Redigerer Paul Rosbaud

{{Infoboks biografi}}
'''Paul Wenzel Matteus Rosbaud''' (1896–1963) var en [[østerriksk]] [[fysiker]] og forlagsredaktør som var hemmelig agent for det britiske utenlandsetterretningen [[Secret Intelligence Service]] (også kjent som MI6) i [[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]] under den [[andre verdenskrig]]. Han var en av de første som advarte britisk etterretning om at det tyske regimet arbeidet med utvikling av en [[atombombe]] og senere var han trolig den første som informerte om at Tyskland ikke ville lykkes med å utvikle atombomben. Sammen med [[Sverre Bergh (motstandsmann)|Sverre Bergh]] var Rosbaud den første som informerte [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] om rakettsystemet [[V2]].

Rosbaud var offisielt [[Nasjonalsosialisme|nazist]] og tilsynelatende lojal borger i samfunnets øverste sjikt, men var anti-nazist og trolig en av de viktigste allierte [[Spionasje|spionene]] i [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]]. Som fysiker og redaktør med stort kontaktnett særlig blant ledende fysikere hadde han god oversikt over utviklingen i atomfysikk. Etter krigen slo han seg ned i [[England]] og drev forlag blant annet sammen med [[Robert Maxwell]].  

Rosbaud er ikke nevnt med navn i den offisielle historien om britiske etterretning under andre verdenskrigen. Historien om Rosbaud ble kjent gjennom [[Arnold Kramish]]s bok (1986) basert på omfattende undersøkelser. Noen av Kramishs konklusjoner er omdiskutert. Kramish etterlot ubesvarte spørsmål, blant annet hvordan Rosbaud unngikk å komme i [[Gestapo]]s søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte deres amerikanske allierte om at det tyske atomprogrammet ikke lyktes.

== Bakgrunn og familie ==
Paul Wenzel Matteus Rosbaud ble født 18. november 1896 i [[Graz]] i det som nå er [[Østerrike]].<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 16</ref>

Hans foreldre var Anna Rosbaud (død 1913) og Josef Heinnisser. Paul var det tredje barnet Anna Rosbaud fikk utenfor ekteskap. Den 15 år eldre broren Bruno hadde Anna adoptert bort til en familie i [[Beograd]]. Johann (Hans) var et par år eldre enn Paul og de to vokste opp hos moren. Pauls søster Martha var også født utenfor ekteskap og hun ble plassert i et fosterhjem fordi Anna ikke klarte å ta seg av tre barn. Moren fortalte aldri Paul hvem den biologiske faren var. Broren {{ikkerød|Hans Rosbaud}} var som moren musikalsk begavet og ble en kjent dirigent. Hans Rosbaud studerte musikk sammen med komponisten [[Paul Hindemith]] og de to var nære venner resten av livet.<ref>Bull, Sverre: Musikkens verden. Oslo, 1963.</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Hans Rosbaud Library at Washington State University Pullman, Washington, U. S. A.|publikasjon=Notes|doi=10.2307/940912|url=https://www.jstor.org/stable/940912|dato=1984|fornavn=Joan|etternavn=Evans|serie=1|bind=41|sider=26–40|issn=0027-4380|besøksdato=2024-12-08}}</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=He Was an Important Conductor. Also a Great One.|url=https://www.nytimes.com/2022/01/13/arts/music/hans-rosbaud-classical-music.html|avis=The New York Times|dato=2022-01-13|besøksdato=2025-03-05|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=David|etternavn=Allen}}</ref>

Paul og Hans Rosbaud kjente ikke sin biologiske far og for å komme «rasepolitiet» i [[Adolf Hitler|Hitlers]] regime i forkjøpet fikk Paul i 1933 laget en falsk attest på sine «ariske» aner av en gammel venn i Graz. Paul var medlem av offentlige komiteer og måtte derfor gjøre rede for sin avstemning i henhold til embetsmannsloven innført av Hitlers regime i april 1933.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 30.</ref>

Rosbaud giftet seg med den fem år yngre Hildegard (''Hilde'') Martha Frank, datter av en [[Jøder|jødisk]] forretningsmann.<ref name=":13">{{Kilde bok|tittel= Spion i Hitlers Rike|forfatter= Bergh, Sverre og Svein Sæter|ISBN= 9788204123619|utgiver=Cappelen|utgivelsessted=Oslo|år=2007}}</ref> I [[1938]] sørget Rosbaud, med hjelp fra [[Frank Foley]]s passkontor i Berlin, for at hans jødiske kone Hilde og datteren Angela ble sendt til [[England]] for å slippe unna det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] regimet.<ref name=":0">Kramish, Arnold: ''Griffen – den største spionhistorien''. Norsk forord av [[Sverre Bergh (motstandsmann)|Sverre Bergh]]. J. W. Cappelens Forlag, Oslo (1987). ISBN 82-02-10743-1.</ref> Under andre verdenskrig holdt Hilde og Paul Rosbaud kontakt via kjernefysiker [[Lise Meitner]] i Stockholm.<ref name=":20">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.1525/j.ctt1ppz2n?turn_away=true|tittel=Lise Meitner: A Life in Physics|etternavn=Sime|fornavn=Ruth Lewin|dato=1996|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-08906-8|doi=10.1525/j.ctt1ppz2n.16}}</ref>{{Rp|side=294}} Etter andre verdenskrigen ble Rosbaud gjenforent med Hilde i London, men ekteskapet ble senere oppløst.<ref name=":3">{{Kilde bok|tittel=Kärlek och kärnfysik|etternavn=Hedqvist|fornavn=Hedvig|utgiver=Albert Bonnier|år=2012|isbn=|utgivelsessted=|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Rosbaud døde av [[leukemi]] 28. januar 1963 i [[London]] i [[Storbritannia]].<ref>[[Paul Rosbaud#Kramish|Kramish (1987)]] s. 248.</ref><ref name=":4">{{Kilde www|url=https://spartacus-educational.com/Paul_Rosbaud.htm|tittel=Paul Rosbaud|besøksdato=2021-03-09|språk=en|verk=Spartacus Educational}}</ref> Etter eget ønske ble han gravlagt til havs<ref>[[Paul Rosbaud#Kramish|Kramish (1987)]] s. 248.</ref> og etterlot seg 500 pund, en gullklokke, en gullmedalje og to [[Litografi|litografier]] ([[Marc Chagall|Chagall]] og [[Henri de Toulouse-Lautrec|Toulouse-Lautrec]]).<ref name=":2" /><ref name=":9">{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Griffin: The Greatest Untold Espionage Story of World War II; Hitler's Undercover War: The Nazi Espionage Invasion of the U. S. A.|publikasjon=The Journal of Military History|doi=10.2307/1985859|url=https://www.jstor.org/stable/1985859|dato=1990|fornavn=Donal J.|etternavn=Sexton|serie=1|bind=54|sider=106–108|issn=0899-3718|besøksdato=2024-12-08}}</ref>

