Redigerer Pius XII

{{Infoboks pave
| navn = Pius XII
| latin = Pius XII
| dåpsnavn = Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli
| fsted =[[Roma]]
| dsted = [[Castel Gandolfo]]
| valgt = [[2. mars]] [[1939]]
| innsatt = [[12. mars]] [[1939]]
| salig =
| hellig =
| fest =
| før =[[Pius XI]]
| etter = [[Johannes XXIII]]
| }}
'''Pius XII''' (født '''''Maria Giuseppe Giovanni Eugenio Pacelli;''''' 1876–1958) var [[pave]] fra 2. mars 1939 til sin død i 1958.

== Bakgrunn ==
[[Fil:Eugenio1882.jpg|thumb|left|100px|Eugenio Pacelli, seks år gammel]]
Han var sønn av [[advokat]]en Filippo Pacelli og Virginia Graziosi. Familien var en del av det italienske [[aristokrati]]et som gjennom hele [[1800-tallet]] hadde nære forbindelser med [[Den hellige stol]], kalt «Det sorte aristokrati» ([[italiensk]]: ''aristocrazìa nera'').{{tr}} Hans farfar Marcantonio Pacelli hadde hatt høye stillinger innen den ikke-prestelige delen av Vatikanets administrasjon og var sentral i etableringen av avisen ''[[L'Osservatore Romano]]'' i 1861; og hans fetter Ernesto Pacelli var en sentral økonomisk rådgiver for pavene [[Leo XIII]], [[Pius X]] og [[Benedikt XV]]. Faren Filippo var med i [[Fransiskanerordenen]]s tredjeorden, såkalt [[Tertiær (katolsk)|tertiær]] og broren Francesco Pacelli var juridisk rådgiver for pave [[Pius XI]] og sentral i forhandlingene som ledet fram til [[Lateranoverenskomsten]] i 1929.

== Utdannelse ==
Sammen med broren og sine to søstre, vokste han opp i sentrum av Roma, og bestemte seg allerede som 12-åring at han skulle bli prest i stedet for å følge familiens tradisjonelle juridiske løpebane.{{tr}} Han begynte på [[Seminar (kirkelig)|presteseminar]] som 18-åring, og på denne tiden måtte han få dispensasjon til å kunne bo hjemme på grunn av helseproblemer. Senere gikk han på det pavelige universitetet [[Gregoriana]]. I årene 1895–1896 studerte han [[filosofi]] ved Romas universitet [[La Sapienza]]. I 1899 tok han den [[Rettsvitenskap|juridiske]] [[doktorgrad]]en i [[civil law|kontinental lov]] og [[kirkerett]].

== Kirkelig karriere ==
[[Fil:Pacelliordenado.jpg|thumb|left|Eugenio Pacelli på [[ordinasjon]]sdagen 2. april 1899]]
Han ble ordinert til prest første påskedag, 2. april 1899 av biskop og familievennen [[Francesco di Paola Cassetta]]. Hans første kirkelige stilling var som prest i Santa Maria in Vallicella, hvor han tidligere hadde tjenestegjort som [[ministrant]]. I 1901 fikk han etter anbefaling fra familievennen [[Vincenzo Vannutelli]] sin første stilling innen [[Statssekretariatet]] i [[Den romerske kurie]], hvor han senere gjorde karriere. I årene 1904 til 1914 bisto han [[kardinal]] [[Pietro Gasparri]] i arbeidet med kanonisk rett, og da Gasparri ble [[kardinalstatssekretær]] i 1914, overtok Pacelli dette ansvarsområdet. I 1905 fikk han tittelen [[monsignore]] og hadde i disse årene også en rekke internasjonale representative oppgaver på vegne av Vatikanet. 

I 1908 og 1911 avslo han tilbud om professorater fra henholdsvis et romersk universitet og [[Catholic University of America]].{{tr}} Han var professor ved det pavelige instituttet Apollinaire og fra 1909 til 1914 professor i kirkelig diplomati ved det pavelige diplomatakademiet. 

=== Tyskland ===
[[Fil:Pp121957a.jpg|thumb|left|Pacelli som [[nuntius]] i [[Bayern]] i 1922 hilser på lokale myndigheter]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-06520, Magdeburg, Katholikentag, Kardinal Pacelli.jpg|thumb|210px|Pacelli på ''Katholikentag'' i [[Magdeburg]] i 1928]]
23. april 1917 ble han, 41 år gammel, utnevnt til [[nuntius]] i [[Bayern]] og 13. mai samme år ble han utnevnt til [[erkebiskop]] i en seremoni i [[Det sixtinske kapell]]. Siden det ikke var noen nuntius til Preussen eller til [[Det tyske keiserriket]], fungerte Pacelli i realiteten som det nærmeste Pavestolen hadde til en ambassadør til den tyske regjering.{{Tr}} Han gikk umiddelbart i gang med arbeidet overfor tyske myndigheter for å få avsluttet [[første verdenskrig]], og hadde samtaler både med kong [[Ludwig III av Bayern]], keiser [[Vilhelm II av Tyskland]] og [[Tysklands kanslere|rikskansler]] [[Theobald von Bethmann Hollweg]] om dette.{{tr}} Hans framskritt i dette arbeidet ble imidlertid hemmet da Bethmann Hollweg måtte gå av 13. juli samme år. Under [[Den bayerske sovjetrepublikken]] i 1919 var Pacelli en av de få utenlandske representantene som ble igjen i [[München]].

