Redigerer Norsk historie fra reformasjon til enevelde

{{Norges historie}}
'''Norsk historie fra reformasjon til enevelde''' omfatter perioden fra [[reformasjonen]] ble innført i [[Norge]] i [[1537]] og frem til [[enevelde]]t ble innført i [[1660]]. I denne perioden ble riket styrt av den danske unionskongen sammen med et [[adel]]ig [[riksråd]]. Norge var underlagt [[Huset Oldenburg|Oldenburg-dynastiet]] og ble styrt fra [[København]]. Dette fortsatte helt frem til [[Norges Grunnlov|Grunnloven]] ble vedtatt i [[1814]].

Selv om Norge var et [[lydrike]] under [[Danmark]] etter 1537, var Norge fortsatt i praksis et eget rike. Norsk talespråk og skikker levde videre, men det var kongen og riksrådet i [[København]] som bestemte. Adelige [[lensherre]]r, de fleste av dem danske, styrte Norge på vegne av kongen. [[Danmark-Norge]] og [[Sverige]] førte krig med hverandre flere ganger i perioden, og Sverige vokste til en stormakt i [[Norden]]. På grunn av skattetrykket presset de rike [[Byborger|borgerne]] i København igjennom at adelen også skulle betale [[skatt]], og under denne konflikten benyttet kong [[Fredrik III]] muligheten til å innføre enevelde i Danmark-Norge i 1660.

== Bakgrunn ==
I 1537 hadde Norge allerede en lang forhistorie med union med andre riker. Fra 1319 fikk Norge felles konge med Sverige; [[Magnus Eriksson]], og fra [[1397]] ble også Danmark inkludert da de nordiske rikene inngikk den såkalte [[Kalmarunionen]]. Sverige brøt ut i [[1523]], mens Norge og Danmark fortsatte unionen. Norge var fortsatt formelt likestilt med Danmark, men unionskongen var dansk, og rikets administrasjon lå i Danmark. Det norske riksrådet ble stadig overkjørt av kongen, og Norge ble i stadig større grad den svake parten i unionen.<ref>Norgeshistorie.no, [[Hans Jacob Orning]], «[http://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/makt-og-politikk/1011-norge-blir-et-lydrike.html Norge blir et lydrike]»</ref>

==Reformasjonen==
{{Utdypende|Reformasjonen i Norge}}
[[Reformasjonen]] var et oppgjør med den [[romersk-katolske kirke]] som begynte i [[1517]]. Det nye med [[Martin Luther|Luthers]] lære var, forenklet sagt, at den bygde på [[Bibelen]] alene, ikke på [[paven]]s autoritet og kirkens tradisjoner. Den lutherske læren gav de verdslige fyrstene myndighet over kirken, noe som gjorde mange konger positivt innstilt. Reformasjonen hadde også støtte i folkelige bevegelser i [[Nord-Europa]].<ref name="NH_sandmo">Norgeshistorie.no, [[Erling Sandmo]], «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/religion-og-verdensbilder/1110-reformasjon-og-statskirke.html Reformasjon og statskirke]»</ref>

I [[Norden]] var både den svenske kongen [[Gustav Vasa]] og den dansk-norske kongen [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] i opposisjon til den katolske kirken. Sverige innførte reformasjonen i [[1527]], og i Danmark gikk det samme vei. I Norge var derimot alle katolikker. Den avsatte kongen Christian II forsøkte i [[1532]] å opptre som norsk konge, og fikk støtte av den norske katolske kirken med [[erkebiskop]] [[Olav Engelbrektsson]] og norske selvstendighetstilhengere. Christian II tapte imidlertid for Frederik I, og flere norske katolske biskoper måtte betale høye [[bøter]] til kong Frederik. Året etter døde Frederik I, og det brøt ut en [[borgerkrig]] i Danmark, den såkalte [[Grevefeiden]]. Frederik Is sønn, [[lutheraner]]en [[Christian III]], gikk seirende ut av konflikten. I [[1534]] ble Christian III valgt til ny konge, og i 1536 hadde han fått kontroll over hele Danmark. Samme høst vedtok han å avskaffe det norske riksrådet og innføre reformasjonen i Norge. Vedtaket ble gjennomført med statskupp i 1537, og dermed hadde Norge ufrivillig innført reformasjonen og blitt et lydrike under Danmark.<ref>Norgeshistorie.no, [[Øystein Rian]], «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1113-da-det-norske-riket-bukket-under-1502-1537.html Da det norske riket bukket under 1502–1537]»</ref>

[[Munk]]er og [[nonne]]r måtte forlate [[Kloster|klostrene]] og leve et vanlig liv, og i kirkene forsvant alle [[relikvie]]ne. I [[Trondheim]] ble [[Olav den hellige]]s kiste hogd opp, fraktet til København og smeltet om til mynter.

