Redigerer Osiris

{{Infoboks egyptiske guder
|TITEL = Osiris
|NAME = <hiero>Q1:D4</hiero>
|NAME-ERKLÄRUNG = ''Øyets sete''<br />''Fruktbarhet''
|NAME-MIT-DETERMINATIV = ja
|NAME2 = <hiero> s-p-I9 </hiero>
|NAME2-ERKLÄRUNG = Sepa, Sep<br />''dødsrikets gud''
|BILD1= Standing Osiris edit1.svg
|BILD1-BESCHREIBUNG= Osiris med sin attributter
|BILD1-BREITE = 250px
}}
'''Osiris''' (alternativt ''Ausir, Asiri'' eller ''Ausar'') er i henhold til [[oldtidens egyptiske religion]] og [[egyptisk mytologi|mytologi]] en [[gud]] vanligvis identifisert som gud for etterlivet, [[underverden]], og for de døde, men er mer passende som en gud for overgang, oppstandelse, og fornyelse (nytt liv). Han ble framstilt som en grønnskinnende mann med faraoskjegg, særskilt med [[mumie]]bånd om beina, iført en særegen krone med to store strutsefjær på hver side, og i hendene holder han [[hyrdestav]]en (''heka'') og [[sliul]]en (''nekhakha''), som i seg selv ble symbolene på [[farao]]isk autoritet.<ref>Steele, Philip (2002): ''Ancient Egypt'', The Rosen Publishing Group, ISBN 1435851730, s. 12</ref> 

Osiris ble til tider betraktet som den eldste sønnen av jordguden [[Geb]], skjønt andre kilder hevdet at hans far var solguden [[Ra (gud)|Ra]],<ref name="Wilkinson"> Wilkinson, Richard H. (2003): ''The Complete Gods and Goddesses of Ancient Egypt''. London: Thames & Hudson, ISBN 0-500-05120-8, s. 105</ref> og av himmelgudinnen [[Nut]], foruten også å være bror og ektefelle av [[Isis]] hvor [[Horus]] ble betraktet som hans posthumt avlet sønn.<ref name="Wilkinson"/> Han var også knyttet til epitetet ''Khenti-Amentiu'' i betydningen «den fremste i Vest», en referanse til hans kongedømme i landet til de døde.<ref> Collier, Mark & Manley, Bill (1998): ''How to Read Egyptian Hieroglyphs'', British Museum Press, ISBN 0-7141-1910-5, s. 41</ref> Som hersker av de døde ble Osiris tidvis kalt for «konge av de levende» da oldtidens egyptere betraktet de velsignende døde som «de levende».<ref> Hornung, Erik (1996): ''Conceptions of God In Ancient Egypt: The One and the Many'', Cornell University Press, ISBN 0-8014-1223-4, s. 233</ref> Osiris ble betraktet som en bror av [[Isis]], [[Set]], [[Nefthys]], og [[Horus|Horus den eldre]], og far til [[Horus|Horus den yngre]] (begge ulike representasjoner av den samme guddom).<ref name="oxford_164-168"> Meltzer, Edmund S. (2003): «Horus» i: Redford, Donald B., red.: ''The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology'', Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 164–168</ref>

== Innledning ==
[[Fil:Osiris mit Atef-Krone.JPG|thumb|left|upright|Osiris med en Atef-krone, bronsestatuett, Naturhistorisches Museum, Wien.]]
Osiris er bevitnet på midten av [[5. egyptiske dynasti|det femte dynasti]], men det er sannsynlig at han ble dyrket langt tidligere;<ref>Griffiths, John Gwyn (1980): ''The Origins of Osiris and His Cult''. Brill. s. 44 </ref> epitetet ''Khenti-Amentiu'' er datert til minst [[1. egyptiske dynasti|første dynasti]], også som en faraoisk tittel. Det meste av informasjon som er tilgjengelig om mytene om Osiris er avlevert fra hentydninger i [[Pyramidetekstene]] fra slutten av femte dynasti, senere kilder fra [[Det nye rike i Egypt]] som [[Shabakasteinen]] og fortellingen «Striden mellom Horus og Set», og langt senere i den fortellende stilen fra skriftene til greske forfattere som [[Plutark]]<ref>Plutark: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Moralia/Isis_and_Osiris*/home.html «Isis and Osiris»], oversatt av Frank Cole Babbitt, 1936, bind 5, ''Loeb Classical Library''. Penelope.uchicago.edu</ref> og [[Diodorus Siculus]].<ref>Booth, G., overs. & red. (1814): [https://books.google.com/books?id=agd-eLVNRMMC&printsec=titlepage ''The Historical Library of Diodorus Siculus''], bind 1</ref>

