Redigerer Otto Olsen (1918)

{{Infoboks biografi}}
[[Fil:Krigskorset.jpg|thumb|Olsen mottok [[Krigskorset]], Norges høyeste [[utmerkelse]] {{Byline|KEN}}]]
'''Otto Olsen''' (født [[3. februar]] [[1918]], død [[9. september]] [[1972]] i [[Stavanger]]<ref>Dødsannonse i ''Aftenposten'', morgenutgaven 14. september 1972, s. 23.</ref>) var en norsk [[motstandsmann]], forretningsmann og lokalpolitiker. Under [[andre verdenskrig]] utførte han i [[Rogaland]] en rekke illegale oppdrag for [[Milorg]] og for [[Secret Intelligence Service]].  Han ble dekorert med [[Krigskorset]], Norges fremste utmerkelse, samt den britiske [[Distinguished Service Order]].

== Før krigen ==
Olsen tok handelsgymnas i Stavanger, blant annet sammen med [[Solveig Bergslien]] og Einar Kåre Johannessen.<ref name="SA1" />  Alle tre ble senere med i motstandsbevegelsen.  Deretter arbeidet han som kontormann, og fra 1936 var han ansatt i [[Norske Shell]].<ref name="AP1" />

== Andre verdenskrig bryter ut ==
Under den tyske [[Angrepet på Norge i 1940|invasjonen]] kjempet Olsen i Infanteriregiment nr. 8 i [[Dirdal]], under kommando av [[Leiv Lea]].  Lea ble senere distriktssjef for [[Milorg]] i Stavanger.

Høsten 1940 hadde løytnant Kaare Knudsen i Stavangerpolitiet i hemmelighet fått i oppdrag å organisere militær observasjonstjeneste i Stavanger.<ref name="REFKS1" />  Som sine viktigste medarbeidere valgte Knudsen Otto Olsen og Ragnvald Olsson, som hver for seg skulle bygge opp ett nett av kontakter og medhjelpere.  Målet var å kartlegge tyske militære anlegg og styrker, troppebevegelser og tysk skipstrafikk.  Etterretningsnettverket ble raskt bygget ut, med mange involverte.

== Radiosenderen LKH ==
En av kontaktene til Olsen var [[Ola Horve]], som var en dyktig radiomann.  I 1941 lagde han en egen radiosender for organisasjonen.  Sammen med forloveden<ref name="REFPAH2" /> Solveig Bergslien ble Olsen lært opp til å kunne bruke senderen, og de ble så faste operatører.  Kjennesignalet var  ''LKH'' - «Leve Kong Håkon».  En sifferkode ble brukt til å kryptere meldingene.  Senderen hadde ikke mottaker, slik at det ikke var mulig å vite om meldingene kom fram.  I tillegg var senderen uten krystallstyring av senderfrekvensen og derfor ikke enkel å lytte til.<ref name="REFPAH1" />  Mange viktige meldinger kom fram til London, men senere undersøkelser har også viste at flere meldinger ikke ble mottatt eller ikke kunne tydes skikkelig.<ref name="REFKS2" />

Senderen opererte i den første tida fra Stavanger, Lifjell, ulike steder på Jæren, i Bjerkreim og Gjesdal.  Faste sendetider var onsdag, lørdag og søndag.  Da tyske peilebiler ble oppmerksomme på den regelmessige senderen og begynte å bli nærgående, besluttet Olsen å flytte senderen.  Med hjelp av speidervennen [[Trygve Holst]] fikk han våren 1942 skjult senderen i Strand, og fortsatte deretter sendingene derfra. Senderen var da gjemt i en steinrøys ved speiderhytta i Mosli.

Under opprullingen av heimefronten i Stavanger og omegn i 1942 greide tyskerne også å finne senderen.

== Illegalt arbeid i Stavangerområdet ==
Da den illegale avisa ''[[Patrioten (illegal avis)|Patrioten]]'' begynte å komme ut i 1942, var Olsen en viktig leverandør av nyheter til redaksjonen.

Våren 1942 fikk Milorg fra London ordre om å kartlegge mulige droppsteder for mannskap og utstyr, til bruk under en eventuell invasjon av allierte styrker. Otto Olsen tok kontakt med [[Trygve Holst]] på Jørpeland for å finne et egnet sted mellom Strand og Årdal.