=== Andre relasjoner ===
[[Fil:Dahlem Thielallee Hahn-Meitner-Bau.JPG|thumb|Kaiser Wilhelm-instituttet i [[Dahlem]] («Hahn-Meitner» bygningen) der [[kjernefysisk fisjon|fisjon]] første gang ble påvist.]]
Rosbaud var venn av [[Ruth Lange]] (hun var eliteutøver i [[diskos]] og [[kulestøt]]); de bodde sammen under krigen og hadde et forhold etter at Rosbauds kone flyktet til Storbritannia.<ref name=":13" /><ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 142</ref> Ruth Langes søster, [[Hilde Benjamin|Hilde]], var gift med legen [[Georg Benjamin]], [[Walter Benjamin]]s lillebror. Brødrene Benjamin kom fra en jødisk familie. Georg arbeidet mot nazistene og døde i konsentrasjonsleiren [[Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir|Mauthausen]]. Hilde Benjamin ble dommer og justiminister i DDR ([[DDR|Øst-Tyskland]]) etter andre verdenskrigen.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 33, 142, 217</ref><ref name=":14" /> 

I Rosbauds bekjentskapskrets var også musikeren Paul Hindemith. Ved Den tekniske høyskolen i Darmstadt ble Rosbaud venn av klassekameraten [[Walter Brecht]], professor i Darmstadt og bror av dramatikeren [[Bertolt Brecht]].<ref name=":0" /><ref name=":14">{{Kilde www|url=https://www.deutschlandfunk.de/walter-benjamins-familie-im-schatten-des-grossen-bruders-100.html|tittel=Walter Benjamins Familie - Im Schatten des großen Bruders|besøksdato=2024-12-26|dato=2014-10-17|etternavn=deutschlandfunk.de|språk=de|verk=Deutschlandfunk}}</ref> Arkitekten [[Walter Gropius]] var en venn av Rosbaud.<ref name=":2">{{Kilde www|url=http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-13522752.html|tittel=Der „Greif": Warnung vor der deutschen Bombe – DER SPIEGEL 17/1987|besøksdato=2017-07-11|forfattere=|dato=20.04.1987|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=}}</ref> Lange støttet Rosbaud i hans illegale virksomhet fra 1933.<ref>{{Kilde bok|tittel=Die Machtfrau: Hilde Benjamin 1902–1989|etternavn=Brentzel|fornavn=Marianne|utgiver=Ch. Links Verlag|år=1997|isbn=3861531399|utgivelsessted=Berlin|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Under andre verdenskrig bodde Rosbaud, Ruth Lange og den franske fysikeren Henri Piatier en periode i [[Michael Polanyi|Michael Polanyis]] hus ved Dahlem. Polanyi hadde reist til England på 1930-tallet. Etter bombeangrep i 1943 flyttet Rosbaud og Ruth Lange til [[Teltow]].<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s.140, 149</ref> Fysikeren [[Wolfgang Pauli]] var en venn av Rosbaud.<ref name=":17" />

=== Utdanning ===
I 1920 begynte han å studere ved [[Darmstadt Technische Hochschule]], mens broren Hans ble rektor ved musikkskolen i [[Mainz]]. Etter [[Darmstadt]] studerte Rosbaud ved [[Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft|Kaiser Wilhelm-instituttet]] i [[Dahlem]], Berlin, og gjorde der pionerarbeid innenfor [[Røntgenstråling|røntgenfotografering]]. I Dahlem ble han venn med kjernefysiker [[Lise Meitner]], også hun østerrikere. Ved institutt for fysisk kjemi var på den tiden blant andre de østerrikske kjemikerne [[Michael Polanyi]] og [[Hermann Mark]] ansatt. Rosbaud beveget seg i samme fagmiljø som Polanyi og fysikkprofessor [[Max Planck]]. Etter et opphold i [[Königsberg]] tok han doktorgraden ved Berlin-Charlottenburg Technische Hochshule.<ref name=":10">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.1525/j.ctt1ppz2n?turn_away=true|tittel=Lise Meitner: A Life in Physics|etternavn=Sime|fornavn=Ruth Lewin|dato=1996|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-08906-8|doi=10.1525/j.ctt1ppz2n.11}}</ref><ref>Maier, H. (2007). ''Forschung als Waffe: Rüstungsforschung in der Kaiser-Wilhelm-Gesellschaft und das Kaiser-Wilhelm-Institut für Metallforschung, 1900-1945/48'' (Vol. 1). Wallstein Verlag.</ref><ref>McRae, K. D. (2014). ''Nuclear dawn: FE Simon and the race for atomic weapons in World War II''. Oxford University Press, Oxford.</ref><ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s.32</ref>

=== Første verdenskrig ===
[[File:Otto Hahn und Lise Meitner.jpg|thumb|Rosbaud og [[Otto Hahn]] hjalp [[Lise Meitner]] å komme seg ut av Berlin i 1938.<ref>Sime, R. L. (1990). Lise Meitner’s escape from Germany. ''American Journal of Physics,'' 58(3), 262–267.</ref> [[Niels Bohr]] og [[Dirk Coster]] hjalp henne videre over grensen. Bildet viser Meitner (til venstre) og Hahn i Kaiser Wilhelm-instituttet i Dahlem, 1913.]]
Rosbaud var innrullert i den østerrikske hæren under den [[første verdenskrig]]en fra mars [[1915]] til [[1918]]. Han deltok i [[Slagene ved Isonzo|kampene mot italienske styrker langs Isonzo-elven]], der fikk han [[Frostskade|frostskader]] og sendt til sykehus i [[Zagreb]] før han igjen deltok ved fronten. Rosbaud ble dekortert for heltemot. Noen dager før [[Armistice Day|den store våpenhvilen]] overga Rosbauds avdeling seg til britiske styrker, han ble [[krigsfange]] og satt internert blant annet i Castello Baia på [[Amalfikysten|Amalfi-kysten]]. Han skrev selv at de britiske soldatenes høflige og korrekte behandling av krigsfangene var «opprinnelsen til min langvarige anglofili».<ref name=":0" />

