Redigerer Nulltoleranseantagelse

'''Nulltoleranseantagelse''' er en antagelse individer kan inneha, som går ut ifra at ingen feiltrinn eller overtredelse kan være tillatt fordi det uunngåelig vil føre til et katastrofalt tilbakefall.<ref>Baumeister R.F, Heatherton T.F, Tice D.M (1994), ''Losing Control – How and Why People Fail at Self-Regulation'', San Diego:Academic Press. s 24</ref> Om man har en slik antagelse er det ikke rom for en gråsone, ingen spillerom for små tilfredsstillelser og ingen sympati for sporadiske [[tilbakefall]]. I stedet rettes individets oppmerksomhet og innsats mot å fastholde en 100 prosent effektiv [[selvregulering]] og dermed forhindre at et eneste feiltrinn skjer.

En utbredt «folkepsykologisk sannhet» som spiller på en nulltoleransantagelse, er at hvis man har tatt en røyk etter røykeslutt, er det ingen vei tilbake igjen, sprekken er et faktum og man har begynt å røyke igjen. Individer som innehar denne antagelsen vil da gjerne subjektivt fortolke en slik hendelse som et fullstendig tilbakefall – og det vil dermed med stor sannsynlighet bli akkurat det.

== Eksempler på bruk av nulltolaranseantagelse i behandling ==
Nulltoeranseantagelse kan brukes som et verktøy ved individers forsøk på å slutte med ulike [[helsereduserende atferd]]er eller dårlige [[helsevaner]]. Å forsøke å få individer til å innta denne antagelsen er særlig utbredt innenfor [[avhengighet]]satferder, og er særlig knyttet opp til å slutte med [[røyk]]ing, [[alkohol]] og andre stoff man blir avhengig av. Et kjent eksempel på behandlingsprogrammer som baserer seg på en nulltoleranseantagelse er [[Anonyme Alkoholikere]]s program. Om man inntar en nulltoleranseantagelseposisjon godtar man ikke at det skal skje et eneste nytt tilfelle av den [[helseatferd]]en man vil endre etter at man har satt tidspunktet for å slutte med den. Nulltolaranseantagelse kan knyttes opp til begrepene «[[tilbakefall#glipp|glipp]]» og «[[tilbakefall]]», hvor en slik antagelse medfører at man nærmest setter likhetstegn mellom dem. Det er ingen, eller null aksept for et nytt tilfelle av atferden, hvilket impliserer at en glipp er et tilbakefall. Alternative antagelser innenfor helsepsykologien fokuserer mer på at man har et valg å ta etter en glipp har skjedd. Man antar da heller at det er mulig å påvirke selv, om hendelsen skal være en glipp, altså et engangstilfelle, en sprekk, som er et mer midlertidig tilbakefall, eller et varig tilbakefall.

== Konsekvenser av å innta en nulltolaranseantagelse ==
En viktig fordel med en nulltoleranseholdning er at den skaper en sterk barriere mot det første tilfellet av [[atferd]]en man forsøker å slutte med, for eksempel røyking. Det er gjort mange omfattende undersøkelser rundt røykeslutt, og de fleste viser at tilbakefallsprosenten er svært høy og at de færreste klarer å slutte ved første forsøk, noe som kan vise at nulltoleranse ofte er lite fruktbart å operere med i for eksempel en røyke-sluttintervensjon. Når det er så sannsynlig med minst en glipp, eller et tilbakefall kan det altså virke hemmende på sluttprosessen å operere med nulltoleranseantagelse. Viss glippen da eventuelt inntreffer, har ikke slutteren forberedt seg på dette, og hendelsen vil mest sannsynlig føre til en følelse av motløshet og mislykkethet. Når hendelsen allerede er et faktum, regjerer oppfattelsen av at dette fører til et varig tilbakefall, fremfor at det var en glipp. Videre svekker dette egen [[mestringstro]] og reduserer sjansen for å klare å slutte.

Nulltoleranseantagelsen har blitt sammenlignet med en militærstrategi som setter alt forsvar ved frontlinjen, uten å ha reservemannskap i bakhånd.<ref>Baumeister R.F, Heatherton T.F, Tice D.M (1994), ''Losing Control – How and Why People Fail at Self-Regulation'', San Diego:Academic Press. s 25</ref> Frontlinjen blir altså forsvart maksimalt, men om den skulle revne finnes det ingen alternativ plan og katastrofen utfolder seg. 

Å innta eller ikke innta en nulltoleranseantagelse ved forsøk på å endre en helseatferder er følgelig et tveegget sverd, begge posisjoner har klare fordeler og ulemper.

== Se også ==
*[[Tilbakefall]]
*[[Helsepsykologi]]

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*Baumeister R.F, Heatherton T.F, Tice D.M (1994), ''Losing Control – How and Why People Fail at Self-Regulation'', San Diego:Academic Press.
*[[Shelley Taylor|Taylor, Shelley E]] (2008) ''Health Psychology'', 7th Edition, London: McGraw-Hill. ISBN 9780071283601

[[Kategori:Helsepsykologi]]