Redigerer Oslodialekt

{{Forveksles|Standard østnorsk}}
[[Fil:Fra Hjula Veveri.jpeg|thumb|Maleriet «Fra Hjula Veveri» (1886) av [[Wilhelm Peters]] viser arbeidere ved [[Hjula Væverier]] på slutten av 1800-tallet, som tilhørte den tradisjonelle befolkningsgruppen i arbeiderstrøkene i Oslo som snakket oslodialekt.]]

'''Oslodialekt''' (også kalt '''oslomål''', '''vikamål''' og '''østkantmål''', og historisk '''folkespråket''', '''vulgærspråket''' og '''gatespråket''') er en [[norske dialekter|norsk dialekt]] og den tradisjonelle [[dialekt]]en i [[Oslo]]. Oslodialekt må ikke forveksles med det i dag mest utbredte talemålet i Oslo og på Østlandet ellers, ulike varianter av [[standardspråk]]et [[standard østnorsk]]<ref name="Leitre">Arild Leitre; Einar Lundeby; Ingvald Torvik. ''Språket vårt før og nå''. Gyldendal, 1994</ref>. Oslodialekten har av mange vært regnet som utdødd i sin tradisjonelle form. Dette er likevel en sannhet med visse modifikasjoner. På [[Østkant og vestkant i Oslo|østkanten]] i Oslo er det fremdeles noen som snakker et talemål preget av tradisjonelt oslomål, men få – om noen – snakker dialekten i dens mest tradisjonelle form lenger, slik den ble talt frem til etterkrigstiden.<ref>[https://www.aftenposten.no/osloby/i/70Kp4/Oslomalet-holder-pa-a-davve «Oslomålet holder på å dævve»], Aftenposten morgen, 02.01.2013 s. 4,5, seksjon Oslo, del 3</ref><ref name="bondi">[http://www.osloby.no/nyheter/Oslofolk-har-tatt-livet-av-hunkjonn-7098054.html#.UeLLRLtvt2Y Oslofolk har tatt livet av hunkjønn] {{Wayback|url=http://www.osloby.no/nyheter/Oslofolk-har-tatt-livet-av-hunkjonn-7098054.html |date=20130729153249 }}, Aftenposten</ref>

Talemålet i Oslo deles i hovedsak i to sosiolekter: temaet for denne artikkelen, som også er kalt østkantmål (bredt Vika-mål, gatespråk) på den ene siden, og [[standard østnorsk]] og dens historiske forløper [[dannet dagligtale]], noe upresist også kalt vestkantmål og historisk «finspråk». Sistnevnte snakkes hovedsakelig vest i Oslo og andre steder på det sentrale østlandsområdet i middel- og overklassen, og har sammen med finbergensk vært regnet som forbilder for talt bokmål. Dannet dagligtale og standard østnorsk har aldri vært begrenset til Oslo, men ble talt i alle byene på Østlandet og ellers av middel- og overklassen i landsdelen, og er dermed ikke egentlig et stedsegent talemål (dialekt) spesifikt for Oslo. Til tross for dette blir det ofte assosiert med Oslo fordi byen fra utover på 1800-tallet ble den viktigste byen der talemålet brukes. Det har etterhvert også spredd seg både sosialt og geografisk, og blitt normaltalemålet mange steder på Østlandet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/oslodialekten/|tittel=Er språket i Oslo dialekt eller bokmål?|besøksdato=2021-10-31|språk=nb|verk=Språkrådet}}</ref>

Opprinnelig var oslodialekten det språket de lavere sosiale lagene i osloområdet snakket, dvs. arbeidere, husmenn og småbønder. Dialekten er nært beslektet med omkringliggende østlandsdialekter. Som følge av industrialiseringen i Oslo (Christiania/Kristiania) på slutten av 1800-tallet ble oslodialekten så å si utelukkende assosiert med arbeiderklassen og ble i praksis en «arbeider[[sosiolekt]]». Fra midten av 1800-tallet var den assosiert med østkanten og de andre arbeiderstrøkene i byen. Over- og middelklassen i Oslo (hovedsakelig på vestkanten) snakket i regelen [[dannet dagligtale]], som skiller seg klart fra oslodialekt, og Oslo var dermed språklig delt i to.<ref>Kjell Venås (1998): «Dialekt og normaltalemålet» – Apollon, nr. 1.</ref> I etterkrigstiden ble mange av arbeiderstrøkene (særlig i sentrum) sanert, noe som bidro til at oslodialekten begynte å forsvinne fra bybildet.{{tr}}

Oslodialekten er det stedsegne (lokale) talemålet i Osloregionen, mens dannet dagligtale og dens moderne videreføring standard østnorsk har sine røtter i den norske overklassens uttale av [[dansk]].<ref name="bondi" /> Høyere sosiale lag på Østlandet fikk dansk med norsk uttale som [[morsmål]] under unionen med Danmark. Navnet vikamål som tidligere også ble brukt om oslomålet viser til det tidligere arbeiderstrøket [[Vika (Oslo)|Vika]], men dialekten var ikke begrenset til Vika. På 1800- og første del av 1900-tallet ble dialekten stort sett kalt ''folkespråket'', ''vulgærspråket'' eller ''gatespråket'' av over- og middelklassen.

==Definering og geografisk utbredelse==
I dialektforskningen klassifiseres oslodialekten som en dialekt på grensen mellom vikværsk i sør og midtøstlandsk i nord.<ref name="Wiggen 1990">{{Kilde bok
| forfatter=Geirr Wiggen
| redaktør=Ernst Håkon Jahr
| utgivelsesår=1990
| artikkel=Oslo bymål
| tittel=Den store dialektboka
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=
| forlag=Novus
| side=
| isbn=978-82-7099-167-9
| id=
| kommentar=
| url=
}}</ref> Fra midtøstlandsk har den blant annet bundne flertallsformer som ''gutta'' og ''båta'' der vikværsk har ''guttane'' og ''båtane'', fra vikværsk har den fortidsformer som ''kasta'' og ''hoppa'' der midtøstlandsk har ''kaste'' og ''hoppe''.  Standard østnorsk skiller seg fra østlandsdialektene på disse områdene med former som ''guttene'', ''båtene'', ''kastet'' og ''hoppet''.

Midtøstlandsk er østnorske dialekter brukt om målførene på [[Romerike]], [[Ringerike]] og [[Modum]]<ref>[http://snl.no/midt%C3%B8stlandsk SNL.no] - Midtøstlandsk</ref>, mens [[vikværsk]] dekker bl.a [[Østfold]] og [[Vestfold]]. Rommet i mellom disse som oslodialekten da kunne operere i omfatter dermed [[Nedre Buskerud]], [[Akershus Vest]], [[Follo]] og naturlig nok [[Oslo]]. Dog mener enkelte at vikværsk strekker seg ytterligere lenger nord<ref>[http://snl.no/vikv%C3%A6rsk SNL.no] - Vikværsk</ref> og at oslodialekten er en del av denne.

==Historie==
Oslodialekt har siden 1800-tallet vært sterkt assosiert med [[Østkant og vestkant i Oslo|østkanten]] og arbeiderstrøkene ellers i byen, men har i lang tid vært i sterk tilbakegang også på østkanten og er omtrent utdødd i sin tradisjonelle rene form. I dialektkontinuumet på Østlandet står dialekten nær tradisjonelle dialektale talemål i områdene rundt Oslo. Oslodialekt har i mange hundre år eksistert side om side med det danske, «dannede» talemålet til over- og middelklassen, og har altså ikke vært det eneste talemålet i byen, bare det eneste stedsegne, dialektale talemålet. Oslodialekt er i tillegg til å være dialekt også en [[sosiolekt]], siden det utelukkende har vært brukt av de lavere sosiale lagene i byen. Med industrialiseringen i Oslo på 1800-tallet kom oslodialekten til å bli en «arbeidersosiolekt» i stor grad. I større grad enn andre norske dialekter har oslodialekt blitt oppfattet, og blir det fremdeles, som et talemål med lav prestisje og typisk for arbeiderklassen. Personer som har tatt utdannelse og avansert klassemessig har nærmest uten unntak lagt av seg dette talemålet.

Oslodialekten har artikkel foran navn, f.eks. «a'Kari» og «n'Per». En annen forskjell mellom oslodialekten og standard østnorsk, er at oslodialekten gjerne har trykk på første stavelse. F.eks. uttales [[banan]] på oslodialekten som /''''bɑn:'''ɑn/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, heter /bɑ''''nɑ:n'''/. Fabrikk uttales på oslodialekten som /''''fabb'''rikk/, telefon som /''''telle'''fon/ og medisin som /''''meddi'''sin/. Tilsvarende gjelder navnet [[Emil]], som på oslodialekten uttales /'''ɛ'''mɪl/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, uttales /ɛmi:l/.

Oslodialekt har vært i tilbakegang siden slutten av det [[20. århundre]]. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til at standard østnorsk, som oppfattes som et prestisjespråk, i stadig større grad fortrenger lokale dia- og sosiolekter på østlandet.<ref name="Leitre" /> Dette har rammet oslodialekt særlig hardt, på grunn av dialektens lave sosiale prestisje. Blant store befolkningsgrupper i [[Østkant og vestkant i Oslo|Oslo vest]] og østlandet ellers er dialekten tradisjonelt sterkt uglesett (sett på som «stygg» og «udannet») og oppfattes som sosial markør for tilhørighet til arbeiderklassen.

Utviklingen etter 1970-tallet har innebåret at oslodialekten har dødd nesten helt ut i sin tradisjonelle form, og i den grad dialekten brukes i dag har den vanligvis sterke elementer av standard østnorsk, eller er kanskje heller standard østnorsk med visse spor av oslodialekten. Særlig etter at de gamle arbeiderstrøkene ble sanert i etterkrigstiden begynte dialekten å forsvinne fra bybildet. Oslodialekten eller «arbeidersosiolekten» fikk et kortvarig oppsving i enkelte miljøer gjennom fremveksten av [[Arbeidernes kommunistparti|AKP(m-l)]] fra rundt 1970, som et uttrykk for «[[sjølproletarisering]]». Dette var et forsøk på å trosse den lave sosiale prestisjen til dette talemålet, og særlig [[Tron Øgrim]]s språkbruk («øgrimsk») ble kjent.