I 1920 ble han også formelt sett pavelig nuntius for hele Tyskland, som den første i sitt slag. Han forhandlet frem [[konkordat]]ene mellom Vatikanet og Bayern i 1924 og [[Preussen]] i 1929. Som følge av disse flyttet han til [[Berlin]]. Han holdt relasjoner til en rekke ulike politiske miljøer, blant andre sosialistiske politikere som [[Philipp Scheidemann]] og [[Friedrich Ebert]].{{tr}} Han hadde helt siden tiden i München også hemmelige kontrakter med [[Sovjetunionen|sovjetiske]] myndigheter i årene 1925 til 1927. Dette kom som følge av at Vatikanet ikke hadde noen offisiell representasjon i [[Moskva]] og denne kontakten ble slik ivaretatt av Pacelli. Tema for kontakten dreide seg om en rekke ulike forhold, fra matforsendelser til kirkens og religionens stilling i [[Sovjetunionen]].

Pacelli støttet [[Weimarkoalisjonen]] mellom [[Sosialdemokrati|sosialdemokratiske]] og liberale partier.{{tr}} Videre støtte han de tyske bestrebelsene for å slippe noe bedre unna de straffemessige tiltakene fra [[Versaillestraktaten]]. Han var imidlertid kritisk til den tyske finanspolitikken og beklaget [[Wilhelm av Preussen]]s retur til Tyskland, noe han anså for å være en destabiliserende faktor.{{tr}} 

Videre var han meget kritisk til den tyske sabotasjen mot de franske okkupasjonsstyrkene under [[Ruhrokkupasjonen]] av [[Ruhrområdet]] i 1923 og tyske medier meldte om at det var konflikt mellom Pacelli og tyske myndigheter.{{tr}} Etter dette fordømte Vatikanet denne sabotasjen mot franskmennene i Ruhr.{{tr}}

Mens han var i Tyskland, fikk han også praktisert prestegjerningen. Han besøkte alle de tyske regionene, deltok på store nasjonale kirkelige samlinger («''Katholikentag''») og avholdt rundt 50 offentlige taler og opptredener. Da han forlot Tyskland, var han den mest kjente katolske representant og overskygget de lokale biskoper og kardinaler.{{tr}} Disse hadde han heller ikke trukket med i forhandlingene og kontakten med de tyske myndighetene.{{tr}}

=== Kardinal ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R24391, Konkordatsunterzeichnung in Rom.jpg|thumb|210px|Undertegnelsen av [[Rikskonkordatet]] i [[Roma]]. Fra venstre til høyre:<br />[[Monsignore]] [[Ludwig Kaas]], visekansler [[Franz von Papen]], understatssekretær [[Giuseppe Pizzardo]], Pacelli og ambassadør [[Rudolf Buttmann]]. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto [[Alfredo Ottaviani]]). {{Byline| Deutsches Bundesarchiv}}]]
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til [[kardinal]] i [[1929]], med ''[[Santi Giovanni e Paolo (Roma)|Santi Giovanni e Paolo]]'' som [[tittelkirke]]. Pacelli innehadde deretter stillinger som [[kardinalstatssekretær]] og [[Camerlengo|kardinalkammerherre]]. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave [[Pius XI]], og han viste seg som en dyktig diplomat.{{tr}} Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje [[Lateranoverenskomsten]] fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en [[Diplomati|diplomatisk]] tjeneste.

I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han [[pavelig legat]] ved to store kirkelige konferanser.

==== Rikskonkordatet ====
{{Utdypende|Rikskonkordatet}}
Pacelli deltok i [[rikskonkordatet]] fra juli 1933 mellom Tyskland og [[Den hellige stol]]. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret [[Weimarforfatningen]] ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da [[Adolf Hitler]] tiltrådte som [[rikskansler]] 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske [[Deutsche Zentrumspartei]]. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler [[Franz von Papen]] til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, [[Ludwig Kaas]], som sin forhandlingsleder.

==== Mit brennender Sorge ====
{{Utdypende|Mit brennender Sorge}}
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig [[encyklika]]en ''[[Mit brennender Sorge]]'' fra 1937 var den sterkeste, og ble best kjent for det alminnelige katolske kirkefolk ved det at den ble opplest i alle tyske katolske kirker og distribuert i meget høyt antall. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal [[Michael von Faulhaber]], sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på bruddene på rikskonkordatet, og den rasisistiske verdensanskuelse og andre sider ved nasjonalsosialismen. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp [[palmesøndag]] 1937.

==== Anschluss ====
{{Utdypende|Anschluss}}
Da [[Wien erkebispedømme|erkebiskopen av Wien]], kardinal [[Theodor Innitzer]] innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i [[Østerrike]] etter [[Anschluss]], undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og [[Vatikanradioen]] kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse.{{tr}} Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at ''«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»''{{tr}} (6. april 1938). Vatikanets avis ''[[L'Osservatore Romano]]'' gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.

