Redigerer Norsk språkhistorie (1830–1900)

{{Objektivitet|Se diskusjonssiden}}
{{refforbedre|dato=2015-10}}
I [[1830-årene]] ble språket i [[Norge]] et nasjonalt debattemne. Det danske [[skriftspråk]]et og norske [[talespråk]]et sto langt fra hverandre, og man{{hvem}} stilte spørsmål ved om dette var hensiktsmessig. Det dannet seg tre fraksjoner som hadde synspunkter på saken. Noen ville beholde [[dansk]] som skriftspråk,{{omstridt}} men disse var i klart mindretall, og dette synspunktet fikk ikke medhold på sikt.{{tr}} Johan Sebastian Welhaven var en tilhenger av denne ideen. En annen fraksjon ville fornorske det danske skriftspråket. Dette skulle skje over tid, og [[Henrik Wergeland]] var en talsmann for dette. Det siste synspunktet, som historikeren [[Peter Andreas Munch]] argumenterte for, gikk ut på å konstruere et nytt språk basert på [[norrønt språk|gammelnorsk]]. [[Ivar Aasen]] mente også at det skulle opprettes et helt nytt språk, men han ville basere det på de norske dialektene.

== Landsmål ==
[[Fil:Ivaraasen.jpg|thumb|[[Ivar Aasen]]]]
[[Ivar Aasen]] fulgte noen av P.A. Munchs tanker og samlet inn opplysninger om norske [[dialekt]]er.{{omstridt}} Han ga ut ''Det norske Folkesprogs Grammatik'' i [[1848]] og ''Ordbog over det norske Folkesprog'' i [[1850]]. I [[1853]] ga han ut ''Prøver af Landsmaalet i Norge'', og han hadde dermed lagt grunnen for et nytt norsk språk. Aasens nye språk bygget på dialektene fra [[Vestlandet]], [[Agder]]fylkene, [[Telemark]] og [[Østlandet]]. Han var også i [[Oppland]] og [[Trøndelag]]. Han la ingen vekt på kjøpstedene, da han gikk ut fra at talemålet der var sterkt påvirket av dansk, eller også identisk med de omkringliggende bygdemål. Han var imidlertid ikke ferdig med virksomheten. I sitt videre arbeid kom han frem til noen hovedkriterier når han skulle velge formen for det nye skriftspråket:{{tr}}
*Det var folkespråket han skulle gjenreise, så han måtte finne en fellesnevner for dialektene der det var mulig. Flest mulig skulle kjenne seg igjen i språket.{{omstridt}}{{tr}}
*Dialektene hadde sitt opphav i [[Norrønt språk|norrønt]]. Derfor ble norrønt en viktig rettesnor.{{omstridt}}{{tr}}
*Stavemåten skulle vise om ordene var i slekt med hverandre. Stavemåten skulle også vise det felles norrøne opphavet.{{omstridt}}{{tr}}
*Skriftspråket skulle ikke skille seg unødvendig mye fra dansk eller [[svensk]], f.eks.  valgte han former som «deim» og i flertall av substantiv: «tufterna», enda disse var sjeldne – her spilte også det historiske opphavet inn. I en valgsituasjon mellom dansk og svensk ble dansk foretrukket fordi det var mest kjent. 
*Aasen ville ha et så rent språk som mulig, uten danske og [[tysk]]e fremmedord, fordi disse brøt med nasjonalistiske tendenser.
I [[1864]] publiserte han andreutgaven av grammatikkboka og i [[1873]] kom ei ny ordbok. Her hadde han realisert sine normkrav.

Flere diktere, deriblant [[Aasmund Olavsson Vinje|Åsmund Olavsson Vinje]] tok det nye «[[Nynorsk|Landsmaalet]]» i bruk. Lærere{{hvem}} som var rekruttert fra bondestanden ivret for å få skoleutgaver av Aasens bøker. På [[1860-tallet|1860-]] og [[1870-tallet|70-tallet]] møtte de kraftig motstand fra de [[konservatisme|konservative]]{{klargjør}} på [[Stortinget]]. Dette fikk landsmålstilhengerne til å skifte strategi. De fikk i [[1878]] vedtatt et forslag om at elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling. I [[1885]] fattet [[Stortinget]] [[Sidestillingsvedtaket|Jamstillingsvedtaket]]. Landsmålet og «det alminnelige Bogsprog» skulle være likestilte i skolen og i offentlig administrasjon. I [[1892]] vedtok Stortinget å la hver skolekrets selv få velge sitt hovedmål.{{tr}}