Osiris ble betraktet ikke bare som den nådefulle dommer av de døde i etterlivet, men også en utsending fra underverden som ga alt liv, inkludert spirende vegetasjon og den fruktbare oversvømmelsene av elven [[Nilen]]. Han ble beskrevet «kjærlighetens herre»,<ref> Budge, E.A. Wallis (1969): ''The Gods of the Egyptians'', Dover, opprinnelig utgitt 1904, ISBN 0-486-22056-7, s.259</ref> «Han som er evig mild og ungdommelig»,<ref name="oxford_302-207">Redford, Donald B., red. (2003): ''The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology'', Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307</ref> og «Stillhetens herre».<ref>Wilson, J.A. (1963): ''The Burden of Egypt'', University of Chicago Press, 4. utg., s. 302</ref> Kongene av Egypt ble assosiert med Osiris i døden – slik Osiris steg fra de døde ville de, forent med ham, arve evig liv gjennom en [[magi]]sk prosess av parallellitet eller etterligning. Ved Det nye riket i Egypt hadde alle mennesker, ikke bare faraoer, troen på å bli assosiert med Osiris i døden, om de investerte i kostnadene for assimilasjonsritualene.<ref> Brandon, S.G.F. (1971): ''Osiris'', bind 5 i bokserien ''Man, Myth and Magic'', BPC Publishing, s. 2087–2088</ref>

Via håpet om et nytt liv etter døden begynte Osiris å bli assosiert med sykluser observert i naturen, i særskilt vegetasjons vekst og de årlige livegivende oversvømmelsene fra Nilen, gjennom hans forbindelser med [[heliakisk oppgang]] til stjernene [[Orion (stjernebilde)|Orion]] og [[Sirius]] ved begynnelsen av hver nytt år.<ref name="oxford_302-207"/> Osiris ble omfattende dyrket som «de dødes herre» fram til undertrykkelsen av egyptisk religion ved [[kristendom]]mens enerådende dominans i [[Romerriket|romersk tid]].<ref>[http://www.newadvent.org/cathen/14577d.htm «Theodosius I»], ''Catholic Encyclopedia''</ref><ref>Bury, John Bagnell (1958): ''History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I. to the Death of Justinian'', kapittel 22 «The Suppression of Paganism», Courier Dover Publications, ISBN 0-486-20399-9, s. 371</ref>

== Etymologi ==
[[Fil:Osiris Book of the Dead.jpg|right|thumb|Osiris i [[Dødeboken]] med sine karakteristiske attributter.]]
[[Fil:La Tombe de Horemheb cropped.jpg|thumb|Gudene Osiris, [[Anubis]], og [[Horus]], veggmaleri i graven til [[Horemheb]] ([[KV57]]).]]

Osiris er en [[latin]]sk omstaving av [[gresk]]e Ὄσιρις, som igjen er den greske tilpasningen av det opprinnelige gudenavnet i [[gammelegyptisk]]. Med egyptiske hieroglyfer er navnet gjengitt som ''wsjr'' eller ''jsjrt''. Ettersom hieroglyfisk skrift mangler vokaler, har egyptologer vokalisert navnet på ulike måter, blant annet som ''Asar, Yasar, Aser, Asaru, Ausar, Ausir, Wesir, Usir, Usire'' eller ''Ausare''.

Etymologien og betydningen av det opprinnelige navnet ''wsjr'' er fortsatt uklart. Det har kommet flere forsøk på å begrunne forslag. John Gwyn Griffiths (1980) foreslo en opprinnelse fra ''wsr'' i betydningen «den mektige». En av de eldste vitnemålene for guden Osiris opptrer i [[mastaba]]en til den avdøde Netjer-wser (fra ''nṯr-wsr'', «den allmektige gud»).

David Lorton (1985) foreslo at ''wsjr'' er sammen satt av [[morfem]]ene ''set-jret'' i betydningen «rituell aktivitet», og hvor guden er den som mottar den. Wolfhart Westendorf (1987) har foreslått en etymolog fra ''waset-jret'', «hun som bærer øyet».<ref>Mathieu, Bernard (2010): [http://www.enim-egyptologie.fr/revue/2010/6/Mathieu_ENIM-3_p77-107.pdf «Mais qui est donc Osiris ? Ou la politique sous le linceul de la religion»] (PDF), ''ENiM'' '''3''', s. 77-107.</ref>

== Framtoning ==
Osiris er representert i hans mest utviklede [[ikonografi]]ske form mens han bærer [[Atef]]kronen, som er tilsvarende til [[Hedjet|den hvite krone]] fra [[Øvre Egypt]] (Hedjet) med tilleggene av to krumme strutsefjær på hver side. Han bærer også kroken eller hyrdestaven (''heka'') og håndtresken eller [[sliul]]en (''nekhakha''). Hyrdestaven er antatt å representere Osiris som hyrdegud. Symbolismen i håndtresken er mer usikkert, bortsett fra tilknytningen til jordbruket, men er også forsøkt assosiert med den svært gamle, men mer ukjente guden [[Anedjti]] fra [[Nome (Egypt)|niende nome]] i [[Nedre Egypt]] under [[Det gamle rike]]. Anedjti opptrådte også med krok og sliul, og var kanskje en eldre forløper til Osiris.<ref>[http://www.ancientegyptonline.co.uk/andjety.html «Andjety»], ''Ancient Egypt Online''</ref><ref name="Oxford_Guide"> Redford, Donald B., red. (2003): ''The Oxford Guide: Essential Guide to Egyptian Mythology'', Berkley, ISBN 0-425-19096-X, s. 302–307</ref>

