Redigerer Pelevs

{{Infoboks gud
|navn= Pelevs
|bilde= Dish Thetis Peleus Louvre CA2569.jpg
|bildetekst= Pelevs og Thetis<br />[[Boiotia|boiotisk]] svartfigurfat, ca. 500–475 f.Kr.
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn= Πηλεύς
|foreldre= [[Aiakos]] og Endeïs
|søsken= [[Telamon]], Fokos
|make= Antigone  [[Thetis]]
|barn= Polydora, [[Akilles]]
|aspekt= 
|bosted= [[Aigina]]
|symboler= Spyd, sverd, hestene Ksantos og Balios
|tekster= [[Homer]]<br />[[Evripides]]<br />[[Ovid]]<br />[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]
|andremytologier= 
}}
'''Pelevs''' ([[gresk]]: Πηλεύς) var i henhold til [[gresk mytologi]] en [[helt]] som var godt kjent for tilhørerne av [[Homer]]s [[epos]] på slutten av 700-tallet f.Kr.<ref>Pelevs er nevnt i Homers ''[[Odysseen]]'' i løpet av samtalen mellom [[Odyssevs]] og den døde [[Akilles]].</ref> Han var sønn av kong [[Aiakos]] på øya [[Aigina]],<ref>Aigina lå i [[Saroniabukta]] på motsatt kyst av byen [[Epidauros]]. Geografen [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] har fortalt at øya var en gang kalt for Oinone (forøvrig også navnet på den første hustruen til [[Paris (mytologi)|Paris]].</ref> og hans mor var Endeïs, en [[oreade]] ([[Nymfe (mytologi)|nymfe]]) oppe i fjellet [[Pilion]] sørøst i [[Thessalia]]. Hans bror var [[Telamon]] som hersket over [[myrmidonere]]. Pelevs giftet seg med havnymfen [[Thetis]] som han ble far til helten [[Akilles]] med.

Pelevs og hans bror Telamon var venner med [[Herakles]] og de deltok begge i Herakles' krig mot [[Amasoner|amasonene]], hans krig mot kong [[Laomedon]], og hans søken etter [[det gylne skinn]]. Selv om det var ingen ytterligere konger i Aigina, hevdet kongene av [[Epirus]] å nedstamme fra Pelevs i den historiske periode.<ref>Pausanias: ''Beskrivelse av Hellas'', 2.29.4.</ref>

Ifølge et sagn skulle [[Nymfe (mytologi)|nymfen]] [[Thetis]] sønn bli en større helt enn sin far. [[Zeus]] valgte da Pelevs til hennes make. Et annet sagn forteller at Pelevs måtte utstå en [[Bryting|brytekamp]] med Thetis for å vinne henne til hustru. Under brytekampen forvandler han seg til alle salgs dyr og også til ild.

== Livsmyte ==
Pelevs' far Aiakos var sagt å være den mest retteferdige mann i hele Hellas. Han var en halvgud, sønn av [[Zevs]] og nymfen Aigina. Hun fødte Aiakos på øya [[Aigina]] som Zevs hadde gitt henne og som derfor bærer hennes navn. Hele befolkningen på øya døde av [[pest]] da Aiakos ble født, og Zevs gjorde et nytt folk ved å forvandle maur til mennesker, de ble hetende [[myrmidonere]].<ref>Pinsent, John (1969): ''Greske myter og sagn'', Oslo, s. 121</ref>

Pelevs og hans bror Telamon drepte sin halvbror Fokos, kanskje i en jaktulykke og helt sikkert i et utenkelig øyeblikk.<ref>«Et uforstandig øyeblikk», i henhold til [[Apollonios Rhodios]]: ''Argonautika'', I. 93</ref> De måtte flykte fra Aigina for ikke å bli straffet. Telamon dro til [[Salamis]] mens Pelevs dro til [[Fthia]], den sørligste delen av [[Thessalia]]. Her lot han seg bli renset for mordet av [[Eurytion]], konge av Fthia, og han giftet seg med Antigone, datter av kongen. Med henne fikk han en datter, Polydora. Eurytion er knapt nevnt blant [[argonaut]]ene, som både Pelevs og Telamon var en del av: «dog ikke sammen, heller ikke fra et sted, for de bodde lagt fra hverandre og fjernt fra Aigina»;<ref>Apollonios Rhodios: ''Argonautika'', I.90-93</ref> Under jakten på [[det kalydonske villsvin]] kom Pelevs ved et ulykkestilfelle å drepe Eurytion. For andre gang fant han det best å rømme, nå fra Fthia.

