Redigerer Partito Socialista Italiano

{{forveksling|Partito Socialista}}
{{Infoboks parti}}
'''Partito Socialista Italiano,''' forkortet '''PSI''', (norsk: det italienske sosialistpartiet) ble dannet i [[Genova]] i [[1892]], under ledelse av [[Filippo Turati]]. PSI var det første massepartiet i [[Italia]]. Ulike [[ideologi]]ske retninger, deriblant ortodokse [[Marxisme|marxist]]er, [[Anarkosyndikalisme|anarkosyndikalist]]er og [[nasjonalsyndikalisme|nasjonalsyndikalist]]er (der blant andre [[Benito Mussolini]] var en av lederne), samt reformistiske [[Sosialisme|sosialister]] var med. 

Partiet ble opprinnelig kalt Det italienske arbeiderparti (Partito dei Lavoratori Italiani), men endret navn til Det italienske sosialistpartiet i 1893.<ref>{{Kilde www|url = http://www.britannica.com/topic/Italian-Socialist-Party|tittel = Italian Socialist Party|besøksdato = 2015-10-24|forfattere = |dato = |fornavn = |etternavn = |redaktør-fornavn = |redaktør-etternavn = |forlag = Encyclopædia Britannica}}</ref>

== Mellomkrigstiden ==
Flertallet i partiet var [[anti-militarisme|anti-militarist]]er, noe som kom tydelig til syne under krigen mot [[Libya]] i [[1911]] og da den [[første verdenskrig]] brøt ut i [[1914]]. [[Italia]] gikk med i krigen i mai [[1915]], men PSI støttet, til forskjell fra flertallet i mange andre [[sosialist]]iske og [[sosialdemokrat]]iske parti, ikke krigføringen. Perioden etter våpenhvilen i [[1918]] var kjennetegnet av sterk sosial misnøye, som nådde høydepunktet under fabrikkokkupasjonene i september [[1920]]. PSI sto sterkt, og var hovedfienden til [[fascist]]ene.

Sosialistene ble i denne tiden utsatt for brutal terror fra fascistisk hold, også før [[Benito Mussolini]] ble regjeringssjef i en [[borgerlig]] koalisjonsregjering i [[1922]]. I [[1925]] ble den parlamentariske lederen for sosialistene, [[Giacomo Matteotti]], myrdet. Da Italia ble en fascistisk ettpartistat i [[1927]], ble sosialistpartiet helt forbudt, men fortsatte illegalt og i eksil.

På 1920-tallet ble ellers partiet splittet to ganger. I [[1921]] brøt en [[kommunist]]isk fløy ut og dannet [[Det italienske kommunistpartiet]] PCI.  Året etter brøt høyrefløyen ut og dannet   sitt eget parti. PSI holdt fram som det største, med en [[venstresosialisme|venstresosialistisk]] linje, til det ble helt undertrykt av fascistene.

== Etterkrigstiden ==

Etter krigen tok PSI opp igjen virksomheten, fortsatt med en venstresosialistisk politikk. Men nå var kommunistene i PCI blitt det største partiet på [[venstresida]], takket være en svært aktiv innsats i den anti-fascistiske [[partisan]]rørsla. I etterkrigstiden har PSI delvis samarbeidet med og samtidig konkurrert med kommunistene i PCI, og fra 1960-tallet samarbeidet de også med borgerlige partier som [[Democrazia Cristiana]] (DC). Partiet lyktes imidlertid ikke å realisere sine [[Reformisme|reformist]]iske målsetninger med denne alliansen. I løpet av [[1960-tallet|60]] og [[1970-tallet|70-tallet]] mistet PSI mye av sin innflytelse, tross at partiet stadig satt i regjering. 

I [[1976]] overtok [[Bettino Craxi]] som leder for partiet. Han la vekt på å skape avstand til kommunistene og å bringe PSI nærmere [[sentrum]]s- og [[høyre]]siden blant partiene. I [[1978]] endret partiet symbol, i det man tok i bruk den røde [[Nellikfamilien|nelliken]] for å representere partiets nye kurs og for å hedre [[nellikrevolusjonen]] i [[Portugal]]. 

Selv om PSI aldri ble noen seriøs trussel verken for PCI eller for DC, førte det faktum at partiet var i [[vippeposisjon]] til at man etter [[Parlamentsvalget i Italia 1983|valget i 1983]] kunne kreve å få statsministeren. Selv om PSI, med sine 11 % kun hadde omtrent en tredjedel av den oppslutningen DC hadde, kunne PSI true med å forlate regjeringen og dermed dens parlamentariske flertall, dersom Craxi ikke ble utnevnt til statsminister. Craxi ble dermed den første sosialisten i republikkens historie som ble leder for [[Italias regjering]]. 

I Craxis periode som statsminister økte partiets popularitet. Som statsminister i samarbeidsregjeringer med de borgerlige kunne han ta æren for sterk [[økonomi]]sk vekst, samtidig med at han klarte å kontrollere [[inflasjon]]en. Han måtte imidlertid samtidig ta skylden for en sterk økning i statsgjelden.

== Slutten på partiet ==

I februar [[1992]] startet avsløringene av et omfattende [[korrupsjon]]system, som skulle bli kjent under betegnelsen [[Tangentopoli]]. Den første som ble arrestert var sykehusadministratoren [[Mario Chiesa]], som var medlem av PSI. Chiesa forsøkte å få beskyttelse av [[Bettino Craxi]], men Craxi svarte med å kalle Chiesa “en kjeltring innen et ellers rent sosialistparti“. Han benektet samtidig spekulasjoner om at det var snakk om landsomfattende korrupsjon. Chiesa, som følte seg sviktet, ble enig med påtalemyndighetene om å fortelle det han visste. Dette medførte en rekke arrestasjoner, først i [[Milano]], deretter også i andre deler av landet, etter hvert som stadig flere politikere tilsto. En viktig drivkraft i framdriften i etterforskningen var tendensen til at politikere høyere oppe i systemet sviktet sine “klienter”, det vil si politikere lengre nede i systemet. Dette førte imidlertid, som i tilfellet med Chiesa, til at de følte seg sviktet og til at de tystet, ofte på flere andre, som igjen tystet på enda flere. 