Han ble vanligvis avbildet som en farao med en hudfarge som enten var grønn (gjenfødelsens farge) eller svart (hentydning til fruktbarheten til Nilens oversvømmelser) og som en [[mumie]] med innpakning fra [[balsamering]]en fra brystet og ned.<ref name="Egyptian_Hieroglyphs"> Collier, Mark; Manley, Bill (1998): ''How to Read Egyptian Hieroglyphs'', British Museum Press, ISBN 0-7141-1910-5, s. 42</ref>

== Tidlige mytologiske tekster ==
[[Pyramidetekstene]] beskrev tidlige oppfatninger av etterlivet i en forståelse som en evig reise med solen blant stjernene. Blant disse er en gravtekst fra begynnelsen av [[4. egyptiske dynasti|fjerde dynasti]]: «Et offer konger gir og Anubis». Ved slutten av [[5. egyptiske dynasti|femte dynasti]] er formellteksten i alle graver blitt «Et offer kongen gir og Osiris».<ref>Roth, Ann Macy (våren 1998): ''Architecture of the Afterlife: Understanding Egypt's pyramid tombs'', Archaeology Odyssey</ref>

=== Far til Horus ===
Osiris er den mytologiske far til guden Horus. Hans unnfangelse er beskrevet i Osiris-myten, en sentral myte i [[egyptisk mytologi]]. Myten forteller at Osiris ble drept av sin bror Set, som ville ha Osiris’ trone, og lemlestet Osiris ved å kappe ham opp i småbiter. Isis samlet samme de lemlestete delene av Osiris, men den eneste delen som hun ikke fant var hans manndom. Isis fikk lagd en ny penis fra gull, og klarte kortvarig å vekke ham tilbake til livet igjen ved å benytte en besvergelse hun hadde lært av sin far. Denne besvergelsen ga henne tid til å ta i bruk Osiris’ gyldne manndom og ble gravid før han døde igjen. Senere fødte hun sønnen Horus. Som sådan er Horus født før etter Osiris’ oppstandelse, og han er forstått som en representasjon av den nye begynnelsen og den som beseiret den onde Set.<ref>[http://www.egyptianmyths.net/mythisis.htm «The Story of Isis and Osiris»], ''Egyptian Myths''</ref>

Ptah-Sokar (som er resultatet av identifiseringen av skaperguden [[Ptah]] med guden [[Sokar]]) og denne forestillingen ble gradvis identifisert med Osiris, de to ble Ptah-Sokar-Osiris. Da det var antatt at solen tilbrakte natten i underverden, og ble således «gjenfødt» hver eneste morgen, ble Ptah-Sokar-Osiris identifisert med skaperguden, kongen av underverden, guden for etterlivet, livet, døden og gjenfødsel.<ref>Lindemans, Micha F. (1997): [http://www.pantheon.org/articles/p/ptah-seker-osiris.html «Ptah-Seker-Osiris»], ''Encyclopedia Mythica''</ref>

=== Gud som en vær ===
[[Fil:OsirisPriest.jpg|thumb|Osiris-prest, 100-tallet e.Kr.]]
Osiris’ sjel, hans [[Egyptisk sjel|''Ba'']], ble tidvis dyrket i dens egen rett, borti mot som om det var en selvstendig gud i seg selv, særlig i byen Djedet (Mendes) på [[Nildeltaet]]. Dette aspektet av Osiris ble referert til som Banebdjedet, som grammatikalsk hunkjønn (også stavet ''Banebded'' eller ''Banebdjed''), bokstavelig «Ba av herren av djed», noe som ga grovt sett bety «Sjelen til værherren av byen Djedet». En lengre navn på byen er ''Per-Banebdjedet'' («Huset til værherren av Djedet»), .Djed kan også henvise til en type søyler, og kan bli forstått som ryggrad (det som holder noe oppe), og kanskje i overført betydning, [[Nilen]] som Egypts ryggrad.<ref>Remler, Pat (2010): [https://books.google.no/books?id=wLUjtPDyu-IC&pg=PT67&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''Egyptian mythology, A to Z''], 3. utg., New York: Chelsea House, ISBN 978-1-60413-926-6, s. 51–52.</ref>

Nilen som gir vann og de sesongmessige oversvømmelsene, og Osiris, selv forbundet med naturens regenerering, døde for å bli gjenoppvekket, representerte kontinuitet og stabilitet. Som Banebdjed var Osiris gitt epiteter som «Himmelens herre» og «Ras liv» ettersom solguden [[Ra (gud)|Ra]], da han ble identifisert med Atum, ble betraktet som stamfar av Osiris, og som Osiris hadde arvet sin kongelige (og guddommelige) autoritet. Ba betyr ikke «sjel» i den vestlige forstand, men har mer med makt å gjøre, omdømme, karakterens kraft, særskilt for en gud.

