Vis kilden til Otto I av Det tysk-romerske rike

{{infoboks biografi}}
[[Fil:Grave of Otto I, Holy Roman Emperor.jpg|thumb|Otto Is grav i Magdeburg.]]
'''Otto I''' eller '''Otto den store''' ([[tysk]] ''Otto I.'' eller ''Otto der Große''), født 23. november [[912]], død [[7. mai]] [[973]], var den første [[Liste over tysk-romerske keisere|tysk-romerske keiseren]], etter gjenopprettelsen av det [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon|tysk-romerske rike]] i [[962]] og gav navnet til [[Det ottonianske dynasti]]. 

Fra [[936]] var Otto I [[Tyskland|tysk konge]] og fra 951 [[konge av Italia]]. Han ble utnevnt til tysk-romersk keiser i år 962, et rike som offisielt besto fram til år [[1806]]. I sine forsøk på å kristne [[Norden]] og de [[Slavere|slaviske folkene]], sendte han ut mange [[misjonærer]], noe som senere førte til dannelsen av nasjonene [[Polen]] og [[Tsjekkia]], tidligere kjent som [[Bøhmen]]. Ikke minst førte dette til at disse folkene ble [[katolske]] og ikke [[Den ortodokse kirke|ortodokse]] slik som resten av de slaviske folkene. Han sørget dessuten for å sikre at kristenheten vedvarte i det tyske riket gjennom å underlegge seg ungarerne, og ble derfor kalt for «Europas befrier». Det avgjørende slaget, [[Lechfeldslaget]], fant sted den [[10. august]] [[955]]. 

== Liv og karriere ==
=== Tidlig styre ===
Otto ble gift med [[Angelsaksere|angelsaksiske]] [[Ædgyth av England|Edith]] ([[910]]-[[946]]), datter av [[Edvard den eldre]], konge av England, i [[929]]. I [[936]] etterfulgte han sin far [[Henrik I av Sachsen|Henrik Fuglefangeren]] på tronen.

Han sørget for å bli kronet i [[Karl den store]]s tidligere hovedstad [[Aachen]] hvor han ble salvet av Hildebert, erkebiskop av Mainz, overhode av den tyske kirke. I henhold til den saksiske historikeren [[widukind von Corvey|Widukind av Corvey]] var det fire andre hertuger fra riket til stede, fra [[Franken]], [[Schwaben]], [[Bayern]] og [[Lorraine]], og som fungerte som hans personlige ledsagere: [[Arnulf I av Bayern]] som [[marskalk]] (stallmester); [[Hermann I av Schwaben]] som [[munnskjenk]]; [[Eberhard III av Franken]] som hovmester, og [[Gilbert av Lothringen]] som kammerherre.<ref>Widukind av Corvey: ''Res gestae saxonicum'', Bok 2, kapittel 2: «duces vero ministrabant. Lothariorum dux Isilberhtus, ad cuius potestatem locus ille pertinebat, omnia procurabat; Evurhardus mensae preerat, Herimannus Franco pincernis, Arnulfus equestri ordini et eligendis locandisque castris preerat; Sigifridus vero, Saxonum optimus et a rege secundus, gener quondam regis, tunc vero affinitate coniunctus, eo tempore procurabat Saxoniam, ne qua hostium interim irruptio accidisset, nutriensque iuniorem Heinricum secum tenuit.» [http://www.hs-augsburg.de/~harsch/Chronologia/Lspost10/Widukind/wid_sa2t.html ''Bibliotheca Augustana''].</ref> Fra begynnelsen av Ottos styre ga han klare signaler at han var en etterfølger av Karl den store, hvis siste arvinger til [[Østfrankerriket]] hadde dødd i [[911]], og at han hadde den tyske kirke med dens mektige biskoper og abbeder bak seg. Imidlertid var [[Vestfrankerriket]] fortsatt underlagt herskeren fra det [[Karolingerne|karolingske dynasti]].

Otto hadde til hensikt å dominere kirken og således kunne forene de tyske landområdene. Kirken tilbød rikdom, militære mannskaper og sitt monopol på lese- og skrivekunnskap. Han kunne til gjengjeld tilby beskyttelse mot adelen, løfte om økonomiske tilskudd, og en veg til makt som hans administrative tjenere. I [[938]] ble en [[sølv]]kilde oppdaget i [[Rammelsberg]] i [[Sachsen]]. Denne gruvedriften sørget til å finansiere Ottos aktiviteter gjennom hele hans styre, og den bidro for øvrig til å skaffe det meste av Europas sølv, kobber, og bly for de neste to hundre år. Årsaken til at tilkomsten var av betydning var at andre sølvkilder hadde tørket ut allerede på [[820-tallet|820-]] og [[830-tallet]] på grunn av politiske vanskeligheter i det [[muslim]]ske [[Abbasidene|Abbasidriket]] og som igjen hadde ført til krise i Europa.<ref>Holmes, George (1988): ''The Oxford Illustrated History of Medieval Europe'', London, ss.106</ref>

