Redigerer Phil Spector

{{Infoboks musiker}}
'''Harvey Phillip Spector''' (1939–2021) var en amerikansk [[komponist]] og [[plateprodusent]].

Han sto bak en rekke av de mest populære poplåtene fra 1960- og 1970-årene. Han er blitt kalt «the First Tycoon of Teen», da han var mangemillionær da han såvidt hadde passert tenårene.{{tr}} Sangen «[[You've Lost That Lovin' Feelin']]» fra 1965 som han produserte og skrev for [[The Righteous Brothers]], er kåret av rettighetsorganisasjonen [[Broadcast Music Incorporated]] som den mest spilte sangen på radio i USA i 20. århundre.<ref>[http://www.bmi.com/news/entry/232893 «BMI Announces Top 100 Songs of the Century»] fra BMI nettside</ref>

I 2009 ble han dømt til 19 års fengsel for drapet på skuespillerinnen [[Lana Clarkson]]. Han døde i 2021 etter komplikasjoner av [[covid-19]].<ref>{{Kilde avis|tittel=Phil Spector, Famed Music Producer Imprisoned in Slaying, Dies at 81|url=https://www.nytimes.com/2021/01/17/arts/music/phil-spector-dead.html|avis=The New York Times|dato=2021-01-17|besøksdato=2021-01-17|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=William|etternavn=Grimes|side=|sitat=Phil Spector, one of the most influential and successful record producers in rock ’n’ roll, who generated a string of hits in the early 1960s  defined by the lavish instrumental treatment known as the wall of sound, but who was sentenced to prison for the murder of a woman at his home, died on Saturday. He was 81. The cause was complications of Covid-19, his daughter, Nicole Audrey Spector, said.}}</ref><ref name=":1">{{Webbref|url=http://edition.cnn.com/2009/CRIME/05/29/spector.sentencing/index.html|titel=Phil Spector gets 19 years to life for murder of actress - CNN.com|hämtdatum=2018-08-17|efternamn=CNN|förnamn=By  Alan Duke|verk=edition.cnn.com|språk=en|arkivurl=https://web.archive.org/web/20100923030324/http://edition.cnn.com/2009/CRIME/05/29/spector.sentencing/index.html}}</ref>

==Liv og virke==
=== Barndom og oppvekst ===
Phil Spectors farfar var en russisk jøde som endret etternavnet fra Spekter til Spector<ref>[http://www.bbc.co.uk/northernireland/music/story_behind/riverdeep.shtml BBC - Northern Ireland - Music]</ref> på [[Ellis Island]] da han immigrerte til [[USA]]. Phil bodde sine første år i [[The Bronx]] i [[New York City]]<ref name="salon">[https://web.archive.org/web/20000303064352/http://www.salon.com/bc/1998/11/cov_10bc.html Salon Brilliant Careers | Phil Spector]</ref>, og familien, en typisk lavere middelklassefamilie, slet med svak økonomi og ble etterhvert tynget av gjeld. Gjeldspresset skal ha medført at faren, Benjamin, begikk selvmord i 1949. I 1953 flyttet moren; Bertha, med Phil og søsteren; Shirley, til [[Los Angeles]], hvor hun arbeidet som syerske.

Som tenåring var Phil en einstøing. Den rundt 1,60 meter høye, tynne og litt puslete gutten med de triste øynene hadde vanskeligheter med å passe inn i ungdomsmiljøet, og han virket litt forkommen. Han interesserte seg lite for det som foregikk på skolen utover musikkundervisningen i gitar og piano og viste anlegg for dette. Han spilte etterhvert gitar, piano, slagverk, bass og horn. Los Angeles var på denne tiden et senter for [[rhythm and blues]]-musikk med mange nye uttrykk, musikere og små, uavhengige plateselskap. Spector hang rundt disse for å få tilfeldige spillejobber. Slik ble han kjent med folk i bransjen.