Ettersom Ba var knyttet til makt, og dessuten var en egyptisk betegnelse for en vær (en saubukk), ble Banebdjed avbildet som en vær, eller som et menneske med hodet til vær.<ref> Dunn, Jimmy: [http://www.touregypt.net/featurestories/ram.htm «The Ram in Ancient Egypt»], ''Tour Egypt''</ref> En levende, hellig vær ble holdt i Djedet (Mendes) og holdt i ære som inkarnasjonen av guden, og når væren døde ble den mumifisert og gravlagt i særskilte nekropolis for disse hellige dyrene. Banebdjed ble følgelig sagt å være Horus' far da Banebdjed var et aspekt av Osiris.

I tilknytningen til assosiasjonen Osiris med væren, er gudens tradisjonelle hyrdestav og  håndtreske instrumentene til gjeter, noe som kan antyde en opprinnelse for Osiris blant gjetere og landbrukskulturen i øvre Nilen. Hyrdestaven og  håndtresken var kanskje opprinnelig symbolene til den eldre guden Anedjti, men via Osiris ble de benyttet av egyptiske konger som generelle symboler på guddommelig autoritet.

== Osiris-myten ==
[[Fil:Egypte louvre 066.jpg|thumb|Den guddommelige familien til Osiris. I midten Osiris på søyle av [[lasurstein]] flankert av [[Horus]] til venstre og [[Isis]] til høyre (22. dynasti, [[Louvre]], [[Paris]])]]

Kulten til Osiris (som var en gud hovedsakelig for regenerasjon og gjenfødelse) hadde en særskilt sterk interesse i konseptet udødelighet. [[Plutark]] gjenfortalte en versjon av myten hvor Set (Osiris’ bror) konspirerte mot Osiris med syttito medskyldige (som ikke spesifiseres nærmere), og sammen med dronningen av [[Etiopia]], som her må forstås som Nubia.<ref> Plutark: [https://books.google.com/books?id=VBfgAAAAMAAJ&pg=PA76&dq=plutarch+%22queen+of+ethiopia%22+osiris+%22seventy+two%22&hl=en&ei=BDDlTKHNO8L58AbDu_TADA&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=8&ved=0CE8Q6AEwBw#v=onepage&q&f=false ''On Isis and Osiris''], kapittel 12, ''Moralia''</ref> Set greide å lure sin bror ned i en kiste, og da han lukket lokket, lot han den forsegle med bly og kastet kisten i Nilen. Osiris’ hustru Isis lette etter hans levninger inntil han fant ham inne i stammen på et [[Tamariskslekta|tamarisktre]]. Denne trestolpen holdt opp taket på et palass i byen [[Jbeil|Byblos]] ved kysten av [[Fønikia]]. Hun fikk fjernet kisten og åpnet den, men Osiris var allerede død.<ref> Detaljen med Byblos er ikke kjent fra egyptiske kilder, men kan være Plutarks forklaring på en kult for Isis og Osiris som eksisterte i Fønikia på hans tid, jf. Griffiths, J. Gwyn, red. (1970): ''Plutarch's De Iside et Osiride''. University of Wales Press, s. 137–143, 319–322</ref>

I en versjon av myten benyttet Isis en besvergelse hun hadde lært fra sin far og brakte ham tilbake til lievet slik at han kunne gjøre henne gravid. Etterpå døde han igjen og hun skjulte hans lik i ørkenen. Måneder senere fødte hun Horus. Mens Isis var opptatt med oppfostringen av Horus, var Set på jakt en natt og kom over liket til Osiris. Rasende rev han liket i småbiter, hele fjorten biter og spredte over hele landet. Isis måtte samle opp alle delene, unntatt hans penis var blitt spist av en fisk (en art [[Elefantfisker|elefantfisk]], medjed) og bandasjerte dem sammen for at han skulle få en skikkelig begravelse. Gudene ble imponert over Isis’ hengivelse og gjenoppvekket c som en gud for underverden. Grunnet hans død og gjenfødelse, ble Osiris assosiert med Nilens oversvømmelser som gjødslet jorden for bøndene.<ref> Tobin, Vincent Arieh (2001): «Myths: An Overview» i: Redford, Donald B., red.: ''The Oxford Encyclopedia of Ancient Egypt'', II, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-510234-5, s. 464–468</ref>

