Redigerer Norsk språkhistorie (19. århundre)

{{opprydning|mangler innledning}}
{{refforbedre|dato=2016-03}}
'''Norsk språkhistorie i det 19. århundre'''
<!-- Jeg ser ikke at følgende to avsnitt har noe i artikkelen å gjøre.
===Språkdebatt===

Mange nordmenn har sterke synspunkter når det gjelder den norske språksituasjonen. Noen mener at det er helt unødvendig at vi skal ha to skriftspråk eller at vi i hvert fall burde kunne velge bort sidemålet i skolen. De som forfekter dette synet, argumenterer gjerne med at elevene blir dårligere skriftlig av å måtte lære to skriftspråk. Dette synet benektes av andre, som tvert imot sier at dette er positivt for språktilegnelsen. Hvis du tar en titt på leserbrevene i avisene, vil du oppdage at disse ofte omhandler slike språkspørsmål.

Uansett hvilke(t) standpunkt du inntar: Det bør bygges på kunnskaper. Gjennom det følgende kan du oppdatere deg på dette området: Hvorfor er språksituasjonen i Norge som den er?

===Bakgrunn===

[[Norge]] har i dag to offisielle målformer, [[bokmål]] og [[nynorsk]], og i tillegg til dette kommer [[samisk]]. Andre land kan ha flere offisielle skriftspråk som i utgangspunktet ikke er innbyrdes forståelige. Det spesielle med Norge er at bokmål og nynorsk tilhører det samme språket; nemlig norsk. 
-->
== Unionsoppløsningen ==
Etter oppløsningen av fellesskapet med [[Danmark]] i 1814 var skriftspråket [[dansk]], selv om bønder og fiskere utgjorde omtrent 90 % av befolkningen og snakket ulike norske [[dialekt]]er.{{tr}} Striden kom da til å stå mellom dem{{hvem}} som fortsatt ville ha dansk, dem som ville fornorske dansken og dem som ville skape et helt nytt skriftspråk.

===Nasjonalistisk målsyn===
[[Fil:Ivaraasen.jpg|thumb|80px|Ivar Aasen]]
Ivar Aasen og [[Nasjonalromantikken|nasjonalromantikerne]] mente at eget språk var et av de viktigste kjennetegnene på en nasjonalstat.{{tr}} Han mente at skriftspråket skulle bygge på de levende dialektene. Aasen hevdet at talemålene hadde en ubrutt tradisjon fra norrøn tid og fram til samtiden. Denne «glemte» forståelsen føyde seg godt inn i nasjonalromantikkens program om å finne tilbake til det ekte norske.{{tr}}

Aasens kongstanke var at det nye skriftspråket skulle bygge på det han kalte «Folkemaalet», altså på talemålet til vanlige folk; bønder og fiskere.{{tr}} Skriftspråket skulle ikke bygges bare på en én av dialektene (slik enkelte mente), men på en samlende normal av alle dialektene.{{tr}} For å kunne kartlegge de dialektene og lage en slik norm, besøkte han til fots eller med hest vestlandet, agderfylkene, telemark og østlandet utenom byene. I [[1853]] gav han ut ''Prøver af Landsmaalet.'' Her hadde han konstruert et skriftspråk bygd på noen av de norske dialektene. Senere gav Ivar Aasen ut en  [[grammatikk]] og ordbok på det nyskapte skriftspråket.

Skriftspråket til Aasen skulle renses for fremmedord; spesielt for [[Tysk språk|tyske]] [[lånord]] fra [[hansa]]tiden.{{tr}}

Ivar Aasen mente som mange andre på den tiden at Norge ikke kunne kalles for et ordentlig [[demokrati]] før bønder og folk flest deltok i det lokale og nasjonale styresettet.{{tr}} For å kunne hevde seg, trengte folk ikke bare kunnskap, men eget fullverdig språk.

==Fornorskingslinjen eller utviklingslinjen: Knud Knudsen==    
Læreren [[Knud Knudsen]] var fra Sørlandet og regnes som «far til riksmålet og bestefar til bokmålet» ([[Einar Lundeby]]).{{tr}} Han var den viktigste representanten og utvikleren av den linjen som ville ha gradvis fornorsking bygd på den dannede dagligtale. Dette definerte Knudsen som «den almindeligste Uttale af Ordene i de Dannedes Mund.»{{tr}} Dette talemålet i overklassen bygde på dansk skrift, men med norske lyder og en del norske ord.{{tr}} Knudsen selv brukte begrepet «den landsgyldige norske uttale». Siden dette var overklassens talemål,{{tr}} regnet han med at det hadde nok prestisje til å bli akseptert som grunnlag for fornorskingen. Selv om den dannede dagligtalen var sterkt preget av dansk, hadde det altså klare innslag av norsk. Knud Knudsen regnet med at fornorskingen etter hvert ville føre skriftspråket nærmere folkemålet; altså slik vanlige folk snakket.{{tr}}

Knud Knudsen og Ivar Aasen var begge enige om at de ville ha vekk det danske skriftspråket,{{tr}} men de var uenige om hvordan. Knudsen hadde liten tro på at Aasens prosjekt ville få gjennomslag. Derfor kalte han Aasens vei for «Bråhastens vei».{{tr}} Men han regnet ikke Aasen som en konkurrent, men snarere at de to tilnærmingsmåtene var som to elver som en gang ville flyte sammen til ett norsk språk (framtidsnorsk).{{tr}}