=== Prestene ===
Noen [[katolske]] prester lot seg overtale til å fortsette som prester etter reformasjonen, mens andre gikk av. Biskopene ble erstattet med lutherske [[superintendent]]er.<ref>Rasmussen, Tarald. (2016, 13. juni). Reformasjonen. I Store norske leksikon. Hentet 1. desember 2016 fra https://snl.no/reformasjonen.</ref> Man gav ordre om at de gamle skikkene skulle opprettholdes, for at det ikke skulle bli «forskrekkelse eller uenighet blant den fattige, simple og uforstandige allmue».{{tr|Sitat skal alltid ha referanse}} Slik ble protestantismen forsiktig innført de første årene. Senere utnevnte kongen mer luthersk rettroende [[prest]]er og [[biskop]]er, mange av dem danske. Utover på [[1500-tallet]] kom myndighetene til å slå hardt ned på dem som drev med såkalt vranglære (dvs. forkynte katolsk lære).

=== Kongens makt ===
[[Fil:Christian III of Denmark.jpg|thumb|left|[[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble Norges første protestantiske konge.]]
Den nye [[luthersk]]e statskirken i Norge hadde kongen som overhode. Dermed overtok kongen eierskapet til alle kirkens eiendommer i Danmark-Norge. For Norge gjaldt det ca. 40% av jorda. Kongen innkasserte også bøtene folk måtte betale dersom de brøt [[kristenretten]]. De lutherske prestene forkynte ikke bare [[evangeliet]], men mante også til lydighet mot kongen og [[øvrigheten]]. Dermed ble [[kongehuset]] rikere, og kongens makt ble styrket som et resultat av reformasjonen. I Norge  fantes ikke folkelige protestantiske bevegelser slik som i Danmark og Sverige. Reformasjonen var kun et resultat av Christian IIIs politikk, og trosskiftet hang nøye sammen med maktskiftet.<ref name="NH_sandmo" />

I Christian IIIs [[håndfestning]] fra 30. oktober 1536, paragraf 3, står det<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, Hentet 2. des. 2016 fra «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1108-selvstendighetstap-og-foreningstid.html Selvstendighetstap og foreningstid]».</ref> {{sitat|heretter [skal Norge] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.}}

Denne såkalte ''Norgesparagrafen'' ble likevel ikke fulgt. Norge ble konsekvent omtalt og ansett som et rike, ikke som en dansk landsdel, og Christian III kalte seg «konge av Danmark og Norge».<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1116-norges-status-som-kongerike-1536-1814.html Norges status som kongerike 1536–1814]</ref>

==Lensstyret==
[[Fil:Hannibal Sehested Danish politician of the 16th hundreds.jpg|thumb|[[Hannibal Sehested]] var [[stattholder i Norge]] fra 1642 til 1651]]
Norge var delt inn i fire hoved[[len]], og hvert av disse var videre delt inn i mindre len. Lenene ble styrt av [[lensherre]]r som for det meste bestod av dansk adel, men i noen tilfeller norsk adel. Lensherrene hadde ansvaret med å kreve inn [[skatt]] og [[toll]], lede soldater i krig, tilsette prester og dømme i de høyeste domstolene. Kontrollen med lensherrene var ikke den beste, og mange av dem puttet mye penger i egen lomme.

===Stattholder i Norge===
Etter [[Nordiske sjuårskrig|den nordiske sjuårskrigen]] (1563–1570) innså kongen at det var for vanskelig å styre Norge fra København. Kommunikasjon var vanskelig på grunn av fjell og fjord, og det var lang vei til konge og riksråd. Derfor bestemte kongen seg for å utnevne [[lensherre]]n av [[Akershus len]] til [[stattholder]] i Norge; han skulle være kongens stedfortreder. Stattholderen fikk først ikke mye innflytelse utenfor Akershus slottslen, men utnevnelsen viste at kongen så på Norge som et eget rike.