== Tidlig karriere ==
I Berlin fikk Rosbaud arbeid som vitenskapelig rådgiver i ''Metallwirtschaft'', et ukentlig tidsskrift om [[metallurgi]], og besøkte i den forbindelse flere universiteter i Europa. Gjennom dette arbeidet møtte han blant andre vitenskapsfolkene [[Albert Einstein]], [[Niels Bohr]], [[Ernest Rutherford]], [[Otto Hahn]], [[Max Born]] og [[Lise Meitner]], hvorav flere ble hans venner. Rosbaud kjente kjemikeren [[Gulbrand Lunde]] som senere ble statsråd i [[Vidkun Quislings første regjering|Quislings regjering]]. Rosbaud ble kjent med [[Frederick Lindemann]] ([[Winston Churchill|Churchills]] vitenskapelige rådgiver) og atomfysikeren [[Leo Szilard]]. Szilard sto bak [[Einstein–Szilárds brev|Einstein–Szilárd brevet]] (1939) til president [[Franklin D. Roosevelt|F.D. Roosevelt]] der de advarte om en tysk atombombe og oppfordret Roosevelt til å sette igang arbeid på området.<ref>Einstein, Albert og Max Born: Brevveksling 1916–1955. Aschehoug 1971.</ref><ref name=":9" />

Rosbaud hadde selv bidratt lite til forskningen, men hadde god oversikt over den generelle utviklingen. En tid etter Hitlers maktovertakelse fikk Rosbaud stilling som vitenskapelig konsulent for [[Springer Science+Business Media|Springer-forlagets]] publikasjoner. På denne tiden ble Rosbaud kjent med [[Frank Foley]], etterretningsagent ved den britiske [[Legasjon|legasjonen]] i Berlin. Foley og Rosbaud var begge engasjert i arbeidet med å hjelpe jøder å forlate Tyskland og det kan være på den måten at de møtte hverandre. Ved [[Anschluss]], Østerrikes innlemmelse i Tyskland, ble Rosbaud tysk borger og ikke lenger beskyttet av sitt østerrikske statsborgerskap.<ref name=":0" />

I Berlin ble Rosbaud kjent med [[Peter Debye]], som var direktør ved Kaiser Wilhelm-instituttet 1935–1939. Debye og Rosbaud forble venner resten av livet.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Letters defend Nobel laureate against Nazi charges|publikasjon=Nature News|doi=10.1038/news.2010.656|url=http://www.nature.com/news/2010/101209/full/news.2010.656.html|dato=2010-12-09|fornavn=Philip|etternavn=Ball|språk=en|besøksdato=2017-07-11}}</ref> Debye kan ha vært en av Rosbauds mange informanter da Rosbaud var britisk spion.<ref>Reiding, J. (2010). Peter Debye: Nazi collaborator or secret opponent?. ''Ambix,'' 57(3), 275–300.</ref>

I 1935 overtok Rosbaud mye av redaktøransvaret i det naturvitenskapelige tidsskriftet ''Naturwissenschaften'' etter at [[Arnold Berliner]], som hadde jødisk bakgrunn, ble presset ut.<ref name=":10" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Spiro’s portrait of Arnold Berliner—a testimonial to a deep friendship|publikasjon=The Science of Nature|doi=10.1007/s00114-023-01872-7|url=https://link.springer.com/article/10.1007/s00114-023-01872-7|dato=2023-09-02|fornavn=Stefan L.|etternavn=Wolff|serie=5|språk=en|bind=110|sider=43|issn=1432-1904|pmc=PMC10474972|pmid=37658868|besøksdato=2024-12-08}}</ref>

== Andre verdenskrig ==
Etter Hitlers maktovertakelse begynte Rosbaud å formidle tekniske-vitenskapelig informasjon til Storbritannia, mens den britiske etterretningstjenesten var mest opptatt av politisk og militær [[etterretning]]. Han fortsatte sitt arbeid i Tyskland etter at hans kone i 1938 reiste til Storbritannia og han var agent for [[MI6]] under kodenavnet «Griffin» ([[griff]] er et fabeldyr fra antikken). Ifølge kjernefysiker og biograf Arnold Kramish ble han værende i Tyskland for å motarbeide naziregimet.<ref name=":0" /> Rosbaud regnes som britenes viktigste kilde til vitenskapelig etterretning.<ref name=":21">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/jj.8501252?turn_away=true|tittel=Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture|etternavn=Rose|fornavn=Paul Lawrence|dato=1998|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-21077-6|utgave=1}}</ref>{{Rp|side=62}}

I juli 1938 hjalp han og [[Otto Hahn]] [[Lise Meitner]] å komme seg ut av Tyskland til Nederland og videre til Sverige.<ref name=":11" /><ref name=":0" /><ref name=":12" /><ref name=":10" /> Rosbaud sendte vitenskapelige bøker til Meitner i Stockholm, men brukte henne trolig ikke som mellomledd for etterretning til britene.<ref name=":20" />{{Rp|side=305}} 

Under Rosbauds besøk i Oslo august-september 1939 avslo Foley ved den britiske legasjonen Rosbauds ønske om å reise til Storbritannia og ga slik inntrykk av at britiske myndigheter var skeptiske til Rosbaud.<ref name=":0" /> [[Eric Welsh]], leder for [[Secret Intelligence Service]] (SIS/MI6) i Norge, og trolig også [[Frank Foley]] var blant Rosbauds kontakter i SIS/MI6.<ref name=":1">{{Kilde bok|tittel=Etterretningstjenesten i Norge 1940–45|etternavn=Ulstein|fornavn=Ragnar|utgiver=Cappelen|år=1989|isbn=8202124018|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref><ref name=":4" /><ref>{{Kilde artikkel|tittel=MI6’s Atomic Man: The Rise and Fall of Commander Eric Welsh|publikasjon=War in History|doi=10.1177/0968344515572503|url=https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/0968344515572503|dato=2016-01-01|fornavn=Michael S.|etternavn=Goodman|serie=1|språk=en|bind=23|sider=100–114|issn=0968-3445|besøksdato=2025-03-06}}</ref> Under krigen korresponderte Hassel og Rosbaud til dels på åpne postkort som slapp gjennom sensuren på grunn av tilsynelatende ufarlig vitenskapelig innhold.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013103105091|tittel=Norske nobelprisvinnere|forlag=Universitetsforl.|utgivelsesår=2005|isbn=8215006973|utgivelsessted=Oslo|side=266}}</ref> 

Høsten 1939 (trolig november) var Rosbaud i Oslo og møtte blant andre sin gamle bekjente, kjemikeren [[Odd Hassel]]. Rosbaud var sikker på at Tyskland kom til å angripe Norge og han ba Hassel innstendig om å advare norske myndigheter. Ifølge kjemikeren [[Brynjulf Ottar]] formidlet Hassel etterretningen fra Rosbaud til [[Utenriksdepartementet (Norge)|utenriksdepartementet]].<ref name=":0" /><ref name=":7" />

