfjellene]], [[Aleutene]], [[Japan]] og [[Filippinene]]. Etter noen hundre millioner år vil havbunnsspredningen stoppe opp, og havbunnsskorpe begynner å synke ned i mantelen langs grensene til kontinentalplatene (subduksjon). I Midthavsryggen trenger fortsatt lettere bergarter opp, mens tung havbunnsskorpe synker ned og skaper større havdyp nærmere land. Kollisjonsgrensene mellom hav- og kontinentalplatene blir nå vulkansk aktive og kontinentene begynner sakte å gli mot hverandre igjen (konvergere). Etter at havet mellom kontinentene har åpnet seg i lang tid, begynner det igjen å lukkes. Undersøkelser av havbunnen utenfor [[Portugal]] tyder på at Atlanterhavets havbunnsspredning kanskje har nådd sitt endepunkt, og at Nord-Amerika og Europa har tatt fatt på kollisjonsfasen som vil føre til at kontinentene samles innen om lag 220 millioner år. Portugisiske geologer mener denne prosessen har pågått i hoen hundre år og forårsaket [[Jordskjelvet i Lisboa 1755]].<ref>Referert artikkel i ''Geology'' - ''Aftenposten'' A-Magasinet 5. juli 2013, side 33.</ref>

Dersom kontinentene kolliderer vil det skapes store fjellkjeder, samtidig som havet lukkes helt. Skyvedekker av kontinent- eller havbunnsskorpe kan ble skjøvet oppå det ene eller begge kontinentene. Dette skjedde både ved den [[kaledonske fjellkjedefolding]] hvor havbunnsbergarter finnes i skyvedekket i [[Langfjella]] og [[Jotunheimen]], og ved dannelsen av [[Himalaya]] for 30-40 millioner år siden som bevitnes av de marine fossilene fra [[Tethyshavet]] avsatt i kalksteinen på [[Mount Everest]].<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 30.</ref>

Dermed er den platetektoniske syklusen sluttført, det dannes et nytt og mer komplisert kraton til erstatning for det nedslitte kratonet som eksisterte flere hundre millioner år tidligere. Prosessen kalles gjerne en ''wilson-syklus'' etter den canadiske geologen [[John Tuzo Wilson]] som på [[1960-tallet]] påviste åpningen og lukkingen av [[Iapetushavet]] mellom [[Laurentia]] og [[Baltica]] (Nord-Atlanteren). Både [[Appalachene]] i USA og [[Kaledonidene]] i Europa består av felles havbunnsskorpe fra Iapetushavet som dekket kontinentene i kollisjonsfasen under den kaledonske fjellkjedefolding.<ref>Ivar B Ramberg (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening 2006, utg 2007, side 29.</ref>

== Historiske plater ==
Bevegelsen til platene har medført dannelse og oppsprekking av kontinenter over tid, og i enkelte tidsepoker har kontinentene vært samlet i et superkontinent. Superkontinentet [[Rodinia]] ble trolig dannet for en milliard år siden og sprakk opp igjen til åtte kontinenter for 600 millioner år siden. Disse åtte kontinentene gikk senere sammen til superkontinentet [[Pangea]], som sprakk opp til [[Laurasia]] (senere Nord-Amerika og Asia) og [[Gondwana]] (som senere ble de resterende kontinentene).

== Nåværende plater ==
:''Utdypende artikkel: [[Liste over tektoniske plater]]''
Det finnes sju store og flere mindre plater i Jordens [[litosfære]]. Seks av de store er kontinentbærende plater (kontinentalplater). I tillegg finnes en stor havbunnsplate (Stillehavsplaten). De fleste av de mindre platene er havbunnsplater:

Kontinentbærende plater:
*[[Den afrikanske kontinentalplaten]], som består av [[Afrika]] med [[Madagaskar]], og i vest og de tilstøtende havområdene øst for [[Den midtatlantiske rygg]].
*[[Den antarktiske kontinentalplaten]], som består av kontinentet [[Antarktika]] ([[Antarktis]]) og sørlige deler av [[Indiahavet]].
*[[Den indoaustralske kontinentalplaten]], som består av [[Australia]] og [[India]] som støtte sammen for 50 - 55 millioner år siden.
*[[Den eurasiske kontinentalplaten]], som består av [[Asia]] utenom [[Øst-Sibir]], og [[Europa]] med de tilstøtende havområdene øst for [[Den midtatlantiske rygg]].
*[[Den nordamerikanske kontinentalplaten]], som består av [[Nord-Amerika]] og [[Øst-Sibir]].
*[[Den søramerikanske kontinentalplaten]], som består av [[Sør-Amerika]] og de tilstøtende havområdene vest for [[Den midtatlantiske rygg]].

De største havbunnsplatene er:
*[[Stillehavsplaten]], den største av dem, som består av det meste av [[Stillehavet]] fra [[Japan]] til vestkysten av [[California]]
*[[Nazcaplaten]], som består av havområdene vest for [[Sør-Amerika]] og sør for [[Galápagos]]
*[[Den filippinske platen]], som består av havområdene øst for [[Filippinene]] og sør for [[Japan]].

Mindre plater av betydning er [[Den arabiske platen]], [[Karibiaplaten]], [[Juan de Fuca-platen]], [[Cocosplaten]] og [[Scotiaplaten]].

I tillegg finnes også en rekke såkalte mikroplater, blant andre [[Den egeiske platen]] og [[Riveraplaten]].

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Marshak, Stephen (2001): ''Earth, portrait of a planet'', ISBN 0-393-97423-5
* Fowler, C.M.R (2005): ''The Solid Earth'', ISBN 0-521-58409-4
* Tarbuck, Edward J., Lutgens, Frederick K. (1992): ''The Earth, An Introduction to Physical Geology'', ISBN 0-02-419012-8

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20110411140709/http://www.geoportalen.no/plater «Den platetektoniske syklusen»] – ''Geoportalen.no''
* [http://forskning.no/geofag-jordskjelv-vulkaner/2008/02/den-dynamiske-jordskorpa «Den dynamiske jordskorpa»] - ''Forskning.no'' 6. januar 2005

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Platetektonikk| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]