Den første stattholderen var [[Povel Huitfeldt]], utnevnt av kong [[Frederik II av Danmark og Norge|Frederik II]] i [[1572]]. Stattholderen ble særlig brukt til å øke skattene, noe som var nødvendig for å finansiere kriger. Nordmennene betalte i utgangspunktet mindre skatt enn danskene, men med utnevnelsen av en stattholder ville kongen endre på dette. Stattholderen ledet også opprettelsen av en egen norsk [[hær]], etablerte administrering av [[trelast]]- og [[bergverksindustri]]en, og opprettet et nytt [[postvesen]].<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian,  Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1119-stattholderen-i-norge-1572-1660.html Stattholderen i Norge 1572–1660]</ref>

== Maktkamp og krig ==

===Trettiårskrigen===
{{Utdypende|Trettiårskrigen}}
{{Utdypende|Keiserkrigen}}
Mellom [[1618]] og [[1648]] pågikk den såkalte trettiårskrigen i Europa. Krigen foregikk stort sett i dagens [[Tyskland]] mellom protestantiske og katolske stater. Selv om den tilsynelatende var en religionskrig, var politiske forhold vel så viktige. De fleste landene som var involvert hadde gjerne forskjellige mål med å være med i krigen. For de nordiske landenes del var det kontroll med de baltiske statene som var målet.<ref>[https://snl.no/Tretti%C3%A5rskrigen Trettiårskrigen]. (2014, 31. juli). I Store norske leksikon. Hentet 2. desember 2016.</ref>
Svenskene kontrollen over [[Østersjøen]] og erobret [[Livland]] fra Russland. Kong Christian IV var urolig for den svenske ekspansjonen og gikk inn i krigen på protestantisk side. Etter et katastrofalt nederlag måtte han flykte nordover. Sverige gikk også inn i krigen og vant store seire på tysk jord. Nordmennene deltok ikke i krigen, men måtte betale stadig høyere skatter for å finansiere den.<ref name="NH_rian">Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1118-danskekongens-kriger-1537-1660.html Danskekongens kriger 1537–1660]</ref>

=== Krig mot Sverige ===
[[Fil:Scandinavia_1658.gif|thumb|300px|Endringer etter [[freden i Roskilde]].<br /><span style= "color:#FFDD00">'''Gult'''</span>: [[Skåne]] og [[Båhuslen]].<br /><span style= "color:#E20E0E">'''Rødt'''</span>: [[Halland]] ble avstått for 30 år i [[1645]], men gjort permanent.<br /><span style= "color:#8622ff">'''Lilla'''</span>: Avståtte områder [[Trondhjems len]] og [[Bornholm]] som ble tilbakelevert i [[1660]] etter opprør gjennom [[freden i København]]]]
Ved midten av 1500-tallet var Danmark-Norge og Sverige omtrent like store. Siste halvdel av 1500-tallet bygde svenskene opp en disiplinert bondehær. I Sverige hadde de inntekter fra rike sølv- og kobbergruver og et effektivt skattevesen. Dermed kunne kongen betale profesjonelle leiesoldater som supplerte bondehæren. Dette gjorde det mulig for Sverige å ekspandere kraftig i det neste århundret.

Svenskene ønsket å få kontroll over [[norskekysten]] fra nordre del av [[Nordland]] og nordøstover. Rundt 1600 ble striden om [[Nordkalotten]] hissigere, og kong [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] erklærte krig mot Sverige i 1611 (Se [[Kalmarkrigen]]). Selv om målet med krigen, å erobre hele Sverige, ikke ble nådd, gav svenskene avkall på sine krav på kysten av [[Troms]] og [[Finnmark]]. Det tok lang tid før Sverige og Danmark ble enige om hvor grensen mellom Sverige og Norge skulle gå, og først med [[Lappekodisillen]] i [[1751]] var grensene klare i nord.<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Lydik Idsø Viken. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1124-noregs-grenser-det-historiske-malebord.html Noregs grenser: det historiske målebord]</ref>

[[Den nordiske syvårskrigen]] (1563-1570) og Kalmarkrigen (1611-13) var den dansk-norske kongens forsøk på å få Sverige tilbake i unionen, noe som mislyktes totalt.
I [[1643]] gikk Sverige til angrep på Danmark og okkuperte [[Jylland]], den såkalte [[Hannibalfeiden]] (oppkalt etter den norske stattholderen [[Hannibal Sehested]]). Ved [[freden i Brømsebro|Brømsebro-freden]] i [[1645]] måtte Danmark-Norge avstå flere landområder, blant annet [[Jemtland og Herjedalen]].