For at det nye skriftspråket skulle være lett å forstå og lese, gjorde han seg til talsmann for det ortofone prinsipp i fornorskingen.{{tr}} Med det ortofone, eller lydrettem prinsipp, menes at det er overensstemmelse mellom talespråk og skriftspråk; altså at en skriver slik en snakker. Faktum var at den skrevne dansken på denne tiden hadde ganske mange ord med stumme bokstaver.{{tr}}

I likhet med Aasen var Knudsen purist, dette både av nasjonale og pedagogiske grunner.{{tr}} Han laget derfor en rekke norske avløserord for fremmedord.{{tr}}

==Dikterne og det norske språket==
Knudsen og Aasen var ikke de eneste som var opptatt av språkspørsmål på 1800-tallet. Både [[Henrik Wergeland]] og eventyrsamlerne [[Asbjørnsen og Moe]] var forløpere for utviklingslinjen til Knudsen.{{tr}}

Henrik Wergeland var opptatt av å bedre kårene for de fattige og eiendomsløse. Han mente at dette kunne gjøres gjennom folkeopplysing, og da var det viktig å fornorske dansken slik at folk kunne lese og forstå.{{tr}}

I 1840-årene gav Asbjørnsen og Moe ut sine samlinger av norske eventyr og sagn. Det var uaktuelt å publisere eventyrene og sagnene på dialekt, som var utilgjengelig for leserne i byene. Aasen sitt landsmål var ennå ikke klart, og Asbjørnsen og Moe mente heller ikke at et rent dansk var egnet til å uttrykke innholdet.{{tr}} Løsningen ble dansk grammatikk og rettskriving, men norsk ordvalg og setningsbygning. Senere brukte de norske [[diftong]]er (bein – ben) og harde konsonanter (''p'', ''t'', ''k'' for ''b'', ''d'', ''g'').

[[Henrik Ibsen]] og [[Bjørnstjerne Bjørnson]] var begge opptatt av språkspørsmål. De var begge riksmålsforkjempere som var opptatt av norsk språktone og norske ord og uttrykk i sitt forfatterskap.<ref>{{Kilde bok
| tittel=Med ordet i sin makt
| forfatter=Jan E. Hansen og André Savik
| forlag=Dreyer
| sted=Oslo
| år=1980
| isbn=8209018132
}}</ref>

[[Arne Garborg]] og [[Aasmund Olavsson Vinje]] derimot, tok i bruk det nye landsmålet i [[dikt]]ningen sin.

==Jamstillingsvedtaket og målparagrafen==
I 1885 kom jamstillingsvedtaket som sidestilte riksmål og landsmål (i dag nynorsk), i vedtaket kalt «det norske Folkemaalet».<ref>{{Kilde bok |forfatter=Kjell Venås |redaktør= |utgivelsesår=1997 |artikkel=Bryting og vokster |tittel=Livssoga åt Ivar Aasen (Hefte nr. 1 frå Ivar Aasen-året 1996) |utgivelsessted=Oslo |forlag=Det Norske Samlaget |side=17 |kommentar=«Storthinget ynskjer, at Regjeringi vil sjaa til kvat som best kann gjerast for at det norske Folkemaalet, i dei Maatar, som i dette Brevet er innmeldt, kann faa full Rett og Fridom jamsides med Bokmaalet.» |url=http://www.aasentunet.no/prod_images/doc_1244.pdf |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20071006101939/http://www.aasentunet.no/prod_images/doc_1244.pdf |arkivdato=2007-10-06 }}</ref> Vedtaket i 1885 er bakgrunnen for at det gis opplæring i begge målformer i grunnskolen.

Målparagrafen fra 1892 bestemte at de enkelte skolestyrer selv kunne avgjøre om de ville bruke landsmål eller riksmål i skolen.<ref>[http://www-bib.hive.no/tekster/skolehistorie/lover/1889/side22.html Lov om Folkeskolen paa Landet] {{Wayback|url=http://www-bib.hive.no/tekster/skolehistorie/lover/1889/side22.html |date=20110306170924 |df=iso }} (1889, §73)</ref><ref>[http://www.nb.no/nbsok/nb/1e2c35bc80fb2b023ca7e843ecdb81e4#17 Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne] (1889, §64, s. 15-16)</ref>

På slutten av 1800-tallet begynte de første skolekretsene å gå over til landsmål, og i 1880 kom den første læreboka på landsmål.{{tr}}

==Se også==
*[[Norsk språkhistorie (20. århundre)]]
*[[Ivar Aasen]]
*[[Peter Andreas Munch]]
*[[Knud Knudsen]]

==Referanser==
<references/>

==Eksterne lenker==
* [[Arne Torp]]: [http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1996/Spraaknytt_1996_1/Knud_Knudsen_og_Ivar_Aasen/ – «Knud Knudsen og Ivar Aasen – jamlikar og motpolar»]
* [[Einar Lundeby]]: [http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_1995/Spraaknytt-1995-4/Knud-Knudsen/ Knud Knudsen – «Riksmålets fader, bokmålets bestefar»]

{{Norsk språkhistorie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk språkhistorie|19. århundre]]