[[Diodorus Siculus]] har gitt en annen versjon av myten i lys av [[gresk mytologi]] hvor Osiris er beskrevet som en konge fra gammel tid og som lærte egypterne sivilisasjonens kunst, inkludert jordbruk. Deretter reiste han rundt i verden med sin søster Isis, [[satyr]]er, og de ni [[Musene|muser]], før han til sist reiste tilbake til Egypt. Osiris ble deretter myrdet av sin onde bror [[Tyfon (mytologi)|Tyfon]] som ble identifisert med Set. Tyfon delte liket opp i tjueseks deler som han deretter fordelt blant sin sammensvorne for å gjøre dem delaktig i mordet. Isis og [[Herakles]] (som er Horus) hevnet drapet på Osiris og drepte Tyfon. Isis fant tilbake alle delene av Osiris’ lik, unntatt hans penis, og i hemmelighet brente hun dem. Hun gjorde deretter etterligninger av delene og fordelte dem på flere lokaliseringer, som deretter ble sentre for kultdyrkelsen av Osiris.<ref>Brandon, S.G.F. (1970): "Osiris" i: ''Man, Myth and Magic: An Illustrated Encyclopedia of the Supernatural'', bind 5, BPC Publishing.</ref><ref>Diodorus Siculus (1814): [https://books.google.no/books?id=agd-eLVNRMMC&printsec=titlepage&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false ''The Historical Library of Diodorus the Sicilian...''], oversatt av Geroge Booth, W. MʻDowall, kap. II, s. 27</ref>

== Osirisme ==
Osirisme, eller mysteriene til Osiris, var en [[mysteriereligion]] som ble praktisert med årlige innvielseritualer for kulten til Osiris.<ref>[https://en.oxforddictionaries.com/definition/osirism «Osirism»] {{Wayback|url=https://en.oxforddictionaries.com/definition/osirism |date=20170312050221 }}, Oxford Dictionaries Online.</ref> Disse seremoniene var fruktbarhetsritualer som symboliserte Osiris’ oppstandelse. [[E.A. Wallis Budge]] uttalte at «Osiris er nært forbundet med hvetens spiring; kornet som ble sådd i jorden er den døde Osiris, og kornet som har spiret er Osiris som igjen har fornyet sitt liv.»<ref> Budge, E.A. Wallis (1911): ''Osiris & the Egyptian resurrection'', bind 2, London: P. L. Warner; New York, G. P. Putnam's sons, s. 32</ref>

=== Død eller overgang; guden for etterlivet ===
[[Fil:Osiris-nepra.jpg|thumb|left|Osiris-Nepra, med hvete voksende fra hans kropp. Fra et relieff ved [[File]].<ref>Budge, E.A. Wallis (1900): ''Egyptian ideas of the future life'', kapittel 1</ref> Den spirende hveten symboliserte oppstandelse.<ref>Hart, George (2005): ''Routledge Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses'', Routledge, ISBN 0-415-34495-6, s. 119</ref>]]
[[Fil:Osiris Rising from bier.jpg|thumb|right|Osiris, guden for oppstandelse, løfter seg fra sin likbåre.<ref>Budge, E.A. Wallis (1900): ''Egyptian ideas of the future life'', kapittel 2</ref>]]

Oldtidens egyptere trodde at døden var en overgang. De trodde at ''Ka'', eller livskraften, forlot legemet ved dødens øyeblikk og selv deres praksis med å bevare liket med mumfisering indikerte deres forståelse av livets fortsettelse. I denne forståelsen er Osiris kjent som guden for overgangen, og vanligvis kjent som guden for oppstandelse og regenerasjon.

Plutark og andre har merket seg at ofringene til Osiris var «dystre, høytidelige, og sorgfylte...»<ref>Plutark:  ''Isis and Osiris'', 69</ref> og at den store mysteriefestival, feiret i to faser, begynte ved Abydos for minnes gudens død, og på den samme dagen ble kornet plantet i jorden.<ref>Plutark: ''Isis and Osiris'', 13</ref> «Kornets død og gudens død var det ene og det samme: kornet ble identifisert med guden som kom fra himmelen; han var brødet som menneskene levde av. Gudens oppstandelse symboliserte kornets gjenfødelse.<ref> Larson, Martin A. ((1977): ''The Story of Christian Origins'', ISBN 0-88331-090-2, s. 17</ref> Den årlige festivalen involverte byggingen av «Osirissenger» formet som Osiris selv, fylt jord og sådd med frø.<ref> Teeter, Emily (2011): ''Religion and Ritual in Ancient Egypt'', Cambridge University Press, s. 58–66</ref> Spiringen av frøene symboliserte Osiris som våknet fra døden. Et nesten opprinnelig eksempel ble funnet i graven til [[Tutankhamon]] av [[Howard Carter]].<ref>[http://www.griffith.ox.ac.uk/gri/carter/gallery/p2024.html «Osiris Bed, Burton photograph no P2024»], ''The Griffith Institute''</ref>

Den første fasen av festivalen var en offentlig drama som framstilte mordet og lemlestelsen av Osiris, Iris’ søken etter hans lik, hans triumferende tilbakevending som den gjenoppståtte gud, og kampen hvor Horus beseiret Set. Dette ble presentert av erfarne skuespillere som litterær historie og var den fremste måten å rekruttere medlemskap i kulten. I henhold til Julius Firmicus Maternus på 300-tallet e.Kr., ble dette dramaet framført av tilbedere som «banket seg på brystet og flenget sine skuldre... da de forestilte at de lemlestete levningene av guden hadde blitt funnet og satt sammen... De gikk fra sorg til glede.»<ref> Julius Firmicus Maternus: ''De Errore Profanorum''</ref> Pasjonen for Osiris ble reflektert i hans navn Wenennefer, «den ene som fortsetter å være perfekt», og som henviser til hans kraft postmortem.<ref name="Egyptian_Hieroglyphs"/>