Midt på 1650-tallet førte svenskene et felttog mot [[Polen]], uten å lykkes. Nå så kong Fredrik III sjansen til å hevne seg for Brømsebro-freden og erklærte krig mot Sverige i to omganger i slutten av 1650-årene, de såkalte [[Karl Gustav-krigene]]. Men det var svenskene som kom på offensiven. Vinteren 1657-58 frøs sjøen mellom de danske øyene, og svenskene marsjerte til Danmark og erobret [[Fyn]] og gikk i land på [[Sjælland]]. Ved [[freden i Roskilde]] måtte Danmark-Norge avstå enda mer land, blant annet [[Skåne]], [[Halland]] og [[Blekinge]] fra Danmark, og [[Båhuslen]] og [[Trondheims len]] fra Norge. Dermed ble Norge delt i to.

Svenskene drømte fremdeles om et Stor-Sverige og beleiret København. Den norske krigsinnsatsen var stor, da nesten hele Danmark var okkupert av svenske soldater. Beleiringen ble brutt da kong [[Karl X Gustav]] døde plutselig under angrepet på [[Halden]]. Den dansk-norske unionskongens kriger var ikke populære i Norge. Med unntak av den siste delen av Karl Gustav-krigene, der nordmennene kjempet for å få tilbake norske landområder, så nordmennene på krigene som kongens kriger, og deltok ofte motvillig. Ved [[freden i København]] fikk Danmark-Norge tilbake [[Trondheims len]] og [[Bornholm]], men Sverige beholdt sin plass som stormakt i Norden.<ref name="NH_rian"/>

== Et samfunn i vekst ==
=== Befolkningsøkning ===
I [[Senmiddelalder i Norge|senmiddelalderen]] begynte de store pestepidemiene, den mest kjente av dem er [[svartedauden]] i [[1349]]-[[1350]]. Etter dette sank folketallet i Norge med 60%. Som en følge av dette ble mange gårdsbruk forlatt, fordi den synkende folkemengden gjorde at man kunne forlate dårlige gårder og finne seg bedre og mer sentrale gårder fordi så mange mennesker hadde dødd. På [[1500-tallet]] begynte imidlertid folketallet å øke igjen. Folketallet økte kraftig i løpet av 1500-og [[1600-tallet]], og på bare 150 år var befolkningen tredoblet. På grunn av den økende folkemengden ble løsningen først å ta i bruk de forlatte gårdsbrukene fra senmiddelalderen, de såkalte [[ødegård]]ene, og siden å dele opp de gårdene som var. Der hvor det var minst ledig jord, ble den gjennomsnittlige gården mye mindre enn før. Dette gjaldt spesielt for [[Agder]], på [[Vestlandet]] og [[Trøndelag]]. Dette var også områder der befolkningen også vokste mer enn i landet som helhet.<ref name=NH_Sandmo>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/mennesker/1102-bondesamfunnet-i-vekst.html «Bondesamfunnet i vekst»]. Hentet 6. des. 2016.</ref>

Ni av ti nordmenn bodde i denne perioden på [[landsbygda]] og livnærte seg ved [[jordbruk]]. Kvinnene gjorde det meste av det daglige arbeidet på gården, mens mennene drev med tilleggsnæringer som [[skogbruk]], [[jakt]] og [[fiske]], eller pliktarbeid for [[godseier]]en. På grunn av befolkningsøkningen ble det nødvendig å intensivere jordbruket. Husdyrene ble sluppet på beite om våren og sultefôret inne i om vinteren. Ofte fikk de ikke [[høy]], men tørket [[løv]] fra [[styving]]. Barna ble tidlig sendt bort i tjeneste hos andre på grunn av matmangel.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/hus-og-hjem/1104-familien-som-produksjonsenhet.html «Familien som produksjonsenhet»]. Hentet 6. des. 2016.</ref>

