Redigerer Olof Rudbeck d.e.

{{Infoboks forsker
|bilde = Olof Rudbeck the older.jpg
|bildetekst = Olof Rudbeck d.e.{{byline|[[Martin Mijtens d.e.]]|type=Malt av}}
}}
'''Olof Rudbeck den eldre''' (også skrevet ''Olaus Rudbeck'', født januar [[1630]] i [[Västerås]], død [[17. september]] [[1702]]) var en [[Sverige|svensk]] naturforsker, historiker; professor i [[Uppsala universitet|Uppsala]], og sønn av biskopen i Västerås, Johannes Rudbeckius (d.e.) og hans andra hustru Magdalena Hising. Han var far til [[Olof Rudbeck d.y.]], og svensk naturforsker og språkforsker, professor i medisin ved Uppsala universitet.

Olof Rudbeck ga Sverige et verdensnavn i [[anatomi]]. Allerede som 20-åring oppdaget han de fine kar som inneholder lymfer og som senere benevnes som [[lymfesystem]]et, dette blir ansett som den første betydelig [[vitenskap]]elige oppdagelsen i Sverige. Han anla også en [[botanikk|botanisk]] hage ved Svartbäcken i Uppsala, ga ut en katalog over dens vekster, og fikk studentene til gå ut fra lesekamrene og ut i naturen. Han var således en forgjenger til [[Carl von Linné]].

Hans navn har derimot mest blitt knyttet til hans forherlige og overdrevet fantasifulle skildring av Sveriges påståtte storhet i verket ''[[Atlantica]]'' (''Atland eller Manheim'', [[1677]]) som hevdet at Sverige var gudenes bolig og opprinnelsen til alle store folkeslag i verden. Rudbeck var en av de fremste forkjempere for denne [[Revisjonisme|historierevisjonismen]], som kalles for ''[[götisisme]]'', og han var den som drev denne fiksjonen lengst. Han utførte også endringer og forfalskninger i den berømte ''[[Codex argenteus]]'', den såkalte Sølvbibelen. Gjennom å endre originalteksten framsto den plutselig som at [[Jesus]] hadde besøkt tempelet i Uppsala. Hensikten var å gjøre Uppsala til den vestlige sivilisasjons vugge.

== Oppdageren av lymfesystemet ==
[[Fil:Lymphatic system.png|thumb|Lymfesystemet hos mennesket.]]
Olof Rudbeck gikk på Västerås by skole og gymnasium før han i [[1648]] ble student i Uppsala. Der valgte han [[medisin]] som sitt hovedemne og fulgte forelesningene til Frank og Stenius. Han forsket selv på de finere detaljer i kroppens strukturer og oppdaget blant annet lymfesystemet, et viktig framskritt for fysiologien. Han kalt lymfekarene for ''vasa serosa''. Det er mulig at han tidligere hadde lest ''Gasparo Asellius''’ skrift om samme emne, ''De Lactibus'', [[1627]].

Ryktet om oppdagelsen spredde seg til [[hoff]]et, og ved [[Christina av Sverige|dronning Kristinas]] besøk i Uppsala i april [[1652]] utførte Rudbeck en [[disseksjon]] hvor han demonstrerte lymfekarene for dronningen og flere av rikets fornemste menn. Straks etterpå besøkte han henne i [[Stockholm]], hvor han ga henne to plansjer som han hadde tegnet og som demonstrerte lymfekarene. 

Den [[22. mai]] [[1652]] disputerte han med [[avhandling]]en ''De circulatione sanguinis'', der han på grunnlag av egne [[eksperiment]]er utviklede det [[William Harvey|harveyske teorien]] (som til da var ukjent i Sverige) om blodomløpet. Ved begynnelsen av sommeren [[1653]] utga han ''Nova exercitatio anatomica exhibens ductus hepaticos aquosos et väsa glandulorum serosa'', hvor han publiserte sine disseksjoner av mer enn 400 dyrekropper for å avdekke lymfesystemet.

[[Fil:Gustavianum in winter cupola only.jpg|thumb|''Gustavianum'' med det anatomiske teateret og dens kuppel.]]
Han ønsket å fortsette sine studier i [[Nederlandene]], og dronningen skjenket ham 800 [[riksdaler]], med krav om at han ble professor ved hjemkomsten, og greve [[Axel Oxenstierna]] ga ham 200 riksdaler. I juni [[1653]] foretok han reisen og besøkte da hovedsakelig [[Leiden]], hvor han hørte på Hoorne og Hemsterhuis.