== Riksmål ==
Omtrent samtidig som Aasen arbeidet med sitt, arbeidet [[Knud Knudsen]] på den fornorskingslinja Wergeland hadde slått inn på.{{omstridt}} Mens Aasen tok utgangspunkt i norske dialekter og ord og uttrykk som rådde på deler av landsbygda, tok Knudsen på den andre siden hensyn til «de dannedes» talemål og brukte dette som utgangspunkt.{{tr}} Det var først og fremst avstanden mellom tale og skrift han ville gjøre noe med. Han ville fornorske stavemåten og tillate særnorske ord og vendinger. Hans hovedprinsipper var:
*Den [[ortofoni|ortofone]] metoden. Uttalen skulle gjengis lydrett. For å få til det måtte hver lyd gjengis med ett tegn. F eks. kunne bokstavene c, ch og q erstattes med k. 
*Hvis alle skulle bruke sin egen dialekt som utgangspunkt for den ortofone metoden ville det bli kaos. Derfor valgte han det mest utbredte lesespråket, dansk som utgangspunkt. Dansk var i hvert fall mest utbredt blant de «kondisjonerte».
*Knudsen ville fjerne de typisk danske, bløte konsonantene fra ordene (b, d, g → p, t, k). «Kage» skulle bli «kake». 
*Som Aasen ville han ha et rent språk uten fremmedord.{{omstridt}}{{tr}}


I [[1862]] kom en [[rettskrivningsreformen av 1862|rettskrivningsreform]] i modersmaalet etter sterk påvirkning fra Knudsen,{{tr}} med innføring av enklere stavemåter. I [[1869]] ble det avholdt et [[Språkmøtet i Stockholm|språkmøte i Stockholm]] hvor Knudsen og en del forfattere{{hvem}} uoffisielt vedtok flere forenklinger. Blant annet ble aa erstattet med å, og store forbokstaver i substantiver falt bort. Det ble også vedtatt å bruke [[Det latinske alfabetet|latinske]] bokstaver i stedet for [[Gotisk skrift|gotiske]]. På sikt fikk disse vedtakene stor betydning, da forfatternes språk ble normgivende.{{tr}} Knudsen opplevde en annen seier i 1869 også. Han hadde lenge arbeidet for å styrke morsmålfaget i skolen, og [[skoleloven av 1869]] innførte [[realartium]] ved siden av [[latinartium]]. Den høyere skolen var før dette bare en forskole til [[universitet]]et; nå ble den en [[høyere allmennskole]].{{tr}}

Jamstillingsvedtaket i [[1885]] var også en politisk støtte til Knudsens arbeid.{{tr}} Denne støtten skulle gjøre det mulig for ham å fremme mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Knud Knudsen har dermed hatt stor innflytelse på moderne [[riksmål]] og [[bokmål]].

== Språksituasjonen rundt 1850 og utviklingen mot 1900 ==
Forskerne{{hvem}} er uenige om når allmenn lese- og skriveferdighet ble normen i landet. Noen{{hvem}} mener det var utbredt leseferdighet allerede rundt 1730, mens andre{{hvem}} mener leseferdighetene var meget mangelfulle rundt 1850. Det som er sikkert,{{omstridt}} er at lese- og skriveferdighetene ikke utviklet seg parallelt. I 1850 sendte [[Ringerike]] arbeiderforening en søknad til departementet om [[kjøpstad]]srett for [[Hønefoss]].{{tr}} 183 arbeidere underskrev søknaden, 140 av dem «''med iholden Pen''». Vi{{hvem}} må anta at leseferdighetene varierte rundt omkring i landet.

Ved inngangen til 1850-årene hadde Norge «det almindelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, den dansknorske skriftspråksnormen som opprinnelig var dansk og holdt seg gjennom 1800-tallet, selv om avstanden mellom dansk skriftspråksnorm og norsk dagligtale ble stadig tydeligere.<ref>[https://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/2005/Spraaknytt_4_2005/Bogsprog/ «Det almindelige Bogsprog», ''Språknytt]</ref> Etter 1814 begynte nordmennene å kalle skriftspråket sitt for «norsk», og i Danmark ble det lagt merke til innslag i skriftspråket som avvek fra dansk. Andreas Listov (1817-89), dansk [[prest]] og [[politiker]],<ref>[https://www.gravsted.dk/person.php?navn=andreaslistov Andreas Listovs gravsted]</ref> samlet rundt 3.500 udanske ord fra norske bøker etter 1842. Disse ble utgitt i en ordsamling i København i 1866. Spennvidden var stor, for Listov hadde funnet udanske ord hos forfattere som stod hverandre så fjernt som [[J.S. Welhaven]] og [[Aasmund Olavsson Vinje|Vinje]].<ref>[[Kjell Venås]]: «Kor gammalt er Noreg?» ''[[Bergens Tidende]]'' 3. februar 1989</ref> 

