Redigerer Pariskommunen

{{Frankrikes historie}}
'''Pariskommunen''' var det [[revolusjon]]ære [[folkestyre]]t som ble opprettet i Paris i protest mot den nasjonale regjering ved slutten av [[Den fransk-prøyssiske krig]]. Kommunen ble opprettet [[18. mars]] og eksisterte i 72 dager frem til [[28. mai]] [[1871]]. Man hadde hatt noe tilsvarende også i [[1792]]. Pariskommunen av [[1871]] bygget blant annet på [[anarkisme|anarkistiske]], blanquistiske, [[Marxisme|marxistiske]] og [[Jakobinerklubben|jakobinske]] ideer.
== Bakgrunn ==
I Frankrike hadde [[Napoleon III]] (Ludvig Bonaparte III) utropt seg til keiser i [[1852]]. Han var interessert i at Frankrike skulle gjenvinne grensene landet hadde tapt i oppgjøret etter Napoleonskrigene i [[1814]]. Samtidig forsøkte [[Preussen]]s statsminister [[Otto von Bismarck]] å samle de tyske statene til ett rike, mens han i tillegg arbeidet for å vinne innflytelse i [[Spania]] ved å fremme prins [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]] som kandidat til landets konge. I [[1870]] førte denne potensielle utvidelse av tysk maktsfære til at Napoleon III gikk til angrep.

Den påfølgende [[Den fransk-tyske krig|fransk-prøyssiske krigen]] gikk imidlertid svært dårlig for Frankrike. Napoleon III måtte kapitulere efter [[slaget ved Sedan]] og ble tatt til fange, og med dét falt det franske keiserdømmet.

== Revolusjonen ==
[[Fil:Colonne vendome.jpg|thumb|left|250px|Vendôme-søylen ble ødelagt under Pariserkommunen.]]
I selve Paris var de regulære troppene blitt avvæpnet og dimittert, men efter råd fra den franske utenrikministeren [[Jules Favre]], som hadde vært med på å fremforhandle kapitulasjonsbetingelsene, bestemte Bismarck at nasjonalgarden fikk beholde sine våpen. Siden 60 bataljoner hadde forlatt byen, fikk den mer revolusjonære nasjonalgarden overtaket, og den benyttet anledningen til å plyndre politistasjoner natt til 4. mars 1871.<ref>{{kilde bok
| forfatter=Ludwig Reiners
| tittel=Bismarck gründet das Reich
| sted=München
| forlag=C.H. Beck
| år=1957
| isbn=3-423-01574-8
| side=495
| språk=tysk
}}</ref> Den utgjorde nå en reell trussel mot Frankrikes parlament, hvor rojalistene fortsatt hadde et flertall.<ref>{{kilde bok
| forfatter=Wilhelm Oncken
| tittel=Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen
| kapittel=Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm
| bind=Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del)
| sted=Berlin
| forlag=C.H. Beck
| år=1890
| isbn=978-3-8460-3638-9
| side=353
| språk=tysk
}}</ref> Derfor vedtok parlamentet å etablere seg i Versailles utenfor, ikke i, den gamle hovedstaden.

Derved hadde lederne av det som skulle bli kommunen ryggdekning for å organisere den. Både ledelsen og medlemmene sognet til forskjellige ideologier og bakgrunner, som strakte seg fra et venstreliberalt borgerskap over tilhengere av en utopisk proto-[[sosialisme]] som bygget på [[Pierre-Joseph Proudhon]]s tanker til enda mer radikale opprørere, som den sterkt anti-borgerlige [[Louis Auguste Blanqui]]. Den 28.&nbsp;september offentliggjorde han en artikkel i sin avis ''La Patrie en Danger (Fedrelandet i fare)'' hvor han fullstendig avfeide behovet for nasjonalforsamlingen, «ikke bare i krisetid, ikke bare i krigstid, men til enhver tid.»<ref>{{kilde bok
| forfatter=Wilhelm Oncken
| tittel=Allgemeine Geschichte in Einzeldarstellungen
| kapittel=Das Zeitalter des Kaisers Wilhelm
| bind=Bind 2 (4. hovedavdeling, sjette del)
| sted=Berlin
| forlag=C.H. Beck
| år=1890
| isbn=978-3-8460-3638-9
| side=191
| språk=tysk
}}</ref>

Kommunen gjennomførte en rekke sosiale reformer, som blant annet
* stemmerett for alle
* åtte timers arbeidsdag
* maksimumslønn for alle, inkludert kommunens funksjonærer
* kirken ble skilt fra staten, alle kirkens bygninger tilfalt staten, og alle religiøse symboler i skolene ble fjernet
* fabrikkene ble overtatt av arbeiderne
* gjeld ble slettet, og husleier senket

Man oppfordret derfor andre deler av Frankrike til å opprette liknende kommuner. Dette ble gjort i [[Lyon]] og [[Marseille]], men disse ble raskt nedkjempet av den franske regjeringen.

== Angrepet ==
[[Fil:Disderi 2.jpg|thumb|left|250px|Døde kommunarder etter at opprøret har blitt knust]]
Men det var ikke bare den franske regjeringen som var bekymret over den mulige [[revolusjon]]en; også Tyskland så på revolusjonen som en trussel. [[Otto von Bismarck]] besluttet derfor å løslate 100&nbsp;000 franske krigsfanger, slik at den franske hæren ville få nok soldater til å knuse Pariskommunen. Disse styrkene rykket inn i Paris [[2. april]], og på få dager ble 20&nbsp;000–30&nbsp;000 mennesker drept. I tillegg ble 40&nbsp;000 arrestert, og senere deportert til franske [[koloni]]er.

Pariskommunens to måneder lange levetid var dermed over, og [[Frankrike]] gikk inn i epoken kjent som «[[den tredje franske republikk]]», som skulle vare helt til den tyske invasjon under [[den annen verdenskrig]], [[10. juli]] [[1940]].

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

== Litteratur ==
* Butterworth, Alex (2010) ''The World That Never Was. A True Story of Dreamers, Schemers, Anarchists & Secret Agents'' Vintage Books ISBN 978-0-099-55192-8
* Stewart Edwards: 'The Paris Commune 1871' (1971) ISBN 081296277X
* George Douglas Howard Cole: 'Den sosialistiske tenkningens historie. Bind II. Marxismen og anarkismen* (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102
* Prosper Olivier Lissagaray: 'History of the Paris Commune of 1871' (1876/2007) ISBN 9780979181344<nowiki> (Norsk oversettelse: Pariserkommunen 1871. ISBN 9788291612294.)</nowiki>
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Frankrikes historie]]
[[Kategori:Revolusjoner]]
[[Kategori:Hendelser i 1870-årene]]
[[Kategori:Konflikter i 1871]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1871]]
[[Kategori:1871 i Frankrike]]
[[Kategori:Sosialisme]]