Pelevs lot seg rense for drapet på Eurytion i [[Iolkos]] av Akastos, en av argonautene og deltaker i villsvinjakten.<ref>Hornblower, Simon (1996): «Acastus» i: ''[[The Oxford Classical Dictionary]]''. Oxford: Oxford University Press. s. 3.</ref> Astydameia, hustru til Akastos, fattet interesse for Pelevs på en måte som ikke var passende, men han avviste henne. Bitter og hevngjerrig sendte hun en budbringer til Antigone for å fortelle at Pelevs var i ferd med å gifte seg med Akastos' datter. Resultatet ble at Antigone ble meget ulykkelig og hengte seg selv.

Dette er et vanlig litterært trekk i mange heltefortellinger: en utro hustru av en mektig mann utfordrer kyskheten hos en redelig og ærlig helt som avviser henne. Den forsmådde hustru lyver med katastrofale følger, inntil helten selv får sin hevn. [[Arketyp]]isk for denne type helt er gresk [[Bellerofon]] eller [[Josef (stamfar)|Josef]] i [[Bibelen]]s [[det gamle testamente]] som avslo faraos hustru og som deretter med urette ble beskyldt av dronningen for å ha forført henne.<ref>Pinsent, John (1969): ''Greske myter og sagn'', Oslo, s. 54</ref>

Astydameia sa deretter til Akastos at Pelevs hadde forsøkt å voldta henne. Akastos tok med seg Pelevs på jakttur, men skjulte hans sverd rett før en gruppe med [[kentaur]]er angrep. [[Kheiron]], den klokeste av alle kentaurer (eller i henhold til en annen kilde, [[Hermes]]) ga Pelevs' sverd tilbake og da med [[magi]]ske krefter, og Pelevs var i stand til å flykte.<ref>[[Aristofanes]]: ''Skyene'', 1063-1067.</ref> Pelevs plyndret deretter Iolkos, og sleit lemmene av Astydameia før han lot sin hær marsjere mellom likdelene. Etter at både Akastos og Astydameia gikk deres kongerike til [[Jason (gresk mytologi)|Jason]]s sønn Thessalos.

== Gift med Thetis ==
[[Fil:The feast of the gods at the wedding of Peleus and Thetis.jpg|thumb|Bryllupsfesten hos gudene, maleri av Abraham Bloemaert, 1638.]]
Etter at Antigone var død kunne Pelevs gifte seg med havnymfen Thetis. Både [[Zevs]] og [[Poseidon]] ønsket å dele seksuelle gleder med Thetis, men det var forutsagt at hennes sønn ville bli mektigere enn sin far om en gud tok henne til ekte. Det var gode grunner til å overlate henne til Pelevs. Men han måtte kjempe for denne retten da Thetis ikke ga seg frivillig hen. Han var i stand til å vinne henne ved hjelp fra havguden [[Protevs]] som fortalte ham hvordan han skulle overkomme Thetis' evne til endre form.<ref>Ovid: ''Metamorfoser'', XI 219-274.</ref> Han måtte slåss med henne for å betvinge henne. Hun skapte seg om til forskjellige dyr for å slippe unna, til og med flammende ild. Det ble en hard kamp, han ble såret og til sist vant han fram, men etterpå nektet hun å snakke med ham.<ref>Pinsent, John (1969): ''Greske myter og sagn'', Oslo, s. 122</ref>