==== Opprør mot Otto ====
Ottos tidlige styre var markert med rekke opprør fra hertugene. I [[938]] hadde Eberhard, hertug av Bayern, nektet å betale ham hyllest. Otto svarte med å gå til krig to ganger, først i løpet av våren og deretter om høsten 938. Eberhard sto i ledtok med Ottos bror [[Henrik I av Bayern]] og deres søster Gerberga av Sachsen sin ektemann Giselbert av Lothringen. Otto beseiret imidlertid denne koalisjonen av motstandere. Eberhard ble forvist fra riket, Henrik flyktet til Vestfrankerriket, og Giselbert ble tatt til fange. Sistnevnte klarte siden å rømme og legge på flukt, men druknet i sitt forsøk på å krysse [[Rhinen]]. [[Berthold av Bayern|Berthold]], bror av Arnulf, tidligere hertug av [[Kärnten]], ble den nye hertug av Bayern.

Otto og Henriks mor [[Matilda av Ringelheim]] arrangerte en forsoning mellom sine to sønner. Henrik var hennes yndlingssønn, og hun skulle helst sett ham på tronen. Da Otto og Henrik hadde skværet opp, ble Henrik tildelt forvaltningsansvaret for [[Lorraine]]. Henrik forsøkte for andre gang å alliere seg med stormenn for å innsette seg selv som konge. Otto slo nok en gang ned opprøret. Henriks nærmeste allierte ble halshugget og Henrik selv ble fengslet. Da Henrik siden ba om tilgivelse atter en gang, gjorde Otto ham til hertug av Bayern. Etter dette forsøkte ikke Henrik seg på flere opprør, og han kjempet for riket sammen med sin bror til han døde i november 955.

Etter at Siegfried, greve av Merseburg, døde i 937, krevde Thankmar dette grevskapet, men Otto utpekte [[Gero I av Merseburg|Gero]], bror av Siegfried, som den nye greve. I løpet av denne striden gikk [[Eberhard III av Franken]], og [[Wichmann den eldre]] til opprør mot Otto, og Thankmar slo seg sammen med dem. Thankmar og Eberhard erobret [[Belecke]] ved elven [[Möhne]]. Wichmann den eldre kom til en forsoning med Otto, og opprøret i Sachsen brøt sammen. Festningen [[Eresburg]] ble beleiret og til sist okkupert av Ottos hær. Thankmar ble drept ved alteret i kirken. Eberhard ble for en tid holdt fengslet ved [[Hildesheim]], men ble senere sluppet fri. Han gikk siden inn i en sammenslutning med Ottos bror Henrik.<ref>Holland T. (2009): ''Millennium''. London. Abacus. ss. 59.</ref>

== Familie ==
Otto I var sønn av [[Henrik I av Sachsen|Henrik I Fuglefangeren]] og hans andre kone Mathilda den hellige av Sachsen. Han var først gift med [[Edith av England]], (910 - 946), datter av [[Edvard den eldre]] av [[England]], og gift på nytt i 951 med [[Adelheid av Det tysk-romerske rike]] (931 - 999), datter av [[Rudolf II av Burgund]]. Han hadde følgende barn:

# Ludolf
# Liutgard, gift med Konrad den røde av Lothringen
# [[Matilda av Quedlinburg]], abbedisse
# [[Otto II av Det tysk-romerske rike|Otto II]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Startboks}}
{{Verv|
Forgjenger= [[Henrik I av Tyskland|Henrik I fuglefangeren]] |
Hva= [[Liste over tyske monarker|Konge av Tyskland]] |
Startår= [[936]] |
Sluttår= [[961]] |
Etterfølger= [[Otto II av Det tysk-romerske rike|Otto II]]}}
{{Verv|
Forgjenger= [[Berengar av Ivrea]] |
Hva= [[Liste over Italias monarker|Konge av Italia]] |
Startår= [[951]] |
Sluttår= [[961]] |
Etterfølger= [[Otto II av Det tysk-romerske rike|Otto II]]}}
{{Verv|
Forgjenger= Ingen'''<br />Forrige som holdt tittelen<br />[[Berengar av Friuli]]'''|
Hva= [[Liste over tysk-romerske keisere|Tysk-romersk keiser]] |
Startår= [[962]] |
Sluttår= [[973]] |
Etterfølger= [[Otto II av Det tysk-romerske rike|Otto II]]}}
{{Sluttboks}}

{{Portal|Historie}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tysk-romerske keisere]]
[[Kategori:Tyske monarker]]
[[Kategori:Saksere]]
[[Kategori:Liudolfingene]]
[[Kategori:Personer fra Landkreis Mansfeld-Südharz]]
[[Kategori:Fødsler i 912]]
[[Kategori:Dødsfall i 973]]