Gestapo gjennomførte i 1942 en større opprulling av heimefronten i stavangerområdet. Da Ola Horve ble arrestert 28. april 1942, greide Otto Olsen sammen med John Evertsen å snike seg inn i Horves leilighet, bak ryggen på den tyske vakten.  Der greide de å fjerne diverse kompromitterende materiale.
  
Sommeren 1942 ble Olsen ettersøkt av Gestapo, og han fant da tiden moden for å flykte.  Han reiste først til Førre i [[Jøsenfjorden]], der han ble boende til september. Deretter dro han til [[Oslo]] og så til [[Sverige]].

== Storbritannia ==

I februar 1943 kom Olsen seg videre med fly til [[Storbritannia]], der han gikk inn i de norske styrkene. Olsen ble rekruttert til det britiske [[Secret Intelligence Service]], og i åtte uker fikk han spesialtrening og utdannelse som radiotelegrafist.  Treningen ble avsluttet med et fallskjermkurs.

== Tilbake til Norge ==

I juni 1943 ble Olsen sendt over til Norge med [[motortorpedobåt]] og landsatt i [[Sulen]] i Sogn, med ryggsekken full av radioutstyr og våpen.  Det farlige utstyret ble pakket i en sildetønne og ekspedert til Stavanger, mens Olsen selv reiste sørover med nattruten via Bergen.<ref name="REFKS3" />

I Stavanger hadde [[XU]]-agent [[Harald Sem]] etablert seg. Som forberedelse til at Olsen skulle komme hadde han valgt ut Hovlandsstølen ved gården Hovland i [[Bjerkreim]], som base for en radiosender.<ref name="REFSV1" />  Sem hadde tilbrakt påsken 1942 der.  Tønnen med utstyret til Oslen ble videresendt til stølen, der Olsen etablerte radiosenderen «Aquarius».<ref name="REFKS3" /><ref name="X1" /> Stasjonen rapporterte om tyskkontrollert skipstrafikk, minesperringer, kanonstillinger og andre tyske anlegg. Ved hjelp av et gradvis utbygs etterretningsnettverk skaffet Olsen seg sikre opplysninger om skipstrafikken, noe allierte styrker kunne utnytte ved gjennomføring av angrep. Dette ble vurdert som svært verdifull informasjon.

Høsten 1943 mottok stasjonen på Hovland et flyslipp med våpen og utstyr.  Samtidig begynte Gestapo å spore opp ledd i etterretningsorganisasjonen i Stavanger.  Den 13. oktober gikk tyskerne til aksjon mot Barnehjemmet på Storhaug, der  Sem hadde opprettet «kontor» for organisasjonen.  Flere ble arrestert under aksjonen, og også i de påfølgende dagene.  Otto Olsen, sammen med blant annet Harald Sem, dro da i dekning til Førre i Jøsenfjorden igjen. Senderen fulgte med på reisen.

[[Solveig Bergslien]] ble arrestert 21. oktober og døde på cellen i fengselet 25. oktober.  Da den tragiske nyheten ble brakt til Førre, gjemte Olsen seg først høyere til fjells. Senere fortsatte han sendervirksomheten i Dirdal og i Egersundsområdet.  Hovedstasjon for senderen ble nå gården Vaule i [[Hå kommune]].<ref name="REFKS4" />

Harald Sem fortalte etter krigen at han hadde ordre fra London om å likvidere Olsen, dersom det var stor sannsynlighet for at han skulle bli arrestert.  Olsen visste for mye om for mange personer i motstandsbevegelsen, og faren for at han kunne sprekke under tortur var for stor.  Sem sto selv en tilsvarende likvideringsliste, eller ville begå selvmord, for å unngå å bli tatt.<ref name="REFSV2" />

Etter å ha sikret etterfølgere til drift av stasjonen kom Olsen i mars 1944 over til Storbritannia igjen. 
Han ble nå hentet med en motortorpedobåt ved [[Bremnes (Gulen)|Bremnes]] i [[Gulen]].