Ikke alle hadde tilgang på lesestoff og kunne vedlikeholde sine leseferdigheter.{{tr}} Landsmålet til Aasen var lansert, men ikke tatt i bruk. Scenespråket var preget av dansk, norske ord og vendinger ble sett på som vulgære.{{av hvem}} Knud Knudsen arbeidet for å endre på dette, og det fikk betydning på lang sikt.{{klarggjør}} Flere kjente forfatterne{{hvem}} begynte å fornorske sine tekster, de lot seg påvirke av Knudsen. Fornorskingen ble et virkemiddel for [[realisme]]ns dramatikere. De forskjellige vedtak og endringer som ble gjort de neste tiårene, la grunnen for bedre leseferdighet blant folk.{{tr}}

Den [[teknologi]]ske utviklingen spiller også en rolle. [[Papir]] ble lettere tilgjengelig,{{når}} og muliggjorde masseproduksjon av trykte medier i større omfang. [[Oljelampe|Oljelampa]] kom inn i de tusen hjem og ga bedre leselys, for å nevne noe. 
[[Fil:Vinje.jpg|thumb|[[Aasmund Olavsson Vinje]]]]
Det nye landsmålet ble etter hvert en politisk sak og vant terreng.{{tr}} Flere og flere tok det i bruk, både i [[skjønnlitteratur]] og sakprosa. [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Arne Garborg]] er kjente eksempler. [[Industrialisering]]en i denne perioden førte til at flere hadde behov for å lese og skrive. Samfunnet baserte seg mer og mer på skriftlig kommunikasjon. I skolene ble det etter hvert innført flere fag. Frem til [[1860]] var religion hovedfaget.{{tr}} Fra 1860 og utover tok skolen flere skritt mot et mer allment [[alfabetisering]]sprogram.{{tr}}

Det var også andre instanser som bidro til alfabetiseringen. [[Hans Nielsen Hauge|Haugianerne]] måtte tyde [[Bibelen|Skriften]] for å arbeide med sin helliggjørelse,{{tr}} og [[Marcus Thrane|Thranebevegelsen]] startet [[søndagsskole]]r. For thranittene var det en sammenheng mellom politiske mål og kravet om opplysning.{{tr}} Utover i perioden hersket fortsatt «det alminnelige Bogsprog» som offisielt skriftspråk, og jo flere som leste, jo flere tilegnet seg det. Aasen-normen ble ikke fullt ut behersket.{{tr}} Det var mange tilfeller av lokale vridninger, alt etter forfatterens egen dialekt.{{tr}} [[Aasmund Olavsson Vinje|Vinje]] og [[Arne Garborg|Garborg]] utviklet f.eks. begge sine egne varianter av landsmål.{{tr}} Embetsstanden tviholdt på «sitt» skriftspråk helt til embetsmannsstaten falt i [[1884]], og trolig lenger. [[Sophus Bugge]] talte på riksmålsmøtet i Kristiania 28. november 1899. Da protesterte han beveget mot at «vort Maal, det  almengyldige Skriftsprog, og det Talesprog, hvortil det naturlig støtter sig, skal være unationalt, endda vi er født i Norge af norske Forældre, endda vi taler og skriver det Sprog, vi har lært af Far og Mor, det Sprog som forstaaes over det hele Land.»<ref>Kjell Venås: «Kor gammalt er Noreg?» ''Bergens Tidende'' 3. februar 1989</ref> 