== Pave ==
[[Fil:Rome basilica st peter 011c.jpg|thumb|Statuen av [[Apostelen Peter|St. Peter]] i [[Peterskirken]]: Pave Pius XII igangsatte [[Arkeologi|arkeologiske utgravninger]] under Peterskirken for å fastslå om St. Peters grav virkelig lå der. Ved avslutningen av [[Hellig år|Det hellige år]] 1950 bekreftet han at graven var funnet]]

=== Valg ===
{{Utdypende|Konklavet 1939}}
Pave Pius XI døde 10. februar 1939 og [[Konklavet 1939|konklavet]] ble satt 1. mars. Allerede dagen etter var Pacelli valgt til ny pave, ifølge historikere fikk han 61 av tilsammen 62 stemmer (uten hans egen) i tredje valgomgang, på hans 63. fødselsdag.{{tr}} Han skal ha blitt valgt allerede i andre valgomgang, med nøyaktig det kvalifiserte flertallet 2/3 av stemmene, men hadde da bedt om en ny valgomgang for å bekrefte flertallet.{{tr}} Den hvite røyken som viste at det var valgt en ny pave, viste seg kl 17.30.

Han ble innsatt 12. mars og tok det pavelige navnet Pius XII. Blant de faktorer som konklavet skal ha lagt vekt på, var Pacellis diplomatiske erfaring.{{tr}}

=== Embetsutnevnelser ===
[[Fil:Galg gem.jpg|thumb|Pave Pius XII helligkåret [[Gemma Galgani]]]]
Han utnevnte en annen erfaren diplomat, kardinal [[Luigi Maglione]], som sin etterfølger som kardinalstatssekretær. Arbeidsformen ble noe annerledes enn tidligere, da han som pave opprettholdt de nære arbeidsmessige forbindelsene med monsignorene Giovanni Montini (senere pave [[Paul VI]]) og [[Domenico Tardini]].{{tr}}

I sine øvrige embetsutnevnelser reduserte han etter hvert den italienske dominansen av kurien, da særlige nederlandske, tyske [[Jesuittordenen|jesuitter]], som [[Robert Leiber]], [[Augustin Bea]] og [[Sebastian Tromp]] ble tettere knyttet til Vatik,anet. Etter hvert ble også amerikanske prelater som [[Francis Joseph Spellman]] og [[Aloisius Joseph Muench]] utnevnt til høye embeter. Dette ble særlig sterkere etter [[andre verdenskrig]].

Også på lavere nivåer kom det inn en rekke yngre prelater fra andre europeiske land, asiater og amerikanere som fikk en videre kirkelig skolering før de senere fikk høye stillinger i sine hjemland, og slik skapte en sterkere lokal forankring for kirken der.

Bare to ganger i sin paveperiode avholdt han [[Konsistorium|konsistorier]] i forbindelse med kardinalutnevnelser, i motsetning til sin forgjenger som avholdt dette 17 ganger i sin 17 år lange embetsperiode. Dette har også sammenheng med at han valgte å ikke utnevnte noen nye kardinaler under andre verdenskrig, noe som førte til at det bare var 38 kardinaler ved krigens slutt, og [[Denis Joseph Dougherty]] den eneste amerikanske. Det første konsistoriet ble avsluttet 18. februar 1946 ved at det ble utnevnt 32 nye kardinaler, slik at man kom opp i den bestemte maksimalgrensen på 70. Også her var innslaget av ikke-italienere stort, med nye kardinaler fra andre europeiske land, Kina, India og Midtøsten, i tillegg til USA. Det andre konsistoriet ble avholdt 12. januar 1953, og med utnevnelsene etter dette ble det over fem hundre år lange italienske flertallet og dominansen i [[Kardinalkollegiet]] brutt. Med få unntak ble dette akseptert av de italienske prelatene som støttet denne internasjonaliseringen av kirken.

=== Lærespørsmål ===
Pius XII forklarte den katolske tro i 41 encyklikaer og nesten 1000 meldinger og taler i løpet av sitt [[pontifikat]].

Encyklikaen ''Mediator Dei'' fra 1947 forklarer tilhørigheten og deltakelsen i kirken og encyklikaen ''Divino Afflante Spiritu'' fra 1943 åpnet for mer forskning i [[Bibelen]]. I sin store produksjon omtalte han en rekke forhold i menneskenes liv, alt fra utdannelse, sosiale spørsmål, politikk, krig og fred. Videre omtales helgenenes liv og Jomfru Maria. Teologisk sett presiserte Pius XII kirkens læremessige autoritet og ga en større anledning til teologiske undersøkelser. Dette kommer blant annet fram i encyklikaene ''Mystici corporis Christi'' fra 1943 og ''Humani generis'' fra 1950.{{tr}}

I [[Hellig år|det hellige året]] 1950 proklamerte han [[dogme]]t om ''[[Jomfru Marias opptagelse i himmelen]]'', i encyklikaen ''Munificentissimus Deus''. Det var eneste gang i det tyvende århundre en pave gjorde bruk av sin rett til å uttale seg ''[[ex cathedra]]''.{{tr}}