I norsk film med handling fra Oslo øst og i revyer i hovedstaden fra 1950-tallet til rundt 1970 ser man fortsatt Oslo-dialekten, ofte noe utvannet, brukt. Bl.a. brukte [[Arve Opsahl]] og [[Aud Schønemann]] et talemål som lå ganske nær oslodialekt på scene og film. Dette ser man bl.a. i filmene om ''[[Olsenbanden]]'', med bl.a. karakteristisk markert trykk på første stavelse og artikkelen ''a'' (hun). Oslodialekten har også blitt [[parodi]]ert i ulike sammenhenger, bl.a. av [[Harald Eia]] gjennom figuren «[[Oslolosen]]» som snakker en gjennomført oslodialekt.

Selv om oslodialekten som egen dialekt er nærmest utdødd, har visse elementer fra denne dialekten overlevd i talespråket i Oslo, dvs. i standard østnorsk, og blitt tatt opp i språket uavhengig av sosial klasse. Eksempler er oslodialektens tendens til sammentrekning av ord (''ha'ke'', ''vi'ke'', for ''har ikke'' og ''vil ikke''). Når Oslofolk snakker fort i dagligdagse situasjoner, med mindre omstendelig [[diksjon]], kan særlig slike elementer av oslodialekten bli synlige. Dette regnes imidlertid normalt som et mer uformelt språk. Ofte snakker folk med en klarere diksjon og med mindre spor av oslodialekt i mer formelle situasjoner. Talespråket i Oslo i dag er i hovedsak standard østnorsk med varierende grad av påvirkning fra oslodialekten, fra klart synlige trekk til bare svake trekk om noen.

== Jamvektsregelen ==
=== Utvikling ===
* På norrønt hadde man fire andre uttalelover i stedet for de to tonelagene på norsk i dag (en tanke-tanken vs en tank-tanken). Av disse utviklet den uttalen der begge stavelsene hadde kort vokal og kort konsonant seg til det vi i dag kaller jamvekt som påvirker både verb, hankjønnsord og utafor Oslo også hunkjønnsord. De andre stavelsene på norrønt ble til det vi kaller overvektsord, altså der en av stavelsene i ordet var lengre enn de andre (og dette fantes det altså tre varianter av). Når man i dag skal finne ut om et verb eller substantiv skal ha jamvektsendelsen -a, må man se etter tre viktige ting. '''''Først''''' om (en andre) konsonanten har én konsonant. Å ka'''<u>ll</u>'''e, å sa'''<u>ts</u>'''e, en ba'''<u>kk</u>'''e har ikke det f.eks. Her fins det imidlertid et kjempeviktig unntak, nemlig at j-er ikke bryter denne jamninga, derfor har ord som velja, selja og sitja kløyvd infinitiv på nynorsk og i de norske dialektene, inkludert oslomål. Den '''''andre''''' regelen er å se på den første vokalen, om det er en diftong får ordet ikke -a: f.eks. å r<u>'''ei'''</u>se. Den '''''tredje''''' viktige faktoren man må se etter er om rotvokalen hadde lang eller kort vokal på norrønt, fordi bare korte vokaler får -a. Å skr'''<u>i</u>'''ve og å gr'''<u>å</u>'''te kvalifiserer seg til -a med alle de andre kravene, men fordi í og á var lange på norrønt er de det også på moderne norsk. To grunnleggende regler er å se om et verb hører til samme verbklasse som å skrive, altså ha samme bøying, f.eks. å grine-griner-grein-har grini. Alle å-ene var også lange a-er, á, på norrønt og er derfor som hovedregel lette å oppdage, men noen o-er har byttet skrivemåte til å på moderne bokmål, f.eks. å tåle, måke, en bråte. Alle y-er og o-er som blir til ø er dessuten også korte, og likedan med i-er som blir til e-er. Alle a-ene var dessuten korte på norrønt (fordi de lange a-ene i dag skrives som å), men det er et par unntak der bokmål har gjort å->a, f.eks. «å plåge->plage» eller «en fåre->fare», men disse er få. Dette er noen grunnleggende huskeregler, men alt i alt er jamvektsregelen på moderne norsk noe man må pugge over lengre tid og se i ordbøker for å bekrefte etymologien. Utover dette gjelder denne regelen norrøne låneord, så et tysk låneord som «å prege» eller et engelsk internettlåneord som «å rate» får sjelden a-endelsen. Altså funker jamvektsregelen i dag som et frossent system der nye lånord ikke blir inkluderte. 
* Kløyvd infinitiv var ellers tillatt på det bokmålske skriftmålet i perioden 1938-2005 og brukt av mange forfattere, mens kløyvd infinitiv har vært tillatt på nynorsk fra og med 1901. Jamvekt i hunkjønn var også tillatt på nynorsk som del av [[Midlandsnormalen]] i perioden 1901-1917, men kom aldri tilbake utenom i et par ord. Jamvekt i hankjønn har aldri vært offisielt tillatt på noen av skriftmålene, men har likevel vært relativt vanlig særlig i tekstet slang i filmer og serier. Forfattere som har blanda dialekt og skriftmål har og brukt kløyvd infinitiv har òg vært mange, mellom anna Alf Prøysen, Vidar Sandbeck og Håvard Skirbekk. 

=== Verbliste ===
* Vanlige verb med -a i infinitiv ([[kløyvd infinitiv]]): '''''å''''' aka, baka, bæra, drepa, eta (spise), fLøtta (flytte), gapa, gnaga, grava, gjør(r)a, jaga, kara (å kare seg fram), kava, knaka, komma, laga, lea («å lea [røre] på sæ»),  lesa, leva, lova, maLa (å male korn til mel eller det katten gjør. Å male fra maling kommer fra 'måling' og skal i prinsippet ikke ha jamvekt, men har det ofte likevel), måka (måke, f.eks. snø), prata, pæLa (å streve, arbeide hardt. Jf. svensk påla og islandsk pæla), pælla (å pele, plukke f.eks. poteter), raka (å barbere skjegget eller å rake løv), rasa, saga, setta, sitta, skapa, skjæra, skrapa, smaka, sova, spara, spella (spille), staka (å stake seg fram), streva, stæLa (stjele), sæLja (selge), svara, taLa, tapa, tåla, tåra (tørre), veta/vita (vite), væLja (velge), vær(r)a.
* Andre verb med -a i infinitiv: båra (bore, lage hull i), fåla (når hesten føder), gala (hanen galer når sola kommer til syne), kjasa («han kjasa [strevde] så mye med leksene at 'n sovna» eller «hu kjasar [sliter seg ut] med ærbe sitt». Også om å mase mye etter noe, «Han kjasar etter hvor æLva gikk før»), krava («vannet har krava/vannet kravar»= vannet fryser til og får en tynn ishinne), rava («å rava te sæ noen bLåbær»), tæpa (å tråkke, gå, «dær må'ru tæpa pent»=der må du bevege der forsiktig), teva (=å slå, særlig kraftig. «Han teva te'n så'n kvamna [besvimte]»).
* Verb som ifølge jamvektsregelen ikke skal ha -a, men ofte har det likevel: Bråka, detta (falle, ramle. Trulig -a etter analogi med å setta), finna, heta (å he(i)te), legga/lægga, ligga. 

=== Hankjønnsliste ===
* Vanlige substantiv med -a i ubunden form ([[jamvekt]]): en haga , kraga  maga, bana, hara, kLasa (bunt/mengde; «en kLasa bananer»), hana, kjaka, skara (hard skorpe øverst på snøen), spaa (spade), staka (stake, stang av tre), tara (tare, =sjøplante), vana (vane), gjerne den første telen om vinteren), stega (stige), efta (aften, kveld, oftest ettermiddag), slea (slede), beta (bit), sæLa (sele, f.eks. buksesele), bråta, båga (bue), aLbåga (albue), påsa (pose), måsa (mose), fåLa (fole, ung hest), pæLa (støvel mer vanlig).
* Andre substantiv med -a i ubunden form: haka (gårdsredskap med krok, jf. båtshake), hava (trehandtak/trehank, f.eks. «dørahava» eller bøttehåndtaket), kaga (lav busk eller lite tre med mange greiner, jf. einerkage), kLaka (tynt lag med frossen jord oppå myk jord, kraka (stakkarslig/lite brukelig person), kLava (flere gårdsting, f.eks. redskap til å måle tømmer med), smala (=flokk/mengde, en smala med folk/sauer), låga (flamme, jf. gassloge). En mårra og en da er òg blitt til jamvektsord på oslomål, trass i at de ikke var det på norrønt. En mårra-mårran-mårrar-mårrane, en da-dan-daar-daane. Ordene påLa og råna (hanngris, jamfør råner) skulle heller ikke ha hatt jamvektsendelsen -a.

=== Tilleggsinformasjon ===
* De omkringliggende dialektene til Oslomål har i tillegg til infinitiv og hankjønn også jamvekt i hunkjønn. Det kan da f.eks. være «ei fLugu-fLugua-fLugur-fLugune», men former som «fLugo» i bunden form entall og «flugun(e)» i bunden form flertall fins også. Oslo har trolig hatt jamvekt i hunkjønn og for noen hundre år siden, men så mistet det. Kysten av Vestfold hadde heller ikke jamvekt i hunkjønn ved forrige århundreskifte. Tre jamvektsord har likevel kommet inn på bokmål og slik òg i oslomålet, om de da aldri har vært der. Ei furu, ei gutu og ei turu (kjøkkenredskap).
* Det fins ei rad ord i intetkjønn som også får det man kan kalle jamning, men systemet er ikke konsekvent og oppstår bare dersom y eller i er rotvokalen i ordet. Et eksempel på dette er ''Tyri,'' et anna er et ''Tili.''
* Det er veldig vanlig på områdene rundt Oslo og på Østlandet forøvrig at når rotvokalen er en å, blir også endevokalen en å. Å sova->å såvå, å komma->å kåmmå, å måka->å måkå, en bråta->en bråtå. I Oslo kan flere av disse høres, også «en mårrå», men a-formene er i flertall og trulig det opprinnelige. Ei hoso, ei boso osv. er òg vanlige i distriktene rundt, men som sagt har ikke Oslo jamvekt i hunkjønnet.