Etter å ha tatt eksamen fra Fairfax High School<ref name="billboard">{{Cite book
  | last = Bronson
  | first = Fred
  | authorlink = 
  | coauthors = 
  | title = Billboard's Hottest Hot 100 Hits
  | publisher = Watson-Guptill Publications
  | month=  December | year=  2002
  | location = 
  | pages = 
  | url = 
  | doi = 
  | id = ISBN 0-8230-7646-6 }}</ref> i 1958 ville han prøve seg innen musikkbransjen og bestilte studiotid ved Gold Star Studios. Pengene for studioleien lånte han av moren og diverse småbeløp fra venner og bekjente. Han fikk produsert en demo-tape og fikk omsider en avtale med det lille, lokale selskapet Era Records, kanskje mest fordi en av eierne, Lew Bedell, var hans nabo.

Hans første utgivelse og listetopp kom da han som 17-åring med vokalgruppen [[The Teddy Bears]] i [[Los Angeles]] i 1958 ga ut sangen «[[To Know Him Is to Love Him]]».<ref name="virgin">{{Cite book
  | last = Larkin
  | first = Colin
  | authorlink = 
  | coauthors = 
  | title = The Virgin Encyclopedia of Popular Music
  | publisher = [[Virgin Books|Virgin Publishing]]
  | month=  March | year=  2002
  | location = 
  | pages = 
  | url = 
  | doi = 
  | id =  ISBN 1-85227-923-0}}</ref>
Tittelen hadde han tatt fra gravskriften på farens grav. Sangen var egentlig singelens B-side. Det var forsiden «You Don't Know My Little Pet» plateselskapet ønsket å promotere, men da en [[DJ]] i en radiostasjon i [[Fargo (Nord-Dakota)|Fargo]] i [[Nord-Dakota]] snudde platen og spilte B-siden i stedet, ble dette grunnlaget for suksessen. Det kom umiddelbart inn en bestilling fra [[Minneapolis]] om 18&nbsp;000 kopier, noe Bedell og Spector først trodde var en spøk og ba om bekreftelse. Svaret var en økt bestilling. Denne nyheten gjorde at flere radiostasjonen begynte å spille «To Know Him Is to Love Him». Fra den ble gitt ut i august, hadde den innen jul solgt over en million eksemplarer.

Era Records hadde ikke kapasitet til å håndtere denne raske suksessen, og dette førte til pengekrangel. En enkeltstående hit var ikke tilstrekkelig til verken å sikre fremtiden eller åpne alle dører i bransjen, i hvert fall ikke for en tenåring. Spector gjenopptok da sin deltidsjobb som rettsreferent. Spector hadde imidlertid kjent [[Lester Sill]] i flere år, og da Sill startet et plateselskap sammen med sangeren og komponisten [[Lee Hazlewood]], inviterte Sill Spector til studio. Spector kunne imidlertid ikke bruke navnet The Teddy Bears av juridiske årsaker etter krangelen med Era Records.

I 1960 sendte Sill og Hazlewood den 19 år gamle Spector til [[New York City]] for å lære mer om musikkbransjen. Spector konkluderte med at denne besto av 95% ''morons'' («tullinger»). Sammen dannet Sill og Spector [[Philles Records]] høsten 1961. Navnet var en sammensetning av deres fornavn, men allerede året etter kjøpte Phil Spector ut Lester Sill og ble eneeier. Han ble da i en alder av 21 år Amerikas yngste innehaver av et plateselskap.