== Ettermæle ==
[[Fil:Tumulo pio xii.jpg|thumb|Pius XII gravsted i [[krypt]]en under [[Peterskirken]]]]
Pave Puis XII døde av [[hjertesvikt]] etter å ha fått et [[hjerteinfarkt]] mens han oppholdt seg i den pavelige sommerresidensen i [[Castel Gandolfo]]. Begravelsesprosesjonen gjennom Roma var en av de største folkeansamlinger i byens historie, etter som paven var et bysbarn og på grunn av hans posisjon som pave gjennom [[andre verdenskrig]].{{tr}}

=== Saligkåringsprosess ===

Pave [[Paul VI]] åpnet [[Saligkåring|saligkåringsprosess]] 18. november 1965. I mars 2007 ble han erklært ''venerabilis'' (ærverdig), et tidlig stadium i [[helligkåring]]sprosessen.

=== Forholdet til nazismen og jødeforfølgelsene===

Pave Pius XII har blitt beskyldt for passivitet overfor [[Nazi-Tyskland]]s [[Holocaust|jødeforfølgelser]] under [[andre verdenskrig]]. Han har blitt kritisert for å ikke ha brukt sin moralske autoritet mot holocaust. Dette er av teologisk relevans fordi paven innenfor den katolske kirke hevdes å være ufeilbarlig. Pius' passivitet skyldes ikke nødvendigvis [[antisemittisme]] (som paven imidlertid tidlig erklærte som uforenlig med kristen tro), men at pave Pius XII, helt siden han var [[nuntius]] i Tyskland, hadde arbeidet for å styrke Den katolske kirkens makt og innflytelse, og at kritikk av de tyske makthaverne ble underordnet denne målsettingen. Pius har ikke blitt beskyldt for å medvirke til eller å støtte Holocaust, og paven nevnes knapt i autoritative verk av [[Raul Hilberg]] og [[Leni Yahil]]. Mens de allierte forberedte rettsoppgjør i Nürnberg og avnazifisering av Tyskland, forsvarte Pius Tyskland og landets katolske borgere og omtalte dem som helter og martyrer. I slutten av 1945 hevdet Pius at katolikkene i Tyskland helhjertet hadde motsatt seg nazismen. Pius var overbevist om at kommunismen var den største trusselen mot vestlig kristenhet og mente at et sterkt Tyskland sentralt i Europa ville være et bolverk mot Sovjetunionen. Forgjengeren [[Pius XI]] anså rasismen som den største trusselen og uttalte seg offentlig mot antisemittisme og rasisme. I forbindelse med Hitlers offisielle besøk i Italia i 1938 trykket Vatikanets avis en forside som fordømte nazistenes rasistiske ideer og forbød katolikker å forfekte slike ideer. I 1941 var [[Ante Pavelić]], leder for de kroatiske fascistene, i audiens hos paven. Den britiske ambassadøren til Vatikanet advarte om at slikt ville undergrav pavens moralske autoritet.<ref name="Phayer">{{Kilde artikkel|tittel=Pope Pius XII, the Holocaust, and the Cold War|publikasjon=Holocaust and Genocide Studies|doi=10.1093/hgs/12.2.233|url=https://academic.oup.com/hgs/article/12/2/233/618726|dato=1998-10-01|fornavn=Michael|etternavn=Phayer|serie=2|språk=en|bind=12|sider=233–256|issn=8756-6583|besøksdato=2020-12-02}}</ref> 

Pius' forsvarere peker på at Den katolske kirke tidlig markerte avstand til det nasjonalsosialistiske styret, blant annet gjennom ''[[Mit brennender Sorge]]'', at kirken ble forfulgt både i Tyskland og i okkuperte områder, samt at kirken skjulte jøder blant annet både i [[Vatikanet]] og i [[Castel Gandolfo]].{{tr}} I ettertid kan paven bli oppfattet som passiv og taus, men blant annet erfaringene fra kirkens protester overfor jødeforfølgelsene i Nederland, satte paven i dilemmaet mellom «store ord og kloke handlinger», mellom høylytte protester og stille diplomati.{{tr}} Pius har blitt forsvart av blant andre jesuittene Burkhart Schneider og Robert Graham.<ref name="Phayer" />

