Redigerer Pavekonspirasjonen

[[Fil:Popish Plot Playcard8.jpg|thumb|Henrettelsen av fem jesuitter, fra et spillkort.]]
'''Pavekonspirasjonen''' var en [[fiktiv]] [[Konspirasjonsteori|konspirasjon]] diktet opp av [[Titus Oates]] som førte [[England]] inn i en [[Antikatolisisme|antikatolsk]] hysteri i årene [[1678]] og [[1681]].<ref>Heald, Henrietta (1992): ''Chronicle of Britain''. Jacques Legrand. ISBN 0192116959. s. 605</ref> Oates hevdet at det eksisterte en omfattende katolsk konspirasjon med det mål å få kong [[Karl II av England]] myrdet. Påstandene fikk minst 15 henrettet og framskyndet en egen lov, ''[[Exclusion Bill]]''. Til sist falt Oates intrikate nett av anklager sammen, og det førte til at han selv ble arrestert og dømt for [[mened]].

== Bakgrunn ==
[[Fil:Titus Oates.jpg|mini|Titus Oates.]]
Det var en voksende frykt hos [[Protestantisme|protestantene]] for økende [[katolsk]] innflytelse i England. Karls arving, hans bror [[Jakob II av England|Jakob Stuart]], hertug av York, hadde konvertert til katolisismen, og kongens hustru, [[Katarina av Braganza]], var også katolikk. Karls kriger og religiøse politikk på [[1670-tallet]] førte til konflikt med [[Det engelske parlamentet|parlamentet]]. I [[1672]] utstedte Karl den kongelige [[deklarasjon om overbærenhet]] hvor han opphevet alle straffelover mot katolikker og andre religiøse dissentere.<ref>Fraser, ss. 305–308 & Hutton, ss.284–285</ref>

Karl II ville ikke dele makten, men han var økonomisk avhengig av parlamentet. Han mente at en allianse med katolske [[Frankrike]] ville skaffe penger og støtte ham i å bli [[Eneveldet|eneveldig monark]] i England. Da makten til [[kabalministeren]] minsket fikk [[Thomas Osborne, 1. hertug av Leeds|Thomas Osborne, lord Danby]] større innflytelse i sin rolle som [[riksskattmester]]. Lord Danby søkte skille kongen fra en frankofil utenrikspolitikk.<ref>Knights, Mark: «Osborne, Thomas, first duke of Leeds (1632–1712)» i: ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press, Sept 2004</ref>

I desember [[1677]] førte en anonym [[pamflett]], muligens skrevet av [[Andrew Marvell]], til at det ble slått alarm i London ved at den antydet at [[Den hellige stol|pavedømmet]] planla en endre den lovmessige regjeringen i England.<ref>Heald, Henrietta (1992): ''Chronicle of Britain''. Jacques Legrand. ISBN 0192116959. ss. 603</ref>

== Sammensvergelsen ==
Sammensvergelsen utfoldet seg på merkelig vis. Oates og [[Israel Tonge]] hadde skrevet et stort manuskript hvor de anklaget [[den katolske kirke]] for å godkjent mordet på kong Karl II av England. De engelske [[Jesuittordenen|jesuittene]] var klare til å utføre oppgaven. Manuskriptet kunne også navngi bortimot 100 jesuitter og tilhengere som etter sigende var involvert i planen. Det eneste problemet var at ingenting i manuskriptet kunne bevises.

Oates slapp en kopi av manuskriptet ned i panelet til et galleri i sir Richard Barkers hus.<ref>Pollock, John, s. 13</ref> Den neste dagen hevdet Israel Tonge at han hadde «funnet» manuskriptet og viste det fram til en bekjent. Christopher Kirkby ble sjokkert over informasjonen og besluttet å vise det til kongen. Kirkby var en kjemiker og en tidligere assistent i kongens vitenskapelige eksperimenter. Han skrøt av sin tilgang til kongen.<ref>Marshall, Alan: "Tonge, Israel (1621–1680)" i: ''Oxford Dictionary of National Biography'', Oxford University Press, Sept 2004</ref>

