Redigerer Ovid

{{infoboks biografi}}
[[Fil:Publius Ovidius Naso.jpg|thumb|Publius Ovidius Naso]]
'''Publius Ovidius Naso''' (født [[20. mars]] [[43 f.Kr.]], død [[2. januar]] [[17]]), gjerne kalt '''Ovid''', var en [[romerriket|romersk]] poet som sammen med [[Vergil]], [[Horats]], [[Propertius]] og [[Tibullus]] regnes til den augusteiske tidens store diktere.

==Bakgrunn==
Ovid ble født inn i en velstående ridderfamilie i Sulmona, en by i [[Appenninene]]. I tolvårsalderen ble han og hans ett år eldre bror sendt til [[Roma]] for å ta en utdannelse innenfor [[jus]] og [[retorikk]]. Han fullførte sin utdannelse i [[Athen]], foretok en rundreise i [[Lilleasia]] og tilbrakte ett år på [[Sicilia]].<ref>[http://www.stoa.org/diotima/anthology/amores_index.shtml Selections from Ovid's ''Amores''] {{Wayback|url=http://www.stoa.org/diotima/anthology/amores_index.shtml |date=20101126170204 }}, oversatt av John Svarlien og Diane Arnson Svarlien</ref>

==Forfatterskap==
Allerede i sin egen tid ble han en navngjeten dikter i Roma, og i dag er han kjent for å ha skrevet om kjærlighet, forslåtte kvinner, [[myte]]r og episke diktverk på [[heksameter|heksametre]]. Han skrev en rekke kjærlighetsdikt samlet i verket ''Amores'', som innledes med at han har slanket verket fra fem bind til tre. Han skiftevis priser, trygler og kritiserer kjæresten sin, Corinna, som for øvrig er gift med en annen, og fremstår som en tenkt figur, oppfunnet fordi poeten trengte et objekt for diktene sine. I tredje del av ''Amores'' tilrår han unge menn å lære utenat dikt av kollegaen Gallus. Han skrev også fiktive kjærlighetsbrev på vers, ''Heroides'', angivelig forfattet av kvinner hentet fra [[mytologi]]en, men etter [[Quintilian]]s oppfatning kom Ovids talenter best til sin rett i hans [[tragedie]] ''[[Medea]]'', som er gått tapt. 

Senere kom en [[humor]]istisk håndbok om å finne seg en kjæreste, ''Ars amatoria'', og en håndbok i å bli kvitt henne igjen, ''Remedia amoris''. Hans hovedverk er ''[[Metamorfoser]]'', et [[epos]] i femten sanger, hvor hele verdens historie gjenfortelles med fokus på det mytologiske stoffet, og i særdeleshet de mytene som omhandler forvandling. Det mytologiske stoffet blir også behandlet i ''Fasti'', en metrisk festkalender han påbegynte i eksilet. Den beskriver feiringen av og mytologien bak de romerske festdagene i årets første seks måneder.

==Eksil==
Selv om han var kjent og suksessrik, ble han i år [[8]] landsforvist til [[Constanta|Tomi]] i den romerske [[provins]]en [[Pontus]] ved [[Svartehavet]] av [[Gaius Julius Caesar Octavianus|keiser Augustus]]. Hvorfor er fremdeles ukjent. Ovid skrev selv i ''Tristia'' at et ''carmen'' (= dikt) og en ''error'' (= feil, misforståelse) forårsaket hans undergang. Diktet han viser til, kan ha vært ''Ars Amatoria'', som med sin frivoliteter gikk imot de moralske reformasjonene som keiser Augustus innførte. Keiseren vedtok flere lover for å styrke moralen, siden denne etter hans mening hadde sklidd ut i tiden etter borgerkrigene. Ovids diktning understreket denne utglidningen, og støttet dermed ikke de gamle normene og verdiene som keiseren ville gjeninnføre. Forslag til årsaken til hans forvisning varierer fra at han hadde sett keiserinne [[Livia]] naken, til at han hadde besudlet [[rite]]ne i [[Isis]]-kulten, eller stått i forhold til Augustus' datterdatter Julilla. Selv insisterte Ovid på at ingen [[skandale]] klebet til navnet hans: «Min [[muse]] var lystigere end jeg,» sa han, det vil si at hans litterære beskrivelser av løse forhold til kvinner var oppdiktede. Han og hans tredje kone var på besøk hos venner på [[Elba]] da han helt uventet ble satt i arrest.<ref>[http://cornellia.fws1.com/Ancientworlds/ovid.htm «Ovid»], ''Ancientworlds''</ref> Selv bidro han ikke til noen oppklaring av saken, men var så diskret - eller kanskje så ydmyket - at han bare opplyste at han «hadde øyne i hodet».<ref name="Kelly"> Kelly, Stuart: ''The book of lost books'', forlaget Random House, ISBN 1-4000-6297-7. s. 68</ref> Det dårlige ryktet forfulgte ham imidlertid lenge etter [[antikken]]. I [[1599]] sørget [[erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] og biskopen av [[London]] for å få en samtidig oversettelse av Ovids kjærlighetsdikt offentlig brent. 