Kritikken begynte kort tid etter at han døde i 1958. Den første kritikken kom fra tyske katolske biskoper omtrent samtidig med saken mot [[Adolf Eichmann]] og før [[det andre vatikankonsil]] i 1960. Julian Döpfner, kardinal fra München, omtalte beklagelige handlinger begått av kirkens ledere under nazismen og de tyske biskopene ba sammen om unnskyldning for holocaust. Den amerikanske historikeren Michael Phayer tror at Pius taushet om holocaust skyldes at han anså Tyskland som et vern mot de sovjetiske kommunistene. Pius ønsket et sterkt Tyskland uten Hitler og ville ha Tyskland slik det var før [[Versaillestraktaten|Verailles-traktaten]]. Pius var skuffet over at USA gikk inn i krigen mot Tyskland fordi han håpet støtte fra president Roosevelt i fredsforhandlinger. [[Konrad Preysing]], katolsk biskop i Berlin, skrev 13 bekymrede brev til Pius i løpet av de 15 mest intense månedene under holocaust. I sitt svar til Preysing uttrykte Pius bekymring for kristenheten og den katolske kirke. Pius var opptatt av Roma ikke skulle bli ødelagt av bombing og av å holde Vatikanet nøytralt. I 1943 var det intens debatt blant tyske biskoper om de skulle ta til motmæle mot holocaust, Pius antydet at de ikke burde utfordre Hitler. [[Angelo Roncalli]], Pius' etterfølger, argumenterte for at redning av jødene var et viktigere tema enn å avgjøre hvem som hadde rett til det hellige land. Roncalli var utsending til Tyrkia og bidro til redning av jøder i Kroatia, Bulgaria og Ungarn; han kan ha opptrådt i direkte strid med ordrer fra Vatikanet da han hjalp jøder å flykte til Palestina. Pius forsøkte å bidra til å redde italienske jøder. Pius foretrakk et katolsk, anti-kommunistisk Kroatia og protesterte aldri mot folkemord utført av [[Ustasja]] og [[Ante Pavelić]] fikk audiens hos paven. Flere bevarte dokumenter tyder på at Pavelić og den fascistiske presten [[Krunoslav Draganović]] fikk hjelp av Vatikanet til å unnslippe rettsoppgjør i [[Jugoslavia]]. Betydelig pengemidler tilført Vatikanet ble sendt til Spania og Argentina til støtte for rømte fascister og nazister.<ref name="Phayer" />

[[Gertrud Luckner]] i Freiburg-kretsen mente at det ikke var teologisk grunnlag for å gå mot etablering av en jødisk stat i Palestina. Luckners syn var i strid med Vatikanet som både under og etter holocaust hevdet at kristne hadde rett til de hellige stedene i Palestina. Vatikanets posisjon var det tradisjonelle katolske synet at jøder ikke hadde rett til det hellige land. Vatikanets syn medvirket til at 250.000 holocaustoverlevende var strandet i Tyskland og Østerrike. Pius foretrakk at jødene utvandret til USA heller enn til Palestina. Pius satte i 1948 i gang en gransking av Luckner og hennes krets. Da en ny synagoge i München (til erstatning for den ødelagte i 1938) ble innviet i 1947 møtte general [[Lucius D. Clay]] og den amerikanske diplomaten [[Robert Daniel Murphy]] opp. Clay var misfornøyd med at kardinal [[Michael von Faulhaber]] ikke møtte.<ref name="Phayer" />

De allierte la til grunn kollektivt ansvar hos tyskerne for andre verdenskrig og holocaust. Pius tok motsatt standpunkt og fremholdt, blant annet i en radiotale i juni 1945 om «gode tyskere», at tyskerne ikke hadde kollektivt ansvar. Pavens standpunkt og uttalelser hadde stor betydning i Tyskland der det store flertallet kunne hevde at de var uskyldige. Pius hadde det på det tidspunktet et intakt omdømme. De tyske biskopene avviste kollektivt ansvar i sin uttalelse i Fulda i 1945. Pius hevdet upresist at tyske katolikker «helhjertet» motarbeidet Hitler. [[Clemens August von Galen]], biskop av [[Münster]], kritiserte, i forståelse med Pius, [[Nürnbergprosessen]] som han mente ikke handlet om lov og rett, men om de alliertes ødeleggelse av tyskernes gode navn og rykte. De tyske biskopene fulgte etter og argumenterte for at rettsoppgjøret manglet legitimitet og drev lobbyvirksomhet overfor general [[Lucius D. Clay]] og høykommissær [[John J. McCloy]] for å få frigitt alle dømte krigsforbrytere. Hjelpebiskop [[Johann Neuhäusler]] i München ville også at [[Oswald Pohl]] og [[Otto Ohlendorf]] skulle benådes. Vatikanet forsøkte i 1948 å få Clay til å oppheve alle dødsdommer. [[Aloisius Joseph Muench]], pavens utsending i Tyskland, advarte Vatikanet om at paven med denne lobbyvirksomheten havnet i partnerskap med krigsforbrytere og gamle nazister.<ref name="Phayer" />

Flere hundre jøder ble drept i massakrer i Polen, Ungarn og Slovakia etter andre verdenskrig. I juli 1946 massakrerte polakker 41 jøder i [[Kielce]]. Rabbineren Phililp Bernstein ba i den forbindelse Pius sørge for at den katolske kirken i Polen motarbeidet antisemittisme. Pius svarte med å skylde på kommunistene og russiske nasjonalisme.<ref name="Phayer" />

== Episkopalgenealogi ==
Hans [[episkopalgenealogi]] er:

* Kardinal [[Scipione Rebiba]] (1504-1577) 
* Kardinal [[Giulio Antonio Santori]] (1532-1602) * bispeviet 1566
* Kardinal [[Girolamo Bernerio]] (1540-1611) *1586
* Erkebiskop [[Galeazzo Sanvitale (erkebiskop)|Galeazzo Sanvitale]] (1566-1622) *1604
* Kardinal [[Ludovico Ludovisi]]  (1595-1632) *1621
* Kardinal [[Luigi Caetani]] (1595-1642) *1622
* Kardinal [[Ulderico Carpegna]] (1595-1679) *1630
* Kardinal [[Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni]] (1623-1698) *1666
* [[Pave Benedikt XIII]] (1649-1730) *1675
* [[Pave Benedikt XIV]] (1675-1758) *1724
* [[Pave Klemens XIII]] (1693-1769) *1743
* Kardinal [[Marcantonio Colonna den yngre|Marcantonio Colonna]] (1724-1793) *1762
* Kardinal [[Hyacinthe-Sigismond Gerdil]] (1718-1802) *1777
* Kardinal [[ Giulio Maria della Somaglia]] (1744-1830) *1788
* Kardinal [[Carlo Odescalchi]] (1785-1841) *1823
* Kardinal [[Costantino Patrizi Naro]] (1798-1876) *1828
* Kardinal [[Lucido Maria Parocchi]] (1833-1903) *1871
* [[Pave Pius X]] (1835-1914) *1884
* [[Pave Benedikt XV]] (1854-1922) *1907
*''Pave Pius XII'' (1835-1958) *1917 <ref>[http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bpacelli.html http://www.catholic-hierarchy.org/bishop/bpacelli.htmll], lest 23. oktober 2020</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
'''Biografier'''
* {{BBKL | url=http://www.bautz.de/bbkl/p/pius_xii.shtml|archiveurl=https://web.archive.org/web/20070629054727/http://www.bautz.de/bbkl/p/pius_xii.shtml |archivedate=2007-06-29 |band=7|spalten=682-699|autor=Hugo Altmann|artikel=Pius&nbsp;XII., Papst}}
* [[Konstantin Prinz von Bayern]]: ''Papst Pius&nbsp;XII. – Ein Lebensbild.'' Christiana, Stein am Rhein 1980, ISBN 3-7171-0780-1.
* Philippe Chenaux: ''Pie XII, diplomate et pasteur.'' Cerf, Paris 2003, ISBN 2-204-07197-8 (fransk).
* [[Wilhelm Sandfuchs]]: ''Papst Pius XII.'' (= ''Karlsruher Hefte, Biographische Reihe.'' Bd. 1). 1. Auflage. Badenia Verlag, Karlsruhe 1946.
* [[Johanna Schmid]]: ''Papst Pius&nbsp;XII. begegnen.'' Sankt Ulrich, Augsburg 2001, ISBN 3-929246-62-7.
* Burkhart Schneider: ''Pius&nbsp;XII. – Friede, das Werk der Gerechtigkeit'' (= ''Persönlichkeit und Geschichte.'' Bd. 47). Musterschmidt, Göttingen 1968.
* Robert Serrou: ''Pie XII, le pape-roi.'' Perrin, Paris 1992, ISBN 2-262-00683-0 (französisch).
* [[Domenico Tardini]], Franz Johna: ''Pius&nbsp;XII. als Oberhirte, Priester und Mensch.'' 2. Auflage. Herder, Freiburg im Breisgau u.&nbsp;a. 1961.
* Otto Walter: ''Pius XII – Leben und Persönlichkeit.'' Otto Walter, Olten (CH) 1939.
* [[Michael F. Feldkamp]]: ''Pius XII. – Ein Papst für Deutschland, Europa und die Welt.'' [[Patrimonium-Verlag|Patrimonium]], Aachen 2018, ISBN 978-3-86417-114-7.

'''Samtidsvitner'''
* Ilse-Lore Konopatzki: ''Eugenio Pacelli, Pius XII.: Kindheit und Jugend in Dokumenten.'' Canisius-Werk, Ruppichteroth 2001, ISBN 3-934692-04-4.
* [[Pascalina Lehnert]]: ''Ich durfte ihm dienen. Erinnerungen an Papst Pius XII.'' Naumann, Würzburg 1983, ISBN 3-88567-041-0.
* Markus Schmitt: ''Das „Schweigen“ Pius’ XII. zur Judenverfolgung im Spiegel von Selbstzeugnissen und Äußerungen seiner Mitarbeiter und Vertrauten.'' Benedetto, Aadorf 2008, ISBN 978-3-9523314-7-7.