I avhandlingen ''Udødelighetens historie'' (2016) kom [[Dag Øistein Endsjø]] med følgende refleksjon:

{{sitat|Det kan i første omgang synes som det ikke var så mye til felles mellom den evige tilværelsen til de mumfiserte likene og den til de udødelige gudene, med sitt uforgjengelige kjøtt av gull. Det var likevel en direkte forbindelse her. Hvordan mumfiseringen bevarte kjøttet for all ettertid, speilte hva som hadde skjedd med guden Osiris etter at han ble drept, lemlestet og satt sammen igjen. Som det døde menneske kunne erklære: «Min far Osiris, ditt kjøtt så ikke forråtnelse ... du ble ikke forråtnelse og mark ... og jeg skal beholde mitt kjøtt for evig og alltid, jeg skal ikke forgå, jeg skal ikke gå i oppløsning, jeg skal ikke visne hen, jeg skal ikke bli forråtnelse.» Gjennom mumfiseringen og den korrekte begravelsesseremonien etterlignet den avdøde ikke bare Osiris, han eller hun ''ble'' på et vis Osiris selv.| Dag Øistein Endsjø<ref> Endsjø, Dag Øistein (2016): ''Udødelighetens historie'', Oslo: Cappelen Damms, s. 45</ref>}}

=== Ikhernofret-stelen ===
Mye av den bevarte informasjon Osiris-pasjonen kan bli funnet på [[Ikhernofret-stelen]] <ref>Berlin Museum ref 1204</ref> ved Abydos som ble reist under [[12. egyptiske dynasti|det tolvte dynasti]] av skatteminister Ikhernofret (også I-Kher-Nefert), muligens en Osiris-prest, under styret til farao [[Amenemhat III]]. [[Mysteriespill|Pasjonspillene]] ble holdt den siste måneden av Nilens oversvømmelse, sammenfallende med våren, og ble framstilt i Abydos som var det tradisjonelle stedet hvor liket til Osiris skal ha flytt i land etter å ha blitt druknet i Nilen.<ref name="passion-plays"> [http://www.ancientworlds.net/aw/Article/743017 «The passion plays of Osiris»] {{Wayback|url=http://www.ancientworlds.net/aw/Article/743017 |date=20070626111529 }}, ''Ancient Worlds''</ref>

Deler av myten, som fortellingen om at Set lemlestet gudens lik i fjorten deler, er ikke gjenfortalt på denne stelen. Selv om den er dokumentert for å ha vært en del av ritualene ved en versjon av Jumilhac-papyrusen, som at det tok Isis tolv dager å samle sammen delene, endte festivalen med pløying av åkrene.<ref>Vandier, J. (1961): ''Le Papyrus Jumilhac'', Paris, s. 136–137</ref> En del elementer av seremonien ble holdt i tempelet mens andre var involvert i offentlig deltagelse i form av drama. Ikhernofret-stelen gjenfortalte programmet med hendelsene for de offentlige elementene over festivalens varighet på fem dager:

* ''Den første dagen'': Upuauts prosesjon: en liksom-slag ble utkjempet hvor fiendene til Osiris ble beseiret. En prosesjon ble ledet av guden Upuaut («stigeåpneren», også kalt Wepwawet).
* ''Den andre dagen'': Den store prosesjonen til Osiris. Liket til Osiris ble fraktet fra hans tempel og til hans grav. Båten han ble fraktet, Neshmetbåten, måtte bli forsvart mot hans fiender.
* ''Den tredje dagen'': Osiris er sørget og landets fiender er ødelagt.
* ''Den fjerde dagen; nattvåking'': Bønner og opplesninger, og gravritualer er utført.
* ''Den femte dagen'': Osiris er gjenfødt om morgenen og kronet med kronen til [[Maat]]. En statue av Osiris ble fraktet til tempelet.<ref name="passion-plays"/>

=== Hvete og blåleireritualer ===
[[Fil:Terre cuite pleureuse Louvre E27247.jpg|thumb|left|Sjeldent eksempel på egyptisk skulptur i terrakotta, som kan være [[Isis]] som sørger over Osiris, (å løfte høyre armen over hodet er typisk tegn sorg). [[Musée du Louvre]], Paris.]]
I kontrast til de offentlige dramaseremoniene som nevnt over, ble mer [[Esoterikk|esoteriske]] seremonier framført på innsiden av templene av prester som ble bevitnet av kun innvidde. Plutark nevner at (for en langt senere periode) at to dager etter festivalens begynnelse førte prestene fram «en hellig kiste som en inneholdt en liten gullkiste, inn i denne helte de drikkevann... og høye gledesskrik steg opp fra selskapet ved at Osiris er funnet (eller kalt til live igjen). Deretter knadde de fruktbar jord med vann... og formet av det en halvmånelignende figur som de kledde og smykket, dette indikerte at de vurderte disse gudene som substansen av Jord og Vann.» <ref> Plutark: Isis and Osiris, 39</ref> Dog er Plutarks redegjørelse fortsatt uklar, eksempelvis skrev han også «Jeg forbigår kappingen av tre», og valgte således å ikke beskrive dette da han mente det var et hellig rituale.<ref> Plutark: Isis and Osiris, 21</ref> 