=== Produksjon ===
[[Fil:Ike & Tina Turner 231172 Dia14.jpg|mini|[[Ike & Tina Turner]] 23. november 1972]]
Spector ble først berømt som en av hovedarkitektene bak «jentegruppe»-stilen som spilte en betydelig rolle i musikkindustrien i første halvdel og rundt midten av [[1960-tallet]]. Hans mest kjente produksjoner fra denne perioden er en rekke listetopper med artister som [[The Crystals]] («[[Da Doo Ron Ron]]») og [[The Ronettes]] («Be My Baby»), men også mannlige vokalgrupper som [[The Righteous Brothers]] med «[[Unchained Melody]]» og «[[You've Lost That Lovin' Feelin']]».<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Fra rockens historie | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Norsk rikskringkasting. Skoleradioen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013102306043 | side = }}</ref> Den siste nådde listetoppen 17. februar 1965, og denne originalversjonen samt senere [[coverlåt|coverversjoner]] skal ifølge rettighetsorganisasjonen Broadcast Music, Incorporated (BMI) være den mest kringkastede melodien i det 20. århundre i USA<ref>[http://www.bmi.com/news/entry/232893 BMI 13. desember 1999]</ref>, og [[RIAA]] valgte den inn som en av «århundrets sanger». Denne produksjonsperioden kulminerte med den kunstneriske suksessen, men - til Spectors store skuffelse - kommersielle fiaskoen «River Deep, Mountain High» med [[Ike & Tina Turner]].

I hele denne tidlige perioden var Spectors produksjoner i [[monofoni (lydteknikk)|mono]]. [[stereofoni|Stereo]]teknikken var på denne tiden i ferd med å bli utbredt, etter at den hadde dukket opp på 50-tallet, men Spector var en erklært motstander av stereolyd.

Blant hans mest kjente produksjoner fra 1970-årene er ferdigstillelsen av The Beatles' ''[[Let It Be]]'', ''[[Imagine (album)|Imagine]]'' med [[John Lennon]] og [[George Harrison]]s ''[[All Things Must Pass]]'' med sangen «[[My Sweet Lord]]». Han produserte også Lennons ''[[Plastic Ono Band]]'' med sangen «[[Happy Xmas (War Is Over)]]» da Lennon ønsket wall of sound-effekt, toppet av en mandolinstemme, slik Spector hadde skapt for «[[Try Some, Buy Some]]», sunget av Ronnie Spector. Lennon likte også følelsen av [[rockabilly]] og sang både A- og B-siden av Spectors single på sitt eget fødselsdagsselskap i New York, 9. oktober 1971.<ref>Et opptak av John Lennon som synger «Try Some, Buy Some» og «Tandoori Chicken» har kun vært å høre på [[bootlegs]].</ref>

Senere produserte Spector blant annet [[Leonard Cohen]]s ''[[Death of a Ladies' Man]]'' (1977) som blir omtalt som mer kommersiell enn Cohens tidligere utgivelser.<ref>{{Kilde avis|tittel=Stemningsfull Cohen|avis=VG|url=|etternavn=|fornavn=|dato=16. oktober 1979|side=40|sitat=}}</ref> Spectors «wall of sound» var vanskelig å forene med Cohens lavmælte, akustiske stil.<ref>{{Kilde avis|tittel=Obituary: Leonard Cohen|avis=BBC News|url=http://www.bbc.com/news/entertainment-arts-12811248|besøksdato=2016-11-26|dato=2016-11-11|språk=en-GB}}</ref> Samarbeidet med Spector resulterte verken i særlig salg eller gode kritikker for Cohen.<ref>{{Kilde avis|tittel=How Leonard Cohen's 'Hallelujah' Brilliantly Mingled Sex, Religion|avis=Rolling Stone|url=http://www.rollingstone.com/music/news/exclusive-book-excerpt-leonard-cohen-writes-hallelujah-in-the-holy-or-the-broken-20121203|besøksdato=2016-11-27|etternavn=|fornavn=|dato=3. desember 2012|side=|sitat=|arkiv-dato=2016-12-02|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161202052042/http://www.rollingstone.com/music/news/exclusive-book-excerpt-leonard-cohen-writes-hallelujah-in-the-holy-or-the-broken-20121203|url-status=yes}}</ref> I USA var kritikerne imøtekommende og beskrev albumet som en uvanlig hybrid.<ref>{{Kilde bok|tittel=I'm your man : Leonard Cohens liv|etternavn=Simmons|fornavn=Sylvie|etternavn2=|utgiver=Cappelen Damm|andre=Oversatt av [[Håvard Rem]]|år=2013|isbn=9788202410476|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Dette var Spector i sin mest ustyrlige «wagnerske periode» bemerket Cohen, som syntes at platen inneholdt mange gode sanger, men der ordene ble borte i miksingen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Historien om rock. 12 : Jordnært og svevende|etternavn=Marcussen|fornavn=Tor|utgiver=Bokklubben|år=1988|isbn=8252518125|utgivelsessted=Stabekk|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Han produserte [[The Ramones]] ''[[End of the Century]]''. I 1980- og 1990-årene hadde han en rekke mislykkede prosjekter sammen med [[Cher (artist)|Cher]]. 1990-årenes største prosjekt var en del produksjoner for [[Céline Dion]]s album ''Falling into You''. Dette materialet ble imidlertid ikke gitt ut på grunn av uoverensstemmelser mellom Spector og Dions plateselskap. Spector satt imidlertid på rettighetene til dette.