Undersøkelsene ble suspendert i fire uker for å få ro rundt [[Parlamentsvalget i Italia 2002|parlamentsvalget i 1992]]. Sosialistpartiet klarte å få 13,6 % av stemmene, til tross for korrupsjonsskandalene. Etter valgene økte farten i avsløringene. I mai 1992 mottok den sosialistiske [[Italias deputertkammer|deputert]]e [[Paolo Pilliteri]] et brev som underrettet ham om at han var under etterforskning for kriminelle handlinger. Craxi mottok selv et lignende brev desember samme år. 

Mellom [[1992]] og [[1993]] ble politikere i partiet, fra lokale ledere helt opp til enkelte statsråder, utsatt for anklager og/eller arrestert. En særlig skandaløs episode skjedde i [[Calabria]], der både den sosialistiske [[borgermester]]en og alle de sosialistiske kommunestyrerepresentantene ble arrestert. På dette tidspunktet snudde stemningen mot partiet. Mange regionale hovedkvarter ble beleiret av de som ønsket et hederlig parti med ekte sosialistiske verdier.  

Craxi trakk seg som partileder i februar 1993. Partiets siste leder var [[Ottaviano Del Turco]]. Han var simpelthen en person uten bånd til partiets tidligere ledere. 

Partiet delte seg til slutt i tre grupperinger, [[Giorgio Benvenuto]]s [[Rinascita Socialista]] (RS), Del Turco med PSI, men med et nytt symbol og til slutt Craxis støttespillere som dannet [[Federazione Democratico Socialista]] (FDS). De første to grupperingene ble til slutt en del av valgalliansen [[Alleanza dei Progressisti]], mens den tredje ble med i den høyreorienterte [[Polo delle Libertà]]. 

Ved lokalvalgene i desember [[1993]] ble PSI nærmest utradert og fikk kun omtrent 3 % av stemmene. I [[Milano]], der PSI hadde fått 20 % oppslutning i 1990, fikk partiet nå kun 2 %, noe som ikke en gang var nok til å velge en eneste kommunestyrerepresentant. Del Turco forsøkte fånyttes å gjenerobre partiets troverdighet. [[Giuliano Amato]], medlem av PSI og en nær venn av Bettino Craxi, trakk seg som statsminister april 1993. Hans regjering ble etterfulgt av en [[teknokrati]]sk regjering uten noen særlig innflytelse.

Ved [[Parlamentsvalget i Italia 1994|parlamentsvalget i 1994]] allierte restene av PSI seg med [[Alleanza dei Progressisti]] under ledelse av det [[Post-kommunisme|post-kommunistisk]]e [[Partito Democratico della Sinistra]] (PDS). PSI fikk kun  2,2 % av stemmene, mot 13,6 % i 1992. Partiets kandidater var hovedsakelig fra partiets venstreside, i likhet med Del Turco selv. Noen av partiets tidligere medlemmer sluttet seg til andre partier: [[Antonio Guidi]], [[Monica Stefania Baldi]], [[Umberto Scapagnini]] og [[Emiddio Novi]] sluttet seg til [[Forza Italia]], [[Giulio Tremonti]] ble med i [[Patto Segni]], [[Giorgio Benvenuto]] gikk inn i [[Alleanza Democratica]], mens [[Carlo Ripa di Meana]] valgte å slutte seg til [[Federazione dei Verdi]]. 

Partiet ble oppløst den [[13. november]] [[1994]].

== Diaspora ==
De sosialistene som ikke ble med i andre partier, organiserte seg i to grupper: [[Socialisti Italiani]] (SI) med [[Enrico Boselli]], [[Ottaviano Del Turco]], [[Roberto Villetti]], [[Riccardo Nencini]], [[Cesare Marini]] og [[Maria Rosaria Manieri]], som valgte en autonom stilling i forhold til [[Partito Democratico della Sinistra|PDS]] og [[Federazione Laburista]] (FL) med [[Valdo Spini]], [[Antonio Ruberti]], [[Giorgio Ruffolo]], [[Giuseppe Pericu]], [[Carlo Carli]] and [[Rosario Olivo]], som inngikk en tett allianse med PDS. SI gikk til slutt, i [[1998]] sammen med andre sosialistiske grupper og dannet  [[Socialisti Democratici Italiani]] (SDI), mens FL gikk sammen med PDS (og andre mindre grupperinger) og dannet [[Democratici di Sinistra]] samme år. 

Mellom [[1994]] og [[1996]] sluttet mange tidligere sosialister seg til [[Forza Italia]], som [[Giulio Tremonti]], [[Franco Frattini]], [[Massimo Baldini]] og [[Luigi Cesaro]]. [[Gianni De Michelis]], [[Ugo Intini]] og flere politikere med nære bånd til [[Bettino Craxi]] dannet [[Partito Socialista (1996-2001)|Partito Socialista]], mens andre, som [[Fabrizio Cicchitto]] og [[Enrico Manca]] dannet [[Partito Socialista Riformista]]. 

==Referanser==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tidligere politiske partier i Italia]]
[[Kategori:Sosialistiske partier]]
[[Kategori:Politiske partier etablert i 1892]]
[[Kategori:Politiske partier nedlagt i 1994]]
[[Kategori:1892 i Italia]]
[[Kategori:1994 i Italia]]