I Osaris’ tempel i byen [[Dendera]] beskriver en inskripsjon (oversatt av Budge)<ref>Budge, E.A. Wallis (1911): Osiris & the Egyptian resurrection, bind 2, London: P. L. Warner; New York, G. P. Putnam's sons, kapittel XV</ref> i detalj hvordan man gjorde modeller i hvetedeig av hver av de lemlestede delene av Osiris som ble sendt ut av byen slik at Isis kunne oppdage dem. I tempelet i Djedet (Mendes) ble det framstilt figurer av Osiris av hvetedeig og plassert rundt på dagen for mordet på guden, deretter ble det vannet i flere dager inntil blandingen ble knadd til en modell av Osiris og fraktet til tempelet for å bli gravlagt. Kornet for disse kakene ble dyrket kun på tempelets marker. Modeller ble gjort fra treverk for de seksten lemlestede delene av Osiris, kakene fra det guddommelige brødet og ble plassert i en kiste av sølv. De ble satt ned nær hodet av guden og med de indre delene som beskrevet Dødeboken (XVII).

På den første festivaldagen med pløying, sto gudinnen Isis fram i hennes helligdom. Hun ble gjort naken, korndeig ble lagt i hennes seng og fuktet med vann, og det representerte den fruktbare jord. Alle disse hellige ritualene nådde sitt klimaks ved «å spise den sakramentale gud, en nattverd hvor deltagerne ble omformet i deres overtalelser til eterligninger av deres gudemenneske.»<ref> Larson, Martin A. (1977): ''The Story of Christian Origins'', ISBN 0-88331-090-2, s. 20</ref>

== Dommen ==
[[Fil:BD Hunefer.jpg|thumb|400px| I tre domsscener fra ''Dødeboken'' (versjon fra rundt 1375 f.Kr.) er den døde (Hunefer) tatt med til domshallen av [[Anubis]] med sjakalhode. Den neste scenen er hans hjerte veid opp mot fjæren til Maat mens [[Ammut]] venter på resultatet, og [[Tot]] nedtegner. Deretter har den triumferende Henefer klart prøven og blir presentert for av Horus med falkehode til Osiris, sittende i sin helligdom sammen med Isis og Nefthys (British Museum).]]

Tanken om en guddommelig dom som ble utført etter døden for sine synder i livet er først bevitnet under Det gamle rike i en grav fra [[6. egyptiske dynasti|sjette dynasti]] og som inneholdt fragmenter av hva som er beskrevet som negative bekjennelser.<ref>A. Mallon S.J. (1934): «Essay» i: Messenger, E.C., red.: ''Studies in Comparative Religion'', bind 2/5, Catholic Truth Society, s. 23</ref> Det var en litaniaktig oppregning som stilte høye moralske krav: «Jeg har aldri spottet gud; jeg har aldri berøvet den fattige hans eiendeler; jeg har aldri gjort noe gudene avskyr; jeg har aldri baktalt en slave hos hans herre; jeg har aldri gjort vondt mot noen...» og videre.<ref name="Verdenslitteraturhistorie"> Säve-Söderberg, Torgny (1971): «Egyptisk litteratur» i: Beyer, Edvard, red.: ''Verdenslitteraturhistorie'', '''1''', Oslo: J.W. Cappelens forlag, s. 112-113</ref> I Dødeboken fra Det nye rike finnes også avsnitt hvor Osiris klager over sin skjebne over å måtte herske over de døde i graven: «O, Aton, hvorfor skal nettopp jeg føres ut i ørkenen, der det ikke finnes vann, ikke finnes luft (til de dødes verden), som er meget dypt nede, meget mørk og uten grense?»<ref name="Verdenslitteraturhistorie"/> 

Med veksten til kulten til Osiris under Mellomriket ga en form for demokratisering av religionen et tilbud om evig liv til selv hans mest ydmyke tilhengere. Moralsk skikkethet ble den dominerende faktoren i å avgjøre en persons egnethet. Ved døden møtte en person dom fra en domstol av førtito guddommelige dommere. Om den avdøde hadde levd et liv i henhold til de moralske forskriftene til [[Maat]], som representerte sannhet og rettferdig liv, var den døde velkommen til Osiris’ rike. Om vedkommende ble funnet skyldig, ble personen kastet til en «sluker», som demonen [[Ammit]] som spiste sjelene og de gikk glipp av evig liv.<ref>David, Rosalie (2002): ''Religion and Magic in Ancient Egypt'', Penguin, ISBN 0-14-026252-0, s. 158–159</ref>

