Redigerer Paulus Diaconus

{{Infoboks biografi}}
'''Paulus Diaconus''' (født ca. [[720]] i [[Cividale del Friuli]] i [[Italia]], død [[13. april]] sannsynligvis [[799]] i [[Monte Cassino]]), også kjent som ''Warnefred'' og ''Cassinensis'' (dvs. ''fra [[Monte Cassino]]''), var en [[Benediktinerordenen|benediktinermunk]] og [[Langobarder|langobardisk]] [[historiker]] mest kjent for sitt ufullstendige verk ''[[Historia gentis Langobardorum]]'', og var blant [[Saxo]]s viktigste kilder.<ref>[https://tekster.kb.dk/text/adl-authors-saxo-p-val-root Peter Zeeberg: ''Saxo]</ref>

== Liv og virke ==
En tidlig forfar av Paulus ved navn Leupichis fulgte med [[Alboin]] på invasjonen av Italia ([[570]]), der han ble gitt land ved eller i nærheten av ''Forum Julii'' ([[Friuli]]). I forbindelse med en senere krig mot [[avarene]] invaderte disse og tok fem av Leupichis sønner med tilbake til [[Pannonia]]. En av dem, kalt Leupichis (den yngre), returnerte til Italia og gjenopprettet familien. Leupichis den yngres barnebarn het Warnefrid, som med sin kone Theodelinda ble far til Paulus Diaconus.

Et tidspunkt mellom 720 og 735 i Friuli ble Paulus født inn i denne kanskje adelige langobardiske familie. Han hadde broren Arichis, som var gift og fikk to barn, og en søster som gikk i kloster tidlig i sin ungdom. Paulus fikk en eksepsjonelt god utdannelse ved den langobardiske kong [[Ratchis]] hoff i [[Pavia]], der bl.a. en lærer ved navn Flavian underviste ham i grunnleggende [[gresk]]. Det er sannsynlig at Paulus ble sekretær til langobardenes siste konge [[Desiderius]]; sikkert er det at han underviste kongens datter [[Adelperga]]. Etter at Adelperga var blitt gift med [[Arechis II. av Benevento|Arechis]] av [[Benevento]], bodde Paulus ved Arechis' [[hoff]] og skrev på Adelpergas oppfordring en fortsettelse av [[Eutropius (historiker)|Eutropius]]' verk. Navnet «[[Germania]]» feiltolket han som utledet av det latinske [[verb]]et ''germinare'' (å spire). Han mente det kalde klimaet nordpå gjorde menneskene fruktbare, så germanerne ble tvunget til å utvandre fordi det ikke lenger fantes plass nok i hjemlandene. Langobardene mente han kom fra «den øy som kalles Scandinavia», slik [[Cassiodorus]] skrev om [[goter]]ne. Om «finnene» (dvs. [[samer]]) skrev han at «de innhenter ville dyr i fullt firsprang ved hjelp av et krumt trestykke, tildannet så det ligner en bue» - det høres som en [[boomerang]]. [[Tidevann]] mente han skyldes et vannsvelg som drar inn strømmen to ganger i døgnet, og spyr dem ut igjen. Slik som Cassiodors gotere kjempet Paulus' langobarder med [[amasone]]r, kom til traktene ved [[Donau]] og beseiret [[heruler|herulene]]. Herulenes konge, Rodulf, slappet av med [[brettspill]] under slaget i 493 og sendte en mann opp i et tre for å rapportere slagets gang, men truet med å få ham [[halshugning|halshugget]] dersom herulene tok flukten. Det våget derfor ikke mannen si, men til sist ante Rodulf uråd: «Skulle mine heruler flykte?» Mannen svarte kjapt: «Det har ikke jeg sagt, men du selv, konge!» Den er blant de historiene Saxo har gjenbrukt, men da om [[Gorm den gamle]] og [[Thyra Danebod]]. Rodulf som hevnes av Waccho, tilsvarer [[Rolf Krake]] som hos Saxo blir hevnet av Viggo.<ref>Knud Togeby: «Europeisk litteratur» i ''Verdens litteraturhistorie'' bd. 2 (s. 235), Cappelens forlag, Oslo 1971, ISBN 82-574-0063-7</ref>

