Redigerer Offentlig Landmobil Telefoni

'''Offentlig Landmobil Telefoni''' ('''OLT''') var det første [[Mobiltelefoni i Norge|mobiltelefon]]nettet i Norge. Det ble opprettet [[1. desember]] [[1966]] og ble nedlagt i [[1990]] (stopp for nye konsesjoner var 1. november [[1989]]). Ved introduksjonen av [[Nordisk mobiltelefonsystem (NMT)|NMT]] i [[1981]] var det ca. 22&nbsp;000 abonnenter på OLT. OLT var manuelt, og ikke et automatisk mobilsystem, og regnes derfor som før "1G".

==Tekniske egenskaper og bruk==
Nettet benyttet [[frekvensmodulasjon]] (FM) på frekvenser ved 160-162 MHz for mobile sendere, og ca. 168-170 MHz for [[basestasjon]]ene. Det var manuelle mobiltelefonsentraler i de største byene i landet. Mobiltelefonbrukerne ble utstyrt med dekningskart som anga hvor basestasjonene var og med fargede felter som viste i hvilket område det kunne forventes dekning. Basestasjonene hadde enten en felles oppkalls- og arbeidskanal, eller de hadde en oppkallskanal og flere arbeidskanaler. Mobiltelefonbrukeren måtte passe på å skifte oppkallskanal når han kjørte over i dekningsområdet til nye basestasjoner, ellers ville det være umulig å få innkommende telefonsamtaler.
Det var 64 2-frekvens kanaler i dette båndet. En mobiltelefonbruker kunne stille inn alle de 64 kanalene manuelt og lytte på de samtalene han ønsket. [[Distriktslege]]ne var en av de vanlige brukergruppene for dette nettet. Det var ikke alltid vellykket å snakke om sykdom på et åpent radiosamband.

== Dupleks - semidupleks ==
De fleste mobiltelefonene benyttet [[halv dupleks|semidupleks]] slik at mobiltelefonbrukeren ikke kunne høre hva samtalepartneren sa mens han selv snakket og holdt inne senderknappen. De dyrere fastmonterte modellene hadde [[Dupleks (kommunikasjonsteknologi)|dupleks]] forbindelse slik at begge kunne snakke i munnen på hverandre og oppfatte alt. 
Dette oppnåes ved å bruke to radiofrekvenser for hver kanal. Det vil si at når en kanal er valgt sender mobiltelefonen på en frekvens. Basestasjonen sender på en frekvens som er 8 MHz høyere enn den andre frekvensen.
Disse telefonene hadde antennen koblet til et [[dupleksfilter]] som tillot senderen å sende på sin frekvens uten å forstyrre signalet fra basestasjonen.

== Oppkall ==
Oppkallet til sentralen var en tone på 2400 Hz. Oppkallet til mobiltelefonene var et signal med 5-toner, slik at hver telefon hadde sitt 5-sifrede nummer.

Sambandet for politi og enkelte [[helseradio|helseradiokanaler]] hadde kanaler i det samme frekvensbåndet. Derfor kunne mobiltelefonene også utstyres med politi- eller helseradiokanaler og brukes i disse lukkede nettene. Da apparatene etterhvert fikk større båndbredde var det også mulig å bruke dem som [[Maritim VHF]]-radioer.

Telefonene var ofte en koffert med montert antenne utvendig, med telefonrør eller løs mikrofon og [[høyttaler]], et oppladbart [[Elektrisk batteri|batteri]] og en innmontert radioenhet. Det vil være riktigere å kalle enheten slepbar enn bærbar. Da [[VHF]] [[håndapparat]]er ble vanligere var det mulig å få programmert disse som manuelle mobiltelefoner, ofte med begrenset kanalbestykning og vekt omkring ett kilo.

==Kilder==
* [https://web.archive.org/web/20070213045903/http://telemuseum.no/mambo/content/view/29/1/ Mobiltelefonens historie i Norge] fra Norsk Telemuseum

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Mobiltelefoni]]
[[Kategori:Mobiltelekommunikasjonsstandarder]]