Redigerer Pater est-regelen

'''Pater est-regelen''' (fra [[latin]] «far er», egentlig kort for ''pater est quem nuptiae demonstrant'', «den er far som ekteskapet viser») er regelen om at en fødende kvinnes ektemann antas å være [[far]] til barn født i [[ekteskap]], med mindre han selv, moren, barnet eller tredjemann får fastslått ved dom eller troverdig erklæring at en annen er far. 

Pater est-regelen har et klart biologisk utgangspunkt, ettersom regelen om at morens ektemann skal anses som barnets far hviler på den betraktning at dette i det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold.

Pater est-regelen er lagt til grunn i norsk rett, jf. [[Barneloven]] § 3: ''Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen''.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Knoph, Ragnar (1894-1938) | utgivelsesår = 1998 | tittel = Knophs oversikt over Norges rett | isbn = 8200229351 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080504075 | side = 140-141}}</ref>

Ettersom det dreier seg om en rettsformodning, det vil si at en bevisførsel f.eks. ved DNA-sammenligninger, kan føre til annen innsikt, er det opp gjennom tidene og i forskjellige land gitt nærmere bestemmelser for å presisere yttergrensene for formodningens rettsgyldighet. Det kan for eksempel dreie seg om når et ekteskap ble inngått eller opphørte i forhold til det nimåneders svangerskap.      

== Referanser ==
<references />

==Se også==
*[[Mater semper certa est]]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Barnerett]]