Det var eventuelt i forbindelse med [[Karl den store]]s innmarsj i Pavia i [[774]] at Paulus søkte tilflukt hos Adelperga i Benevento; men hans tilstedeværelse der kan med større sannsynlighet dateres til adskillige år før dette. Innen lenge inntrådte han i et kloster ved [[Comosjøen]], og før [[782]] hadde han bosatt seg i det store [[Benediktinerordenen|benedikterkloster]] [[Monte Cassino]], der han møtte Karl den store. Omkring [[776]] ble hans bror Arichis ført som fange til [[Frankerriket]], og da Karl omkring fem år senere besøkte [[Roma]], lyktes det Paulus å få ham løslatt ved å skrive til Karl.

Hans litterære produksjon tiltrakk seg Karl den stores oppmerksomhet, og Paulus ble snart en viktig brikke i [[karolingene]]s renessanse. Han returnerte til Monte Cassino i [[787]] og døde den [[13. april]] i et av årene mellom 796 og 799. [[Tilnavn]]et «Diaconus» viser at han var [[diakon]]. Paulus kom tilbake til Monte Cassino i [[787]]. Han lengtet alltid dit, skrev han: «Sammenlignet med eders kloster er [[palass]]et som et [[fengsel]] for meg.»<ref>Knud Togeby: «Europeisk litteratur» i ''Verdens litteraturhistorie'' bd. 2 (s. 234)</ref> 

== Verker ==
* ''[[Historia gentis Langobardorum]]
Paulus Diaconus hovedverk var ''Historia gentis Langobardorum''; en ufullstendig historie i seks bøker skrevet etter [[787]] og før [[795]]/ [[796]] – kanskje ved Monte Cassino. Verket omhandler langobardenes historie fra [[568]] til kong [[Liutprand]]s død i [[744]], men inneholder likeledes en del informasjon om [[Det østromerske keiserdømme]], [[frankerne]] med mere. Historien er skrevet fra en langobards synsvinkel og er særlig verdifull for innsikt i forholdet mellom langobardene og frankerne. Historien starter:
::''Jo fjernere det nordlige himmelstrøket ligger fra solens varme, og jo mere det avkjøles ved snø og frost, dess sunnere er det for menneskenes legemer, og dess bedre egner det seg til å fremme nasjonenes utbredelse; nettopp som det omvendte, jo nærmere en sydlig egn ligger solens varme, dess mer oversvømmes den av sykdommer, og dess mindre er den tjenlig for oppfostringen av mennesker.'' (''Historia gentis Langobardorum'')

Iblant hans kilder var dokumentene ''[[Origo gentis Langobardorum]]'', ''[[Liber Pontificalis]]'', en nå tapt historiebok skrevet av [[Secundus av Trent]], og de tapte [[annal]]ene fra [[Benevento]]; derutover gjorde han bruk av [[Beda]], [[Gregor av Tours]] og [[Isidor av Sevilla]].

* ''[[Historia Romana]]
Paulus annet store hovedverk er ''Historia Romana'', en fortsettelse av [[Eutropius (historiker)|Eutropius]]' historie ''[[Breviarium]]''. Denne historie ble nedskrevet mellom [[766]] og [[771]] mens han oppholdte seg ved Arechis hoff i Benevento. Paulus skulle ha oppfordret sin tidligere elev Adelperga til å lese Eutropius. Det gjorde hun, men fant den mangelfull fordi hun ikke syntes den hedenske forfatteren hadde noe å si om kristne emner, og for øvrig sluttet historien med keiser [[Valens]]' maktovertagelse i [[364]]. Det ble til at Paulus utvidet Eutropius' historie med seks ytterligere bøker og deler fra de hellige bøker og [[Ekklesiologi|kristen kirkelære]], hvorved den ble bragt opp til år [[533]]. Dette verket er verdifullt for sin tidlige historiske presentasjon av perioden ved [[Vestromerriket]] siste tid.