Fra sin utlendighet sendte han dikt hjem til Roma, ''Tristia'' og ''Epistulae ex Ponto''. Bosatt blant [[skyter]]e lærte han seg språket deres, getisk, så godt at han skrev dikt på det. Hans emne var en lovprisning av keiser Augustus, og lokalbefolkningen var imponert nok til å ære ham som [[skald]]. Ovids dikt på getisk er imidlertid, i likhet med hele det getiske språket, gått tapt.<ref name="Kelly"/>

Han er kjent for sitatet ''«[[Bene vixit qui bene latuit]]»'': «Den har levd godt, som har levd i det skjulte». Sitatet blir ofte brukt i mediesammenhenger, hvor det blir sammenlignet med nåtiden.

== Ettermæle ==
Ovid var en marginalisert forfatter inntil 1000-tallet, da [[munk]]er begynte å lese ham. På 1100- og 1200-tallet var interessen så stor at epoken er blitt omtalt som ''aetas Ovidiana'' (= Ovids [[æra]]). På 1300-tallet fant [[Dante]] plass til ham i ''[[Den Guddommelige Komedie]]'' som en av [[skjærsilden]]s [[dyd]]ige [[hedning]]er, og omtaler ham fjorten steder i sine ulike verker. Ovids karakterer gjenkjennes også rundt om i ''Komedien''. På 1300-tallet fikk man også en [[anonym]] omskrivning av ''Metamorfosene'', kalt ''Ovide moralisé'' (= Ovid [[moral]]isert). Her leses [[slange]]n [[Python]] som [[Satan]], mens [[Apollon]] som dreper den, er et [[symbol]] på [[Jesus Kristus]]. [[Faeton]], Apollons sønn, er [[Antikrist]], mens Tiresias, den gamle seeren fra [[Theben (Hellas)|Theben]], tolkes som en [[profet]] fra [[Det gamle testamentet]]. Ovid fungerte også som [[medisin]]sk rådgiver, idet hans ''Remedia amoris'' (= Kur mot kjærlighet) tjente som lærebok for lærde som Arnold fra Villanova.<ref name=autogeneret2> Kleinhenz, Christopher & Barker, John W.:[http://books.google.no/books?id=spKxJeHJgTAC&pg=PA814&lpg=PA814&dq=pierre+bersuire+ovid&source=bl&ots=ZLtmynQZPz&sig=zhaL18SgTxUoN2MKmg0jbs1sa7c&hl=no&ei=qpImTqunNonAtAbF85nCCQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=8&ved=0CDoQ6AEwBw#v=onepage&q=pierre%20bersuire%20ovid&f=false ''Medieval Italy : an encyclopedia'', bind 2], Routledge, s. 814 (Google Books)</ref> [[Alkymist]]ene kastet seg over Ovids verker, som ble gjort til «et [[steinbrudd]] for [[alkymi]]stens hakke og spade».<ref>Willard, Thomas: [http://willard.arizona.edu/sites/default/files/Ovid.pdf The Metamorphoses of Metals: Ovid and the Alchemists] {{Wayback|url=http://willard.arizona.edu/sites/default/files/Ovid.pdf |date=20110820232346 }} (PDF)</ref>

Vel var Ovid en av hovedkildene til [[middelalderen]]s kunnskap om antikken, men også kjent som ''magister Amoris'': Derfor måtte han omskrives og [[allegori]]seres for å bli passende lesestoff for munker. Man mente dengang at han ble sendt i eksil av tre grunner, «''quod ipse concubuit cum Livia, quod vidit Augustum condormientem puero, quod ipse composuit librum de arte amatoria''» (= at han sov med [[Livia Drusilla|Livia]], at han så Augustus sove med en gutt, og at han skrev boken om kjærlighetens kunst).<ref>[http://www.columbia.edu/dlc/garland/deweever/O/ovide.htm Ovide]</ref> Fra ca. 1170 utviklet Arnulf av [[Orléans]]<ref>Gura, David Turco:[http://etd.ohiolink.edu/view.cgi?acc_num=osu1274904386 A critical edition and study of Arnulf of Orléans’ philological commentary to Ovid's «Metamorphoses»], den fulle teksten er forsinket til 2015</ref> en allegorisk tolkning av Ovids verker. Arnulf mente at [[filosofi]] og [[retorikk]] dannet en bro mellom hedenskap og [[kristendom]] ved en felles streben for å forstå verden og uttrykke denne kunnskapen. På 1200-tallet utviklet den [[fransk]]e [[benediktiner]]munken Pierre Bersuire ''Ovidius moralizatus'' (= den moralske Ovid) med tanke på kristen forkynnelse: [[Satyr]]er har horn og skulle derfor leses som «biskoper», mens gudinnen [[Diana]] skulle tolkes som [[jomfru Maria]]. På denne måten omgjorde Bersuire Ovids historier til noe som kunne flettes inn i [[preken]]er og gjøre dem mer underholdende, med en passende moral.<ref>Bandlien, Bjørn (2010): «Ovids disipler», ''Sagaspor', forlaget Andresen og Butenschøn, Oslo, ISBN 978-82-7694-245-3, s. 291-292</ref> Ovids dårlige rykte forfulgte ham i lang tid etter [[antikken]]. Alle verkene hans ble brent af [[Girolamo Savonarola]] i [[Firenze]] i [[1497]]; [[Christopher Marlowe]]s [[oversettelse]] av ''Ars Amatori'' ble [[Bannlysning|bannlyst]] i [[1599]], og [[erkebiskop av Canterbury|erkebiskopen av Canterbury]] og [[biskop]]en av [[London]] fikk den offentlig brent.<ref>[http://www.ancient-literature.com/rome_ovid_ars.html Ars Amatoria – Ovid – Ancient Rome – Classical Literature<!-- Bot genereret titel -->]</ref>