Under utenlandsbesøket forsvarte han sin oppdagelse mot dansken [[Thomas Bartholin]], som hevdet å ha kommet med oppdagelsen før ham. Denne striden, hvor Rudbeck deltok med to skrifter, pågikk lenge, men ble til slutt løst til Rudbecks fordel.<ref>Se eksempelvis [http://www.kb.se/F1700/OR1652.htm Kungliga biblioteketets presentasjon av Rudbeck]   {{Wayback|url=http://www.kb.se/F1700/OR1652.htm |date=20070604211032 }}, hvor spørsmålet blir tatt opp.</ref><ref>Eriksson, G. (2004): ''Svensk medicinhistorisk tidskrift'', 2004;8(1):39-44. På svensk. [http://www.ncbi.nlm.nih.gov/entrez/query.fcgi?db=pubmed&cmd=Retrieve&dopt=AbstractPlus&list_uids=16025602&query_hl=1&itool=pubmed_docsum Engelsk sammendrag av Olof Rudbeck som vitenskapsmann og professor i medisin], ''U.S. National Library of Medicine''.</ref> For andre tidligere oppdagere av lymfesystemet, se [[Gasparo Aselli]] og [[Jean Pecquet]].

Rudbecks forskning førte til at dronningen støttet hans karriere. Til hjelp for sine studier av menneskelig anatomi fikk han bygd en [[kuppel]] på toppen av ''Gustavianum'', den tidligere hovedbygningen ved Uppsala universitet, og i den ble det bygd en [[arena]]lignende ''Theatrum anatomicum'', hvor disseksjoner ble utført foran studenter. Kuppelen er fortsatt et [[landemerke]] i Uppsala. Bygningen står foran katedralen og er fortsatt en del av universitet.

== ''Atlantica'' ==
[[Image:Rudbeck Atlantis.jpg|thumb|En illustrasjon fra 1689 i Olof Rudbecks bok ''Atlantica'' hvor han uten beskjedenhet viser seg selv omgitt av antikkens store [[Hesiod]], [[Platon]], [[Aristotles]], [[Apollodoros]], [[Tacitus]], [[Odyssevs]], [[Klaudios Ptolemaios]], [[Plutark]] og [[Orfeus]].]]
Det ryktet som Rudbeck fikk som «oldtidsforsker» har stort sett ført hans øvrige sider av hans livsgjerning i glemselen. Mens han ble hilset og hyllet av samtiden som opphavsmannen til de synspunkter som ble framstilt i ''Atlantica'' har ettertiden plukket det fantastiske systemet fra hverandre i objektiv granskning, men allerede i samtiden var det andre intellektuelle som stilte seg mer enn tvilende til at Sverige var Atlantis, kilden til all sivilisasjon, og at [[svensk]] var det opprinnelige språket til Adam og hvor [[latin]] og [[hebraisk]] utviklet seg fra.<ref>Auroux, Sylvain, red. (2006): ''History of the Language Sciences: An International Handbook on the Evolution of Language Sciences''. Walter de Gruyter, ISBN 3110167352, ss. 1125-1126.</ref> hans verk ble kritisert av flere andre nordiske forfattere, blant annet dansk-norske [[Ludvig Holberg]], og selv i Sverige gikk forfatteren og legen Andreas Kempe imot konstruksjonen, og begge skrev [[satire]]r basert på Rudbecks verk. ''Atlantica'' ble senere benyttet av [[Denis Diderot]] i artikkelen «Etymologie» i ''Encyclopédie'' som et advarende eksempel på bedragersk kobling mellom [[etymologi]] og mytisk historie.<ref>Bandle, Oskar et al. (2002): ''The Nordic Languages: An International Handbook of the History of the North Germanic Languages''. Volume I. [[de Gruyter|Walter de Gruyter]], ISBN 3110148765, s. 109.</ref>

Olof Rudbecks ''Atlantic'' eller som tittelen egentlig lød, ''Atland'' eller ''Manheim dedan [[Jafet|Japhetz]] ajkomne .... slechter ut till hela werlden . . . utgångne äro ....'' (latin ''Olavi Rudbeckii Atlantica sive Manheim...)'' det siste og mest svulstige uttrykket for den svenske stormaktstankegangen på 1600-tallet, og Rudbecks fantasifulle oppfatning av landets tidlige historie hadde allerede kommet til uttrykk hos [[Johannes Magnus]]. Tanken om svensker og gøters overlegenhet over andre kan spores tilbake til hans ''Sveriges historie'' fra [[1554]].<ref>[[Bergsveinn Birgisson]]: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 314), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8</ref> Johannes Magnus hevdet at de svenske kongene nedstammet fra [[Noah]]s sønnesønn, [[Jafet]]s sønn [[Magog]].<ref>[https://sok.riksarkivet.se/sbl/mobil/Artikel/6987 Rudbeck i Riksarkivet]</ref>