== -a i andre staving ==
* Jamvektsregelen påvirker også andre ordklasser enn bare verba og substantiva. Blant anna har det gjort at endevokaler andre stader lettere har holdt på a-en sin, også når denne har til til e og så ə på Lavøstlandet ellers. F.eks. '''''tre`a''''' i staden for ''tre`djə'' eller ''tre`ddə'', '''''sa`mma''''' og '''''sa´mma''''' i staden for samme og sammen, og '''''ga`mmal''''' for <ref name=":1" />. Jamfør òg '''''sò`mmar''''' på bygdene rundt for sommer.
* På gammalnorsk fantes et langt mer velutvikla genitivssystemet enn det gjør på moderne norsk i dag og i dette fikk sterke hunkjønnsord og flere hankjønnsord -ar i genitivssammensettinger, jamfør ''bygda(r)hus'' på nynorsk. Dette systemet er i hovedsak dødt i dag, men pga. jamvektsloven har det holdt seg i flere ord på Østlandet. I Oslo gjelder dette ei møkk-'''''møkkarenne''''', en ved-'''''veaskjul''''', ei merr-'''''merravónn''''', et ledd-'''''lealaus''''' (ledd var hankjønn på gammalnorsk). På Vestby fins òg døra- i <u>''dørahava''</u> og ''<u>dørahelle</u>''<ref name=":2" />, mens på Kråkstad fantes vega- i ''<u>vegaskjell</u>'' <ref name=":3" />(vegkryss); ''<u>væiaskjell</u>''<ref name=":2" /> på Vestby. I Østfold fikk treet lønn både -a og en -j, ''<u>lønjatre</u>'' og ''<u>lønjave(d)</u>''<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010071508146|tittel=Mål i Østfold|etternavn=Strømshaug|fornavn=Kristian|utgiver=Universitetet i Oslo|år=1995|isbn=8270992496}}</ref>. Nord på Østlandet, f.eks. Hedmark fins sena- i både ''<u>senasterk</u>'', ''<u>senastrekk</u>'' og ''<u>senadrag</u>''. Det heiter ei/en sene på bokmål, men det kunne heite ei sìn på gammalnorsk. Det er altså iallfall 4 ord i Oslo og 4 ord ellers på Lavøstlandet som ennå får -a i entall etter gammalnorsk -ar, ikke så mange, men likevel verdt å ha med. 

== Substantiv ==

=== Hankjønnsord ===
*
{| class="wikitable"
|+
!Ubestemt form entall
!Bestemt form entall
!Ubestemt form flertall
!Bestemt form flertall
|-
|En stæi`n
|Stæin`n
|Stæin`er
|Stæin`a
|-
|En gutt
|Gutt`n
|Gutt`er
|Gutt`a
|-
|En bakke
|Bakk`en
|Bakk`er
|Bakk`a
|-
|En mu`rər
|Mu`rərn
|Mu`rəre
|Mu`rəra
|-
|En sle`a
|Sle`an
|Sle`ar
|Sle`ane
|}
*Alle hankjønnsord på oslomål, utenom ting og feil som ikke får -er i ubestemt form flertall, bøyes etter systemet over. Ord som slutter på -er i rota får en ekstra -e i ubestemt form flertall, mens jamvektsord får -ar og -ane i flertall; de eneste substantivene i Oslo som gjør det. Les mer om jamvektsord ovafor.

=== Hunkjønnsord ===
* Hunkjønnsorda får den mest regelrette bøyinga av de tre grammatiske kjønna. Alle hunkjønnsord får -a i bestemt form entall, -er i ubestemt form flertall og -ene i bestemt form flertall. En tonelagsforskjell fins i hunkjønnsord som har ei eller to stavinger, men dette er noe heile landet og alle nordmenn har naturlig i talemålet sitt (jamfør uttaleforskjellen av en tank-tanken og en tanke-tanken) at undertegnede ikke finner det nødvendig å forklare ytterligere. Det som likevel bør nevnes er at oslomålet hadde flere ord som var hunkjønn enn det som er vanlig på standard østlandsk i dag.
* Ord som var hunkjønn på oslomål: form, sak, synd, frelse. Alle ord som ender på -else og -het. Overraskelsa, størrelsa, tjukkelsa; leiligheta, herligheta, øvrigheta osv. Også nese, som oftest er hankjønn andre stader. 
* Til forskjell fra standard østlandsk, der -a i bundet form i hunkjønn er vanlig, brukes også alltid artikkelen «e» eller «ei» (noen bruker e ubetont og ei betont, mens andre bare bruker ei). I tillegg fins iallfall 4* korte determinativer, 3 lange determinativer og 1 adjektiv på oslomålet. Disse 4 korte determinativene (eigedomsorda) er mi, di, si og hi* (se hi(n) lenger nede). For de 3 lengre determinativene er disse eiga, anna og noa. Adjektivet er lita. Av disse er alle utenom noa tillatt på bokmål, noe man kan kritisere når nynorsk har noka og 1938-59 hadde forma noa. Disse kan også brukes på standard østlandsk som regel og trenger derfor ikke noen djupere forklaring. Noen eksempler kan være «ei lita bjørk», «det er boka mi», «jeg ha'kke noa bok til deg», «Jeg har eiga seng, jeg» osv.
{| class="wikitable"
|+
!Ubestemt form entall
!Bestemt form entall
!Ubestemt form flertall 
!Bestemt form flertall 
|-
|Ei/e jente
|Jenta
|Jenter
|Jentene
|-
|Ei/e soL
|SoL
|SoLer
|SoLene
|-
|Ei/e bok
|Boka
|Bøker
|Bøkene
|}
*

=== Intetkjønnsord ===
*
{| class="wikitable"
|+
!Ubestemt form entall
!Bestemt form entall
!Ubestemt form flertall
!Bestemt form flertall
|-
|Et boL
|BoLe
|BoL
|BoL´a
|-
|Et hus
|Huse
|Hus
|Hus´a
|-
|Et hår
|Håre
|Hår
|Hår´a
|-
|Et år
|Åre
|År
|År´a
|-
|Et få`ssjlag
|Få`ssjlage
|Få`ssjlag
|Få`ssjlaga
|-
|Et i`nnstrument
|I`nnstrumente
|I`nnstrumenter
|I`nnstrumenta
|}
*På nynorsk får intetkjønnsord aldri -er, eller -ar, i flertall, men det gjør de på oslomålet. Enstavingsord som de fire øverste gjør det ikke, men tostavingsord som det nederste i tabellen gjerne får -er i flertall, men ikke alltid som det over viser. Stutte intetkjønnsord som slutter på -e pleier også å få -e, som eple''r'' og æwwe''r'' (øyne). Systemet med å få -er eller ikke later til å være vaklende og til og med om ord får -er eller ikke kan variere, men man ser kanskje en tendens i dag til at flere ord kan få -er og ikke måtte ha -er og at man slik i stedet for ett system i heile Oslo får to (flere eple vs epler, flere ord vs order). Å ha dette systemet med -er i mange intetkjønnsord er likevel noe som Østlandet iallfall har hatt siden 1800-tallet om ikke før og et sammenfall mellom intetkjønnsendingene og de andre kjønnene har også skjedd på nordnorsk og trøndersk (alle husan, ikke husa/å*). Det kan hende at systemet er lånt fra det danske skriftmålet, men det kan like gjerne være at dette systemet har utvikla seg naturlig på Østlandet.   

== Diftonger ==
* Diftonger er to vokaler som står ved siden av hverandre og som blir trukket sammen i uttalen, man kan si at de uttales som 1 1/2 vokal. På tidlig norrønt hadde alle de nordiske språkene de tre diftongene ei, øy og au, men så skjedde det ei endring og de østnordiske språkene dansk og svensk gikk over til monoftonger. Stein->sten, øy->ø, braud->brød. På Østlandet har også Sør-Østfold og det meste av Hedmark fylke hatt denne utviklinga, men ikke resten av landsdelen. Det derimot Lavøstlandet har hatt er ei monoftongering, der diftonger har blitt monoftonger foran ''<u>to konsonanter</u>'' eller ''<u>m</u>''. Straum->strøm og flaum->flom. Og raudt->rødt eller haust->høst. Denne regelen er dog ikke alltid perfekt, f.eks. heter det mange steder i dette området n'''<u>au</u>'''st og re<u>'''i'''</u>m. Mange ord har dessuten fått monoftong pga. skriftmålet, enten i nyere eller eldre tid, f.eks. br<u>'''ø'''</u>d, kj'''<u>ø</u>'''pe, h'''<u>ø</u>'''re, kj'''<u>ø</u>'''re. 
{| class="wikitable"
|+
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intekjønn
!Flertall
|-
|BLaut
|BLaut
|BLøtt
|BLaute
|-
|Dau'
|Dau'
|Dødt
|Dau'e
|-
|Rau'
|Rau'
|Rødt
|Rau'e
|-
|Brei'
|Brei'
|Bredt
|Breie
|}
<!-- Original forskning Seint, reint, seigt osv. virker ikke å følge denne regelen, seigt kanskje fordi g-en er stum utenom i «seikt» og seint og reint kan være analogi med resten av bøyinga, men det er likevel rart. -->
* Au er uttalt som æw i Oslo, men hadde på tidlig 1900-tallet tid ei mildere æv-uttale på f.eks. Øvre Romerike og det kan tenkes at denne også fantes i Oslo. På standard østlandsk blir denne æw-uttalen ofte sett på som stygg og man bruker helst ei æu-uttale, slik at maur og staur blir uttalt mæur og stæur, mot oslomål og resten av Lavøstlandet som sier '''stæwwer''' og '''mæwwer'''. 
* Ei er uttalt som æi i Oslo, ei uttale som også standard østlandsk har og som sprer seg. Dette er den minst radikale diftongen på bokmål og de aller fleste som prater standard østlandsk i dag har denne i mange av disse ordene, men det kan likevel være relevant å liste opp så mange som mulig. BLeik (blek), brei (bred), feit (fet), veik (vek, svak). Meir, fLeire. Å leite. Sein. Bein. Stein. Hveite (hvete). 
* Øy er uttalt som øi og er den diftongen med færrest ord i seg på oslomål. 
* Au. Staur. Maur. Aue. Blaut. Raud. 
* Falske diftonger: På dansk har man som hovedregel ikke diftonger, men til denne regelen fins det mange unntak. På bokmål har vi blant annet diftongene ai og oi, jf. å h'''<u>oi</u>'''e eller ei k'''<u>ai</u>'''. På dansk skrives disse i-ene med en j, og det gjør også mange av diftongene som skrives med øy på bokmål, f.eks. hø'''<u>j</u>''' for høy, ve'''<u>j</u>''' for vei og ø'''<u>j</u>'''e for øye. Dette er fordi disse diftongene kommer fra det danske skriftmålet, men fikk ny skrivemåte i forbindelse med samnorskpolitikken på 1900-tallet. Disse diftongene følger ikke det samme uttalesystemet som diftongene i arveordene fra norrønt. Mange av disse låneorda er veldig gamle og innarbeidde, mens andre er av veldig ny dato og man kan ennå høre de gamle ordformene, iallfall hos eldre. To vanlige eksempler på nyere lånte ordformer er '''høy''' i stedet for '''høg''', og '''øye''' i stedet for '''ævve''' (som kommer fra auge). Et mer vitenskapelig navn på disse falske diftongene vil f.eks. kunne være «'''''lånte diftonger'''''», men da ville man ikke kunnet skille h<u>'''ai'''</u> og '''<u>oi</u>''' fra de danske, noe som også blir problematisk. 