=== Goldschmidt ===
Rosbaud besøkte i august 1939 professor [[Victor Goldschmidt]] i Oslo, få dager før Foley kom til Oslo. Goldschmidt var geolog og forsket dessuten på kjernefysikk blant annet egenskapene til [[uran]] og «superuran» ([[plutonium]]). Goldschmidt og Rosbaud var gode venner, og Rosbaud bodde hos Goldschmidt da han var i Oslo under tysk okkupasjon. Goldschmidt var fra 1929 professor i [[Göttingen]]. I 1935 var jødeforfølgelsene blitt så omfattende at Victor og faren [[Heinrich Jacob Goldschmidt]] med Rosbauds hjelp returnerte til Oslo med nye norske pass og stilling ved Universitetet i Oslo.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 39-40, 132.</ref><ref name=":7" /> Rosbaud møtte Goldschmidt i juni 1942 og advarte ham om faren den nazistiske okkupasjonen utgjorde for jøder og Niels Bohr (som hadde jødisk mor) også var utsatt.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 130.</ref><ref name=":19">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015090906031|tittel=Professor Tronstads krig|forfatter=Njølstad, Olav|forlag=Aschehoug|utgivelsesår=2012|isbn=9788203293078|utgivelsessted=Oslo|side=}}</ref>{{rp|side=211}} Rosbaudt fryktet at Goldschmidts kunnskaper om uran og plutonium kunne komme tyskerne til gode.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021112348621|tittel=Jødeaksjonen - og nye gråsoner|etternavn=Pryser|fornavn=Tore|forlag=Svein Sandnes bokforlag|utgivelsesår=2019|isbn=9788292945476|side=}}</ref> 
[[File:Peenemunde test stand VII.jpg|thumb|RAF rekognoseringsfoto av V2-anlegget i Peenemünde i juni 1943, over 1 år etter Berghs og Rosbauds rapporter.]]
=== Atombombe ===
Rosbaud fikk 22. desember 1938 som den første vite om resultatene av Hahns og fysikeren [[Fritz Strassmann]]s banebrytende eksperiment som skapte en [[kjernefysisk fisjon]]. Hahn beskrev samtidig de overraskende resultatene i brev til Meitner i Stockholm. Rosbaud sørget straks (6. januar 1939) for å publisere resultatene i ''Naturwissenschaften'' utgitt av Springer. Meitner og [[Otto Robert Frisch|Otto Frisch]] var de første som forsto at energien frigjort i eksperimentet skyldtes fisjon av atomkjerner. Frisch formidlet funnet til [[Niels Bohr]] 3. januar 1939 rett før Bohr reiste til USA, der det vakte stor oppsikt da han fortalte om eksperimentet. I første halvår i 1939 var det i offentlig diskutert muligheten for å lage en atombombe særlig på bakgrunn av Bohrs besøk.<ref name=":11">{{Kilde artikkel|tittel=The Convictions of Peter Debye|publikasjon=Daedalus|url=https://www.jstor.org/stable/20028076|dato=2006|fornavn=Glenn C.|etternavn=Altschuler|serie=4|bind=135|sider=96–103|issn=0011-5266|besøksdato=2024-12-08}}</ref><ref name=":0" /><ref name=":12">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/jj.8501252?turn_away=true|tittel=Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture|etternavn=Rose|fornavn=Paul Lawrence|dato=1998|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-21077-6|utgave=1}}</ref> 

Bortsett fra et halvtannet års opphold fra sent 1939, holdt Rosbaud britisk etterretning fullt informert om det tyske atomprogrammet.<ref name=":0" /> Mellom 1942 og 1945 sendte Rosbaud 10–15 rapporter om tyske atomteknologi.<ref name="XU" />
[[File:Alsos Members.jpg|thumb|Alsos-gruppen i november 1944, [[Samuel Goudsmit]] (t.v.) og [[Eric Welsh]] (nr 3 f.v.)]]
Under okkupasjonen var Rosbaud i Oslo i tysk uniform og møtte blant andre vitenskapsmennene [[Thomas Barth|Tom Barth]] og [[Harald Wergeland]] som hadde forbindelser til motstandsbevegelsen. Da Rosbaud var i Norge i 1942 informerte han Harald Wergeland om det tyske atomprogrammets langsomme fremdrift og at det ikke var noen fare for at Tyskland ville utvikle atomvåpen. Rosbaud var i 1942 overbevist om at det ville ta mange år før Tyskland hadde atomvåpen, en vurdering han understreket overfor Eric Welsh. Wergeland formidlet opplysningene til professor og motstandsmann [[Leif Tronstad]].<ref name=":0" /><ref name=":7">{{Kilde oppslagsverk|tittel=But There Was More …|url=https://doi.org/10.1007/978-3-030-26338-6_5|utgiver=Springer International Publishing|oppslagsverk=Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators|dato=2020|besøksdato=2021-03-09|isbn=978-3-030-26338-6|side=281–418|doi=10.1007/978-3-030-26338-6_5|språk=en|fornavn=Aashild|etternavn=Sørheim|redaktørfornavn=Aashild|redaktøretternavn=Sørheim|sitat=During his visit to Oslo Rosbaud had also met the nuclear physicist Harald Wergeland—also in XU—and told him that there was no danger of a German atom bomb. Wergeland had the information passed on to Leif Tronstad, the man who planned the attack on the heavy water plant at Rjukan. Wergeland was later one of the expert witnesses in the case against Rolf Widerøe after the war.}}</ref><ref name=":18">Brun, Jomar: ''Brennpunkt Vemork.'' Universitetsforlaget, 1985.</ref><ref name="XU" /> Motstandsmannen [[Jomar Brun]] formidlet første gang i juli 1942 informasjonen til Tronstad at tungtvann var uten militær betydning.<ref name=":6" /> Fysikeren [[Werner Heisenberg]] fortalte rustningsminister [[Albert Speer]] i juni 1942 at en tysk atombombe ikke ville være klar før krigen var avsluttet på annen måte, hvorpå Speer trakk støtten til atomprogrammet. Ifølge Hans Chrisofer Børresen er det uklart om Rosbaud formidlet denne informasjonen til britisk etterretning.<ref name=":6">{{Kilde artikkel|tittel=Flawed Nuclear Physics and Atomic Intelligence in the Campaign to deny Norwegian Heavy Water to Germany, 1942–1944|publikasjon=Physics in Perspective|doi=10.1007/s00016-012-0094-9|url=https://doi.org/10.1007/s00016-012-0094-9|dato=2012-12-01|fornavn=Hans Christofer|etternavn=Børresen|serie=4|språk=en|bind=14|sider=471–497|issn=1422-6960|besøksdato=2021-03-09|sitat=The obvious reason is that Albert Speer had halted the weapons’ project when Heisenberg let him understand in June 1942 that a bomb could not be ready before the outcome of the war had been decided by other means. Hitler was adamantly against wasting resources on too long-term projects.32 It is not known if and when the superspy Paul Rosbaud (1896–1963), “The Griffin,”33 managed to tell the British Secret Intelligence Service (SIS or MI6) about Speer’s decision.}}</ref> Ifølge Kramish var Rosbaud informert om møtet mellom Speer og Heisenberg tidlig i juni da han reiste til Oslo 10. juni.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 132.</ref> Rosbaud skal ha fått informasjonen under et møte i det tyske fysikkselskapet og temaet ble diskutert på en kafe samme kveld.<ref name=":21" />{{Rp|side=63}} Ifølge [[Olav Njølstad]] fikk Rosbaud kjennskap til Speers beslutning og formidlet dette via svenske diplomater til britisk etterretning.<ref name=":19" />{{rp|side=252}}   