=== «The Wall Of Sound» ===
{{utdypende|Wall of Sound}}
Spectors lydmessige «varemerke», den såkalte «lydmuren», består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en virkningsfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr, som var dominert av [[mellombølge]]-radio og [[jukeboks]]er som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk. Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i [[mellomtone]]registeret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn dagens teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengende [[diskant]]. To av flere tydelige eksempler på sanger som er produsert på denne måten, er blant andre «[[Da Doo Ron Ron]]» med [[The Crystals]] fra 1963 og «[[You've Lost That Lovin' Feelin']]» med [[The Righteous Brothers]] fra 1964.

Spector bygget opp denne «lydmuren» gjennom bruk av uvanlig mange musikere på innspillingene, hvor mange av disse spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere, og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areal i Spectors Gold Star-studio: Romklangen som reflekterte fra veggene, bidro da til å fortette lyden ved at klangen av de enkelte instrumentene smeltet sammen til en helhet hvor det er vanskelig for lytteren å skille dem fra hverandre.

Dette tette lydbildet skilte seg ut fra den tidens vanlige populærmusikk som vektla en «ren og pen» vokal med et mer forsiktig og diskret [[akkompagnement]], gjerne med klaver eller «lette» strykere. Spectors røffere arrangementer ble laget for de dengang nye bærbare [[transistorradio]]ene, som ungdom begynte å ta med seg på gaten, i parken og på stranden, og hvor hans musikk fungerte bedre enn den øvrige populærmusikken på grunn av disse radioenes lydkvalitet. Hans produksjonsform og det gjennomslaget denne musikken fikk må også sees i sammenheng med de store ungdomskullene etter [[andre verdenskrig]] og den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-årene. Også den tidlige [[Elvis Presley]] kan sees som en del av den i tradisjonelle populærmusikken. Hans nyskaping i dette perspektivet var scenefremføringen og måten han brukte den «rene og pene» vokalen på. Til sammen kan en si at Presley og Spector på hver sin måte har vært to viktige forutsetninger for musikkutviklingen utover 1960-årene og videre.

=== Viktige samarbeidspartnere ===
[[Fil:Hal Blaine in 1995.jpg|mini|[[Hal Blaine]] bak [[trommesett]]et i 2008]]
Spector engasjerte en rekke av datidens profesjonelle låtskrivere til å forsyne seg med poplåter til sin «fabrikk», blant dem «radarparene» som jobbet med utgangspunkt i [[The Brill Building|Brill-bygningen]] i New York City: [[Ellie Greenwich]]/[[Jeff Barry]], [[Barry Mann]]/[[Cynthia Weil]] og [[Gerry Goffin]]/[[Carole King]].