== Tonelag ==
* På oslomålet fins det to ulike tonelag, tonem. Disse kalles enstavingstonelag (tonem 1) og tostavingstonelag (tonem 2). Oslo ligger på Østlandet og har lavtone i disse, det betyr at trykket i orda begynner lavt og går dermed oppover, før det faller og begynner på nytt. På Vestlandet har man høytone, altså at man starter høyt og går nedover og så opp igjen og så gjentar det seg. Heile Østlandet, Trøndelag og Aust-Agder har lavtone, men det er store regionale forskjeller som har med hvor lenge man holder trykket, hvor raske trykka er, hvor høyt de går osv. Det som kanskje skiller oslomålet mest fra standard østlandsk er at låneord som ikke slutter på -e blir behandla som tonelag 2, mens de på standard østlandsk får tonelag 1. Jamfør ''klo`akk'' vs ''klo´akk'', ''sta`sjon'' vs ''sta´sjon'', ''ko`nntor'' vs ''ko´nntor''. Gjerne blir de skilt i skrift med doble vs enslige konsonanter, f.eks. ''konntor'' vs ''kontor''. Det som iallfall skjer når ord har tonelag 1 er at trykket er på det første trykket og så faller, mens med tonelag 2 er trykket lavt på første staving og stiger i andre staving. Ord på norsk har som hovedregel bare to stavinger, men kan få 4 og da er denne prosessen bare dobbel; ''kåm`fe´ma`sjon´'' altså for konfirmasjon. Ord med 3 stavinger blir også en gjentakelse av dette; ''pres`ta´sjon`''. Tonelaga blir også brukt i å skille sterke fra svake verb, som er interessant når noen verb som ''dre´per'', ''blå´ser'' og ''le´ser'' har sterkt tonelag trass i at de blir bøyd svakt i Oslo i dag. Mange nabodialekter, og det nynorske skriftmålet, bøyer dem imidlertid sterkt og de må derfor fram til ganske nylig ha vært sterke også i Oslo. 
* '''NB''': Legg merke til bruken av ´ for enstavinger og ` for tostavinger i teksten! 

== Ju/Jo på Oslomål ==
* .På vestnorrønt hadde man både ju og jo, å br'''<u>jo</u>'''ta og å fl'''<u>ju</u>'''ga. På dansk reduserte man begge disse til y, bryde og flyve, mens på svensk ble de bare reduserte i verb, flyga og frysa, men ju beholdt i andre verbklasser.  Det heter å fryse, bryte, nyte, fLy osv. Men det heter samtidig Ju i adjektivene; '''djup''', '''sjuk''', '''mjuk''', '''tjukk'''; i tillegg til substantivet '''tjuv''' og verbet '''å ljuge'''. Det er i hovedsak dette svenske systemet som altså i hovedsak preger Lavøstlandet. Jo har dels overlevd på deler av Lavøstlandet, men i selve Oslo fins ingen rester etter dette i nyere tid. Jo-er på svensk er blitt til Ju-er der den ikke har blitt til Y-er, f.eks. Ljos->Ljus. Utafor Oslo, i Aurskog på Romerike fantes på 1900-tallet òg former som Ljos->jøs, Ljod->jø, Bljug->bLug<ref name=":4" />; på Follo Tjor->tjår<ref name=":5" />. På oslomål het disse imidlertid på 1900-talet og trolig lenge før lys, lyd, blyg og tyr. Tallorda '''sju''' og '''tjue''' er òg eksempler på ju i oslomålet, jamfør riksmål syv og tyve.

== Stutte ord med u i staden for o ==
* På norrønt hendte ei lydutvikling i østnordisk der ú->ó i ei rad stutte ord. Grensa for dette gikk i hovedsak nord og vest i Sverige og grensene her var ikke heilt stabile (se Bandle 1973), i Älvdalen sa man f.eks. e ku, men å gnu. Som hovedregel har Oslo og heile Østlandet u i disse orda: ei '''''bru''''', ei '''''tru''''', ei '''''ku''''', ei '''''bu'''''(d), å '''''tru''''', å '''''gnu''''', å '''''snu'''''. Et unntak til dette er likevel verbet '''''å bu/bo'''''. Dette verbet fins med o i heile landet, også Oslo, men der gjør også forma med o. Språkvitere er uenige om hva som er mest korrekt og gammaldags og om bo bare er et nytt dansk eller bokmålsk lån, eller om det er enda eldre. Follo har bare å bu i eldre kilder, Romerike har begge deler på Ullensaker<ref name=":0">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009041704078|tittel=Som sagt i Ullsaker : or' og vendinger frå 30-åra|etternavn=Stokstad|fornavn=Olaug Julseth|utgiver=R. Sand Trykkeri|år=1997|isbn=8299449707|utgivelsessted=Jessheum}}</ref>. Trygve Bull, side 62-63<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060304056|tittel=Språket i Oslo|forfattere=Bull, Trygve.|dato=1980|verk=www.nb.no|forlag=Gyldendal Norsk Forlag}}</ref>, argumenterer for at å bo er ei gammal form på Østlandet fordi den er så vanlig.

== -an på gammalnorsk ==
* Endinga -an som i hovedsak er -en på bokmål i dag etter a->e på dansk, har holdt på vokalen i Oslo, men har de fleste stedene i landet mista -n. Utenfor på bokmål og Utanfor på nynorsk heiter derfor '''''u`ttafòr'''''<ref name=":1" /> i Oslo. På same måten gjelder Nordenfor->'''''no`Lafòr'''''. Likevel sjelden på Romerike<ref name=":0" />, så dette '''''<u>kan</u>''''' være ei skriftform som ikke fins i noen anna form, ikke heller i Oslo.

<!--== Lydverket ==
* Må få inn tavler her i IPA. 

=== Lyder jeg har brukt i denne teksta: ===
* ʃ=sj.
* š=sj.
* ə=schwa, slags veik e. 
* ɽ=tjukk L.
* ŋ=ng. 
* ę=mellomlyd av e og æ?
* æ̌=æ med trykk?
* ʈ=retrofleks rt. 
* ?=retrofleks rs.
* n̥=n med trykk???
* ā=?
-->
== Tjukk L, lys ''l'' og mørk '''l''' ==
* Oslomålet har tre «l»-lyder. Apikal og laminal l. Laminal/lys l brukes bare etter a og å/ò, f.eks. ba''ll'', sta''ll'', vo''ll'' og to''ll''. 
* [[Tjukk L|Tjukk '''L''']] er eigentlig en retrofleks r-lyd og har ikke noe med de andre l-ene å gjøre, utenom at tjukk L kommer fra to lydsammensettinger i Oslo, enten rd som i boL, haL og gjoLe; eller fra enslige <u>l-er</u> på slutten av ord, f.eks. måL, staL og høL. Tjukk '''L''' blir likevel på folkemunne referert til som en l-lyd og er derfor gjort rede for her. Tjukk '''L''' har blitt merka i denne teksten så best og konsekvent som mulig med symbolet L; siden tjukk L '''''aldri opptrer på starten av ord'''''. Merk òg at tjukk L ikke er vanlig i lånord, som ''kla´ssə'' eller ''sal'', og rl som farlig og Karl får heller ikke tjukk L som de gjør på mange dialekter. ''Ha`mməL'' får òg tradisjonelt tjukk L<ref name=":1" />, tross i at det hadde -r på gammalnorsk. Det kan kanskje ha blitt analogt med gammaL på ein eller annan måte, fordi nabodialektene har ''hammar'' eller ''håmmår''. 
* Apikal eller mørk '''l''' er den l-lyden som fins i alle andre ord, f.eks. å '''l'''egge, å '''l'''uske, å pe'''ll'''e, et ste'''ll'''. På 1900-tallet begynte et lydfenomem som omfatta bygda Idd sør for Halden å spre seg nordover, først inn i Østfold og i samtida Follo og Oslo. Dette lydfenomenet gikk ut på at man uttalte laminale/lyse ''l''-er som apikale/mørke '''l'''-er; eventuelt også tjukke L-er som apikal/mørk. Dette fenomenet kalles østfold-'''l''' og kjennetegnes ikke med at man har fått en ny lyd, men slutter å bruke en lyd der denne vil være det eneste naturlige for mange. Norsk står i ei særstilling med våre to l-lyder og ikke heile landet har dem, blant anna har Vestlandet hare apikale/mørke '''l'''-er som Østfold, og på Toten har et fenomen med å bare bruke laminale/lyse ''l''-er spredt seg. Dessuten utvikler språk seg heile tida. Likevel, østfold-'''l''' har ikke tradisjon i oslomålet og bør derfor ikke regnes som del av det, iallfall i si tradisjonelle form. <ref>{{Kilde www|url=https://www.sprakradet.no/svardatabase/sporsmal-og-svar/den-sakalte-ostfold-l-en-/|tittel=Den såkalte Østfold-l-en|besøksdato=2023-02-10|forfattere=Spåpkrådet|dato=03.05.2023}}</ref> 