I bryllupet deltok mange av [[De tolv olympiske guder|de olympiske gudene]]. Som bryllupsgave overrakte Poseidon ham to udødelige hester: [[Ksantos og Balios]] (Ξάνθος, «blonde» og Βάλιος, «skimlet»)<ref>[[Latin]]: ''Balius'' og ''Xanthus''</ref> I løpet av bryllupsfesten trakk stridens gudinne, [[Eris (gudinne)|Eris]], fram et gulleple som det sto «Til den skjønneste» og lot det trille inn blant gudinnene. Tre av dem var overbevist om hvem som fortjente eplet: [[Hera]], [[Afrodite]] og [[Athene]]. De begynte å krangle og forlangte at Zevs skulle avgjøre tvisten, men han verget seg og la ansvaret på [[Paris (mytologi)|Paris]], en prins fra [[Troja]], og det ble begynnelsen til [[Trojakrigen]].

Ekteskapet mellom Pelevs og Thetis frambrakte sju sønner, men seks av dem døde som barn. Kun en overlevde, det var helten [[Akilles]].

== Pelevs' sønn Akilles ==
[[Fil:NAMA Pélée, Achille & Chiron.jpg|thumb|Pelevs overdrar Akilles til Kheirons omsorg, sortfigur[[lekythos]], ca. 500 f.Kr.]]
Thetis forsøkte å gjøre sin sønn Akilles usårbar. I en meget kjent versjon dyppet hun ham ned i [[Styx]], en elv som utgjør grensen mellom [[Jorden]] og [[Underverden]], ved å holde ham i den ene hælen. Hvor hun holdt ham fast mens resten av kroppen ble dyppet under, var det eneste stedet hvor han ikke ble usårbar.

I en tidligere og mindre kjent versjon av fortellingen salvet hun ham i [[ambrosia]], gudenes egen føde, og la ham på toppen av en ild for å brenne bort de dødelige delene av hans kropp. Hun ble forstyrret av Pelevs som ikke forsto hva hun forsøkte å gjøre, og mens ennå hælen ikke var blitt usårbar, rev Pelevs barnet til seg. I raseri forlot Thetis både ektemannen og sønnen. En bortimot identisk fortelling er fortalt av [[Plutark]] i hans tekst ''Om Isis og Osiris'' hvor gudinnen [[Isis]] forsøkte å brenne vekk dødeligheten til prins Maneros av [[Byblos]], sønn av dronning [[Astarte]], og ble likeledes forstyrret før prosessen var fullført. At dette litterære [[eventyr]]motivet var populært, vitner myten om [[Demeter]] ved [[Eleusis]]. For å gi kong Keleos en gave ved å gjøre hans sønn udødelig, la hun sønnen Demofon på ilden for å brenne bort hans dødelige jeg, men ble likeledes forstyrret før prosessen var fullført av Keleos' redselslagne hustru Metanira.<ref>Nilsson, Martin P. (1940): [http://www.sacred-texts.com/cla/gpr/ ''Greek Popular Religion''], s. 50: «The Demophon story in Eleusis is based on an older folk-tale motif which has nothing to do with the Eleusinian Cult. It is introduced in order to let Demeter reveal herself in her divine shape».</ref>

For Akilles førte hans sårbare hæl til at han ved slutten av Trojakrigen ble drept av Paris som skjøt og rammet ham med en pil. Herfra er begrepet «akilleshæl» avledet fra. Pelevs ga Akilles til den kloke kentauren [[Kheiron]] for oppfostring og opplæring på fjellet [[Pilion]] som det hevdes har sitt navn etter Pelevs. I [[Homer]]s ''Iliaden'' fortelles det at Akilles fikk benytte sin fars udødelige hester og hans spyd.

== Pelevs i en heltekult ==
Selv om graven til Aiakos forble en helligdom i den mest iøynefallende delen av havnebyen i form av en firkantet inngjerdning med hvite marmorstatuer med baserelieffer, slik [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] har bevitnet det på 100-tallet e.Kr., og med en gravhaug for Fokos i nærheten,<ref>Pausanias, 2.29.6-7</ref> var det derimot ingen ''[[temenos]]'' for Pelevs på Aigina. To versjoner om Pelevs' skjebne kan redegjøre for dette: i [[Evripides]]' drama ''Trojanerinner'', 415 f.Kr., fortelles det at [[Aiakos]], sønn av [[Pelias]], forviste Pelevs fra Fthia;<ref>[[Skolia]] på Euripides' ''Trojanerinner'', 1123-1128, noterte at i en del redegjørelser hadde ''sønnene'' til Aiakos kastet Pelevs ut, og at han ble mottatt av Molon i sin forvisning.</ref> og til sist døde han mens han var i forvisning; i en annen fortelling ble han gjenforent med Thetis og gjort udødelig.