Spector rekrutterte videre musikere til innspillingene blant en krets av produktive og profesjonelle [[studiomusiker]]e i Los Angeles-området. Flere av disse var svært ettertraktet og meget hyppig brukt, blant annet trommeslageren [[Hal Blaine]] og el-bassisten [[Carol Kaye]]. Andre i denne kretsen av musikere etablerte senere egne solokarrierer, som pianistene [[Leon Russell]] og Mac Rebenack (med artistnavnet [[Dr. John]]), gitaristen og sangeren [[Glen Campbell]] og korsangeren Cherilyn Sarkisian, bedre kjent som [[Cher (artist)|Cher]]. Hal Blaine sies å ha vært mannen som ga denne «indre krets» av de mest brukte studiomusikerne kallenavnet «[[The Wrecking Crew]]».

Spector hadde også samarbeidspartnere som fylte andre roller: Arrangementene ble i stor grad gjort av [[Jack Nitzsche]] som senere arbeidet for [[Neil Young]] og [[The Rolling Stones]], og [[Sonny Bono]] var ofte produksjonsleder og «oppsynsmann».

Spector ble tatt opp i [[Rock and Roll Hall of Fame]] i 1989.

=== Ustabil og drapsdømt ===
[[Fil:Phil Spector, mugshot (2009).jpg|thumb|Politiets arrestasjonsfoto]]
Spector ble karakterisert både som eksentrisk, genial og gal. I et intervju med ''[[Time Magazine]]'' i [[1965]] beskrives hans daværende originale klesdrakt med spisse, høyhælte støvler, trange bukser, tøy-caps og Davy Crockett-jakke, og det konstateres at dette vanskelig kan kombineres med hans påståtte ønske om å være i bakgrunnen.{{tr}}

Han hadde også et voldsomt kontrollbehov som nærmet seg [[paranoia]]. Ifølge ektefellen [[Ronnie Spector]] (vokalist i [[The Ronettes]] &ndash; skilt i 1974) forlangte han eksempelvis at hun skulle kjøre med en dukke i passasjersetet i bilen som lignet på ham, «slik at ingen skulle innbille seg noe». Selv sa han i et intervju med [[London]]-avisen [[The Daily Telegraph]] i 2003, hans første på 25 år, at han ofte måtte kjempe mot ''devils inside [my] tortured soul'' (djevler i min plagede sjel). Han bekymret seg for hvilken innflytelse han hadde på datteren Nicole (født 1982) og at hun skulle bli tiltrukket av menn som ham selv. Han karakteriserte seg ikke som gal, men ikke frisk nok til å fungere i samfunnet, og derfor trakk seg unna dette. Han mente selv han led av en [[bipolar lidelse]].<ref name="nrk1.6631586">[http://www.nrk.no/musikk/1.6631586 «Phil Spector fikk 19 år for mord» NRK 29. mai 2009]</ref>

Han hadde en uvettig omgang med skytevåpen, avfyrte skudd i studio og truet både [[Leonard Cohen]], [[John Lennon]] og [[The Ramones]] i studio med ladde våpen.

I 2003 kom Spector på ny i medienes søkelys da han ble siktet for drap.<ref>[http://www.tabloidcolumn.com/phil-spector.html Oversikt over saken i Tabloid Column]  {{Wayback|url=http://www.tabloidcolumn.com/phil-spector.html |date=20050725082239 }}</ref> Saken overrasket vennene siden han de siste årene hadde vært ganske rolig. «For 20&ndash;30 år siden, derimot …» Drapssaken var under rettsbehandling sommeren og høsten 2007, og strafferammen var opp til livsvarig fengsel. Spector var under rettsbehandlingen løslatt mot en kausjon på en million dollar.<ref>[http://www.dagbladet.no/tekstarkiv/pdf.php?pa=A&d=2005-01-11&p=55&read=1 Innrømmet at han skjøt, Dagbladet 11. januar 2005]</ref> I en dom i april 2009 ble han funnet skyldig i drapet.<ref>[http://www.nrk.no/nyheter/kultur/1.6564994 NRK 14. april 2009]</ref> Straffeutmålingen ble avsagt 29. mai 2009, og han ble dømt til minst 19 års fengsel for drapet.<ref name="nrk1.6631586" />