Partiet [[Venstre]] satte målspørsmålet på den politiske dagsorden,{{når}} og dette ga «målet» mye oppmerksomhet.{{tr}} Frykten for [[nynorsk|landsmålet]] i byene og i [[konservatisme|konservative]] kretser var en katalysator for fornorskingslinjen.{{omstridt}} Utviklingen gikk mot allmenn lese- og skriveferdighet, og språkproblemet ble ikke bare et politisk, men også et [[pedagog]]isk problem.{{tr}} Utenfor skolen fikk man stadig flere ulike publikasjoner i aviser og blader knyttet til nærings- og organisasjonslivet. Elevene hentet sine språklige forbilder i skolebøkene.{{omstridt}} [[Peter Andreas Jensen|P. A. Jensens]] ''Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet'' og [[Nordahl Rolfsen]]s ''Læsebog for folkeskolen'' var de viktigste. Disse bøkene hadde en språkføring som var moderat{{tr}} fornorsket. Elevene snakket sine dialekter, leste moderat norsk og måtte til slutt skrive «det alminnelige Bogsprog».{{omstridt}} I tillegg ble det bestemt at elevene skulle lese både landsmål og riksmål. Med den [[dannede dagligtale]] som utgangspunkt ble [[rettskrivningen av 1907]] innført.

== Wergelands argumenter for fornorsking ==
[[Fil:Wergeland.jpg|thumb|[[Henrik Wergeland]]]]
[[Henrik Wergeland]] hadde tre hovedargumenter:{{tr}}
# Et stilistisk argument: Nordmenn har en indre trang til å bruke sitt eget språk, særlig for å beskrive landets natur. Her er det [[nasjonalromantikken]] som gjør seg gjeldende. Han mente at en kunstner trenger et norsk redskap for å beskrive norsk kultur og egenart.
# Et nasjonalt argument: Norsk skulle bli et eget [[nasjonalspråk]] og et mellomspråk mellom [[dansk]] og [[svensk]]. Dette var i tråd med hans nasjonalistiske holding til åndslivets løsriving fra dansk. Et selvstendig folk måtte ha et selvstendig språk. Et eget språk fremmer egen nasjonal kultur.
# Et [[demokrati]]sk argument: Flere og flere ville lære og ta i bruk dette nye folkespråket dersom skriftspråket lignet mer på talemålet. Med dette argumentet ville Wergeland slå et slag for opplysningen. Bare gjennom opplysning kunne folk, dvs bøndene spesielt, få et bedre liv. Dette var helt i tråd med hans samfunnsengasjement. Det rådende skriftspråket var embetsstandens språk, og det hemmet folkeopplysningen.

== Hovedforskjellen mellom P.A. Munch og Wergelands syn på språkutviklingen ==
*[[Peter Andreas Munch|Munch]] mente at det beste var å ta utgangspunkt i den dialekten som var mest lik [[norrønt språk|norrøn]], og la den danne mønsteret for et nytt skriftspråk.{{tr}} Denne språkutviklingen måtte gå raskt, slik at ikke dansken ble fullstendig fordervet av fornorskingen.{{klargjør}}
*[[Henrik Wergeland|Wergeland]] ville ha en gradvis fornorsking av dansken. Han mente Munchs metode var alt for radikal og omfattende.{{tr}} Bedre samsvar mellom skriftspråket og talemålet var hans mål.

== Opphavet til språkdebatten på 1830-tallet ==
[[Fil:Johan Sebastian Welhaven.png|thumb|[[Johan Sebastian Welhaven]]]] 
Løsrivelsen fra [[Danmark]] i [[1814]] var den foranliggende årsak til at man fikk en språkdebatt. Den nye [[Unionen mellom Sverige og Norge|unionen]] landet gikk inn i var løsere enn den med Danmark. Nå hadde Norge et eget [[Stortinget|parlament]] og en ny [[Norges Grunnlov|grunnlov]]. Landet opplevde en nasjonalistisk [[selvstendighet]]sreisning. Spørsmålet ble debattert,{{av hvem}} og man endte opp med å kalle språket for «modersmaalet». Nå ble man{{hvem}} spesielt oppmerksom på at det var stor avstand mellom «modersmaalet» og de forskjellige [[dialekt]]er i landet. [[Henrik Wergeland|Wergeland]] var tidlig ute, og i [[1830]] kritiserte [[Johan Sebastian Welhaven|Welhaven]] ham for å mangle språklig og litterær musikalitet. Wergeland svarte på kritikken, og dermed var debatten i gang.