Rosbauds rapport fra juni 1942 medvirket til at britiske myndigheter i juli 1942 bestemte seg for å ødelegge tungtvannsanlegget på [[Vemork]].<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 61.</ref>    

De tyske forskerne gjorde små fremskritt fordi de brukte [[tungtvann]] i stedet for [[grafitt]] i den første atomreaktoren, og Welsh var i 1943 overbevist om at tyskerne ikke ville lykkes med sitt atomvåpenprogram innen utgangen av krigen.<ref name=":5">{{Kilde artikkel|tittel=MI6's Atomic Man: The Rise and Fall of Commander Eric Welsh|publikasjon=War in History|doi=10.2307/26059744|url=https://www.jstor.org/stable/26059744|dato=2016|fornavn=Michael S.|etternavn=Goodman|serie=1|bind=23|sider=100–114|issn=0968-3445|besøksdato=2021-03-09|sitat=Some of Kramish’s content and conclusions need to be treated with care. ... Through his network Welsh, and British intelligence more broadly, seems to have become convinced by 1943 that German efforts would not reach fruition within the timetable of the war.}}</ref> I den offisielle historien om MI6 heter det at britisk etterretning våren 1943 var stadig sikrere på at Tyskland ikke ville lykkes med atomvåpen.<ref name="XU" /> Britisk etterretning informerte av ukjente grunner ikke de amerikanske allierte om statusen for det tyske atomvåpenprogrammet. Bombingen av [[Vemork]] i 1943 og [[tungtvannsaksjonen]] var trolig unødvendig for å forsinke eller hindre utvikling av tyske atomvåpen. Arnold Kramish antydet at britisk etterretning forledet sine allierte, inkludert motstandsbevegelsen i eksil, for å få tyske myndigheter til å tro at tungtvann var avgjørende for å lage atomvåpen.<ref>{{Kilde avis|tittel=NO SPY LIKE AN OLD SPY|url=https://www.washingtonpost.com/archive/lifestyle/1987/01/20/no-spy-like-an-old-spy/05d900f8-da1d-406b-94e0-56315308be8c/|avis=Washington Post|dato=1987-01-20|besøksdato=2021-03-09|issn=0190-8286|språk=en-US|fornavn=Gregg|etternavn=Herken}}</ref>  

Rosbauds venn [[Walther Gerlach]], leder for Tysklands atomforskning, var løsmunnet og de allierte ble på den måten holdt orientert om at det tyske atomprogrammet lå langt bak det britiske og det amerikanske. Basert blant annet på Rosbauds opplysninger og etterretning fra [[Alsos Mission]] konkluderte amerikanske myndigheter i 1944 med at tyskerne ikke ville klare å lage en bombe.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/jj.8501252?turn_away=true|tittel=Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture|etternavn=Rose|fornavn=Paul Lawrence|dato=1998|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-21077-6|utgave=1}}</ref> Ifølge [[Jomar Brun]] lykkes tyskerne ikke med å anrike [[uran-235]] i særlig omfang og vinteren-våren 1945 mislykkes forsøk på kjedereaksjon (som amerikanerne hadde lykkes med to år tidligere).<ref name=":18" />

General [[Leslie R. Groves]], leder for [[Manhattanprosjektet|Manhattenprosjektet]], instruerte [[Alsos Mission]] om å følge de allierte styrkene gjennom Tyskland for å sikre seg dokumenter og vitenskapsfolk. De ti ledende forskerne inkludert [[Max von Laue]] og [[Werner Heisenberg]] ble internert i åtte måneder på et gods i [[Godmanchester]] nær [[Cambridge]]. De var alle Rosbauds bekjente og dels fortrolige venner (særlig von Laue), og slik hadde Rosbaud skaffet etterretning før og under krigen. De internerte ble avlyttet.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Stalin’s Captive: Nikolaus Riehl and the Soviet Race for the Bomb; Operation Epsilon: The Farm Hall Transcripts; Hitler’s Uranium Club: The Secret Recordings at Farm Hall|url=https://doi.org/10.1007/978-1-4899-7565-2_22|utgiver=Springer US|oppslagsverk=Culture of Chemistry: The Best Articles on the Human Side of 20th-Century Chemistry from the Archives of the Chemical Intelligencer|dato=2015|besøksdato=2021-03-09|isbn=978-1-4899-7565-2|side=87–88|doi=10.1007/978-1-4899-7565-2_22|språk=en|fornavn=Arnold|etternavn=Kramish|redaktørfornavn=Balazs|redaktøretternavn=Hargittai}}</ref>

=== V2 og samarbeid med Sverre Bergh ===
[[Sverre Bergh (motstandsmann)|Sverre Bergh]], som studerte i [[Dresden]] fra 1940, samarbeidet med Rosbaud fra 1941 og reiste mot [[Peenemünde]] for å skaffe informasjon rakettforsøkene der. Bergh begynte å studere i Tyskland fordi han ikke ble tatt opp ved [[Norges tekniske høgskole|NTH]].<ref name=":1" /> Selv om Bergh i 1941 fikk studieplass ved NTH, fortsatte han studiene i Tyskland for å bidra til motstandsarbeidet. Det var motstandsleder [[Øistein Strømnæs]] som kontaktet Bergh og fikk ham til å fortsette studiene i Dresden og samtidig bli britisk agent.<ref name=":1" /> 