Den [[island]]ske presten Kløng Torsteinsson skal på 1100-tallet hatt glede av å resitere Ovids dikt. I en islandsk [[versjon]] av sagaen om trojanerne er lange avsnitt fra heltinnebrevene i ''Heroides'' oversatt og tilpasset beretningen om [[Troja]]s fall. På en [[rune]]pinne i [[Bergen]] er det en lengre innskrift på [[latin]] fra ''Metamorfosene''.<ref>Bandlien, Bjørn: «Ovids disipler», ''Sagaspor'', s. 293</ref>

[[Publius Vergilius Maro|Vergil]], [[Horats]] og Ovid er, hver på sin måte, den klassiske [[latin]]ske diktnings mest betydningsfulle representanter. En [[tradisjon]] om Ovid som profet og [[magiker]] vokste frem på hjemtraktene hans ved Sulmona, men bygger i stor grad på eldre [[sagn]], som handlet om Vergil.<ref name=autogeneret2 /> I et sagn fra 1200-tallet fortelles det at to [[klerk]]er dro på [[valfart]] til Tomis for å besøke Ovids [[gravsted]]. En stemme hørtes fra graven, og klerkene forhørte seg om hvilke av verselinjene sine Ovid selv var mest fornøyd med. Deretter ville de be [[fadervår]] for ham. «''Nolo pater noster''» (= Intet fadervår [for meg]) lød det fra graven. I én versjon av [[legende]]n heter det at Ovid på sine eldre dager hadde møtt [[apostelen Johannes]], ble omvendt, og endte sin dager som biskop av Tomis og [[helgen]]. Derfor hadde han ikke bruk for klerkenes [[forbønn]].<ref>Bandlien, Bjørn: «Ovids disipler», ''Sagaspor'', s. 292</ref>

== Bibliografi ==
[[File:Ex P. Ovidii Nasonis Metamorphoseon libris XV.tif|thumb|''Metamorphoses'', 1643]]
*''[[Amores]]''
*''[[Heroides]]''
*''[[Ars Amatoria]]''
*''[[Remedium Amoris]]''
*''[[Metamorphoses]]''
*''[[Fasti (Ovid)|Fasti]]''
*''[[Tristia]]''

== Norske utgaver ==
* ''Heroides – heltinnebrev''. Gjendiktet av [[Thea Selliaas Thorsen]]. Gyldendal, 2001
* ''Amores – kjærlighetseventyr''. Gjendiktet av [[Thea Selliaas Thorsen]]. Gyldendal, 2002
* ''Ars amandi – kunsten å elske''. Gjendiktet av [[Thea Selliaas Thorsen]]. Gyldendal, 2006
* ''Kjærlighetskuren & Brevvekslinger''. Gjendiktet av [[Thea Selliaas Thorsen]]. Gyldendal, 2009

* Ulike utdrag fra ''[[Metamorfoser]]'' finnes i antologiene ''[[Greske myter og mysterier]]'' og ''[[Romersk religion (bok)|Romersk religion]]'' i serien [[Verdens hellige skrifter]]. 
* Utdrag fra helligdagskalenderen ''[[Fasti (Ovid)|Fasti]]'' er også oversatt i antologien ''[[Romersk religion (bok)|Romersk religion]]''.

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{språkikon|la}} [http://www.thelatinlibrary.com/ovid.html Ovidius' arbeider på latin]


{{Portal|Litteratur}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske forfattere]]
[[Kategori:Latinspråklige forfattere]]
[[Kategori:Romerske lyrikere]]
[[Kategori:Personer fra Sulmona]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]
[[Kategori:Religiøse lærere og filosofer representert i bokserien Verdens hellige skrifter]]