== Språksituasjonen i ==
{{refforbedreavsnitt}}
=== 1830 ===
*Offisielt skriftspråk er «det alminnelige Bogsprog» 
*Språkdebatten frem til nå hadde dreid seg om hva språket skulle hete
*Språkdebatten i 1830-årene dreide seg om språkets innhold og bestanddeler 
**En gruppe ønsker fortsatt [[dansk|dansk språk]]{{tvilsomt}}
**En annen gruppe ville fornorske dansken{{tvilsomt}}
**En tredje gruppe ville skape et helt nytt [[norsk|norsk språk]] basert på norrøn eller norske dialekter
*Språkdebatten opptok ikke de store massene.{{hvem}} Det var intellektuelle og autoriteter som uttalte seg
*[[Henrik Wergeland]] la fram et program for fornorsking (1833)
*Varierende lese- og skriveferdighet blant befolkningen{{tr}}

=== 1840 ===
*1840-årene ble tiåret med praktiske handlinger, fornorsking og innhenting av fakta om dialekter
*I Norge var [[nasjonalromantikken]] rådende, og [[Norske Folkeeventyr|Asbjørnsen og Moe]] samlet inn [[eventyr|folkeeventyrene]]. De fornorsket språktonen{{tvilsomt}}
*[[Knud Knudsen]] publiserte sitt første innlegg i språkdebatten, og lanserte ideen om «de dannedes tale» som norm for fornorskingen
*[[Ivar Aasen]] lanserte «[[Nynorsk|Landsmaalet]]».

=== 1850 ===
*[[Ivar Aasen]] utga ''Prøver af Landsmaalet'' og litteratur skrevet på landsmålet
*Flere forfattere tok i bruk landsmålet
*Det første teaterstykket på landsmål ble oppført i [[Oslo|Kristiania]] i [[1854]]: ''I Marknaden'' av Ivar Aasen ble blant annet vist for stortingsrepresentantene
*Scenespråket i Kristiania var svært danskpreget.{{tr}} Knud Knudsen begynte sitt arbeid med å tillempe dansken til mer norsk uttrykksform.

=== 1860 ===
*Ny skolelov. P.A. Jensens ''Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet'' inneholdt elleve tekster på landsmål og dialekt
*Det første organiserte mållaget &ndash; Maalfelaget &ndash; ble etablert i [[Oslo|Kristiania]]
*Rettskrivningsreform i [[1862]]. Knudsens ortofoni ble satt ut i praksis
*Språkmøtet i [[Stockholm]]. Uoffisielle vedtak{{klargjør}} som senere får stor betydning{{tr}}
*Landsmålforlaget [[Det Norske Samlaget]] ble stiftet.
*Skolelov av [[1869]] innførte realartium.

=== 1870 ===
*Vedtak: Elevenes talemål skulle være norm ved opplesning og muntlig fremstilling
*Den første [[preken]]en på landsmål. Forfatteren og presten [[Kristofer Janson]] holdt gudstjeneste i [[Fåberg]] kirke i [[Gudbrandsdalen]]
*Det første innlegget på landsmål i [[Stortinget]], av [[Niels Juel]] fra [[Hordaland]]
*[[Knud Knudsen]] gikk fra «de dannedes tale» over til «den landsgyldige norske uttale» i [[1876]]
*[[Arne Garborg|Garborg]] begynte å gi ut ''Fedraheimen'', et riksdekkende landmålsblad
*Garborg publiserte ''Den nynorske Sprog- og Nationalitetsbevægelse''

=== 1880 ===
*ABC på landsmål
*Embetsmannsstaten falt og [[parlamentarisme]]n ble innført i [[1884]]
*[[Sidestillingsvedtaket|Jamstillingsvedtaket]] i [[1885]]
*[[Fjelberg]] kommune i [[Hordaland]] var den første kommunen som vedtok å bruke landsmål som internt administrasjonsspråk
* [[Snåsa sparebank]] ble stiftet i 1886, og hadde sine første vedtekter på landsmål
*Knud Knudsen publiserer bok: ''Hvem skal vinne?'' satte frem mer radikale krav om rettskrivningsendringer. Flere av dem ble gjennomført i [[1907]]
*[[Det nye testamente]]t kom ut på landsmål i [[1889]].

=== 1890 ===
*Skolekretsene fikk selv velge sitt hovedmål, Målparagrafen
*[[Nordahl Rolfsen]]s lesebok ble innført i [[1892]]. Boka inneholdt tekster på både landsmål og modersmål
*Den første loven utformet på landsmålet ble vedtatt i [[1892]]
*Elever i den høyere skole fikk lovfestet rett til å skrive [[eksamen]]ssvarene sine på landsmål
*Første forelesning på landsmål. [[Marius Hægstad|Kristofer Marius Hægstad]] ble oppnevnt til professor i landsmål og dialekter, og introduserte landsmål som målform for forelesninger ved det eneste universitetet i landet, i [[Oslo|Kristiania]].