== KJ-lyden ==
* Ei anna lydutvikling i Oslo de seinere åra har vært at den tradisjonelle kj-lyden har forsvunnet for sj-lyden, altså akkurat som østfold-l er dette et fenomen der en eksisterende lyd slutter å bli brukt og blir bytta ut med en annen eksisterende lyd som ligger den erstattede lyden nær. Sj og kj ligger hverandre nært fonetisk på Lavøstlandet og siden Sj opptrer i flere ord er dette gjerne den lyden barn lærer seg først, mens Kj er en av de siste lydene de lærer seg. '''K'''ino blir til '''Sj'''ino, '''K'''irke blir til '''Sj'''irke og '''Kj'''ede blir til '''Skj'''ede. De første ungdommene i Oslo som ikke hadde lært seg å uttale Kj skal ha blitt dokumenterte på 1930-talet, men de var da særs få og nesten alle lærte seg lyden i voksen alder, blant anna med omfattende hjelp fra pedagoger. Utover på 1990-tallet og 2000-tallet begynte imidlertid avskyen for å ikke ha noen Kj-lyd å moderere seg, det blei mer fokus på psykisk helse og velvære for unge og private pedagoger blei mindre og mindre anvendt.{{trenger referanse}} I dag har et stort mindretall av unge voksne i Oslo-området ingen Kj-lyd og utviklinga er akselererende. Hvor utbredt denne lyden faktisk har fått er likevel noe overrepresentert og overreagert i media. På 1930-tallet skal Kj-bortfallet ha hatt hovedtyngden på Østkanten og det hadde den fram til iallfall 1990-tallet, blant anna med innvandrere som måtte lære seg på nytt denne lyden de ikke hadde på morsmålet sitt. I dag virker det imidlertid som at det er Vestkanten og de høyere sosiale lag som har et mest utpreget Kj-bortfall, noen steder kan man til og med prate om et Sj-bortfall, der alle tj, kj, sj og skj-ord blir uttalt med en tydelig S. Dette kan ha sammenheng med at sj+l har blitt sett på som vulgære på Vestkanten siden iallfall 1800-tallet, jamfør striden om Oslo-navnet. Undertegnede hørte et eldre barn på bussen i Bærum si «Såføren sørte oss til s-lottet» [Sjåføren kjørte oss til slottet] og det var ikke hverken første eller siste gangen. Likevel, ei slik utvikling, om den ikke snur eller stopper, vil selvsagt ta veldig mange tiår å slå rot og vil neppe bli dominerende før kanskje neste hundreår. Og det er som sagt om den ikke blir stoppa, noe utviklinger blir heile tida. Det er da heller ikke utenkelig at Kj-bortfallet på en eller annen måte skal kunne snu, men slik det ser ut nå har Kj-bortfallet i likhet med Østfold-'''l''' størst status hos ungdommer på Vestkanten. Dette har trulig sammenheng med at disse har størst sosial frihet til å utforske og leke seg med språket og at de gjør nettopp det, ikke bare på Vestkanten, men også i familier andre steder i Oslo-området fra høyere sosial status. Hvorvidt Kj-lyden ennå bør regnes som obligatorisk på et moderne oslomål er bundet av hvilke meininger vedkommende måtte ha, men man bør iallfall ha med i beregninga at Kj-bortfallet er utbredt hos mange i Oslo, også de unge og de godt voksne som ellers prater brei standard østlandsk med mange elementer fra det tradisjonelle oslomålet.

== Senking ==
* Senking er når en vokal «faller» på skalaen, altså at den blir mykere på IPA-tabellen. På norrønt fantes det en kort og en lang vokalutgave og det er den korte som blir til en annen vokal på oslomål. 
* Ì->e.
* Ò->ø.
* Ỳ->ø. Noen eksempler er brỳst->brøst, rỳgg->røgg, stỳgg->sjtøgg, 
* È->æ. Vel->VæL. 
* A->æ?. 

== Adjektiv ==
*
*
{| class="wikitable"
|+e-a-e
!Hankjønn
!Hunkjønn
!Intetkjønn
!Flertall
|-
|
|A`nna<ref name=":1" />
|A`nna<ref name=":1" />
|
|-
|I`nngən<ref name=":1" />
|I`nnga<ref name=":1" />
|
|
|-
|Liten<ref name=":1" />
|Lita<ref name=":1" />
|
|
|-
|
|No`a<ref name=":1" />
|
|
|}
*
* I noen/noget har Bull hørt '''''Nott''''' i Oslo, men er usikker på om dette er mellomklassemål eller fra østfoldske innflyttere. Follo har noen rester av -t, særlig i eldre mål, men undertegnede finner det lite trolig at oslomål skulle ha hatt dette naturlig når -t er borte andre stader, f.eks. huset, (h)åt, inget osv. Men at det kommer fra overklassen noget og så er kommet nedover i forma not(t) er ikke heilt å utelukke, også sidan andre slike former, som a'ənt har gjort nettopp det.

== Verb ==

===Sterke verb ===

====== Første rekke ======
{| class="wikitable"
|+i - ei - i
!Bokmål
!Infinitiv
!Presens
!Preteritum
!Presens perfektum
|-
|
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|
|}
*

====== Andre rekke ======
{| class="wikitable"
|+y - au - y
!Bokmål
!Infinitiv
!Presens
!Preteritum
!Presens perfektum
|-
|
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|
|}
*

====== Tredje rekke ======
{| class="wikitable"
|+i/e - a - i/e
!Bokmål
!Infinitiv
!Presens
!Preteritum
!Presens perfektum
|-
|Å b'''<u>i</u>'''nde
|Å binnə<ref name=":6" />
|binn´ər
|bant
|Har binni
|-
|Å finne
|Å finnə<ref name=":6" />
|finn´ər
|fant
|Har finni
|-
|Å spinne
|Å spinnə<ref name=":6" />
|spinn´ər
|spant
|Har spinni
|-
|Å stikke
|Å stikkə<ref name=":6" />
|stikk´ər
|stakk
|Har stikki
|-
|Å tigge
|Å tiggə<ref name=":6" />
|tigg´ər
|tagg
|Har tiggi
|-
|Å vinne
|Å vinnə<ref name=":6" />
|vinn´ər
|vant
|Har vinni
|-
|Å br'''<u>e</u>'''kke
|Å brękkə<ref name=":6" />
|brękk´ər
|brakk
|Har brękki
|-
|Å brenne
|Å bręnnə<ref name=":6" />
|bręnn´ər
|brant
|Har bręnni
|-
|Å dette
|Å dętta<ref name=":6" />
|dętt´ər
|datt
|Har dętti
|-
|Å drikke
|Å drękkə<ref name=":6" />
|drękk´ər
|drakk
|Har drękki
|-
|Å gjelde
|Å jęllə<ref name=":6" />
|jęll´ər
|jalt
| ---
|-
|Å gleppe
|Å gLęppə<ref name=":6" />
|gLępp´ər
|gLapp
|Har gLęppi
|-
|Å henge
|Å hęŋŋə<ref name=":6" />
|hęŋŋ´ər
|haŋŋ
|Har hęŋŋi
|-
|Å hvekke
|Å kvękkə<ref name=":6" />
|kvękk´ər
|kvakk
|Har kvękki
|-
|Å rekke
|Å rękkə<ref name=":6" />
|rękk´ər
|rakk
rǫkk
|Har rękki
|-
|Å skjelle'''
|Å šęllə<ref name=":6" />
|šęll´ər
|šalt
| ---
|-
|Å skrelle
|Å skręllə<ref name=":6" />
|skręll´ər
|skrall
|Har skręlli
|-
|Å smelle
|Å smęllə<ref name=":6" />
|smęll´ər
|smalt
|Har smęlli
|-
|Å renne
|Å ręnnə<ref name=":6" />
|ręnn´ər
|rant
|Har ręnni
|-
|Å spenne
|Å spęnnə<ref name=":6" />
|spęnn´ər
|spant
|Har spęnni
|-
|Å slenge
|Å ʃLęŋŋə<ref name=":6" />
|ʃLęŋŋ´ər
|ʃLaŋŋ
|Har ʃLęŋŋi
|-
|Å skvette
|Å skvętt (/-a)<ref name=":6" />
|skvętt´ər
|skvatt
|Har skvętti
|-
|Å vokse
|Å vęksə<ref name=":6" />
Å vǫksə<ref name=":6" />
|vęks´ər
vǫks´ər
| ---
|Har vęksi
Har vǫksi
|-
|Å verpe
|Å værpə<ref name=":6" />
|værp´ər
| ---
|Har værpi
|-
|Å hjelpe
|Å jäLpə<ref name=":6" />
|jäL´ər
|jaLp
| ---
|-
|Å skjelve
|Å šäLvə<ref name=":6" />
|šäLv´ər
|šaLv
|Har säLvi
|-
|Å s'''<u>y</u>'''nge
|Å syŋŋə<ref name=":6" />
|syŋŋ´ər
|saŋŋ
|Har syŋŋi
|-
|Å tygge
|Å tyggə<ref name=":6" />
|tygg´ər
| ---
|Har tiggi
|-
|Å synke
|Å sökkə<ref name=":6">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015012008060|tittel=Kristiania bymål : vulgærsproget med henblik på den utvungne dagligtale|etternavn=Larsen|fornavn=Amund Bredesen|utgiver=Bymålslaget|år=1907|utgivelsessted=Kristiania}}</ref>
|sökk´ər
|sakk
sǫkk
|Har șekki
|}
<blockquote>'''<big><sup>*</sup></big>'''Fare sammen, av oldnorsk *hvekka. Det er her en langveisfra indflyttet form; thi hva blir ellers i byen til v, i omegnen efter Ross tildels til gv; så spesielt i dette ord.

'''<big><sup>**</sup></big>'''Av oldnorsk i betydningen vedkomme. Præteritum er sikret ved en anekdote om en korpulent Kristiansand i 19de århundrede, som på gaten spurgte en grætende gut, hvad der var iveien; gutten avviste hans deltagelse med: »šalt də dæ, māgan?«. Præteritum hetter også šęlltə, regelmæssig.

Præteritum av tygge er mig alene opgit i formen tygdə. Præteritum av vęksə eller vǫksə er kun opgit som vǫkstə, præteritum partisipp også som vǫksa. Av jęlle og šęllə kjender jeg intet partisipp. Præsens av jäLpə med transitiv betydning har jeg hørt i formen jäLp`ər. Præteritum av værpə kun opgit værptə og værpa.</blockquote>

* a) bann, vann, spann, fann, brann, small fantes på Romerike før og har trulig funnes i Oslo en gang for ikke så fryktelig lenge sia. Se skrall.
* b) u->ø finnes i flere bygdemål utafor Oslo, har fønni og bønni. Men det kan likevel virke som at i-en er gammal i Oslo og ikke ei nyere forenkling.