I antikken, i henhold til et fragment av [[Kallimakhos]]' tapte verk ''Aitia'',<ref>En ark av den fragmentariske ''Oxyrhynchus papyri'', notert i Farnell, Lewis Richard (1921): ''Greek Hero Cults and Ideas of Immortality: the Gifford Lectures'', "The Cults of Epic Heroes: Peleus", s. 310f.</ref> var det grav for Pelevs på øya Ikos (dagens [[Alonnisos]]), en øy i de nordlige [[Sporadene]]. Der skal Pelevs ha blitt æret som en «konge av myrmidonere» og «heltens hjemkomst» ble feiret årlig.<ref>Farnell (1921): s. 310f; Sitat: «some ethnic tradition that escapes us, but which led the inhabitants to attach the name of Peleus to some forgotten grave,» noe som henviser til det kulturelle avbruddet mellom [[Mykensk kultur|mykenske Hellas]] og framveksten av heltekulter på 700-tallet f.Kr.</ref> Og det var også hans grav i henhold til et dikt i ''Anthologia Graeca''.<ref>Greek Anthology, 7.2.</ref>

Den eneste andre referansen til dyrkelsen av Pelevs kommer fra [[Kristendom|kristne]] [[Klemens av Alexandria]] i hans polemiske ''Formaning til grekerne''. Klemens tilskriver sin kilde til en «samling av undre» av en bestemt «Monimos», som ellers er ukjent, og hevder i forfølgelse av sin tese at [[daimon]]dyrkere har blitt like grusomme som sine guder, at i «[[Pella]] i [[Thessalia]] har menneskeoffer blitt gitt til Pelevs og [[Kheiron]], ofre av å være [[akajere]].»<ref>Butterworth, George William red. og overs. (1919): ''Clement of Alexandria'', «Exhortation to the Greeks», s. 93.</ref> Om dette er den vedvarende forbindelsen mellom Pelevs og Kheiron den mest pålitelig detaljen.<ref>For å kunne unnskylde Klement, foreslår Farnell at «menneskeofring var tidvis en del av heltekulter, og dette ved Pella kan ha vært en usedvanlig rite forordnet ved en krise ved et senere orakel.» Jf. Farnell (1921), s. 311</ref> At menneskeofring i historisk tid skal ha skjedd, er noe forskerne stiller seg tvilende til.<ref>Hughes, Dennis D. Human (1991): ''Sacrifice in Ancient Greece'', Routledge, gir et skeptisk synspunkt på realiteten av menneskeofring i historisk tid.</ref>

== Pelevs i athensk drama ==
Et drama av [[Sofokles]], kalt ''Pelevs'', har gått tapt. Han opptrer som en figur i [[Evripides]]' tragedie ''Andromake'', ca. 425 f.Kr.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Pseudo-Apollodorus: ''[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Bibliotheke]]'' I, ix, 16 og III, ix,2 og xii, 6- xiii,7; ''Epitome'' vi, 13.
* [[Apollonios Rhodios]]: ''Argonautika'' IV,805- 879
* [[Ovid]]: ''[[Metamorfoser]]'' VIII, 299-381.
* [[Homer]]: ''[[Iliaden]]'', Attende sang, 78-87; Oslo 1980 i P. Østbyes oversettelse
* [[Catullus]]: ''Dikt'' 64
* [[Evripides]]: ''Andromake''.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.mythindex.com/greek-mythology/P/Peleus.html «Peleus»], ''Greek Myth Index''
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Greske sagnhelter]]
[[Kategori:Argonautene]]