Den 13. august 1678, mens Karl II var ute og spaserte i [[St James's Park]], ble han informert om sammensvergelsen av kjemikeren.<ref>Brown, Molly (1999): ''The Invitation to a Funeral''. Saint Martin's Press Inc.. ISBN 0312970943.</ref> Kongen var avvisende, men Kirkby hevdet at han kjente navnene på attentatmennene som planla å skyte kongen i parken, og om det feilet, ville dronningens lege, sir [[George Wakeman]], forgifte ham. Da kongen forlangte bevis tilbød Kirkby å føre Tonge til ham som personlig kjente til disse sakene. Kongen forlangte at Kirkby sørget for å presentere Tounge for lord Danby. Tonge løy deretter til Danby at han hadde funnet manuskriptet, men ikke visste hvem forfatteren var, skjønt det var sannsynligvis en mann han hadde sett en eller to ganger og småpratet med.

Danby rådet kongen til å beordre en undersøkelse. Karl II nektet da han mente at hele affæren var absurd. Han ba Danby om holde hendelsene hemmelige slik at folk ikke fikk ideer om kongemord.<ref>Pollock, John, s. 73-74</ref> Imidlertid spredde nyheten om manuskriptet seg til hertugen av York som offentlige krevde en undersøkelse. I løpet av den påfølgende undersøkelsen dukket Oates navn opp.

Den 6. september ble Oates innkalt for magistraten sir [[Edmund Berry Godfrey]] for å sverge en ed før han ga sitt vitnemål for kongen. Oates hevdet at han hadde vært på et jesuittmøte som ble holdt i vertshuset White Horse Tavern i gaten [[Strand (London)|Strand]] i [[London]] den 24. april 1678.<ref>Williams, Shelia (1958): ''The Pope-Burning Processions of 1679, 1680 and 1681''. "Journal of the Warburg and Courtauld Institutes." s. 104-118. Lest 18. februar 2008 fra JSTOR database.</ref> I henhold til Oates var hensikten med møtet å diskutere mordet på kongen. Møtet diskuterte en rekke metoder for snikmord som inkluderte stikking med kniv av irske bøller, skyting ved to jesuittsoldater, eller myrdet av dronningens lege, sir George Wakeman.<ref name="Williams, Shelia p. 104-118"> Williams, Shelia, ss. 104-118</ref>

Oates og Tonge ført fram for det Kongelig råd senere den samme måneden. Rådet forhørte Oates. Den 28. september gjorde han 43 beskyldninger mot ulike medlemmer av katolske religiøse ordener, inkludert 541 jesuitter, og tallrike adelige som var kjente katolikker. Han anklaget sir George Wakeman, dronningens lege, og [[Edward Colman]], sekretær for hertuginnen av York, [[Maria av Modena]], og gift med kongens katolske bror, Jakob Stuart. Alle disse planla å få kongen myrdet. Selv om Oates valgte ut navn rent tilfeldig, eller med hjelp fra jarlen av Danby, ble det funnet ut at Coleman hadde brevvekslet med en fransk jesuitt, noe som felte ham. Wakeman ble senere frikjent.

Andre som Oates anklaget var doktor William Fogarty, erkebiskop [[Peter Talbot av Dublin]], [[Samuel Pepys]], og [[John Belasyse, 1. baron Belasyse|lord Belasyse]], medlem av parlamentet. Med hjelp fra jarlen av Danby vokste listen til å bestå av 81 anklagelser. Oates blitt gitt en avdeling med soldater og han gikk i gang med å arrestere jesuitter.

== Godfrey myrdet ==
Pavekonspirasjonen ble nær avvist som ingenting annet enn en konspirasjonsteori inntil sir Edmund Godfrey, medlem av parlamentet, og en sterk tilhenger av protestantismen, ble myrdet. Han forsvant den 12. oktober 1678 og liket ble funnet den 17. oktober. Protestantene var opprørte over niddåden. Godfrey var blitt kvalt og gjennomhullet med sitt eget sverd. Mang av hans protestantiske tilhengere beskyldte den katolske kirken for å stå bak. Oates slo fast at mordet beviste at konspirasjonen var sant, noe som folk flest fant rimelig. Til denne dag er mordet på Godfrey fortsatt ikke blitt løst og ingen vet hvorfor han ble drept. I ettertid har det vært spekulert om faktisk Oates og Tonge sto bak for å fremme sin sak, men har det ikke vært mulig å bevise.