Bergh og Rosbaud sendte etterretningsmateriale dels gjennom [[XU]] i Norge, dels gjennom britisk etterretning i Sverige der blant andre offiseren [[John M. Turner]] var stasjonert. Bergh sendte også materiale med diplomatpost fra den svenske legasjonen i Berlin.<ref>Kramish, s. 115.</ref> Studentene kunne tidlig i krigen reise fritt rundt i Tyskland uten at den tyske [[Sicherheitsdienst]] brydde seg. Mellom Norge og Tyskland reiste Bergh til dels gjennom det nøytrale Sverige og kunne der overlevere rapportene til norske eller britiske myndigheter.<ref>Ulstein (1989), s. 191.</ref> Noe materiale ble sendt til Norge skjult i hjul på fly mellom Tempelhof og Fornebu, til og med flyet som fraktet den nazistiske lederen [[Vidkun Quisling]] hjem etter besøk hos Hitler 20. januar 1943 hadde med seg allierte etterretningsrapporter.<ref name="XU" />
[[File:Bundesarchiv Bild 141-2497, Flugzeug Me 262A auf Flugplatz.jpg|thumb|Me-262A, verdens første [[jetfly]], på flyplassen [[Dübendorf]] ca 1944]]
Sammen med [[Sverre Bergh (motstandsmann)|Sverre Bergh]] var Rosbaud den første som informerte de allierte om rakettsystemet [[V2]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=But There Was More …|url=https://doi.org/10.1007/978-3-030-26338-6_5|utgiver=Springer International Publishing|oppslagsverk=Obsessed by a Dream: The Physicist Rolf Widerøe – a Giant in the History of Accelerators|dato=2020|besøksdato=2021-03-09|isbn=978-3-030-26338-6|side=281–418|doi=10.1007/978-3-030-26338-6_5|språk=en|fornavn=Aashild|etternavn=Sørheim|redaktørfornavn=Aashild|redaktøretternavn=Sørheim|sitat=Arnold Kramish was an expert in nuclear research who had worked in the Manhattan Project. He had also had connections with the CIA, working on Soviet espionage. He was able to relate that Rosbaud had alerted the English at an early stage that a ‘Uranium Club’ had been set up in Germany with the task of creating an atom bomb. More importantly, however, he was the first to advise the head of scientific espionage in MI5 in England, R. V. Jones, that the German efforts to make the atom bomb would come to nothing.}}</ref><ref name=":8">{{Kilde artikkel|tittel=Review of The Griffin: The Greatest Untold Espionage Story of World War II|publikasjon=Isis|url=https://www.jstor.org/stable/234499|dato=1988|fornavn=Anthony N.|etternavn=Stranges|serie=1|bind=79|sider=173–174|issn=0021-1753|besøksdato=2024-12-08}}</ref> Bergh og Rosbaud sendte høsten 1941 detaljert beskrivelse av [[V2]]-anlegget i [[Peenemünde]], inkludert eksakt beliggenhet og rakettenes omtrentlige størrelse og form. Britisk etterretning la ikke noe vekt på rapporten før i 1943 og anlegget i Peenemünde ble bombet i august 1943.<ref name="XU" /> Under ledelse av [[Wernher von Braun|Werner von Braun]] hadde tyske myndigheter drevet utvikling og testing i Peenemünde siden 1937.<ref name=":8" />

Ruth Lange bisto også Rosbaud med å skaffe opplysninger, blant annet fra den kjente vitenskapsmannen [[Pascual Jordan]]. Jordan var ivrig nazist og arbeidet i 1943 i [[Peenemünde]] der V2-raketten ble utviklet. Fysikeren Henri Piatier bisto og opplysningene, som Jordan plumpet ut med i etter å ha blitt skjenket full av Rosbaud og Lange, ble formidlet gjennom [[Georges Lamarque]]s nettverk av agenter («druide»-nettverket). Peenemünde ble bombet noen dager senere i august 1943.<ref>[[Paul Rosbaud#Kramish|Kramish (1987)]] s.153-154</ref> 

Rosbaud involverte (etter forslag fra [[Theo Findahl]]<ref>Kramish, s. 220.</ref>) Ragnar Winsnes, som var ingeniørstudent i [[Dresden]], til å skaffe og formidle informasjon V2-prosjektet i Penemünde.<ref name="Hedlund" />  

Bergh og Rosbaud rapporterte om luftvernraketter under utvikling og verdens første jetfly [[Messerschmitt Me 262|Messerschmitt Me-262]] – de fikk også takk i prøver av materialer til jetmotoren. Bergh var nær ved å bli drept da de allierte bomber Dresden 13. februar 1945, samtidig stanset bombingen en mulig Gestapo-etterforskning av Bergh.<ref name="XU">Sæter, Einar: ''XU – i hemmeleg teneste''. Samlaget, 1995.</ref>
=== Slutten av krigen ===
Ved slutten av krigen var Rosbaud fortsatt i Berlin og sto i fare for å havne i sovjetisk sone. Boligen var jevnet med jorden ved den sovjetisk innmarsjen i april 1945. Han kledde seg i enkle fillete klær og planla å gi seg ut for å være snekker (Bergh syntes han så ut som en «tomsing»). Hilde Benjamin var kommunist og arbeidet for den sovjetiske okkupasjonsmakten som ga Hilde Benjamin, Ruth Lange og Rosbaud et hus i Dahlem. Rusbaud fikk tilgang på mat og et pass av sovjetiske myndigheter. Rosbaud fryktet han ville havne i Sovetunionen om de forsto at han var vitenskapsmann. I Berlin møtte han [[Samuel Goudsmit]] som var vitenskapelig leder for [[Alsos Mission|Alsos]] og de ble venner. Da sovjeterne begynte å forhøre Rosbaud fikk Eric Welsh hastverk og fikk Rosbaud til London i britisk uniform i slutten av 1945.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 236-237, 246.</ref><ref name=":2" /> Rosbaud var da avmagret og medtatt.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.1525/j.ctt1ppz2n?turn_away=true|tittel=Lise Meitner: A Life in Physics|etternavn=Sime|fornavn=Ruth Lewin|dato=1996|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-08906-8|doi=10.1525/j.ctt1ppz2n.17}}</ref>{{Rp|side=316}}

Da krigen nærmet seg slutten var det en reell frykt for at fangene i konsentrasjonsleirene ville bli likvidert. Rosbaud sørget for å advare motstandskjemper [[Wanda Heger]] om dette. Heger hadde kontakt med leder av svensk [[Svensk Røde Kors]], [[Folke Bernadotte]], som organiserte [[de hvite bussene]] for evakuering av konsentrasjonsleirfangene.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]]</ref> Sverre Bergh reist i april 1945 fra Dresden til Folke Bernadottes hovedkvarter i [[Friedrichsruh]] og videre til Sverige.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 236-237.</ref>

== Etter krigen ==
[[File:Robert_Maxwell_1989.jpg|thumb|upright|[[Robert Maxwell]] drev forlag sammen med Rosbaud inntil samarbeidet skar seg. Foto av Maxwell i 1989]]
Etter krigen flyttet han til England, hvor han bodde resten av livet. Rosbaud fikk ikke og ønsket ingen offisiell anerkjennelse for sin innsats under krigen.<ref>Bergh & Sæter (2007) s. 168.</ref> Han var skuffet over [[Avnazifisering|denazifiseringen]] som han mente var uærlig og farlig; han var oppbragt over at gamle nazister ble rehabilitert og gikk tilbake til sine gamle stillinger.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.1525/j.ctt1ppz2n?turn_away=true|tittel=Lise Meitner: A Life in Physics. Kapittel 15|etternavn=Sime|fornavn=Ruth Lewin|dato=1996|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-08906-8|doi=10.1525/j.ctt1ppz2n.19}}</ref>{{Rp|side=351}}