I april 2011 ble dommen anket til Californias appellrett, men drapsdommen ble opprettholdt.<ref>[http://uk.news.yahoo.com/22/20110502/tpl-uk-philspector-4b8df73.html «Appeals court upholds Phil Spector murder conviction»]</ref> Spectors advokat; Dennis Riordan, hadde til hensikt å få til en ny høring i saken og arbeidet for å få reist den for Californias høyesterett.<ref>[http://artsbeat.blogs.nytimes.com/2011/05/03/court-denies-appeal-of-spector-murder-conviction/?partner=rss&emc=rss «Court Denies Appeal of Spector Murder Conviction»] [[The New York Times]] 3. mai 2011, besøkt 2. august 2011</ref>  Spectors advokat som sto for avslutningsforedraget under rettssaken i 2009; Linda Kenney Baden, hevder hun kan bevise at offeret var så deprimert på grunn av en rekke tilbakeslag i sin karriere at hun skjøt seg selv med Spectors revolver.<ref name="dailymail" />

Spector sonet dommen i ''California Substance Abuse Treatment Facility and State Prison'' i [[Corcoran]] i California<ref>[http://edition.cnn.com/2009/CRIME/06/24/california.spector.prison/index.html «Phil Spector moved to California prison»] {{Wayback|url=http://edition.cnn.com/2009/CRIME/06/24/california.spector.prison/index.html |date=20200129150834 }} [[CNN]] 24. juni 2009, besøkt 2. august 2011</ref>.

1. september 2006 giftet han seg med den 26 år gamle sangerinnen og skuespilleren Rachelle Short. Hun hadde en liten rolle i filmen ''Tigerland'' fra [[2000]] om tidligere [[Vietnamkrigen|Vietnam-veteraner]] med [[Colin Farrell]] i hovedrollen.

===Død===
Spector døde [[16. januar]] [[2021]] av [[covid-19]] i en alder av 81 år.<ref name="Grimes2021">{{cite news |last1=Grimes |first1=William |title=Phil Spector, Famed Music Producer Imprisoned in Slaying, Dies at 81 |url=https://www.nytimes.com/2021/01/17/arts/music/phil-spector-dead.html |access-date=17. januar 2021 |work=The New York Times |date=17.  januar 2021}}</ref><ref>https://amp.smh.com.au/world/north-america/phil-spector-music-producer-and-convicted-killer-dies-after-contracting-covid-19-20210118-p56uso.html</ref><ref>https://www.irishtimes.com/culture/music/music-producer-and-convicted-murderer-phil-spector-dies-of-covid-aged-81-1.4460571?mode=amp</ref>

== Eksempelsamling ==
En tradisjonell diskografi over Spectors produksjon vil bli svært omfattende, og hans innflytelse på musikkutviklingen kan knapt overvurderes. Men samleboksen ''Back to Mono'' fra 1991 gir en god presentasjon på det han produserte i årene 1958–69. Denne inkluderer også juleplaten ''A Christmas Gift for You from Phil Spector'' fra 1963, og denne inneholder sanger som senere har blitt populærmusikk for juletiden.