Kong Karl II ble informert om uroen, reiste tilbake til London og innkalte parlamentet. Han forble lite overbevist av Titus' anklager, men parlamentet og offentligheten tvang til å beordre en undersøkelse. Kongens motstandere som mislikte hans «katolske» hoff og hans katolske dronning, [[Katarina av Braganza]], utnyttet situasjonen til det den var verd. En av de mest framtredende i den protestantiske opposisjonen var [[Anthony Ashley Cooper, 1. jarl av Shaftesbury]], leder av [[Whig (historisk britisk parti)|whiggene]].

== Rettssak mot fem katolske lorder ==
Oates ble mer modig og anklaget fem katolske lorder; [[William Herbert, 1. marki av Powis|jarlen av Powis]], [[William Howard, 1. vicomte  Stafford|vicomte  Stafford]], [[Henry Arundell, 3. baron Arundell av Wardour|lord Arundell av Wardour]],  [[William Petre, 4. baron Petre|lord Petre]] og [[John Belasyse, 1. baron Belasyse|lord Belasyse]]. Alle disse var involvert i sammensvergelsen for å få kongen myrdet, hevdet han. Kongen skal etter sigende ha ledd høyt av anklagene, men jarlen av Shaftesbury fikk lordene arrestert og sendt til [[Tower of London]] i påvente av rettssak i [[House of Lords|overhuset]]. Seilende på den antikatolske hatbølgen forlangte Shaftesbury offentlig at kongens bror, Jakob Stuart, burde bli ekskludert fra kongelig arverekkefølge, noe som førte fram til [[etterfølgerkrisen]]. Den 5. november 1678 brente folk bilder av paven framfor de av [[Guy Fawkes]].<ref name="Williams, Shelia p. 104-118"/> Ved slutten av året hadde parlamentet utstedt en lov, [[den andre testloven]], som ekskludert katolikker fra å være medlemmer av begge husene (en lov som ikke ble opphevet før i [[1829]]).

Den 25. oktober 1678 ble lordene Arundell, Stafford, Powis, Petre, og Belasyse arrestert ved begjæring fra overhuset og sendt til Tower of London. Den 1. november besluttet overhuset å føre riksrett mot de «fem pavelordene». Den 23. november ble alle papirene til Arundell beslaglagt og undersøkt av overhusets komité; den 3. desember fant en storjury i [[Middelsex]] de fem lordene skyldige [[høyforræderi]]; og den 5. desember annonserte [[Underhuset (Storbritannia)|underhuset]] at de var klar for å anklage Arundell. En måned senere ble parlamentet oppløst, og høringene ble avbrutt. Etter en del diskusjon i mars 1679 ble det besluttet av begge husene at oppløsningen ikke hadde gjort begjæringen om riksrett ugyldig. 

Den 10. april 1679 ble Arundell og tre av hans kollegaer, unntatt Belasyse som var for syk, ført til overhuset for å stå til rette mot anklagene. Arundell klagde på usikkerheten i de anklager som ble fremmet mot ham, og tryglet de adelige om å få dem redusert for kun de som var sikre. Men denne bønnen ble nedstemt den 24. april som uregelmessig, og den 26. april ble fangene igjen ført fram for overhuset og beordret å endre deres begjæring om skyldspørsmålet. Arundell svarte ved kort å erklære seg ikke skyldig. Rettssaken mot de fem lordene ble kort tid etterpå satt for 13. mai, men en krangel mellom de to husene om enkeltpunktene i prosedyren, og lovligheten i å tillate biskopenes tilstedeværelse i en verdslig rettssak, fulgt av en oppløsning, forsinket saken fram til 30. november 1680. På denne dagen ble det besluttet å først fortsette med lord Stafford som ble dømt til døden den 7. desember og halshugd den 23. desember. 

Den 30. desember ble bevisene mot Arundell og hans tre medfanger erklært klare, men de offentlige høringene stoppet opp. Petre døde i fengselet i 1683, og hans ledsagere ble værende fengslet fram til 12. februar 1684, det vil si for fem år og nær fire måneder, da en appell om å løslate dem for kausjon ble innvilget. Den 21. mai 1685 kom Arundell, Powis, og Belasyse til overhuset for framføre ansøkning om at anklagene mot dem ble annullert. Dagen etter ble ansøkningen innvilget. Den 1. juni 1685 ble deres frihet formelt sikret dem på grunnlag av vitnene mot dem hadde begått mened, og den 4. juni ble den døde Staffords tap av ære formelt reversert.