====== Fjerde rekke ======
e-a-e
{| class="wikitable"
!Bokmål
!Infinitiv
!Presens
!Preteritum
!Presens perfektum
|-
|Å be
|Å bē<ref name=":6" />
|bēr
|bā
|Har bētt
|-
|Å gi
|Å jī<ref name=":6" />
|jīr
|gā
(gāv)
|Har jītt
|-
|Å se
|Å sē<ref name=":6" />
|sēr
|så̄
|Har sētt
|-
|Å ete
|Å īta<ref name=":6" />
|īt´ər
|å̄t
|Har īti
Har ēti
|-
|Å ligge
|Å liggə<ref name=":6" />
|ligg´ər
|lå̄
|Har liggi
|-
|Å sitte
|Å sitta<ref name=":6" />
|sitt´ər
|satt
|Har sitti
|-
|Å lese
|Å lēsa<ref name=":6" />
Å lēsə
|lēs´ər
| ---
|Har lēsi
|-
|Å kreke
|Å krēka<ref name=":6" />
Å krēkə
|krēk´ər
|krāk
|(Har krēki)
|-
|Å veve
|Å vēva<ref name=":6" />
|vēv´ər
| ---
|Har vēvi
|-
|Å veie
|Å væiə*<ref name=":6" />
|væi´ər
| ---
| ---
|-
|Å bære
|Å bǣra<ref name=":6" />
|bǣr´ər
|bār
|Har bǣri
|-
|Å skjære
|Å šǣra<ref name=":6" />
|šǣr´ər
|(skār)
|Har šǣri
|-
|Å væra
|Å vǣra<ref name=":6" />
|[ǣr]
|vār
|Har vǣri
|-
|Å stjele
|Å stǟLa<ref name=":6" />
|stǟL´ər
|stāL
|Har stäLi
|-
|Å komme
|Å kǫmma<ref name=":6" />
|kǫmm´ər
|kǫmm
|Har kǫmmi
|-
|Å sove
|Å så̄va<ref name=":6" />
|så̄v´ər
|så̄v
|Har så̄vi
|}
{| class="wikitable"
|}

=== Femte rekke ===
{| class="wikitable"
|}
a/e - o - a/e
{| class="wikitable"
!
====== Bokmål ======
!
====== Infinitiv ======
!
====== Presens ======
!
====== Preteritum ======
!
====== Presens oerfektum ======
|-
|
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|
|}
*
*
*Sjette rekke

=== A-veike verb ===
*-a i fortid i denne klassa verb på bokmål er noe som drar sørover mot vikværsk, kasta-har kasta. Dette er noe midtøstlandsken ellers ikke har og vi ser her at Oslo i gamle tider var et brytningspunkt mellom vikværsk og midtøstlandsk.
*.

=== E-veike verb ===
{| class="wikitable"
|+
!Infinitiv
!Presens
!Preteritum
!Presens perfektum
|-
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|-
|
|
|
|
|}
Noen verb med pt->ft
{| class="wikitable"
|+
!Infinitiv
!Presens
!Preteritum
!Presens perfektum
|-
|
|
|
|
|-
|Å kjøpə<ref name=":1" />
|Kjøpər
|Kjøfftə
|Har kjøfft
|-
|
|
|
|
|}
*
*

*.

=== Parverb ===
*Smelle. Senke/synke. Brenne. Sitte/sette. Renne. Henge. Slenge. Merke. Rekke. Skvette.

=== Pronomen ===
{| class="wikitable"
|+
!Bokmål
!Subjekt
!Objekt
!Eigedom hankjønn
!Eigedom hunkjønn
!Eigedom flertall
!Eigedom intetkjønn
|-
|jeg-meg
|jæi/jæ̌<ref name=":1" />
|mæi/mæ̌<ref name=":1" />
|min<ref name=":1" />
|mi<ref name=":1" />
|mitt<ref name=":1" />
|mine<ref name=":1" />
|-
|du-deg
|du<ref name=":1" />
|dæi/dæ̌<ref name=":1" />
|din<ref name=":1" />
|di<ref name=":1" />
|ditt<ref name=":1" />
|dine<ref name=":1" />
|-
|han-ham
|hann/n̥<ref name=":1" />
|hann/n̥<ref name=":1" />
|
|
|
|
|-
|hun-henne
|hu/a/he`nnər<ref name=":1" />
|hu/a/he`nnər<ref name=":1" />
|
|
|
|
|-
|det
|
|
|
|
|
|
|-
|vi-oss
|
|våssj<ref name=":1" />
|vå`res/vå`rəsəs/vå´ssjəs<ref name=":1" />
|vå`res/vå`rəsəs/vå´ssjəs<ref name=":1" />
|vå`res/vå`rəsəs/vå´ssjəs<ref name=":1" />
|vå`res/vå`rəsəs/vå´ssjəs<ref name=":1" />
|-
|dere
|di<ref name=":1" />
|dere<ref name=":1" />
|deres<ref name=":1" />
|deres<ref name=":1" />
|deres<ref name=":1" />
|deres<ref name=":1" />
|-
|de-dem
|døm/dåm/dom/dem<ref name=":1" />
|døm/dåm/dom/dem<ref name=":1" />
|døms/døm`''ə''s''ə''s/dåms/

doms/dems/dem`s''əs''<ref name=":1" />
|døms/døm`''ə''s''ə''s/dåms/

doms/dems/dem`s''əs''<ref name=":1" />
|døms/døm`''ə''s''ə''s/dåms/

doms/dems/dem`s''əs''<ref name=":1" />
|døms/døm`''ə''s''ə''s/dåms/

doms/dems/dem`s''əs''<ref name=":1" />
|-
|Høflig

De-Dem
|Di<ref name=":1" />
|Dere<ref name=":1" />
|Deres<ref name=":1" />
|Deres<ref name=":1" />
|Deres<ref name=":1" />
|Deres<ref name=":1" />
|}
*Alle pronomen som begynner med d på oslomål kan også få en variant som begynner med r, jamfør du->ru, dæ̌->ræ̌, døm->røm. Særlig når ordet før slutter på bokmål, «du må komma-ræ bort!».
*
*
*Oslo skiller hverken hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn i subjekt eller objekt. Hannøm-former, jamfør landsmål og svensk honom og dansk hannem, fins/fantes mange steder på Østlandet fram til nylig, gjerne da bare i indirekte objekt (dativ). Men i Oslo er dette så vidt meg bekjent heilt ukjent og det er han i objekt som gjelder.
*Oslo skiller hverken hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn i subjekt eller objekt. Det fins tre ulike hunkjønnsformer i Oslo, men alle brukes i begge formene. Oslo er en av få stader i Norge som har '''''hu''''' og ikke ho, men ho er likevel ikke heilt uhørt i hovedstaden i dag til og med av innfødte. '''''A''''' kommer dessuten fra den gamle akkusativsforma hana, som har litt til ha og så mista h. (H)a er veldig vanlig på midtøstlandsk, men ikke på vikværsk, noen stader heilt ukjent, og er slik et drag som drar oslomålet nord- og østover. '''''He`nnər''''' kommer fra den gamle genitivsforma, jamfør nynorsk hennar, blir brukt når man vil legge trykket (betone) en person, som da særlig hender i subjektet. «Var-e he`nn''ə''r?» eller «Hen`n''ə''r æ helt gæ`''əɳ'', he`nn''ə''r!». Bokmålsobjektet henne har også vært vanlig lenge i Oslo.
*Oslo skiller hverken hankjønn, hunkjønn eller intetkjønn i subjekt eller objekt. Objektsforma 'di' fins derfor ikke så vidt meg bekjent i noen flere ord enn på bokmål.
*
*Vår-vår-vårt-våre hadde tatt over for våres på 1970-tallet<ref name=":1" />, men det er denne forfatters inntrykk at våres er på retur. Dansk har vores (uttalt med å), så hun er også av den mistanke at våres i si tid kan være lånt fra dansk og det kan være grunnen til at det veik så lett igjen.
*Dem-dem er trulig ei kompromissform av de-dem og døm-døm i oslomålet, men dog et gammalt eksempel på konvergering ifølge Bull. Dom og dåm kan likeså være lånte, men grensene mellom disse m-formene er så utydelige på Østlandet at å utelate her vil være feil meiner Bull. De, uttalt di, blir likevel brukt som adjektivet; di ka`ra og di sto`r''ə'' gu`tta. Til tross for at «døm husa»-sammensettinger fins, så er dette å skille adjektivet og pronomenet et system som veldig mange av dialektene i Norge har og oslomålet er rettelig et av dem.
*Dere tok over i subjekt rundt midtre etterkrigstid. Vanlig før det med dere i betont subjekt, jf «Detta var moro, dere»<ref name=":1" />.
*Høflig pronomen Di-Dere, samme som I-Øder på landsmål og I-Ør på Hadeland. Ifølge Bull var dette pronomenet fram til 1970-tallet noe av den sterkeste identitetsmarkøren for når noen kom fra arbeiderklassen og ville holde på identiteten sin. Jamfør også at Egon Olsen flere ganger tiltaler både politiinspektør Hermansen og bankfunksjonærer som «Dere» (med Dere i subjekt).<blockquote>''I én sammenheng heter pronomen et nettopp dere, mens normalspråket har De/Dem, nemlig når ordet brukes i høflig tiltale til en enkeltperson. Neppe noe trekk skiller de to språkformer (og de to sosialegrupper) så skarpt som denne ulike bruk av høflighetsform: «Å si Dere til en fremmed (fortrinnsvis fra et «høyere» sosialt lag) er et ubedragelig kjennetegn på at den talende selv oppfatter seg som tilhørende et sosialt sett lavere lag, eller i alle fall underordnet. Når bruken av dette «ukorrekte» pronomen har holdt seg så standhaftig, er grunnen naturligvis her, som ellers, at en person som selv føler seg som hørende til arbeiderklassen nødig vil virke «jålete» eller få kameratene til å tro at han vil fremstille seg som noe annet enn det han er''<ref name=":1" />. Språket i Oslo, 1980, side 56.</blockquote>

=== Andre pronomen ===
*Tilvisende pronomen seg er uttalt '''''sæi''''' i betont stilling, '''''sæ̌''''' i ubetont stilling<ref name=":1" />.
*Påpeikende pronomen er den, den, det, de på bokmål. På oslomål unnlater man å bruke den i det heile tatt, både om levende og ikke-levende ting. Hann eller n̥ i hannkjønn; «''Se´r-u-kke kvi´vən? '''Han''' li´ggər-jo dær-boʈʈe! Ta`'<nowiki/>'''n̥'''-me hi´t-te-mæ´i!»'' og «''Se(r)-ru den-ka`ssa? '''<u>Hu</u>''' æ´kke tong, så se´tt-a hær!»''.
*Upersonlig pronomen er ''man'' eller ''en'' på bokmål. På nynorsk brukes i dag helst bare ''ein'', men i eldre nynorsk bruktes ''han'' og det er dette oslomål og mange andre dialekter på Lavøstlandet også har/hadde. «''<u>Han</u> sku a`lldri gjø`rra sjli´kkt no!»''. Overgangen mellom den/han og en kan i blant være uklar, men uttrykk som «''Slikt sku´lle-'''n̥'''-ikke-tru!»'' representerer nok et han som upersonlig pronomen og ikke en, eller den.