'''Holdning under Annen verdenskrig'''
* [[Lutz Klinkhammer]]: ''Pius XII., Rom und der Holocaust.'' In: ''[[Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken]].'' Bd. 80, 2000, S. 668–678 ([http://www.perspectivia.net/publikationen/qfiab/80-2000/0668-0678 online]).
* Gabriele Rigano: ''Jenseits von „schwarzer und weißer Legende“. Eine Diskussion über Pius XII. und die Deportation der römischen Juden.'' In: ''Quellen und Forschungen aus italienischen Archiven und Bibliotheken.'' Bd. 94, 2014, S. 311–337 ([http://www.perspectivia.net/publikationen/qfiab/94-2014/311-337 online]).
* [[Thomas Brechenmacher]]: ''Die "unterschlagene Enzyklika" Societatis Unio und Pius XII.'' In: ''[[Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte]].'' Band 109/1, 2014, S. 119–133.
* [[Dieter Albrecht]]: ''Der Heilige Stuhl und das Dritte Reich.'' In: [[Klaus Gotto]], [[Konrad Repgen]]: ''Die Katholiken und das Dritte Reich.'' 3. erweiterte und überarbeitete Auflage, Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1990, ISBN 3-7867-1498-3, S. 25–48.
*[[Gerhard Besier]]: ''Der Heilige Stuhl und Hitlerdeutschland. Die Faszination des Totalitären.'' Deutsche Verlags-Anstalt, München 2004, ISBN 3-421-05814-8.
* Pierre Blet: ''Papst Pius&nbsp;XII. und der Zweite Weltkrieg. Aus den Akten des Vatikans.'' Aus dem Französischen von Birgit Martens-Schöne. Schöningh, Paderborn 2000, ISBN 3-506-71903-3.
* [[Leonardo Ciampa]]: ''Pope Pius XII. A Dialogue.'' AuthorHouse, 2007, ISBN 978-1-4670-8539-7.
*[[John Cornwell (forfatter)|John Cornwell]]: ''[[Pius XII. – Der Papst, der geschwiegen hat]].'' Beck, München 1999, ISBN 3-406-45472-0.
* David G. Dalin: ''The myth of Hitler’s Pope. How Pope Pius XII rescued Jews from the Nazis.'' Regnery Publishers, Washington 2005, ISBN 0-89526-034-4.
*[[Michael F. Feldkamp]]: ''Pius&nbsp;XII. und Deutschland.'' Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2000, ISBN 3-525-34026-5.
* Peter Godman: ''Der Vatikan und Hitler. Die geheimen Archive.'' Knaur Taschenbuch, München 2005, ISBN 3-426-77810-6.
*[[Daniel Goldhagen]]: ''Die katholische Kirche und der Holocaust.'' Siedler, Berlin 2004, ISBN 3-88680-770-3.
** hierzu: Michael F. Feldkamp: ''Goldhagens unwillige Kirche. Alte und neue Fälschungen über Kirche und Papst während der NS-Herrschaft.'' Olzog, München 2003, ISBN 3-7892-8127-1.
* Robert A. Graham: ''The Vatican and Communism during World War II. What Really Happened?'' Ignatius Press, San Francisco 1996, ISBN 0-89870-549-5 (englisch).
* [[Michael Hesemann]]: ''Der Papst, der Hitler trotzte – Die Wahrheit über Pius XII.'' Sankt-Ulrich-Verlag, Augsburg 2008, ISBN 978-3-86744-064-6.
* [[Jobst Knigge]]: ''Der Botschafter und der Papst. Weizsäcker und Pius&nbsp;XII. Die deutsche Vatikanbotschaft 1943–1945.'' Kovac, Hamburg 2008, ISBN 978-3-8300-3467-4.
*[[Klaus Kühlwein]]: ''„Die armen Juden“ – als Papst Pius&nbsp;XII. weinte.'' In: T. D. Wabbel (Hrsg.): ''Das Heilige Nichts. Gott nach dem Holocaust.'' Patmos, Düsseldorf 2007, ISBN 978-3-491-72510-2, S. 122–135.
* Klaus Kühlwein: ''Warum der Papst schwieg. Pius&nbsp;XII. und der Holocaust.'' Patmos, Düsseldorf 2008, ISBN 978-3-491-72527-0.
* Klaus Kühlwein: ''Pius&nbsp;XII. und die Judenrazzia in Rom.'' 2. Auflage, epubli, Berlin 2013, ISBN 978-3-8442-7035-8.
* [[Pinchas Lapide]]: ''Rom und die Juden.'' Herder, Freiburg i.&nbsp;Br. u.&nbsp;a. 1967 (dritte, verbesserte und überarbeitete Auflage, Hess, Ulm 2005, ISBN 3-87336-241-4).
*[[Hanspeter Oschwald]]: ''Pius&nbsp;XII. – Der letzte Stellvertreter: Der Papst, der Kirche und Gesellschaft spaltet.'' Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh 2008, ISBN 978-3-579-06986-9.
* Ronald J. Rychlak: ''Hitler, the War, and the Pope.'' Our Sunday Visitor, Huntington IND 2000, ISBN 0-87973-217-2 (englisch).
* José Sánchez: ''Pius&nbsp;XII. und der Holocaust.'' Schöningh, Paderborn 2002, ISBN 3-506-77553-7.
*[[Hubert Wolf (teolog)|Hubert Wolf]]: ''Papst und Teufel. Die Archive des Vatikan und das Dritte Reich.'' 2. Auflage, Beck, München 2009, ISBN 978-3-86744-016-5.
* Jean Chelini: ''L’Église sous Pie XII.'' Fayard, Paris 1983, ISBN 2-213-01595-3 (französisch).
* Philippe Chenaux, Giovanni Morello, Massimiliano Malente; im Auftrag des Päpstlichen Komitees für Geschichtswissenschaften (Hrsg.): ''Opus Iustitiae Pax: Eugenio Pacelli – Pius&nbsp;XII. (1876–1958).'' 2. Auflage. Regensburg 2009, ISBN 978-3-7954-2197-7.
* Henri Fabre: ''L’Église catholique face au fascisme et au nazisme, Les outrages à la vérité.'' EPO, Bruxelles 1995 (französisch).
* Uki Goñi: ''The Real Odessa: how Perón brought the Nazi war criminals to Argentina.'' Granta Books, London 2002, ISBN 1-86207-403-8 (englisch; zur „Rattenlinie“).
* J. R. Grigulevic: ''Die Päpste des XX. Jahrhunderts.'' Urania-Verlag, Leipzig/ Jena/ Berlin 1984.
* Robert Katz: ''Rom 1943–1944: Besatzer, Befreier, Partisanen und der Papst.'' Magnus, Essen 2006, ISBN 3-88400-438-7.
* David I. Kertzer: ''Die Päpste gegen die Juden. Der Vatikan und die Entstehung des modernen Antisemitismus.'' List, München 2004, ISBN 3-548-60386-6.
* Annie Lacroix-Riz: ''Le Vatican, l’Europe et le Reich de la Première Guerre Mondiale à la Guerre Froide (1914–1955).'' Armand Colin, Paris 1996, ISBN 2-200-21641-6 (französisch).
* [[Guenter Lewy]]: ''Die katholische Kirche und das Dritte Reich.'' [Aus d. Amerikan. von Hildegard Schulz] Piper, München 1965.
* Yves Marchasson: ''Les Papes du XXe siècle.'' Desclée, Paris 1990, ISBN 2-7189-0525-5 (französisch).
* John Francis Morley: ''Vatican Diplomacy and the Jews during the Holocaust, 1939–1943.'' (= ''The Historical Journal.'' Bd. 23, Nr. 04) Ktav Publishing House, New York 1980 (englisch).
* Michael Phayer: ''„Helping the Jews is not an easy thing to do.“ Vatican Holocaust Policy: Continuity or Change?'' In: ''Holocaust and Genocide Studies.'' Bd. 21, Nr. 3, 2007, {{ISSN|8756-6583}}, S. 421–453.
* Carol Rittner, Stephen D. Smith, Irena Steinfeldt (Hrsg.): ''The Holocaust and the Christian World: Reflections on the Past, Challenges for the Future.'' Continuum, New York 2000, ISBN 0-8264-1299-8 (englisch).
* Georges Roche, Philippe Saint Germain: ''Pie XII devant l’Histoire.'' R. Laffont, Paris 1972 (französisch).
* Jean Mathieu-Rosay: ''Die Päpste im 20. Jahrhundert.'' Primus-Verlag, Darmstadt 2005, ISBN 3-89678-531-1.
* [[Georg Schwaiger (historiker)|Georg Schwaiger]]: ''Papsttum und Päpste im 20. Jahrhundert.'' Beck, München 1999, ISBN 3-406-44892-5.
* [[Ludwig Volk]]: ''Katholische Kirche und Nationalsozialismus'' (ausgewählte Aufsätze, hrsg. von Dieter Albrecht). Matthias-Grünewald-Verlag, Mainz 1987, ISBN 3-7867-1297-2.