=== Nye næringsveier ===
Fra begynnelsen av 1500-tallet vokste det frem nye [[næringsvirksomhet]]er i Norge; [[trelast]] og [[bergverk]]. På midten av 1500-tallet ble [[oppgangssag]]en innført, og bøndene kunne derfor starte egne [[sagbruk]]. Det var stor etterspørsel etter norsk trelast fra blant annet [[Nederland]], [[Skottland]] og [[England]], på grunn av utvikling av [[skipsfart]]. Mens det var bøndene som startet med trelasten, var det kongen eller adelen som drev gruvene, fordi [[gruvedrift]] krevde langt mer kapital, kunnskap og arbeidskraft enn hva trelast gjorde. Det ble startet både [[jernverk]], kobberverk og sølvverk. [[Sølvgruvene på Kongsberg]] ble startet av kong [[Christian IV]] i [[1623]]. Kobbergruvene på [[Løkken Verk|Løkken]] og [[Røros Kobberverk|Røros]] ble drevet av [[byborger]]e i [[Trondheim]]. Til driften av bergverkene ble det hentet inn eksperter og fagarbeidere fra utlandet, oftest fra [[Tyskland]]. Det ble produsert alt fra [[våpen]] til [[mynt]]er. Den berømte [[Gimsøydaleren]], som ble produsert på [[Gimsøy kloster]] utenfor [[Skien]] i [[1546]], er et produkt av de nye bergverksnæringene. Både bergverk og trelast hadde store ringvirkninger for lokalsamfunnene, og bidro til at det ble flere arbeidsplasser, men også flere plikter for lokalbefolkningen. Ved bergverkene var det vanlig at bøndene måtte utføre diverse pliktarbeid, for eksempel levering av [[ved]] eller [[kull]] til gruvedriften.<ref>Norgeshistorie.no, [[Finn Erhard Johannessen]]: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/teknologi-og-okonomi/1105-nye-naringer-trelast-og-bergverk.html «Nye næringer: Trelast og bergverk»]. Hentet 6. des. 2016.</ref> Nederlandske kart fra slutten av 1500-tallet viste særlig beliggenheten for norske sagbruk («zaghe») og kartene viste at tømmer og trevirke var nederlendernes hovedinteresse på Norges kyst. Nederlandske Lucas Waghenaer tegnet i 1592 et kart over Norges kyst helt til Arkhangelsk. Willem Barentsz seilte i 1594 til Novaja Semlja og i 1596 til Svalbard og Bjørnøya som ble kartlagt.<ref>Å seile på Norge. ''Morgenbladet'', 21. Juli 2017, s. 32</ref>

=== Lov og rett ===
Det fantes i liten grad noe [[domstol]]ssystem på 1500- og 1600-tallet. På bygdene fantes det [[bygdeting]], der saker ble avgjort av en [[jury]] av lokale bønder, og senere ble det også grunnlagt et tilsvarende [[byting]] for byene. Tingene møttes noen ganger i året for å ta stilling til [[straffesak]]er, [[tvist]]er og tinglysninger. Ofte ble også viktige kunngjøringer og nyheter tatt opp. Lovverket var fortsatt [[Magnus Lagabøtes landslov]] fra slutten av [[1200-tallet]], men det [[gammelnorsk]]e språket i denne begynte nå å bli vanskelig å forstå, ettersom [[Norsk språkhistorie (1400–1800)|det norske språket]] hadde gjennomgått store endringer. Den eneste riksdomstolen var rettertinget, som var en del av den danske [[herredag]]en. Herredagen kom sammen i Norge fast hvert tredje år fra [[1599]]. Dette var ikke noen fast øverste ankeinstans slik som dagens [[høyesterett]]; hvem som fikk sakene sine tatt opp i herredagen avhang mye av vedkommendes sosiale status. På slutten av 1500-tallet ble det gradvis mer system i domstolene, og kongen opprettet et eget embete, [[sorenskriver]]en, som skulle gi domstolene råd. Etterhvert ble sorenskriveren også [[dommer]]. [[Påtalemyndighet]]en lå hos [[fogd]]en, mens [[lensherre]]ne fungerte som et slags [[politi]].<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1109-lov-og-rett-i-tidlig-moderne-tid.html «Lov og rett i tidlig-moderne tid»]. Hentet 6. des. 2016.</ref> I [[1604]] fikk Norge en ny lov, [[Christian IVs Norske Lov]]. Dette var i hovedsak bare en oversettelse av Magnus Lagabøtes landslov til moderne [[dansk]], men den nye loven var likevel viktig, idet den var langt mer tilgjengelig for dem som skulle bruke den. Først i [[1687]] kom en helt nyskrevet norsk lov, [[Christian Vs Norske Lov]].<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1125-loven-i-retten.html «Loven i retten»]. Hentet 6. des. 2016.</ref>