Natt til 10. mai ble Olsen sluppet i fallskjerm over Hovlandsstølen.  Da han møtte bakken skadet han foten såpass sterkt at han ikke kunne gå.  Sammen med han hoppet Ragnvald Mack, og også han ble skadet i hoppet: han brakk det ene beinet.  De to skadde ble med mye slit fraktet til Stavanger for hemmelig behandling ved sykehuset.

Da Olsen begynte å komme til kreftene igjen reiste han til Førre nok en gang, for å ta opp igjen kontaktene der.  Deretter dro han sørover til Vaule.  Organisasjonen hadde nå tre sendere i drift: Førre, Bjerkreim og ved Egersund.

== Arrestert ==
Den 12. september 1944 ble Olsen arrestert ved Vaule bro, da han kom syklende inn i en Gestapo-kontroll.<ref name="X3" /><ref name="REFKS5" /> <ref>{{Kilde www|url=https://www.facebook.com/groups/152381811565320/permalink/1354819531321536/|tittel=Facebook|besøksdato=2024-05-05|verk=www.facebook.com}}</ref> Neste dag ble Olsen transportert tilbake til Vaule i håndjern, sammen med tjue politimenn.  Under razziaen ble senderen funnet.

London fikk raskt beskjed om at Olsen var arrestert og sendte ut en [[særmelding]] på radio: «Venner av Arthur og Reidar må straks gå i dekning».  Meldingen var klart forståelig for alle i organisasjonen.  Arrestasjonen av Olsen ble imidlertid startskuddet på en lang rekke arrestasjoner i Bjerkreimsdistriktet. Olsen ble torturert for at han skulle gi fra seg opplysninger.<ref name="X4" />  Hovlandsstølen ble brent ned til grunnen av tyske soldater.

== Flukt ==
Sammen med Ragnvald Mack ble Olsen i fengselet presset til å samarbeide med å fortsette sendingene, men nå styrt fra tysk side.  Begge samtykket til dette, i håp om at dette skulle gi en mulighet til flukt.  Den 11. november ble fangene ført inn i [[Frafjordheiene]], for å sende.  Om kvelden tok følget inn på en hytte, og i et ubevoktet øyeblikk greide fangene å flykte ut i høstmørket.  Trass i en stor ettersøkning greide ikke Gestapo å finne de to rømlingene.  De lå i dekning hos venner i [[Espedalen (Rogaland)|Espedalen]] til freden kom.

== Etter krigen ==
Fra 1961 var Olsen disponent i [[Norske Fina]].<ref name="AP1" />

Olsen var politisk engasjert for [[Høyre]].<ref name="AP1" /> I 1965 ble han innvalgt i [[Stavanger]] bystyre. Han satt også i formannskapet.

Han var idrettsengasjert og hadde lederverv som formann for friidrettskretsen.<ref name="AP1" /> Han var blant grunnleggerne av [[Idrettslaget Skjalg]] og ble gjort til æresmedlem der.

== Utmerkelser ==
I [[Kongen i statsråd|statsråd]] 19. mai 1944 ble soldat Olsen hedret for innsatsen og ble tildelt [[Krigskorset]] «for fremrakende{{Sic}} hemmelig militær virksomhet under krigen».<ref name="X2" />

I tillegg til Krigskorset ble Olsen tildelt [[Deltagermedaljen]] med rosett, samt den britiske [[Distinguished Service Order]].<ref name="AP1" />

{{Krigsutmerkelser
 |pos = midtstilt
 |{{Stripe| Krigskorset|lenke=Krigskorset}}
 |{{Stripe| Deltagermedaljen med rosett|lenke=Deltagermedaljen|bilde=Deltagermedaljen med rosett stripe.svg }}
 |{{Stripe| Distinguished Service Order |bilde = DSO stripe.svg }}
}}