'''Minneord'''
* [[Karl Braun (Bischof)|Karl Braun]]: ''Pius&nbsp;XII. Begegnung in Wort und Bild.'' Fe-Medien, Kisslegg 2008, ISBN 978-3-939684-37-4.
* [[Herbert Schambeck]] (Hrsg.): ''Pius&nbsp;XII. zum Gedächtnis.'' Duncker & Humblot, Berlin 1977, ISBN 3-428-04050-3 (Sammelband anlässlich des 100. Geburtstags).
* Herbert Schambeck (Hrsg.): ''Pius&nbsp;XII. – Friede durch Gerechtigkeit.'' Butzon & Bercker, Kevelaer 1986, ISBN 3-7666-9473-1.

'''Annet'''
* José Antonio Almeida: ''Das Menschheitsproblem des Atomkrieges: Pius&nbsp;XII. und die Atomwaffen.'' Driewer, Essen 1961.
* [[Thomas Brechenmacher]]: ''Joahnnes XXIII., Pacem in Terris und das Erbe Pius’ XII.'' In: ''[[Römische Quartalschrift für Christliche Altertumskunde und Kirchengeschichte]].'' Band 112/3–4, 2017, S. 230–244.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{språkikon|no}} [[Aftenposten]] om Pius XII under andre verdenskrig: [http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534137.ece 1], [http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article533620.ece 2], [http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article534168.ece 3], [http://www.aftenposten.no/fakta/verdenskrig/article685036.ece 4]
* {{språkikon|no}} [http://www.katolsk.no/nyheter/spesial/pius12.htm Nyhetskategori om Pius XII på katolsk.no]

{{Startboks}}
{{Verv|Forgjenger=[[Pietro Gasparri]]|Hva=[[Kardinalstatssekretær]]|Startår=[[1930]]|Sluttår=[[1939]]|Etterfølger=[[Luigi Maglione]]}}
{{Sluttboks}}
{{Pave|forgjenger=[[Pius XI]]|etterfølger=[[Johannes XXIII]]}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Paver|Pius 12]]
[[Kategori:Linjen Rebiba|* Pius 12]]
[[Kategori:Italienske katolske biskoper]]
[[Kategori:Kanonister]]
[[Kategori:Personer fra Roma]]
[[Kategori:Ærverdig]]
[[Kategori:Italienere fra andre verdenskrig]]