== Andre anklager ==
Den 24. november hevdet Oates at dronningen hadde samarbeidet med kongens lege for å forgifte ham og vervet med støtte av «kaptein» William Bedloe, som var villig til å si hva som helst for penger. Kongen forhørte personlig Oates, grep ham i en rekke unøyaktigheter og løgner, og beordret ham til sist arrestert. Noen dager senere tvang parlamentet gjennom at Oates skulle løslates under trusselen av konstitusjonskrise.

[[Hysteri]]et fortsatte. Adelige kvinner bar skytevåpen om de var utendørs om natten. Hus ble gjennomsøkt etter skjulte våpen, hovedsakelig uten noe betydelig resultat. En del katolske enker forsøkte å sikre seg trygghet ved å gifte seg med protestantiske enkemenn. Underhuset ble gjennomsøkt med tanke på et nytt [[Kruttsammensvergelsen|kruttsammensvergelse]], men uten resultat.

Enhver som ble mistenkt for å være katolikk ble jaget ut av London og fikk forbud mot nærmere seg bygrensen med mer enn 16 km. Rustning av silke ble produsert for moteriktige herrer og fruer. Oates fikk på statens bekostning en leilighet i [[Whitehall]] og årlig understøttelse på 1 200 pund. Han var ikke interessert i å stoppe og presenterte snart nye anklager. Han hevdet at attentatmenn hadde til hensikt å skyte kongen med kuler av [[sølv]] slik at såret ikke ville gro. Folk flest konstruerte deres egne fiktive fortellinger, inkludert et rykte om at det var blitt hørt gravelyder i nærheten av underhuset og andre rykter om en fransk invasjon av [[Isle of Purbeck]]. Utrenskingen av katolikker spredde seg også til områder utenfor London.

Etter hvert begynte den folkelige meningen å gå imot Oates. Etter å ha fått minst 15 uskyldige menn henrettet, den siste var [[Oliver Plunkett]], erkebiskop av Armagh, den 1. juli 1681, begynte dommer [[William Scroggs]] å avvise anklagene og erklære folk for uskyldige. Kongen begynte å tenke ut mottiltak. Den 31. august 1681 ble Oates bedt om å forlate leiligheten i Whitehall, men han forble fryktløs og anklagende overfor konge, hertugen av York, og bortimot enhver som han anså som en motstander. Han ble til sist arrestert for oppvigleri, dømt til en bot på 100 000 pund og kastet i fengsel.

Kongens bror Jakob Stuart ble konge som [[Jakob II av England]] i 1685 fikk han Oates stilt for retten på nytt for [[mened]] og dømt til ''årlig'' [[gapestokk]], tap av kirkeklær og fengsel på livstid.

Titus Oates tilbrakte de neste tre årene i fengsel. Da [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Orange]] og hans hustru, [[Maria II av England]], overtok tronen ble han benådet og gitt en pensjon på 5 pund i uken. Ryktet til Oates hadde uansett ikke endret seg til tross for de nye makthaverne. Pensjonen ble holdt tilbake, men i [[1698]] ble den igjen opprettet og faktisk økt til 300 pund i året. Han døde den 12. eller 13. juli [[1705]].

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* Green, Douglas C. (1977): ''Diaries of the Popish Plot'', New York
* Kenyon, John (1985): ''The Popish Plot'', 2. utg., repr. Phoenix Press 2001, ISBN 1842121685
* Pollock, John (2005): ''The Popish Plot: A Study in the History'', Kessinger Publishing, ISBN 1417965762

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20070929091038/http://www.getcited.org/pub/101172415 Nathaniel Reading], rettssaken mot Nathaniel Reading
* [https://web.archive.org/web/20070523060216/http://www.companymagazine.org/v144/powder.html Names of eight Jesuit victims], navnene på åtte jesuittiske ofre
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Englands historie]]
[[Kategori:Konspirasjonsteorier]]
[[Kategori:Hendelser i 1678]]
[[Kategori:Hendelser i 1679]]
[[Kategori:Hendelser i 1680]]
[[Kategori:Hendelser i 1681]]
[[Kategori:1670-årene i England]]
[[Kategori:Antikatolisisme i Storbritannia]]
[[Kategori:1680-årene i England]]