== Film ==
[[Fil:Al Pacino.jpg|mini|150px|[[Al Pacino]] spilte tittelrollen i TV-filmen ''Phil Spector'']]
[[Home Box Office|HBO]] produserte en TV-film om Spector,<ref name="dailymail" /> skrevet og regissert av [[David Mamet]]<ref name="contactmusic">[http://www.contactmusic.com/news.nsf/story/protest-planned-over-phil-spector-movie_1232833 «Protest Planned Over Phil Spector Movie»] contactmusic.com 15. juli 2011, besøkt 2. august 2011</ref> med [[Al Pacino]] i hovedrollen som Spector.<ref>[http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-11514607 «Al Pacino 'to star in Phil Spector film»] BBC 11. oktober 2010, besøkt 2. august 2011</ref><ref>[http://www.bbc.co.uk/news/entertainment-arts-14166731 «Bette Midler drops out of Spector film»] BBC 15. juli 2011, besøkt 2. august 2011</ref> Filmen hadde premiere 24. mars 2013<ref>{{kilde www
| url=https://www.telegraph.co.uk/culture/tvandradio/10148042/David-Mamet-on-Phil-Spector-I-dont-give-a-damn-about-the-facts.html
| forfatter= Mick Brown
| tittel=David Mamet on Phil Spector: 'I don't give a damn about the facts'
| utgiver=telegraph.co.uk
| dato=2013-06-29
| besøksdato=2018-06-24
}}</ref> og ble vist på norsk TV ([[C More]]) dagen etter. Den møtte protester fra den dreptes venner,<ref name="contactmusic" /> som engasjerte markedføringsagenten og tidligere pressemedarbeider for president [[George H.W. Bush]]<ref name="dailymail" />, Edward Lozzi, i Hollywood til å organisere protesten og for å forhindre at seriøse skuespillere deltok i den.<ref name="dailymail" /> Filmen sannsynliggjør at Clarksons død kom som følge av et uhell.

Filmen fokuserer på forholdet mellom Spector og forsvarsadvokaten Linda Kenney Baden (spilt av [[Helen Mirren]]) under rettssaken i 2009.<ref name="imdb">[http://www.imdb.com/title/tt1745862/ Omtale på IMDb], besøkt 26. mars 2013</ref>

Mirren ble truet med at en deltakelse i filmen kunne få «alvorlige konsekvenser» for henne, herunder at hun ikke kunne regne med noen fremtidige [[Emmy-prisen|Emmypriser]].<ref name="dailymail">[http://www.dailymail.co.uk/tvshowbiz/article-2020588/Helen-Mirren-told-pull-Phil-Spector-film.html «Don't do it, Helen: Mirren told to pull out of Spector film or face 'serious consequences'»] [[Daily Mail]] 1. august 2011, besøkt 2. august 2011</ref> Mirren fortsatte imidertid i filmen.<ref>[http://www.dailymail.co.uk/tvshowbiz/article-2021388/Helen-Mirren-arrives-set-Phil-Spector-film-following-warnings-pull-face-consequences.html# «Defiant Helen Mirren arrives on the set of Phil Spector film following warnings to pull out or face 'serious consequences'»] Daily Mail, 2. august 2011, besøkt 2. august2011</ref>

== Biografier (utvalg) ==
* ''He's a Rebel: The Truth About Phil Spector &ndash; Rock and Roll's Legendary Madman''. Biografi av Mark Ribowsky, 2007 ISBN 0-306-81471-4.
* Tekstboken i ''Back to Mono''-boksen
* ''Out of His Head''. Biografi av Richard Williams, 2003 ISBN 0-7119-9864-7
* ''Wall of Pain: The Biography of Phil Spector''. Dave Thompson, 2004 ISBN 1-86074-543-1

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}
* [http://www.allmusic.com/artist/phil-spector-p26999 Phil Spector] i [[All Music Guide]]
* [https://web.archive.org/web/20010626230609/http://www.geocities.com/spectropop/hspector1.html Oversikt over store deler av Phil Spectors produksjon og hva som er tilgjengelig på CD]
* [http://www.history-of-rock.com/spector.htm Biografi på History of Rock]

{{The Beatles}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Spector, Phil}}
[[Kategori:Phil Spector| ]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Personer fra USA av russisk opphav]]
[[Kategori:Personer fra New York City]]
[[Kategori:Grammy Award-vinnere]]
[[Kategori:Dødsfall relatert til covid-19 i USA]]
[[Kategori:Personer fra USA dømt for drap]]
[[Kategori:Dødsfall under fengselsopphold]]