== Referanser ==

<references>
<ref name="AP1">''Aftenposten'', 15. september 1972, s. 15.</ref>
<ref name="SA1">[http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/krigenrogaland/Et-av-de-siste-tidsvitnene-1916823.html www.aftenbladet.no] {{Wayback|url=http://www.aftenbladet.no/nyheter/lokalt/krigenrogaland/Et-av-de-siste-tidsvitnene-1916823.html |date=20160305140807 }} ''Et av de siste tidsvitnene''.  Publisert 28. april 2010.Besøkt 16. oktober 2012</ref>
<ref name="REFKS1">[[#KS1|Knut Stahl: Motstandskampen...]], s.32</ref>
<ref name="REFKS2">[[#KS1|Knut Stahl: Motstandskampen...]], s.111</ref>
<ref name="REFKS3">[[#KS1|Knut Stahl: Motstandskampen...]], s.214</ref>
<ref name="REFKS4">[[#KS1|Knut Stahl: Motstandskampen...]], s.276</ref>
<ref name="REFKS5">[[#KS1|Knut Stahl: Motstandskampen...]], s.289</ref>
<ref name="REFPAH1">[[#PAH1|Per Asbjørn Holst: Strand under krigen...]], s.29</ref>
<ref name="REFPAH2">[[#PAH2|Per Asbjørn Holst: Død om så det gjelder...]], s.70</ref>
<ref name="REFSV1">[[#SV1|Sverre Viksveen: Den hemmelige krigen...]], s.21</ref>
<ref name="REFSV2">[[#SV1|Sverre Viksveen: Den hemmelige krigen...]], s.42-43</ref>
<ref name="X1">Bjørn A. Rørholt og Bjarne W. Thorsen: [http://www.nb.no/utlevering/nb/a32b640eaac33fa54db1a695db074889#&struct=DIV8 ''Usynlige soldater. Nordmenn i Secret Service forteller''], Oslo: Aschehoug , 1990, s. 7f, 307, 309.</ref>
<ref name="X2">Erik Gjems-Onstad (red.): [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022504087#&struct=DIV120 ''Krigskorset og St. Olavsmedaljen med ekegren''], Oslo: Grøndahl Dreyer, 1995, s. 118.</ref>
<ref name="X3">[http://www.nb.no/utlevering/nb/a32b640eaac33fa54db1a695db074889#&struct=DIV302 ''Usynlige soldater. Nordmenn i Secret Service forteller''], s. 300.</ref> 
<ref name="X4">[http://www.nb.no/utlevering/nb/a32b640eaac33fa54db1a695db074889#&struct=DIV318 ''Usynlige soldater. Nordmenn i Secret Service forteller''], s. 316.</ref> 
</references>

== Litteratur ==

* {{Kilde bok
| ref=KS1
| forfatter=Knut Stahl
| redaktør= 
| utgivelsesår=1962
| artikkel=
| tittel=Motstandskampen 1940 - 1945
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Stavanger
| forlag= Stavanger kommune i samarbeid med Stabenfeldt forlag
| side=
| isbn=
| id=
| kommentar= 
| url= }}

* {{Kilde bok
| ref=PAH1
| forfatter=Per Asbjørn Holst
| redaktør= 
| utgivelsesår=2009
| artikkel=
| tittel=Strand under krigen.  Motstand, Milorg og det daglige liv 1940-1945
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Stavanger
| forlag= Forlag Per A. Holst
| side=
| isbn=82-91947-53-8
| id=
| kommentar= 
| url= }}

* {{Kilde bok
|ref=PAH2
| forfatter=Per Asbjørn Holst
| redaktør= 
| utgivelsesår=1995
| artikkel=
| tittel=Død om så det gjelder.  Trygve Holst 1907 - 1945.  Falt for sitt land
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Stavanger
| forlag= Forlag Per A. Holst
| side=
| isbn=82-993520-1-0 
| id=
| kommentar= 
| url= }}

* {{Kilde bok
|ref=SV1
| forfatter=SteinViksveen
| redaktør= 
| utgivelsesår=1985
| artikkel=
| tittel=Den hemmelige krigen i Rogaland.  XU-agent Harald Sem forteller
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Stavanger
| forlag= Stavanger Aftenblad
| side=
| isbn=
| id=
| kommentar= 
| url= }}

{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

{{STANDARDSORTERING:Olsen, Otto}}
[[Kategori:Secret Intelligence Service (SIS) agenter i Norge]]
[[Kategori:Krigskorset]]
[[Kategori:Deltagermedaljen]]
[[Kategori:Distinguished Service Order]]
[[Kategori:Lokalpolitikere i Stavanger]]
[[Kategori:Høyre-politikere i Rogaland]]
[[Kategori:Fødsler i 1918]]
[[Kategori:Dødsfall i 1972]]
[[Kategori:Norske motstandsfolk under andre verdenskrig]]