Rosbaud ble i 1961 tildelt John T. Tate medal fra [[American Institute of Physics]].<ref>{{Kilde artikkel|tittel=John T. Tate Medal of the American Institute of Physics: Dr. P. Rosbaud|publikasjon=Nature|doi=10.1038/192112b0|url=https://www.nature.com/articles/192112b0|dato=oktober 1961|serie=4798|språk=en|bind=192|sider=112–113|issn=1476-4687|besøksdato=2025-03-05}}</ref> 

=== Forlagsdrift ===
Med hjelp av Welsh, [[Charles Jocelyn Hambro|Charles Hambro]] og Frederick van den Heuvel etablerte Rosbaud en Springer-filial i London.<ref>[[#Kramish|Kramish (1987)]] s. 246</ref> 

I England samarbeidet han med forretningsmannen [[Robert Maxwell]], med fødenavnet Jan Hoch, som hadde flyktet fra [[Tsjekkoslovakia]]. Maxwell kjøpte en del av Springer-filialen og kalte det [[Pergamon Press]].<ref name="Haines">Joe Haines (1988) ''Maxwell'', Houghton Mifflin, p. 137. ISBN 0-395-48929-6</ref> Sammen bygget de opp forlagshuset.<ref name=":15">{{Kilde artikkel|tittel=The Birth and Evolution of Physical Metallurgy|publikasjon=Progress in Materials Science|doi=10.1016/S0079-6425(03)00023-9|url=https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0079642503000239|dato=2004-01-01|serie=3–4|språk=en|bind=49|sider=221–226|issn=0079-6425|besøksdato=2021-03-09|sitat=From 1949 onwards, Rosbaud became involved with Robert Maxwell and in due course became Maxwell's righthand man in creating Pergamon Press, from 1951 on; many of his new journals, including Progress in Metal Physics, became Pergamon's property. Rosbaud had many problems in working with Maxwell (it would be hard to imagine two more disparate characters) but was able to suppress his reservations until in 1956, in a final explosion of discord, they parted company.}}</ref><ref name=":16">Bergh & Sæter (2007) s. 168.</ref> Etter hvert som vitenskapene ekspanderte mente Rosbaud at det var behov for stadig nye vitenskapelig tidsskrift. Rosbauds fremgangsmåte var da å overbevise en ledende forsker på feltet om å bli redaktør og deretter selge abonnement til universitetsbibliotekene. Maxwell deltok på vitenskapelige konferanser og tilbød seg å publisere et hvilket som helst manus som deltakerne presenterte. Rosbauds skal ha mislikt Maxwells profittjag og kostbare livsstil.<ref>{{Kilde avis|tittel=Is the staggeringly profitable business of scientific publishing bad for science?|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/science/2017/jun/27/profitable-business-scientific-publishing-bad-for-science|besøksdato=2017-07-11|dato=2017-06-27|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> Samarbeidet mellom de to skar seg og Rosbaud sluttet 1956.<ref name=":15" /><ref name=":16" />

På grunnlag av sitt omdømme fortsatte Rosbaud som konsulent for andre ledende utgivere av vitenskapelige publikasjoner til han døde i 1963.<ref name=":17">Pauli, W., Enz, C. P., & Von Meyenn, K. (1994). ''Writings on physics and philosophy'' (Vol. 133). Berlin: Springer-Verlag.</ref> 

=== Etterspill om agentvirksomheten ===
Rosbaud er ikke nevnt med navn i den offisielle historien om britiske etterretning under krigen.<ref name=":6" /> Rosbaud tiet om hva han hadde drevet med under krigen<ref name=":3" /> og hans historie ble først kjent gjennom [[Arnold Kramish]] (1923-2010).<ref>{{Kilde avis|tittel=Arnold Kramish, Expert on Nuclear Intelligence, Dies at 87|url=https://www.nytimes.com/2010/07/15/us/15kramish.html|avis=The New York Times|dato=2010-07-15|besøksdato=2025-03-05|issn=0362-4331|språk=en-US|fornavn=Jascha|etternavn=Hoffman}}</ref> Kramish skrev på 1980-tallet den til da ukjente historien om Rosbauds agentvirksomhet, ''Griffen – den største spionhistorien'', med bistand fra [[Sverre Bergh (motstandsmann)|Sverre Bergh]].<ref name=":0" /> Kramish arbeidet selv på Manhattanprosjektet og i arbeidet med boken om Rosbaud intervjuet han omkring 500 personer.<ref>{{Kilde avis|tittel=Arnold Kramish dies; physicist worked on Manhattan Project|avis=The Washington Post|url=http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/07/09/AR2010070905176.html|besøksdato=2017-07-11|etternavn=Brown|fornavn=Emma|dato=2010-07-10|språk=en-US|issn=0190-8286}}</ref> Noen av Kramishs konklusjoner er omdiskutert.<ref name=":5" /> Ifølge Kramish var Rosbaud særlig motivert av moral og hat mot nazistene.<ref name=":9" /> Kramish spekulerte i biografien over om Rosbaud kunne stå bak [[Oslorapporten]] i forbindelse med et besøk i Oslo høsten 1939,<ref name=":0" /><ref name=":8" /> også Gerhard Hedlund oppgir Rosbaud som forfatter av rapporten og Odd Hassel som bud til den britiske legasjonen i Drammensveien.<ref name="Hedlund">Hedlund, Gerhard: ''Niob – romfartsmetallet fra Ulefoss.'' Skien: Genius, 1995.</ref> Senere på 1980-tallet kom det frem at den tyske fysikeren [[Hans Ferdinand Mayer]] hadde skrevet notatene bak Oslorapporten.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/nyheter/for-78-ar-siden-sjekket-han-inn-pa-hotel-bristol-og-skrev-den-spektakulaere-oslorapporten/68890339|tittel=For 78 år siden sjekket han inn på Hotel Bristol og skrev den spektakulære Oslorapporten|besøksdato=2025-03-03|dato=2017-11-19|fornavn=Kristine Brandsdal|etternavn=Barane|språk=nb-NO|verk=www.dagbladet.no}}</ref><ref>Kevles, D. J. (1990). A gentleman's pursuit. ''Nature''https://www.nature.com/articles/344029a0.pdf</ref>