* ''[[Gesta episcoporum Mettensium]]
På oppfordring av biskopen av [[Metz]], [[Angilram]] (død 791) skrev Paulus boken ''Gesta episcoporum Mettensium''; som er en historie om Metz' biskoper opp til år [[766]], hvilken var den første av sitt slag nord for [[Alpene]].

* Annet
Derutover har han skrevet mange brev, vers og [[Epitaf|epitafer]], som dem for grev Arichis av Benevento og mange medlemmer av karolingerslekten. Noen av hans brev er utgitt sammen med ''Historia gentis Langobardorum'' i ''Monumenta''. [[Ernst Dümmler]] har samlet Paulus' dikt og epitafer og utgitt dem i ''Poetae latini aevi carolini'', Band&nbsp;i. (Berlin, 188f). Nyere materiale er siden kommet frem og en ny utgave og diktene (''Die Gedichte des Paulus Diaconus'') er blitt redigert og utgitt av Karl Neff (München, 1908) – som imidlertid mener at Paulus ikke er opphavsmann til det mest kjente diktet i samlingen; diktet ''Ut queant laxis'' – en hymne til [[Johannes Døperen]]. Noe overraskende skulle det ellers vise seg at være et stimuli til en av de mest avgjørende hendelser i musikkhistorien, da [[Guido av Arezzo]] i det [[1000-tallet|11. århundre]] utviklet [[noter]] nettopp ut fra denne hymnen. Guido tok den første stavelsen i det første vers og brukte dem som navnene på sin nye musikkskala.
:'''''UT''' queant laxis '''RE'''sonare fibris
:'''''MI'''ra gestorum '''FA'''muli tuorum,
:'''''SOL'''ve polluti '''LA'''bii reatum,
:'''''S'''ancte '''I'''ohannes.
De syv notene: ro, re, mi, fa sol, la og si.

Paulus har også skrevet en [[epitom]] som er bevart, kalt ''De significatu verborum''. Den var dedikert til Karl den store. Mens Paulus var i Frankerriket, opfordret Karl ham også til å skrive en samling [[Homilie|prekener]], noe han gjorde etter han var returnert til Monte Cassino. De ble hovedsakelig brukt i frankiske kirker. Endelig er også en bibliografi over pave [[Gregor I den store]] tilskrevet Paulus Diaconus.

==Referanser==
<references/>

== Litteratur ==
* ''Atti e memorie del congresso storico tenuto in Cividale'' (Udine, 1900)
* Balzani, Ugo (1884): ''Le Cronache italiane nel medio evo'', Milan
* Cipolla, Carlo (1901): ''Note bibliografiche circa l'odierna condizione degli studi critici sul testo delle opere di Paolo Diacono'', Venezia
* Dahn, Julius Sophus Felix (1876): ''Langobardische Studien'', bind I, Leipzig
* Giudice, P. del (1889): ''Studi di storia e diritto'', Milan
* Goffart, Walter (1988): The Narrators of Barbarian History, Yale
* Hauck, Albert (1898): ''Kirchengeschichte Deutschlands'', bind II, Leipzig
* Wattenbach, Wilhelm (1904): ''Deutschlands Geschichtsquellen'', bind I, Berlin

== Eksterne lenker ==
* [http://www.fh-augsburg.de/~harsch/Chronologia/Lspost08/PaulusDiaconus/pau_intr.html Verker av Paulus Diaconus på Bibliotheca Augustana] (på latin)
* [https://web.archive.org/web/20110105091046/http://www.oeaw.ac.at/gema/lango%20paulus.htm Latinsk originaltekst af Historia gentis Langobardorum]
* [https://web.archive.org/web/20070212074645/http://www.northvegr.org/lore/langobard/index.php En engelsk oversættelse af Historia Langobardorum]


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Italienske historikere]]
[[Kategori:Personer fra provinsen Udine]]
[[Kategori:Italienske benediktinere]]
[[Kategori:Kristne munker]]