=== Et hierarkisk samfunn ===
På 1500-tallet ble [[statsmakt]]en stadig sterkere, i Norge som ellers i Europa. Samfunnet var [[hierarki]]sk oppbygget, med kongen på toppen. Under kongen var [[embetsmenn]]ene, de fleste av dem [[prest]]er. Prestene var etter reformasjonen underlagt kongen, mens de tidligere var underlagt [[paven]]. Den hierarkiske strukturen gjenspeilet seg også i familien; der faren var familiens overhode og autoritet. [[Gudsbespottelse]] og [[majestetsfornærmelse]] var de groveste [[forbrytelse]]ne man kunne begå, og ble straffet med døden.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/hus-og-hjem/1103-patriarkatets-tidsalder.html «Patriarkatets tidsalder»]. Hentet 6. des.</ref> Det hierarkiske samfunnet skapte grunnlaget for det som skulle komme; den eneveldige staten.

== Eneveldet blir innført ==
[[Fil:Arvehyldningen 1660.jpg|thumb|left|[[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] blir hyllet som eneveldig konge av Danmark og Norge i [[1660]]. Maleri av [[Wolfgang Heimbach]]]]
Før 1660 var Danmark-Norge et [[valgkongedømme]], og kongen styrte sammen med et dansk adelig riksråd. Kongens makt var begrenset, og riksrådet kunne velge hvem som skulle være kongens etterfølger når han døde. Dermed kunne riksrådet sikre [[Privilegium|privilegier]] for adelen, og bare høyadelen fikk toppstillinger i administrasjonen. Men i første halvdel av [[1600-tallet]] klarte ikke adelen å oppfylle sin plikt i landets forsvar. Ny krigsteknikk, leiesoldater og kanoner svekket adelens militære betydning. Det var først og fremst leiesoldater, københavnborgere og norske bondesoldater som forsvarte riket mot svenskene.

=== Stendermøte og statskupp ===
Alle krigene, spesielt mot Sverige hadde gitt kongen en stor gjeld, og nå trengte han flere inntekter.
Kongen hadde lånt penger, blant annet fra rike borgere i København, for å dekke utgiftene til krig. Når krigene var slutt var borgerne interessert i å få mer innflytelse i administrasjonen for å sikre sine økonomiske interesser. Adelen på sin side nøt skattefrihet, og var heller ikke interesserte i å begynne å betale skatt. Dermed var det naturlig at borgerne og kongen gikk inn i en allianse. På [[Stenderforsamling|stendermøtet]] foreslo borgerne og prestene at [[Fredrik III av Danmark|Fredrik III]] og hans etterkommere skulle få arverett til tronen, altså å innføre et [[Monarki|arvekongedømme]]. Kongen og hans tilhengere mente at krigsnederlagene viste at riket trengte en sterkere statsmakt.

Adelen var upopulær fordi mange mente at de ikke hadde gjort sin plikt i krigene mot Sverige. Fredrik III stengte byporten og kongetro leiesoldater holdt vakt. Sperret inne i et fiendtlig København gikk riksrådet med på kongens og borgernes forslag, og det ble bestemt at Fredrik III skulle bestemme hvordan rikene skulle styres i fremtiden. Dermed grep kongen sjansen og sikret seg [[Enevelde|enevoldsmakt]] i et fredelig [[statskupp]] der ingen kom til skade. Den 18. oktober 1660 ble Frederik hyllet som eneveldig konge av en samlet stenderforsamling på slottsplassen. Denne styringsformen fortsatte helt til [[1814]] i Norge.<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/makt-og-politikk/1211-innforingen-av-eneveldet.html Innføringen av eneveldet]</ref><ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/enevelde/artikler/1230-eneveldet-av-1660-1661.html Eneveldet av 1660/1661]</ref>

I [[Danske Lov|Kongeloven]] 1665 ble den eneveldige styreformel endelig fastslått.

== Se også ==
* [[Danmark-Norge]] 
* [[Dansketiden]]
== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* [[Steinar Imsen]]: ''Da reformasjonen kom til Norge'' Cappelen Damm Akademisk 2016 ISBN 9788202522841
* [[Øystein Rian]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022604023 Den nye begynnelsen: 1520-1660]'' bind 5 i [[Aschehougs Norgeshistorie]], 1995
* [[Rolf Fladby]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080601130 Gjenreisning 1536-1648]'' bind 6 i [[Cappelens Norgeshistorie]]

== Eksterne lenker ==
* [[Norgeshistorie.no]]: [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/ 1500–1660: Kirkestat]

{{Emner om Norge}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norges historie etter periode]]