=== Spørreorda ===
*'''''Å''''' (hva/kva, der hvat->håt, og Oslo har mista både den stumme t-en (som i huset) og h-en fyrst).
*'''''Å''''' (hvor/kvar stad. Hvar->hår, der h-en har fallt bort og r-en likeså. Ofte tillagt ''''hen'''<nowiki/>' fra tysk, «å hen ska-ru?», «Å ga`mmal ær'u?».
*'''''Å''''' (hvor/kor mye. Hvar->hår, der h-en har fallt bort og r-en likeså. «Å mye ska-ru ha?» og «Å mange ær-e?»).
*'''''Åffer''''' (hvorfor/kvifor, der hvat+fyrir er blitt håt+for, og som over er h-en falt bort og t-en blitt stum. Dessuten fòr->før->fer).
*'''''Åssen''''' (hvordan/korleis er de vanligste formene på skriftmåla, men hvorledes/åssen og korso fins også. Har samme opphav som nynorsk korso, fra hverso=hvers veg (hvilken vei)).
*'''''Åkken'''''* (hvilken og hvem. På oslomål er det vanlig i dag å si 'åssen bil ær detta?', men dette er trulig nytt. Bull avskriver Håkken som et pronomen til Opplanda ved å bare nevne dette som eksempel og ved å rekonstruere ei fullstendig unaturlig form ''vekken'', for så å trekke slutning om at vem i både tydinga hvilken og hvem (hvem bil) må være gammalt; se side 61. Her må imidlertid undertegnede si stille seg uforstående. Sigurd Kolsrud på Sørum, Ingeborg Hoff på Blaker og Aurskog, Olaug Julseth Stokhaug på Ullensaker, finner alle hokken seint inn på 1900-talet, Henning Karlstad inn i dette årtusenet på Vestby; og mange eksempler fins også i Østfold. Til og med ei kjønnsbøying hokken-hokka-hokke-hokne fins flere steder uavhengig av skriftmåla. I Oslo er uttrykket «åkke som», hvilken som (=uansett), både utbredt og gammalt og å-formene/h-bortfallet sprer seg til bygdene på Østlandet. Undertegnede kan derfor ikke se det som noe anna enn at Oslo må ha hatt åkken og åkke, kanskje også videre kjønnsbøying (åkka jente er det? åkken bil så du?) fram til vår eiga tid. Dette ville også forklare hvorfor hvem bil/åssen bil ennå i dag er så utbredt; språkfølelse sitter gjerne igjen ei stund etter at et målmerke har dødd ut. Til noe anna, nevner Bull '''å vem stasjon''<nowiki/>' i tydinga hvilken stasjon; jamfør da <u>å hen</u> og <u>å mye</u>).

=== Preposisjoner ===
*'''''føre''''' (foran og før* [landsmål og mange dialekter skiller fyrr og fyre, vil tru det samme gjelder oslomålet], «''Han ji´kk sin væi fø`re/før mæi»'' og «''Han bLæi stå'əne-dær fø`re/få'rran mæi»'').
*'''''ta''''' (ut av).
*'''''Tell''''' (betont), '''''te''''' (ubetont).
*'''''tor/tur''''' (ut or, =ut av).

=== Adverb ===
*'''''Å-ti''''''. nyere '''''voʈi'''''=når. Hva+tid, hvor+tid.<ref name=":1" /> Konjunksjonen når=nåʈi (når tid).
*Inte. Nyere itte. Moderne ikke.

=== Konjunksjoner og Subjunksjoner ===
*'''''Atte'''''<ref name=":1" /> (eigentlig at+det. Blir brukt som fyllord, jf. Nå´ssjåmatte [når som at det], Vi´ssåmatte [hvis som at det], Dø´msåmatte [de som at det]).
*'''''Nåʈi'''''<ref name=":1" />=når. Når+tid. Spørreadverbet når=å-ti', nyere voʈi'.

=== Noen ord på oslomål som skiller seg fra bokmålet ===
*Aksel/Aksjel (=skulder, som er et tysk lånord).
*Atall (=slem, skadelig, utålelig).
*Attkeik (en som er sta og stri og nekter å gi seg på sitt).
*'''''Att`pågjell'''''<ref name=":1" /> (ekstrabetaling, å gjelde=å betale. Forma «å bitaLa» fins òg mange steder på Østlandet).
*'''''A`vunsjuk'''''<ref name=":1" /> (misunnelig, sjalu. Jamfør dansk 'avindsyg' og landsmål 'ovundsjuk').
*Bringe, ei (=bryst. På oslomål i dag er det vanligste «brøst», som er/var ei slags mellomform av fine 'bryst' og bondemålsordet 'bringe').
*Du'uL, en (=dugurd, frokost. Mer spesifikt kl.09, mellom frokosten som var kl.06-07 og middagen som var kl.11-12 i gamledager, så dugurd svarer egentlig best til det vi kaller lunsj i dag).
*'''''Hava'''''<ref name=":1" /> (håndtak, f.eks. ''dø`rhava'').
*Fjægg, en (Fjagg, =mannlig kjæreste).
*Freste (å prøve, «ha'ru fresta 're ut?», jamfør nynorsk 'freiste').
*'''''Fy`sen, væra fy`sen på'''''<ref name=":1" /> ('han er fysen på no godt', han har lyst på noe godt).
*Granne, en. Bundet form «graan») (=nabo, jamfør svensk og nynorsk).
*Hannrev (rekkverk, jamfør 'handred' på nynorsk).
*Heile (=hjerne. Hjerne var egentlig et skriftord, men har siden spredt seg til talemålet på overalt Østlandet).
*<s>Himkyn</s> (å ha himkyn=å ha hjemlengsel)
*Hærpe (fra harpesere, =å ødelegge).
*'''''I`ta'''''<ref name=":1" /> (å eta. I-en kommer fra presens perfektum, '''<u>har iti</u>'''. ''Å spise'' er et nyere skriftlån på Østlandet).
*Kjerring (i tydinga kvinne, gardskjerring eller vaskekjerring).
*'''''Kva`mmne'''''<ref name=":1" /> (besvime, svime av.
*Lett, en. (=farge, frå 'lìt'. Forma 'færje' av farge finst også og er langt mer vanlig).
*Linn (=mild, svak. F.eks. «Linnvêr», mildvær, eller «å væra i et linnt lynne»).
*Niten (grisk, grådig).
*Ordtøke (ordtak).
*PLa (å pleie. Jamfør nynorsk pla, stuttform fra plaga).
*Remje (Ræmja?. Skrike høyt, rope, vræle
*Sunn («å gå sund»=å gå i stykker).
*Ta til (å begynne, «det tok te å regne»).
*Tinge (bestille).
*'''''VæL''''', '''''Kve`llsvæL'''''<ref name=":1" /> (verd=måltid, jamfør Nattverd. Også ''EftasvæL'' på Vesby<ref name=":2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2020120907527|tittel=Å sa du?: på leiting etter Vestbymålet|etternavn=Karlstad|fornavn=Henning|utgiver=Vestby historielag|år=2014|isbn=978-82-991655-7-0|utgivelsessted=Vestby}}</ref>).
*VøLe (vøle, reparere, fikse, bøte. «Å vøLe om sæ»=å vaske og pynte seg).
*Øyk (i betydningen hest, fellesbetegnelse på hingst og hoppe. Ikke i betydningen gammal og dårlig hest).

==== Noen ord som brukes ulikt enn på bokmål ====
*'''''Efta''''' (tyder eigentlig aften, men blir brukt om ettermiddag eller kveld).
*'''''Fasst'''''<ref name=":1" /> (i bruken «selv om». «''Det skjer fasst du går i kjerka eller itte»''. <u>Selv om</u> er en tysk frase, jamfør at det ikke heter «sjæl om». «Jamvel om» og «enda/endå» var òg vanlige måter å uttrykke dette på i dialektene før. Jamfør også snarlik bruk av ''fast'' i svensk.)
*'''''Ista´'''''<ref name=":1" /> (i sted, men brukt om framtiden. «Det kommer te å skje ista»).
*'''''Me´llom'''''<ref name=":1" /> (i betydningen 'gjennom'. Å gå mellom døra).
*'''''Re`ssonerə'''''<ref name=":1" /> (kritisere, irettesette).