Den britiske advokaten [[Cherie Booth]] arbeidet sammen med Rosbauds nevø for å få frigitt britiske etterretningsdokumenter om Rosbaud. Ifølge ''[[the Guardian]]'' etterlater Kramishs biografi flere ubesvarte spørsmål, blant annet hvorfor Rosbaud ikke kom i Gestapos søkelys og hvorfor britisk etterretning ikke informerte USA om at Hitlers atomvåpenprogram hadde mislyktes.<ref>{{Kilde avis|tittel=Spy left out in the cold: how MI6 buried heroic exploits of agent 'Griffin'|avis=The Guardian|url=https://www.theguardian.com/uk/2007/sep/22/secondworldwar.past|besøksdato=2017-07-11|etternavn=Bowcott|fornavn=Owen|dato=2007-09-21|språk=en-GB|issn=0261-3077}}</ref> I årene 1942–1945 sendte Rosbaud 10–15 meldinger som var så nøyaktige og omfattende at britiske etterretning vurderte Rosbaud som mulig [[Dobbeltagent|dobbelagent]].<ref name=":8" /> Britisk etterretning hadde trolig kjennskap til at det tyske atomprogrammet var langt unna å utvikle en atombombe. Professor i medisin [[Hans Christofer Børresen]] skrev at Vemork-aksjonen med senking av [[DF «Hydro»]] trolig var unødvendig med det britisk etterretning visste. Rosbauds rapporter er (per 2015) ikke frigitt.<ref>{{Kilde avis|tittel=Kronikk: Speer og Hitler avlyste atomkappløpet|avis=Aftenposten|url=https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Kronikk-Speer-og-Hitler-avlyste-atomkapplopet-67483b.html|besøksdato=2017-07-11|etternavn=Børresen|fornavn=Hans Chr.|dato=10. januar 2015|side=|sitat=}}</ref>  Lise Meitner anså Rosbaud som en helt og hun kjente trolig til Rosbauds agentvirksomhet.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.1525/j.ctt1ppz2n?turn_away=true|tittel=Lise Meitner: A Life in Physics. Kapittel 12|etternavn=Sime|fornavn=Ruth Lewin|dato=1996|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-08906-8|doi=10.1525/j.ctt1ppz2n.16}}</ref>

==== Heisenbergs narrativ ====
Werner Heisenberg og den østerrikske forfatteren [[Robert Jungk]] hevdet etter krigen at tyske fysikere unnlot å utvikle atombombe fordi de ikke ønsket at Hitler skulle få et slikt våpen.<ref name=":8" /><ref>{{Kilde www|url=https://pubs.aip.org/physicstoday/online/5401/The-elusive-truth-of-Farm-Hall|besøksdato=2024-12-08|verk=pubs.aip.org}}</ref><ref name=":22">{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/jj.8501252?turn_away=true|tittel=Heisenberg and the Nazi Atomic Bomb Project, 1939-1945: A Study in German Culture|etternavn=Rose|fornavn=Paul Lawrence|dato=1998|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-21077-6|utgave=1}}</ref><ref name=":21" />{{Rp|side=64}} Heisenberg, [[Carl Friedrich von Weizsäcker]] med flere utarbeidet, mens de var internert på [[Operation Epsilon|Farm Hall]] i England, en fremstilling av historien som gikk ut på at de med vilje unnlot å utvikle atombomben noen som gjorde dem moralsk overlegne de allierte som brukte [[Atombombene over Hiroshima og Nagasaki|bomben mot Hiroshima og Nagasaki]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Rebuilding the World|url=https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-3-319-95801-9_13|utgiver=Springer International Publishing|oppslagsverk=The Scientific World of Karl-Friedrich Bonhoeffer: The Entanglement of Science, Religion, and Politics in Nazi Germany|dato=2019|besøksdato=2024-12-08|isbn=978-3-319-95801-9|side=239–266|doi=10.1007/978-3-319-95801-9_13|språk=en|fornavn=Kathleen L.|etternavn=Housley|redaktørfornavn=Kathleen L.|redaktøretternavn=Housley}}</ref> 

Rosbaud var etter krigen sjokkert over Heisenbergs politiske holdning som han mente var barnslig og umoralsk, og han mente Heisenberg ikke hadde lært noe av det som hadde skjedd.<ref name=":21" />{{Rp|side=63}} [[Max von Laue]] avviste i et brev til Rosbaud i 1959 påstanden at tyske fysikere med vilje unnlot å utvikle atombomben.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/10.1525/j.ctt1ppz2n?turn_away=true|tittel=Lise Meitner: A Life in Physics|etternavn=Sime|fornavn=Ruth Lewin|dato=1996|utgiver=University of California Press|isbn=978-0-520-08906-8|doi=10.1525/j.ctt1ppz2n.20}}</ref>{{Rp|side=365}} Arnold Kramish avviste Heisenbergs påstand som en myte. Rosbaud fremholdt at tyske fysikere ganske enkelt ikke visste hvordan de skulle lage en atombombe i praksis, de forsto bare prinsippet.<ref name=":8" /><ref name=":22" /><ref name=":21" />

== Referanser ==
<references />
== Litteratur ==
*{{ Kilde bok | forfatter = Kramish, Arnold | utgivelsesår = 1987 | tittel = Griffen: den største spionhistorien | isbn = 8202107431 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061806107 | ref=Kramish }} Med norsk forord av [[Sverre Bergh (motstandsmann)|Sverre Bergh]], original ''The Griffin'' (1986)
* {{Kilde bok|tittel=Etterretningstjenesten i Norge 1940–45| etternavn=Ulstein|fornavn=Ragnar|utgiver=Cappelen|år=1989|isbn=8202124018|utgivelsessted=Oslo|sider=|kapittel=|sitat=}}
* {{Kilde bok|tittel= Spion i Hitlers rike|forfatter= Bergh, Sverre og Svein Sæter|ISBN= 9788204123619|utgiver=Cappelen|utgivelsessted=Oslo|år=2007}}

== Eksterne lenker ==
* [http://spartacus-educational.com/Paul_Rosbaud.htm Paul Rosbaud] Spartacus Educational

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{anbefalt}}

{{STANDARDSORTERING:Rosbaud, Paul}}
[[Kategori:Personer fra Graz]]
[[Kategori:Østerrikske ingeniører]]
[[Kategori:Østerrikske kjemikere]]
[[Kategori:Østerriksk-ungarere fra første verdenskrig]]
[[Kategori:Østerrikere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Spioner under andre verdenskrig]]
[[Kategori:Spioner for Storbritannia]]

[[Kategori:Personer tilknyttet Secret Intelligence Service]]
[[Kategori:Opposisjonelle under det tredje rike]]
[[Kategori:Migranter til Storbritannia]]
[[Kategori:Krigsfanger under første verdenskrig]]