Den som ble tatt av slukeren ble først utsatt for forferdelige straff og deretter tilintetgjort. Disse framstillinger av straff kan siden ha påvirket middelalderens oppfatninger av pinslene i helvete via tidlige kristne og koptiske tekster.<ref> Dijk, Jacobus Van (2003): "Hell" i: ''The Essential Guide to Egyptian Mythology: The Oxford Guide'', Berkley Reference, ISBN 0-425-19096-X, s. 161–162</ref>

Renselsen av de som ble betraktet som akseptable kan bli sett i beskrivelsene av «Flammeøya» hvor de døde hadde seiret over det onde og blitt gjenfødt. For de fordømte var det fullstendig ødeleggelse til en tilstand av ikke-eksistens, men det er ingen antydninger evig pine og tortur.<ref> Griffiths, John Gwyn (1991): ''The Divine Verdict'', Brill Publications, ISBN 90-04-09231-5, s. 233</ref><ref>Griffiths, John Gwyn (31. desember 1993): [http://www.independent.co.uk/voices/letter-hell-in-the-ancient-world-1470076.html «Letter: Hell in the ancient world»] {{Wayback|url=http://www.independent.co.uk/voices/letter-hell-in-the-ancient-world-1470076.html |date=20170707231527 }}, ''The Independent''.</ref> Guddommelig tilgivelse ved den endelige dommen var alltid noe oldtidens egyptere var sentralt opptatt av.<ref> Assman, Jan (1999): «Egyptian Religion», ''The Encyclopedia of Christianity'', bind 2, Wm. B Eerdmans Publishing, ISBN 90-04-11695-8, s. 77</ref> Under styret til [[Seti I]] ble Osiris også påberopt i kongelige bestemmelser ved forfølgelsen av de levende som begikk forseelser, men det ble holdt hemmelige og ikke rapportert.<ref> Wilson, J.A. (1963): ''The Burden of Egypt'', University of Chicago Press, 4. oppl, s. 243; Breasted, J. H. (1906): [https://archive.org/details/BreastedJ.H.AncientRecordsEgyptAll5Vols1906 ''Ancient Records of Egypt''], bind 3, s. 86. Inskripsjonene fra Setis styre, sitat: «As for anyone who shall avert the face from the command of Osiris, Osiris shall pursue him, Isis shall pursue his wife, Horus shall pursue his children, among all the princes of the necropolis, and they shall execute their judgment with him.»</ref>

== Gresk-romersk tid ==
[[Fil:Serapis Pio-Clementino Inv689 n2.jpg|thumb|Byste av den [[Synkretisme|synkretiske]] gresk-egyptiske guden [[Serapis]].]]
=== Hellenisering ===
Under [[det ptolemeiske kongedømme]] besluttet de greske faraoene å fremme en guddom som var akseptabel for både den innfødte egyptiske befolkningen og den greske, for således å føre disse sammen framfor å la religion være et emne som skilte innbyggerne fra hverandre. I denne politikken ble Osiris identifisert direkte med [[Apis]], som var blitt et aspekt av Ptah, men som også hadde blitt identifisert med Osiris. En synkretisme mellom de to, Osiris og Apis (Ptah), som ble kjent som [[Serapis]]. Denne fellesguden ble avbildet som en typisk gresk guddom, men med egyptiske innfatning, og med kombinert ikonografi fra mange kulter som tilkjennega både overflod og oppstandelse.<ref> Youtie, H. (1948): «The Kline of Sarapis» i: ''The Harvard Theological Review'', '''41''', s. 9–29.</ref>

=== Kultens ødeleggelse ===
[[Fil:Philae, seen from the water, Aswan, Egypt, Oct 2004.jpg|thumb|Helligdommen på øya [[File]], sett fra Aswan.]]
Kulten til Osiris fortsatte fram til 500-tallet e.Kr. på øya [[File]] i Øvre Nilen. Den kristne forfølgelsen av andre troende under keiser [[Theodosius den store|Theodosius]] med lovbestemmelser på 390-tallet om å ødelegge alle ikke-kristne templer, ble ikke gjennomført her. Dyrkelsen av Isis og Osiris greide å fortsette fram til tiden med keiser [[Justinian I den store|Justinian I]]. Det hadde eksistert en avtale mellom stammer i Nubia (som blemmyene) og keiser [[Diokletian]] som førte til at de hvert år besøkte [[Elefantine]], en øy i Nilen, og ved bestemte mellomrom fraktet de bildet av Isis opp elven til blemmyenes land i orakelhensikt. Praksisen ble stoppet da Justinian sendte hærføreren [[Narses]] for å ødelegge helligdommene, arrestere prestene og konfiskere de hellige bildene som ble fraktet til Konstantinopel.<ref> Bury, John Bagnell (1958): «The Suppression of Paganism» i: ''History of the Later Roman Empire from the Death of Theodosius I. to the Death of Justinian'', Courier Dover Publications, ISBN 0-486-20399-9, kapittel 22, s. 371</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Egyptiske guder}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Egyptiske guder]]
[[Kategori:Fruktbarhetsguder]]
[[Kategori:Dødsguder]]
[[Kategori:Jordbruksguder]]
[[Kategori:Liv-død-gjenfødelsesguder]]