I ''Atlantica'' hevdet Rudbeck at [[Atlantis]] var Sverige, som var det første landet som ble bebodd etter at Noahs sønner delte verden mellom seg. Derfor stammer all verdens kunnskap og kultur fra Sverige. [[Karl X Gustav av Sverige|Karl 10. av Sverige]] lot trykke et opprop om at nordmenn burde fri seg fra de danske åket og forene seg med Sverige, «''av hvilken I eders herkomst haver''». Her viste han til at ifølge [[Snorre]]s ''[[Ynglingesaga]]'' i ''[[Heimskringla]]'' kom den norske kongeslekten fra [[Uppsala]].<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 73)</ref> 

Rudbecks hensikt var å vise at de gamle skriftene som fortalte om sagnlandet [[Atlantis]] hvorfra verdens åndelige kultur har utgått, passer utmerket på Sverige, dets natur og folk, dets sagn og forhistorie. [[Antikken]] og [[norrøn mytologi]], fortellinger om forhistoriske folkeslag, [[folkevandringstiden]]s skjebne, gammel [[tidsregning]] – alt finner ifølge Rudbeck sin forklaring i de tidlige forholdene i [[Norden]]. I utformingen av denne fantastiske «[[arkeologi]]ske romanen» viste han til en omfattende utdannelse i alle mulige emner, en enestående sammenstilling av navn og data, den livligste innbilningskraft og nær total mangel på kritisk sans. Ettertiden kjenner verket uansett som ren historieforfalskning.

Ved bruk av [[fornaldersaga]]er hadde svenskene smykket sin fortid. Danskekongens historiker [[Tormod Torfæus]] svarte med samme mynt, at [[myte]]n om [[Gjevjon]] som dro et stykke av Sverige til havs og skapte [[Sjælland]], viste at [[Odin]] ønsket å øke Danmark og redusere Sverige. Da svenskene lanserte [[etymologi]]en av «dane» og «dansker» som avledet fra ''thion'' med [[oversettelse]]n «[[slave]], [[tjener]], gå til hånde, adlyde», argumenterte Torfæus i sin norgeshistorie mot Rudbeck.<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 229)</ref>

Årsaken til verket omtaler Rudbeck selv i tillegget til første del at [[Olof Verelius]]’ nyutgivelse av ''[[Hervors saga]]'' ga ham tanken på å skrive verket. I [[1677]] begynte trykkingen, i mars [[1679]] var den første delen ferdig, og filologen [[Andreas Nordenhielm]] påbegynte en latinsk oversettelse av den svenske teksten. I denne delen finnes det varianter av de falske årstallene 1675 og 1679 framfor 1681. Andre opplaget, kun på latin, ble påbegynt trykt i [[1696]], og tredje opplaget på både svensk og latin, var ikke ferdig trykt ved brannen i Uppsala i [[1702]]. Samtidig med den første delen utkom det et stort [[atlas (oppslagsverk)|atlas]] for hele verket. Begge disse [[opplag]]ene gikk bortimot tapt ved brannen, og gjenværende eksemplarer er meget sjeldne. Et foto[[litografi]]sk opplag av fjerde del ble utgitt i [[1863]]. Den latinske oversettelsen av begge de siste delene tilhørte P. Salan, forfatterens nevø.
[[Fil:Atlantica.jpg|thumb|''Atlantica''.]]
Allerede første del inneholder arbeidets kjerne, de følgende er bare utlegginger, utførlige «bevis» og lignende. «''I alla fall tröttar jätteboken mindre genom vidden i och för sig själv än genom det myckna, som i denna vidd röjer sig vara en följd av den tumultuariska brådskan vid både författandet och tryckningen''» ([[Per Daniel Amadeus Atterbom|Atterbom]]). Framstillingen er, tross sine feil, ofte gladlynt, kvikk og naiv, og til og med ærlig på sine premisser.