== Knudsen og Aasen ==
{{refforbedreavsnitt}}
[[Knud Knudsen|Knudsen]] ville bygge det nye språket basert på «de dannedes tale». [[Ivar Aasen|Aasen]] mente at det «reneste» norske lå i [[dialekt]]ene, for disse hadde utviklet seg fra norrøn tid uten påvirkning av fremmede språk. Knudsen var [[ortofoni]]st, han ville at hver lyd i talespråket skulle ha sin bokstav. Aasen hadde ikke de samme tankene om dette. Han var mer opptatt av at ordene skulle vise norrønt opphav og slektskap med hverandre, han var altså for en [[etymologi]]sk rettskrivning. Begge var purister, de ville ha et så rent, norsk språk som mulig uten fremmede innslag. Knudsen ville bruke tid på å innarbeide de nye norske formene i språket, det som kaltes «gradvishetens vej». Det ville ikke Aasen, han mente at det måtte kraftig lut til, og valgte «bråhastens vej». Knudsen uttrykte gjerne at det var veien og ikke målet han var uenig med målfolket om, og at det endelige målet hans var et språk som kunne gå for en modifisert utgave av landsmålet.<ref>{{Kilde bok
  | forfatter= Vikør, Lars Sigurdsson
  | utgivelsesår= 1990
  | tittel= Liner i nyare norsk språkhistorie
  | forlag=Egenproduksjon
  | utgivelsessted= Bergen
  | side= 61
  | kommentar=Egenutgitt originalforskning
 }}</ref>{{Originalforskning}}

Aasen arbeidet ved å vandre rundt i utvalgte deler av landet og samle inn materiale fra utvalgte dialekter. Han drev altså feltarbeid. Han ga ut [[grammatikk]]bok og ordbok (omtalt tidligere), som var et direkte resultat av hans feltarbeider.{{omstridt}} Han ga i [[1853]] ut ''Prøver af Landsmaalet'', og for å gi klarhet i de etymologiske aspekter ved landsmålet, fulgte han opp i [[1854]] med ''En liden Læsebog i gammel norsk''. Han ga også ut eventyr og sagn på landsmål. Han samlet også manns- og kvinnenavn i ''Norsk Navnebog'' i [[1878]]. Hans arbeid var omfattende, han skrev også om plantenavn, stedsnavn, om språksaken, om latinske kontra gotiske{{tvilsomt}} bokstaver, forskjellige uttaler av bokstavkombinasjoner, andre språkemner og reiseskildringer.{{tr}}

Knudsen ga i [[1845]] ut ''Om lydene, Lydtegnene og Retskrivingen i det norske Sprog''. Det var her han ga lyd for at ortografien skulle reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund».{{tr}} Han fulgte opp i [[1850]] med sin programartikkel ''Om Norskhed i vor Tale og Skrift'' der han hevdet at et nytt skriftspråk måtte utgå fra det brukelige fellesspråk. I [[1867]] påpekte han skillelinjene, og mulighet for samarbeid i sitt og Aasens arbeid i ''Det norske målstræv''. I [[1876]] ga han ut verket ''Den landsgyldige norske Udtale'' som la føringer for rettskrivningsendringer og for dagligtalen som grunnlag for opplesing i skolen.{{tr}}

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
*Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 8, s. 640
*Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 12, s. 436
*Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 3. utg.: bd. 15, s. 666
*Egil Børre Johnsen (red), m. fl.:Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995: bd. 1
*Andresen, Øyvind m.fl: Signatur 3: Det Norske Samlaget 2003
*Engelstad, Arne m.fl: Bruer: H. Aschehoug & Co. 1996
*Fossum, Kristin, Ugland, Ellen: Å lykkes med norsk språk: NKS forlaget 1995

== Eksterne lenker ==
* [http://www.aasentunet.no/ Aasentunet]
* [https://web.archive.org/web/20041212062915/http://www.skole.trondheim.kommune.no/rosten/fag/sprakhist.htm Språkhistorie for ungdomstrinnet]
* [http://www.vgskole.net/teachers/norsk/spraak/sprkhist/etter1814.php VGSkole: Språkhistorie etter 1814]

{{Norsk språkhistorie}}
[[Kategori:Norsk språkhistorie|1830-1900]]