==== Noen former av ord som skiller seg tydelig fra bokmål ====
*.'''''A`lldrin'''''<ref name=":1" /> (Aldri)
*'''''Hu`ser''''' (husker, hør blant anna i Prammen og Madammen ved Einar Rose og Leif Juster).
*'''''Ja'''''<ref name=":1" /> (Ljå. Vanlig eldre uttale på mye av Østlandet).
*'''''Kjæ´rke''''', '''''kjærregåəɳ''''' (vanlig skrevet 'gåårn')<ref name=":1" />. (Kirke/kjerke, kirkegården. Kjærre- i kjerkegard er vanlig på mye av Østlandet, som Follo<ref name=":2" />. Kjørke og kjærke ymser mye rundt Oslo, ikke utenkelig at Kjørke òg fans i Oslo for ikke lenge sia).
*'''''Le`se'''''<ref name=":1" /> (å låse, jamfør nynorsk læse. æ->e).
*'''''Ma`rrken'''''<ref name=":1" /> (marked, marknad. d-en skal egentlig være stum. Marknad->markna->markne, kanskje da f.eks. markne->marken. ''E(i)n Martnan'' er vanlig t.d. i Trøndelag og nord og vest på Østlandet).
*'''''Ner'''''<ref name=":1" /> (ned. Trygve Bull legger til at denne forma skal ha hatt større sosial status før og at Bjørnstjerne Bjørnson brukte den, på 1800-tallet).
*'''''Ty´ssjlan'''''<ref name=":1" /> (Tyskland).
*'''''U`ngdåm'''''<ref name=":1" /> (med ú, ikke ù/o. Jamfør  ei '<nowiki/>''klukke''<nowiki/>'<ref name=":2" /> på og å '''huppe''<nowiki/>' <ref name=":5">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014051406044|tittel=Ås bygdebok : Bygdehistorie Inntil 1850|etternavn=Vik|fornavn=Trygve|utgiver=Ås kommune|år=1978|utgivelsessted=Ås}}</ref><ref name=":2" /> sør på Follo.
*'''''Va`kən'''''<ref name=":1" /> [Adjektiv] (våken. Vaken på Follo<ref name=":3">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014010838007|tittel=Kråkstad: en bygdebok. Bind 1|etternavn=Østlid|fornavn=Martin|utgiver=Kråkstad bokdebokkomite|år=1929|utgivelsessted=Norsk Skoletidenes Boktrykkeri, Hamar}}</ref> og Romerike<ref name=":0" /><ref name=":4">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011062908149|tittel=Målet i Aurskog og Blaker|etternavn=Hoff|fornavn=Ingeborg|utgiver=Ingeborg Hoff|år=1968|utgivelsessted=Oslo}}</ref>).
*'''''Va´llesj'''''<ref name=":1" /> [Namn] (Valdres).
*'''''Va´ttlan'''''<ref name=":1" /> [Namn] (Vaterland).
*'''''Ve`kə'''''<ref name=":1" /> [Hunkjønn] (uke er ei blandingsform av uge+veke. Merk òg at det ikke er vike/vyke. Det kan være bevis på at hunkjønn ikke har hatt jamning i Oslo på lenge, fordi -u virker å ha hjulpet med å holde på i/y omkringliggende steder. Man skal egentlig vente ì->e, noe Oslo nesten er aleine om i nærområdet sitt).
*'''''Vånn`gnə'''''<ref name=":1" /> [Verb] (våkne. Å i verbet, men a i adjektivet er uvanlig og trulig unaturlig. Kråkstad hadde 'vakna'<ref name=":3" /> i preteritum i bygdeboka si fra 1929).

==== Noen eksempler på lån fra riksmål/vestkantmålet som ikke er vanlige på bokmål lenger, men var eller er det på oslomål ====
*'''''Fla´ddbrø'''''<ref name=":1" />. (Flatbrød). Òg i formene '''''fla´pprø''''' og '''''fla´brø'''''.
*(H)'''''Jemm'''''<ref name=":1" />. (Heiter hem og him på alle bygdene rundt. Men det later til å være et gammalt lån i oslomålet).
*'''''Hæ`rrəman'''''<ref name=":1" /> (Brukt om herrer, gjerne brukt av eldre kvinner eller ironisk).
*'''''Ki´lo'''''<ref name=":1" /> (ikkje '''''kj'''''ilo. Hard k-uttale i stedet for mjuk er fra uttale av dansk skriftmål).
*'''''Kjø`ddæi'''''<ref name=":1" /> (kjøtdeig, blaut konsonant fra dansk).
*'''''Kje`nə'''''<ref name=":1" /> (tjene. Heiter 'tene/-a' på bygdemåla rundt og j-en mista norsk alt i gammalnorsk tid. Jamfør follomål '''tene''<nowiki/>'<ref name=":2" />).
*'''''Nøy`əl'''''<ref name=":1" /> (nøkkel. Nøgel har her blitt palatalisert/blitt mjuk, nøgjel/nøyel).
*'''''Sjib'''''<ref name=":1" /> (skip. Vanlig sj-lyd, men blaut konsonant fra dansk).
*'''''Sjiddentøy''''' (skittentøy, med blaut konsonant fra dansk).
*'''''V''''' i ma'''''v'''''e, ha'''''v'''''e, kra'''''v'''''e.

==== Noen eksempler på oslodialekt (standard østnorsk i parentes) ====
*''Bjønn'' (bjørn)
*''Bærj'' (berg)
*''Bånn'' (bunn)
*''Brølløp'' (bryllup)
*GøLv (gulv)
*''GåL'' (gård)
*Hæsj (Hals)
*''Hævv'' (haug)
*HøL (hull)
*''Hønn'' (horn)
*''Inte/itte'' (ikke), vek for ''ikke'' tidlig på 1900-tallet.
*''KLøppe'' (klippe)
*''Kjærke'' (kirke)
*KøL (kull)
*Kønn (korn)
*''Sæter'' (seter)
*Tisdag (tirsdag)
*''Veg, væg'' (vei)
*''DæL'' (dal)
*''Ævva'' (øynene)
*''Moder'n/Fader'n'' (mor/far)
*''MjæLk'' (melk)
*''Hu'', ''henner'', ''a'' (hun)
*''Vårs'' (oss)
*''Demses'' (deres)
*''Hanses'' (hans)
*Spørreord som (h)''å'', (h)''åssen'' og (h)''åffer'' (hva, hvordan og hvorfor)
*Tjukk L (tynn L i standard østnorsk)
*Trykk på første stavelse, eksempelvis ''bannan'', ''dirrigent'', ''meddisin'' (trykk på andre stavelse i standard østnorsk, som i bana:n, dirigent og medisi:n)
*Artikkel foran navn, som i ''a'Kari'' og ''n'Per'' (ingen artikkel i standard østnorsk)
*''Di'' (2. person flertall i subjektform) (dere), eksempelvis i «di må setta dere» (dere må sette dere). Jf. nynorsk «de må setja dykk».
*A-endelse i verb, såkalla [[kløyvd infinitiv]], som i å ''gjøra'' (''gjørra''), å ''sova'' osv. (e-endelse i standard østnorsk, som i gjøre, sove). Men e-endelse i såkalla overvektsverb; å kalle, å heite.
*Gjennomført tre grammatiske kjønn, eksempelvis ''ei jente, di eia mor, inga søster'' (to grammatiske kjønn i dannet dagligtale og som hovedregel i standard østnorsk, særlig den mest formelle/normaliserte varianten, som i: en jente, din egen mor, ingen søster)
*Possesivitet som i ''plassen hans Knut'' og ''mor hass''
*Senkning av vokaler, som i ''sLepp'' (slipp), ''spelte'' (spilte), ''gLømmer'' (glemmer), ''løst'' (lyst), ''spørt'' (spurt)

=== Setningseksempler ===
I eksemplene under er de samme setningene vist på oslodialekten, moderne standard østnorsk og i tillegg på dannet dagligtale/riksmål, dvs. den høyere sosiolekten i osloområdet på den tiden oslodialekten var i vanlig bruk (før ca. 1970). Forskjellene og kontrasten mellom arbeiderklassens dialekt/sosiolekt (oslodialekten) og overklassens sosiolekt (riksmål/dannet dagligtale) innenfor samme by var med andre ord stor. Talemålet på Østlandet kan også omfatte blandingsformer av standard østnorsk og tradisjonelle dialektale former, og eksemplene fanger derfor ikke opp alle mulige kombinasjoner i moderne talemål.
{| class="wikitable"
|+
Eksempel
!Oslodialekt 
![[Standard østnorsk]] 
!Tradisjonell høyere sosiolekt (riksmål/[[dannet dagligtale]])
|-
|''A'Kari blei lært opp av n'Per. Hu skaut en bjønn utafor kjærka, i dærn.'' 
|Kari ble lært opp av Per. Hun skjøt en bjørn utenfor kirken i dalen.
|Kari ble lært opp av Per. Hun skjøt en bjørn utenfor kirken i dalen.
|-
|''Åffer gjorde du detta? Å ska' jæ gjøra (gjørra) nå?'' 
|Hvorfor gjorde du dette? Hva skal jeg gjøre nå?
|Hvorfor gjorde du dette? Hva skal jeg gjøre nu?
|-
|''A'mor fløtta seg for'n, fordi'n hadde hønn.'' 
|Mor (mamma) flyttet seg for ham, fordi han hadde horn. 
|Mor (mamma) flyttet seg for ham, fordi han hadde horn.
|-
|''Nå ser jæ dom komma.'' 
|Nå ser jeg dem komme. 
|Nu ser jeg dem komme.
|-
|''Hu snakka som vårs, da hu var i huset demses.'' 
|Hun snakket som oss, da hun var i huset deres. 
|Hun snakket som oss, da hun var i huset deres.
|-
|''Ei jente bor i skauen. Hu hakke non søster i by'n.'' 
|En jente bor i skogen. Hun har ingen søster i byen. 
|En jente bor i skogen. Hun har ingen søster i byen.
|-
|''Hu spørte om a'ville spelle på fabbrikken for arrbeidera.'' 
|Hun spurte om hun ville spille på fabrikken for arbeiderne. 
|Hun spurte om hun ville spille på fabrikken for arbeiderne.
|-
|''Jæ datt ne fra stegan å trudde jæ sku dævve.'' 
|Jeg falt ned fra stigen og trodde jeg skulle dø. 
|Jeg falt ned fra stigen og trodde jeg skulle dø.
|-
|}

=== Litteratur ===
*Skjekkeland, Martin, ''Dei norske dialektane : tradisjonelle særdrag i jamføring med skriftmåla'', Kristiansand, Høyskoleforlaget, 1997
*Skjekkeland, Martin, ''Målføre og skriftmål'', Oslo, Universitetsforlaget, 1977
*Austlandsmål i endring : dialektar, nynorsk og språkhaldningar på indre Austlandet, Oslo, Samlaget, 1999

=== Referanser ===
<references />

=== Eksterne lenker ===
*[https://web.archive.org/web/20160305182518/http://gamal.nynorsk.no/nmu/dialekt/nyttigefaktaomnyttigeord.shtml Nyttige fakta om nyttige ord]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norske dialekter]]