Verket ble mottatt i samtidens Sverige som et mesterverk, og i utlandet med forbauselse, beundring og erkjennelse, iallfall i henhold til de «Testimonia» fra lærde menn som Rudbeck selv videreførte. Kun noen få trakk bokens dristige slutninger i tvil, blant disse var tyskeren Morhof og hollenderen Möller, men i Sverige dannet verket skole, og blant disse regnes Rudbecks egen sønn, [[Johan Peringskiöld]] og hans sønn [[Johan Fredrik Peringskiöld]], Biörner, Göransson og Gustaf Bonde. Lenge var det få som våget å opponere mot de nye dogmene. [[Olof Celsius d.e.]] var dog ikke villig til å godta det, men det var egentlig [[Olof von Dalin]] som først våget offentlig å forkaste Rudbecks slutninger ved vitenskapelig historiemetode.

Til tross for kritikken mot Rudbecks lingvistiske teorier forble Rudbeck et nasjonalt ikon i Sverige i mange år. Hans sønn [[Olof Rudbeck d.y.]] fortsatte hans lingvistiske verk og ble også involvert i framskaffe en «intellektuell grunn» for makt i en tidsperiode da Sverige tok mål av seg til å bli en europeisk stormakt. Sønnen Rudbeck d.y. la til spekulasjoner om forholdet mellom [[samiske språk]] og [[hebraisk]]e språk til farens lange liste av fantastiske [[lingvist]]iske forbindelser. [[Holberg]] [[ironi]]serte over hvordan danske «[[historiker|antiquarer]]», og svenske enda mer, la vekt på gotisk avstamning ut fra [[Jordanes]]' påstand om at goterne stammet fra Skandinavia: «...''alt som er skeed udi gamle Dage, maa være passeret udi de nordiske Lande, saa det fattes ikkun'' [mangler bare] ''at [[Noahs ark|Noæ Ark]] skulde have hvilet paa [[Dovre]]fjeld, og Frugten af det forbudte Træ skulde blive til et svensk [[eple|Æble]].''»<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 129) </ref>   

== Bybrannen i Uppsala ==
Brannen i Uppsala [[16. mai]] 1702 nådde også Rudbecks eiendom som bestod av et større trehus og ett i stein. Det sistnevnte virket dermed mer brannsikkert, og Rudbeck flyttet derfor sine verdigjenstander dit. Men dermed ble huset så fullt at dørene ikke lot seg seg lukke helt igjen. Da ilden banet seg vei gjennom trelukene, fikk den godt tak også i steinhuset. Det eneste som klarte seg, var Rudbecks [[bibliotek]], der både dør og luker var av [[jern]]. Men bøkene var blitt svarte av sot. Brannen ødela også kirken, der han oppbevarte forarbeidet til sine planlagte verk ''Atlantica'' og ''Campus Elysii'', samt alle sine antikke gjenstander og modeller. Selv hans [[botanisk hage|botaniske hage]], som siden ble overtatt av Carl von Linné, ble ødelagt i brannen.<ref>[https://www.historiskkuriosa.se/uppsala-lagornas-rov/ Brannen i Uppsala]</ref> Rudbeck døde samme år, kort tid etter brannen, og ble gravlagt i [[Uppsala domkirke]] i tverrskipet.

== Ettermæle ==
Rudbeck var aktiv på mange vitenskapelige områder, også [[astronomi]], og skrev dessuten dikt. I Uppsala er det synlige spor etter ham. Det ble sagt at han også var en god sanger med kraftig stemme. Han skal ha vært sta og således ikke alltid lett å være sammen med. 

Nobel-familien, blant annet forretningsmannen [[Ludvig Nobel]] og hans bror [[Alfred Nobel]], grunnleggeren av [[Nobelprisen]], var etterkommere av Rudbeck<ref>https://issuu.com/swedish_institute/docs/alfred_nobel/7</ref> gjennom hans datter Wendela som giftet seg med en av sin fars tidligere studenter, Peter Olai Nobelius.

Blomsten [[solhatter]], vitenskapelig navn ''Rudbeckia'', ble av [[Carl von Linné]] oppkalt etter Olof Rudbeck og hans sønn.<ref>https://snl.no/solhatt</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* King, David: ''Finding Atlantis:  A True Story of Genius, Madness, and an Extraordinary Quest for a Lost World.'' Harmony Books, New York, 2005.  ISBN 1-4000-4752-8.

{{Portal|Litteratur}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Rudbeck, Olof d.e.}}
[[Kategori:Svenske botanikere]]
[[Kategori:Svenske historikere]]
[[Kategori:Svenske astronomer]]
[[Kategori:Svenske oppfinnere]]
[[Kategori:Professorer ved Uppsala universitet]]
[[Kategori:Rektorer ved Uppsala universitet]]
[[Kategori:Alumni fra Uppsala universitet]]
[[Kategori:Götisisme]]
[[Kategori:Artikler i astronomiprosjektet]]